FOTOGRAFENS - FØDSELS HISTORIE 1
Endelig skulle jeg få lov til å være med som fotograf på en fødsel, forteller denne kvinnen. Med fotoapparat og en egenopplevd traumatisk fødsel i håndbagasjen møter hun opp på sykehuset for en helt spesiell opplevelse. Les hennes historie her. (trykket på www.mammanet.no) mandag 31 mai 2010. Ønsket å fotografere en fødsel I voksen alder hoppet jeg av reiselivskarrieren og begynte som fotografstudent. Nå er det kun 4 uker igjen av en 2 års utdannelse og i disse 2 årene har jeg hatt det for meg at jeg vil oppleve å få fotografere en barnefødsel. Jeg jobbet hardt med å få tak i noen som ønsket denne dokumentasjonen, og selvsagt var responsen sterk på at NEI - aldri om jeg vil være med på noe slik!. Selv fødte jeg en datter i 2006, og hadde en grufull opplevelse som endte i full narkose så jeg viste litt om hva jeg gikk til. Endelig kom dagen hvor jeg fikk vite om et par via noen bekjente som øyeblikkelig ga meg en intensjon om at de sier ja. Og etter noen korte samtaler samtykket de. 2 HELSE 31 Mai 2010
Ventetid Mai 2010 nærmet seg med stormskritt og barnet som var en frisk liten gutt som skulle få navnet Marcus nærmet seg termin satt til 13 mai. Barnets bestemor hadde født alle sine 3 barn på termin, så faren var stor for at terminen var korrekt. Terminen kom og ingen ting skjedde, siden det var langhelg reiste jeg på hytta som lå litt lenger fra sykehuset enn om jeg hadde vært hjemme. Mine nerver begynte å jobbe. Hva hadde jeg gjort, hva hadde jeg avtalt? Fotografere en fødsel. Tør jeg dette? Det bisarre er at jeg ønsker meg et barn til men gruer meg for ny fødsel etter min egen opplevelse. Også skulle jeg være med på dette... Vel, jeg gikk rundt dagen før og dagene etter termin som en nervøs skrulle, og telefonene var med meg til og med på do. Uroen inni meg begynte å jobbe, og natt til 14 mai ringte telefonen og jeg hoppet i sengen, men det var ingen i andre enden og hadde ikke noe med fødselen å gjøre. Jeg sov dårlig resten av natten. 3
Nå skjer det! Dagene gikk og jeg kom meg hjem fra hytta og var nå på hjemstedet til den fødende. 16 mai kl 21.15 ringte telefonen igjen. Nå var det dags for fødsel! Moren var bekymret. Hun ønsket seg jo ikke et 17-mai barn med hensyn til at alt fokus igjennom livet ville legges på 17 mai og ikke bursdagen til lille gutt. Tanten til gutten som var i ferd med å komme til verden hadde også født 17-mai. Vi dro til Oslo i full fart, og min kamerabag, som jeg kalte fødebagen, var pakket klar for lengst, men jeg måtte dobbeltsjekke at alt var på plass 3 ganger før jeg ankom sykehuset. Fødsel i flotte omgivelser Paret sto klart, en flott gravid kvinne i god form, blid og rolig. Sykehuset var nytt og flott restaurert, men det virket helt stengt og det var ikke folk å se. Vi jobbet oss igjennom etasjene og kom til føden, hvor det tok lang tid å komme inn da det kun var nødvendig personale på vakt. Min egen fødselserfaring murret i bakhodet, da den fødende begynte å føle seg mye bedre ved ankomst, hun fikk CTG-registrering, og riene var for langt fra hverandre. Vi fikk tildelt et nydelig 3-roms undersøkelsesrom, bad og fødestue i et. Tilskuer Det var rart å være tilskuer, og rart å få lov å sitte med det spente paret som snart skulle bli foreldre. Jeg forsto fort at dette ville ta tid... 17 mai nærmet seg med stormskritt og klokken ble over midnatt. Russen feiret og bassen hørtes hele natten. Kl 3.30 på natten var åpningen kun 4 cm og beregnet som aktiv periode. Vi fant ut at vi skulle slappe litt av. Kommende mor i undersøkelses seng, far i god stol og jeg ble tilbudt fødesengen. MEN nei, det ble helt feil for meg, jeg orket ikke ligge i den sengen og tenkte jeg går på gangen og finner et sted der. Far endte opp i fødesengen uten problem og jeg i godstolen. Kommende mor begynte å få vondt så selv om lyset ble slukket og vi demret litt i søvnen ble det ikke mer en 15 min før badekar måtte tas i bruk. 4 HELSE 31 Mai 2010
5
6 HELSE 31 Mai 2010
Vonde timer Det begynte å bli vondt. Ved ankomst tenkte jeg igjen tilbake på min egen fødsel, du kommer inn og synes du har det vondt, men du aner ikke som førstegangsfødende hvor vondt du faktisk skal og kan klare deg igjennom. Men dette kunne jeg ikke si, og jeg hadde ikke fortalt min egen historie til paret. Timene gikk og smerten økte, den kommende mor er svært godt trent og har en høy smerteterskel, men hun begynte å skrike voldsomt, med mye lystgass som hjelpe middel. Mannen satt rolig og støttet. Og den fødende ble mer og mer tom for energi. Lyset ute begynte å trekke igjennom, og timene gikk... Det var lite som ble sagt, hva skulle man si, hva skulle mannen si Han så på meg mange ganger og søkte mitt samtykk i at alt gikk og var naturlig, han slet fordi hans kjære hadde det vondt. Det gjorde jeg også og jeg strevde for å holde tårene tilbake på hennes vegne, fordi jeg viste hvor vanvittig det er å føde. Hvordan klarer vi mennesker å gjøre dette om og om igjen? Men vi gjør det for vi glemmer og elsker gaven vi får i våre barn. Kamera tok mange bilder, men jeg var måteholden i forhold til vanlig. Ønsket ikke forstyrre deres tilværelse, ved å være der. Prøvde å holde meg litt i bakgrunn, men ble en del allikevel. Knipsene forstyrret meg, men viste jo at moren var langt vekk i sin egen verden og ble ikke forstyrret. Smerten økte og barnet var klar for å bli født. Smerten i oss alle økte, og det var ikke noe å si som kunne hjelpe den kommende mor med å forstå at dette blir bra, dette er vanlig, det er ikke noe unaturlig og barnet har det bra. Du ligger der og ønsker deg bare langt, langt vekk, og angrer på dette. Du vil bli ferdig få hvile, få sove få glemme. Jeg sto bak henne når hun lente seg over prekestolen, og så hodet til gutten komme ut mellom beina hennes. Hun fikk beskjed om å legge seg og hun skrek, det klarer jeg ikke. Hun kom seg i seng, og på neste hylende press kom han ut i vår verden skrikende. 7
8 HELSE 31 Mai 2010
Gledestårer og naturens gang 17 mai kom Marcus til verden, en flott liten frisk sinnatagg på 3310 g og 50 cm. Frisk som en fisk! Han ble lagt på mors bryst i en lang stund og nesten alt var glemt... Endelig kunne gledestårene til alle komme. Far gråt, mor gråt, og jeg, fotografen gråt... Men nå av medfølelse og glede. Som kvinne med eget barn og fotograf fulgte jeg nærmere på hva som egentlig skjedde med mor etter fødsel da hun var opptatt av barnet på brystet og sin nye tilværelse. At kroppen leger seg naturlig er ubeskrivelig, og at vi igjen velger å føde med en frisk og healet kropp. Moren som hadde hatt det så vondt og ville alt annet enn å føde, sto på beina rett etter fødsel og så frisk og rask ut. Fra fødsel til 17-maitog Selv kjørte jeg rett hjem og hoppet i bunaden kl. 8 uten noe søvn, vekket min datter, flettet håret hennes og gikk i 17 mai tog. 18 mai kl 11:45 sitter jeg her og forstår rett og slett ikke hva jeg har fått lov å være med på og oppleve med kamera i hånden. Jeg forstår at det ikke har sunket inn, parets vilje til å la meg få bli med under hele prosessen, sykehusets jordmor som var så rolig og samarbeidsvillig over for meg som fotograf. Selv tenker jeg på å føde igjen, og vet ikke hva jeg skal tenke 9
Marcus født 17 mai 2010, klokken 06:44, 3310 g og 50 cm. Nå er mitt ønske oppfylt og jeg håper jeg snart vil klare å føle noe mer enn denne rare følelsen jeg sitter meg. Tusen takk til de nybakte foreldrene, tusen takk for å dele denne opplevelsen med meg. Tekst og foto av: Anne Lene Skotterud Artikelen kan leses på www.mammanet.no 10 HELSE 31 Mai 2010
11