KONVENSJON OM RAMMEVERK TIL FREMME AV SIKKERHET OG HELSE I ARBEIDSLIVET Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse - som er sammenkalt i Genève av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået til sin 95. sesjon 31. mai 2006, som erkjenner det omfattende globale problemet med skader, sykdom og dødsfall i arbeidslivet, og behovet for utvidet innsats for å redusere dette, som minner om at vern av arbeidstakere mot sykdom og skader som kan oppstå som følge av arbeidsmiljøet, er ett av formålene til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, i henhold til organisasjonens konstitusjon, som erkjenner at yrkesskader, yrkessykdommer og dødsfall i forbindelse med arbeid har negativ virkning på produktiviteten og på den økonomiske og sosiale utvikling, som merker seg punkt III g) i Philadelphia-erklæringen, som slår fast at Den internasjonale arbeidsorganisasjonen har en høytidelig plikt til å fremme, blant verdens nasjoner, programmer som skal gi arbeidstakere i alle yrkeskategorier tilfredsstillende beskyttelse med hensyn til liv og helse, som er oppmerksom på ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, og oppfølgingen til erklæringen, fra 1998, som merker seg Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) og Rekommandasjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 164) fra 1981, samt andre dokumenter fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen som er relevante for et rammeverk som skal fremme sikkerhet og helse i arbeidslivet, som minner om at fremme av sikkerhet og helse i arbeidslivet er en del av Den internasjonale arbeidsorganisasjonens agenda om anstendig arbeid for alle, som minner om Konklusjoner vedrørende aktiviteter i forbindelse med ILO-standarder på området sikkerhet og helse i arbeidslivet - en global strategi, som ble vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 91. sesjon i 2003, særlig med tanke på å sikre at sikkerhet og helse i arbeidslivet blir prioritert på de enkelte lands agendaer, som understreker betydningen av et kontinuerlig arbeid for å fremme en nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse i de enkelte land, som har besluttet å vedta en del forslag som gjelder sikkerhet og helse i arbeidslivet, under punkt 4 på sesjonens dagsorden, og som har bestemt at disse forslagene skal gis form av en internasjonal konvensjon - vedtar i dag 14. juni 2006 følgende konvensjon, som kan kalles Konvensjon om rammeverk til fremme av sikkerhet og helse i arbeidslivet. 1
I. DEFINISJONER Artikkel 1 Følgende definisjoner gjelder for denne konvensjon: a) Uttrykket "nasjonal politikk" refererer til den nasjonale politikken vedrørende sikkerhet og helse i arbeidslivet og arbeidsmiljøet som er utviklet, i samsvar med prinsippene i artikkel 4 i Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) fra 1981. b) Uttrykket "nasjonalt system for sikkerhet og helse i arbeidslivet" eller "nasjonalt system" refererer til infrastrukturen som danner det grunnleggende rammeverket for gjennomføring av den nasjonale politikken og nasjonale programmer for sikkerhet og helse i arbeidslivet. c) Uttrykket "nasjonalt program for sikkerhet og helse i arbeidslivet" eller "nasjonalt program" refererer til et nasjonalt program som omfatter målsettinger som skal nås innenfor en bestemt tidsramme, prioriteringer og virkemidler som er utviklet for å forbedre sikkerheten og de helsemessige forholdene i arbeidslivet, samt måter å evaluere framdriften på. d) Uttrykket "nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse" refererer til en kultur der retten til et trygt og sunt arbeidsmiljø blir respektert på alle nivåer, der myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere deltar aktivt i arbeidet for å sikre et trygt og sunt arbeidsmiljø gjennom et system av definerte rettigheter og forpliktelser, og der prinsippet om forebygging er gitt høyeste prioritet. II. FORMÅL Artikkel 2 1. Hvert medlem som undertegner denne konvensjon skal kontinuerlig arbeide for å forbedre sikkerheten og de helsemessige forholdene i arbeidslivet, for å forebygge skader, sykdom og dødsfall, gjennom utvikling av en nasjonal politikk, et nasjonalt system og et nasjonalt program, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. 2. Hvert medlem skal arbeide aktivt for en gradvis utvikling av et trygt og sunt arbeidsmiljø gjennom et nasjonalt system og nasjonale programmer for sikkerhet og helse i arbeidslivet, i samsvar med de prinsipper som er fastsatt i dokumenter fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) som er relevante for et rammeverk som skal fremme sikkerhet og helse i arbeidslivet. 3. Hvert medlem skal med jevne mellomrom vurdere, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, hva som kan gjøres for å ratifisere ILO-konvensjoner som er relevante for sikkerhet og helse i arbeidslivet. 2
III. NASJONAL POLITIKK Artikkel 3 1. Hvert medlem skal fremme et trygt og sunt arbeidsmiljø gjennom utarbeiding av en nasjonal politikk. 2. Hvert medlem skal, på alle relevante nivåer, fremme og styrke arbeidstakernes rett til et trygt og sunt arbeidsmiljø. 3. Ved utarbeidingen av en nasjonal politikk skal hvert medlem, på bakgrunn av nasjonale forhold og nasjonal praksis, og i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, fremme grunnleggende prinsipper som f.eks. vurdering av risiko og faremomenter på arbeidsplassen, bekjempelse av risiko og fare der disse oppstår, og utvikling av en nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse som omfatter informasjon, samråd og opplæring. IV. NASJONALT SYSTEM Artikkel 4 1. Hvert medlem skal etablere, opprettholde, gradvis utvikle og med jevne mellomrom vurdere på nytt et nasjonalt system for sikkerhet og helse i arbeidslivet, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. 2. Det nasjonale systemet for sikkerhet og helse i arbeidslivet skal bl.a. omfatte: a) lover og regelverk, kollektive avtaler der dette er aktuelt, og eventuelle andre dokumenter som er relevante for sikkerhet og helse i arbeidslivet, b) myndigheter eller organer som er ansvarlig for sikkerhet og helse i arbeidslivet, og som er utpekt i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis, c) mekanismer som skal sikre at nasjonale lover og regelverk blir overholdt, herunder tilsynssystemer, og d) ordninger som skal fremme, på foretaksnivå, samarbeid mellom ledelsen, arbeidstakerne og deres representanter, som et viktig element i det forebyggende arbeidet på arbeidsplassen. 3. Det nasjonale systemet for sikkerhet og helse i arbeidslivet skal omfatte, der dette er hensiktsmessig: a) et nasjonalt rådgivende trepartsorgan, ev. flere, som skal behandle spørsmål som gjelder sikkerhet og helse i arbeidslivet, 3
b) informasjons- og rådgivningstjenester vedrørende sikkerhet og helse i arbeidslivet, c) tilgang til opplæring på området sikkerhet og helse i arbeidslivet, d) bedriftshelsetjenester, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis, e) forskning på sikkerhet og helse i arbeidslivet, f) en mekanisme for innsamling og analyse av data om yrkesskader og yrkessykdommer, i samsvar med relevante ILO-dokumenter, g) tilrettelegging av samarbeid med relevante forsikrings- eller trygdeordninger som dekker yrkesskader og yrkessykdommer, og h) støttemekanismer for en gradvis og kontinuerlig forbedring av sikkerheten og de helsemessige forholdene i mikroforetak, i små og mellomstore foretak og i den uformelle økonomien. V. NASJONALT PROGRAM Artikkel 5 1. Hvert medlem skal utarbeide, iverksette, føre tilsyn med, evaluere og med jevne mellomrom vurdere på nytt et nasjonalt program for sikkerhet og helse i arbeidslivet, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. 2. Det nasjonale programmet skal: a) fremme utviklingen av en nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse, b) bidra til beskyttelse av arbeidstakere gjennom eliminering eller minimering av arbeidsrelatert risiko, så langt det med rimelighet lar seg gjøre, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis, for å forebygge yrkesskader, yrkessykdommer og arbeidsrelaterte dødsfall, og fremme sikkerhet og helse på arbeidsplassen, c) utformes og vurderes på grunnlag av analyser av den nasjonale situasjonen med hensyn til sikkerhet og helse i arbeidslivet, herunder en analyse av det nasjonale systemet for sikkerhet og helse i arbeidslivet, d) inneholde overordnede mål, målsettinger og framdriftsindikatorer, og e) støttes, der det er mulig, av andre nasjonale programmer og planer, som kan utfylle det, og som kan bidra til en gradvis utvikling av et trygt og sunt arbeidsmiljø. 3. Det nasjonale programmet skal gjøres allment kjent og i størst mulig grad støttes og fremmes av de høyeste nasjonale myndigheter. 4
VI. SLUTTBESTEMMELSER Artikkel 6 Denne konvensjon innebærer ikke noen revisjon av andre ILO-konvensjoner eller ILO-rekommandasjoner. Artikkel 7 Medlemmenes formelle ratifisering av denne konvensjon skal meddeles generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrået for registrering. Artikkel 8 1. Denne konvensjon skal bare være forpliktende for de medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen hvis ratifikasjon er registrert hos generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrået. 2. Den skal tre i kraft tolv måneder etter at ratifikasjoner fra to medlemmer er registrert hos generaldirektøren. 3. Deretter skal denne konvensjon for ethvert medlem tre i kraft tolv måneder etter at vedkommende medlems ratifikasjon er registrert. Artikkel 9 1. Et medlem som har ratifisert denne konvensjon kan si opp konvensjonen etter at det har gått ti år fra den dagen konvensjonen først trådte i kraft, gjennom en skriftlig meddelelse til generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrået, som skal registrere oppsigelsen. En slik oppsigelse skal ikke tre i kraft før ett år etter at den ble registrert. 2. Ethvert medlem som har ratifisert denne konvensjon, og som ikke bruker sin rett i henhold til denne artikkel til å si opp konvensjonen innen ett år etter utløpet av den tiårsperioden som er omtalt i foregående nummer, skal være bundet for en ny periode på ti år, og vedkommende medlem kan deretter si opp denne konvensjon innen det første året av hver ny periode på ti år, i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel. Artikkel 10 1. Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrået skal underrette alle medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen om enhver registrering av ratifikasjoner eller oppsigelser som kommer inn fra organisasjonens medlemmer. 5
2. Når generaldirektøren underretter organisasjonens medlemmer om registreringen av den andre ratifikasjonen, skal han samtidig gjøre medlemmene oppmerksom på når konvensjonen vil tre i kraft. Artikkel 11 Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrået skal formidle alle opplysninger om alle registrerte ratifikasjoner og oppsigelser til FNs generalsekretær, som skal registrere disse i samsvar med artikkel 102 i FN-pakten. Artikkel 12 Når styret i Det internasjonale arbeidsbyrået finner at det er behov for det, skal det legge fram for generalkonferansen en rapport om hvordan denne konvensjon fungerer, og finne ut om det er ønskelig at en revisjon av konvensjonen blir satt på konferansens dagsorden. Artikkel 13 1. Dersom konferansen vedtar en ny og revidert konvensjon til erstatning for denne konvensjon, skal, med mindre noe annet er bestemt i den nye konvensjonen: a) et medlems ratifikasjon av den nye og reviderte konvensjonen ipso jure innebære en umiddelbar oppsigelse av denne konvensjon, uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 9 ovenfor, dersom og når den nye og reviderte konvensjonen er trådt i kraft, b) denne konvensjon ikke lenger være åpen for ratifisering fra den dato da den nye og reviderte konvensjonen trer i kraft. 2. Denne konvensjon skal uansett fortsette å gjelde i sin nåværende form og med sitt nåværende innhold for de medlemmer som har ratifisert den, og som ikke har ratifisert den nye og reviderte konvensjonen. Artikkel 14 Den engelske og den franske versjonen av teksten til denne konvensjon har samme gyldighet. 6