FRITS DE BOURG DØDENS ELV

FRITS DE BOURG DØDENS ELV

Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Anita Myhrvold, BOLT Designstudio Forsideillustrasjon: Anita Myhrvold/Shutterstock ISBN: 978-82-419-1180-4 ISBN: 978-82-419-1179-8 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

«Det som betyr noe, er hvordan et menneske lever, ikke hvordan det dør.» Samuel Johnson (1709 1784)

1 Det første varslet om død kom med drosje. Jeg har aldri før fått brev levert med drosje, enda jeg i flere år drev dette forlaget hvor brevene strømmer på hele tiden. De gjør det når man utgir et blad som oppmuntrer leserne til å sende inn egne historier. Disse leserbrevene kommer i tillegg til all annen vanlig forretningskorrespondanse: regninger, purringer, reklame, bank og revisor, kommunale og statlige krav. Postboksen var ofte halvfull når Esther kom for å tømme den klokken kvart over åtte hver morgen seks dager i uken. Men dette brevet var spesielt. Drosjenes taksameter tikker fort, og det finnes en drøss andre måter å få overbrakt en beskjed på som er betydelig billigere. En annen besynderlighet var at sjåføren så ut til å ha det svært travelt. Han stormet inn på KrimMagasinets forværelse mens han ropte «Nicolay Wolff», og da jeg kom ut fra kontoret, ga han fra seg brevet som om han brente fingrene på det. En helt vanlig hvit konvolutt. Det første jeg gjorde, var å vende den for å se om det sto avsender på baksiden. Det gjorde det ikke. På forsiden var mitt navn med adresse KrimMagasinet skrevet med en sliten og velbrukt skrivemaskin med atskillig slark i mekanismen. Bokstavene

sto ikke helt på linje og hadde heller ikke samme avstand i mellomrommene. At de også var skrevet med ulik kraft i anslaget, kunne tyde på at vedkommende ikke var vant til å bruke skrivemaskin. Sjåføren var på vei ut av døren igjen. Jeg ropte: Et øyeblikk! Han stanset, men ble stående og skifte vekten fra det ene benet til det andre, som om han hadde vanskelig for å holde seg i ro. Hvem er brevet fra, og hvorfor haster det sånn? Alt jeg vet, mister, er at jeg får hundre kroner i bonus hvis jeg leverer alle brevene før klokken elleve. Har De levert mange? Har to igjen. Så klarte han ikke å vente lenger. Han førte hånden opp til skyggeluen i noe som minnet om en militær hilsen, og virvlet rundt og forsvant ut av døren. Jeg kikket på armbåndsuret. Klokken var fem på elleve. Jeg gikk bort til vinduet og så mannen kaste seg inn bak rattet og legge igjen en sky av grå eksos da han ruset motoren og kjørte av gårde som om han hadde stjålet bilen. På det hvite drosjeskiltet på taket sto det F-17. Mine kolleger og medeiere i forlaget, begge kvinner, kikket på brevet over skulderen min. Esther over venstre skulder, Mona over høyre. Den første er en robust, middelaldrende kvinne som aldri ville ha sluppet gjennom filteret i en skjønnhetskonkurranse. Ikke engang i sin ungdoms aller fagreste vår. Det ga hun blanke i. Mona, derimot, to og tredve år, mørkt hår, blå øyne, og et smil som en mann lett kan bli avhengig av, kunne ha gått rett inn i en missekonkurranse hvis hun hadde giddet. Mona spurte, men jeg hørte et krav der: Skal du ikke åpne?

Hvis ikke du åpner, gjør jeg det, supplerte Esther. Jeg sa: Sjåføren har levert mange brev. Hva om alle er like? Bare det er nok til å gjøre meg skeptisk, det er gjerne en hake ved slikt. Kanskje vi heller burde legge det i askebegeret og brenne det? Det kan du ikke mene, sa Mona og løftet hånden som om hun ville nappe til seg konvolutten. Nå, hva blir det til? spurte Esther og fikk det stramme draget rundt munnen som antydet at tålmodigheten begynte å bli nokså tynnslitt. OK, så gjør vi det, men kom ikke og klag etterpå, sa jeg og rev opp konvolutten og tok ut et enkelt ark i A5-format som var brettet én gang. Det var skrevet på den samme slitte skrivemaskinen. Avsenderen hvem det nå var, brevet var uten underskrift hadde skrevet bare noen få linjer. Esther og Mona strakk hals over skuldrene mine. Jeg leste høyt: I dag, presis klokken tolv, skal jeg sprenge meg selv med dynamitt. På Risgarn, odden i nordvest. En tung avgjørelse å ta, ikke minst med tanke på familien, men jeg har ikke lenger noe valg. Jeg har innsett at rettferdighet ikke finnes for sånne som oss. Derfor sender jeg dette brevet til deg og fjorten andre. Dere bærer hver deres del av ansvaret. Esther rynket på nesen og sa: Dette må være en motbydelig spøk fra disse sprø journalistvennene dine. Hva heter han lille spretten fra Fremtiden? Mona svarte, hun kjente ham bedre enn jeg gjorde: Trond Åge. Nei, jeg tror ikke det er ham. Dette er for sprøtt. Noe slikt skal i hvert fall ikke jeg være vitne til, sa Esther og ristet

på de runde, solide skuldrene sine som om hun grøsset. Jeg drar dit, sa jeg, så får vi håpe det bare er en dårlig spøk. Hva med deg, Mona, blir du med? Hvorfor det? For to minutter siden ville du ikke engang åpne brevet. Jeg skulle antagelig ikke ha gjort det, men nå er det ingen vei tilbake. Brevskriveren anklager meg for å være medskyldig i et eller annet. La oss håpe det bare er tull. Mona: Hvis ikke er det makabert. Esther: Bør vi ikke ringe politiet? Kanskje de kan stoppe galskapen. Mona: Gjør det, men hvis drosjen har levert mange brev og vi var blant de siste, vil jeg tro og håpe at noen har ringt før oss, ellers er det dårlig stelt med empatien hos folk. Mens Esther ringte, fant jeg frem en liten feltkikkert som jeg en gang hadde kjøpt fra et militært overskuddslager. Da hun kom ut fra kontoret igjen, sa hun at politiet allerede var blitt varslet og hadde rykket ut til stedet. Mona kikket på meg mens jeg gikk mot døren. Hun sa: Vi må ikke bli kyniske, Nicolay. Vi må ikke stikke hodet i sanden heller. Det er slikt som dette vi lever av å skrive om, og jo mer spektakulært, desto flere blader selger vi. Det er lett å ha prinsipper når man har råd til det, men det har vi ikke. Likevel, det må trekkes en grense et sted. Dette skjer enten vi er der eller ikke, og det er jobben vår å være der. Likevel

Kan vi ta den diskusjonen når jeg kommer tilbake? Esther sa ingenting. Hun hadde vært i bransjen lenge nok til å kunne svelge en kamel eller to, bare de ikke var altfor store. Jeg slengte bærereimen til kikkerten over skulderen og gikk ut til bilen og hentet fotografiapparatet.

2 Det er lettere å gå dit enn å kjøre, så jeg krysset veien og gikk langs et høyt nettinggjerde som løp parallelt med fortauet. Det skilte Havnegata fra tre jernbanespor. To av sporene fortsatte langs gjerdet, mens ett buktet seg rundt til den andre siden av en langstrakt lagerbygning som tilhørte kaianlegget. Mens jeg gikk, tenkte jeg på brevet. Vedkommende var ikke vant med å bruke skrivemaskin, men brevet var velformulert og uten unødige ord. Jeg så for meg en hånd som strevde med kladden til brevet. Skrev noen ord, strøk ut, skrev igjen, og strøk ut på ny. Til det ble perfekt ikke for mye, ikke for lite, bare akkurat nok til å vekke nysgjerrighet hos mottakeren. Da jeg kom til enden av gjerdet og krysset jernbanesporene og gikk ut på kaia, kunne jeg se Risgarn på den andre siden av Tangenrenna. Risgarn er en grønnkledd sandbanke, omtrent to hundre og femti meter lang og femti meter bred. Den ligger ved utløpet av Drammenselva, som en siste skanse mot fjorden. Øya ser ut som en miniatyr av sin atskillig større naboøy Holmen, som den er atskilt fra bare med et smalt sund, som på folkemunne kalles Kattegat. Risgarn hadde vært drammensernes badeparadis helt til forurensning fra papirfabrikker og urenset kloakk jaget de solhungrige mot strendene lenger ute ved fjorden.