Dyreforsøkslovgivningen for hvilke dyr gjelder den?

Dyreforsøkslovgivningen for hvilke dyr gjelder den? Prosjektoppgave NTNU (2004) ZO8091 Forsøksdyrlære Sveinung Eie Torkell Nesser Johan Vikan Brage B. Hansen

2 Bakgrunn historie og lovgivning Menneskets nysgjerrighet og trang til å utforske var nok det som lå bak de første forsøk på dyr. Grekeren Galen fra Pergamum (129-199 e.kr.) foretok noen av de første dokumenterte dyreforsøk, og uttalte i forbindelse med sine undersøkelser av hjernen at han foretrakk griser som forsøksdyr fordi " man slipper da å se det ubehagelige uttrykket til apen ". Dette dannet grunnlaget for den senere utviklingen av moderne dyreforsøkslære. Forskeren Claude Bernard (1813-78) var den første som svarte på den økte kritikken mot viviseksjon:" vi kan redde levende vesener fra døden bare ved å ofre andre. Eksperimenter må foretaes enten på mennesket eller på dyr". Antallet forsøk med dyr økte raskt i denne perioden og fremveksten av nye og bedre metoder innen forskningen ledet bl.a. i 1882 fram til oppdagelsen av bakterien som forårsaker tuberkolose (Monamy 2000). Helt fram til vår tid har dyreforsøk vært en nødvendig del av vitenskapen og danner en vesentlig del av grunnlaget for vår tids forståelse av biologiske mekanismer og årsakssammenhenger. Letingen etter alternativer til dyreforsøk startet for alvor etter utgivelsen av "The Principles of Humane Experimental Technique" i 1959 skrevet av forskerne Russell og Burch. Disse to forskerne mente at ethvert dyreforsøk burde følge tre prinsipper - de tre R'ene: Reduction - Redusere antall dyr som må brukes, Refinement - raffinere metoden, modellen, miljøet og Replacement - erstatte in vivo forsøk med in vitro forsøk der dette er mulig. Lovverk Et helt grunnleggende prinsipp er at ingen kan pålegges en plikt uten at dette har hjemmel i lov. Lover vedtas av folket ved nasjonalforsamlingen (Stortinget) og beslutningsprosessen er beskrevet i Grunnloven. I tillegg til det en kan kalle formelle lover, som altså vedtas av Stortinget, er det adgang til å tildele Regjeringen (forvaltningen) kompetanse til å fastsette nærmere regler, såkalte forskrifter. Kompetansen til å gi forskrifter må følge av lov, og forskriftskompetansen kan ikke gå videre enn loven selv. Dette vil for eksempel si at forskrift om forsøk med dyr, som er vedtatt av Landbruksdepartementet, ikke kan gå videre enn Dyrevernloven, som er hjemmelgrunnlaget for denne forskriften. Håndhevingen av bestemmelsene i Norge er vist i figur 1.

3 Figur 1. Håndheving av dyrevernloven. I forskriften om dyreforsøk menes med forsøksdyr: levende pattedyr, inkludert embryonale former og fosterstadier, fugl, fisk, krypdyr, amfibier, med deres frittlevende forstadier, samt tifotkreps. Befruktede egg er unntatt fra forskriften. Et forsøk defineres som bruk av dyr for a vinne kunnskap av biologisk, psykologisk, etologisk, fysikalsk eller kjemisk art, også når dette er et nødvendig ledd i den utdannelsen en institusjon gir. Bruk av dyr i produksjon av reagenser som antigen og antistoff o.l., rutinediagnostikk, kontrollvirksomhet og etablering av transgene stammer, regnes som forsøk 2. Forøvrig er nå en ny dyrevernlov under utarbeiding. Bakgrunnen er at det har skjedd en utvikling når det gjelder kunnskap om og holdninger til dyr siden dagens lov ble vedtatt i 1974. En prosjektgruppe nedsatt av Landbruks- og Fiskeridepartementet har startet arbeidet med å revidere dyrevernloven, og skal i løpet av våren 2005 legge frem forslag til ny lov for departementene.

4 Internasjonal praksis Norge Som nevnt over reguleres norske dyreforsøk av Dyrevernloven gitt av Landbruksdepartementet 20.12.1974 3. I tillegg kommer bestemmelser i egen Forskrift om forsøk med dyr. Dyrevernloven gjelder levende pattedyr, fugler, padder, frosk, salamander, krypdyr, fisk og krepsdyr. I Forskrift om forsøk med dyr fastsatt av landbruksdepartementet 15.1.1996 defineres forsøksdyr som levende pattedyr, inkludert embryonale former og fosterstadier, fugl, fisk, krypdyr, amfibier, med deres frittlevende forstadier, samt tifotkreps 4. Dyrevernloven dekker alle krepsdyr, men i forskriften om forsøk med dyr er bare ordenen tifotkreps tatt med. Dermed kan det utføres forsøk i Norge på alle invertebrater unntatt tifotkreps, uten noen spesiell godkjenning. Australia I Australia er det utarbeidet en nasjonal forskrift for dyreforsøk (The Australian Code of Practice for the Care and Use of Animals for Scientific Purposes). Denne forskriften er ikke lovgjemmet, men kun ment som en veiledning. Den omfatter alle vertebrater og i 2004 ble høyere innvertebrater inkludert. Høyere innvertebrater defineres som arter innenfor klassen cephalopoder 5. New Zealand Dagens lovgivning i New Zealand (Animal welfare act 1999) krever tillatelse av myndighetene for å bedrive forsøksvirksomhet med ethvert levende medlem av dyreriket. Nærmere definert: ethvert levende medlem av dyreriket; Pattedyr, fugl, reptiler, amfibia, bein og bruskfisk eller blekksprut, krabbe, hummer eller ethvert medlem av dyrerike som til en hver tid er erklært av the Governor-General til å være et dyr som omfattes av denne lov 6. Canada I Canada kreves det ved bruk av vertebrater og blekksprut i forskningssammenheng, tillatelse fra Canadian Council on Animal Care (CCAC) 7.

5 EU I mars 1986 ble det fra Europarådet lagt ut til undertegning og ratifisering en europeisk konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til eksperimenter eller andre vitenskapelige formål (Forsøksdyrkonvensjonen). I denne konvensjonen defineres dyr som ethvert levende virveldyr, inkludert frittlevende og/eller reproduserende larveformer. Konvensjonen er ledd i å oppnå en større likhet medlemslandene imellom 8. Nåværende EU-direktiv omfatter bare ikke-humane vertebrater, noen grupper av invertebrater er i midlertidig inkludert i den nasjonale lovgivningen innen EU (se eksempel under). Storbritannia Storbritannia inkluderer i dag alle levende vertebrater og en invertebrat (Octopus vulgaris) i den nasjonale lovgivningen (Animal Scientific Procedures Act) 9, men overveier å innlemme ytterligere cephalopoder. Dette begrunnes av the Animal procedures committee i Nord Irland med følgende punkter: - Det er ingen velbegrunnet fysiologisk forskjell mellom Octopus vulgaris og de fleste andre arter innenfor gruppen cephalopoder. Dermed fortjener de lik beskyttelse og det er det grunnløst at også de ikke blir innlemmet i loven. - Mange forskere som bruker cephalopoder i dag bruker spesielle retningslinjer for å lette behandlingen og unngå lidelse for disse dyrene. Dette indikerer at de som er mest kjent med disse dyrene mener av de er i stand til å føle smerte. - Det er grunn til bekymring at bruk av invertebrater kan øke når forskere gjennomfører bruk av de tre Rer og erstatter vertebrater med invertebrater i vitenskapelige metoder. Uregulerte metoder kan dermed finne sted på chepalopoder og øke i omfang. Rådet framhever at dette er et område som krever mer forskning, slik at mer data kan bli tilgjengelig i framtiden 10. Sverige Dyr som det kreves godkjenning for å bruke i dyreforsøk er alle vertebrater dvs pattedyr, fugler, amfibier, reptiler, fisker og rundmunner. Invertebrater f. eks insekter og krepsdyr omfattes ikke av loven 11. Det ble i 2004 innført et forbud mot å anvende visse arter av primater som forsøksdyr. Dette gjelder familiene menneskeaper og gibbonaper. Dyrene kan likevel anvendes i adferdstudier der de ikke avlives eller utsettes for tvangsanordninger,

6 operative inngrep, injeksjon, blodtapping, andre former for penetrering av huden eller slimhinner eller annet som kan medføre lidelse for dyret 12. Generell utvikling internasjonalt Invertebrater blir ansett sett på som alternative forsøkdyr, siden disse dyrene har et enkelt nervesystem, krever ikke godkjenning og ikke er antatt å føle smerte. Et eksempel er bruk av blod fra dolkehaler. Tidligere ble pyrogener (feberframkallende) substanser testet i levende kaniner. I dag blir blod fra dolkehaler brukt for å utføre slike tester. Blodet blir tappet fra ville, innfangede individer som slippes fri etter at litt blod er tappet ut. Dolkehaler, er som de fleste andre invertebrater, dårlig beskyttet i lovgivning 13. Det ser ut til at stadig flere land innlemmer invertebrater i sin lovgivning. Storbritannia startet med å innlemme Octopus vulgaris og mange land har i dag blekkspruter med i sitt lovverk. Også i Norge er en slik endring til utredning. Faggruppen for dyrehelse og dyrevelferd (dyrevern) i Vitenskapskomiteen for mattrygghet har påbegynt utredning Dyrevernsmessig risikovurdering av om laverestående dyr kan føle noen former for ubehag, smerte eller stress. Denne blir laget i forbindelse med et pågående lovarbeid med en ny dyrevernlov. Utredningen er klar 01.02.2005 (pers.com Wenche Farstad, leder faggruppen for dyrehelse og dyrevelferd (dyrevern)). Det kan også se ut som det går mot en innstramming av allerede eksisterende lovgivning i enkelte land. Sveriges strenge beskyttelse av aper er et godt eksempel på dette. Interesseorganisasjoners syn De fleste store dyrevernorganisasjoner i Norge er prinsipielt imot alle former for dyreforsøk, det vil si forsøk på dyr generelt. Selv om for eksempel NOAH ikke nevner dette spesifikt i sine vedtekter 14, kommer det tydelig fram i en høringsuttalelse 15 i forbindelse med Stortingsmelding nr. 12 2002-2003 16, også kalt dyrevernmeldinga. Her anbefales det fra NOAHs side at dyrevernloven også bør gjelde dyr som ikke tidligere er omfattet, det vil si alle virvelløse dyr i tillegg til tifotkreps. Av konkrete eksempler i

7 forhold til lovgivningsendringer nevnes å fjerne bruken av blekksprut som forsøksdyr (jfr. lovgivningen i Storbritannia 17 ). I motsetning til NOAH inkluderer Dyrebeskyttelsen Norge dyreforsøk spesifikt i sine vedtekter og formål: ( ) arbeide for økt forståelse for at dyr har rettigheter som levende vesener, hvilket bl.a. innebærer at de ikke må benyttes i dyreforsøk 18. Derimot nevnes ikke hvilke dyregrupper dette omfatter, noe som må tolkes dithen at organisasjonen er imot all bruk av forsøk på så å si alle former for dyr. Dette kommer også fram i organisasjonens høringsuttalelse til Stortingsmelding nr. 12 2002-2003 19 : Begrepet "dyr" i dyrevernloven bør omfatte alle organismer med et godt utviklet nervesystem, altså alle pattedyr, fugler, krypdyr og fisk, samt en rekke krepsdyr, bløtdyr, leddormer, insekter og edderkoppdyr. Det er et reeelt behov for å inkludere flere arter enn i dag i dyrevernloven. Dyrevernalliansen virker å ha et noe mer nyansert forhold til dyreforsøk. De ( ) arbeider mot smertefulle og unødvendige dyreforsøk, og for bruk av alternativer til forsøksdyr 20. Stiftelsen har i sine prinsipper og målsetninger begrenset begrepet dyr til alle organismer med et godt utviklet nervesystem 21. Dette utdypes imidlertid ikke noe nærmere på Dyrevernalliansens Internett-sider. Definisjonen av dyr kan derfor tolkes i retning av organismer som tradisjonelt har blitt ansett å kunne føle og oppleve smerte, noe som normalt innebærer de organismene som dyrevernloven og forskrift om forsøk med dyr omfatter (det vil si i hovedsak vertebrater). Dyrevernorganisasjonenes generelle mangel på nyansering når det gjelder dyregrupper og arter er verdt å merke seg. Det vil si at evertebrater, som for eksempel insekter, behandles på samme måte og har samme status som vertebrater, som for eksempel pattedyr, i kampen mot bruk av forsøksdyr innen forskning. I tillegg kan man undre seg over at unntaket for befruktede egg i forskriften (se nedenfor) ikke er et tema i dyrevernernes kamp for dyrenes rettigheter.

8 Avgrensning av forskriften mht. embryonale stadier Norge Definisjonen på forsøksdyr i forskriften ekskluderer embryonale former og andre ikkefrittlevende forstadier. For å konkretisere betyr dette f.eks. at alle egg av eggleggende virveldyr er utelatt fra forskriften inntil de klekkes. I dyreforsøksøyemed har et torskeegg samme status som et stokkandegg, og ei stokkand er unntatt regulering dagen før den klekker men ikke dagen etter, for å sette det på spissen. En slik avgrensning av forskriftens domene må rimeligvis være forankret i forskriftens 1 samt i dyrevernlovens hovedbestemmelse 2, selve generalpåbudet, som sier at dyr ikke skal utsettes for unødig smerte og lidelse (Frøslie 2000). Arter og livsstadier som omfattes av lovgivningen har underforstått et særskilt behov for beskyttes gjennom eget lovverk fordi det er grunn til å tro at de kan føle smerte. Følgelig er de livsstadier som ikke omfattes av loven å betrakte som etisk mindre problematisk å arbeide med i forskningsøyemed. Hvorvidt bestemte dyregrupper har smertebevissthet er et omdiskutert tema (se f.eks Gjelsvik 2000), og vi vil ikke begi oss inn på noen inngående drøfting av problematikken her. En gjennomlesning av forskriftene til andre land som har sammenlignbare formålsparagrafer og premisser for dyreforsøkslovgivning, avdekker imidlertid at grenseoppgangen i den norske forskriften ikke er uomtvistelig. Storbritannia I Storbritannia er bruken av forsøksdyr regulert gjennom Animals (Scientific Procedures) Act 17 (AA) av 1986. Analogt med den norske forskriften gjelder den any experimental or other scientific procedure applied to a protected animal which may have the effect of causing that animal pain, suffering, distress or lasting harm. Beskyttede dyr er i AA definert som virveldyr samt en blekksprutart Octupus vulgaris, men i tillegg presiseres det at any such vertebrate in its foetal, larval or embryonic form is a protected animal only from the stage of its development when in the case of a mammal, bird or reptile, half the gestation or incubation period for the relevant species has elapsed; and in any other case it becomes independent of individual feeding. Eggleggende virveldyr kommer altså inn under forskriften på et tidligere livsstadium enn i Norge.

9 Australia En lignende presisering gis av den australske forsøksdyrlovgivningen, hvor den nasjonale forskriften for dyreforsøk 22 (The Australian Code of Practice for the Care and Use of Animals for Scientific Purposes) fastlegger at As a guide, when embryos, foetuses and larval forms have progressed beyond half the gestation or incubation period of the relevant species, or they become capable of independent feeding, the potential for the experience of pain or distress should be taken into account. Det er verdt å merke seg at anbefalingen er forankret i et forbehold om mulig smertefølelse: Animals in their early stage of development ( ) can experience pain and distress but this occurs at different stages of development in different species and thus decisions as to their welfare should, where possible, be based on evidence of their neurobiological development. Etter vår oppfatning speiler de ovennevnte forskriftene en vurdering av statusen til embryonale og føtale stadier som ikke overensstemmer med den som (underforstått) ligger til grunn for definisjonen i det norske lovverket, selv om dette ikke nødvendigvis resulterer i en strengere praksis for forsøk med vedkommende embryo/føtus. Australian Code of Practice er i så måte bare førende for de institusjonaliserte forsøksdyrkomiteéne (Animal Ethics Committees) som i siste instans behandler søknader om tillatelse til å utføre dyreforsøk. EU (fellesskapsnivå) Definisjonen av virveldyr i direktivet om dyreforsøk (86/609/EEF) 23 utelater føtale og embryonale stadier. Imidlertid har enkelte medlemsland i sin egen nasjonale lovgivning inkludert slike former fra de har nådd et gitt tidspunkt i graviditeten/ruginga (for eksempel Storbritannia, se ovenfor). Hvor bør grensen settes? I både Storbritania og Australia blir det som sagt foreslått å bruke en 50%graviditet-regel for alle artene. Den tilsvarende grensen i Norge er kategorisk satt til 100%graviditet/ruging (unntatt for pattedyr). Begge grensene synes relativt vilkårlige i forhold til å skulle ta hensyn til embryoets/fosterets evne til smertefølelse, siden graden av utvikling hos embryoet/fosteret sannsynligvis vil variere mellom grupper av arter; bare innen Aves finnes det enorm variasjon i grad av utvikling hos nyklekte unger (Bennet & Owens 2002).

10 Et passende kriterium, som bl.a. den australske anbefalingen nevner (se ovenfor), kunne være det stadiet i ruginga/graviditeten da hjernebarken er tilstrekkelig utviklet til at embryoet kan registrere sanseerfaringer. Et problem er imidlertid stor mangel på artsspesifikk kunnskap. Et arbeidsutvalg nedsatt av EU kommisjonen for å drøfte en revidering direktivet for dyreforsøk (86/609/EEF) har dessuten poengtert at selv for mennesket, hvor mye data er tilgjengelig, verserer det uenighet om når i svangerskapet fosteret er i stand til å føle smerte 24. Det er derfor vanskelig å se for seg at det kan etableres en konsensus om en passende grense for andre arter. Det kunne i så fall være opp til en vitenskapelig komité oppnevnt av forsøksdyrutvalget å bedømme, basert på eksisterende vitenskapelig materiale, hvorvidt vedkommende forsøksobjekt faller inn under forskriften. Faren ved en slik forordning er en forøket byråkratisering. Det er heller ikke gitt at en slik prosedyre i praksis vil virke mindre vilkårlig enn en kategorisk %-standard, all den tid det er vitenskapelig uenighet om smertekriteriene. En annen versjon, som ble foreslått av ovennevnte arbeidsutvalg, er å ha klekketidspunkt (evt 50 % ruging/graviditet) som standard, men i tillegg et vedlegg der arter det finnes strekkelig kunnskap om listeføres fortløpende. Hvorvidt grensen skal settes ved klekking eller en annen %ruging/graviditet er et vanskelig spørsmål i seg selv. Det finnes praktiske fordeler ved å gjøre det på norsk vis, ettersom klekketidspunktet markerer en fysisk gjenkjennelig grense som burde være lett å etterfølge i forhold til et regulerende lovverk. Et lovverk tuftet på bekvemmelighetshensyn vil imidlertid vanskelig kunne ha noen legitimitet. En 50% standard (jf Britisk lovverk) har en sikkerhetsmargin med hensyn til embryoer som kan føle smerte på et tidlig stadium. Om man skal benytte et slikt føre var prinsipp (f.eks. 50%) eller ikke (klekking) er et etisk spørsmål, som logisk sett bør ha konsekvenser for statusen til arter som per dato er utenfor definisjonen (f.eks Blekksprut, se britisk lovgivning 17 ) men som ikke kan utelukkes har smertefølelse. En tilnærming i sjiktet mellom unyansert grensesetting og grenseløs nyansering kan være å undersøke om det finnes forskjeller mellom høyere taxa som rettferdiggjør en revidering av definisjonen m.h.t. til disse; finnes det gjennomgående forskjeller mellom fugleegg og fiskeegg som er store nok til at det kan trekkes en skillelinje mellom disse i lovverket? Spørsmålet er retorisk, hvilket betyr at en gjennomgang av eksisterende kunnskap for å revidere definisjonen av forsøksdyr synes påkrevd.

11 Konklusjon: lite nyansert lovgivning? I denne oppgaven har vi beskrevet norsk forsøksdyrlovgivning og hvilke dyr denne omfatter, samt satt dette i sammenheng med internasjonal praksis og hvordan lovgivningen er ansett blant for eksempel dyrevernere. I tillegg har vi diskutert lovens omfang når det gjelder blant annet befruktede egg og embryonale stadier. Mangelen på nyansering og presisjon i dyrevernloven og forskrift om forsøk med dyr når det gjelder hvilke dyregrupper som lovteksten omfatter, er påfallende. Folk flest vil nok spørre seg hvorfor for eksempel rumpetroll er gitt samme rettigheter og forsikring om at de får forsvarlig behandling og ikke utsettes for unødig smerte og lidelse 2 som hunder, katter og aper. Videre skiller norsk lovgivning seg fra andre land ved å inkludere tifotkreps, noe som innebærer at kravene til søknader, dyrestaller, anestesi etc. ved bruken av for eksempel reker og eremittkreps, sidestilles med høyerestående dyregrupper. I tillegg er definisjoner og praksis rundt befruktede egg et potensielt diskusjonstema. Vi konkluderer med at dagens generalisering og definisjon av forsøksdyr kan virke foreldet og sannsynligvis strider med både forskeres og menigmanns oppfatning, og en nyansering av lovteksten bør vurderes. Referanser Bennet, P. M. & Owens, I. P. F. 2002. Evolutionary Ecology of Birds. Oxford, Oxford University Press. Frøslie, A. 2000. At dyr ikke skal lide i utrengsmål. I Dyreetikk (A. Føllesdal, red.), Fagbokforlaget. p 40-61. Gjelsvik, O. 2000. Fisk, smerte og etikk. I Dyreetikk (A. Føllesdal, red.), Fagbokforlaget. p 227-245. Monamy, V. 2000. Animal experimentation: A guide to the issues. Cambridge University Press. 110 pp.

12 Internett-referanser 1. http://www.fdu.no/fdu/om/fdu_aarsrapport_2003.pdf. (10.11.2004). Forsøksdyrutvalget, 2003. Årsrapport for 2003. 2. http://www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19960115-0023.html. (10.11.2004). Landbruks- og matdepartementet 1996. Forskrift om forsøk med dyr. 3. http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19741220-073.html&22. (10.11.2004). Landbruks- og matdepartementet 1974, Lov om dyrevern. 4. http://www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19960115-0023.html. (10.11.2004). Landbruks- og matdepartementet 1996, Forskrift om forsøk med dyr. 5. http://www.nhmrc.gov.au/publications/pdf/ea16.pdf. (10.11.2004). Australian Government, 2004. Australian code of practice for the care and use of animals for scientific purposes 7th edition. 6. http://www.legislation.govt.nz/browse_vw.asp?content-set=pal_statutes). (10.11.2004). The Parliament of New Zealand, 1999. Animal welfare act. 7. http://dels.nas.edu/ilar/jour_online/37_2/37_2canada.asp. (10.11.2004). Wong, James. 1997. Laboratory Animal Care Policies and Regulations. 8. http://www.uku.fi/vkek/sopimus/convention.html. (10.11.2004). The Council of Europe, 1986. European Convention for the protection of vertebrate animals used for experimental and other scientific purposes. 9. http://www.archive.official-documents.co.uk/document/hoc/321/321-xa.htm. (10.11.2004). ELIZABETH II, 1986. Animals (Scientific Procedures) Act. 10. http://www.apc.gov.uk/reference/apc_03.pdf. (10.11.2004). The Animal Procedures Committee, Report for 2003.

13 11. http://www.djurforsok.info/.(10.11.2004). Jeneskog, Torgny. 2004. Om djurskyddslagen m m vid användning av försöksdjur. 12. http://www.djurskyddsmyndigheten.se:8080/jahia/webdav/site/dsm/shared/foreskrifter/df_ 2004_4_L55.pdf. (10.11.2004). Djurskyddsmyndighetens Författningssamling, 2004. Djurskyddsmyndighetens föreskrifter och allmänna råd om djurförsök m.m. 13. http://www.nca-nl.org/nca-nl/alternatives.htm. (10.11.2004). Alternatives to animal experiments. 14. http://www.noahonline.org/vedtekter.htm. (10.11.2004). NOAHs vedtekter. 15. http://www.noahonline.org/dyrevenmelding.htm. (10.11.2004). NOAHs høringsuttalelse (mai 2001) i forbindelse med Stortingsmelding nr. 12 2002-2003. 16. http://odin.dep.no/filarkiv/207652/stm0203012-ts.pdf. Stortingsmelding nr. 12 2002-2003. (10.11.2004). 17. http://www.archive.official-documents.co.uk/document/hoc/321/321-xa.htm. (09.11.2004). 18. http://dyrebeskyttelsen.no/organisasjon/vedtekter.shtml#03. (10.11.2004). Dyrebeskyttelsen Norges vedtekter. 19. http://www.dyrebeskyttelsen.no/hoeringssvar/20010616_dyrevernloven.shtml. (10.11.2004). Dyrebeskyttelsen Norges høringsuttalelse (16.06.2001) i forbindelse med Stortingsmelding nr. 12 2002-2003. 20. http://www.dyrevernalliansen.org/tema/forsk.php. (10.11.2004). Dyrevernalliansens rapporter om dyreforsøk.

14 21. http://www.dyrevernalliansen.org/alliansen.php#prinipielt. (10.11.2004). Dyrevernalliansens formål og prinsipper. 22. http:// www.nhmrc.gov.au/publications/synopses/ea16syn.htm. (09.11.2004). 23. http://europa.eu.int/eur-lex. (09.11.2004). 24. http://europa.eu.int/comm/environment/chemicals/lab_animals/pdf/finalreportcostbenefit.p df. (09.11.2004).