Til: Riksantikvarens orientering Tromsø, 21. oktober 1997 Her følger endel momenter og stikkord som vi mener er viktige å diskutere i den videre fremdriften av fredningsprosessen av Skoltebyen. Vernetanken: 1. Mortensnes (informasjon). 2. Skoltebyen (revitalisering). 1. Målsettingen om vern av Mortensnes er å gi informasjon. Kulturen som det skal informeres om er forsvunnet for tusener av år siden. Vernetanken er derfor i et arkeologisk perspektiv. Området som er fredet har ingen kontinuitet i dagens situasjon. Hensikten med fredningen er kun for å gi informasjon. Selve museumsanlegget har ingen vital betydning for kulturen i dagens Nesseby kommune, men naturligvis har den betydning for annen kulturell virksomhet. 2. Målsettingen for vern av Skoltebyen har en helt avgjørende betydning for en revitalisering av skoltekulturen, og kan ikke sees på samme måte som vern av Mortensnes. Vernetanken kan ikke sees på med et arkeologisk syn på vern, men med et sosialantropologisk syn. Nedenfor følger endel momenter som undertegnede mener er vesentlige og vil ha betydning ved etablering av et skolte-/skoltesamisk-/østsamisk kultursenter: Viktige momenter og diskusjonsområder i verneprosessen av Skoltebyen: 1. Utviklingen av Skoltebyen må gå etter våre premisser - ikke etter Samisk kulturminneråds. 2. Det bør diskuteres om Neidenelven Turisthotell kan bli det fremtidige kultursenteret. Alt ligger nå til rette for dette - undertegnede har fått et skriftlig tilbud om å få overta eiendommen til en overkommelig pris - ifølge selger. (Hotellet er nå slått konkurs 1 - det har vært flere tidligere eiere som alle har gått konkurs). a) Ved at skoltene får overta hotellet slipper man all fremtidig diskusjon om bruken av området. Hotellet må selvfølgelig gradvis bygges om til å bli et spennende senter, men dette kan gjøres etappevis, dersom vi ikke klarer å reise den kapitalen som skal til for å realisere slik det endelig bør være. Undertegnede har selv 18-20 års erfaring fra rådgivende ingeniørkontor i byggeteknikk og har derfor en god yrkesbakgrunn for å analysere og foreslå denne løsningen. b) Investeringen ved å kjøpe hotellet blir sannsynligvis ikke større en grunnlagsinvesteringer til vei, vann og kloakk for et anlegg på "Lillemælen". c) Dessuten ligger hotellet ved hovedveien og dermed mer sentralt, noe som betyr mye. d) Tidligere planlagt byggetomt på "Lillemælen" ligger noe utilgjengelig. Avkjørselen til hovedveien blir vanskelig og det blir kronglete å komme frem til senteret. e) Mange vil av den grunn derfor kjøre forbi. I tillegg er det planlagte byggetomten lagt på skoltenes felles torvmyr. Jeg forutsetter at myra også er verneverdig, og her bør det derfor ikke foretas inngrep. f) Kjøp av hotellet i dag krever ikke store summer. g) Utfra min egen erfaringsbakgrunn som bygningsingeniør er det langt frem til et prosjekt på "Lillemælen", og kjøp av Neidenelven turisthotell krever også mindre kapital. 1 Var ikke slått konkurs: En misforståelsen. Hotellet var kun stengt fordi eieren ikke mente det var drivverdig. Dette er tilføyd senere som en informasjon og var ikke skrevet i orginal dokumentet. 1 (av)6
h) Ved overtakelse av hotellet har man straks et sted hvor man kan arbeide ut fra med den videre planleggingen av senteret. i) Videre får man et møtested for konferanser, seminarer og andre arrangementer. Her kan vi også i fremtiden avholde ortodokse gudstjenester, høst, vår og vinter. j) Man får også et sted hvor det er mulig å komme igang med en felles næringsutvikling. Det er bare skoltene som kan bruke hele det kulturelle registeret i næringsutviklingen i området, også når det gjelder mot turisme. k) Før hotellet blir solgt til andre aktører bør dette alternativ bli gjenstand for en snarlig, grundig og profesjonell vurdering, før en går videre med planleggingen av senteret. Vi vil også med dette konseptet unngå alle unødige konflikter med potensielle fremtidige eiere. 3. Planlegging av et senter på "Lillemælen" er etter mitt syn lite tjenlig, og er tenkt utfra et arkeologisk synsvinkel, fordi det er lagt utenfor det området som skal fredes. Dersom senteret også skal være et identitetsskapenede sted, må det ligge i Skoltebyen. Hotellet ligger på en gammel skolteboplass, idet vår tippoldefar Lietoff bodde her. 4. Grunnlagsinvesteringene for å bygge på "Lillemælen" vil høyst sannsynlig bli høyere enn kjøp av Neidenelven Turisthotell. Dessuten består disse investeringene kun av en klargjøring av byggetomta med vei, vann, kloakk, tilføring av linjer for elektrisk kraft og telekommunikasjon, men ingenting bygningsmessig. Ved kjøp av hotellet vil man allerede i utgangspunktet få et sted der man kan arbeide videre med planene om å utvikle et senter. Videre er det et gunstig utgangspunkt for å utvikle et Interreg-prosjekt i samarbeide med skoltene i Finland. Sametinget har i dag mange prosjekter på gang. Blant annet bygging av et nytt Sametingsbygg. Videre har De samiske Samlinger utført en utredning som vil utvide anlegget med flere tusen kvadratmeter. Dette for å inkorporere en samisk kunstmuseum- og kunstsenter i de eksisterende samlingene. Derfor kan jeg ikke se at Sametinget prioriterer et kultursenter for skoltene særlig høyt. På bakgrunn av disse forannevnte forhold mener jeg at alternativet med å kjøpe hotellet er det beste og rimeligste alternativ. Det er meget viktig at vi klarer å mobilisere for å få til en fremdrift i planene om et skoltesamisk internasjonalt-/ nasjonalt studie- og dokumentasjonssenter i Barentsregionen. Prosjektet bør realiseres og bygges i tilknytning til Skoltebyen snarest mulig. 5. Campingplassen til Frans bør opprettholdes langs elva - løsninger må diskuteres! 6. Frans gårdstun må restaureres og fjøset må rives/ ombygges til en eldre tids type? 7. Jogar's hus må restaureres snarest - huset skal brukes av hele familien - særlig de som ønsker å komme på ferie. 8. Det må kunne bygges bolig på det gamle fjøstomten ved Jogar's hus. Min mor fikk ikke tillatelse til dette av Sør-Varanger kommune. Undertegnede kunne tenke seg å bygge der. 9. Skoltene må kunne bruke og utvikle noe i Skoltebyen - området skal og må ikke vurderes ut bare fra et arkeologisk synsvinkel. Området kan ikke sammenlignes med Mortensnes, dersom hensikten med fredningen er en revitalisering av kulturen? 2 (av)6
Skoltekulturen som en turistattraksjon Det snakkes om kulturattraksjoner, naturattraksjoner, turistattraksjoner og andre attraksjoner. Hva gjør et kulturminne til en turistattraksjon. Tre elementer er viktige for en turistattraksjon. Kultur/ kulturminner Tilrettelegging Formidling og turister Basisen for attraksjonen er kulturen/ kulturminnet. I Neiden er skoltekulturen basis for å bygge opp en attraksjon. I fredningsforslaget sier Samisk Kulturminneråd at skoltekulturen er UNIK i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ifølge fagkompetansen ved Samisk Kulturminneråd er skoltekulturen "vuggen" til samisk kultur. Dette viser at Skoltebyen med skoltekulturen, St. Georg's kapell, kastenotfisket i Skoltefossen er viktige elementer for å bygge opp en attraksjon. Dette krever økonomisk handlefrihet, tilrettelegging og adgang til å bruke disse kulturelementene, også de sakrale. I denne sammenheng er en viss infrastruktur for skoltekulturen nødvendig. En turistattraksjons tilstedeværelse er en betingelse for at turistene kommer, noe Nordkapp og Juhl's i Kautokeino er eksempler på. Sør-Varanger kommune er i en vanskelig økonomisk situasjon, og her trenges det nye arbeidsplasser. Et internasjonalt-/ nasjonalt studie- og dokumentasjonssenter for skoltekulturen i Barentsregionen vil kunne bli et godt bidrag, også i reiselivssammenheng. Utvikling og bygging av slikt senter burde være et godt argument i utvikling av nye arbeidsplasser i Sør- Varanger kommune. Skoltekulturen har et stort utviklingspotensiale, også i næringssammenheng. Konsekvensene ved fredningen av Skoltebyen? Fredningen av Skoltebyen har i alle år vært meget omstridt. Skoltene har bodd langs hele Neidendalen i århundrer før koloniseringen etter grensesettingen i 1826 og kveninnvandringen satte i gang. Etter at kveninnvandringen kom i gang ble de fleste boplassene overtatt ved kjøp eller på annen måte av innvandrerne. Stedet som i historisk tid ble kalt Skoltebyen er det flate partiet nedenfor Skoltefossen og et platå rett over elva vis a vis St. Georg's kapell. En kven som het Aldrikk Kostamo bodde der på en skolteboplass. Tømmerhuset han bodde i var bygd av skoltene på slutten av 1800-tallet. Denne boligen ble brent ned lenge etter krigen av arvingene til Kostamo. Hvorfor har ingen lokal myndighet reagert over denne vandalismen. Det er naturligvis helt greit at kvener og nordmenn bor på tusenårige skolteboplasser. Men skoltene er en forfulgt folkegruppe i Norge og må naturligvis fjernes fra Skoltebyen, noe myndighetene ser ut til å kunne lykkes med. Denne fredningsprosessen som foregår i Neiden er helt i tråd med myndighetenes fornorskningspolitikk. Myndighetene har presset ut de siste skolter fra det siste landområde i Norge, som har symbolisert og gitt identitet til en minoritet som ikke har fått livets rett til dags dato. Myndighetene tar i hovedsak mest hensyn til kvenkulturen i Neiden, og de mennesker som beklager seg over at Neidenelven Turisthotell har blitt nedlagt på grunn av fredningsprosessen. Dette er rene skjær tull og oppspinn. Det har vært flere eiere av hotellet tidligere, og hotellet har alltid med de tidligere eierne gått konkurs. Det er ingen utviklingsmulighet for hotellet i Neiden, dersom skoltekulturen ikke kan brukes i markedsføringen. Det har verken de nåværende eierne eller andre utenforstående noen mulighet til. Vi kommer heller aldri til å akseptere en fredning som bare tar hensyn til alle andre grupper i Neiden, mens skoltene fortsatt blir overkjørt som i tidligere tider. 3 (av)6
Undertegnede er ansatt i et utviklingsprosjekt for skoltesamisk museumskompetanse, men vil revurdere min stilling dersom fredningsprosessen går i disfavør av skoltenes muligheter til revitalisering. Et eksempel som i dag går i disfavør er at skoltene (mine brødre og Frans Hallonen) har blitt nektet å ha campingvogner plassert i Skoltebyen. Mine brødre har til nå akseptert denne avvisningen. Imidlertid har det blitt plassert flere campingvogner på den andre siden av elva, på Kostamo's plass, som også er skolteboplass. Her må det lages en buffersone for fredningen, slik at det ikke blir tillatt å plassere campingvogner på disse områdene. Ellers blir denne fredningsprosessen en videreføring av statens diskriminering av skoltekulturen i Norge. Her forventer undertegnede at Riksantikvaren tar sitt forvaltningsansvar på allvor, og gjør noe som viser at de statlige myndigheter ønsker å rette opp noe av de tidligere feilgrep. Etter mitt syn strider fredningen i mot ILO-konvensjon nr 169 og sannsynligvis også mot andre internasjonale lover og regler. Men samtidig ser jeg at prosessen kan være et viktig redskap for å få igang en positiv revitaliseringsprosess for skoltekulturen i Norge. Det er på dette grunnlag undertegnede har blitt med i denne prosessen. Fredningen av Skoltebyen kan bli positiv, dersom fredningsprosessen blir gjennomført etter de retningslinjer vi har blitt enige om underveis i prosessen så langt. Den videre fremdriften av prosessen må gi oss skolter en større innflytelse på utviklingen i selve Skoltebyen, enn den vi til dags dato har hatt. Vi har en følelse av at det er andre som bestemmer hvordan utviklingen skal foregå. Vi har heller ikke pr i dag selv noe økonomisk fundament for å kunne drive frem våre egne innspill. Den norske stat har til dags dato overlatt Sametinget det ansvar som staten selv har. Skoltene eller østsamene som de også er blitt kalt ble først norske statsborgere etter 1826. Den øvrige samiske befolkningen som bodde i Norge var allerede på 1751 blitt norske stats-borgere med visse rettigheter i.h.h.t. Lappecodisillen. I grenseforhandlingene mellom Russland og Danmark/ Norge om grensen som ble fastlagt i 1826 kom Lappecodisillen aldri i betraktning. Før denne grensesettingen hadde skoltene alle rettigheter til sine områder, noe som også blir trukket frem i Samerettsutvalgets utredning. Dette viser at skoltene er en egen unik minoritet som hadde sitt eget landterritorium. Selv i et dokument som i NOU 1997 : 4, Naturgrunnlaget for samisk kultur, kapittel 7 er det presisert om skoltenes særegne rettigheter, og at mye av samisk kultur er en rekonstruksjon av skoltekulturen. Tross all dokumentasjon har skoltene til nå ikke blitt vurdert som en særegen og levende minoritetsgruppe i Norge. Skoltene har blitt nevnt som en minoritet i minoriteten, noe som har ført til at staten på denne måten har kunne overlate forvaltningsansvaret til Sametinget. Denne unnfallenheten fra de statlige myndigheter strider imot ILO-konvensjon nr 169 prinsipper, og har ført til at ingen i dette samfunnet har følt noe ansvar for å ivareta skoltenes særegne kulturarv. Den forannevnte Samerettsutvalgets utredning og fredningsprosessen av Skoltebyen har på en ny måte satt skoltekulturen på dagsorden, men det gjenstår å se om Sametingets profilering i denne sammenheng er gjort for å styrke skoltekulturen i Norge, eller står det andre motiver bak. Sametinget har påtatt seg forvaltningsansvaret over skolteområdene. Dette er fredningsprosessen av Skoltebyen et eksempel på, men ansvar for å gi økonomisk støtte til næringsutvikling for skoltene har hittil uteblitt. Til stadighet dukker det opp nye utviklingsprosjekter og stillinger i den vanlige samiske sfæren, som Sametinget gir finansiering til. Sametinget har ikke økt sin økonomiske bistand for å gi skoltene større bistand siden fredningsprosessen ble igangsatt, men tvert imot har de statlige bidrag til de samiske institusjonene blitt større i forbindelse med denne fredningsprosessen. 4 (av)6
Forskning og rettslige prinsipper for en levedyktig skoltekultur Undertegnede mener at de samiske tiltakene på forskningene på de skoltesamiske områdene må tones noe ned til senteret blir en realitet. Vi vil selv være med på å styre og planlegge utviklingen og forskningen på egne områder, men gjerne i samarbeide med de samiske institusjoner. Pr i dag har vi også en liten fornemmelse av at planene om et senter kan forskyves ytterligere på grunn av Sametingets prioritering og den økonomiske situasjonen, eller tar vi feil? Vi norske skolter/ skoltesamer/ østsamer føler at det er samene som nå styrer den forskningen som skjer på de skoltesamiske områdene. I utredningen om samisk forskning utgitt av Sametinget den 5. desember 1996 står det på side 6 øverst, sitat: "Hvordan og hvem som skal ha innflytelse på forskningen som utøves i det samiske samfunnet dreier seg derfor også om retten til å produsere kunnskap om seg selv". På lik linje med samene ønsker vi skolter/ skoltesamer å ha retten til å produsere kunnskap om oss selv, fordi skoltekulturen er en spesiell og særegen kultur i samekulturen som ikke må usynliggjøres i den vanlige samekulturen. Dette har også den tidligere lederen i Samisk Kulturminneråd, Kirsten Biti Johansen, sagt seg enig i. Sametinget kan ikke bruke et slikt argument når det gjelder forskning, så lenge de selv foretar forskning på skoltenes områder på egne premisser. Dette må Sametinget ta selvkritikk på, slik at dette forholdet blir i henhold til "Utvalgets" eget forslag om etiske retningslinjer for samisk forskning. Samene selv hevder at det er de fordi det ikke får noen innvirkning på den forskningen som allerede er igangsatt, særlig på russisk side. Dette sier jeg utfra den magefølelsen jeg har for øyeblikket, men også fordi vi skolter ikke har økonomi til å kunne avholde felles diskusjonsmøter med hverandre for å avklare våre synspunkter innen de tre stater. På grunn av den økonomiske situasjonen føler vi på en måte som tvungne gisler som må stille på møter som styres og administreres av/ på samenes premisser. Vi ville helst bestemme selv hva som var/er viktig å få satt på dagsorden! Derfor mener undertegnede at det er et statlig nasjonalt ansvar å gi skoltene/ skoltesamene/ østsamene en økonomisk støtteordning som gir skoltekulturen livets rett i Norge. I den sammenheng vil det planlagte senteret gi skoltene i fremtiden en mulighet til delta som jevnbyrdige medspillere i den samiske debatten. Her følger et sitat fra Hρyesterettsjustitiarius dr. juris Carsten Smith om at samerett skal sikre samisk (sitat er hentet fra heftet Samene i Norge, utgitt av Kommunal- og arbeidsdepartementet, juli 1996), sitat: "De grunnleggende spørsmål innen sameretten, slik jeg ser det, er følgende: Hva er samerettens hovedoppgave, og hva bør være samerettens grunnsyn? Samerettens hovedoppgave er å skape et så sterkt rettsvern for samisk kultur at den kan leve videre i Norden. Vi vet at det gjelder være eller ikke være for en hel kultur - med alt hva den har samlet i seg av et folks liv gjennom århundrer og av folks visjoner for fremtiden. Mot dette blekner de fleste andre saker i vært lands kulturpolitikk. Ved utformingen av samerett - der Norge har det primære ansvar blant de nordiske stater - er det et grunnsyn man alltid må fastholde: Et folks rett til kultur er en av de fundamentale menneskerettigheter. Samene er en minoritet, og de er et urfolk. De kan derfor søke støtte i to ulike grupper av rettsnormer. Et sentralt vern for minoritetskulturene ligger i FNs menneskeretts konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Den fastslår - i en setning som gjerne bør stå i grunnskolens lærebøker; - at de som tilhører etniske minoriteter, ikke skal berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur". Sitat slutt. Undertegnede mener at de samme prinsipper også må gjelde for skoltekulturen som er en minoritet i samekulturen (har mange særegne kulturtrekk som adskiller seg fra den vanlige 5 (av)6
samekulturen). Språket regnes også som et eget språk av norsk språkråd. Derfor kan man heller ikke si at samene har et felles språk. Hittil har ikke skoltene nytt godt av disse rettsprinsippene. Senterets betydning og premisser for fredningen Skoltene har til denne dag ikke nytt noen goder av disse vakre ord som ble sitert ovenfor fra Høyesterettsjustitiarius dr. juris Carsten Smith artikkel. Skoltene i Norge har mistet det meste av sin kultur i Norge, og også sitt språk. Derfor er et kultursenter helt nødvendig for å skape en infrastruktur for kulturen i området. Senteret blir helt vesentlig for å bli et identitetsskapende, forskningsmessig, kulturelt- og religiøst møtested for skoltene i Norge, Finland og Russland. Senterets hovedfunksjon må bli å gjenreise den skoltesamiske kulturen i Norge. Dette gjennom å utvikle, formidle og dokumentere skoltenes særpregede kultur, samfunn og historie. I premissene om fredningen av Skoltebyen ble det enighet om at det skal etableres et nasjonalt skolte kultursenter i tilknytning til Skoltebyen, som skal ledes og administreres av skoltene/ skoltesamene. Utviklingen av dette senteret er derfor en av de grunnleggende premissene for hele fredningsprosessen. Derfor er det helt avgjørende at vi får en snarlig avklaring på hvordan man i fellesskap kan drive prosjektets fremover til en mulig snarlig realisering. Undertegnede har vurdert et eget alternativ som bør diskuteres, fordi dette alternativ sannsynligvis krever mindre kapital for å få igang prosessen med utvikling av et slikt senter, enn forprosjektet som er utviklet. Det viktigste momentet i denne sammenheng er det økonomiske aspektet. Fra mitt ståsted ser det ut som det kan ta tid å skaffe tilveie den økonomien som skal til for å bygge opp et slikt senter fra grunnen av. Imidlertid kan det være lettere å skaffe tilveie den kapitalen som skal til for å overta et eksisterende anlegg som allerede ligger i Skoltebyen. Skoltens frykt for fredningsprosessens mulige utvikling Tross min kritiske spørsmålsstilling til ulike problemstillinger, ser jeg det klart at Sametinget's engasjement hittil har vært med på å få fart i en prosess som på sikt kan skape en revitalisering av skoltekulturen i Norge. Undertegnede ser fortsatt ingen garantier for at den utviklingen som fredningsprosessen er igang fører til realiteter med det første. Alt avhenger av den videre planleggingen og ressurstilgangen som kan skaffes tilveie på kort sikt, ellers vil hele prosjektet på sikt falle sammen som et korthus. Dette var noen tanker og idéer som undertegnede har om den virkeligheten som fredningsprosessen og revitaliseringen av skoltekulturen er endel av. Historien har alltid tidligere gått imot skoltene, så det er vel naturlig at vi fortsatt føler en visse skepsis. Jeg håper derfor at Riksantikvaren har en forståelse for vår usikkerhet som fredningsprosessen er med på å skape. Vennlig hilsen Mikit Ivanowitz 6 (av)6