THE MAN WHO MISTOOK HIS WIFE FOR A HAT FORTELLER: Nevrologen Dr.S. snakker til publikum. Først om nevrologi, deretter om Dr.P. Stemningen er som på en forelesning for medisinstudenter. Dr.S: Nevrologiens favoritt-terminologi er deficit (mangel). Ordet betyr svekkelse, eller underskudd på nevrologiske funksjoner. Tap av språk, minne, syn. Dyktighet, identitet og en mengde andre mangler og tap av spesifikke funksjoner. For alle disse disfunksjonene et annet favorittuttrykk har vi flere ukjente ord som: Aphonia, Aphemia, Aphasia, Alexia, Apraxia, Agnosia, Amnesia, Ataxia... Et ord for hver eneste nevrologiske, eller mentale funksjon, som pasienter kan ville finne seg berøvet av. Deficit. Tap. Alt som pasienter ikke er. Og ingenting som de er. Slikt språk sier oss ingenting om et individ sin historie. Det sier oss ingenting om personen og realiteten av å møte sykdom og kampen for å overleve den. For å holde mennesket i sentrum...lidelsene, plagene - mennesket i kamp..., må vi utdype et medisinsk tilfelle til en fortelling eller et eventyr. Først da får vi HVEM og HVA en pasient i forhold til en sykdom en virkelig person. Doktor P var en fremragende musiker berømt i mange år som sanger og senere, på den lokale musikkskolen, som lærer. Det var her, i anledning studentene hans, at de første underlige problemer ble observert. En elev presenterte seg, men Dr.P. kunne ikke gjenkjenne ham, eller rettere sagt han kunne ikke gjenkjenne ansiktet hans. I det han snakket, derimot, gjenkjente han stemmen hans. Slike tilfeller ble flertallige, de førte til forlegenhet, forvirrelse, frykt, og noen ganger komedie. For det var ikke bare det at Dr.P. ikke klarte å se ansikter han så ansikter på steder hvor det ikke var ansikter å se. FORTELLER: Dr.P. og Mrs P kommer inn på klinikken til Dr.S. Dr.P. henger fra seg hatten sin, han er fascinert av trafikken han hører gjennom vinduet. Dr.P.: Trafikk..Lyd fra gaten...tog i det fjerne..en symfoni av lyder. Mrs P.: Byens musikk. Dr.S.: Den urbane skogen. Dr.P.: Mer Cage enn Schumann. Dr.S.: Åh, Schumann... Slik tuting og gjalling av horn! FORTELLER: Dr.P. synger en strofe av Shcumanns musikk. Dr.S.: Så, hva er problemet? Dr.P.: Ingenting, så vidt jeg vet. Mrs P.: Han er i fin form, frisk som en fisk. Dr.P.: Jeg opptrer, stemmen er ennå helt perfekt... Mrs P.: Han er helt normal. Dr.S.: Så, hvorfor er vi her? FORTELLER: Både Dr.P. og Mrs P. prøver begge å finne et fornuftig svar til Dr.S., men... Dr.P.: Jeg spurte dem om det samme, det er jo ingenting som er galt, jo... 1
Mrs P.: Ja, hvorfor har de sendt ham hit? Dr.P.:..og de sa at ingenting var galt.. Mrs P.: De testet øynene hans, alt var bra...det er klart at med diabetes og høyt blodtrykk så kan det jo oppstå skade... Men du kan da selv se at ingenting er galt... Dr.P: Vel, de sa... Mrs P.: Sist uke hadde han en fantastisk konsert... Dr.P.:...at ingenting er galt med øynene mine. Mrs P.:..og neste uke starter verdensturnéen Dr.P.: Der er et lite problem med de visuelle delene av hjernen min... Mrs P.: Og så venter studioinnspilling.. Dr.P.: Måtte se en nevrolog, sa de. Jeg har også blitt fortalt at jeg gjør noen tullete feil... Mrs P.: Men, hvem gjør da ikke en feil av og til..? Dr.P.: Det er derfor jeg er her. FORTELLER: Dr.S. ber Mrs P. forlate rommet slik at han får utført en rutinetest; han sjekker reflekser, synsfelt og annet. Mrs P. henvender seg til publikum: Mrs P: Feilene som han gjør, det er jo bare spøk han finner alltid på noe tull med studentene sine. Han later som om at den ene er den andre, og omvendt... Da han holdt på å kle på seg til en konsert sist måned, så jeg ham snakke til en tøyknapp på yndlingsstolen hans. Han ble hissig da den ikke ville svare... En annen gang var han forsinket til en konsert, og gikk seg vill på veien. Han leser ikke kart, så han spurte et parkometer om veien. Parkometeret var stille og sa ingenting. FORTELLER: Dr.S. er ferdig med undersøkelsen. Han ber Dr.P. om å kle på seg, og gir så en liten oppsummering til Mrs P. Dr.P.tar sakte og systematisk på seg klærne. Mrs P. holder på å avslutte historien om den konserten han en gang var forsinket til.. Dr.S.: Vel, han har ingen problem med det visuelle han kan fint se en nål... Mrs P.: Og etter konserten... Dr.S.:...unntagen når den er plassert til venstre. Mrs P.:..takket min kjære Klaus et notestativ i handa, som om det var Schumann selv... Dr.S.: Refleksene er også veldig gode, men igjen, på venstre side... Mrs P.: Men der er ingenting i veien. Dr.S.: Det er måten han ser på. Blikket hans mot venstre,..det er bare litt uvanlig. FORTELLER: Dr.S. går tilbake til Dr.P., som tror han er ferdig påkledd. Dr.S. legger merke til at Dr.P. ikke har tatt på sin venstre sko. Dr.S.: Kan jeg hjelpe dem? Dr.P.: Hjelpe meg? Med hva da? Dr.S.: Hjelpe dem med å ta på skoen? Dr.P.: Har jeg glemt å ta på skoen? Skoen? Dr.S.: Den ligger der borte, til venstre... Dr.P.: Men, hvor da? Hva? Men, dette er jo skoen min. FORTELLER: Dr.P. holder på foten sin og påstår at det er den som er skoen hans til stor forskrekkelse for Dr.S. og Mrs P. Er han gal? Eller blind? De er vitne til en av hans mange feiltagelser - en av hans mange spøker, ifølge Mrs P. Hun hjelper mannen sin på med skoen. Dr.S. står og reflekterer over det han nettopp har vært vitne til. 2
Dr.S.: Der var ingen spor til demens. Men det var noe rart. Han så på meg når han snakket, men det var som om han så på meg med ørene sine. Øynene hans så fiksert mot meg, nesen, det høyre øret...kinnet mitt, mitt venstre øye... Han så meg, nei, han scannet meg, som på en radarskjerm. Så detaljene, men ikke hele meg. Bare separate deler. FORTELLER: Mrs P. er berkymret og prøver å overbevise Dr.S. om at mannen hennes må få fortsette i jobben sin hele livet hans er musikk, å opptre og undervise. Han vil dø dersom han ikke får fortsette med arbeidet sitt. Dr.S. vil gjerne få fortsette undersøkelsen og tar frem en utgave av National Geographic. Han viser Dr.P. et bilde horisonten av Manhattan. Dr.S.: Du ser veldig godt, men hva ser du? Det interesserer meg. Dr.P.: Jeg ser en spiss kant. Slottsaktig. Jeg ser en skog. Hissige tenner. Mørke blader... Dr.S.: Han ser ikke helheten, bare detaljene. Dr.P.: Jeg ser en,..en rakett, eller er det en sprøyte, eller en kølle,...en gravstøtte? Dr.S.: Han blir tiltrekt av en skarphet, en farve, en form. FORTELLER: Dr.S. viser flere bilder Dr.P. ser igjen bare detaljene, ingen helhet i bildene. Dr.S. blir fascinert av bildene Dr.P. beskriver, som får et helt annet innhold enn hva de egentlig har. Etter bildevisningen takker Dr.P. for undersøkelsen og vil avvente diagnose. Han er klar til å gå, men kan ikke finne hatten sin Mrs P. viser Dr.P. bort til hattestativet. Da han skal til å ta hatten av stativet, strekker han seg for å ta hodet til sin kone! Mrs P. hjelper mannen sin med å ta ned hatten fra stativet, til glede for en forvirret Dr.P. Dr.P.: Å, hatten min, hatten min. En feiltakelse? Der lurte jeg dere. FORTELLER: Dr.P. så sin kone som en hatt! Dr.S. står tilbake og er aldeles sjokkert, ja, forferdet over det han nettopp har sett. Dr.P. forlot kontoret med et smil om munnen var det hele en spøk? Han blir stående for en liten oppsummering, imens han gjør seg klar for et besøk hos Dr. og Mrs P. Han legger ulike objekter i kofferten sin og funderer: Dr.S: Jeg kunne ikke finne noen mening i det jeg hadde sett med tanke på vanlig nevrologi. Hvordan kunne en profesjonell musiker, en praktiserende lærer, ta feil av konen og en hatt? FORTELLER: På samme tid ser vi Dr. og Mrs P. i leiligheten, hvor Mrs P. systematisk legger ut en rute med Dr.P. sine klær. Dr.P. følger sporet og kler på seg selv imens de synger. Dr.S.: Jeg må besøke ham, i hans eget hjem. Ikke som en pasient på en klinikk. Jeg må se ham mestre hverdagslige ting, observere ham i sitt naturlige element. FORTELLER: Dr.S. ankommer leiligheten, han gir Mrs P. en bukett med roser som hun setter ved familiebildene oppe på Bösendorferpianoet som dominerer rommet. Dr.S.: Det ville være fantastisk å få høre dem spille. Vil de spille og synge? Mrs P.: Mannen min vil synge. Dr.P.: Om de vil spille så...jeg spiller ikke lenger. Dr.S.: Vel, jeg leser ikke noter... Dr.P.: Jeg leser ikke lenger. Dr.S.:..etter din standard... Dr.P.: Vil ikke, kan ikke lese... Mrs P.: Så jeg spiller piano for mannen min. 3
FORTELLER:Mrs P. setter seg ved pianoet og spiller et stykke fra Dichterliebe av Schumann. På slutten av sangen blir Dr.S. med og synger. Etter sangen er ferdig er Dr.S. imponert over Dr.P. sin framføring, sin musikalitet han tar en medisinsk vurdering og kommer frem til at ingenting er galt med stemmen hans, heller ikke med hørselen. Det er tid for å sjekke øynene. Han tar ut flere objekter fra kofferten sin og går igjennom med Dr.P., som scorer høyt på å kjenne igjen alle abstrakte former og bilder. Men hva med ansikter, eller karikaturer? Dr.S.: Hva ser du? Dr.P.: Svart...tannkost nei, bart...adolf Hitler. Og ja, han der kjenner jeg, håret, øyenbrynene, Albert Einstein. FORTELLER: Etter hvert blir de sittende å se på TV eller høre på TV, som Dr.P. selv antyder. Han kommenterer det som skjer på skjermen undervegs, han spør og funderer på det meste som vises. Dr.S. bestemmer seg så for å vise Dr.P. et av familiefotografiene som står på pianoet. Han vil se om han kjenner igjen familien, og gir Dr.P. et innrammet bilde. Dr.S.: Hva er dette? Dr.P.: Det er en firkant... Mrs P.: Men hvilken? Dr.P.: Den er så flat og hard. Mrs P.: Vi var nyforelsket.. Dr.S.: Vær snill og ikke fortell ham.. Dr.P.: Det er et bilde. Dr.S.: Av hva, eller hvem? Dr.P.: Et bilde... Dr.S.: Han er blind for uttrykk. Kjenner ikke igjen... Dr.P.: Vi var nyforelsket i Wien. Dr.S.: Hvem er det du ser? Dr.P.: Min kone og jeg. Dr.S.: Og hvem er dette? Dr.P.: Det er Paul. De der store tennene...føflekk på kinnet. Ville kjent ham uansett. FORTELLER: Dr.S. viser Dr.P. et bilde av moren, men han kjenner henne ikke igjen. Mrs P. viser han så et bilde av seg selv. Et bilde han selv har tatt av henne... Mrs P.: Du tok det jo selv. Du kjøpte den kjolen til meg, med det mønsteret. Dr.P.: Det mønsteret, på kryss og tvers...selvsagt, hvordan kunne jeg glemme... Dr.S.: Og dette? FORTELLER: Dr.S. gir Dr.P. et bilde av ham selv, likeledes et speil. Han gjenkjenner verken bilde eller speilbilde. Dr.S. viser Dr.P. flere objekter: en rose, en hanske, men Dr.P. klarer ikke alene å finne ut hva det er. Mrs P.: Selv et barn ville vite at en hanske var en hanske, som brukes på en hånd... Dr.S.: Men han er hensunket i en forvirrelse av livløse mønster. Mangler han en visuell følelse? Har han ikke et visuellt jeg? Kom, la oss se hvordan du husker visuelle skjema. Dr.P.: Ja, la oss spille sjakk, selv om jeg ikke helt husker de ulike brikkene.. 4
FORTELLER: Dr.P. ser verken på sjakkbrettet eller på brikkene, men spiller heller et mentalt slag sjakk Dr.S. flytter så brikkene på sjakkbrettet. De spiller jevnt, men til slutt vinner Dr.P., til Dr.S. store forundring: Dr.S.: Hva kan man si om en mann som forunderlig nok ikke klarer å kjenne en hanske som en hanske, men som er en mester i mental sjakk? Visualiseringen hans av ansikter, fortellinger og drama er svekket. Men, hvordan han visualiserer det skjematiske har ikke tatt skade. Men, hva med beskrivelse av det han husker..? Dr.P., hvordan husker du teksturen, fargene, detaljene i byen vi lever i? Fortell meg litt om Hope Street, en gate vi begge kjenner godt... FORTELLER: Dr.P. husker gaten, man kan bare visualisere den høyre siden. Mrs P. gir han hint om detaljer på venstre side underveis, noe som blir gjennomskuet av en observant Dr.S. som etter dette konkluderer med at Dr.P. har en totalt mørklagt visualisering av venstre side en skjev hukommelse, et delt indre øye. Dr.S. følger Mrs P. inn på kjøkkenet hvor hun skal forberede te og kaker. Dr.S. legger merke til maleriene som henger der inne. Dr.S.: Deres mann maler, ser jeg. Mrs P.: Han hadde tidligere en utstilling hvert år på skolen hvor han underviser. Dr.P.: Det er da ikke noe eksepsjonelt. Bare noe amatørgreier.. Mrs P.: En talentfull maler, såvel som en talentfull sanger! Dr.P.: Var en maler, er en sanger. FORTELLER: Mrs P. gir Dr.P. et fat med kaker. Han begynner å nynne og spise samtidig. Dr.S. observerer det som skjer, på samme tid som at han blir nyskjerrig på maleriene som henger på veggen. Han ser tydelig hvordan motivene utvikler seg fra det naturalistiske til det mer abstrakte. Mrs P. forteller i fra den tiden da Dr.P. begynte å male: Mrs P.: Han begynte å male da vi bodde i Wien. Da vi ble nødt til å flykte til denne byen, fortsatte han å male. Han søkte etter ansiktene til de vi hadde mistet. Frykten for krigen, elskede som var kommet bort, ødelagte liv, fortapte drømmer... Men følelsen,..lidenskapelige minner, de har vi holdt på. FORTELLER: Når Dr.S. så kommenterer utviklingen i bildene, fra det billedlige, til det helt abstrakte, ja, nesten barnslige og kaotiske, reagerer Mrs P. med et utbrudd av sinne. Dr.P. blir stille, og sitter nokså anspent. Mrs P. får fort servert ham en kopp te, da begynner han å nynne videre på en ny sang, imens han nyter teen servert i porselen. Dr.S.: Si meg, hvordan klarer han seg? Hvordan får han kledd på seg, eller tatt et bad? Mrs P.: Hør bare, hør hvordan han spiser, nynnende. Hør hvordan han synger til seg selv. Hele tiden: Kle-på-seg-sanger, bade-sanger, spise-sanger. Jeg legger alt på plass til ham, i et system vi begger kjenner. Så kler vi på oss, vi bader, vi spiser, som om det er programmert til sangene hans. Men, blir han avbrutt, så mister han tråden. Full stopp! FORTELLER: Dr.P. stopper å nynne, og ser opp på Dr.S. som for å få stilt sin diagnose: Dr.P.: Vel, doktor. Kan du så fortelle meg hva som er galt? Hva synest du jeg bør gjøre? Dr.S.: Jeg kan ikke fortelle deg hva som er galt. Men jeg vet hva som er riktig. Du er en fantastisk sanger, en livserfaren musiker. Du har levd hele livet ditt rundt musikk. Og nå bruker du musikk til å organisere livet ditt. Min eneste resept er: mer musikk! Utdrag fra libretto til norsk ved Karina Opdal. 5