UTVIDET VERSJON: Flere skrivefeil Mer daukjøtt Mye lengre Kongen av Rogaland Visesanger Frank Tønnesen er «verdensstjerne» i Rogaland. Tekst og foto: André Løyning
Oslo, 29. desember 2011 Print ut + stift her og her så blir det lettere å lese Nysgjerrighet, del 6. Det finnes en lang rekke lokale helter som betyr utrolig mye for en utvidet region. Frank Tønnesen er en slik. Researchjakten rundt hans navn har ført meg til flere av landets største forfattere og musikere. Han er et foreløpig uskrevet blad for hvermannsen rundt om det ganske land, til tross for hans veldig folkelige tilnærming til egen musikk og dets uttrykk. Men på hjemmebane omtales Frank Tønnesen som verdensstjerne. I 2011 var det femten år siden han debuterte som artist, og i 2012 har han to plateutgivelser på timeplanen. Det kan med andre ord være duktet for et nasjonalt gjennombrudd for elektrikeren fra Sokndal. Men hvem er han egentlig? God lesning! André Løyning Som lest i magasinet ENO Dette intervjuet er skrevet for musikkmagasinet ENO (6/11) Les flere lange intervjuer her: http://andreloyning.com. Kommentarer eller forespørsler: post@andreloyning.com
Etter femten år som artist omtales Frank Tønnesen som verdensstjerne på Vestlandet. Men i resten av landet er han helt ukjent. En fest som ingen husker noe av, snudde opp ned på ting. Det var i garasjen til Geir Schau, radiofjes og Gatebil-maskot, som verken vil avkrefte eller bekrefte om festen fant sted, uansett så ville han ikke husket det. Verken hvilket år det var, hvem som var der eller hva som skjedde. En som husker noe er Rune Nilson, Egersundsdreng og glagutt i NRK. Han husker et voldsomt fyrverkeri og en gjesteopptreden fra utvalgte medlemmer av Sølvguttene. En annen som husker noe er Anne Lindmo. Hun husker at nevnte Nilson framførte en hysterisk absurd låt om en omreisende foredragsholder og rådgiver innen knivhåndteringsteknikk. Anne Lindmos inntrykk overlevde natten og ble vedvarende dagen derpå. Hvem var denne låtens opphavmann? På denne var Lindmo programleder i Store Studio, midt i smørøyet på NRKs gullstripe på fredagskvelden. Var denne Bjørnar Vigeland, knivmesteren, en som kunne opptre her? Hun tok med seg opplevelsen til et redaksjonsmøte. Researchen fører låta tilbake til opphavsmannen Frank Tønnesen, bosatt på Hauge i Dalane på Sør-Vestlandet. Han nærmer seg 35 år, og de finner ut at han dette året, altså i 2009, feirer 15 år som artist. I tillegg har han en ny plate ute «Sobihob». Perfekt. Han passer fint inn i et program som skal omhandle distriktshumor og kan dessuten spille «Bjørnar Vigeland»-låta, selv om den riktignok ikke er på den aktuelle platen. Sånn er det Frank «Tønes» Tønnesen entrer de tusen hjem for første gang. Selv om opptredenen setter en støkk i resten av gjestene på programmet er det mange som får opp for den litt korte visesangeren med kassegitar, omkranset av banjo, lapsteel og ståbass. Det er nettopp denne opptredene som gjør at Spellemannspris-juryen endelig gidder å høre på platene som har blitt sendt inn opp i gjennom de siste femten årene. Dette er samme året som det opprettes en egen kategori for beste tekst, og Frank er blant de nominerte sammen. Han vant ikke prisen, men noen nye minutter i beste sendetid. Samme året spilte han på Bylarm for første gang, sammen med et nyere bekjentskap fra det litt større tettstedet Egersund, som ligger en halvtimes kjøring unna hjembygda Hauge i Dalane. Kritikerfavoritten Frode Strømstad har omsider tatt kontakt med ett av sine få lokale idoler, og invitert til samarbeid. Det kommer til etter en felles opptreden på engangsfestivalen «Kamerad og Spelemann» på Moi, arrangert på den nedlagte Jordan-fabrikken av Emil Nikolaysen. Frank spiller som Tønes. Frode spiller som I Was A King. Sufjan Stevens spiller som Steve Stevens, et slags hemmelig psenonym. Sufjan spiller piano på noen låter med Frode. Frank blir med på gitar. Sufjan drar tilbake til New York for å erobre verden enda en gang. Frode og Frank, en duo som umulig kan høres mer kriminell ut, fortsetter samarbeidet som etterhvert tar navnet Skjelvekommode. Bandet forener det beste fra de to. Frode Strømstads meloditeft og musikalske evner, og Frank Tønnesens tekster. De går i studio. Ut kommer syvtommeren «Stapte Renault» som applauderes i senk av fansen, som riktignok er få. Den spilles på Urørt-programmet på Petre et par ganger. Så blir det stille. Hvem er denne Frank, som har gitt ut seks soloplater som jeg knapt har hørt om før? Hvorfor er alle jeg kjenner så fulle av forventninger til et band som bare har gitt ut to låter? Og hvordan har han klart å holde på i 15 år som plateartist uten å klare å tiltrekke seg nasjonal oppmerksomhet? Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 4
Frank Tønnesen er en av fire lokale kjendiser på Wikipedias side for Hauge i Dalane. Har har blitt kalt større enn Bjørn Eidsvåg, men nekter selv for det. Han har spilt med Sufjan Stevens og Kringkastingsorkesteret, og omtaler det kun i bisetninger. Han er mer opptatt av å snakke om fluefisking. Toget nærmest flyr over tretoppene mens et tåkete landskap sakte lysner opp mellom fjellene og havet. I skjæringspunktet der natt blir dag, og vekkerklokka ringer i de tusen hjem i dette skumringslandet. For mange er det en vanlig mandagsmorgen tidlig i september. En jentegjeng som nettopp har begynt på videregående snakker om at de har vært på festival i Stavanger i helga. De snakker om at de hadde gledet seg til å se blant annet favoritten fra radioen, Veronica Maggio. Hun måtte avlyse konserten på kort varsel, og festivalen måtte skaffe en innstepper på kort varsel. En lokal en, som hadde vært dødsløye. Løye er et lokalt ord og en hybrid mellom rar, morsom og underholdende. Mannen venter på neste stasjon. Frank Tønnesen. Jeg har gjort hjemmeleksene mine og lest avisarkiver døgnet rundt de siste ukene. Jeg har en viss anelse om hva som venter meg. En lokal småbruker, med traktor, ullkofte og John Deer-caps, som turer rundt og skriver viser om alt han ser. Ihvertfall ser han slik ut på alle bildene i lokalavisene Han har jo tross alt skrevet låta som ble kåret til «Tidenes låt fra Rogaland» som heter Bonde, som er blottet for ironisk distanse men tvert imot virker ektefølt og selvopplevd. Natt har blitt dag. Toget ankommer Egersund. Den tomsete småbrukeren fra lokalavisen dukker aldri opp. Det gjør Frank Tønnesen, en mann i som er mer voksen enn ungdom, samtidig som det er vanskelig å si om han er tyve eller førti. Ikledd allværsjakke og turbukser, som en alminnelig småbarnsfar med nok plikter i løpet av en vanlig mandag til å ikke være veldig opptatt av hva han ikler seg. Den første illusjoen drept, og det skal gå med mange flere. Han er oppvokst i bygda han ble værende i. Og som alle andre gikk han på Bedehuset, i landsdelen som ikke helt uten grunn har fått tilnavnet Bibelbeltet. Mange sluttet å gå her da de ble eldre, men Frank ble værende først og fremst på grunn av de mange instrumentene og scenen man kunne opptre på. Det var et godt miljø med lav terskel for å spille og underholde. Men det er uvisst hvor godt han egentlig var likt der. Han spilte tross alt i et pønkeband, som ikke akkurat passet veldig godt inn. Etterhvert som selvsikkerheten vokste på scenen, slik den helst ikke skal der Janteloven også står sterkt, ble han lokket av revyer og amatørteater. Det er først og fremst hans evne til å observere mennesker som trekkes fram når hans låtskriveri omtales. De hverdagslige situasjonene på bygda, som kan settes inn i en større sammenheng. Det knøttlille i det veldig store. Hans humoristiske låter Fakta om Tønes Heter egentlig Frank Tønnesen. Jobber som elektriker hos gruveselskapet Titania og som sanger/revyartisten Tønes, i tillegg til å være låtskriver og vokalist i Skjelvekommode. Tjente 495.481 kroner i 2009, noe som gir ham en femteplass på inntektstoppen på Hauge i Dalane. Bor i en enebolig sammen med kone og to barn i Hauge i Dalane, i Sokndal kommune i Rogaland. Som Tønes har han utgitt fire-fem EP-er, seks album og noen vitsekassetter. Som Frank Tønnesen har han gjort en rekke julerevyer på Sokndalstrand Kulturhotell. Som en halvpart av Skjelvekommode, sammen med Frode Strømstad, har han utgitt en syvtommer. Nominert til Spellemannsprisen for beste tekst i 2009, sammen med blant annet Stein Torleif Bjella, men måtte se seg slått av Tonje Unstad. Fyller førti år i 2012, og planlegger to albumutgivelser dette året: en som Tønes og en som Skjelvekommode. Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 5
om den omreisende knivinstruktør eller om bonden som sliter for føden. Den vestlanske hitten «Yatzy» som egentlig bare er en forklaring av terningspillets regler. En nær og gjenkjennelig humor blottet for ironi og avstand. Han står såpass langt oppi noen av låtene at naboene frykter at de er nevnt i noen av dem. Men bak humoren skjuler det seg også en melankoli, som ikke alltid får like mye oppmerksomhet. Frank er først og fremst «løgnassen», som folk går på konsert med for å le. Og han er den rause artisten som setter såpass pris på sitt trofaste publikum at han alltid gir dem det de vil ha. Men nå står han ovenfor et slags veiskille. Han har holdt på i tyve år som artist og fyller selv snart førti. Et nytt musikalsk samarbeid er på vei. Kanskje er tiden kommet for å legge fra seg humoren. Vi kjører på smale veier fra Egersund mot Hauge i Dalane. Frank hører på radio i bilen, slik han ofte gjør. Han forteller at han føler seg hjemme i Egersund, selv om det riktig nok er en halvtime unna hjembygda er det likevel en hjemmefølelse hver gang han har spilt borte og kjører hjemover på kvelden. Når han ankommer Egersund kan han resten av veien så godt at han nesten kunne kjørt i søvne. For han har kjørt denne veien mange ganger. Som for snart tjue år siden, da noen lokale ildjeler planla en festival og gikk ut i lokalavisen for å etterlyse folk som ville spille. Blant annet fikk de et litt rart brev fra Hauge og slo til. Terskelen var lav og alle som ville skulle få slippe til. Dette er den første konserten Frank gjorde utenfor hjembygda. De få som var tilstede synes det var utrolig morsomt, og rykte spredte seg raskt, så allerede neste år da han var leid inn for å holde en ordentlig konsert sto køen langt nedi gata. At han ble artist hadde nok skjedd uansett, men av en eller annen grunn ble det Egersund Visefestival som gjorde at han ble kjent utover sin egen bygd. Så vokste det videre derfra... forteller Ingvar Hovland, som siden har vært sjef for den etthervert så kjente visefestivalen. Siden skulle Frank vende tilbake omtrent hvert eneste år, og Ingvar Hovland, som er tekstforfatter for blant annet Vamp og Rita Eriksen, holdes på mange måter ansvarlig for skapelsen av artisten Tønes. Visesang i dag er nok mer krevende, og det krever mer orginialitet. Og det er det Tønes har. Han har en egen stemme og en humoristisk vri, som kanskje gjør at folk ikke like lett ser melankolien. Men den er der den også, altså. Han har en originalitet som gjør at han blir lagt merke til. I tillegg har han en veldig avslappet holdning til det. Han bare gjør sin greie, også vokser det. Frank er litt sånn at når han gjør noe bra, og det blir populært, og det begynner å komme mye folk, så vil han gjøre noe annet. «Nå får det holde». Han vil finne på noe nytt. Selv om han skulle tjene mye penger, så er ikke det nok. Jeg synes Frank er unik både i sitt uttrykk. Men han er nok mindre opptatt av å bli popstjerne enn det mange av oss kanskje skulle ønske at han var. Uansett. Frank kan holde på så lenge han vil. Han blir ikke ei døgnflue, forteller Hovland. Hovland har hørt om det nye prosjektet han omtaler som «Frank og Frode». Det høres enda mer kriminelt ut på dialekt. Fiaten ruller inn i grusen foran en eneboligen som folk i tettbebygde strøk bare kan drømme om. Slike boliger som gjør at folk blir togpendlere. Eller enda bedre, blir boende i hjembygda. Frank er nettopp ferdig med å pusse opp kjøkkenet og er stolt av resultatet. I dag skal han ingenting. Slik er det ofte på mandager. Og tirsdager, onsdager og torsdager. I helgene er det ofte spilling. Primært i Rogaland. Han spiller på alt fra bursdager til julebord. I gjennomsnittet et par konserter i uka. Primært i Rogaland. Det er vanskelig å forstå at en artist som knapt selger mer enn 2000 eksemplarer av hver plate, riktignok med eksklusivt forsalg på Texacoen i Hauge, livnærer seg av å kun spille konserter i Rogaland. I tillegg til en 10% stilling som elektriker hos industridgiganten Titania, som livnærer store deler av bygda inkludert kona. Han jobber omtrent annenhver mandag. Eller når det passer. Eller når han trenger penger, som når han skal pusse opp kjøkkenet, som han nå er ferdig med. Det kan høres ut som en eksklusiv avtale. Men i dag har han fri. Han skjenker seg et stort glass melk og setter seg Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 7
ved kjøkkenbordet og funderer over tingenes tilstand. Nå har jeg disse julerevyene som gjør at jeg blit nødt til å lage noe. Også må vi bestemme når vi skal lage ny plate. Jeg har dette hengende over meg, som gjør at jeg må skrive sanger, tekster og sortere det litt. I tillegg til å være artist og elektriker lager han julerevy sammen med kona og svigerinna på det lokale hotellet i Sokndalstranda hvert år. Mer om det seinere. Hva er det som tar så lang tid?... jeg vet ikke. Alle de vanlige tingene. Jeg har hatt mange planer, men aldri de store ambisjonene. Jeg er treig med å komme igang med planene. På en måte trenger jeg litt press og noen datoer, og det har jeg ikke nå, så derfor er jeg svevende. Jeg kan ikke sette meg ned i dag og lage en sang. Den må være DEN dagen, om jeg skal få det til. Men jeg kan sette meg ned og fortsette på noe som jeg har begynt på tidligere, det klarer jeg. Den siste tiden har det vært veldig korte intervaller med jobbing. Det er ett kvarter eller en halvtime der jeg klarer å skrive noe, før jeg blir revet bort av andre ting. Hvorfor begynte du å skrive? Det vet jeg egentlig ikke, men det var musikken som førte meg til det å skrive. Jeg var musikkinteressert ganske tidlig. Da jeg var liten hørte jeg mye på Øystein Sunde, Teddy Nelson og sånne, og de sang jo på norsk. Etter hvert ble det mer utenlandske band, Dead Kennedys og diverse andre punkband. Vi gikk i Speideren og på Menighetshuset. Det var der mange av bandene begynte, og det var mye bra folk der, et vidt spekter av folk, og det var ganske fritt. Der lå det til rette for å lage ting og opptre. Helt i begynnelsen var det nok litt sketsjer og småsanger vi lagde, før vi startet band. Det var masse band her, men de fleste flyttet jo. Jeg ble værende. Det var et amatørteater her, der jeg etterhvert turte å sette beina mine innforbi. Der lagde jeg «Bonde» sammen med Øystein Holmen til den første revyen jeg var med i. Vi laget den en gang vi holdt på med en morokassett. Dette er før den første plata kom ut, og «Bonde» ble aldri med på den. Jeg var drittlei den låta allerede da. Til opplysning: I 2008 skulle Stavanger Aftenblad sammen med NRK Rogaland gjennom en avstemmning kåre «Tidenes beste låt fra Rogaland». Blant de 50 nominerte låtene var blant annet Bjørn Eidsvågs «Eg ser», Mods «Tore Tang» og Vamps «Tir Na noir». Men det var Tønes og hans «Bonde» som stakk av med seieren. Jeg kan vel delvis takke den låta for at jeg klarer å leve av det jeg holder på med. Har du noen favorittlåt av dine egne? Jeg er dårlig til å trekke fram ting, og synes det er veldig vanskelig å høre på det jeg selv har laget. Det er sånn alle sier, men det er sant. Man hører så mye på det når man lager det. På «Tork av deg fliret» så liker jeg godt «Folt av blomma». Jeg liker nok best de sangene som ikke er så løgne. Når jeg spiller konsert prøver jeg også å blande det morsomme med det melankolske, og det fungerer jo. Så jeg tenker at det blir kanskje litt feil å skille det også. Livet er jo litt sånn, vi kan ikke skille disse tingene fra hverandre. Livet inneholder begge deler. Som Tønes har du skapt et univers og forventninger om at det skal være morsomt, men plutselig kommer det en låt som gir en klump i halsen. Jeg skjønner det. Det har vært sånn at folk ler av litt feil ting. Sånn som «Parabol», som kanskje er den tristeste sangen jeg har laget, så er det mange som ler veldig av den. Noen har vel forventninger om at alt er morsomt og ler uansett, så hvis jeg bare sier et løye dialektord så ler de. For meg er det ikke sånn. Dette skjæringspunktet ditt mellom humor og melankoli, skyldes det at du har blitt eldre? Det er veldig klassisk at folk plutselig skal begynne å lage sånne seriøse plater. Etter en konsert begynte vi å diskutere når vi skal lage ny plate. Erlend (gitarist) spurte om vi skulle ha med «Fluane» Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 8
på den neste plata, og jeg sa ja men den passer jo ikke sammen med de andre låtene. Det er mye grublinger, men jeg må passe meg så det ikke blir for klissete. Da sa Gaute (bassist) at jeg begynner å bli voksen. Men jeg har alltid hatt disse sangene, på alle platene, men flere av de har ikke blitt med på konserter. Du fyller 15 år som plateartist. Føler du at du har noe å bevise? Ja, det føler jeg forsåvidt. Jeg må komme med noe nytt. Jeg føler hele tiden at jeg må lage noe som er bedre enn det jeg har gjort før. Men jeg føler ikke at jeg har knekt noen kode som gjør at jeg kan lene meg tilbake og lage enda en «Bonde». Jeg gleder meg til neste plate og se hvor den går, å lage noe nytt innhold, samtidig som det må henge sammen med det gamle. Det er gøy når jeg får til å skrive noe. Det er inspirerende på alle måter. Men jeg vet ikke hva jeg skal bevise. Jeg har ikke noe overordnet mål. Det er det som er fint med det å skrive, når man ikke alltid vet hvor veien går. Jeg merker at jeg har begynt å skrive mye om biler, og nå skriver jeg på enda en sånn. Om det å glemme å lukke vinduet når du legger deg, så det regner inn i bilen om natta. Da tenker jeg veldig ofte på det, og på hva som kan skje videre slik at det blir en historie. Som med «Stapte Renault»? Det var en tekst jeg hadde liggende, nesten ferdig, da vi begynte med Skjelvekommode. Jeg husker ikke helt historien bak, men det er en tekst jeg er veldig fornøyd med. Det er noe med den. Jeg er nok veldig inspirert av sånne folk som ikke helt forstår hva som skjer i samfunnet, på godt og vondt. Du skiver mye om bondeproblematikk. Gjør det at du blir satt litt i bås? Det er mange som henger seg opp i sånne ting. Her om dagen ble det trukket fram i en konsertanmeldelse at jeg er elektriker og jobber på Titania. Det er nesten alltid sånn, men jeg vet ikke om det plager meg så veldig. Det preller litt av. Jeg gidder ikke å bli sur, men det er kanskje litt urettferdig i forhold til sangene. Det kom en fyr bort til meg etter en julerevy og sa at «det er greit med julerevy og sånt, men jeg vil arrangere en kosert der du ikke spiller de tullesangene». Jeg hørte aldri fra han siden. Du kunne skrevet noe rai-rai, sagt opp jobben og levd på det, eller slutta med løgnasviser og jobbet heltid som elektriker. Dette har jeg tenkt veldig mye på, men jeg har blitt litt lei av å tenke på det. Hvis jeg bare hadde tatt bort løgnassangene, så vet jeg ikke om det hadde vært noe bedre for meg selv. «Nå gjør jeg det som jeg egentlig vil». For jeg tror egentlig at jeg også vil spille de andre sangene, og det er veldig befriende å ha de sangene der. Da Josefine Viseklubb hadde jubileum i 2007 ble jeg spurt om å spille med Kringkastingsorkesteret, og da var planen å ta en sånn fin og seriøs sang, men så tenkte jeg «nei, vi tar de mest rølpete vi har». Det føltes godt å gjøre det akkurat da. Jeg tror ikke jeg har et behov for å velge bort det ene eller det andre. Det er bedre å ha alt tilgjengelig, og så kan det ligge en overraskelse i hva jeg kommer til å trekke fram der jeg spiller. Jeg synes det er mer spennende enn at folk vet hva de får når de kommer. Klarer du å leve på ditt publikum på Vestlandet, eller må du erobre landet? Jeg må nok ikke erobre landet. Ting har gått fra å være en hobby til å bli en jobb, men det har gått så gradvis at jeg nesten ikke har merket det. Selv om jeg har en liten stilling på Titania, så er den så liten at jeg er nødt til å spille. Men jeg må jo spille nesten hver uke for å få det til å gå rundt. Det er nesten så jeg ikke skjønner det. Stavanger Aftenblad skrev nylig at jeg spilte for mange som sannsynligvis hørte Tønes for første gang, og det forstår jeg egentlig ikke. Jeg har bodd her og spilt her ganske lenge nå, og likevel er det folk som ikke har hørt det. På en måte er det uforståelig men på en annen måte er det fantastisk. Selv om Rogaland er lite, er det ganske stort. Jeg kan spille på alt fra Rått og Råde til Bjerkreim Bondekvinnelag, og det er ganske mye i mellom der. Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 10
Sauene til naboen breker i bakgrunnen. Frank skjenker seg et nytt glass melk og lener seg tilbake i stolen i en ny og moderne kjøkkenstol som ikke er ment å sitte sånn i. Du beskrives som en verdensstjerne på Vestlandet, men er nærmest ukjent i resten av landet. Hehe. Jeg er alt for sløv. Jeg tror aldri vi har hatt noen årntlig turne. Selv ikke etter hver gang det har kommet ut ny plate. Vi har pleid å nøye oss med en releasekonsert på Hauge eller i Egersund. Jeg har gjort alt selv. Men nå har vi endelig fått ordentlig booking, så på neste plate skal vi ihvertfall ha en liten plan. Hvorfor driver du fremdeles med julerevyene? Tja, hvorfor det? Når man spiller slik jeg gjør, så er det ikke til å stikke under en stol at det blir endel julebord. Når man bor her jeg bor, er det ikke midt i smørøyet, og det blir mye kjøring. Så da er det også greit å ha en periode der det ikke blir så mye kjøring. For å slippe unna det, laget vi et eget julebord på Sokndalstrand Kulturhotell som var litt mer intimt, for å slippe unna litt av det rølpet. Også er det faktisk veldig gøy å ha revyen, og jeg får presset meg selv til å lage ting. Noe av det som lages blir også brukt på plater, og blir med meg videre. Jeg liker å ha på meg briller og parykk og gjøre meg til. Men det var noen som trodde de skulle på Tønes-konsert og ble litt skuffa. Hva tenker du om at du ble Spellemannsnominert på en samleplate der du tømte skrivebordsskuffen for revylåter og gamle hits? Først tenkte jeg at det var gøy å bli nominert. Det går ikke an å si noe annet enn det. Men selvfølgelig var det ikke den platen jeg burde bli nominert for. Det er en god del Tønes i den plata, så man får et slags innblikk. Men det er mye tøys og opprenskingsarbeid. Så det er kanskje like greit at jeg ikke vant. Har Spellemannsnominasjonen og Skjelvekommode-forventninger gitt deg noen fallhøyde? Sånn som dagene mine er nå, klarer jeg ikke å ta det innover meg som et problem at folk forventer noe av meg. Det ligger nok i bakhodet et sted. Kanskje er det derfor det har stoppet litt opp for meg med Skjelvekommode-skriving. Det skjer så mye hele tiden at jeg klarer ikke å ta innover meg alt. Først må jeg spikre når vi skal lage ny Tønes-plate, så det ikke blir for lenge mellom hver plate. Det har en tendens til å bli for lenge. Men det har begynt å komme endel folk på konsertene i det siste, og jeg er ikke helt vant til dette. Blir det skumlere eller gøyere da? Selvfølgelig er det gøy at det kommer masse folk. Og så får jeg bare håpe at jeg kan fortsette med det samme opplegget, uten å lage et sirkus som ikke passer til det jeg holder på med. Det er det jeg må passe meg for. At jeg klarer å fortsette med å la folk ikke alltid vite hva de får. Og stole på det jeg lager og det jeg er fornøyd med. Samtidig så kommer jo folk for å høre på deg, og da er det veldig greit å spille det de forventer å høre. For det liker jeg selv når jeg på konsert. Vi er så primitive at vi vil høre favorittsangene på hver konsert, det er bare sånn det er. Stedet du kommer fra er et litterært nullpunkt. Hvorfor tror du ikke det er skrevet noe stort på Sør-Vestlandet? Jeg har aldri tenkt på det, men når du sier det så er det litt skummelt å høre det. Grunnen til at jeg begynte med dette, som jeg sa tidligere, var musikken som kom først, og det kom via å høre på Osloband som DeLillos, Raga Rockers og sånne band. De fikk meg til å ville skrive på norsk. Ny band som kommer fra Oslo har flere generasjoner av oslorock å relatere seg til, mens du har måtte skape ditt eget språk og univers. Det har gått litt gradvis, for det var ikke helt naturlig å gjøre det i begynnelsen. Det sprang vel ut fra at jeg laget sketsjer, mest på tull egentlig. Samtidig som jeg var inspirert av de fra andre deler av landet som sang på sin dialekt, men jeg tenkte kanskje ikke på det som dialekt. For da vi begynte å synge på norsk så sang vi på bokmål, selvfølgelig. Det var ikke i tankene at jeg skulle synge på dialekt i begynnelsen. Men det har vært litt løye å se at det Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 11
har fungert, for det var jeg nok ikke helt forberedt på i begynnelsen. Etterhvert har det nok kommet en trygghet på at jeg kunne fortsette med dette. På en måte blir alt feil når man skriver på dialekt. Man kan for eksempel ikke ta utgangspunkt i alt man lærte på skolen, for man lærte ikke sånne ting der. Da skulle alt være riktig. Så låtskrivingen ble en slags løsrivelse fra at jeg hadde blitt fortalt. Er det noen rød tråd i tekstene dine? Det jeg skriver er jo påvirket av den jeg er og det vinduet jeg kikker ut av. Jeg hadde nok skrevet andre ting om jeg hadde vokst opp i en by. Samtidig føler jeg nødvendigvis ikke at alt er relatert til noe bygdegreier. Jeg føler ikke at jeg har en rød tråd, men det er nok noe som går igjen i tekstene mine. Hva hører du på? Jeg går ikke rundt med en notisblokk i lomma og noterer ned ting som folk gjør, men folk er en veldig stor inspirasjon. Folks oppførsel er en uendelig inspirasjonskilde. De gjør de merkeligste ting. Det går ikke så mye i humorband hjemme hos meg. Jeg er veldig fan av Bonnie Prince Billy, nesten for fan av, sånn at jeg må legge det bort iblant så jeg ikke BARE høre på det. Akkurat nå er det mye Herman Dune jeg hører veldig mye på. Det er mest i bilen jeg hører på musikk, på vei til og fra spillejobb. Også liker jeg godt å høre på radio, bare på prat. Jeg trenger ikke å høre på musikk hele tiden. Når der gjelder bøker er Ragnar Hovland en favoritt. Jeg liker egentlig godt å lese, alt fra krim til dikt. Også er jeg veldig glad i Olav H. Hauge og Ove Røsbak. Er det derfor det blir så mye bilkjøring? Ideer kommer jo til meg når jeg kjører bil. Det er en god plass å tenke når man kjører hjem aleine seint eller tidlig, så er det ofte det kommer noe. For min del kommer inspirasjonen mellom alt det andre, og veldig sjeldent når jeg har god tid. Hvis jeg tar helt fri en uke, så får jeg ikke skrevet noe som helst. Jeg må ha ett eller annet kaos som jeg kan rømme litt fra når det kommer noe, eller ha noen løse tråder som jeg kan prøve å komme videre på. Det er sånn jeg jobber. Jeg har ti, femten tekster som jeg holder på med samtidig, så går jeg gjennom de, leser de, spiller noen melodier på de og hører etter om jeg hører noe mer inn i der. Det har også skjedd at jeg bare spiller inn ting, og hører gjennom det etterpå for å ta ut det jeg synes er bra. Jeg jobber nok litt tilfeldig og spontant, og noen av tekstene mine høres kanskje sånn ut også, men jeg har ofte jobbet ganske mye med det for å få ting til å passe. «Bjørnar Vigeland» var egentlig ment som en sketsj, om en som skulle ha knivkurs. Men det ble veldig omfattende å gjennomføre, og jeg fant aldri noen løsning på det. Så det ble en sang som vi hadde med på en revy. Har du noen ganger hørt på ting og tenkt «hva faen er dette?» Ja, jeg aner ikke hvordan jeg skriver noen av sangene eller hvordan jeg klarer å komme på å begynne på en sånn ide. Også har jeg iblant tenkt på «Yatzy», som er en låt der jeg egentlig bare forteller noe rett fram om det å spille yatzy, der det selvfølgelig er en timing, men det er ikke noe annet enn det. Og det er mange som liker Tønes som synes den låta er helt fantastisk. Kanskje vi ikke skal gå for dypt inn i det. Kanskje det bare skal være sånn, at man liker ting fordi man liker det. Og ikke vite hvorfor. Men jeg har jo iblant lurt litt på om jeg ville ledd av dette selv, uten å ha funnet noe svar på det. Vi tar en kjøretur. Frank vet ikke hvor han skal kjøre eller hva han skal vise fram først. Det er ikke så mye å se eller ikke så mye som skjer på en mandags formiddag på et lite sted som dette. Turen går til et par nedlagte gruver tilhørende firmaet Frank jobber for. Titania A/S er et bergverk som vesentlig er basert på et dagbrudd på Telnes i Sokndal. Dette er verdens største ilmenittforekomst med reserver på 400 millioner tonn, og Titania står for ti prosent av verdens ilmenittproduksjon. Området ser ut som et scene fra filmen Orions Belte, og samtlige av de som sprader rundt mellom de gamle lagerne kunne vært karakterer spilt av Helge Jordal. Det ser ut som området har stått urørt de siste 20 årene. Frank forteller at det var her de tok sine første bandbilder. Det gir en viss mening. Så går vi et stykke forbi, og Frank viser fram god lakseelv. Eller, ikke SÅ god, men han har fisket her endel. Og fått fisk. Påvei Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 13
tilbake til bilen går vi forbi en gammel lagerbygning... «Øy, e de ikkje Frank?», roper en stor kar inne fra mørket. Vi stopper opp. Frank sier at jo det er Frank. «E du sulten Frank?», spør mannen. Frank er ikke sulten, og prøver å uttrykke dette på beskjedent vis. Uten å få gjennomslag. Mannen er eier av Sokndalstrand Kulturhotell, der julerevyene pleier å finne sted. Og dessuten ordførerkandidat i lokalvalget som bare er et par uker unna. Nå drar han mobilen opp av lomma og ringer sin arbeidsplass. «Frank er her. Han er sulten. Baker dere noen rundstykker til han? Fint. Og han har med seg en kar. De er der om en halvtime. Flott». Jan Oddvar, sier mannen. «Forresten Frank, har du forhåndsstemt?» Det har ikke Frank. Så får han en Venstre-brosjyre stappet ned i lomma. «Er du journalist?», spør Jan Oddvar. Jeg bekrefter det. «Skriv noe fint om Frank. Han er verdens fineste mann og utrolig viktig for oss som bor her. Folk ringer allerede i april og spør om det blir julerevy neste år. Det er veldig gøy altså.» Vel framme på Kulturhotellet blir vi servert nybakte rundstykker i kafeen. Frank og jeg er kafeens to eneste kunder, og det hele virker som noe som kunne vært en annen film med Helge Jordal. To som er på jobb setter seg rundt bordet. En gammel mann kommer inn. Det gjør også Jan Oddvar. Alle samles rundt bordet og velter seg i nybakte rundtstykker som er «på huset» siden Frank er på besøk. Så foreslår Jan Oddvar at Frank må spille på bygdas nye stor-amfi til sommeren. «Det hadde vært gøy» sier Frank. Vi spaserer nedover en folketom sentrumsgate i det som er stereotypien på en idyllisk sørlandsby. Riktignok ser sentrumsgat pener ut på turistinformasjonen enn det den gjør på en grå høstdag. Tavlene prydes av fotografier signert den anerkjente Knut Bry og som igjen er ikledd dikt signert Frank Tønnesen. Så kjører vi hjem igjen. For et par år siden skrev Stavanger Aftenblad en notis med tittel «Kong Tønes av marsipanen». Bakgrunnen var en twittermelding der trubaduren forteller at han har vært ombord i kongeskipet og fått brød, vin og god marsipan. Jeg har vært ombord i kongeskipet ja. De skulle ha en delegasjon fra Hauge, med ordføreren og litt sånne forskjellige folk. Det var i forbindelse med et besøk her, at kommunene rundt skulle sende sine hoder. Så ringte ordføreren og spurte om jeg ville være med, og jeg sa selvfølgelig ja. Man sier ikke nei til sånt. Jeg spilte to sanger også, på stranda der. Det var noe opplegg, Mette-Marit holdt en tale og greier. Det hadde nok ikke gått den gangen jeg spilte i punkeband på bedehuset. Punkeband på bedehuset? Kanskje en motsetning ja, men ikke her. Det var på bedehuset vi hadde øvingslokale. Sånn er det her. Det var der vi fikk utfolde oss mest, i en periode av oppveksten. Der fikk vi øve og sketsje. Kanskje vi var heldige. Det ble selvfølgelig litt baluba da vi hadde «rockerestaurant», for det var ikke helt greit at vi kalte det for det. Men jeg tok det vel aldri helt til meg at det hadde noen betydning. Hvordan er det å ha tekstene dine spikret opp i sentrum? Jeg har jo sagt ja til at de kan spikre opp de tekstene, så det er jo klart at det er stas. Alle som skriver noe eller lager noe gjør det fordi det er det du kan eller må gjøre, man lager det jo for at andre skal like det. Man blir ihvertfall ikke sur om noen liker det. Det å bli invitert med på ting er ikke noen nødvendighet, men det var en ålreit kveld på kongeskipet med god mat. Man står på en rekke og gjør det man gjør, og drar hjem igjen. Men det er likevel ikke mange steder der ordføreren inviterer med på sånt. Nei, det er jo ikke det. Små steder er veldig gjennomsiktige. Så det er veldig bra at de som liker det du holder på med, faktisk sier det. For det er nok vel så ofte at det ikke blir gjort. At man liksom ikke skal skryte eller gi ros. Det er en terskel for å gjøre det. Det er lettere å snakke dritt. Det er greiest. Egentlig liker jeg sånne ting, men jeg er ikke så god til å forholde meg til det. For du blir jo med på noe man egentlig ikke har et forhold til. Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 14
På denne tiden av dagen finner kollegene hans på Titania fram termosen, pakker opp matpakkene og gjør seg klar for lunsjpausen. Hos Familien Tønnesen derimot venter nybakt sjokoladekake. På en mandag. Kanskje er det dette som er grunnen til at han ikke gir seg bort til elektrikerjobben. Hva har Egersund visefestival hatt å bety for deg? Det var de første årene på visefestivalen at jeg oppdaget at det gikk an å spille låtene mine for folk. Det er viktig å ha noe å øve til, og et sted man kan få sjansen til å spille for folk. Jeg sa nei i år, fordi jeg følte det hadde blitt en plikt, at det er noe vi alltid hadde gjort. Jeg er nok litt sånn. Selv om en ting går bra, trenger jeg ikke å gjøre det samme en gang til. Hvorfor det? Det er jo ikke sånn at hver konsert er helt forskjellige. Jeg er veldig dårlig til å skrive setlister før konserter, og gi til de andre før konserter. For eksempel. Jeg er veldig dårlig til å øve inn tricks. Jeg er kanskje redd, og jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Det kan være fordi jeg kjeder meg på sånne veldig regisserte konserter selv. «Han sa det samme på forrige konsert». Jeg sier jo nødvendigvis noe av de samme tingene på flere konserter for jeg har jo holdt på såpass lenge at det bare må bli sånn. Men jeg planlegger ihvertfall ikke hva jeg skal si. Jeg gjør det ikke for å tøffe meg, men det er bare fordi jeg ikke har noen interesse av det. Det er litt greit at vi er litt usikre når vi begynner. Det er en god følelse det også, og når det først virker så er det enda bedre. «Ja, vi klarte det igjen!». Hva er neste mål? Du sier at du ikke har noen ambisjoner, men uten et mål hadde du vært elektriker på heltid. Jeg har mye planer. Planen er å lage ny plate. Og den må bli bra. Framover må jeg lage ferdig sanger. Og bestille studio. Få litt press. Målet er å lage gode sanger og ei god plate. Og oppføre meg fint, hehe. Det er jo et stort mål det. Noe annet mål har jeg ikke. Jeg tenker veldig lite på hvor mange plater jeg skal selge eller hvor mye land jeg skal legge under meg. Men jeg tenker veldig mye på, hver gang jeg spiller, at jeg er veldig heldig som kan holde på med akkurat dette. Å se at publikum har det godt og kjenne at jeg selv også har det godt. At det er en god kveld. Det er fint å se at folk trives når man spiller, og det er et mål å fortsette med å ha den følelsen når de er på konserter, selv om jeg kommer med ei plate som går litt bort i fra «Bonde» og «Yatzy». Uten at jeg skal si at den gjør det, så kanskje den gjør det. En mer voksen Frank? Off. Det høres kjedelig ut. Jeg må passe meg. Men jeg kommer til å gjøre det på min måte. Jeg kommer til å bli voksen på min måte, håper jeg. Har du en venn som er Tønes-fan, og du ikke er det selv, har du nok smertelig erfart hvor vanskelig det kan være å omgås. For de som først digger Frank er misjonerende i sin hyllest. Hans egen beskjedenhet tatt i betraktning får dette til å framstå som noe absurd, for som det blir sagt er han så beskjeden at han nærmest unnskylder seg før han spiller en konsert. Selv om det riktignok har blitt bedre med årene. Fanskaren har vokst med låtskriveren. Tønes-religionens menighet er tross alt stor nok til å betale regningene til en fluefiskende tobarnspappa. Nå har også det litterære miljøet omfavnet fluefiskeren fra Hauge. Noen uker etter vi har møttes skal Frank spille Tønes-konsert på Kapittel-festivalen i Stavanger. Der kommer en av hans største idoler til å sitte i salen. Forfatteren Ragnar Hovland avslører sin gjensidige begeistring i en epost: «Eg hadde gleda av å høyre, og snakke med, Tønes sist laurdag. Og eg har ikkje noko særleg djupt å seie om han og universet hans, det må heller opplevast. Men eg ser på han som kanskje Norges morsommaste mann i dag, med ei heilt uforlikneleg evne til å skrive tekstar. Og til å gjere kvardagslege situasjonar og augeblikk til noko heilt absurd og noko ein aldri har høyrt eller sett før. Eg kan altså ikkje få rost han høgt nok, men eg kjenner at eg har ein sterk uvilje mot å prøve å lage nokon djupe analysar. Jo, han rører nok ved alvorlege tema, men eg trur ikkje det er det vesentlege her. La oss kalle han eit musikalsk tekstgeni.» Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 16
En annen av Franks store litterære fans er Tore Renberg. Stikkordene er vel skarp observasjon av menneskelig adferd, stor humor og like stor varme. Visst lager han fine melodier, men først og fremst er han en stor tekstforfatter, kanskje den største som opererer på norsk akkurat nå? Hva er det Tønes har som ingen andre har? Det alle betydelige kunstnere har: Sitt egne særegne blikk på omgivelsene og en evne til å gi det form og stil:»eg he så lyst te å handla ihob med deg igjen, holda deg i håndo mens me leide itte middag i frysedisken.» Jeg ler så godt av dette, og jeg ler med empati. Er det farlig å skrive/synge på dialekt? Det kan ha sin pris i noen sammenhenger, men det gir betydelig nærhet og fin autensitet. Jeg liker det veldig godt! Jeg vokste opp i en god tid for dialektrocken, jeg digget Stavangerensemblet og Åge da jeg var liten, og jeg har stor sans for de spesifikke uttrykkene man finner hos gode brukere av egen dialekt, enten vi snakker Odd Nordstoga eller Tønes. Det lokale er det globale, er det ikke sånn? Tønes dras mellom å være en løgnas julerevy-kar til å være en stor litterær låtskriver. Er det dumt? Nei, tvert om, sett fra mitt ståsted er dette en kvalitet ved ham, han ser seg ikke til høyre eller venstre, han gjør det han tror på. Det er der den egentlige seriøsiteten ligger. Høyt eller lavt er ikke viktig, det viktige er om det kjennes ekte og sant. Hvilke forventninger har du til Skjelvekommode? «Stapte Renault» var en av de beste låtene fra fjoråret. Det er en novelle, komprimert i låtformat, veldig morsom, veldig sår: «Og me e på vei, me ska avsted og prøva lykko i ein nye kommune.» Og dette er ikke utferdstrang, det er en mann og en hund som er på rømmen fra lensmann og dyrebeskyttelsen og kreditorer. Jeg kjøpte fem eks av syvtommeren og ga i gave til kompiser. Jeg har stor tro på samarbeidet mellom Frode Strømstad og Tønes, det skal nok gå til himmels, det der. Det begynte med løgnaskassetter, eller humorkassetter som det heter på bokmål. Tull og tøys, revyer og viser, deriblant den nevnte låta «Bonde». «Tidenes låt». Etterhvert, med drahjelp fra Bylarmsjef Joakim Haugland, ble låtskrivingen til en plate. Den havnet i hendenen på det som ble plateselskapet Farmen, og deres første utgivelse noen sinne. Da litt mer sleivete enn nå. Etter et par år fikk Tønes selskap av Kaizers Orchestra, som gjorde at plateselskapet fikk mer oppmerksomhet og mer arbeid. Det fikk konsekvenser for enkeltmannsforetaket at det plutselig var en gullkalv i fjøset, og dette har gått på bekostning av den tidligere førsteprioriteteten. Likevel gir Tønes ut til sammen fire album på Farmen før han melder overgang til det bergensbaserte Hype City. Samtlige av hans har fått terningkast fem, seinest «Sobihob» som kom i 2009. Fem av platene er utgitt på plateselskapet Farmen, der han var en satsning. Men plutselig fikk han selskap av Kaizers Orchestra, som tok opp mye tid fra selskapet som antakelig har gått på bekostning av Tønes. Men Farmen klarte aldri å løfte Tønes opp på et nasjonalt nivå. I dag har både han og Kaizers skiftet plateselskap, Farmen er nedlagt og plateselskapsjefen jobber heltid med brettspill. Kanskje skyldes det lunke platesalget en blanding av det å ikke være prioritert hos plateselskapet i kombinasjon med det å ikke ha landet som sitt marked. Jeg trodde først at det skyldes dialekten han synger på. Vi liker jo så godt trygge og joviale dialekter som trøndersk, nordnorsk, hedmarksk og telemarksk. De myke og vage dialektene vi forbinder med tidligere visesangere eller forfattere. Men dette er også feil. Både Kaizers Orchestra, Vamp, Mods og Stavangerensemblet har bevist det gjennom de siste tre tiår. Og det er faktisk ikke sant, som jeg hele tiden har trodd, at han aldri blir spilt på radio. Det er bare det at han spilles ikke spilles på de kanalene jeg pleier å høre på. Et par spillinger på Petre er tilnærmet lik ingenting. Men på NRK P1 han to store fans som plugger ham så ofte de kan. Rune Nilson og Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 17
Espen Thoresen er antakelig årsaken til at det ligger hele seks Tønes-låter i P1s musikkbase. Dette er over gjennomsnittet til en norsk artist å være. I tillegg spilles han ukentlig på NRKs lokalsendinger i Rogaland, som beskrives å være relativt mye. P1 har som profil som skal spille norske låter, og det kan være lettere å få en norskspråklig låt plassert her enn en engelskspråklig. P3 har en yngre profil med andre preferanser. Og der min egen fordom sier at P3 er noe «alle hører på» tar jeg skammelig feil. P1 har på en jevn dag rundt en million lyttere, som utgjør omtrent halvparten av alle som hører på radio i Norge. Mens til sammenlikning P3 på en god dag har 150.000. Altså har ganske mange hørt Tønes uten å kanskje vite at det er Tønes de har hørt. Og hans låter har nådd mye videre enn det han selv er klar over. Neste år skal Frank Tønnesen ut med to plater. En Tønes-plate og en plate med Skjelvekommode. Med spellemannsnominasjon friskt i minne og forventninger knyttet til samarbeidet med Frode Strømstad tyder alt på at 2012 kan bli et år som Frank-år. Vi hadde konsert i Stavanger noen dager før Bylarm, og den var helt utsolgt og det var masse folk som ikke kom inn. Det føltes som om vi hadde vært på topp allerede. På Bylarm spilte vi to konserter. Så plutselig ble det mye mas. Kanskje er det derfor vi har trukket oss litt unna, for det var ikke helt slik det skulle bli. Nå har ting roet seg litt, så kanskje vi kan få gjort ferdig denne plata og få kommet oss på en liten turné. Det blir som å begynne å spille i band på nytt. Det er Frode som styrer hvordan resultatet blir. Han lager musikk veldig annerledes enn meg. Han har som regel en enkel akkord og en melodi helt klar, så teksten må stemme sånn nogenlunde. Mens jeg som regel tar utgangspunkt i et riff eller noe jeg synes er tøft, også har jeg en tekst som ofte kjører seg inn over dette riffet. Det er vanskelig å forklare. Jeg har selvfølgelig melodier jeg også, men jeg gir de som regel litt tid før de setter seg. Skjelvekommode er en blanding av meg og Frode, men han styrer litt mer hvordan det melodiøse skal være. Derfor blir det litt annerledes enn Tønes. Jeg er litt mer ustrukturert. Hva tenker du om dine to forestående jubileer: 20 år som artist og 40 år som menneske? Det er på en måte greit, er det ikke? At det har gått så lenge som 20 år. Jeg klarer ikke å forstå at det er så lenge siden vi ga ut noe for første gang. Man forandrer seg jo. Det er mange sanger jeg sikkert ikke kunne skreve nå, som jeg skrev til å begynne med. Jeg vet egentlig ikke hvordan veien går videre, eller hva jeg skal si om det. Jeg føler ikke det er noen krise at det har gått så mange år, men det er bare litt løye å tenke på. Det kommer ikke noen krise, men jeg har kanskje hatt en tidligere. Hvordan da? Jeg vet ikke. Hvis man tenker på at man snart blir 40, så er man nesten 50, og det er jo skitgammelt. Det går ikke an å tenke på det. Og det kommer vel en krise...... som heter Skjelvekommode, med fuzzpedal og modulering? Ja, det er kanskje det som er en liten krise, hehe. I steden for å kjøpe en stor motorsykkel, så har jeg funnet fram fuzzpedalene igjen. Vi får se hvor lenge det varer. Han kjører meg til togstasjonen i Fiaten, en gang på kvelden. Så kjører han en halvtime aleine i bilen påvei hjem. I morgen er en ny dag, uten gjøremål. Kanskje blir han sittende oppe halve natta for å skrive om noe han har sett på veien hjem. Kanskje går han og legger seg, og bruker morgendagen på å binde fluer. Kanskje får han fisk. Kanskje ikke. n Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 19
Tore Renbergs guide til Tønes for nybegynnere: Teppe På Golvet Sara Solli Honnen Min Sengo Knirka Parabol Stille På Fjellet Bonde Storbyen Lokka Handla Ihob Med Deg Te Kniss I Drid Stuo E Okkoperte Maleri Den Dage Då Sivart Å Randolf Kjørte Rett I Bryggo Gamlekjærast Eg Kalla Det Ikkje Musikk Sangen Te Deg Det Kan Ikkje Væra Helsikt Jento Mi Jente Så Vil Bli Snikkara Alkohol & Tåre Foto: Asbjørn Jensen / Forlaget Oktober Frank Tønnesen Norges beste ukjente låtskriver - side 20