BLUE MOTELL Av Lisa Lie/ Pony Of No Return (PONR) Middelalderens karneval er ikke til for å betraktes, - i det lever man. Karnevalet er til for alle. Så lenge karnevalet pågår finnes det ikke noe liv utenom. Man lever kun under karnevalets frihetslover. Ingen kan forlate det. Det kjenner ingen romlige grenser. Det har en universell karakter, der det stadig gjenskapes og fornyes og der alle er delaktige. Karnevalets vesen er således noe de deltagende har en levende fornemmelse av. Blue Motell er en opplevelse, en hendelse og et sted for overskridelse av dagliglivet. Fortellingen er et landskap og stilen har fellestrekk med koreografi og komposisjon. Tekst, handling og det som skjer i komposisjonen kan betraktes som en temporær skulptur eller en kropp, der publikum er en del av kretsløpet. Her møter du karakterer fra blant annet film, myter, eventyr og folkemusikk. Du kjenner dem igjen, men de oppfører seg overraskende. Det er en miks av det kjente og det fremmede, og et slør av noe underlig ligger over det hele. I Blue Motell møter barndommen karnevalets ekstatiske dimensjoner. [fra Trøndelag teaters programtekst skrevet av dramaturg Elisabeth Hansen] Lisa Lie i samarbeid med inviterte kunstnere under Lisa Lie s plattform for kunstneriske samarbeid PONR. Tekstmateriale har oppstått både i forkant av, ved siden av og gjennom prøveprosessen. Deler av tekstmateriale skrevet i forkant av prøveprosessen og videreutviklet, samt nytt utviklet underveis i prosessen med skuespillerne. Lisa Lie står for stykkets- og tekstmaterialets konsept, utvalg og utforming. Konsept og regi Lisa Lie Tekst Lisa Lie / PONR
Scenografi og kostymer Maja Nilsen Lysdesign Steffen Telstad Lyd Mikael Gullikstad Produsent Randi Martine Brockmann Utøvende og skapende skuespillere Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen og Lisa Lie Outside-eye: Kate Pendry Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker / Elisabeth Egseth Hansen Sceneteknikk: Ragnar Sletten Sceneteknikk turne: Erik Chan Lydtekniker turne: Thomas Brosveet Premiere 18 april 2013 på Trøndelag teaters studioscene. Coprodusert av Trøndelag teater og Black Box teater og Sjøbygda kunsterhus. Støttet av Norsk kulturråd, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Takk til Rita Sande på Sjelereiser. PONR / Lisa Lie, Maja Nilsen, Ivar Furre Aam, Kenneth Homstad, Helga Kristine Edvindsen, Steffen Telstad, Kate Pendry, Elin Amundsen Grinaker, Rita Sanda, Gøril Nordgård, Mikael Gullikstad, Anders Schille, Thomas Wold Brosveet, Erik Chan, Ragnar Sletten, Randi Martine Brockmann, Elisabeth Egseth Hansen, Vigdis Haugtrø. Lisa Lie er forfatter, kunstner og performanceartist fra Trondheim som har gjort suksess i performanceteaterduoen Sons of Liberty. Sons of Libertys arbeider lå i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. Lie og Kajaso, er antagelig uansett kunstform, blant de klareste respresentantene for en virkelig rabelaisk visjon her hjemme, der det groteske, det nevrotiske og det overdrevne danner et vrengbilde som samtidig fremstår som et sjokkerende presist speil, henslengt på en skraphaug av populærkulturelle og høylitterære referanser. -Arvid Schanke Knutsen, Vinduet. I dette verket gjøres scenen til et åsted der alt er livsviktig hele tiden, der man tar det abstrakte og irrasjonelle på alvor, og energiutvekslingen i det skjøre forholdet mellom publikum og utøver forsterkes. Jeg har hatt denne lengselen etter at noe skulle redde meg. Dette handler om det lille lyset fra et vindu eller et leirbål du trekkes mot når du har gått deg vill i skogen, det lokkende lyset som lover fred og ingen fare, men hva er det egentlig? Lengselen etter noe som kan redde oss, et felleskap som vil varme oss, selv om alle anstrengelser går ut på å skjule at vi egentlig bare tenker på oss selv. Lyset er den forlokkende varmen fra noe som lever, det farligste stedet du kan bevege deg mot, inn i et vilniss av metaforer der bare en meget velutdannet person ikke vil risikere å brekke nakken. Vi går oss vill i sjelens mørke irrganger, som det reklameres så mye for. Blue motel er et sted ved verdens ende som lokker drømmere over kanten av stupet for å bruke
dem som batterier. Blue Motell er en hjørnestein. På samme måte som man kan se for seg de fire vindene blåse fra hvert sitt hjørne av en firkantet flat verden, har også Blue Motell sin funksjon og ligger omtrent der skipene faller over bordkanten ned i gapende kjefter. Blue Motell er et sted du kan komme til fra alle verdens ender, alle verdens mest øde steder der virkelighetsveven er tynnest. Blue Motell tiltrekker seg sterke drømmere fra alle mulige verdener og dimensjoner. Her møtes karakterer fra tegneserier og eventyr med avdøde filosofer, seriemordere og selvmordere. Katatonisk søvn møter en annen form for virkelighet som siver inn i vår hverdagslige verdens struktur gjennom tynne membraner. Blue Motell undersøker virkelighetsflukt som positiv strategi og som kollektiv bevegelse. En sjamanistisk innvielse og en europeisk dannelsesreise i ett. Kort sagt inviteres du inn i et fantastisk univers som en underliggende strøm i en felles hverdag. Prosjektet er inspirert av Bakthin og hans bok om Rabelais som omhandler ideen om den gamle karnevalstradisjonen som folkets andre liv, karnevalet som noe man lever, som vi i det protestantiske Norden har svært lite kontakt med, men et stort behov for. Et rom der man møtes og aktivt bygger mening sammen som en motpol til lett konsumert underholdning og kjøpepress. Verket blir en levende organisme som forselår/viser en annen tilnærming til impulskontroll og grusomhet, der forbindelsen mellom ekstase og grusomhet undersøkes som omdreiningspunktet til både karnevalet og ekstatisk religion. Verket problematiserer lengselen etter å tilhøre og gi seg over til en sammenheng eller gruppe, som større enn en selv. Det individuelle- og gruppekontrollbehovet kommer i konflikt med det. Dramaturgisk er Blue Motell et verk med mange lag, flere ulike narrative tråder opererer samtidig som i en vev. Vi møtes i ørkenen som omringer Blue Motell, et fiktivt sted ved verdens ende der de døde venter på å få plass i heisen til underverdenen. Det lovende lyset fra en liten stue i skogen eller et leirbål eller i enden av tunnellen har lokket oss gjennom ørkenen og er tilsynelatende løfterikt, men hva er det egentlig? Er det trygt? Hallusinasjoner oppstår på veien i dette landskapet som bruker sjelen din som batterier og presenterer brokker av vår felles historie, det kollektivt underbevisste og det halvkvedete. Publikum konfornteres med semi-arketyper og gjenkjennbare fra vår egen nyere historie som Tony Harding, eventyrkarakterer som Hans og Grete og Godteri-heksa, men også romankarakterer som Robinson Crusoe og evige tema som Prinsen og Pietistene og personifiseringen av Universet. Vi kjenner dem igjen, men de oppfører seg overraskende. Lisa Lie har en musikalsk tilnærming til tekst, og en koreografisk tilnærming til teater, og fokuserer på presisjon i rytme og timing innenfor et ensemblespill. Verkene opererer som jazz, en presisjon basert på underliggende strukturer og alles felles bakgrunnskunnskap om muligheter innenfor den konseptuelle og kontekstuelle rammen som oppstår gjennom prosessen med å skape og spille verkene. «Vi trenger muligheten til å kunne forsvinne ut av hverdagen, for å komme tilbake med nye strategier eller tenke om. Å få en pause, sammen, altså gjøre steget inn i et rom der man kan låse opp låste assosiasjoner hverdagen består av, og å gjøre denne bevegelsen kollektivt. Det er en av rollene som kunsten og teateret har i dag. Å insisterer på et møte, der vi investerer mening i et rom vi bygger
sammen- hvor vi forholder oss til et sted hvor komplekse sosiale strukturer oppstår ved å bygge noe sammen som går utover det hverdagslige. Det at man investerer mening i et rom, og at man går dit for å aktivt bygge mening sammen, tror jeg, om det ikke erstatter, så i alle fall kan minne om, en sakralitet vi har mistet. Jeg kjenner at jeg har behov for det, altså ikke religion, men å kunne investere mening i å bygge rom og virkeligheter som peker mot nye muligheter og makten vi har til å skape/endre strukturene rundt oss, og det tror jeg ikke at jeg er alene om. Jeg er ikke interessert i å bare konsumere. Det kjeder meg fort. [Lisa Lie intervjuet av Martin Palmer for Artscene Trondheim]
ROLLER Helga, Ivar, Kenneth og Lisa noteres ofte bare som forbokstaver. H, I, K, L. Fortellerstemme i alle deler (Lisa) FØRSTE DEL Kairon (KaironLisa) Ritualkarakterene (RitualKenneth, RitualHelga, RitualLisa og RitualIvar) Pietistene (PietistHelga, PietistKenneth og PietistLisa) Hans (Kenneth) Grete (Helga) Kråka (Svalbardsravn på sokkel av lava) Kråka sin stemme (Helga og Ivar) Prins Ipper (Ivar) Mørk Materie (Ivar) Språkbonden-gamle Hans (Kenneth) ANDRE DEL Heksa fra pepperkakehuset (Lisa) gamle Grete (Helga) Robinson Crusoe (Kenneth) Fredag (Lisa) RitualHelga og RitualIvar Kråka (Helga og Ivar) Offer i hvit kjole (Helga) Offer i vadmelskappe (Ivar) TREDJE DEL PietistLisa, PietistHelga og PietistKenneth Prins Ipper (Ivar) Tonya Harding (TonyaLisa og TonyaKenneth) Tonya Hardings far Al (Kenneth) Nancy Kerrigan / Diane Rollinson (Helga) Katta (Helga) Danseheks (Helga) Dansekongen (Ivar) Mediumet Kairon (KaironIvar) Bestefar (Kenneth) ++ div. ubestemmelige mellomstadier av roller og situasjoner.
FJERDE DEL Festdeltagere (Lisa, Helga, Ivar, Kenneth) Heksa (Lisa) Hans og Grete (Kenneth og Helga) DJ Mario (Ivar) Distriktsmusiker (Lisa) Blondegardinspøkelseoperasanger (Kenneth) Vismann og profet (Ivar) Ryddesatan (Ivar) Universet (Lisa) ++ alle har mange flere ulike småroller med div. ubestemmelige mellomstadier av roller og situasjoner.
FØRSTE DEL: RITUALKARAKTERENE Publikum kommer inn: Scenebildet når publikum kommer inn, viser et hvitt forteppe av dandert skinkelerret med hengende buer på toppen Gjennom teppet lyser en lampe, dette er bikubelampa. Lampa henger i en hytte (ca 2 x 3 x 3 m) som står litt til høyre for midten bak på scenen. Bak publikum, over publikumsplassene pulserer et skilt av lyspærer som lyser opp forteppet svakt, det står Blue Motell. Når alle har satt seg, dukker Kairon (Lisa) i parkas og flipflop opp fra under tribunen og går foran skinkelerretet for å ønske velkommen gjennom en prolog. KAIRON: Er alle som ska over te døsdriket her nå... hæ?...oi! ok... still dokker opp på linje. Båten (refererer til hytta) min tar bare to stykker av gangen. Jeg regner med at alle har med sjokoladegullmynter til øynene... det er nemlig det det koster å komme inn... ok men nå skal jeg fortelle dere noe som jeg aldri har fortalt noen som har kommet...velkommen til verdens ende. Dere må resirkuleres. Minnene er ikke dine. De kan umulig være det. Du trenger ikke dra til India for å finne deg selv, du er jo der, du har alltid vært her. Vi er alle i samme båt, Hverdagens båt, i en kald verdensdel der karnevalet for lenge siden ga opp å vri seg i sine siste dødskramper og nå animeres som lik, og små daler og fjell av heroin. Det her er lyden av dokker som går inn i lyset. (Kairon nynner seg ut og FORTELLERSTEMME går igang og flettes inn i lyden av bier. Lys
kommer opp i en spot bak forteppet og man ser Kenneths ritualkarakter stå bak teppet og stirre urørlig på publikum.) FØRSTE FORTELLERSTEMME / lyset som lover fred og ingen fare: Dypt ærede ofre, Du kunne vært hvor som helst i dag, men du er her med oss, og det er vi glade for. Vi kondolerer. Her kan dere legge fra dere tvilen. Alt i dette landskapet vil ha sjelen din. Bruker den som batterier. Tiden er annerledes og upålitelig her. Mer og mer. Verden går fremover i rykk og napp. Et sekund og tusen år frem og tilbake i bossanovatakt. Skifter som på et billig keyboard. Denne verden jeg beskriver er kanskje ikke din. Men du kan velge å tre inn i den. (Her heises skinkelerretet opp på midten slik at vi ser ritualkarakterene til Lisa, Helga og Kenneth som hektisk men nøyaktig og pertentlig driver og forbereder duker og porselensstatuer og skjell i mønster på gulvet i San Juda de Tadeos porselensstatueørken. Lisas ritualkarakter har ansvar for å hente duker og kjeler med lys i, Kenneths ritualkarakter har ansvar for porselensstatuer og Helgas ritualkarakter har ansvar for hente skjell. De jobber sammen men vet alltid best og er høflige men plutselig aggressive. Ritualkarakterene bygger mønster som publikum kan nyte synet av. De blir mer vågale og pynter rundt tingene. De blir uenige, bryter ut og lager eget mønster, de andre øyner en mulighet, blir inspirert og tar opp kampen om den flotteste oppsatsen. De sammenligner seg med hverandre. De tar større og større plass og måler opp, bildet blir et felles verk pga størrelsen når mønstrene møtes.) (FORTELLERSTEMME FORTS.) Vi trekkes gjennom en kald steinørken mot lyset som lover fred og ingen fare. Her har folk satt ut porselensstatuer til San Juda de Tadeo skytshelgen for tapte slag og håpløse saker i hundrevis av år, og det knaser under føttene når vi tråkker gjennom tåka. Blue Motell oppleves forskjellig for alle, for noen kan det se ut som det er omgitt av tåke, for andre sandstormer eller dugg eller bare god gammel nærsynthet, men Blue Motell virker nesten gjennomsiktig skyggeaktig når du først kommer dit, og alle ankommer nattestid, en blek slørete natt der månen bare er en skygge av seg selv. Innsiden av motellet er svært virkelig. Som innsiden av en kropp. Med velurtapeter og veggtilveggtepper. De aller fleste rommene er nå lukket. Her sover biene som summer verden inn I tilblivelse.
I kjelleren, like oppunder helvete pumper store hjerter lys gjennom virkelighetene, ren energi som kommer fra eksploderte minner og sjeler som kastes inn I disse ovnene som holder Altet og alteret og offeret I gang. Men det er noe feil med heisen, folk brenner ikke opp! Alle mulige trekkes til hotellet I en siste krampetrekning. Blue motell trenger noe å suge kraft ut fra nå som helvetes ovner har stoppet opp, og hjertene har begynt å ete seg selv. Intet påfyll av lysende eksploderende sjeler å varme seg på og resirkulere. Vanlige folk, eventyrkarakterer og fiksjonelle karakterer, folk som har vært døde lenge, folk fra historiebøkene og noen som aldri ble med der men som hadde fortjent et kapittel, trekker gjennom motellet. Noen forsvinner noen blir. Og rundt de som faller i søvn forsegles kamrene i voks. Gangene med låste dører forgreiner seg. (Biene fader ut og forteppet heises opp (7 sek). De tre ritualkarakterene og bygger mønster og nå hører vi at de nynner, de nynner på meningsfylt aktivitet. De angriper ikke hverandre før teppet går opp. De begynner da å forberede sitt personlige offer.) Ritualkarakterene: Ritualkarakterene er noen merkelige karakterer som bor i denne ørkenen for tapte ting, og de arrangerer og omorganiserer statuer og små duker som har blitt ofret der ute. De pynter ustanselig og febrilsk for gjester som aldri kommer. Denne scenen har et lagt forløp men spillerne kan krydre med reaksjoner og små handlinger underveis, de har noen generelle retningslinjer i tillegg til forløpet. Ivars ritualkarakter er lett begeistret men langsint porselensfigur. Lisas ritualkarakter er mutt. Helgas ritualkarakter er kabukiinspirert og har en sirklende gange. Kenneths ritualkarakter flyr frem over gulvet. De har kamskjell, kjeler med lykter i, hvite porselensstatuer samt flere små hvite skjerf og blondeduker å dekorere i mønster med. De har det travelt for de har følelsen av at gjestene kan komme når som helst, det haster, gjestene kommer hvert øyeblikk. Alle spillerne har et personlig ritual som de flikker på, og som de skal presentere for de andre spillerne. De kan bli brutale hvis de ikke syns det er bra nok. Offerritualet må være ektefølt og feilfritt for ikke å bli angrepet av de andre. Disse karakterene mangler impulskontroll, og om man ikke er inderlig nok, eller henfaller til nostalgi, blir de truende. Den som presenterer må følge småparanoid med på de andres reaksjoner (viktig å se opp for å vise for publikum at det er farlig) og vil ikke angripes. Truende oppførsel består av å komme litt for nær når offeret snur seg a la «rødt lys», kikke på hverandre, rulle tomler, plutselige angrep som kontrast til rolig oppførsel. OPPGAVE: Spillerne skal ofre en følelse som en gang ga næring men som nå tynger oss ned. Sørge over dem. Som seg hør og bør. Med pomp og prakt. Så forlate det til fordel for en større emosjonell dimensjon. Sorgen er stor og viktig! emosjonell krise
nostalgi redd for å miste redd for å ikke ha nok redd for å være alene GENERELLE RETNINGSLINJER: Karakterene er barnslige, egoistiske, vil vise hva de kan bygge, vil være snille, men mangler redskapene til det. De går med små skritt. De er aldri skjødesløse med objektene og det er effektive regelbrudd når de er brå. De dropper det de holder på med og begynner med noe annet når de ikke vet hva de skal gjøre eller når de plutselig ikke vil mer. De kjeder seg når de blir alene. De bygger sine egne mønster med hverandres ting og blir lett irritert. De praktiserer henholdsvis healing og fjernstyring (blir sterkere på avstand) på hverandre for å kontrollere og være snille (spesielt som følge av vold). De forholder seg til strukturer på scenen som om de er ugjennomsiktige. Alle ting kan være farlige. De blir stående og se. De rotter seg sammen. De dytter frem ting med andre objekter og sjekker om du er død med den lengste. Rødt lys. Nærmer seg en som står med ryggen til. Går sidelengs. Skynder seg sidelengs. Motbevegelse ved en feil. Når de mister noe i gulvet, går hendene opp som reaksjon. Orienteringssansen er begrenset, de må måle seg frem. Man blir aldri ferdig, men man insisterer, senere kommer man trekkende med den samme gamle ideen igjen. De dekorerer de døde. De tilber det som kommer ut av hytta. Tilbyr gaver underdanig. Ser sitt snitt til. De kan plutselig ha normal oppførsel (sitte og male) som regelbrudd. Male/skrive med pinne. De holder ting de vil ha for seg selv høyt. Unngår kroppskontakt med mindre de vil angripe. Jazzhands (slipp det du holder på med). Småhopp og skip jump. Flytter energi med skjell. Alt er livsviktig hele tiden. Bærer med avstand til kroppen. Legger ut feller. Blir usynlige ved å stå stille lenge nok i posisjon. Gjemmer seg på gulvet, så flat som mulig og gjerne bak noen andre. Snurrer rundt seg selv. FORLØP:
Lisa presenterer Helgas ritualkarakter legger ut et spor av kavring fra scene høyre mot hytta. Lisas ritualkarakter henter sitt ritual som er en porselenssko med noen duker i og begynner sitt ritual for de andre som ser på med voksende skepsis. De skal godkjenne og ser etter manglende inderlighet og offervilje eller bare noe som blir feil, for å kunne angripe. Lisas ritualkarakter trekker frem en porselensand som hun tryller om hodet til et porselenskattehode under noen duker, men hun gjør en feil og blir angrepet. Angrepet varer ikke lenge, og alle fortsetter med sitt. Kenneth presenterer Kenneths ritualkarakter gjør seg klar til å presentere, og nå har også Ivars ritualkarakter kommet inn med alt klart til presentasjon som han legger fra seg midlertidig, så nå er de tre som ser på. Kenneth presenterer to små porselensisbjørner og en vase, og hans ritual går greit, selv om de tre tvinner tomler underveis og ser på hverandre, får Kenneth godkjenning med jazzhands (døveklapping) av de andre. Alle fortsetter med sitt. Ivar presenterer, saboteres av Lisa og blir langsint Ivars ritualkarakter begynner å legge frem sin porselensand for presentasjon, og de andre stimer sammen litt unna ham, Lisas ritualkarakter saboterer ritualet ved plutselig å sparke til porselensanda. Hun blir selv overrasket og springer bort, når Ivars ritualkarakter får summet seg er hun allerede gjemt i posisjon som porselensstatue, og da er hun usynlig for de andre. Lisa gjemmer seg som statue. De andre ofrer til hytta. Ivar dreper Lisa, dekorerer henne og ofrer henne til hytta Ivars ritualkarakter leter og Lisas ritualkarakter sniker seg bortover i posisjon, men blir oppdaget
og angrepet av Ivars ritualkarakter, de to andre flokker til og angriper også, men går lei fort og går. Ivars ritualkarakter fortsetter altfor lenge, og når han endelig slutter, er Lisas ritualkarakter helt slapp. Lisa blir drept av langsint Ivar. Ivars ritualkarakter går ut for å hente noe å dekorere med, i mellomtiden kommer Kenneth og Helgas ritualkarakterer og prøver først å fjernheale den som ligger der, så dytter de til den med en statue, men de får ingen respons og forlater åstedet nynnende. Ivars ritualkarakter kommer tilbake, sleper Lisas ritualkarakter bortover og binder fast føttene til hytta med et tau. Lisas ritualkarakter våkner til, men Ivars ritualkarakter hypnotiserer henne med en duk som legges over ansiktet, og da blir hun helt slapp igjen. Ivars ritualkarakter dekorerer Lisas ritualkarakter med skjell og små porselensbiter. Når dette er ferdig lister han seg ut bak hytta, og lyden av nattlige fugler kommer på. Hans og Grete: Lyset går opp på veggmaleriene bakerst på scenen. Hans og Grete dukker opp foran bakteppemaleriet scene høyre på que i musikken. De står stille foran maleriet med spritdunken. Grevlingen, som bare med godvilje ser ut som en brun grevling, slenges ut fra hytta på que: Grete snøfter. Hans og Grete begynner å gå mot publikum. truende. De sveiper innom publikum. Snakker til utvalgte ofre. De er opptatt av å låne penger, mobiltelefon, og om hvorvidt du vil bli savnet. De vil også sitte på i bilen din inn til sentrum for de orker ikke gå. Og Grete trenger penger til abort. De kan freestyle, men hovedpunkter må være med.
Eksempel: Heeeei Har du fått deg ny veske? Har du kjæreste? Hvor bor du? Liker du vin? Fin jakke Kor har du kjøpt den, kan æ få prøv den? Har du bil. Får vi sitt på i bilen? Er det nån som veit at du e her? Kan vi få lån pænga? Få pænga! Værsåsnill a! Kan Grete få lån jakken din? Har du pænga? Greta har en kylling i ovnen. Æ ska ta abort æ sjø. Hans og Grete får øye på grevlingen og kommer frem til at det er en grevling, tempo øker når de ser den og følger etter den. -Grete, ka e derre Grete?! -Det e en grevling Hans! - Grete! Sje grevlingen Grete! De følger etter den og spør den om penger og om de får sitte på med den. Når den stopper, bøyer de seg ned samtidig idet dyret farer videre. De følger den blindt mot hytta. -Kor ska du hen grevling? -Så fort han for! -Får vi sitt på? -Har du telefon grevling? Grevlingen setter seg fast i døråpningen og Hans hjelper grevlingen inn i hytta. -Han sett fast?! -Hjælp en Hans! Med en gang de er inne i hytta, registrerer de at det lukter pepperkaker og div. andre kaker som rullekake og kvæfjordskake. Når de nevner at de kan ha fest der, begynner hytta å gå ned gjennom gulvet/eller dras ut bakerst på midten (alt etter som scenerommet tillater løsninger. Hytta kan her enten gå ned under gulvet som den gjorde på Trøndelag teater eller forsvinne bak bakteppet hentet av et svart og et hvitt sceneteknikerspøkelse som på Black Box teater). Grete holder på muffins og de diskuterer dette mens hytta går ned/bak. Når hytta går ned med Hans og Grete,blir Lisas ritualkarakter slept bortover via tauet. Grete ser ritualkarakteren.
Grete: Sje pepperkakemannen Hans! Hei pepperkakemann (de vinker, og ritualkarakteren vinker tilbake) Vil du værra me på fæst? (ritualkarakteren rister avvergende på hodet) Om hytta går ned, stopper den av seg selv, og om den går bak, løsner Grete fortøyningen til pepperkakemannen før de selv forsvinner, etter å ha prøvd å hale den inn til seg for å spise den, eller ha den med på fest eller begge deler. Overgang: Lyden av vind. Lisas ritualkarakter blir liggende igjen på gulvet og tvinne tomler til hun hører noe bak seg og leker død. Det er prinsen som kommer og plukker kavring i en kjele. Prins Ipper kommer plukkende en vei av kavring. Han vurderer hver kavring nøye før han putter dem i kjelen sin. Han får øye på Lisas ritualkarakter når han har plukket seg nærme nok. Ipper poserer øyeblikkelig som prins, tar av duken foran ansiktet og kysser ritualkarakteren. Den våkner og springer sin vei (ut foran scene høyre), mens Ipper blir svimmel og faller i søvn, forgiftet. Kråkevisa - Arve Moen Bergset begynner, og hytta begynner å gå opp/kommer tilbake med teknikerspøkelsene som setter den fra seg etter en runde i rommet. Ipper våkner til og gjemmer seg ved fjellmaleriet bakerst scene venstre. (I denne første delen er det viktig å forholde seg til skjell og andre ting på gulvet i scenene som kommer i denne delen, prøve å ikke ødelegge mønsteret på gulvet som bygges ut.) (Kråkevisa:) Og mannen han gjekk seg i vedaskog. Heifara, i vedaskog! Då satt det ei kråke i lunden og gol. Hei fara! Falturilturaltura! Og mannen han tenkte med sjølve seg, heifara, med sjølve seg: Skal tru om den kråka vil drepa meg? Språkkrigen:
Hytta kommer opp igjen med språkbonden (gamle Hans) som setter ut Kråka og pornoblader og kinner salt med en pinne i en kjele, mens han simultant leser i 3-4 blader. Han snur et blad så Kråka kan se bedre selv. (Kråka er en utstoppet svalbardravn på en sokkel av lavastein, med glitrende grønne øyne) Ipper kommer frem noen steg. Språkbonden enser ham og snur seg, de ser på hverandre. Språkbonden trekker seg inn i hytta med bladene og gjemmer seg. Prinsipper: Språkbonden må avbryte Prins Ipper. Prins Ipper kommer nærmere igjen etter å ha blitt jaget bort og Språkbonden bruker impulser fra avstand/nærhet til å farge intensitet i stemmen. PI (fra bak hytta) Hei. Hei der, jeg så deg. Du sto der inne. Jeg så deg nok. Kom ut! SB (gjemt i hytta) Pratar du slik, får du finne en annan plass, annan plass, annan plass. PI (bak på skrå bak hytta) Faen, hvem i helvete er du? SB (gjemt i hytta) Ikkje gjer meg både flau og skamfull unge mann, dette går jo ikkje an (synger:) Pass deg for bjørnen som kjem bak deg no, han kan jo sjå deg og et deg som ein sko. Du får finna noko anna å gjera, han kan gå bak deg no? (Ipper snur seg og ser bak seg. Bonden kikker opp bak mot Ipper, som vinker til ham) PI (vinker ) SB (himler med øynene, snur seg frem og setter seg i døråpningen. Oppgitt.) Kvar er bjørnen av nederlag når ein treng han? PI (rask frem til til hytta, på siden, stikker hendene over kanten og lener seg inn mot Språkbonden) Er det ikke utrolig, jeg har gått nå i flere år!
SB (avbryter slik at Prinsen må slippe taket i hytta og rygge) Au! Eg skammar meg slik! PI (begynner igjen og tar på hytta på en annen måte) SB NEI! Ikkje prat! (Ipper rygger igjen) PI (legger albuen på kanten) Hva er det med deg? SB Ikkje. au! (Ipper må slutte å ta på hytta pga sterk reaksjon og dukker frem rundt hjørnet for å få kontakt). PI Jeg har gått nå i flere år. SB Au au (ipper rygger). K (kråka gjør seg til kjenne) fysj og fy og fysj og fy! PI Hva? (kommer inn mot kråka i en interessert halvbue). SB (snur kråka mot Ipper) Det er kråka! Denne karen har kommet til smørfabrikken min! K Kra! SB Lat oss vera! PI (skifter strategi til å spørre om dem) Bor dere her eller? SB Eg skammar meg slik når du pratar. Det gjer så vondt. (Ipper nærmer seg kråka og vil ta på den, Bonden vifter ham vekk.) Pyst pyst kom deg vekk frå garden min! K pysjt! PI (på vei bort) Kom igjen, jeg har ikke møtt noen på årevis. SB AU AU Eg får så vondt mellom margen og brøstbeinet. Eg vil ikkje sjå deg her! Eg får skam! (Ipper går bak hytta, men lister seg ivrig frem fra den andre siden. Bonden og kråka ser etter Ipper med Ivo Caprino-øyne.) PI (Ipper prøver på nytt på den andre kanten av hytta, kaster seg uventet frem) Hvem er dere? SB (får anfall) AHWOJWPWPK (prinsen spretter langt bakover til siden) PI (presser seg innbitt nærmere til allment ubehag fra språkbonden for hvert steg) Hvem er dere egentlig? Hvorfor sier dere ikke hvem dere er? K (må bryte inn) Det trur æ godt du veit (når kråka snakker rygger Ipper tankefullt til midt på gulvet) SB (avsides til kråka) Eg trøng han ikkje her på garden. PI (vendt med ansiktet mot publikum men snakker fortsatt til kråka han går inn i storeposet om sitt liv) Det er sant... SB Du kan ikkje... (brekker seg av det dramatiske tilsnittet) PI Når du sier det, det er noe kjent med dere begge to. SB Kråka! Ta livet av han, han treng eg ikkje her på garden! Med den skam han dreg over meg PI (prøver å nærme seg på nytt) SB AU! (brekker seg) SB (Ipper strekker ut hånda) Ikkje ta på meg din dragsuger! Du gjer meg skamfull inntil margbeinet K Laaaaate som han leve, men egentlig e han død. PI Hva? (oppriktig overrasket) K Du ja SB Ja, du ja! K Går her og later som han leve. SB Han let som! Han let som! (Prinsen tar det innover seg. Frontal igjen). K Det e itj nå godt nei SB Ikkje godt i det heile!
PI Sier dere at jeg er død? SB Skaff deg et rom. Skaff deg eit nytt liv! PI Jeg kjenner noen bilder (holder seg til hodet) PI Jeg er død. K Død ja PI (ned på kne) K Ka e det? SB Ikkje spør han, han berre pratar! K Tenkt æ skull engasjer mæ litt SB (klarer ikke dy seg) Kva held du på med? PI Hendene mine SB Au (bonden kaster seg bak i smerte) PI Det er som jeg er så blek K Du e bleik ja (Bonden brekker seg bak og dør) PI Jeg føler meg så kraftløs. Som om jeg ikke kan gjøre noen ting K Det e ikke så rart det da. PI Hvor er vi? Hva er dette stedet? SB (opp fra å ha ligget inne i hytta, nå med nytt svart hår istedetfor rødt) Du har drepe bror min. No skal eg drepe deg! (plukker opp kråka) No kjem eg med smørgåsa mi. SB (går mot ham igjen med smørgåsa høyt hevet) No har du drepe bror min, og no har du tenkt å drepe meg og. PI Nei nei! SB Ta han kråka, og drep han inn i ryggmargen! Ta han!!!! (Ipper faller om på gulvet. Ufredslåtten - Slinkombas starter) PI (klynker) PI Fuglen. Den stirrer på meg. Jeg har sett den i drømmene mine. K Slutt å mas PI Au! Nyrene! (dør) Språkbonden joikemumler og skiphopper ut først via hytta og bakdøra så i bue bak det ene veggmaleriet, han dukker også opp på vei forbi det andre veggmaleriet. Ipper blir liggende. I overgangen til kråkki-scenen våkner Ipper opp for å se seg rundt. men dør med en gang igjen. Kråkki: Ufredsslåtten av. PietistHelga seiler øyeblikkelig inn foran veggmaleri scene høyre med alvorlig mine. PietistLisa følger tett på når PietistHelga begynner å gå mot publikum. De har enorme hvite stive hatter. PietistHelga står langt frem scene venstre og PietistLisa scene høyre og tegner intenst croqui (heretter kalt) kråkki av publikum. De er veldig inne i det. De tar en om gangen og avslutter med å vise frem tegning i en dramatisk gest før de lar den falle til jorden. PietistKenneth kommer plutselig inn med enorm hatt, alvorlig mine og krakk. PietistHelga og PietistLisa slipper det de har i hendene i det et persisk teppe faller fra taket bak dem og lander foran hytta, PietistHelga og PietistLisa iler til for å rette det ut som rød løper foran huset. De
trekker seg unna igjen og folder hendene i forventning. PietistKenneth valfarter inn i hytta med krakken og hatten. Det ser umulig ut å komme inn i hytta med hatten, men det er en overraskende koreografi som gjør at det går å få inn alle på kort tid. Oraklet: (Det er little women-stemning. Selv om ingen av oss har sett filmen, har vi sett coveret, og vi antar at det er slik stemning i filmen.) Bikubelampa i hytta er oraklet. PietistLisa som kom inn sist og sitter på en krakk ser opp i bikubelampa som pulserer med lys og begynner å få åndenød og klorer av seg hattebåndet under haka. De tre ser megetsigende på hverandre, det er tydelig at noe skal skje. De to andre pietistene tar av sine egne hatter i komplisert koreografi forbi hverandre i det trange rommet og henger hattene dekorativt på hushjørnene før de sammen hjelper PietistLisa av med hatten, det føles som åpenbaring og hun klatrer opp på krakken engstelig og stikker hodet inn i bikuben. De andre venter. PietistLisa blir tatt av oraklet og biene summer, bielyd. PL: (besatt) Ikke kom nærmere Ikke kom nærmere Jeg vil ikke stå her jeg vil ikke stå her og spy Jeg vil ikke... Det kommer et svart hull du faller ned i.
(PietistLisa kollapser ned fra krakken, bikuben slutter å summe, bielyd av, og blir tatt imot av de andre men hun kollapser likevel videre ut av døråpningen og blir liggende utenfor. De andre styrter til og ser ut, PL våkner øyeblikkelig og blir klar over at bikuben er aktiv igjen, de andre snur seg sakte mot den, PietistHelga kjenner seg kallet og klatrer opp på krakken. PietistLisa kryper forventingsfullt, men redd, inn i hytta. PietistHelga besettes. Pietistene som ikke er i oraklet står i hjørnene og toer sine hender og tar imot budskap de bare tidvis tror de forstår, men er alltid enige.) PH: kom ikke nærmere. Huset har mange hjerter. Noen går seg vill på vei mot lyset. Ikke kom nærmere. Ikke kom nærmere ikke sier vil ikke nam nam om dette ser du rundt hjørnet, så dør deg. pass deg for krokene som kommer og spiser deg. Det kommer et svart hull den faller ned i. du vil ikke se det. du vil ikke se det. de sir det nå. ikke gjør det. jeg er ikke oraklet. jeg liver. jeg er ikke oraklet jeg lyver. jeg vil ikke spi. alle du m. dør om fem minutter. ikke kom ikke kom nærmerne ikke kom ikke kom nærmere ikke ikke kom ikke nærmer. alle du dør om fem minutter. ikke kom nærmere. (Helga veksler mellom å synge wuthering heights - Kate Bush og It must have been love - Roxette, og stopper midt i setninger:) It must have been love but its o- its me its Kathy I ve come ho-. do not come closer. do not come closer do not mla flæw shaew setsen around the corner and haw aroeund the corner setsen ditt kaos er eldgammelt. gjennom flere liv har du svevet i kaos. et univers i seg selv så når du med din minimale kapasitet trer inn i det er det selvfølgelig farefylt. et hvert vellykka ekspriment i livet
må være på egen bekostning. det er ikke den romantisk lengsel men en følelse av mangel som kommer av at vi ikke får danse ekstatisk i gatene og slå hverandre i øynene med dvaske pinner. (plustelig) Se ut av vinduet og du får svar! (Dette skjer raskt i tre steg:) 1- Her våkner Ipper til ute i hagen, samtidig som PietistKenneth og PietistLisa ser febrilsk ut av hvert sitt vindu slik at de først ikke ser ham, mens PietistHelga faller ned uten hjelp. 2- men så ser PietistKenneth og PietistLisa i riktig retning og får nye posisjoner 3- PietistHelga kryper frem under PietistKenneths skjørt slik at hun dukker opp i døråpningen. Pietistene ser mot Prins Ipper som reiser seg sakte og verdig og står og snakker til (et innbilt) publikum. De trekkes mot ham som stive sitrende møll mot flamme. PI: Jeg er prins Ipper, og jeg vil kalle dette selvportrett med objekter, ettersom jeg er hovedpersonen i mitt livs fortelling. Jeg har gått nå i flere år gjennom denne tåka, under store skjelletter av utdødde dyr som må ha vært større enn meg, ledet av lyden av sterk summing og små svevende klynger av lys, mot en lyskilde som syntes å stige opp fra bakken i den tåkete horisonten som lommelykt i te med melk. Jeg overlot meg til min skjebne og mistet all følelse, lot skjegget gro, Gjennom en ødemark av porselensstauer og knokler som knuses under tyngden har jeg gått rett frem i tykk tåke. Rett frem i en sirklende bevegelse. Det ene benet som alltid er litt lengre styrer skuta. (Pietistene begynner å komme på plass på en diagonal rekke, et stykke bak ham, der de står og sympatiserer og lever seg inn i det han sier i stigende grad) Tiden forsvinner. Tåke stjeler tiden. jeg vet ikke hvor lenge jeg har gått rundt og rundt i en melkeaktige verden. Forfulgt av en flokk hvite perserkatter med huggtenner. Melkeveien. Folk som lever lenge kommer fra Kaukasus og drikker kefir. Så så jeg plutselig at disen lettet. La oss si det slik: Vinden stryker sløret vekk. eller slik: En teskje med opaler forsvinner ned i koppen. Alle eventyr foregår i skogen selv de som ikke gjør det, og jeg får øye på gjennom skogen jeg har forvillet meg inn i: et lovende lys, et skimmer. Alt superglossy som om noen har stylet dyrene og gredd trærne. Det er noe der ute som venter på meg. Bombesikkert. Og jeg vil komme til å smelte sammen med det. Det finnes verdener begravd i verdener, i hauger rett foran nesa på oss, og det kan vi ikke bare feie bort. Det sitter usagt i halsen, åpne døra og ta ut padder og ormer. Varulver. Mango. Angsten for Det Tomme Rom. Liste for å komme inn på en stor hvit hest. Se Liste. Det er noe som glipper mellom fingrene, strammes som en skrue jo mer du forsøker å huske kan du ikke holde fast drømmene og de glir vekk som såpe i dusjen. Du kan si gresset er alltid grønnere på den andre siden, men det er ikke et spørsmål om noen