BERT WAGENDORP TILBAKE TIL VENTOUX Oversatt av Guro Dimmen
2013 by Bert Wagendorp Originally published by Uitgeverij Atlas Contact, Amsterdam Norsk utgave: Kagge Forlag 2015 Originalens tittel: Ventoux Oversetter: Guro Dimmen Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst design Sats: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1639-0 Boken er utgitt med støtte fra Dutch Foundation of Literature. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Til Hannah
Der lot jeg tankene fly, fra det fysiske til det abstrakte, og jeg sa til meg selv: «Du må forstå at det du i dag har opplevd gjentatte ganger på vei opp på dette fjellet, er noe du og mange andre opplever på veien til det gode liv. Mennesket har ikke så lett for å forstå det, fordi kroppens bevegelser er synlige, mens åndens er usynlige og skjult. Det livet vi kaller godt ligger på et høyt sted; en smal sti, sies det, leder dithen.» Francesco Petrarca, i et brev til augustinermunken Dionigi di Borgo San Sepolcro
PROLOG Fotografiet har ligget i en konvolutt nederst i en hvit flytteeske i en årrekke. På den brune tapen jeg en gang på midten av 1980-tallet lukket den med, sto det «Diverse». Jeg har hentet esken ut av mørke skap, ned fra loft og ut av boder i alle fall åtte ganger, og uten å åpne den har jeg satt den bort igjen. Da hun plutselig dukket opp, visste jeg nøyaktig hvor konvolutten var. Fotografier fra andre ferier har jeg satt pent inn i album og skrevet «Italia 1984» eller «Route 66, 1986» under. Dette fotografiet var stuet bort i hukommelsen og i dypet av en pappeske, til det omsider ble hentet frem. Årene hadde lagt et slør av oransje over det. Jeg la konvolutten på spisebordet foran meg og gransket bildet. I flere minutter stirret jeg tanketomt på de portretterte. Så kom minnene, sakte, men sikkert tilbake. Lydene, luktene, ordene. Jeg husket godt at jeg hadde kikket inn i kameralinsen og tenkt: En gang kommer jeg til å se på dette bildet, senere, mye senere, og da skal jeg huske at dette var lykken. Det var som om tiden forsvant, til jeg nesten var gutten som sto der igjen. Nok en gang kjente jeg på spenningen, optimismen, forventningene. Nok en gang kjente jeg kroppen hennes mot min. Det er over tretti år siden bildet ble tatt, på en
campingplass ved en liten landsby i Provence, en dag før Joost, Peter og jeg besteg Mont Ventoux på sykkel. Bakpå står det: «Campingplassen i Bédoin, juni 1982. Fra venstre: David, Peter, Laura, Bart, Joost, André». I bakgrunnen kan man se et blått familietelt og et lite oransje enmannstelt. Lent mot et gjerde står det en racersykkel. Jenta har på seg rød bikini og hvite sandaler. Hun smiler forlegent, som om hun ikke er helt sikker på om det er dette øyeblikket som skal foreviges. André har en rullings i munnen og kikker likegyldig inn i linsen gjennom en røyksky. Joost poserer overdrevent, med hendene på ryggen og brystet skutt frem. David har løftet høyrehånden i en advarende gest: Fotografiet er tatt med hans kamera, og han har stilt inn selvutløseren. Peter har på seg en liten hatt og solbriller. Dermed ser man ikke øynene hans. Et lite flir leker om munnen hans. Han har stukket hendene i lommen på et par avklippede jeans og lener den bare overkroppen sin mot Laura. Man kan se hvor perfekt hun er, hvor nydelige bryster hun har, og uendelig lange bein. Øynene hennes fanger deg, selv fra et Kodakbilde. Jeg har lagt høyrearmen om henne og stirrer triumferende inn i linsen, som en fotballspiller som får holde pokalen et øyeblikk.
I Mitt navn er Bart Hoffman. Egentlig heter jeg Johannes Albertus Hoffman Hoffman akkurat som Dustin, med en dobbel f og en enkel n. Jeg ble født for snart femti år siden i Zutphen, en liten by ved elven i Achterhoek. Far var rektor ved en kristen barneskole. Jeg er kriminaljournalist i en riksdekkende avis jeg tilhører nemlig den generasjonen studenter som endte opp som journalister hvis man droppet ut av universitetet. En gutt jeg studerte nederlandsk sammen med skrev litt for kunstseksjonen i Volkskrant. Han hadde hørt at sportsredaksjonen lette etter noen som kunne registrere alle resultatene søndag kveld. Av og til dekket jeg de uviktige fotballkampene, om de ikke hadde noen andre. Skrivingen falt lett for meg: Da de utlyste en reporterstilling, søkte jeg og ble ansatt. Det gjorde meg ikke noe å oppgi studiene. Folkene som gikk der var ikke som meg. Jeg likte ikke alt maset om Reve og Lucebert, ei heller Chomskys generative grammatikk. Jeg var den eneste i mitt kull som leste Voetbal International. At jeg helt uanstrengt kunne resitere de første fem minuttene av Herman Kuiphofs rapport under VM-finalen i 1974, en praktfull readymade, gjorde ikke inntrykk på mine medstudenter. Jeg kunne gjøre en