Elizabeth Musser Svanehuset Lunde
Copyright 2005: Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lunde-forlag.no Copyright 2001 Elizabeth Musser Originalens tittel: The Swane House Originalforlag: Bethany House Publishers Oversatt av Oddvar Nilsen Omslagsdesign: Lookout Designer Group, Inc. Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk: AIT Trykk Otta as ISBN 82-520-4819-6
Dedikasjon Denne historien er dedisert min fantastiske far, Jere Wickliffe Goldsmith IV, som elsker Atlanta høyere enn noen jeg kjenner, og som hele sitt liv har støttet mange av de organisasjoner og foretak som har gjort denne byen stor. Ditt gode hjerte og dine ressurser har vært et eksempel for meg i livet. Du har ikke bare vært en stor, kjærlig far, men også en fortrolig venn. Noen av de mest dyrebare øyeblikkene i livet mitt har vært når vi har gått turer sammen og snakket om livets gleder og skuffelser. Vi har reist til mange steder rundt om i verden, men favorittreisen min er å dra hjem, så vi kan gå en tur rundt kvartalet i den delen av Atlanta som kalles Buckhead. Jeg elsker deg.
Prolog Atlanta, Georgia våren 2000 Abbie flyttet ned til Grant Park i dag, og selvsagt hjalp jeg henne. Hvem skulle trodd at min 26 år gamle datter og hennes mann, den dyktige dataeksperten, skulle flytte til Grant Park-distriktet i Atlanta, Georgia? Det lille huset deres er gult, med hvite pyntelister, og det er et ovalt glass i inngangsdøren. Hagen er velstelt med grønt gress og noen få stemorsblomster. Abbie og Bill har hundre planer for hva de skal gjøre med huset. De har allerede brukt en god del penger på å male utvendig og legge nye golv. Nå flytter de altså inn. Jeg smiler og utbryter «å» og «så flott» mens hun viser meg rommene, men Abbie gjennomskuer meg. Hun er tross alt barnet mitt, og hun kjenner noen av historiene, i hvert fall noen få. Jeg er 54 år nå og har begynt å lære meg å bruke datamaskin. Jeg er glad for e-post. Bill og Abbie ga meg en skanner til jul for at jeg skulle kunne markere inngangen til det nye årtusen med bilder, men jeg har ikke riktig fått til det ennå. Abbie kommer bort og legger armene rundt meg. Hun har alltid vært den av barna mine som har vært mest ømhjertet. Det er ikke til å tro, mamma! Vi har vårt eget hjem, og det her hvor du startet. Jeg puster dypt, slik jeg har lært i terapi, for jeg vil helst ikke gråte i dag. Men jo dypere jeg puster og jo mer jeg blunker for å holde tårene tilbake, jo mer viser det seg å være nytteløst. Det er lenge siden Abbie så meg gråte. Vi er begge svette. Håret mitt er trukket bakover og festet med et stort silkeskjerf, og det er mange gule og hvite malingsflekker på jeansen min, pluss en hel del andre farger som har vært der i 7
aldri så lang tid. Abbie kysser meg på kinnet. Sett deg, mamma, så henter jeg en kopp te. Hun vet at jeg ikke liker kaffen hun lager, ikke engang kaffe latte fra den nye maskinen som Bill ga henne på fødselsdagen hennes. Nå sitter jeg her på sofaen, som er dekket med gamle laken, fulle av malingflekker. Mens hun er ute av rommet, begynner jeg å gråte. Og det vil jeg ikke, for jeg er redd jeg ikke klarer å stoppe. Derfor reiser jeg meg og roper til Abbie med den muntreste stemmen jeg kan prestere: Jeg tar en liten tur bort til kirken, vennen min. Jeg er straks tilbake. Greit, mamma, roper hun fra kjøkkenet. Derfor er det altså jeg går bortover Grant Street og beundrer alle husene som nylig er restaurert. Jeg tenker på at hele området er forvandlet til et ungt, trendy nabolag. Jeg har også en sår følelse i brystet ved tanken på at Carl Matthews og jeg pleide å gå bortover denne gaten i 1962. Vi gikk forbi et hus som nå er malt i en merkelig purpurrød farge. Den gangen var det hvitt i et nabolag der det bodde svarte, hvite og meksikanere. Det var et fattig strøk. Meget fattig. Jeg måtte smile, som alltid når jeg kommer til den røde mursteinskirken med blyglassvinduene. Disse vinduene har vært vitner til mye. Jeg tenker på Miss Abigail og Carl Matthews og Ella Mae og spagettimåltider til de fattige og hva jeg opplevde for så mange år siden. Jeg går inn i kirken, for den er åpen lørdag morgen. En gruppe tenåringer jobber i underetasjen. Jeg går inn i kirkesalen med de vakre blyglassvinduene og opp til alteret. Kirken er ikke stor. Den rommer 300 mennesker når den er fullpakket. Men i dag er den tom. Foran alteret faller jeg på kne og gråter. Jeg blir ført tilbake nesten førti år, da jeg som tenåring lå på samme måten i denne kirken. Så tenker jeg på en annen hendelse i kirken, og det er nesten som jeg kan høre sangen og se kvinnene som tørker tårer mens de ser på maleriet. 8
Abbie har bedt meg hundre ganger de siste seks månedene at jeg skal skrive historien eller i det minste fortelle den igjen, så hun kan ta den opp på bånd. Hun er gravid og er plutselig blitt meget familieorientert. Hun vil at historien vår skal bevares. Men naturligvis har jeg ikke skrevet et ord. Jeg skriver ikke mer. Men Abbie har rett. Historien bør fortelles og skrives. Av mange forskjellige grunner. Jeg tror jeg ber og gråter på en gang. Ofte er bønnene mine slik. Grunnen er selvsagt at jeg ser maleriet. Det har hengt der ved nisjen i veggen helt siden våren 1963. Bare det å se det og tenke på det andre som henger i underetasjen, gjør at alt kommer over meg på nytt. Jeg bestemmer meg der og da, mens jeg tørker øynene og stirrer på glassmaleriet og oljemaleriet, at jeg vil gå tilbake og diktere hele historien for Abbie, selv om det skulle ta en måned eller to, kanskje tre. Jeg vil bli i dette huset, som hun har bedt meg om, mens Bill er på kongress i neste uke. Vi skal drikke varm te og kaffe latte, så kan hun sette på opptakeren og skifte bånd mens jeg snakker. Senere kan hun skrive det på datamaskinen Så er jeg altså her, tre dager senere, godt installert på Abbies svarte lærsofa, som heldigvis er blitt spart for gul og hvit maling. Bill er borte. Abbie med sin runde mage sitter tvers overfor meg i den store, gamle gyngestolen som hun og Bill kjøpte på et loppemarked. Båndopptakeren ligger på golvet. Jeg vil prøve å fortelle det slik jeg opplevde det, Abbie, som om jeg var seksten år igjen. Perfekt, mamma. Alt er perfekt for Abbie. Det kan hende jeg kommer til å gråte litt, men bry deg ikke om det, ok? Nei, det er ikke noe problem. Jeg lover det. Jeg må begynne med historien da jeg ble valgt til Ravn. Det tar litt tid før jeg kommer til Grant Park. Jeg starter med dette, 9
så vil jeg fortelle deg om flyulykken og mamma, deretter om Ella Mae og menigheten Abbie himler med øynene og smiler halvt beskyttende, halvt medfølende. Sett i gang, mamma. Fortell! Jeg tror det går opp for henne at dette ikke er så enkelt. Jeg skal gå nesten førti år tilbake i tiden og fortelle noe meget smertefullt. Hun reiser seg møysommelig og kommer bort til meg, gir meg en god klem og kysser meg på kinnet mens hun hvisker: Dette betyr mye for meg. Tross alt hadde jeg ikke vært her uten historien din. Dette er viktig. Jeg lukker øynene og prøver å plassere meg i kroppen til en skolejente. Mye er fremdeles det samme, men mye er også helt annerledes. Men når jeg tenker på Rachel, vet jeg at jeg kan begynne å snakke. Jeg nipper til teen og begynner Atlanta, Georgia 1. juni 1962 Det var ikke det at jeg oppsøkte problemer i sin alminnelighet, men den ene hendelsen etter den andre syntes å følge etter meg som en leken kattunge. Det var som om de sto klare og bare ventet når jeg stanset for å tenke over neste skritt. Men den mest famøse begivenheten begynte nokså uskyldig. Jeg gikk i tiende klasse på Wellington videregående skole for jenter og satt i Mrs. Wilsons latinklasse, slått av hvordan dette utdødde språket var som bitene i et puslespill. Flere jenter gjespet, andre satt urolig. Det var siste skoledag. Mandag startet eksamen. «Sum levis, et mecum levis est mea cura, Cupido,» svarte jeg begeistret på lærerens utfordring om å sitere en linje fra et dikt av Ovid. Ikke før hadde jeg sagt disse ordene før det landet et lite, sammenbrettet papir på pulten min. Jeg stakk det raskt inn under gloseboken og prøvde å konsentrere meg da Mrs. Wilson snudde seg fra tavlen og stilte meg et nytt spørsmål. Jeg stammet fram et 10
svar, livredd for at hun skulle ha sett lappen jeg fikk. Det er mulig hun så den, for hun fortsatte å høre meg de minuttene som var igjen av timen, helt til jeg var sikker på at lappen hadde brent hull i gloseboken, slik den hadde gjort i tankene mine. Da klokken ringte, løp de sytten andre jentene mot døren. Jeg fikk ikke en sjanse til å finne ut hvem som hadde sendt meg lappen. Jeg leste det som sto på den mens jeg gikk bortover korridoren til engelsktimen. På den lille papirlappen var det skrevet tre ord med svart penn, de tre ordene som en andreårs-student på Wellington videregående ønsket mest av alt å se i 1962: Du er Ravnen. Da jeg så disse tre ordene, reiste hårene seg på armene mine, enda det var varmt som oljen i en steikepanne denne juniettermiddagen. Jeg holdt på å la være å gå til engelsktimen, for den papirlappen fikk meg til å føle at jeg like gjerne kunne tisse på meg der og da. Men det lignet ikke meg å skulke en time, så jeg gikk til Mrs. Alexanders undervisning og satt med bena krysset to ganger (bare jenter med lange, tynne legger kan gjøre det), mens jeg holdt lappen i hånden til den var like fuktig som cornflakes i bunnen på bollen med frokostblanding. Det hjalp ikke at vi hadde studert Edgar Allen Poe de siste to ukene, og at vi dagen før hadde sett filmen The Telltale Heart, som var basert på Poes novelle med samme navn. Jeg kunne nesten høre dette hjertet banke under golvet i klasserommet, slik det hadde banket under golvet i huset på filmen. Og nå var jeg valgt til å være Ravn. Når jeg nå ser meg tilbake, må jeg nesten le ved tanken på at jeg ble valgt til dette ærefulle oppdraget på Wellington. Ravneritualet daterte seg tilbake til skolens start i 1927, da en frimodig junior hadde utfordret en senior i avgangskullet til en kamp om åndfullhet, og vunnet. Konkurransen hadde tilknytning til Poes dikt «Ravnen», og etter dette ble det valgt en «Ravn» mot slutten av hvert skoleår. Det var alltid en andreårs-student, en som 11
ble betraktet som «annerledes og modig nok», som fikk den nye utfordringen som ble laget av seniorklassens elever. Jeg var flatbrystet, hadde tannregulering og stritt, brunt hår, så stritt som en jente kan ha det. Min styrke var at jeg hadde en livlig fantasi. En tid før Mrs. Alexander kom til engelskklassen, hadde jeg sitert diktet som hun hadde bedt oss lære utenat den uken. Det var bare det at jeg byttet ut ordene etter hvert som jeg siterte diktet, til stor moro for de andre jentene. Rimene kom like raskt og enkelt til meg som sangene vi brukte å synge da vi hoppet tau i barneskolen. Mr. Tennyson og Mr. Keats og en hel del andre diktere snudde seg antakelig i sine graver med bankende hjerter, like rasende som mannen i Mr. Poes historie. Noen uker tidligere hadde jeg kastet meg over James Whitcomb Rileys «Little Orphant Annie» og byttet ut ordene slik at diktet handlet om den kjære Mrs. Alexander. Første vers av diktet lyder slik: Little Orphant Annie s come to our house to stay An wash the cups an saucers up, an brush the crums away An shoo the chickens off the porch, an dust the hearth, an sweep An make the fire, an bake the bread, an earn her board-an keep I stedet sa jeg: Mrs. Alexander s come to English class to stay And force the sophomores to throw up at all she has to say And shoo the seniors off the porch and pick her nose and beep And quiz the girls and pull their curls to earn her board and keep. Klassen hadde ledd hysterisk da Mrs. Alexander kom inn i rommet. Selv om jeg fniste og lo, var jeg altfor redd til å bevege meg. Jeg er sikker på at den historien, sammen med mange andre, spredte seg rundt på skolen det året, og det var vel derfor jeg ble 12
valgt til Ravn. Tradisjonen gikk ut på at Ravnens oppgave skulle avsløres ved midnattstid den siste skoledagen før eksamen begynte. Det første jeg hadde å gjøre da jeg ble valgt til Ravn, var å finne lappen med beskrivelse av oppgaven. Den var gjemt et eller annet sted på skolens område. Jeg så på klokken. Den var 14. Jeg måtte vente ti lange timer, men med en fantasi som den jeg var utrustet med, hadde jeg ingen problemer med å få tiden til å gå. Presis klokken 12 midnatt 1. juni klatret min beste venninne, Rachel Abrams, og jeg over den store jernporten som skilte Wellington fra resten av verden. Mens jeg satt øverst i porten i bomullsskjorten og sykkelbuksen med klamme hender, hvisket jeg ned til Rachel, som allerede var trygt inne på collegeområdet: Hvordan kom du deg ned? Rachel lo som hun pleide. Bare hopp, dumming. Hopp! Og det gjorde jeg, tre meter ned. Jeg fikk den ene foten skjevt under meg da jeg landet, så jeg var sikker på at den var brukket, men Rachel grep meg i hånden og trakk meg opp. Kom nå, dumme, vimsete jente! Det er bare en time til de kommer. Du er så klossete! Det var også en del av utfordringen. Man skulle komme seg inn på området ved midnatt, og man hadde bare en time på å finne oppgaven. Klokken ett invaderte seniorene skoleområdet og hentet oppgaven hvis den ikke var funnet. Jeg ynket meg av smerter og skar grimaser til Rachel da hun snudde ryggen til meg, men jeg fulgte henne lydig. Jeg haltet langs den asfalterte veien, omgitt av blomstrende magnoliatrær. Vi kom inn i skyggen av en stor mursteinsbygning som lå rett foran oss. Kan du være så snill å slå av på farten, Rach? hvisket jeg. Hysj! Skynd deg! lød det usympatiske svaret. Et eller annet sted bak det høye buskaset i nærheten av vaktbygningen til høyre for hovedbygningen var det en hund som gjødde. Rachel skulle vært Ravnen, mumlet jeg for meg selv. Hun elsket dette. Hvordan vet du hvor oppgaven er gjemt? ropte jeg etter henne. 13
Idiot! Så du ikke kartet på baksiden av lappen? Rachel holdt den krøllete lappen jeg hadde fått i latintimen, i hendene sine. Hun stanset brått, trakk opp en lommelykt og lyste på papiret. Ganske riktig der var det tegnet et kart over Wellington skoleområde på baksiden. Ser du? Her er det. Hun pekte på et punkt på kartet som var merket med en X. De er ikke spesielt fantasifulle i år, Swannee. De bruker den gamle statuen igjen, akkurat som for fem år siden. Hvordan i all verden vet du det? Julie Jacobs fortalte meg det. Søsteren hennes hjalp henne å finne oppgaven det året. Den var stappet inn i munnen på selveste Mr. Augustus Parks. Vi småløp nå, skjønt jeg hadde problemer med løping. Snart var vi ved administrasjonsbygningen. Her var alle kontorene, pluss aulaen, i første etasje. Ovenpå var det klasserom for kunst og drama. Den var som slike bygninger flest, i rød murstein og med tykke, hvite søyler. Det slo meg at det var noe spøkelsesaktig ved den nå ved midnattstid. Eller kanskje det var en kombinasjon av Mr. Poes påvirkning og min overaktive fantasi som fikk de runde søylene til å se ut som merkelige spøkelser, klare til å gå løs på oss. Bak administrasjonsbygningen var det en stor, åpen terrasse med velstelte plener rundt en bronsestatue av skolens grunnlegger, Mr. Augustus Parks Emerson Wellington. Vi kalte ham APE for lettvinthets skyld. Der er apemannen, fniste Rachel. Se i munnen hans, så sjekker jeg hendene. APE var laget av en av de dyktigste billedhoggerne i Atlanta, og alle som hadde kjent Wellington, sa at han var veldig lik seg. Han var død for lenge siden. Jentene på Wellington hadde stor moro av at han sto med åpen munn, slik at man faktisk kunne stikke hånden, i hvert fall tre fingrer, inn i den. Det var akkurat det jeg gjorde, men det var ingenting der. 14
Fant du noe? spurte Rachel og reiste seg opp fra bakken der hun hadde inspisert sokkelen med lommelykten. Ingenting. Jeg undertrykte et fnis. Hva er det som er så morsomt? Buksene dine er svarte av skitt! Rachel rakte tunge og begynte uanfektet å undersøke resten av statuen. Jeg skjønner ikke at de valgte statuen som gjemmested igjen hvis den også ble benyttet for fem år siden. Kanskje de lurer oss, mente jeg. Rachel overså meg og fortsatte sin febrilske leting. Skynd deg, Swan, vi har bare tre kvarter på oss, stønnet hun. Vil du bli den første Ravnen på tjue år som ikke engang klarte å finne oppgaven? Det ville jeg selvsagt ikke, og jeg var glad for at Rachel var med meg, men jeg ante ikke hvor vi skulle lete. Jeg satte meg ved siden av gamle APE og prøvde å tenke. Rachel pratet i ett kjør. Kan du være stille litt, Rachel? Gi meg en sjanse til at jeg kan konsentrere meg. Det kan hende jeg kommer på noe. Jeg la hendene på pannen og hvilte albuene på knærne mens jeg lukket øynene. Jeg hørte fremdeles hunden som gjødde til høyre for meg. Et eller annet sted utenfor universitetsområdet hvinte det i bilhjul. Jeg så opp. Rett foran meg var det trær, og i en av greinene på en furu var det noe hvitt. Hei, Rachel, se der! Jeg pekte på treet. Rachel kom seg opp i en fart, løp bort til greinen og fikk tak i en lapp der det sto: I tilfelle du trenger et hint: Bak apen under trærne, et sted der mange slår seg ned. Flykt ikke, men legg deg på kne. 15
Vi leste det som sto på lappen flere ganger i lys av lommelykten. Plutselig grep jeg lappen og utbrøt: Jeg vet hvor det er! Det er ved orkesterhytta! Orkesterhytta? Hun så vantro på meg. Men så begynte hun å plystre lavt. Hei, Swannee, jeg tror du har rett. Vi løp gjennom skogholtet på den kjente stien. Her pleide vi å gå hver eneste dag. Da vi kom til den hvite, panelte bygningen, prøvde jeg døren, men den var selvsagt låst. Ikke prøv døren, Swannee. Det står at du skal ned på kne! Jeg falt på kne og stakk armen under hytta, som sto på sindersblokker en fot over bakken. I øyeblikket syntes jeg den sto svakt. Jeg følte meg fram og stakk hånden i spindelvev og fuktig løv og hvem vet hva annet jeg var borte i. Gi meg lys, Rachel. Der var det noe! Jeg fikk tak i et gammelt, utslitt fløyteetui. Vanligvis sto dette etuiet åpent på et bord når vi kom til hytta. Hvis noen var sent ute til øvelser, måtte de legge en penny i etuiet. Jeg grep det i håndtaket under en haug med løv og rygget ut under hytta. Se her! sa jeg triumferende og holdt fløyteetuiet opp, så Rachel kunne se det. Jeg vedder på at det er her. Rachel sendte meg et bistert blikk. Skjønner du ikke dette, Rach? I tilfelle du trenger et hint *. Jeg er helt sikker på at utfordringen er her. For å bevise det åpnet jeg etuiet. Et sammenbrettet papir med en stor R på lå pent plassert på den blå fløyelsbunnen i fløyteetuiet. Jeg ble tørr i munnen. Mens jeg vætet leppene, brettet jeg langsomt ut papiret og leste de maskinskrevne ordene: «Du, Mary Swan Middleton, Wellingtons Ravn for skoleåret 1962/63, er blitt valgt til å finne tre savnede kunstverk før slutten av den årlige Mardi Gras-festivalen ** fredag 8. februar 1963. Disse * Ordspill på in case (i tilfelle). Case betyr også etui. Overs. anm. ** Mardi Gras Fetetirsdag feires med karneval før inngangen til fasten 16
maleriene ble gitt til Atlanta High Museum of Art av en anonym giver og skulle vært levert 29. april i fjor, 1961, men maleriene kom aldri. Det gikk rykter om tyveri, men giveren meldte ikke fra til myndighetene. Faktum er at det kom aldri et ord mer fra giveren, og ingen vet hvem denne mystiske personen er. Finn maleriene og bli en av de få Ravnene som har lykkes i Wellingtons historie.» Under sto titlene på de tre maleriene og hvem som hadde malt dem. Det forundret meg ikke det minste at mamma var en av kunstnerne. Vårbukett Henry Becker, 1958 Hvilende barn Sheila Middleton, 1952 Livsglede Leslie Leschamps, 1956 Tankene mine gikk fullstendig i spinn da Rachel tok papiret ut av hånden min. Det var alminnelig kjent i kunstnerkretser i Atlanta, og spesielt i familien vår, at tre malerier som skulle vært med i sommerutstillingen 61, forsvant kvelden før de skulle vises fram ved åpningen av utstillingen. Gåten med hvem som hadde gitt dem, ble aldri løst. Mamma og pappa hadde forgjeves prøvd å hjelpe museet med å finne ut hvem den mystiske personen var. Jeg likte utfordringen med det samme. Ravnen hadde hele sommeren og hele høsten og vinteren på seg til å løse oppgaven. Men, som alle jenter på Wellington visste, måtte Ravnens identitet forbli en hemmelighet. Hvis hun på noen måte røpet seg i løpet av de ni månedene, gjaldt ikke utfordringen lenger. Heldigvis hadde Ravnen lov til å velge to personer som skulle hjelpe henne med å løse mysteriet. Jeg tenkte at det kunne greie seg med Rachel. Hun hadde mer hjerne enn resten av klassekameratene mine til sammen, i hvert fall etter min ringe oppfatning. Selvsagt prøvde jentene på Wellington i løpet av de ni månedene å finne ut hvem som var utvalgt til å være Ravn. Iblant gjettet 17
noen riktig, men ettersom Ravnen ikke kunne røpe sin identitet, lå det en aura av mystikk over valget til Ravnen ble presentert om kvelden i Mardi Gras-festivalen, sammen med opplysning om hun hadde lyktes eller ikke med å løse oppgaven. Naturligvis måtte de eldste jentene som hadde valgt Ravnen, holde munn. Dette var et skolerituale på sitt beste. Motivasjonen bak utfordringen og Mardi Gras-festivalen handlet ikke bare om klassestolthet, men også om veldedighet. Flere av de store firmaene i Atlanta bidro med pengebeløp hvis oppgaven ble løst. Også rike enkeltpersoner deltok. Pappa hadde gitt en stor aksjepost forrige år. Wellington var en kristen privatskole for jenter med klassetrinn fra sjette til og med videregående. Skolen hadde ord på seg for å være en av de beste i sørøststatene, og mange velstående mennesker i Atlanta støttet den. Det å ta eksamen på Wellington betydde nesten alltid at man fortsatte ved et universitet, og hvis jenta var flink nok, kunne hun velge mellom de beste universitetene. Wellington hadde et meget godt renommé. Bare én gang i løpet av de siste ti årene hadde noen løst Ravnens utfordring. Det skjedde da Rebecca Dewberry ble valgt i 1956. Hun var en av disse lesehestene med triste kjoler og tykke brilleglass. Men det ble sagt at da hun løste mysteriet, ble hun forvandlet til skolens heltinne. Garderoben ble fullstendig byttet ut med siste mote, og hun kvittet seg med de stygge brillene som minnet om kattøyer. Hun søkte på Morehouse-stipendiet på UNC og fikk det, men valgte i stedet å studere på Radcliffe. Hun ble jurist i en tid da kvinner vanligvis ikke hadde slike yrker. Jeg husket ikke oppgaven hun fikk, men jeg hadde hørt at bestemoren, som var en av grunnleggerne av Wellington i 1920- årene, hadde hjulpet Rebecca, sammen med en dramalærer. Rebecca hadde øyensynlig vært klok i valget av sine to assistenter. Hun brakte klassen ære. Men jeg var ingen Rebecca Dewberry. Jeg hadde ingen topp- 18
karakterer. Jeg hadde ganske enkelt ikke tid til å studere. Jeg foretrakk å dra rundt i skogen og lage skisser, skrive dumme dikt eller ri. Men jeg hadde i hvert fall en god venn i Rachel Abrams. Vi hadde vært så å si uatskillelige siden vårt første år på Wellington, da vi gikk i sjette klasse. Rachel var det jeg kalte gløgg. Faren var en meget dyktig fysiker ved Georgia Institute of Technology. Der jeg manglet selvtillit, hadde Rachel nok for hele skolen. Og der jeg hadde en tendens til å bli melodramatisk, gikk Rachel rett på sak. Hun likte å kalle en spade for en spade, som bestefar ville sagt det. Om jeg var alminnelig, var Rachel en stjerne. Hun hadde langt, tykt, blondt hår og krystallklare, blågrå øyne. Hun startet i puberteten da hun var elleve år. Jeg var seksten, så for meg begynte puberteten for tre måneder siden. Men vi var bestevenninner. Hvorfor hun hadde valgt meg til venninne, er jeg ikke sikker på, bortsett fra at vi begge spilte fløyte i skoleorkesteret hun mye bedre enn jeg. Vi var også begge glad i hester og hadde våre egne hopper i stallen bak Rachels hus. Omtrent hver ettermiddag var vi sammen og red, øvde på fløyte, gjorde rent i stallen eller andre ting. Rachel fikk meg til å tenke. Hun hadde alltid underlige spørsmål når det gjaldt meningen med livet. Men heldigvis, denne spesielle kvelden, da jeg gikk der med Ravnens oppgave i hånden, valgte hun ganske enkelt å prate avslappet mens vi gikk tilbake til porten. Jeg haltende og hun hoppende. Godt jobbet, Swannee. Dette kommer til å gå som fot i hose. Jeg var ikke så sikker på det. Det verket i ankelen, og hendene var skitne av jord og blader. Men jeg syntes det var spennende. Jeg var blitt valgt til Ravn, og jeg hadde funnet oppgaven! Hvis denne oppgaven hadde vært alt jeg skulle gjøre nå, ville ikke historien min være verd å fortelle. Men det virket som om Gud rakte hånden sin ned til meg i denne harmløse leken for å 19
endre livet for meg og for og alle de personene jeg skulle bli mest glad i i årene som lå foran. Jeg skjelver ved tanken på det, men slik jeg ser det, er historien til familien min og byen Atlanta for alltid knyttet til skøyerstrekene til en skolejente.
1 Orly lufthavn, Paris, Frankrike 3. juni 1962 For meg var de ni månedene fra begynnelsen av juni 1962 til slutten av februar året etter, det jeg senere kalte «dødens år». Jeg tror at det var det verste året i livet mitt på mange måter, i hvert fall det mest smertefulle. Og likevel, som jeg har sett siden, var det et år med oppdagelser og forandringer og til slutt håp. Det var vidunderlige dager også første gangen jeg ble forelsket, første gangen jeg virkelig lærte å oppdage et annet menneske, første gangen jeg våget å gå utover meg selv. Og det viktigste var at jeg oppdaget sannheten dette året, og sannheten frigjør bestandig. Så kanskje jeg ikke skulle kalle det dødens år, men frihetens år. Jeg har prøvd å sette sammen bitene fra disse første dagene fra det jeg har hørt, og det jeg har opplevd. John Jason Middleton, min 40 år gamle far, løftet armen og vinket lykkelig til sin kone og min mor, Sheila, da hun gikk til det store flyet. Så, ved en impuls, løp han etter henne gjennom glassdørene og omfavnet henne, kysset henne på munnen og strøk henne over det silkemyke håret. Hun smilte til ham. Øynene glitret jadegrønne, og den fine munnen var farget rosa. Vi sees i morgen, elskede. Han så på at hans kone og mange av vennene deres gikk om bord i Boeing 707 fra Paris til Atlanta. Den tre uker lange reisen med over hundre andre innbyggere fra Atlanta hadde vært perfekt på alle vis. Et dusin forskjellige scener dukket opp for ham. Dans med Sheila. Sheila på Champs-Elysées. Sheila med armene fulle 21
av pakker fra Galéries Lafayette. Og selvsagt Sheila gråtende foran en Rembrandt en da Vinci en Raphael. Å, Sheila! Hun var 38 år og allerede en av Atlantas fremste kunstnere. Kontaktene hun hadde fått i Paris, hadde så å si sikret henne en viktig utstilling der neste vår. Han prøvde å få enda et glimt av henne idet hun forsvant inn i det kjempestore jetflyet. De andre i reiseselskapet ble loset trygt inn i flyet, og det takset ut på rullebanen for å ta av. Han og mamma var to dager i forveien blitt enige om å ta hver sitt fly hjem. Pappa, som alltid var av den forsiktige typen, foretrakk å være på et annet fly av hensyn til meg og min bror Jimmy. De andre i reiseselskapet syntes han var dum, men jeg er sikker på at han må ha hatt en forutaning av det som skulle skje. Det åpnet seg også flere muligheter til gode forretninger om fredagen, så han hadde god unnskyldning for å bli der en dag til. Selvsagt, Jason, elskede! Det er en strålende idé. Mamma hadde sunget ordene på sin langsomme, myke sørstatsdialekt. Så hadde hun gjort trutmunn. Det blir fryktelig kjedelig å sitte på flyet i så mange timer uten deg! Han hadde bare ledd det bort og kløpet henne skøyeraktig. Jeg er sikker på at du kjeder deg i hjel. Du får ikke gjort annet enn å skravle med Rosalind Williams, Anne Berry og Elizabeth Bull. Men du, da, kjære Jason? sa hun og satte opp et bedrøvet ansikt. Jeg tenker på deg. Han lo igjen da hun sa det, for begge visste at han satte stor pris på å få være noen timer alene for å tenke gjennom de siste forretningene før han kom tilbake til Atlanta. Jetflyet satte opp farten på rullebanen på Orly. Middagssolen skinte fra en klar himmel over Paris og sendte glitrende reflekser i flykroppen. Pappa kjente det vanlige suget i magen da flyet akselererte, så en følelse av lettelse da det skulle til å ta av. 22
Men idet han skulle til å snu seg for å gå, så han at den sølvgrå fuglen raste videre på rullebanen uten å forlate bakken, med hvite røykskyer bak seg. Flyet trakk mot venstre og skrenset uhyggelig i det som virket som en evighet, mens røyken som hadde vært hvit, nå ble svart. Pappa så skrekkslagen på det som skjedde. Han skrek høyt da nesen på flyet traff rullebanen med kraft som i et jordskjelv og splintret betongen. Det hørtes en kraftig eksplosjon, så sto flyet i brann. Oransje og blå flammer slo opp om det. Han løp mot glassdørene sammen med et dusin andre fortvilte øyenvitner, snublet og kom seg ut, men ble straks stanset av en mann i Air France-uniform: Du kan ikke gå ut der! Min kone er om bord i flyet, ropte pappa hysterisk. Jeg er lei for det, sa mannen fra Air France. Min bror er også der. Pappa sto sjokkert og tenkte på den fryktelige varmeutviklingen. I det fjerne hørte han lyden av sirener. Så hørte han sin egen fortvilte stemme, gråtende og ropende: Sheila! Sheila! Atlanta, Georgia 3. juni 1962 Alltid senere når jeg hørte historien, ble det sagt at Ella Mae satt i kirken om morgenen den 3. juni og viftet seg, slik hun alltid pleide å gjøre. Den store stråhatten dekket det svarte håret som hadde fått noe gråstenk. Hun var en stor kvinne, sterk, stødig og snill. Når hun smilte og viste sine hvite tenner i det svarte ansiktet, var det som et bilde med dype kontraster. Mørke og lys blandet seg i et av de vakreste ansiktene mine unge øyne hadde sett. Ella Mae var hushjelp i familien vår i 1962. Vi bodde i et stort hus i den nordvestre delen av Atlanta. Jeg ante ikke hvor Ella Mae bodde når hun ikke var hos oss. Hun var en like selvfølgelig del av 23
familien som mor og far og min tretten år gamle bror Jimmy. Jeg elsket Ella Mae, og selv om det var sterke meninger om raseskille i landet og huden hennes var svart og min hvit, hadde jeg aldri sett noen forskjell på oss i alle mine seksten år. Det var faktisk hendelsene de neste ni månedene som tvang meg ut av kokongen. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Klokken ni om morgenen den 3. juni var benkene fylt i Mount Carmel Church i det sørøstlige Atlanta. Det ble sunget høyt og livlig. De svarte kroppene beveget seg «hit og dit», som Ella Mae elsket å beskrive det, og en ung solist i koret trådte fram og sang siste vers av Oh, Happy Day. Det var en enkel kirke i rød murstein med hvite lister som trengte maling. På benkene lå det grå puter. Men det var ti vakre blyglassvinduer i kirken, og pianoet var stemt. Koret kunne virkelig synge! De var så grepet av sangen og lovprisningen til Herren at ingen syntes å legge merke til at pastor James var uvanlig sen med å komme seg på plass. Da han endelig trådte fram på prekestolen, stanset sangen brått ved synet av det alvorlige ansiktet. Brødre og søstre i Je Jesus, sa han og snublet i ordene, noe Ella Mae påsto han aldri hadde gjort før. Øynene hans var fuktige, som om han prøvde å blunke vekk tårer. Vårt håp står til Herren. De vanlige amen-ropene lød dempet. Hele menigheten ventet. Hjertene banket raskt. Jeg har nettopp mottatt den tragiske meldingen om at et fly har styrtet i Paris. Det var et charterfly med folk fra Atlanta. Det styrtet tidlig til morgenen i dag i Paris. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen. En del av de mest kjente innbyggerne i Atlanta var om bord i flyet. Smerten jeg føler for disse menneskene Ella Mae hørte ikke resten av pastor James minnetale eller prekenen hans. Hun utbrøt et høylytt Herre Jesus! og reiste seg brått. Jeg må dra til Mary Swan og Jimmy, ropte hun høyt, men hun snakket egentlig til seg selv. Hun forlot kirken i all hast og 24