Anne B. Ragde Jeg skal gjøre deg så lykkelig
DEL 1
Så godt et vann HUN VILLE JO bare være hjelpsom. Hun likte å vaske, føle seg til nytte. Hun likte å blande såpen i vannet, se ned i det rene skummet som bygget seg opp i plastbøtta. Etterpå kjente hun på tilfredsstillelsen i det å tømme ut veldig skittent vann. Jo skitnere vann, jo bedre jobb hadde hun gjort. Derfor gledet hun seg alltid, når hun stod og kikket ned i skummet mens vannet strømmet i bøtta og salmiakkdunsten sved løfterikt i nese og øyne. Dessuten hadde hun faktisk også tid til å gjøre det hyggelig her i blokkoppgangen, siden hun og Egil ikke hadde barn. Hun kunne ikke fatte at det ble sett på som en personlig fornærmelse når hun vasket trappene opp til andre etasje selv om hun ikke behøvde. Selvsagt var det alltid mest skittent nede hos dem selv, når de bodde i første etasje og alle passerte forbi. Når hun da likevel tok seg bryet med å vaske videre oppover At de ikke skjønte at hun bare gjorde det for å være snill? Det var umulig å forstå. Fra hun var liten var hun blitt oppdratt til at ekstraarbeid ble satt pris på. Det uventete i at hun strakk seg lenger enn hun egentlig behøvde. For henne handlet det nesten litt om kjærlighet, i hvert fall om omsorg. Men her i oppgangen var det ikke mye omsorg å spore. Nesten ingen tørket av beina før de gikk inn, uansett hvilket vær det var ute, enda hun hver eneste dag la en gulvklut pent vridd opp innenfor ytterdøra. Ungene var
verst. Og postmannen, selvsagt. Men han hadde jo så mange oppganger her i borettslaget han skulle innom, og hadde vel ikke tid til å vise respekt for andres arbeid. Og så var det de skitne hjulene på barnevogna til det unge paret på den andre siden av gangen, den unge moren parkerte alltid barnevogna under postkassene, enda hun fint kunne dratt den med seg de få trinnene opp i leiligheten sin. Og hun vasket aldri, absolutt aldri. Men kanskje det skjedde en dag, at fru Rudolf i andre etasje faktisk kom med et enkelt tusen takk. Det var lov å håpe. At hun en vakker dag ville bli glad for det, og holdt opp å tro at en nabo vasket trappene hennes for å være ekkel. Og hun hadde rukket å vaske nesten helt opp til trappeavsatsen i andre etasje da fru Rudolfs inngangsdør ble åpnet og det slapp ut ei lukt av kokt kål som til og med greide å gjøre seg gjeldende over lukta av grønnsåpe med salmiakk. At det går an, sa fru Rudolf. Nå igjen? Jeg hadde så godt et vann, sa fru Åsen, uten å se opp, hun stirret bare rett inn på fru Rudolfs ankler, hvite halvsokker i tøflene og nakne legger enda de ikke var kommet lenger enn til midten av april. Hun kjente pulsen pumpe helt nede i håndleddene. Hun kunne ikke vaske det siste trinnet nå, fru Rudolf hørtes som vanlig slett ikke glad ut. I stedet krammet hun gulvkluten sakte sammen i hånda og rygget ned trappa noen trinn, før hun grep etter gelenderet og rettet seg opp, slapp kluten i vaskebøtta med det gode vannet, snudde kroppen og gikk vanlig og rolig ned trappene, fremdeles uten å se på fru
Rudolf; hun visste på en prikk hvilke anklager som ventet henne bakfra. Fru Rudolf slo asken fra sigaretten ned på sin egen dørmatte. Det at fru Åsen ikke møtte blikket hennes, ga henne anledning til skikkelig å studere denne hvalen av en kvinne som flere av mannfolkene i blokka omtalte som en blanding av amasone og sirene, som om det ikke fantes sirener nok, med Peggy-Anita Foss i fjerde. Fru Åsen hadde knyttet et forkle utenpå en blåmønstret kjole som aldri var blitt designet eller sydd for å hylle kvinnelige former, men som på fru Åsen allikevel gjorde nettopp det. Hun har aldri født et barn, tenkte fru Rudolf, kanskje det var årsaken til at hoftene stakk lenger ut enn magen. Kjolen holdt dessuten på å revne langs sømmen nedenfor glidelåsen bak, man kunne se korsrygghuden hennes gjennom lange, glinsende nylontråder i ferd med å slites av. Det interesserer meg overhodet ikke hvilket godt vann du har, sa fru Rudolf. Dette er mine to trapper, mine og fru Larsens. Jeg skjønner at du syns jeg er ei sluske, men jeg vasker aldri før etter middagen, når det er min tur. Kanskje hun selv ville kle en slik kjole, hun var da ikke så verst å se på. Men selvsagt i en mye mindre størrelse. Jeg syns da slett ikke at du er Men hvorfor skal du på død og liv vaske alle mulige andre steder enn der du må? Jeg hadde bare så godt et vann, ville ikke kaste det bort, sa fru Åsen. Fru Rudolf betraktet den krumme ryggen hennes;
søkket av behå-stroppen som åt seg inn i ryggflesket. Det er bare å slå ut. Vann er vann. Eller du kan vaske fortauet utenfor. Vaske fortauet? Ja. Trengs vel litt godt vann der også, du kan vaske først og så kan mannen din spyle etterpå, sa fru Rudolf, og kjente på den ekstra irritasjonen som kom av det å føre en samtale med en gyngende rygg, på vei ned trappene. Men jeg syns ikke du er ei Nå må jeg inn og bli ferdig med middagen. Og etterpå skal jeg vaske trappene mine selv, sa fru Rudolf til den blåmønstrete ryggen som sakte forsvant ned til første etasje. Det var utrolig hvordan enkelte besatt frekkhetens nådegave. Som om hun ikke selv kunne vaske de to trappene tilfredsstillende og tidsnok. Hun hørte fru Åsen skylle kluten overdrevent grundig der nede. Nå ville hun folde kluten stramt om dørmatta si, og der ville den ligge og lukte stolt nyvasket i noen timer før den takk og lov ble til en tørr og begivenhetsløs gulvklut igjen. Fru Rudolf kikket ned på sin egen gulvklut, den lå i en brun og sandete og strimlete krøll, halvveis innpå dørmatta av lysegrønn, riflete gummi. Hun inhalerte skarpt, måtte hoste, slo asken av mentholsigaretten, i det øverste trappetrinnet sitt denne gangen, ble stående og lytte til ekkoet av fru Åsens inngangsdør som ble åpnet og lukket, før hun selv lukket seg inn til middagen, hun ville lage hvit saus til kålen; Owe elsket kålstuing med revet muskatnøtt til karbonadene sine, han påstod at han
nesten ikke trengte poteter bare han fikk kålstuing til. Fru Åsen løftet opp doringen og slo det skitne vaskevannet i toalettskålen, fylte en skvett vann i bøtta fra kranen i badekaret og kastet det rundt og rundt i bunnen av bøtta så den fineste sanden ble virvlet opp i vannet og slo også dette i toalettskålen, før hun trakk ned. Hun hentet litt mer vann i bøtta, varmt denne gang, og slo i toalettskålen, deretter en skvett Klorin og litt Ata, og begynte å jobbe med dokosten, rundt og rundt i bunnen og opp langs sidene i doskålen, deretter langs kanten høyt oppe, og innunder den kanten så langt hun kom med børsten. Det varme vannet gjorde børsten myk og god å jobbe med. Hun rev noen rause legg med rosa dopapir og vætet papiret fra kranen i servanten og strøk rundt kanten av porselenet, snudde papiret den andre veien og gnukket hele veien rundt doen. Hun hentet noen legg til, vætet dem, og strøk helt inne mot sisternen og på undersiden av doringen. Tenk å spise middag så tidlig. Det gjorde alle de med unger. Hun bøyde seg ned og luktet på nylonpelsen som var knyttet fast rundt dolokket, men det var ingen ulukt ennå, hun vasket den jo forrige uke. Det var knytte-snoren på undersiden av lokket som pleide å lukte etter en stund, fordi Egil ikke alltid løftet opp ringen når han tisset. Hun tenkte på kållukta fra fru Rudolfs leilighet, kanskje det var kålruletter hun laget. Det var godt, det ville hun jammen lage selv en dag. Med tyttebær og hvitsaus med løk i. Hun og Egil spiste alltid middag til Dagsrevyen halv åtte, med tallerkenene i fanget.