Biologi og bekjempelse av maur (Formicidae). Generell del.

Biologi og bekjempelse av maur (Formicidae). Generell del. Avdeling for skadedyrkontroll Nasjonalt folkehelseinstitutt

1 Maur. Generell del. Innhold BESKRIVELSE... 2 UTBREDELSE... 2 BIOLOGI... 2 UTVIKLING OG KASTER... 2 MAURSAMFUNNET... 2 REIRET... 3 FØDE... 3 BETYDNING FOR MILJØET... 3 DE ENKELTE MAURARTER... 3 Kompostmaur (Hypoponera punctatissima, underfamilie Ponerinae)... 3 Eitermaur (Myrmica sp, underfamilie Myrmicinae)... 4 Faraomaur (Monomorium pharaonis, underfamilie Myrmicinae)... 4 Tetramorium caespitum (underfamilie Myrmecinae)... 4 «Spøkelsesmaur» (Tapinoma melanocephalum, underfamilie Dolichoderinae)... 4 Stokkmaur (Camponotus sp, underfamilie Formicinae.)... 5 Svart jordmaur (Lasius niger og L. platythorax, underfamilie Formicinae)... 5 Brun jordmaur (Lasius brunneus, underfamilie Formicinae)... 6 Gul jordmaur (Lasius flavus, underfamilie Formicinae)... 6 Svart tremaur (Lasius fuliginosus, underfamilie Formicinae)... 7 Sauemaur (Formica fusca og F. lemani, underfamilie Fomicinae)... 7 Rød skogsmaur (Fomica rufa-gruppen, underfamilie Fomicinae)... 8 Andre arter... 8 BETYDNING SOM SKADEDYR... 8 FOREBYGGING... 9 INSPEKSJON... 9 IDENTIFISERING... 9 HVOR HOLDER MAURENE TIL?... 10 BEKJEMPELSE... 10 FYSISK KONTROLL... 10 KJEMISK KONTROLL AV LOKALISERTE REIR... 11 KJEMISK KONTROLL MED FORGIFTET ÅTE... 11 ANNEN KJEMISK KONTROLL... 12 BIOLOGISK KONTROLL... 12 RESISTENS... 12 LITTERATUR... 13 BESTEMMMELSENØKKEL... 14

Maur. Generell del. 2 Beskrivelse På verdensbasis finnes det omkring 8800 arter av maur, hvorav 53 av disse lever fritt i Norge. I innendørs miljøer kan det også dukke opp flere arter som ikke kan overleve ute. Av de norske maurartene påtreffes omkring 10 med jevne mellomrom i hus, men bare 3-4 arter kan forårsake materiell skade. Størrelsen varierer fra under to millimeter (spøkelselmaur) til nesten to centimeter (stokkmaur, dronning). Maurene vi finner i Norge kan deles inn i fire underfamilier: Formicinae, Myrmicinae, Dolichoderinae og Ponerinae. De aller fleste av våre maur er inkludert i de to første underfamiliene. Utbredelse Maur finnes over hele Norge, men de ulike artene har ulik utbredelse. Faraomaur og «spøkelsesmaur» kan kun leve innendørs. Også kompostmauren er avhengig av et oppvarmet miljø. Det finnes flere arter av andre maur som kan tenkes å etablere seg i innendørs miljøer i Norge. Biologi Utvikling og kaster Maur har det vi kaller for en fullstendig forvandling. Fra egget klekker det en liten, hvit larve. Denne utvikler seg gjennom flere hudskifter (vanligvis fire) og vil til slutt forpuppe seg. Ut av puppen kommer det voksne dyret som er det vi kjenner igjen som en maur (figur 1). De fleste voksne maur er arbeidere. De er hunner, men har aldri vinger slik som dronningene. Når maurene er larver er det maten de får som avgjør om de blir dronning eller arbeider. Både arbeidere og dronninger er dannet fra befruktede egg. Hannene er dannet fra ubefruktede egg og kan derfor aldri bli hverken dronninger eller arbeidere. De fleste dronninger og hanner har vinger som de benytter under svermingen. Egg Larve Puppe Maursamfunnet Alle maur bor i samfunn med en klar arbeidsdeling. Arbeidere sørger for renhold, ungestell, mathenting og forsvar. Dronninger og hanner sørger for formeringen. Egg, larver og pupper befinner seg alltid inne i reiret med mindre maurene bestemmer seg for å flytte. Da blir de båret avgårde til et nytt reirsted. Hann Arbeider Figur 1. Ulike stadier og kaster av maur. Dronningene er de som lever lengst i maursamfunnet. Stokkmaur, maur av slekten Lasius (svart jordmaur, sauemaur, gul jordmaur) har dronninger som lever spesielt lenge (10-29 år i laboratoriet). Dronninger av andre maurslekter lever betydelig kortere. Hos alle maur har arbeiderne et mye kortere liv enn dronningene, sjelden lengre enn ett år. Hannene lever enda kortere.

3 Maur. Generell del. Noen maurarter har mange eggleggende dronninger i et reir og noen har bare en. De ulike maurartene har også ulik struktur på samfunnet. Noen lager mange reir som henger sammen til en koloni. Mellom disse reirene frakter arbeiderne mat og yngel. Andre maurarter har bare et reir. Størrelsen på maursamfunnene varierer fra et titalls til flere hundre tusen individer. Hvor fort en koloni vokser, avhenger blant annet av hvor mange egg som legges, larvenes utviklingstid, mattilgang og temperatur. Maurarter som finnes naturlig i Norge overvintrer aldri som egg eller pupper. Avhengig av art er det henholdsvis arbeidere eller arbeidere og larver som overvintrer. Hos stokkmaur overvintrer også de nye dronningene og hannene («flygemaur»). Reiret Maur kan anlegge reir i mange ulike typer materiale. I Norge er jordreir det vanligste, men de store skogsmaurtuene er kanskje best kjent. Noen få arter kan lage reir i treverk. De fleste maurreir består av mange «kamre» som er forbundet med ganger. Kamrene kan fungere som matlagre, oppalingssted for larver, «gravkammer», eggleggingssted for dronninga og så videre. Om vinteren samler maurene seg på ett lite område i reiret. Føde Maur som gruppe er ganske altetende. Den mest vanlige næringskilden er allikevel honningdugg fra bladlus (og andre plantesugere). Honningdugg er avføring fra bladlus som stort sett inneholder sukker og vann. Bladlus finnes på planterøtter nede i jorda, på blader og nåler av de fleste trær og busker samt på et stort antall blomster. De enkelte maurartene har allikevel klare preferanser i matveien. Avhengig av art fortærer også maurene frø, plantesaft, åtsler og andre virvelløse dyr. Maurene spiser ikke reirmateriale som treverk og jord. Betydning for miljøet Selv om antall maurarter er relativt beskjedent i Norge er antallet individer stort. Blant annet derfor er de en viktig matkilde for fugl og pattedyr. Maur er viktige frøspredere for planter som for eksempel blåveis og marimjelle, og de er sterke konkurrenter til andre insekter som lever på jordbunnen. De er også viktige for stoffsirkuleringen. De store skogsmaurtuene fungerer som komposthauger. De enkelte maurarter Kompostmaur (Hypoponera punctatissima, underfamilie Ponerinae) Kompostmauren stammer sannsynligvis fra østlige deler av Europa eller Afrika, men har spredd seg til store deler av verden. Den er avhengig av relativt høye temperaturer og i nordlige områder er den spesielt knyttet til råtnende organisk materiale. Varme kompostbinger, søppeldynger, hauger av sagmugg og hestemøkk er typiske oppholdssteder. Den kan holde til innendørs i drivhus, i gartnerier og næringsmiddelbedrifter. I Norge er kompostmauren bare funnet på Østlandet. Hannene til kompostmauren har ikke vinger og minner om en stor arbeider (3,4-3,6 mm). Dronningen er omtrent like store som hannene og har vinger. De kan påtreffes i det de flyr ut fra reiret i august-september. Arbeiderne er 2,5-3,2 mm lange. Kompostmauren er vesentlig predator og spiser små leddyr. Dette gjør at de i mindre grad en for eksempel faraomauren kan slå seg til innendørs. Den kan imidlertid bli tallrik i enkelte næringsmiddelbedrifter forutsatt at det er rikelig med byttedyr der. Det er ikke kjent at kompostmaur kan gjøre skade på boliger, men den kan gi et smertefullt stikk og hevelse i huden rundt stikket. Det er særlig under svermingen at maurene kommer i kontakt med mennesker og kan stikke.

Maur. Generell del. 4 Eitermaur (Myrmica sp, underfamilie Myrmicinae) Eitermaur er en gruppe på 10 arter av små og rødbrune maur med under 5 mm lange arbeidere som bygger reir i jord eller morkent treverk (figur 2). De finnes i hele Norge. Eitermaur svermer vanligvis i august og overvintrer med både larver og voksne arbeidere. Det er vanligvis mange dronninger i et reir. Hageeitermaur finnes i lavlandet og er spesielt vanlig rundt boliger hvor den blant annet spiser honningdugg eller plantesaft. Eitermaur stikker når de blir irritert, noe som kan oppleves ganske ubehagelig. Det svir lenge etter at brodden er trukket ut. Er det mye maur langs husveggen kan reirene spas vekk, men effekten vil kun være kortvarig da de er meget vanlige og raskt vil komme tilbake. Det er ikke kjent at eitermaur kan gjøre skade på bygninger. Faraomaur (Monomorium pharaonis, underfamilie Myrmicinae) Faraomauren, som opprinnelig er en tropisk art, har spredd seg til det mest av verden (figur 3). I Norge forekommer faraomauren kun innendørs. Den tåler svært lite kulde og dør kort tid etter at temperaturen har sunket under frysepunktet. Arbeiderne er bare 2-2,4 mm, men dronningene er dobbelt så lange. Faraomauren danner nye kolonier ved «knoppskyting». Det vil si at noen arbeidere tar med seg yngel og anlegger et nytt reir. Mat fraktes mellom reir av samme opprinnelse. I store kolonier kan det være flere millioner individer og opptil 2000 dronninger. På grunn av den lille størrelsen og evnen til raskt å danne nye kolonier kan faraomauren lett danne store angrep i fabrikker, bakerier, sykehus, kontorer eller store boligkomplekser. Faraomauren ødelegger ikke bygninger, men er en mulig smittespreder. Spesielt er dette bekymringsfullt på sykehus. Allergi mot faraomaur har også blitt påvist og kan være vanlig. Det er kjent at sprøytemidler kan få arten til å danne nye kolonier. Forgiftet åte er derfor eneste mulige bekjempelsesmetode. For bekjempelse av faraomaur, se eget informasjonsskriv. Figur 2. Hageeitermaur Myrmica rubra. Figur 3. Faraomaur Monomorium pharaonis.. Tetramorium caespitum (underfamilie Myrmecinae) Denne mauren har ikke norsk navn, men kalles for «grästorvmyra» på svensk og «pavement ant» på engelsk. Arbeiderne har en størrelse på 2,5-4,0 mm. Dronningene er betydelig større, fra 6-8 mm. Arten er utbredd i Sør-Norge nord til Trøndelagsfylkene. Det er bare 1 dronning i hvert reir. Svermingen foregår i juni-juli, senest i første halvdel av august. Maurene lever av frø, planter, honningdugg fra bladlus på røtter og ulike leddyr. Reiret anlegges vanligvis i jord, gjerne under steiner. De kan også ha reir i små hulrom. I USA er den en av de vanligste maur som anlegger reir inne i hus. De spiser både søte og fete matvarer og kan være til stor irritasjon. I Norge er det bare kjent noen få tilfeller av at T. caespitum har slått seg til innendørs. Det er ikke kjent at T. caespitum kan gjøre skade på boliger. «Spøkelsesmaur» (Tapinoma melanocephalum, underfamilie Dolichoderinae) T. melanocephalum har ikke noe norsk navn, men kalles for «mindre husmyra» på svensk og «ghost ant» på engelsk. Hode og fremre delen av bryststykket er mørkt, resten av mauren er blek gul. Det tynneste kroppspartiet er nesten helt skjult under bakkroppen. Arten er funnet noen få ganger innendørs i Norge. «Spøkelsesmaur» stammer sannsynligvis fra Afrika eller Asia. Den har deretter blitt introdusert til Nord-Amerika og Europa hvor den er et vanlig skadedyr i oppvarmede miljøer innendørs. «Spøkelsesmaur» har relativt små kolonier med mange dronninger. På samme måte som med faraomaur kan nye kolonier dannes ved såkalt «knoppskyting», det vil si at en gruppe maur bryter ut fra en eksisterende koloni. Dette gjør dem i stand til raskt å danne nye kolonier. Sverming er ikke observert. Maurene er i naturen rapportert å like honningdugg fra bladlus. De spiser også insektegg og larver. Fra innendørsforhold spiser den fet og søt kost. «Spøkelsesmaur» kan ha reir hvor som helst der

5 Maur. Generell del. de finner et lite hulrom eller en sprekk. Bekjempelsen må foregå ved bruk av forgiftet åte. I forsøk har borsyre vist seg effektivt, men hydramethylnon ga dårlig effekt. «Spøkelsesmaur» er ikke kjent for å kunne gjøre skade på bygninger. Stokkmaur (Camponotus sp, underfamilie Formicinae.) Stokkmauren er den største maurarten i Norge (figur 4). Arbeiderne er 5-15 mm lange og dronningene kan være opptil 18 mm. Stokkmaur er utbredt over hele landet, men er vanligst i Sør-Norge. Et stokkmaursamfunn kan bestå av 1-5 dronninger og strekke seg ut over mer enn 10 reir. Utvidelse av kolonien foregår alltid på våren. Svermingen foregår fra sent i mai til tidlig juli. Stokkmauren spiser honningdugg fra bladlus (både over og under jorda) i tillegg til andre leddyr. De bygger reir i tre eller jord. Som skadedyr lager stokkmauren reir i treverk og ulike typer isolasjonsmateriale i bygninger. Får et angrep utviklet seg over tid kan stokkmauren gjøre til dels stor materiell skade. Bekjempelse av stokkmaur kan være krevende. For mer informasjon, se eget skriv. Figur 4. Varmekjær stokkmaur Camponotus ligniperda. Svart jordmaur (Lasius niger og L. platythorax, underfamilie Formicinae) Svart jordmaur, også kalt sukkermaur, er kanskje den mauren som oftest forekommer i hus. Arbeiderne er 3-5 mm lange (figur 5). Hannene er av samme størrelse som arbeiderne, dronningene er atskillig større (8-9 mm). Puppene ligger i egne «kokonger». Ved oppgraving av svart jordmaurreir i juli vil det være mulig å se kokongene av både arbeidere og kommende dronninger (figur 6). I 1991 ble svart jordmaur delt opp i to arter, svart jordmaur (L. niger) og 5. Svart «svart søsterjordmaur» (L. platythorax). Artene har et nesten identisk Figur jordmaur Lasius niger. utseende (skiller seg i grad av behåring på overleppen), men har ulik økologi og levevis (se Tabell 1). Fordi det tidligere kun var snakk om en art og ikke to, er disse to artene behandlet som én art i det meste av litteraturen. Begge jordmaurartene har maursamfunn med kun en dronning. Ved etablering av en ny koloni er det derimot vanlig at flere dronninger slår seg sammen. Når startfasen er over vil dronningene sloss og bare en overleve. I laboratoriet er det kjent at dronninger av svart jordmaur kan leve i så lenge som 29 år. Tabell 1. Forskjeller i leveveis på svart jordmaur og «svart søsterjormaur». Reirkonstruksjon «Svart søsterjordmaur» Svart jordmaur Habitat Utbredelse i Norge (foreløbig) Huler ut råttent treverk. Har også reir I skog. Funnet i råttent Sør-Norge nord til Snåsa. i jord, torv gress og mose. Ingen trevirke innendørs i Sverige. løse tuer av jord over reiret. Vil ha det fuktigere enn svart jordmaur. Graver ut reir i jord, sjelden i råtten I kulturlandskap. I solvarme Sørlandskysten, ytre Telemark ved. Det dannes ofte løse tuer av og gresskledde områder. Vil og Vestfold. jord over reiret. Reirene er ofte ha det tørrere enn «svart under stein. søsterjordmaur»

Maur. Generell del. 6 Svart jordmaur kan ha store samfunn på opptil 10 000 individer. Utvidelse av reiret foregår vesentlig vår og sommer og reirstørrelsen vokser proporsjonalt med antall maur i kolonien. Kolonier kan ligge meget tett og så mye som 108 reir på 100 m 2 har vært talt opp. Svermingen foregår i juli-august og svermende svart jordmaur kan lokalt være plagsomme på grunn av mengden. Fordi arbeiderne bare er halv størrelse av dronningene, er det lett og tro at det her dreier seg om en annen art. Uavhengig av temperatur går svart jordmaur i dvale på høsten og maurene klumper seg sammen i en liten del av reiret med dronningen i midten (figur 7). Voksne arbeidere kan overvintre med eller uten larver. Svart jordmaur ernærer seg av honningdugg og ulike leddyr. I forsøk har det vist seg at svart jordmaur blir «preget» på lukter og enkelte typer av næring. Denne lysten til å spise noe som er likt det som ble spist tidligere, kan vare over vinteren. Svart jordmaur velger oftest å konsentrere all aktivitet om en eller få næringskilder. Desto kortere avstand og høyere næringsinnhold desto bedre. For at alle maurene skal finne føden legges det ut duftspor. Disse har en gjennomsnittlig levetid på ca. 50 minutter. Figur 6. Pupper av dronning (venstre) og arbeider (høyre) til svart jordmaur. Reiret til svart jordmaur er oftest anlagt i hager (jord og treverk), men reir kan også anlegges i råteskadet treverk innendørs, eller i forbindelse med isoporisolasjon. Ved bekjempelse er det viktig å finne ut om maurene holder til inne i huset eller ute i hagen. Svart jordmaur oppsporer ofte matkilder inne i huset som de benytter dersom det er lite mat ute. Dette gjelder særlig tidlig på våren. Overvintringsområde Figur 7. Reir av svart jordmaur. Tegnet etter Eidmann 1942. Brun jordmaur (Lasius brunneus, underfamilie Formicinae) Denne arten kaldes også brun tremaur. Den er tofarget med mørk bakkropp og hode, og et gulbrunt bryststykke og bein (figur 8). Arbeiderne er 3,2 4,5 mm lange, dronningene dobbelt så lange (8-9 mm). Hannene har størrelse som en arbeider. I Norge finnes brun jordmaur kun på Østlandet og sydover til Aust- Agder. Svermingen foregår tidlig på sommeren i juni og tidlig juli. I naturen finnes brun jordmaur vanligvis i gamle, soleksponerte eiker eller linder. De kan også forekomme i gamle furuer. Reirene gnages ut i bark og ved, helst inne i hule trær. De kan også lage lange ganger (minst 1 meter) som de anlegger maursti i. En koloni kan inneholde flere tusen individer og forekomme på Figur 8. Brun jordmaur samme sted i flere tiår. Kolonien har en eller noen få dronninger. Maurene lever Lasius brunneus. hovedsakelig av honningdogg som de kan gå lange strekninger for å få tak i. Brun jordmaur er en meget sky maur og gjemmer seg med en gang den blir forstyrret. Brun jordmaur kan anlegge reir i hus i treverk eller isolasjonsmateriale. Reir i treverk består av tomme, snirklete ganger, vanligvis ca. 5 mm brede. Det fine gnagmelet som maurene fjerner fra reiret lempes som oftest ut gjennom små sprekker i veden. Gul jordmaur (Lasius flavus, underfamilie Formicinae) De gule jordmaurene, også kaldt gul engmaur, er meget vanlige og finnes i hele Sør-Norge nord til Trøndelag. Arbeiderne er relativt små, 2,2-4,8 mm, har lite utviklede øyne og bygger tuer av jord. Gul jordmaur graver ut jord som den lemper til overflaten slik at det etter hvert blir dannet jordtuer. I en eng kan disse sees som forhøyninger tett bevokst med gress. I et slikt reir kan det bli opptil 100 000 arbeidere. Det er vanligvis bare en dronning i reiret og det er kjent at dronninger av gul jordmaur kan

7 Maur. Generell del. leve i hele 22,5 år. Gul jordmaur lever hovedsakelig av honningdugg fra bladlus på gressrøtter. De lever derfor hele sitt liv under jordoverflaten. De gjør ingen skade på boliger og kan ikke stikke. Svart tremaur (Lasius fuliginosus, underfamilie Formicinae) Svart tremaur er skinnende svart og har et bredt hode. Arbeiderne er 4-6 mm lange, dronningene 6-6,5 mm. Maurene lukter av appelsin og dette kan også brukes til artsbestemmelse. Svart tremaur er utbredt i Sørøst-Norge fra Aust-Agder og nordover til Hedmark. Svermingen foregår til uregelmessige tider og har blitt rapportert fra mai til oktober. Koloniene til svart tremaur kan ha flere dronninger, med de finnes da i ulike reir som henger sammen. Når et nytt reir skal etableres uavhengig av en eksisterende koloni, er svart tremaur avhengig av andre maur av slekten Lasius. Nyparede dronninger oppsøker vanligvis reir av Lasius umbratus, men også L. mixtus, brun jordmaur (L. brunneus) og svart jordmaur (L. niger) kan få besøk. Svart tremaur får hjelp av arbeiderne i vertskolonien til å fø opp egne arbeidere. Svart tremaur bygger såkalte «kartongreir». Det gjør de sammen med en sopp, Cladosporium myrmecophilum, som bare vokser i reirveggene til reir av svart tremaur. Soppen fraktes fra reir til reir av maurene selv. «Kartongreiret» har en karakteristisk mørkegrå farge (figur 9) og består av partikler fra ved, tørt plantemateriale og jord som er klebet sammen ved hjelp av honningdugg fra bladlus og andre plantesugere. Soppen vokser gjennom veggene og støtter opp på samme måte som armeringsjern og bjelker gjør i bygninger. Arbeiderne til svart tremaur har ulike oppgaver i reirbyggingen, avhengig av alder. De eldste maurene henter faste partikler, som for eksempel deler av ved. De nest eldste maurene står for henting av sukkervann, og de to yngste arbeidergruppene tar seg av ulike deler av selve reirkonstruksjonen. Soppen må hele tiden holdes under kontroll for å ikke vokse ut av reiret. Arbeiderne fjerner soppen, men kan ikke bruke den som næring. Figur 9. Reiret til svart tremaur kalles kartongreir. Dette reiret har vært i en vegg og er formet etter tilholdsstedet. «Kartongreirene» anlegges inne i basis av gamle trær eller innimellom trekonstruksjoner inne i hus. Reiret kan bli over 1 meter høyt, og et maursamfunn kan eksistere i flere tiår på samme sted. En koloni av svart tremaur kan ha opptil 2 millioner arbeidere Honningdugg fra bladlus er sannsynligvis den viktigste næringskilden til svart tremaur. Maurene danner travle stier til faste trær eller busker med bladlus. Disse stiene opprettholdes fra år til år. Tidlig på vårparten, når det er lite med bladlus, kan svart tremaur opprette nye permanente stier til andre sukkerkilder. Maurene må også ha proteiner. Finner de for eksempel litt kjøtt vil det raskt komme flere maur til, og små, midlertidige stier opprettes. Det er bare på høsten at svart tremaur ikke vil være interessert i kjøtt. Svart tremaur kan komme inn i huse på jakt etter mat på forsommeren. De kan også anlegge reir innendørs. De gnager ikke i treverk eller annet materiale, men på grunn av de fuktige forholdene rundt reiret kan råteskader oppstå. Sauemaur (Formica fusca og F. lemani, underfamilie Fomicinae) Sauemaur har arbeidere i størrelse fra 4,5 7,0 med mer (figur 10). Dronninger og hanner kan komme opp i 9,5 mm. Formica lemani er utbredt i hele landet, men Formica fusca er kun funnet i Sør-Norge. Sverming finner sted hos begge arter i juli august. Reirene anlegges i jord eller i morkne vedstykker. Koloniene er vanligvis små med opp til 500 arbeidere og med en eller noen få dronninger. Sauemaur kan i noen tilfeller danne meget store samfunn med Figur 10. Sauemaur Formica fusca.

Maur. Generell del. 8 mange dronninger. Sauemauren lever vesentlig av insekter og honningdugg, men kan også sees innendørs på jakt etter søt mat. Spesielt skjer dette sent på vinteren. Sauemaur kan anlegge reir innendørs i isoporisolasjon eller morkent trevirke. På grunna av det lave antallet maur blir skadene ikke store. Rød skogsmaur (Fomica rufa-gruppen, underfamilie Fomicinae) De røde skogsmaurene omfatter flere arter og er de maurene som bygger de kjente maurtuene. Maurene er tofarget, orangerøde og svarte (figur 11). Arbeiderne er 4,5-9,0 mm lange. Dronningene og hannene er noe lengre (8-11 mm). Røde skogsmaur finnes i det meste av Norge. De er aggressive og holder territorier som andre maur og insekter holdes borte fra. Samfunnene består av mange dronninger og strekker seg ofte over flere tuer. Nye kolonier dannes vanligvis ved deling av en eksisterende koloni. De svermende dronningene, som kan sees fra mai til juli, kan ikke starte et nytt samfunn alene. Alle maurene i en koloni har samme lukt og denne er forskjellig fra andre kolonier. Blandes individer fra flere kolonier vil de straks angripe hverandre. De røde skogsmaurene ernærer seg i hovedsak av honningdugg fra bladlus. I tillegg spiser de ulike leddyr og meitemark. Det hender at de røde skogsmaurene flytter inn i hus. De vil ikke gnage på selve bygningsmassen, men kan forårsake fuktskader der de bygger tuen sin. Slike tuer bør derfor fjernes. I hus som ligger inntil skogsområder kan derimot tuer anlegges i hager. Skogsmauren er meget aggressiv og det kan derfor være ubehagelig om den slår seg ned inntil huset. Maurene vil bite og sprute maursyre om de blir forstyrret. Normalt bør ikke rød skogsmaur bekjempes. Dersom det er så stor aktivitet av maur på uteområder at disse ikke kan brukes, kan en forsøke å hindre maurene fra å nå matkildene på stedet. Sees det for eksempel stor trafikk av maur opp og ned av trær som står inntil husveggen, kan en forsøke å lage en kjemisk sperre (insektspray) eller Figur 11. Rød skogsmaur Formica rufa-gruppen. fysisk sperre (gjerne noe som klistrer) rundt trestammen. Forsvinner tilgangen på næring, vil maurene legge om stiene sine. Kun unntaksvis kan eventuelt tuer graves opp og flyttes eller maurvanningsmiddel benyttes direkte i reiret. Reiret strekker seg langt ned i jorda, så det holder ikke å fjerne bare det materialet som ligger over jorda. Andre arter Det foregår stadig utilsiktet transport av andre maurarter inn i landet. Bare unntaksvis kan de etablere seg, og det skjer nesten alltid innendørs. Et eksempel er Iridomyrmex humilis=linepithema humilis som på svensk kalles «invasjonsmyra» og på engelsk «argentine ant» som til nå er funnet kun en gang i Norge. I slike tilfeller er det viktig å bekjempe maurene. Også andre, utelevende arter kan etablere seg rundt hus og en sjelden gang finnes inne i hus. Et eksempel på sistnevnte gruppe er kløfthodemauren, Formica excecta. I slike tilfeller vil bekjempelse sjelden eller aldri være nødvendig. Betydning som skadedyr Maur kan anlegge reir i bygningsmateriale og ødelegge isolasjon og treverk. Er reirene anlagt i hus, eller de vandrer mye rundt innendørs, kan de også bidra til overføring av smitte. Spesielt gjelder dette for de små faraomaurene. Det er også kjent at allergi mot faraomaur forekommer. Noen maur kan bite og stikke. Spesielt stikkene til eitermaur og kompostmaur kan oppleves som ubehagelig. De fleste huseiere vil også oppfatte maur som sjenerende og ubehagelige når de vandrer omkring inne. I forbindelse med sverming kan maur opptre i store mengder og gjøre det vanskelig å

9 Maur. Generell del. benytte uteområder. Etter svermingen vil maurene dø etter få dager, så dette problemet er bare midlertidig. I Tabell 2 er egenskaper knyttet til maurenes betydning som skadedyr oppsummert. Tabell 2. Egenskaper til maurarter som kan påtreffes innendørs i Norge. Maurart Kan gjøre skade på Reir inne Helseproblemer Reir i Reirtype bygninger hager Kompostmaur Nei Mulig Kan stikke Ja I kompost og lignende Eitermaur Nei Nei Kan stikke Ja I jord Faraomaur Nei Ja Kan spre Nei I små sprekker og smitte, kan hulrom forårsake allergi Tetramorium caespitum Nei Mulig Ikke kjent Ja I jord eller i sprekker og hulrom Stokkmaur I treverk og isolasjon Ja Ikke kjent Ja I treverk eller jord Svart jordmaur I skadet treverk og Ja Ikke kjent Ja I treverk eller jord isolasjon Brun jordmaur I isolasjon og skadet Ja Ikke kjent Ja I treverk treverk Gul jordmaur Nei Nei Ikke kjent Ja Lager jordtuer Svart tremaur I skadet treverk Ja Ikke kjent Ja I treverk Sauemaur Nei Ja Ikke kjent Ja I jord eller morken ved Rød skogsmaur Nei Nei Kan bite Ja Bygger maurtue «Spøkelsesmaur» Nei Ja Mulig smittespreder Nei I små sprekker og hulrom Forebygging Faraomaur og «spøkelsesmaur» kan ikke leve ute i Norge. Den eneste måte å forebygge angrep av disse er derfor ved kontroll av gjenstander som tas inn i bygninger. Maur som finnes naturlig i Norge kan komme inn i hus via hull og sprekker i grunnmur, rundt vinduer og dører. Ventilasjonsluker og hull til ledninger børe sjekkes spesielt. Sikring av slike åpninger kan være god forebygging. De fleste maur henter honningdugg fra bladlus og har dette som en viktigste matkilde. Planter i hagen som er fulle er bladlus, vil derfor være en glimrende næringskilde for maur. Slike planter kan fjernes om de står tett inntil husveggen. Godt renhold og mat i tette bokser gir maurene færre mulige matkilder inne. Mange maur bygger også reir i jord, gjerne under flate steiner. Bruk av grov grus under steinheller kan derfor være lurt for å unngå reir under hellene. Kjemisk forebygging mot maur skal ikke forekomme. For mer informasjon om forbygging mot stokkmaur, se eget skriv. Inspeksjon Identifisering Ved alle tilfeller hvor maur blir observert innendørs og oppfattet som et skadedyr er det første punktet å finne ut hvilken art det er snakk om. Mange maur forviller seg inn i hus, men vil aldri gjøre noen skade og høyst sannsynlig forsvinne av seg selv. Andre maurarter kan gjøre til dels stor skade og bør bekjempes.

Maur. Generell del. 10 Identifisering av maurarter foregår ved bestemmelse av voksne arbeidere. Dronninger, og spesielt hanner, er vanskelig å gjenkjenne. Bruk av lupe er ofte nødvendig for å gjenkjenne maur. Viser det seg vanskelig å finne ut hvilken art det er snakk om når en er på stedet bør en ta med et par maur tilbake til kontoret og bestemme dem der med skikkelig lys og forstørrelse. Hvor holder maurene til? Når vi vet hvilken art det er snakk om vet vi allerede mye om hvor vi kan forvente at maurene holder til (se tabell 2). Faraomaur og «spøkelsesmaur» vil kun være et innendørs problem. Kompostmaur kan finnes inne eller ute i komposthauger eller andre varme steder. Av de andre maurartene som har blitt omtalt i dette skrivet er fire arter funnet å jevnlig anlegge reir i hus (svart og brun jordmaur, svart tremaur og stokkmaur), to andre vil kunne gjøre det noe sjeldnere (sauemaur, kompostmaur). Er det snakk om en maur som kan holde til både ute og inne blir neste trinn å finne ut hvor reirene befinner seg. Maurstier anlegges mellom reir og matkilde og kan derfor hjelpe til med å lokalisere kolonien. Følg med på hvilken vei maurene går etter at de har spist. Er det få eller ingen maur å se under inspeksjonen er det lurt legge ut noe åte (honningvann, insektlarver, rå lever eller lignende) og komme tilbake senere. Mange maurarter har honningdugg som viktigste næringskilde. En konstant strøm av maur ned fra et tre eller en busk er derfor maur som nettopp har hentet mat og kan følges tilbake til reiret. Honningduggen lagres inne i mauren og det er lett å se forskjell i størrelse på de maurene som går opp og ned trestammen. Dersom det viser seg at maurene bare har reir ute kan det være unødvendig med bekjempelse. Dette gjelder særlig i tilfeller med svart jordmaur, hvor det ofte er arbeidere på næringssøk innendørs som utløser behovet for å fjerne maur. I de tilfeller hvor stokkmaur kan tenkes å leve inne i vegger er lytting viktig for å finne reiret. Ved å banke hardt på steder hvor en mistenker reir kan maurens aktivitet økes og mer lyd høres. Bruk av stetoskop kan være til hjelp. Rester av reirmateriale blir vanligvis lempet vekk fra selve reiret. Derfor er hauger av flis eller isolasjonsmateriale tegn på aktivitet. I slikt materiale vil det også ofte finnes rester av døde maur. Maur er varmesøkende insekter. De leter opp varme steder innendørs som solvegger, steder i tilknytning til elektriske apparater, varmtvannstanker, varmekabler og lignende. I tillegg vil steder med høy fuktighet eller råteskader være utsatt for maurangrep. Bekjempelse Maurbekjempelse kan omfatte fjerning av et samfunn eller å hindre at maur kommer inn i boliger. For å fjerne et samfunn er det dronningene som må bekjempes. En bekjempelse av arbeidere som er ute etter mat vil bare ramme en liten prosentdel av kolonien. Bekjempelsen skal derfor alltid rettes mot reirene. I de tilfeller der det viser seg umulig å lokalisere reirene er bruk av forgiftet åte det beste alternativet. Vi bruker da maurenes egen aktivitet til å rette bekjempelsen mot reirene. I tilfelle med faraomaur og «spøkelsesmaur», er bruk av forgiftet åte den eneste alternative bekjempelsesmåten. Fysisk kontroll Små reir i jord kan spas opp. Kokende vann kan også anvendes i mindre jordreir. Reir som avdekkes under isolasjonsmatter på loft eller i lett tilgjengelige hulrom kan fjernes ved hjelp av en kraftig støvsuger. Reir i løst treverk kan brennes sammen med treverket. Dersom maurene har gjort skade i

11 Maur. Generell del. husstrukturer er det bare ved oppbrytning at en kan få oversikt over skadene. Dersom det er mulig er derfor oppbrytning med påfølgende fjerning av reiret det beste alternativet. Kjemisk kontroll av lokaliserte reir Når et reir er lokalisert kan det bekjempes med ulike kjemikalier. Det er mange aktive stoffer på markedet og maur er følsomme for de fleste. Hvilken formulering (pulver, spray eller annet) som bør brukes avhenger av stedet hvor reiret blir funnet. Reir i jord kan behandles med vannspredningspulver og størrelsen på reiret avgjør hvor mye væske som må anvendes. Der hvor maurene har laget et reir med små ganger inne i treverk (for eksempel i et levende tre eller i en gjerdestolpe) kan man borre mange hull i treverket og sprøyte inn pulver eller spray. I ander typer lukkede hulrom kan også spray eller pulver anvendes. Maurangrep i isolerte vegger må derimot ikke bekjempes med pulver. Små mengder av en væske som sprøytes inn er det beste i disse tilfellene. Det er viktig at den væsken som sprøytes inn er vannbasert. Den angrepne strukturen bør brytes opp etter behandling: Da er det mulig å få sett hvilken skade maurene har forårsaket og kjemikalier og maur kan fjernes. Kjemisk kontroll med forgiftet åte Maurene deler mat mellom seg, og arbeiderne forer opp larver og dronninger. Vi kan derfor benytte oss av arbeiderne som er ute på matsanking til å bringe gift videre inn til reirene. Det finnes flere kommersielt tilgjengelige åter mot maur, men ikke alle er like godt egnet til alle arter. Det er derfor nyttig å vite litt om hva som er i åtene og hvordan det virker på maurene. Ved bruk av forgiftet åte er det tre viktige faktorer som spiller inn: 1. Type aktivt stoff. Det finnes mange typer aktive stoffer som fungerer i åte. Vi kan grovt dele dem i to grupper: aktivt stoff som virker bare på larvene og aktivt stoff som virker på de voksne. Med bruk av de aktive stoffene som virker på voksne er det spesielt viktig at konsentrasjonen av det aktive stoffet i åten ikke blir for høy. Det er arbeiderne som skal bringe åten til reiret og de må derfor ikke dø for raskt. Bruker vi for eksempel en væskebasert åte med et aktivt stoff som dreper voksne bør vi passe på at ikke vann fordamper og konsentrasjonen av det aktive stoffet derfor øker. Det samme gjelder ved bruk av gel. I åteprodukter som finnes i Norge er foksim, borsyre, azametifos, triklorfon, natrium-kakodylat og hydrametylnon midler som virker på voksne. Larvemidler, som for eksempel metopren og poriproxyfen, brukes mot faraomaur. De virker lite, eller ikke i det hele tatt, på voksne maur og for høye konsentrasjoner av aktivt stoff vil derfor sjelden ødelegge bekjempelsen. Det er viktig å være klar over at bekjempelse av larvemidler kan ta lang tid fordi arbeiderne vil leve ut sin normale livslengde. Larvemidler er generelt mindre giftige for mennesker enn de andre kjemiske bekjempelsesmidlene. 2. Maten som mauren skal spise i åten. Næringspreferansen hos maur varierer mellom ulike arter. Den kan også variere gjennom sesongen og fra sted til sted. For å finne ut hva som fungerer på et enkelt sted må ulike typer åte prøves ut. Maurarter som finnes utendørs i Norge spiser store mengder av honningdugg fra bladlus. Søt åte er derfor det første som bør forsøkes. Dersom dette ikke fungerer, kan mengden sukker endres eller man kan bytte til en åte som inneholder proteiner eller fett 3. Strategi. Med strategi menes hvordan åten legges ut og følges opp. Dette bør gjøres forskjellig for ulike arter. Er det snakk om arter som bare finnes inne i hus, legges åten ut inne. I andre tilfeller er det vanligvis mest effektivt å plassere åten utendørs.

Maur. Generell del. 12 Strategien ved bruk av forgiftet åte kan oppsummeres i følgende punkter: Finn ut hvilken åte maurene vil ha. I starten er det lurt å sjekke med noen dagers mellomrom. Når bekjempelsen er i gang, må åten skiftes minst en gang i uka. Det må aldri gå tomt for åte, og åte i væskeform må ikke endre konsentrasjon (som for eksempel via fordampning) dersom det aktive stoffet er av den typen som tar livet av de voksne. Pass på at åten er utilgjengelig for barn og dyr. Plasser åten så nær kolonien som mulig, helst i allerede eksisterende maurstier. Åte bør plasseres i alle maurstier. Plasser åten ute på hjørner eller kanter av huset eller langs andre naturlige «ledelinjer» i terrenget. Ved bruk av åte inne plasseres den langs eller innefor lister, langs vegger og lignende. Fjern konkurrerende næringskilder innendørs og utendørs. Bruk ikke forgiftet åte og andre kjemikalier samtidig slik at maurstier til åten kan bli forstyrret. Det kan være aktuelt å bruke spray på stier opp i trær for å hindre at de henter honningdugg parallelt med utsetting av åte. La åten bli stående minst en uke etter at siste maur er observert. Annen kjemisk kontroll I tillegg til bekjempelse i reiret og bruk av forgiftet åte er bruk av sperrebelte rundt huset en mulighet for å forhindre at maurene går inn i bygninger for å hente mat. Sperrebeltet kan legges ut i form av pulver, som sprøytemiddel eller lakk. Det er viktig å være klar over at et sperrebelte blant annet blir utsatt for sollys og regn som raskt kan fjerne effekten. Ved bekjempelse av en koloni er det usikkert om bruk av sperrebelte har noen effekt. Biologisk kontroll Det er ingen kommersielt tilgjengelige biologiske kontrollmetoder av maur. Resistens Det er ikke kjent at noen av våre maurarter har utviklet resistens mot kjemikalier.

13 Maur. Generell del. Litteratur Beckers R., Deneubourg J. L., & Goss S. (1992) Trail laying behaviour during food recruitment in the ant Lasius niger (L.). Insectes Sociaux 39, 59-72. Beckers R., Deneubourg J. L., & Goss S. (1993) Modulation of trail laying in the ant Lasius niger (Hymenoptera: Formicidae) and its role in the collective selection of a food source. Journal of Insect Behavior 6, 751-759. Beckers R., Lachaud J. P., & Fresneau D. (1994) The influence of olfactory conditioning on food preference in the ant Lasius niger (L.). Ethology Ecology and Evolution 6, 159-167. Birkemoe T. (2002) Structural infestations of ants (Hymenoptera, Formicidae) in southern Norway. Norwegian Journal of Entomology 49: 151-154. Collingwood C. A. (1979) The Formicidae (Hymenoptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica 8: 1-174. Douwes P. (1995) Sveriges myror. Ent.Tidskr. 116: 83-99. Ehnström B. & Axelsson R. (2002) Insektsgnag i bark och ved. Artdatabanken, SLU, Uppsala. Eidmann H. (1942) Die Überwinterung der Ameisen. Z.f.Morphol.u.Ökol.d.Tiere 39: 217-274. Gómez, C., Roura-Pascual, N. & Birkemoe, T. (2005). Argentine ants Linepithema humile (Mayr, 1868b) infesting Norwegian flats. Norwegian Journal of Entomology. 52: 63-64. Hölldobler B. & Wilson E. O. (1990) The ants. The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts. Klotz J. H., Oi D. H., Vail K.M. & Williams D.F. (1996) Laboratory evaluation of a boric acid liquid bait on colonies of Tapinoma melanocephalum, Argentine ants and Pharao ants (Hymenoptera: Formicidae). Journal of Economic Entomology 89, 673-677. Kvamme T. (1999) Notes on Norwegian ants (Hymenoptera, Formicidae). Norwegian Journal of Entomology 46: 19-23. Mallis A. (1997) Handbook of pest control, Eight edition edn. Mallis Handbook & Technical Training Company. Rasse Ph. & Deneubourg J. L. (2001) Dynamics of nest excavation and nest size regulation of Lasius niger (Hymenoptera: Formicidae). Journal of Insect Behavior 14, 433-449. Seifert B. (1991) Lasius platythorax n. sp., a widespread sibling species of Lasius niger (Hymenoptera: Formicidae). Entomol.Gener. 16: 69-81. Seifert B. (1996) Ameisen. Beobachten, bestimmen. Naturboch Verlag, Augsburg. Sommer K. & Hölldobler B. (1995) Colony founding by queen association and determinants of reduction in queen number in the ant Lasius niger. Animal Behaviour 50, 287-294. Merknad: Figur 2, 3, 4, 5, 8, 10 og 11 er illustrert av Hallvard Elven. ( Folkehelseinstituttet). Forsidebildet er hentet fra boka «Fra mark og skov: billeder af insekter» av V. Bergsøe fra 1915.

Maur. Generell del. 14 Bestemmmelsenøkkel