Thor Sørheim VINTEREIKA Dikt

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Thor Sørheim VINTEREIKA Dikt"

Åge Ørnulf Frantzen
8 år siden
Visninger:

2 Thor Sørheim VINTEREIKA Dikt

3 Til Julie Elisabeth

4 I

5 Trinn for trinn Trinn for trinn fjernet jeg meg fra bordlampa som ble forvandlet til en lysende sirkel der nede i entreen, og de svarte lakkskoene pekte nese med åpen munn mot dørmatta. Øverst i trappa hadde jeg kommet så langt oppunder himmelen som det var mulig å komme. Verden falt på plass på det mørke loftet i skyggen av solide bjelkelag og krumbøyde pipeløp, som på et museum hvor alle gjenstander er merket med lapper som fastslår opphav, egenskaper og hvor lenge de har vært i bruk. I lange år samlet jeg på dogmatikk i stive arkivkasser, for jeg hadde glemt at verden er til for å misforstås, og at folk forsøker etter beste evne å handle i god tvil. Jeg lengtet bratt tilbake til lukta av de hullete sokkene i garderobeskapet, de våte regnfrakkene hengt opp til tørk, plakatenes lysende elegier. Trinn for trinn gikk jeg rolig ned med handa hardt knyttet om et tafatt gelender.

Verden falt på plass på det mørke loftet i skyggen av solide bjelkelag og krumbøyde pipeløp, som på et museum hvor alle gjenstander er merket med lapper som fastslår opphav, egenskaper og hvor lenge

6 Blått mørke Snøen tar etter når den blå timen glir inn over nabolaget. Fullmånen i øst står over hustaket ved siden av, vi ser den gjennom kjøkkenvinduet som minner om et maleri av Harald Sohlberg. Menneskene på vegen blir mørkere, fullmånen lyser gul, og det hvite huset er fortsatt hvitt. Det finnes over femti farger på snø, men det hvite huset blir aldri blått. Jeg aner ikke hva menneskene blir når de går inn i sine irrganger. I dette landskapet er det snøen som tar etter og binder sammen. Ultramarin, oker, cerise, syrin og terrakotta. Fullmånen seiler opp som eier av bare én hemmelighet.

Menneskene på vegen blir mørkere, fullmånen lyser gul, og det hvite huset er fortsatt hvitt.

7 Refleksbrikkene Det siste jeg ser når du forsvinner ut porten, er refleksbrikkene på kåpa og ryggsekken. De lyse punktene som danner mer enn et omriss, de ligner et stjernebilde som kan peiles inn ved hjelp av postkassestativet, eller en klase med morild som har krabbet opp på land. Jeg ser noen lysende punkter som kan sende deg ut i universet, men også inn til kjernen. Vi lever som en refleks av lys og bølger, svimlende djup og valg, samværenes tetthet og atomenes mangel på materie. Vi kan spaltes og manipuleres, sannheten blir aldri hel, verken om deg eller meg. Det er de korte glimtene, fortroligheten over havregrøten eller de lysende refleksene som viser at vi er til.

på land. Jeg ser noen lysende punkter som kan sende deg ut i universet, men også inn til kjernen.

8 Grått hull Graveren dunker grabben hardt i lasteplanet for å trekke gravemaskinen langsomt mot den store lastebilen som venter med stramme fjærer. En morgen i oktober kan det se ut som om gravemaskinen skal lette idet den skyter ut to bjelker fra baken. Med ståleksos svever den på høyde med vinduene i første etasje på nabohuset, før den tunge maskinen deiser ned på lasteplanet som en keitet turner på bøylehesten, til et halvt minutts stillhet. Graveren inne i førerhuset titter ut for å sjekke svingradiusen før han dreier grabben bakover og planter den i bakken for å dytte maskinen trygt på plass. Idet de første solstrålene durer over åskammen og fyller rommet rundt spakene som har ført maskinen bort fra det grå hullet den har gravd, og opp på en lastebil, der den står klar til nye oppgaver. Mens naboen i det gule huset setter kaffekoppen resolutt i vater på kjøkkenbordet.

Med ståleksos svever den på høyde med vinduene i første etasje på nabohuset, før den tunge maskinen deiser ned på lasteplanet som en keitet turner på bøylehesten, til et halvt minutts stillhet.

9 Tresliperi Vegen over bakevja var anlagt med stein på stein og ei stripe brun sand på toppen. Det knaste i pukk og gynget som om vi gikk på ei hengebru i tynnere og tynnere luft. Vi snakket om issmeltingen som rullet steinene trill runde, og pukkverk som malte gneis til grus, før den ble fraktet bort på saktegående transportbånd lenge etter at is ble forvandlet til vann. Vi fortsatte langs elva til tresliperiet, og der, trygt plassert i djupet, skimtet vi kjevene som tygde tømmer til deig. Det krevde en brann som måtte slukkes før den ble påtent, for at verden ikke skulle gå opp i røyk.

Vi snakket om issmeltingen som rullet steinene trill runde, og pukkverk som malte gneis til grus, før den ble fraktet bort på saktegående

10 Det svarte toget Vegen faller alltid kort fra utsiden til innsiden. I det åpne landskapet ned mot fjorden glir det røde toget fjærlett gjennom gule åkrer, forbi grønne tjern, en bom går ned, og siden opp. Det er sommer, og asfalten mjukner på vegen som løper parallelt. I en slak bue kan vi se toget fra begynnelse til slutt, det er på utsiden, og rett innenfor i det urolige hjertet, i den mørke tunnelen, i den unummererte vogna, sitter angsten for fangetransporten. Den gikk fra samme perrong og fulgte samme spor. Det hvite lyset vekker minner om dem som hadde gått på samme skole og sittet på samme kirkebenk som oss. Før de løste billett for de fremmede naboene til det svarte toget.

Det er sommer, og asfalten mjukner på vegen som løper parallelt.

Like dokumenter

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,