Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger
Til Karoline
I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når han spiller er han lys og fri, som løftet til himmelen. Så jeg ber dere om ikke å fortelle ham sannheten: Fortell ham ikke at han tilhører mørket, og aldri kan bli et barn av Guds rike. Erik Johan Stagnelius, leserinnlegg i Agderposten, 28. juli 1981
Sønnen 1768 Hun var ikke kledd for å løpe, likevel var det nettopp det hun gjorde. Stakkekanten ploget gjennom snøen, så hun trakk den opp og løp raskere, enda raskere. Vaskekaret lå igjen i strandkanten og trakk seg tungt av vann. Da hun endelig nådde fram, lå han helt stille. Hun bøyde seg ned for å lytte til brystet hans, men trakk seg tilbake da kulda brøyt opp fra ham og over i henne. Men det var vel noe som banket der inne? Nevene hennes var nesten frosne, og hun gnidde dem raskt mot hverandre før hun festa et grep rundt den sorte kroppen. Så slapp hun tankene, la vekta bak på hælene og løfta ham opp til sitt eget bryst. Kunne hun huske at han var så tung? Oppe i stua begynte hendene hennes å løpe over ham, over ansiktet, skuldrene, bena, og hun kunne kjenne varmen bre seg, som en bølge. Hun stanset et øyeblikk, så hvordan alt lå stille selv om det raste i henne, og så løp hun bort til grua for å blåse liv i bålet. Glørne blussa raskt opp og tok tak, flammen våkna og spredte seg oppover. Veden sprakte, og hun hørte hvor stille det var
her. Bare pusten hennes brøyt hemmeligheten. Hun var utmattet og trengte å sove, men hun visste at han trengte henne om han skulle overleve natta. Da bålet hadde stilna, snudde hun seg og så på ham igjen. Hun ville så gjerne finne øynene hans, men han lå ennå i sitt eget svøp. Kroppen hans var helt sort, som om huden var dekket av et tynt, strengt lag av sot. Den lille gutten måtte ha løpt over snøen før han falt, for under føttene og inni hendene, som lå åpne og hvilte på teppet, var han lysere. Han hadde vel spist av snøen, for leppene hans var også lyse. Da hun la ham ned på gulvet hadde han velta over, og der, over ryggen, så hun at det løp tre brede, lyse spor, som om noen hadde merket ham. Dette sorte ville nok slites av ham bare han var her lenge nok. Sara ville så gjerne stryke ham, gjøre ham trygg igjen, men sulten murret i henne og gjorde henne urolig, så hun reiste seg og hengte kjelen over flammen. Fikk hun kokt opp suppa, ville de nok roe seg, begge to, tenkte hun, og mens hun rørte i den, gjentok hun disse forsikringene for seg selv. Hun bøyde seg over grua for å se om det kokte, og litt snø falt av ermet hennes og ned i varmen. Først trakk flammen seg tilbake, men snart slikket den opp langs veden igjen. Snøen forsvant, det hvite ble blankt og sank ned i treet. Dampen steg opp mot henne, hun kjente den svi mot kinnet, så hun reiste seg, gikk bort til sengeplassen og satte seg ned ved sida av ham. «Jeg heter Sara,» sa hun. Hun lå hånda over armen hans. Så pekte hun på seg
selv og gjentok: «Sara.» Han lå bare der, uten en bevegelse, inntulla, på vei til å tørke. «Dette er stua mi,» sa hun. «Alt dette er vårt.» Hun så på ham det flakka noe der inne i ansiktet hans. «Husker du meg ikke?» * Sønnen hadde kommet ut av henne uten noe i seg: Den tomme skallen hang, og han stirret på verden gjennom to late hull i ansiktet. Han sa ingenting, ville ingenting, men hun matet ham, tenkte at han bare trengte tid. Så gikk tida, og ingenting skjedde. De ba og skrek, men ingenting hjalp, barnet var helt stille. Snart hadde et år gått, og da begynte endelig et slags språk å trenge ut av ham. Han hadde ligget helt siden han kom til verden, han ville ikke holde seg oppe, men nå forsøkte han å reise seg. Kroppen var skakk, det hadde de sett allerede da han kom, men nå som han vugga fram og tilbake nede på bakken, så de hvordan ingenting hang sammen. Det var ikke slik at noe enkelt ved ham var vanskapt. Beina og armene, brystet og hodet, alt så riktig ut hver for seg. Lemmene passet bare ikke med hverandre. Når han satte hendene i gulvet og forsøkte å løfte seg, ramlet han og ble liggende. Og hele tida kom disse lydene, dette uforståelige språket. Forsøkte han igjen, falt han kanskje
forover og slo hodet. Men han gråt aldri. Lå bare der og bablet. Så etter at det første året hadde gått, sa Eirik at de måtte sette ham ut. Det var ingenting mer å gjøre. Men hvor setter du ut et barn på en øy som dette? De hadde gått ned til vannet, alle tre. Nettene var stille på denne tida av året, stille og varme, men hun hadde tulla ham inn i et teppe. Eirik hadde sett på henne og rista på hodet, men hun gjorde det likevel. Så hadde hun bedt ham bli igjen inne på stranda da hun tok med seg den lille og gikk utover. De hadde mista ham allerede, sa hun til seg selv, og så lot hun det varme vannet gjøre som det måtte. Eirik hadde sagt det, de hadde allerede mista ham, han var henta hjem før han kom ut. Det kunne ikke bo et levende menneske i denne skakke, tomme kroppen. Sara var rolig da hun kjente bølgene slå innover, og da hun så ham bade i høye lyset som dovent ble trukket ut før det rullet inn igjen. Så bøyde hun seg ned. Lydene steg opp der nedefra, men hun snudde seg bort, så utover mot sundet og havna som lå på andre siden. Hun kunne ikke huske når hun sist hadde vært borte fra denne øya. Hvorfor skulle hun inn til byen når hun kunne legge seg nedi vannet og svømme utover? Når hun lå på ryggen med vannet over ørene kunne hun bli liggende i den tause verdenen og sparke med bena, skyte gjennom vannet og stirre opp. Om hun fylte lungene, kunne hun stanse opp og bare flyte. Blåste hun ut, sank hele kroppen under, og hun måtte klemme sammen
neseborene for ikke å fylles med vann og drukne. Der nede kunne hun fremdeles ha øynene åpne, og når hun lå slik, rett under skorpa, kunne hun se verden der oppe gå inn i en taus døs. Helt ny, men den samme. Så kjente hun musklene hans spille mellom hendene. Ørsmå rykninger fulgte årene oppover armene, mot brystet hennes. Kriblinga spredte seg rundt i kroppen, og hun ville løfte ham og holde rundt ham, varme ham, men da hun trakk ham opp av vannet, var det ingenting igjen. Den flate, lille brystkassa lå helt rolig mens vannet rant tilbake i sjøen. * Den sorte gutten lå i senga hennes, og hun hadde bygget opp støtte under ryggen hans så hun kunne se om han våkna til. Varmen fra bålet fylte hele rommet, og hun satt og vugga fram og tilbake, overbevist om at det sorte laget over kroppen hans ville forsvinne. De trengte bare tid. Om ikke hun kunne vaske det av, ville snøen slite det av ham. Alt gammelt var ment å forsvinne. Alt ville forandre seg, så alt igjen kunne være det samme. Hun så mot ham og smilte. Ennå hadde han ikke åpna øynene. Kveldene gikk. Hun satt nede på gulvet, han lå i senga. Hun sang for ham, ba for ham, vaska ham. Hun strøk ham, rugga og vugga ham, men uansett hva hun gjorde, lå han stille. Timene løp uinteressert forbi. Stjernene kom om kvelden, vinteren var slik. Noen kvelder slo bølgene helt opp til stueveggen, og hun hørte vannet banke. Og
hver gang vannet ville inn til henne, så hun hvordan Eirik sto inne på stranda da hun kom tilbake. Hvordan han holdt blikket hennes: han nikket. Hun hadde gjort det riktige. Det var riktig å ikke løfte ham opp, men la den lille gutten deres vaskes inn og ut med bølgene. Så forsvant Sara forbi mannen sin, forbi ham og gjennom det lille beltet av skog, opp til gården og lyset som sto der inne og brant. Seinere hadde Eirik kommet tilbake, svett, han hadde jord på trøya, jord i ansiktet, og han nikket til henne igjen. Så hun ikke også et lite smil om leppene hans? «Han kom ut av deg, men han var jo ikke som deg, som oss.» Det var det Eirik hadde sagt. «Kjære Sara min, han var allerede tatt fra oss. Han var allerede hentet hjem.» Men Sara visste at han ikke hørte til Guds rike. Sønnen tilhørte den tause verden. At Eirik hadde begravet ham, forandret ingenting. Det var derfor de aldri samlet familien. Det var derfor de aldri hadde vist ham fram. For hva skulle de si til alle dem som bøyde hodet og kom inn til dem? Til mora hennes, eller søstera? Og Eiriks familie, som hadde sagt til henne at hun var heldig som kunne gå til hope med en som Eirik Steiner, at hun var velsignet som var trukket inn til denne familien, at de skulle ta vare på henne, at en så vakker jente som henne ikke skulle behøve å være ensom. Aldri kunne de komme, sette seg ned og høre: Se her, se på