Unni Lindell Honningfellen
2007, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2010 ISBN 978-82-03-19770-3 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Takk til politioverbetjent Eva B. Ragde, for særdeles god hjelp. Og takk til den høyst levende, ekte Birka.
Raseriet kom rullende som en bølge. Gjenkjennelig, hardt og dynamisk, ingenstedsfra. Det slo alltid ned som et lyn, tente en brann som ikke kunne slukkes. Det kjentes som å gå inn i et sort hull, ingen bremser. Ikke noe annet enn alle disse taggete følelsene. Hendene som løftes, musklene som beveger seg, og varmen i hatet når slaget faller. Forbannede kryp, komme her og tro at det bare er å gjøre som man vil. Ta seg til rette, kreve plass. Hva er det det kalles? Egoisme, selvsentrering eller bare ren og skjær frekkhet. Vannet i muggen har samme farge som glass. Sånn er det alltid, ting er ikke som de ser ut. Vann er ikke glass. I ganger smale som fingre holder ensomme Bier hus mellom gresstråene. Knelende Legger jeg øyet inntil en åpning og møter et øye, Rundt og grønt, utrøstelig som en tåre ( ) ekter dronningbien vinteren i ditt år. Sylvia Plath (gjendiktet av Henning Kramer Dahl)
10. juni (14.42) Vera Mattson strøk seg trett over den brede pannen. Håret, som var samlet i en rotete knute i nakken, var ikke lenger kraftig sort, men hadde sølvtråder og lysere brune spetter langs midtskillen og i hårfestet. Hun satt på den malte kjøkkenstolen med hendene knyttet rundt den brune kaffekoppen og tittet ut mellom kjøkkengardinene. Hun så bort på bølgeblikkgarasjen, der hekken av hagtorn hadde vokst seg tett og var gjennomvevd av eføy. På bordet ved siden av henne lå den rillete benkekluten, grå av skitt. I vinduskarmen var malingen i ferd med å flasse av. Det var ingen politifolk utenfor i dag, ingen schæferhund som dro i båndet og snuste og viftet med halen. De var vel ferdige med undersøkelsene sine da? Hun stirret over på det gule huset på den andre siden av veien. Klatrerosene hadde fått nygrønne blader og blomsterhodene var i ferd med å springe ut, røde mot den gule veggen. Naboens datter og den småkraftige venninnen hennes med det røde håret hoppet på trampolinen igjen. Stemmene deres gled hysterisk skarpe inn gjennom sprekken i vinduet. Hun skimtet dem mens de hoppet, opp og ned og opp og ned. Hun så glimtene av dem over og under grenene med de blålilla syrinene. Jentene var kledt i jeans og noen små topper som viste
halve magen. At ikke dagens foreldre sørget for at ungene deres gikk skikkelig kledt. Og hvorfor var jentene hjemme midt på dagen? Var skolen allerede slutt for sommeren, eller holdt de ungene hjemme på grunn av det som hadde skjedd med gutten for en uke siden? Plutselig var lyden der igjen.vera Mattson holdt den lunkne kaffen et øyeblikk i munnhulen før hun svelget den. Den irriterende ringingen fra isbilen som nærmet seg, blandet seg med hylingen fra jentene. Pling, plong. Pling, plong. Pling, plong. Så ble det helt stille. Isbilen kom hver mandag, og den irriterte henne inn i evigheten hver eneste gang. Det var ikke bare det at den monotone lyden gjorde at hun kjente en nærmest fysisk smerte, det var også uroen den skapte. Folk som strømmet til, roping og bråk. Hun var ikke glad i forstyrrelser. Vera Mattson satte kaffekoppen fra seg på bordet med et lite smell og så ned på de tykke fingrene sine. Ting kunne forandre seg i løpet av sekunder. Bildet av gutten som hadde forsvunnet for en uke siden, var overalt, på TV og i alle avisene. Hun lukket øynene et øyeblikk og så barnet for seg, det hvite håret og den halvåpne munnen med de altfor store fortennene. Hun var den siste som hadde sett ham. Hun reiste seg og gikk bort til brødboksen og åpnet den. Bare to små skalker igjen, da måtte hun styre av gårde til butikken. Det var det verste hun visste. Overvekten var et problem. Hun var ikke glad i å møte folk. Hun brukte fortsatt vinterkåpen selv om det var sommer. Den var egentlig ikke så tykk, mest av alt var den slitt. Og hun brukte sokker i skoene og det gamle handlenettet av nylon. Isbilalarmen begynte igjen. Det går bra, jeg har det bra, sa hun til seg selv og la hendene for ørene. Hun gikk
ut i det lille vindfanget. Der ble hun stående og betrakte ansiktet sitt i speilet på veggen. Forsølvingen på speilflaten var brunflekkete av elde. Ansiktet hennes var så uttrykksløst og lite imøtekommende at hun helst ville vike unna sitt eget blikk. Hun hadde ikke forandret seg stort de siste ti årene. Alt annet forandret seg, men ikke hun. Hun hadde sagt det til politimennene flere ganger, at hun ikke ville bli blandet opp i noe. Men de hadde ikke latt henne slippe unna. De hadde mast om at hun måtte fortelle det hun visste. Men hun visste jo ingenting, hadde hun sagt. Hva skulle det være? Hva var det liksom hun skulle vite? Hun hadde forklart det samme om igjen og om igjen, at hun hadde sett de tre guttene den dagen. At hun hadde ropt til dem, fordi de som vanlig hadde forsøkt å gå snarveien gjennom hagen hennes. Irriterende alt sammen, hadde hun betrodd etterforskerne. Hun la ikke fingrene imellom når de først spurte henne. Guttungene hadde drevet henne til vanvidd med denne stadige snikingen forbi veggene hennes. At de elsket å terge henne, var det ikke tvil om. Den dagen den lyshårede forsvant, hadde hun åpnet døren og løpt ut og ropt etter dem, brølt at nå var det virkelig nok, at hun skulle oppsøke foreldrene deres og sånne ting. Men to av dem hadde allerede kommet seg over det nedlagte gjerdet nederst i hagen og hadde forsvunnet nedover skråningen, mot Oddenveien. Den tredje, den lyshårede djevelungen, nølte og stoppet. Så kom han tilbake igjen. Kjeftingen hennes hadde virket. Livredd og forvirret ble han stående, som om bena hans var låst til jorden noen meter fra henne. Det varte bare et kort øyeblikk. Han hadde nappet til seg en syrin. Hun hadde stirret rasende på
ham, mens han dissekerte den lillafargede blomsterklasen med de små hendene sine. Gned fingrene frem og tilbake slik at de bitte små blomsterhodene smuldret opp og falt til bakken. Det var nøyaktig en uke siden, på dagen. Politiet sa at hun trolig var den siste som hadde sett Patrik Øye. Hun ante selvsagt ikke hva han het, ikke før politiet banket på døren. Hun hadde fortalt etterforskerne alt sammen, at han hadde snudd og kommet tilbake igjen og deretter løpt ut porten, forsvunnet ut mellom portstolpene og spurtet bortover grusveien, samme vei som han hadde kommet. Hun hadde fortalt dem at det var det siste hun så til ham. Og at den altfor store sekken hadde hoppet opp og ned på ryggen hans, sort og beige med en grønn stripe tvers over. 10. juni (15.16) Signe Marie Øye heiste seg opp på den ene albuen og ble liggende i den stillingen. På bordet sto det et glass vann. Ved siden av glasset lå det en hvit serviett med en brun fettflekk på. Hun stirret på den lukkede verandadøren og på himmelen som farget ruten blå. Det sterke sommerlyset varmet timene gule på en kvalm og påtrengende måte. Søsteren hennes var plutselig der igjen. Hun tok hånden hennes. Kom nå, sa hun, sett deg opp. Jeg har laget en omelett. Munnen føltes tørr og fremmed. Søsteren maste om mat hele tiden. En venninne hadde ringt og sagt hun ville komme for å klippe gresset hennes. Plenen var villgrodd allerede. Det hadde vært en varm vår, men hva betydde vel gresset, nå som Patrik var borte.
Hun tvang seg til å sette seg opp. Søsteren satte en tallerken foran henne. Satte seg ved siden av henne på sofaen og begynte å mate henne. Med små gule biter matet hun henne. Og Signe Marie Øye tygget langsomt, som om munnen hennes var noe annet enn en munn. Hun hadde ikke sovet, ikke på lenge. Ikke i natt og ikke natten før. Plutselig hørte hun en bil på veien utenfor. Hun snudde hodet og lyttet. Motoren pulserte i fri et øyeblikk, så ble den satt i revers og bilen rygget et stykke tilbake. Hun hørte at den svingte ut på veien igjen og forsvant. Så var det ikke politiet som kom med beskjed til henne om Patrik denne gangen heller. Han hadde vært borte en uke nå. En hel uke. Luften var tung og stillestående. Vinduet sto åpent. Suset fra trafikken på E18 flommet som en jevn strøm inn i rommet og blandet seg med lyden fra isbilen som nærmet seg. Hun hadde gått skoleveien hans hundre ganger, frem og tilbake. Mange var ute og gikk på småveiene: eldre mennesker som gikk tur, unge mødre med barnevogner, skolebarn og mennesker med hunder i bånd. De gikk der som om ingenting hadde hendt. Hun bøyde hodet når hun møtte noen hun kjente. Flere ganger hadde hun vært oppe på skolen, stått der og sett på bygningen, gått nedover Selvikveien, helt til enden, der veien plutselig sluttet i de to store hagene. Der den hemmelige snarveien begynte. Hun hadde gått inn mellom portstolpene og ringt på døren til det brune huset der den gamle damen bodde, hun som politiet sa var den siste som hadde sett ham. Men ingen åpnet. Bare en hvit katt satt og slikket seg på trappen. Hun hadde snakket med dem som bodde i det