Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen Djevelens barn
PROLOG Han var tretten. Broren var ni. De satt helt stille uten å snakke sammen. Det eneste de kunne høre var lyden av brannen. De satt i vedskjulet, bak noen løse bordplanker, helt innerst, som i et hemmelig lite rom. Ingen visste om dette stedet. Han hadde oppdaget det da han hentet ved i skjulet. Det var mørkt rundt dem. Bare et flakkende rødt lys fra brannen utenfor trengte igjennom sprekkene i bordkledningen. Han trodde at de hadde vært her flere timer allerede. Verkingen i kroppen etter å ha sittet stille så lenge var nesten ikke til å holde ut. Broren begynte å bli urolig. «Det gjør vondt i beina,» hvisket han, nesten uhørlig. Han prøvde å flytte litt på seg slik at broren kunne få mer plass til å strekke ut. La armene rundt ham og kjente den tynne, skjelvende kroppen mot seg. «Du må sove,» hvisket han. «Du trenger kreftene. Vi skal gå langt.» Han holdt hånden et øyeblikk rundt den spinkle nakken, kjente hvor liten og vergeløs broren var. Flyttet hånden, ville ikke kjenne på de følelsene, ikke nå. Etter en stund kunne han høre at broren pustet saktere. «Sover du?» hvisket han. Han fikk ikke noe svar. Han prøvde å tenke tilbake til tiden før huset, men hver gang han forsøkte, forsvant alle minnene, alle tankene. Han begynte å telle sekunder. Langsomt. De våget seg ut fra skjulestedet. Lyset fra brannen skar opp gårdsplassen i bevegelige felt. Han så hvordan det
røde lyset farget skikkelsen ved siden av seg. Flammene fra det brennende huset steg inn i himmelmørket. Den hete luften sved i lungene. Han tenkte på de to som ble igjen der inne. De som ble ofret. De som hadde sluttet å kjenne noe. Han skjøv tankene vekk. En bil kom oppover. Han så skinnet fra lyktene over bakkekammen. Hurtig dro han broren med seg. De snublet oppover stien til de kom til den store steinen, der krøp de sammen. Bilen stoppet og fire mennesker steg ut. Han holdt pekefingeren foran munnen så broren skulle forstå at han måtte være helt stille. Han klarte ikke å se hvem de var. Et øyeblikk ble han redd for at han og broren likevel ikke ville klare det. At alt var forgjeves. Han grep hånden som søkte hans. Flammene slikket ikke lenger mot himmelen. Brølet fra brannen hadde stilnet, men varmen var fremdeles intens. Følelsen av uvirkelighet avtok langsomt. Ingen av menneskene på gårdsplassen så deres vei da de forsiktig krøp vekk, de sto bare fortapte og urørlige mens ilden fortærte alt rett foran øynene deres. Han kastet et siste blikk bak seg mens de hastet avgårde. Enkelte flammer reiste seg sporadisk, men mest var det bare en enorm glohaug igjen. Etter en stund var det bare kulde og mørke. Han trakk pusten dypt, kunne kjenne hvordan pulsslagene hamret i tinningen. Kjente den iskalde luften skjære i lungene. Kroppen ristet ukontrollert. Han hadde pønsket ut en plan han trodde var god, men nå i mørket og kulden skjønte han at det ikke hadde vært noen plan, ikke egentlig, bare et ønske om å komme seg vekk. Han hørte
hvordan det knaket i den frosne bakken for hvert skritt de tok. Han hadde ikke tenkt på kulden, hadde ikke tenkt på mørket heller. Han hørte de såre hikstene fra broren og famlet etter den lille. Begravde fingrene i det glatte myke håret. «Ikke gråt. Vi klarer det.» Broren svarte ikke. De hadde løpt et godt stykke. Han hadde tenkt at så lenge de løp oppover, var de trygge. På et eller annet tidspunkt måtte de over elven. Det var det han hadde vært mest redd for. Han blunket vekk tårene, de rant nedover kinnene og han slikket seg rundt leppene idet de nådde munnen. Det smakte bittert, brent aske. Hjertet slo ikke så hardt lenger. Han trodde de var trygge nå. «Vi klarer det. Vi er der snart nå.» Han fikk ikke noe svar, men likevel fortsatte han å si de samme setningene om og om igjen, et mantra som gav ham krefter. Broren var taus. Han vil snakke så snart vi kommer i hus og får mat. Da vil han snakke, tenkte han. Landskapet forandret seg, det flatet ut og han kunne skimte busker like i nærheten. Luften ble råere. De måtte ha nådd elven. Han kunne høre duringen fra fossen lenger nede. Forsiktig gikk de ut på den skrøpelige broen. Flere steder manglet det planker. Der la han seg ned på alle fire, tenkte det var tryggere. Fikk broren til å gjøre det samme. «Hold deg fast i meg, så du ikke faller utfor.» Han kjente hånden gripe fatt i jakken sin. Langsomt beveget de seg fremover. Klamret seg til plankene. Som fjellklatrere forserte de det siste stykket og nådde
bredden på den andre siden. De forlot elven og fulgte stien som så vidt kunne skimtes i mørket. Bak dem tidde elven og vinden malte skrittene deres ut. Senere kunne han ikke huske noe fra den siste delen av veien. Det eneste han erindret var lyden av hivende, hard pust og brorens absolutte taushet.
DEL I
KAPITTEL 1 Preben Jordal sto opp nøyaktig klokken sju, slik han gjorde hver eneste morgen. Uten å tenke satte han de bare beina på gulvet når vekkerklokken ringte og vaklet ut på badet. Først da han kom ut av dusjen husket han at denne dagen ikke var som andre dager. Han så på seg selv i speilet. En middels høy, ganske kraftig kropp. Duggen gjorde at han ble forskånet for de mest avslørende detaljene, men han hadde lagt seg godt ut rundt midjen, brystmusklene var blitt slappere og hårfestet høyere. Han brydde seg ikke. Det var fremdeles muskler under fettet. Han bøyde seg frem, gned av glasset med hånden, gransket sitt eget ansikt. Blå øyne under buskete øyenbryn, en nese som hadde vært brukket to ganger, kraftige kjever. Jeg er den jeg er, tenkte han. Langt fra ung, men heller ikke riktig gammel. Ikke ennå. Han kokte egg, laget kaffe, fylte appelsinjus i to glass. Da alt var klart, kom hans kone tassende ned. Hun gjespet, var trøtt som alltid. De snakket ikke stort sammen ved frokostbordet. Preben leste avisen. Hun kikket ut av vinduet, en blek kvinne, fremdeles vakker, kanskje, på en fjern, nesten forfinet måte. Han lurte på hvorfor hun alltid kikket ut. Det var ikke stort å se der, bare en veistump omgitt av et lite skogholt. Skjorten var nystrøket og jakken uten flekker. «Nå går jeg, Amalie,» ropte han. «Ha en god dag.» Han ventet et øyeblikk i døråpningen, i tilfelle hun skulle si noe, men hun gjorde ikke det, fortsatte bare å stirre ut av vinduet. Hun bryr seg virkelig ikke, tenkte han.
Preben Jordal fylte 57 år den dagen. Han hadde vært politimann i Bergen hele sitt yrkesaktive liv, og dette var hans siste dag på jobben. Han hadde egentlig ingenting å gjøre på kontoret. Alle løpende saker var for lengst blitt overført til andre. Notater var blitt skrevet der hvor det var nødvendig, gamle dokumenter var blitt gjennomlest og arkivert, makulert eller kastet, alt etter som. Kolleger kom stadig vekk innom. De sa de samme tingene, ga klosset uttrykk for at han ville bli savnet, de yngre kom med halvdårlige morsomheter om pensjonisttilværelsen. Han smilte pliktskyldig. «Hva skal du gjøre på?» spurte en. «Gjøre på?» Den andre gestikulerte. «Hva skal du drive med? Du må jo fylle dagene med ett eller annet. Du er ikke akkurat en gammel mann. Har du søkt jobber, eller?» Preben nølte. «Jeg skal fiske,» sa han. «Jeg visste ikke at du fisket.» Han gjorde ikke det, følte bare at han måtte si noe. Sannheten var at han ikke hadde tenkt over spørsmålet i det hele tatt. «Jovisst,» sa han. «Skal kjøpe meg en liten båt og greier.» Det meste av private gjenstander hadde han kastet. Et lite, innrammet fotografi av konen stod igjen. Han studerte det. Det var tatt på fjellet et eller annet sted, antagelig på nittitallet. Hun var kledd i en rød anorakk, satt på en stein, så ikke mot kameraet, stirret bare ut i horisonten. Det var slik det var blitt, tenkte han. Hun så alltid et annet sted. Han nølte, så kastet han bildet også.
Kontoret var tomt, bortsett fra en bunke dokumenter som lå i vinduskarmen. Han puttet dem i vesken. I lunsjen ble det servert kake. Politimesteren var på reise, derfor var det inspektøren, en mann Preben knapt hadde hilst på, som holdt en liten tale. Han takket for lang og tro tjeneste, slo fast at Preben var en hedersmann, et eksempel til etterfølgelse, at han kom til å bli savnet. Alle skålte, mumlet samtykkende, klappet høflig. Men praten rundt bordene etterpå dreide seg om andre ting. «Jeg hører at saken mot Victoria Ravn er blitt henlagt,» sa en gråhåret etterforsker. «Du kødder! Hvordan er det mulig?» «De finner ikke liket. Og dessuten er det ingen som vet hvem han var. Ikke så lett å ta ut en tiltale for drap på noen som ikke finnes.» Betjenten som snakket, lente seg frem over bordet, senket stemmen konspiratorisk. «Dessuten er hun ikke helt god, ifølge gutta på voldsavsnittet.» «Hvordan da?» En pekefinger laget sirkler ved tinningen. «Temmelig sprø. Ikke helt tilregnelig. Hun hadde ikke trengt å melde seg, var ikke engang under mistanke da hun dukket opp på kammeret. Dessuten drev hun som luksushore. Som domina, eller hva det nå heter. Pisket folk mot betaling.» «Og det mener du betyr at hun er sprø?» «Jeg bare forteller hva etterforskerne sier. At hun er koko.» En annen og mye yngre mann ristet på hodet. «Det er ikke derfor saken ble henlagt,» sa han. «Hun er samboer med Edvard Matre hos Kripos. De lar henne gå for å