Josefine Klougart Om mørke Oversatt fra dansk av Trude Marstein
Til Nikolaj med takk og kjærlighet, din Josefine Takk til Jakob og Hans Otto for vennskapet og lesningene Min familie Tomas Espedal, Jonas Rolsted, Regitze Gerlach og Bjørg Morell Tor Dagfinn
«Om man antar at skjønnhet er en fordeling av lys på en måte som er mest kongenial med ens netthinne, er en tåre erkjennelsen av netthinnens, så vel som tårens, manglende evne til å fastholde skjønnhet. I det store og hele: Kjærligheten kommer med lysets hastighet; adskillelsen med lydens. Det er nedtrappingen fra den høyere hastigheten til den lavere som fukter ens øye. Fordi man er forgjengelig, føles en avskjed med dette stedet bestandig endelig; oppbrudd herfra er oppbrudd for bestandig. For oppbrudd er å forvise øyet til de andre sansenes provinser, i beste fall til hjernens sprekker og spalter. For øyet identifiserer seg ikke med kroppen det tilhører, men med gjenstanden for dets oppmerksomhet. Og av rent optiske årsaker vil et oppbrudd for øyet ikke være kroppen som forlater byen, men byen som vender seg bort fra pupillen. Likeledes vil dét at ens elskede forsvinner, især når det skjer gradvis, skape sorg, uansett hvem som faktisk er i bevegelse, og uansett av hvilken peripatetisk grunn. Som verden ser ut, er denne byen øyets elskede. Etter den er alt annet en skuffelse. En tåre er en fornemmelse av øyets fremtid.» Joseph Brodsky, Vannmerke: En bok om Venezia
Alt det øynene ser, det blikket faller på. En veske som blir satt på gulvet og er: en veske som blir satt på gulvet. Tingene forblir ting og på den måten her. Rommet er ikke sprengt, kronologien er ikke sprengt ingen av delene har noen gang vært samlet på den måten. Slik som at jeg alltid har vært henne, og du alltid ham; det er ikke nødvendigvis noe problem i dét. En bevegelse inn og ut av kroppene, en tilbakevendende erindring som vandrer mellom oss. Eller et tilbakevendende sinne man ikke helt forstår. Et felles reservoar, blodårenes forgreninger som blir finere og finere; noe som beveger seg opp gjennom tiden og slår tilbake. Alle lyder er like tydelige. Alle stemmer kan høres, og dermed har ingen stemmer forrang. Hvisking går like klart gjennom som rop. Noe forsterker de svake lydene og strekker brakene så vi kan høre dem. Det er øynene som bestemmer hva de vil feste seg ved. Det kan være en trøst. Taket som ryggen av et dyr som smyger seg langs gulvet. Den dobbelte bevegelsen. Innover og utover; ned mot gulvet og opp. En hvisking som gjør scenen større, utvider rommet. Eller en hvisking som gjør scenen mindre, får rommet til å krympe. Å ikke fokusere på noe gir tingene mulighet til å stå tydeligere fram. Hvordan de forbinder seg med
hverandre, med øynene som ser, og kroppene som lytter. Det at øyet må vinne avstand for at et bilde skal kunne samle seg på en ny måte igjen. Sletter og hud, kyster, neglebånd. Slike sprang på alle tenkelige skalaer. Lyd og bilde som fungerer uavhengig av hverandre. Noe som avstand. Hva kan avstander holdes opp mot. En himmel. Et seil vi har spent ut mellom husveggene. Katedralers hvelvinger. Og det samme med tiden, fortiden som blander seg med det som er; fortiden som er, og alt det som skal komme: her. Bildets vilje og lydens vilje. En frisetting av de forskjellige planene. For eksempel: Et bilde av en strand. Et panoramabilde av det brede beltet, ingen mennesker å se, vi ser bare havet, stranden, himmelen. Senere hører vi to stemmer. En mann og en kvinne som snakker sammen. Vi hører dem tydelig, stemmene legger seg uanstrengt oppå lyden av havet. Senere går de inn i bildet. Og bildet deler seg i to, de to bildene legger seg oppå hverandre: stranden før og stranden nå, før ham og etter ham, før henne og etter henne; alt det som skjedde her, vil skje her skjer her. Døden er kanskje bare en forskyvning, akkurat som tausheten. Et øyeblikks uforsiktighet og så igjen: her.
Hun åpner øynene og ser himmelen gjennom trekronen. Han står på båten, ser asken legge seg som en film over havet. Havet som har lagt seg, havet som er rolig nå som vinden har lagt seg. Asken ligger på overflaten og beveges av havets bevegelser, en beroligende hånd, en hinne over alt det strømmende. Litt som hud man har brent kraftig. Man kan ikke lenger se himmelen speilet i havet; himmelen som ikke lenger speiler seg i havet, havet som ikke lenger speiler seg i øynene hans, aske som legger seg over øyne, øyelokk over havene; og henne, slik hun ligger her under treet, ser himmelen marmorert av grener. Himmelen er et øye. Senere har hun visst grått, øynene hennes er blodsprengte. Det at vinden legger seg, får henne til å åpne øynene, så himmelen og treet kan speile seg der. Asken blir liggende, familien må inn igjen, tett sammenslynget i båten, flettet sammen av det å savne noen allerede,
knudrete fingre, det å gå i oppløsning og renne sammen, fylle ut et skall. Uforrettet sak. En sorg som samler seg til en perle i hånden; musikk i rommet ved siden av. Blåsvart lerretsstoff. Ikke annet i bildet enn det. Slitt lerret grånende liksom haltende der under solen. Solens lange fingre teller opp eller berører forskjellige ting, peker ut noen bygninger, noen områder, lyser noe opp utefra, annet innefra. Som noen få gjenstander kan gjøre det. Lyse innefra. En bevegelse vi forstår med øynene, det at tingene strekker seg ut etter deg med lys. Eller øynene forstår det på en annen måte enn bevisstheten, som er så klossete. Hvis man kan skjelne og velge, så er det øynene man skal gå med. Tillitsfullt som søvngjengeren, verden som kaster seg for øynenes føtter. Det er bare det samme lyset i denne verdenen, det som er universets. Det stråler fra universet og ut gjennom gjenstandene, tingene, gjennom øynene, den ene eller den andre veien, gi meg hånden din, slik. Først ser man bare stoffet som en røykblå flate.
Etter en stund kan man se at det er bevegelse. Et åndedrett under stoffet. En kropp er en sprekk å puste gjennom. Etter lang tid: et plutselig rykk, nå ser vi også et område med bar hud, hverken blek eller det motsatte, ikke fin eller grov. Øynene som låner og avleverer. Øynene låner kvinnen og fjellene, havet, trærne, alt det man kan se. Huden som gir alle bevegelser en retning; mot eller en bevegelse vekk. Et menneske er det eneste som kan bevege et menneske. Et fravær av interesse for naturen, slik den finnes der ute, eller kanskje som en interesse for det menneskelige i naturen. Naturens menneskelighet, hvis man kan si noe sånt. Der hvor alt er en henvendelse med retning. Hva gjør man med det retningsløse. Den retningsløse begeistringen og en følelse av å stå utenfor alltid. Det er ingen kamp, det er ikke så mye igjen å erobre, egentlig ikke. Hvite flagg. Hun husket at de hadde snakket lenge og alvorlig, og at han så oppgitt på henne, og spurte hva man kunne vinne. Det er ingen bevegelse i bildet. Kvinnen i bildet. Hun ligger på siden, vi ser kneet hennes
ovenfra, senene som er tydelige. Fremdeles finnes setningen om naturen bare som en av flere stemmer. Eller som skrift som har kommet fram under kalken og nå bare står der som et åpent sår inn til en annen tid enn den man egentlig har lyst til å finnes i. Vi ser hele kroppen hennes; landskapet, uskarpt langt bak, mørke. Vevet i stoffet, en mørk bomullstråd som ligger vekselvis under og over en lysere, det blanke nesten skinnaktige i stoffets overflate. Det metalliske som havets metalliske skjær en formiddag. En ro, fordi det ikke er noen grenser i det vi ser, ingen horisont, ingenting som ender. Synsfeltet vårt trekker de eneste grensene, og de er nesten umerkelige for oss. Innenfor grensene av synsfeltet vårt, bildet, alt det man har: blått stoff. Vi kommer ikke nærmere, det omvendte, vi er på vei bort. Beveger oss baklengs, mister porene i kvinnens hud, vi mister porene, de små lyse dunene på overleppen som du hadde oppdaget, linjene i huden som minnet deg om en annen tid, en