Det er ikke godt å si

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Det er ikke godt å si"

Benedikte Karlsen
8 år siden
Visninger:

2 Det er ikke godt å si Maleri og andre teknikker mars - 6. mai Foto: Odd Arne Lande Layout: Anne Biringvad/Astrid Hilde Semmingsen Repro: Louise Sollerud Trykk: Møklegaards Trykkeri as Takk til Bente Bøyesen for dialog og Tonje Gjevjon for audiovisuell produksjon. GALLERI SEMMINGSEN på Galleri Trafo, annen etasje Lensmannslia 60, 1386 Asker mobil ah@gallerisemmingsen.no Åpningstider: Torsdag 12-18, fredag, lørdag og søndag

as Takk til Bente Bøyesen for dialog og Tonje Gjevjon for audiovisuell produksjon. www.biringvad.

3 Håndgjerningen x 115

4 BLOMSTENE VOKSER NEDOVER Av Kjersti Annesdatter Skomsvold Det finnes to typer mennesker, de som er døde, og de som ikke er døde ennå. Livene våre er en reise i nattens mørke, og vi speider etter stjerner, men himmelen er sort. I begravelsen til mormor kunne jeg ikke slutte å le. Jeg var bare en liten jente, og jeg lo så jeg kunne miste pusten, livet. Først lo jeg inni meg, så da var det greit, inni seg har man lov til å gjøre hva man vil. Så lo jeg utvendig, men jeg lot som jeg gråt, så det var greit da også. Hun var egentlig oldemoren min, men jeg kalte henne mormor, som om jeg ville gjøre henne nærere meg enn hun egentlig var. Hun satt bestandig i en stor blomstrete stol når jeg kom inn i stua, det var som om hun satt midt i en vevet blomstereng. Men én dag satt hun der ikke mer. Det er ikke mye jeg vet om livet til mormor, men jeg har sett et fotografi av henne foran et stort lappeteppe. Dronningen er også på bildet, men det kunne like gjerne ha vært deg. Mormor og du foran et enormt lappeteppe. Du har pene klær og pelshatt, og du lener deg frem og gransker punktet hvor pekefingeren til mormor peker. Der er sorgene mine, sier mormor. Nå har jeg lappeteppet på kjøkkenveggen min, selv om det egentlig er til å ha på senga. Jeg har ikke noe vindu her inne, men etter at jeg hengte opp lappeteppet har jeg begynt å like kjøkkenet mitt litt bedre. Teppet ser ut som en stjernehimmel, satt sammen av gamle slips og forklær, mormor hadde ikke råd til å kjøpe noe nytt stoff. Stjernene er festet til himmelen med mormors knapt synlige sting, det er som om det må ha bodd en bitteliten utgave av mormor, inni mormor, som har klart å sy de ørsmå stingene. På himmelen ser jeg mennesker som er døde, og noen som ikke er døde ennå, moren min i en hvit kjole på sin første skoledag, morfaren din i finskjorta si på en søndag, og selv sitter jeg her ved kjøkkenbordet mitt og skriver. Jeg setter én setning etter den andre, akkurat som mormor sydde sting etter sting, setninger og sting festet i hverandre, og sånn blir himmelen full av historier. Det ligger så mye lidelse i kvinners håndarbeid, fortvilelsene deres er inni de ørsmå stingene, sorgene deres er heklet i hverandre med tynt ullgarn. Når jeg må gråte, tar jeg lappeteppet mitt ned fra kjøkkenveggen, før jeg legger det utover gulvet, og så gråter jeg ned i sorgene og fortvilelsene til mormor. Stjernene er en trøst for menneskene. Men det er ikke sikkert at mormor var så ulykkelig, kanskje fant hun stor glede i alt håndarbeidet hun gjorde. Kanskje var mormor en sånn superglad og sprudlende person. Det som er fint med mennesker som er døde, er at man kan skape dem i minnet sitt, akkurat sånn som man vil. Jeg vet knapt noe som helst om morfar. For alt jeg vet kan morfaren min ha vært morfaren din også. Kanskje likte han å plukke blomster. Kanskje pleide morfar å gå rundt i den samme blomsterenga som mormor satt i, når jeg kom inn i stua. Da morfar døde ble du så modig, du malte, og blomster trengte seg frem mellom penselstrøkene dine. Det er modig å male blomster. Kanskje morfar plukket blomster når han trengte trøst, eller kanskje han ville gi dem til en han elsket, kanskje han ville gi dem til deg. Nå har du fått dem, i maleriene dine finnes blomstene som morfar plukket. Eller kanskje morfar ikke likte å plukke blomster i det hele tatt, men han dukket likevel opp som blomster i maleriene dine etter at han døde. Se, sier jeg til deg eller til dronningen, mens jeg peker på den sorte himmelen, mot penselstrøk som er setninger som er blomster som er bittesmå sting, for hele universet er et tettstrikket lappeteppe av sammenhenger, og det du ser er sorgene dine. Men så, med ett, på denne livets reise i nattens mørke, så får du kanskje øye på en stjerne. Da klarer du ikke la være å le. Du ler så du kan miste pusten, livet.

Jeg var bare en liten jente, og jeg lo så jeg kunne miste pusten, livet. Først lo jeg inni meg, så da var det greit, inni seg har man lov til å gjøre hva man vil.

5 Oransje profiler x 33 / 57 x 34 motstående side: Trofé x 170

6 Sølje nr motstående side: Troll i Ord x 183

7 NOE SOM IKKE RAKNER Av Bjørn Hatterud Anne Biringvad stiller ut det hun kaller tekstil-malerier. I disse kombinerer hun akrylmaleri med funnene tekstiler, som kasserte broderier, vevnader, hekleduker og gardiner. Det disse tekstilene har felles er at de primært ble laget for å pynte, men etter hvert blitt funnet så stygge eller meningsløse at de er blitt kastet. Det er noe usigelig trist over å finne slike tekstiler, som primært ble laget for å pynte, kastet som søppel. Ofte er det håndverk der timer av arbeid ligger bak, der erklæringer om kjærlighet, drømmer om trygghet eller forventninger om bruk er sydd, strikket, brodert, heklet eller flettet inn i stoffene. Ofte har stoffarbeidene vært gaver, og som regel har det vært en kvinne som har sittet bøyd over håndarbeidet eller symaskinen. Det første tiåret av totusentallet renset norske hus og leiligheter hvite innvendig, så bare et effektivt skall stod igjen. Pynteting som duker og gardiner ble borte. Idealhjemmet gikk fra et hjem med mange ting, som bar preg av at noen var der hjemme og passet og ordnet i tingene, til et hjem og en estetikk der alle hadde karriere og program utenfor huset. Inkludert kvinnene og barna. Tiden da kvinners stolthet var et probert vedlikeholdt hjem var så definitivt over. Det var ikke lenger noen forventning om hjemmenes varighet, boliger ble investeringsobjekter, og ekteskapet var ikke lenger noe som måtte holde livet ut, eller være mellom to av motsatt kjønn, eller være der i det hele tatt. Samlivet var noe en gikk ut og inn av, familier og familietradisjoner raknet i sømmene. Meningen med et 50 år langt ekteskap, som noe annet enn en romantisk forestilling forsvant. Meningen å skape noe for neste generasjoner ble borte, i og med at generasjonsskillene sakte forvitret, og familietrærne var noe en måtte bli vant til å rekonstruere, med mine barn, dine barn og stadig skiftende sett av besteforeldre. Meningen i mange av tekstilene ble borte, ut over deres praktiske funksjon. Og i det deres funksjon også ble borte ble tekstilene overflødige. motstående side: Uglesett x 160

Det disse tekstilene har felles er at de primært ble laget for å pynte, men etter hvert blitt funnet så stygge eller meningsløse at de er blitt kastet.

8 Parallelt ble Norge verdens rikeste land, mens globaliseringen førte tekstilproduksjonen lenger og lenger bort fra hjemmene, til såkalte lavkostnadsland. Dermed ble tekstiler et bruk og kast produkt i tikronerskurver på nærmeste Jysk eller Nille. Gamle tekstiler, uten bruksverdi, i utakt med nye estetiske krav forsvant i søpla. For der igjen å bli hentet fram av Biringvad. Å samle sammen funnene objekter er nærmest blitt en form for folkesport i kunstverdenen de siste tjue årene, fra Damien Hirsts sobre medisinkabinetter og nylig avdøde Mike Kelleys clusterfuck aesthetics. Kunst basert på funnene objekter kombinerer readymadestradisjonen etter Duchamp, med fascinasjonen for kategorisering, strukturer og systemdannelser som kom med franske filosofer på 1960-tallet. Samtidig åpner slike samlinger av kasserte gjenstander også for at ting som har er blitt befridd sine bruksegenskaper, får ny funksjon som estetikk, eller at gjenstander som har mistet sin verdi som pene, blir satt i nye estetiske sammenhenger. Det Biringvad gjør er å hente de kasserte pyntegjenstandene, som har mistet sitt meningsinnhold og sin estetiske verdi, inn i kunstrommet, slik at de kan bli sett på med nytt blikk, og få annet meningsinnhold, en ny tekst, en ny verdi. motstående side: Museum x 115

For der igjen å bli hentet fram av Biringvad.

9 Att og Fram x 183 Sølje nr. 3 - nr. 4 - nr

10 motstående side: Masurka x 115

11 Truede Arter x 120 motstående side: Ingeborgs Kors x 183

12 Takk til morfar motstående side: Familien x 130

Like dokumenter

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,