Roser er røde Kriminalroman i seks deler. Skrevet av Anne O. Bjørkli og elever i 7. klasse ved Bakkehaug skole, Rossfjord skole, Senjahopen skole, Stonglandet skole og Sørreisa Sentralskole.
Trine Lynghaug Hilde Margith Eriksen Lysberg Lars Dypås Løhre Lise Millerjord Ellen Anette Nilsen Joachim Nøstvold Christian Skuggedal Jon Steinar Sørfosbog Oskar Mikal Sørfosbog Ida Charlotte Nybakk Vaeng Katrine Varvik Klassekontakt: Gunn Fredriksen. Kapittel 1 Jeg visste det i samme øyeblikket som jeg satte nøkkelen i låsen. Det hadde vært noen her, i leiligheta til pappa! Noen som ikke hadde noe her å gjøre Jeg kunne ikke si hvordan jeg visste det, men det var ett eller annet som ikke stemte, en følelse, noe som iset meg i nakkehårene. Jeg hadde aldri kjent noe lignende før. Jeg ble stående og vente med handa på klinka. Skulle jeg tørre å gå inn? Skulle jeg stikke, og få Liv- Karin med meg tilbake? Så tok jeg meg kraftig sammen. Hadde jo lovt pappa å se etter leiligheta mens han var i USA. Kunne ikke bakke ut. Jeg så han for meg, hørte stemmen hans. "Jeg stoler på deg, Ingvild". Jeg rista uhyggesfølelsen av meg og vred om nøkkelen. Den som eventuelt hadde vært her, måtte være borte nå Jeg gikk inn og begynte å undersøke i leiligheta. Var noe ødelagt? Eller forsvunnet? Fantes det noen spor? Var gardinene rørt på? Nei, de hang slik som før, så vidt jeg kunne se. Jeg kunne heller ikke merke at stolene var snudd eller flytta. Men det måtte ha vært noen her 49 2
Stian Bjørvik Renate Mariel Meleng Blomseth Håvard Hausmann Eriksen Marte Estensen Frida Charlott Frantzen Jørgen Johan Fredheim Silje Mari Westgaard Hansen Elise Christin Lind Hjemly Joachim Romel La Puebla Lauknes Astrid Kroken Mikkelsen Michelle Aas Molund Margrete Helene Myrstad Silja Nicolaisen Hans-Ole Nordahl Sondre Nordnes Ida Olsen Linn Olsen Einar Andre Simonsen Trine Rebekka Nyheim Steiro Martin Westad Vestgård Klassekontakt: Per Eirik Mathisen hadde vært her, bare med å føle det så sterkt? Det måtte være tull. Kanskje jeg hadde fått solstikk? Ei ettervirkning etter all sola i sommer? Nei, nå fikk jeg se til å gjøre det jeg skulle og komme meg heimover. Hadde lekser å gjøre til i morgen. Men idet jeg skulle til gå inn på pappa sitt kombinerte soverom og kontor, slo følelsen inn igjen med full kraft. Nesten som ei fysisk alarmklokke! Ei prikking i huden og et sterkt ubehag. Det måtte være her den ubudne gjesten hadde vært 47 4
Kapittel 5 7. klasse ved Rossfjord skole: På skolen dagen etter klarte jeg likevel ikke å holde det for meg sjøl lenger. Jeg fortalte det til Liv-Karin. Hun så stort på meg. - At du turte gå inn da? Tenk om han hadde vært der ennå? Ble du ikke redd? - Hvordan vet du at det var en han, spurte jeg. Men jeg måtte innrømme at jeg hadde vært redd, og Liv- Karin lovte å bli med meg neste gang jeg skulle dit. Isabell Bentsen Jonas Brovoll Ole Danielsen Eskil Hansen Lisabeth Husby Kristin N. Iversen Truls Johannessen Eirik Klausen Tora Klausen Jonas Myrli Caroline Nilssen Ingvild Nordmo Karina Nordaas Jeg fikk øye på Erlend fra parallellklassen blant guttegjengen inne på PC-rommet straks vi kom inn dit. Han var så pen at jeg fikk hjerteklapp. 45 6
Ann-Kristin Eilertsen Amanda Enoksen Anders Jakobsen Anna Jakobsen Åse Jannie Johansen Elise Kalseth Jæger Ole-Morten Larsen Stine Simonsen Eirik Vildgren Klassekontakt: Ingrid Bjørkli Jansen. - Boss du liksom, glapp det ut av Liv-Karin, og jeg sendte han blikk jeg håpa var kaldere enn polarvindene i Nordishavet. Men så klarte verken jeg eller Liv-Karin å holde oss alvorlige. Herregud, for en dust! Det hjalp fint lite å være god i både matte og fysikk, når man var komplett idiot ellers Vi fatta ikke hvorfor, men Ruben hang på oss som et frimerke resten av skoledagen. Vi prøvde å være skikkelig gufne mot han, men da ble han bare enda verre. Kapittel 3 7. klasse ved Bakkehaug skole: Morten Berg Daniel Hamstad Ole Bøe Johansen Toril Simonsen Johansen Einar Kvammen Jan-Trygve Rognmo Kim Ove Tråsdahl Klassekontakt: Bodil Vinjevoll. Tida for å gå til pappa sin leilighet nærma seg. Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg grua meg litt. Men Liv-Karin ble med meg, som hun hadde lovt. Jeg prøvde å bruke sansene ekstra godt da vi sto utafor, men denne gangen fikk jeg ingen skumle anelser. Jeg smilte til Liv-Karin og stakk nøkkelen i låsen. Vi gikk inn, men for sikkerhets skyld vridde jeg om smekklåsen straks vi var inne, slik at ingen skulle kunne ta seg inn mens vi var der. - Kul leilighet, sa Liv-Karin og så seg rundt. Hun gikk bort til bokhylla og begynte å utforske den. 43 8
Kapittel 2 - Jeg sjekker om det er noe mat i fryseren, sa Liv- Karin og var på tur bort til boden. Jeg tok tak i armen hennes for å stoppe henne og fortelle at jeg følte at noen andre var i leiligheta. Plutselig hørte vi et brak fra pappa sitt kontor, og vi satte i et hyl begge to. Så hørtes raske skritt inne fra kontoret, og så ble det helt stille Både Liv-Karin og jeg sto helt urørlige, hvor lenge hadde jeg ingen anelse om. Liv-Karin lista seg bort til vinduet og dro gardinene forsiktig til side. Fra stuevinduet var det utsikt ned til parkeringsplassen, men det var ingen å se, bortsett fra noen ungdommer som sto ved en lyktestolpe. Jeg var helt skjelven i knærne da jeg begynte å bevege meg i retning pappa sitt kontor. Forsiktig åpna jeg døra. Alle permene var på nytt tatt ut av bokhylla, og det lå bunker med papir på skrivebordet. En bunke med permer lå på gulvet under bokhylla. Den uvedkommende hadde tydeligvis mistet dem. Det var tydeligvis noe i mappene til pappa som noen var interessert i. 41 10
Heldigvis lå den gamle bilfabrikken rett rundt neste kvartal. Vi løp inn, og der fant vi selvfølgelig Ruben. Han lå på gulvet og var skikkelig slapp. - Nei! ropte Erlend. Han har røykt den! Plutselig kom Torsteinsen fram bak en gammel bil. Han hadde en pistol i hånda. Han sto framfor Ruben og sikta på oss. - Jeg ser at vaktmesteren har feila, sa han og så på gipsen min. - Hva har du gjort med Ruben? ropte vi begge to i kor. - Hva jeg har gjort? sa Torsteinsen spørrende. Jeg har ikke gjort han noe! Det var han som brøt seg inn på laboratoriet mitt og tok stoffet! Han er jo bare dum som røykte det! - PØH, sa Ruben og reiste seg fort. Denne dritten virker jo ikke! Torsteinsen snudde seg mot han. Ruben gjorde en lynrask bevegelse og slo til Torsteinsen så hardt at han føk bakover og landa på rygg. Torsteinsen ble liggende urørlig, og blødde ut av munnen. Telefonen ringte akkurat da jeg kom inn ytterdøra. Jeg skvatt til, og hjertet hamra. Jeg klarte ikke å ta telefonen, visste at jeg ikke klarte å gjennomføre en normal samtale. Tankene mine kverna om det som hadde skjedd i leiligheta til pappa, og hva pappa kunne ha i de permene som noen var så interessert i. Jeg tok fram mappa som jeg hadde tatt med, og la meg på senga for å lese. Egentlig visste jeg veldig lite om jobben til pappa, annet enn at han var forsker innenfor genteknologi, så mye mer hadde jeg aldri fått vite. Mappa inneholdt en rapport om genmanipulering. 39 12
som ikke kan stikke av, gjemme seg og klare seg alene i villmarka, ville selvfølgelig aldri fått ei gullstjerne! - Dessuten har vi jo ingen beviser mot Torsteinsen. Og vaktmesteren ville bare bli sikta for å ha skutt deg i foten - Bra! Du begynner å skjønne litt mer nå. Men, skal vi si noe til Erlend og Ruben? - Ja, selvfølgelig må vi det! innenriksstoff. Vi fant en sak om at det hadde vært innbrudd på Universitetet, og en vakt var blitt slått ned. Pappa jobba på dette Universitetet, kunne det være en sammenheng? Artikkelen var ikke så veldig detaljert, og jeg følte et sterkt behov for å undersøke dette nærmere. Jeg følte også et stort behov for å snakke med noen. Jeg måtte snakke med noen om dette! Men hvem skulle det være? 37 14
Kapittel 6 Plutselig spratt døra opp! De andre hadde hørt at noen kom opp trappa, så de hadde gjemt seg bak døra. Men jeg hadde ikke hørt noe Det stod en svær, maskert mann i døråpningen med en shotgun! Geværet var rettet mot meg, og rett før mannen trakk av, hoppa Erlend framfor og hylte: NEEEEEIIII!!!! Men den maskerte mannen brydde seg ikke og lot Erlend falle rett i bakken. Så skjøt mannen meg i kneet Jeg falt bakover og ble liggende og hyle. Mannen som skjøt sto bare og så på. Han slapp geværet, og så begynte han å løpe. Ned trappen og ut på gårdsplassen. Før Erlend, Ruben og Liv-Karin fikk meg ut til ambulansen de hadde ringt etter, klarte Liv-Karin å naske med seg en mappe. Jeg gikk ikke innom leiligheta til pappa denne ettermiddagen. I stedet fikk jeg med Liv- Karin for å se på guttene som spilte fotballkamp. Erlend spilte på guttelaget. Han så om mulig enda kjekkere ut i fotballdrakt. Jeg ble helt mo i knærne. Men planen var at vi skulle fortelle han om den mystiske saken i leiligheta, og så få han med til Universitetet. Dagen etter lå jeg på sykehuset. Operert i kneet og ferdig gipsa. Liv-Karin var kommet på besøk. - Hva skjedde egentlig i går kveld? spurte jeg. Kampen endte 2-0. Stor jubel! Men jeg klarte ikke å glede meg over det akkurat nå. Jeg måtte få hjertet til å slå 35 16
-Vi må få oss noe søvn før det skal skje i natt, sa Liv- Karin. Kl. 03.00 ble vi vekka av Ruben sin telefon, som sto på alarm. Vi hadde pakka og var klare fra før av, så vi spaserte rett til krysset ved vaktmesterens hus. - Nå skjer det! hviska Liv- Karin. - Jeg har tatt med dirkesettet mitt! Så får vi bare håpe på det beste, sa Ruben. Han fikk det ikke til med det første forsøket, og ikke med det andre heller. Da sa Liv- Karin: - Kom hit med dirkesettet, din tosk! Ja, hun fikk døren opp på 1, 2, 3! - It s girlpower, you know, hviska Liv-Karin stolt. Vi gikk inn. Rett innenfor døra hang en mørk lang frakk med en stor hette. Vi lista oss opp langs trappa til loftet det var kun ett rom der - Hei! Døren er låst! Vi prøver å bryte den opp! Sa Erlend. - Nei, sa jeg. Vi vil vel ikke bli oppdaga? Vi prøver en gang til, kanskje vi får den opp? - Ja, det gikk! sa Liv- Karin og Erlend. - Men, la Ruben til, dette forskningsprosjektet, var det ikke det kjemilærer Torsteinsen også var med på tidligere? Torsteinsen var en ufordragelig type. Stor og kraftig med hentesveis fra øre til øre, en skikkelig Einstein. Han behandla elevene som om de var i militæret. Men det var visst fordi han hadde bakgrunn fra forsvaret. Han hadde drevet med noen skumle forsøk med genmanipulering der, gikk det rykter om. Vi troppa opp på universitetsområdet neste dag like etter skolen. Vi følte oss veldig små, men oppdraget var stort. I resepsjonen traff vi ei hyggelig dame. Hun kunne fortelle oss om innbruddet som hadde vært, men gav oss få spor å gå etter. Men i det vi skulle til å gå noe slukøret ut døra, la hun til: - Jeg fant forresten denne gullstjerna i arkivet da jeg var innom der i morges. Den har ikke vært der før! - Hva, gullstjerne? ropte vi i kor og sprang tilbake til skranken. Vi gjorde store øyne da vi fikk se det hun holdt fram. Ei gullstjerne. Vi hadde sett den før, men hvor? 33 18
Kapittel 4 Da sprang skikkelsen så fort bena kunne bære den! - Han.. Han.. han hadde mappen til pappa Å nei! Hva skal vi gjøre? Vi satt og tenkte en stund før vi begynte å prate igjen.. - Ja, har noen noe forslag på hva vi kan gjøre? - Har ikke peiling! sa alle i kor. - Vi får vel bare dra hjemover! Vi stoppa opp alle fire, skjønte at her var det mye uoppklart. Jeg hadde mange spørsmål. Hva var det som skjedde rundt pappa? Hvor skulle vi begynne å nøste? Pappa arbeida på Universitetet, faren til Erlend arbeida på Universitetet. Det hadde vært to innbrudd i den tomme leiligheta til pappa. Altså måtte han ha noe som andre ville ha fatt i. Det måtte være noe som var svært viktig. Det hadde vært innbrudd på Universitetet også, og her kom gullstjerna inn. Og den eneste vi visste om som hadde ei slik stjerne, var Torsteinsen! - Vi går til parken og diskuterer videre, foreslo jeg. - Ok, svarte de andre i kor. Da vi hadde kommet til det store byvannet i parken, satte vi oss på en benk som sto langt borte fra de andre. Vi måtte passe på at ingen lytta eller spionerte på oss! Erlend og Ruben sjekka litt rundt i området, det var lite folk i parken akkurat nå. 31 20
Da hørte vi skritt fra trappa og alle skvatt opp! - Hva skal vi gjøre? hviska Erlend. - Kom!! - Jeg har en pakke kjeks i sekken min! Vil dere ha? spurte Liv Karin. Hun sendte pakken rundt. Vi så på hverandre mens vi tygget på hver vår kjeks, alle tenkte den samme tanken: Det var noe mystisk og skummelt med Torsteinsen - Hmm Det må være noe med genmanipulering - Jeg har det! ropte Ruben, har dere aldri tenkt på hvorfor han ikke er forsker i forsvaret eller på Universitetet? De sier jo på skolen at han er godt utdannet og er en glup mann. Han kunne sikkert forska på mange prosjekt, han. 29 22
Jeg sov ikke mye den natta..! Skoledagen slepte seg av gårde, men endelig ble klokka tre, og alle var nå samla utenfor skolen. - Jeg har med meg dirkesettet mitt, sa Ruben. Han gikk og kjente på døra. - Denne var vi heldige med folkens! Døra inn til skolen er åpen! Det har aldri skjedd før! KOM, før noen ser oss..! Vi lista oss opp trappa og bortover den lange gangen mot Torsteinsens kontor. - Nå skjer det! Ruben tok fram dirkesettet sitt og dirka lett opp låsen.. - Yes! Nå er vi inne. Vi lista oss stille inn og lette i hver krik og krok. Plutselig ropte Liv- Karin: - HEI! Jeg fant noe! - HVA?? På oppslagtavla var det hengt opp et avisutklipp der det var en konkurranse om fineste, største og høyeste roser i hageforeninga. 27 24