Manikeisme fra New School

Janne Haaland Matlary Manikeisme fra New School Paul Bermans kategorier er overforenklende og manikeiske. Hvorfor overforenklende? Og hvorfor er det et problem? Berman plukker ut to kategorier for en bred analyse av verden eller «virkeligheten», som han sier: liberalismen og totalitarismen. De normative følgene er åpenbare: Det dreier seg om de snille mot de slemme. Det er den gamle kjetterske manikeismen: Verden består av godt og ondt. Denne typen farlig forenklet tenkning forbindes vanligvis mer med Bushkretsen enn med liberale intellektuelle fra New School University i New York. Villedende simplistisk Berman gir først den generelle «liberalismen» æren for ideen om fremgang, adskillelsen av sfærene i samfunnet, sekulariseringen av politikken og så videre. Så underordner han imperialismen (de slemme) liberalismen. Dernest kontrasterer han liberalismen med totalitarismen, og kaller radikal islamisme for en avart av europeisk totalitarisme. Helt til sist kaller han krigene i Afghanistan og Iran kriger mot totalitarismen, og derfor trolig et godt formål som intellektuelle burde applaudere. Mitt største problem med Bermans analyse er at den er villedende simplistisk. Liberalismens intellektuelle historie som politisk ideologi er langt mer presis enn det han synes å hevde: Engelsk liberalisme er både en filosofisk skole og en politisk ideologi som ikke kan presenteres slik han gjør: som et løst knippe ideer. Berman sier at imperialismen er en del av den liberale tradisjonen, en slags «løssluppen liberalisme». Jeg finner dette urimelig: Imperialismen har mye mer med nasjonalisme og ideen om europeisk sivilisasjon å gjøre. Inntil nylig anerkjente folkeretten «de siviliserte nasjonene», altså de europeiske kristne landene, som de eneste rettmessige medlemmene av det internasjonale samfunn. Bare disse statene hadde rett på diplomatisk anerkjennelse. Den europeiske kolonisering var motivert av både makt og grådighet, i tillegg til at det var «det rette å gjøre» for å «sivilisere» de Andre. Jeg klarer ikke å se forbindelsen til liberalismen. Totalitarisme med mange navn Paul Bermans manikeiske fiende er totalitarismen, som noen ganger kalles fascismen, andre ganger nazismen, og som i analysen hans omfatter radikal islam. Men det gir ikke mening å kalle krigene mot Afghanistan og Irak «anti-fascistiske», slik Berman gjør. De har ikke noen som helst forbindelse med noen av ideologiene, som blomstret i Europa i en bestemt historisk periode. Jeg er litt nedslått over at en akademiker bruker disse begrepene så slepphendt hvordan kan noen argumentere for at det finnes noen forbindelse mellom islam og nazismen eller fascismen? En slik sammenligning er tvilsom, det dreier seg om en eller annen form for idéoverføring som skal ha hatt noe å si. Det er ikke overbevisende, tvert imot. Det virker som en snodig tanke at islam skulle være inspirert av den europeiske totalitarismen, som er sekulær og antireligiøs. De enkle kategoriene liberalere og totalitæ-

samtiden 4 2005 147 re gjør analysen av terrorisme nokså umulig og steril. Det interessante her må da være hvordan vi kan forstå radikal islam i relasjon til både det liberale vestlige demokratiet og dens egen religiøse kontekst. Er religion bare en unnskyldning for politikk, et retorisk språk som brukes av politiske entreprenører? Eller er den fanatiske fundamentalismen den egentlige drivkraften, slik kristendommen kanskje var det under korstogene? Hvordan kan islam sameksistere med vestlige liberaldemokratiske normer i Vesten? Det er disse spørsmålene vi bør fokusere på. Det hjelper ikke å sidestille gode liberalere med onde totalitære, og se verden på denne manikeiske måten. Det er slik George Bush snakker, og det er grunnen til at europeere er opprørt. Vi vet gjennom utviklingen av diplomatiet, erfaringen med realpolitikk og våre kolonitradisjoner, at politikken er langt mer nyansert. Djevelen er ikke i detaljene i internasjonal politikk, men i generaliseringene. Maktfordelingens fordeler Så til Bermans åtte punkter. Det første punktet er at liberalismens bidrag til moderniseringen er å si at det er sfærer i livet, politikken og samfunnet, og at vi ikke kan ha et totalsamfunn. Politikken er ikke total. Religionen kan ikke være total i samfunnet. Vi avviser teokratiet. Og vi avviser senere kommunismen, fascismen og så videre. Selvsagt er dette en fantastisk oppskrift. Hvis makt korrumperer, korrumperer absolutt makt absolutt. Men liberalismen gir oss ikke noen egentlig ideologi, bortsett fra «frihet fra innblanding» og maktdelingsprinsippet. Hvor er frihetens grenser? Finnes de bare når du angriper andres frihet? Poenget mitt er at vi i Vesten faktisk har et konkret, objektivt verdisystem, og at vi som et moderne imperium tvinger dette systemet på resten av verden. Vi står derfor for noe som vi krever at også andre skal overta; vi er ikke normativt nøytrale eller pluralistiske når det gjelder den hegemoniske samfunnsmodell, det liberale demokrati. Er dette forenlig med å være liberalist? Vi kan ikke løpe fra vi i Vesten fremmer en bestemt modell med alle de midler vi har. Liberalismen kan derfor bare hjelpe oss et stykke på vei, med systemets struktur for eksempel maktfordelingen. Den sier ingenting substansielt ideologisk, og møter problemer når man for eksempel ser på religionsfriheten, som aksepterer multiple sannhetskrav: I Menneskerettighetserklæringen fra 1946 ser vi for eksempel at selv om ideene stammer fra den franske revolusjon, er religionsfriheten i artikkel 18 definert på en svært spesifikk måte Den sier at religiøse selvsagt forfekter et sannhetskrav, for eksempel som muslimer eller kristne, og jeg mener min religion er sannferdig. Den er sannheten om mennesket og dets forhold til Gud, og til verden og så videre. Dette er ikke et politisk utsagn, men et utsagn om absolutt sannhet. Det høres veldig uliberalt ut, men det er et utsagn om noe absolutt, hvis ikke ville det ikke vært religiøst. Hvordan kan dette forenes med det moderne liberale demokrati? Vel, oppskriften er rett og slett at de ulike sannhetene kan sameksistere, side ved side, i et liberalt demokrati. De må konkurrere, de må utgjøre et idémarked, og de kan ikke dominere. Eller kan de dominere om de får flertall? Det spørsmålet debatteres mye. Kan den kristne majoriteten plassere kors på skolevegger, som i Italia? Om du sier ja til det, må du da ved et muslimsk flertall også si ja til muslimske symboler på offentlige skoler i Italia? La oss si at det skjer. Sier du ja til det ene, må du si ja til det andre. Det er et ekstremt anstrengt og paradoksalt forhold mellom religionenes sannhetskrav og det liberale demokratiet. Og det finnes en anti-totalitarisme i denne liberale ideen om at det er soner som ikke er totale eller for hele samfunnet. I kritikken av liberalismen nevner Berman at det vi sier til enhver religion, også til islam, er at ja, dere må slutte dere til det liberale

148 samtiden 4 2005 demokratiets verdisett, for eksempel må dere akseptere artikkel 18. Men hvis jeg spør en muslimsk representant om aksepten for apostasi (konversjon), sier artikkel 18 at du kan konvertere til en annen religion, eller du kan forlate religionen din fritt. Det er en menneskerett. Men i islam kan dette straffes med døden, i alle fall ifølge standardtolkningen. Politisk korrekthet Vi er det vestlige imperiet, et sett av stater, USA, Japan, Australia og Europa. Dette kan vi meget dekkende kalle et imperium. Vi er imperiet med 20 prosent av verdens befolkning, mens 65 prosent lever under svært kummerlige forhold, uten kommunikasjon, uten utdanning og så videre. Og de 20 prosent i Vesten dominerer klart i de økonomiske, militære og idémessige strukturene. I sitt tredje punkt kritiserer Berman imperialismen. Jeg vil innvende at vi faktisk er et imperium i dag, et liberalt imperium som helst vil unngå betegnelsen. Men det skyldes politisk korrekthet. Vel, vi er fortsatt i en imperialistisk situasjon når det kommer til makt, og det er interessant at ideen om hvem som er mennesker ikke ble utvidet med ikkekristne, svarte, slaver og så videre, før ganske sent. Det fant sted mange humanitære intervensjoner på 1800-tallet, i Det ottomanske imperiet, dets grenseområder og på Balkan, for å redde kristne mot muslimsk innflytelse. Genuin fanatisme Totalitære bevegelser som kommunismen og fascismen oppstod i Europa. Og de skiller seg fra religion. Jeg er ikke enig med Berman når han sier at europeiske ideer har påvirket mye av det vi kaller islamisme i dag. Jeg mener det ofte finnes en genuin fanatisme i religion som man ikke uten videre kan redusere til politisk påvirkning fra tanker og ideer. Det er ingen ideologisk likhet mellom nazisme og islamisme. Det fins faktisk folk som tror på kalifatet, som tror på de voldelige metodene mot det «syndefulle Vesten», og dette er synsmåter som også baseres på religion. Når jeg sier «vestlig imperialisme», mener jeg det er en beskrivende term. Vesten har dominert og dominerer også nå. Men det finnes en politisk korrekthet i vår omtale av oss selv. Fordi vi sier vi er liberalere, tror vi at vi på en måte er åpne for enhver pluralisme. Så vi sier vi er pluralister og liberalere, og vi er åpne og liberaldemokratiske. OK, men de verdiene vi fremmer gjennom utenrikspolitikken meget, meget sterkt, og også med militære midler de verdiene er ikke «du kan like dem eller ei». De bæres objektivt av oss, av FN, OECD, NATO og EU som om de er de rette verdiene. Og disse verdiene er veldig spesifikt definert. De omfatter rettsstaten, liberaldemokratiet og menneskerettighetene, det jeg kaller «treenigheten» i moderne vestlig politikk. Fordi jeg så absolutt er tilhenger av disse verdiene, i likhet med Paul Berman, bør vi ikke late som om vi på noen måte er verdinøytrale. Maktbruk for det gode? På den annen side fremmer vi svært spesifikke standarder for menneskerettigheter, for politisk prosedyre og for hva slags politiske samfunn vi ønsker å se overalt i verden. Etter 1990 og kommunismens fall har promoteringen av disse verdiene, av treenigheten, økt betraktelig. I dag er det bare humanitærhjelp ved katastrofer og lignende som ikke medfører politiske betingelser. Vi bruker politiske betingelser i alle medlemskapsprosesser i EU, Europarådet og OECD. Vi bruker politiske betingelser i all u- hjelp, for eksempel til Afrika. Vi sier de kan få penger til å bygge en skole, men de må fremme bestemte verdier, politisk, for å få pengene. Den tiden er over da man ga støtte til diktaturer over hele verden på grunn av kaldkrigsgrunner. I stedet har vi en veldig spesifikk agenda for å gjøre om stater til liberaldemokratier.

samtiden 4 2005 149 Vi er på en måte fundamentalister for det gode det Gode folket som Berman kritiserer for å være agenten for all totalitarisme. Og det er det gode vi alle slutter opp om. Dette strekker seg også til bruken av militærmakt. Det er ikke bare George Bush som snakker om å reparere kollapsede stater og gripe inn i røverstater. Det gjør også FN og tyranndrap, det gamle etiske argumentet at du kan fjerne herskeren om han er en tyrann. Det er et meget interessant argument, fordi det logisk sett er en del av den vestlige liberale agenda. Det er også nøkkelargumentet til de nykonservative. Kan krig og okkupasjon skape liberalisme, spør Berman. Ja, selvfølgelig. Det er Japan og Djevelen er ikke i detaljene i internasjonal politikk, men i generaliseringene. organisasjonens reformpanel for sikkerhetspolitikken, som nylig ga ut sin rapport. Den nye, store politiske agendaen skaper virkelige stater av ikke-stater eller kollapsede stater. Men det virkelige spørsmålet er: Når du har diktatorer som Saddam Hussein, kan du da bruke makt til å intervenere, og avsette diktatoren? Forskjeller Afghanistan-Irak Berman har vært svært velvillig innstilt til begge krigene mot Irak og Afghanistan noe som overrasket meg stort siden han er en liberaler på venstresiden. Jeg vil legge til at det er en stor forskjell i utformingen av de to krigene. Angrepet på Afghanistan var i virkeligheten et FN-mandat, og et angrep med mandat fra NATOs artikkel 5. Når det gjelder Irak, kan man si at etterretningen var så feilaktig, og den nykonservative agendaen i Washington så sterk, at man skapte linken til terrorisme, det vil si ideen om at terroristgrupper ble hjulpet av Saddam og derfor trolig hadde tilgang til masseødeleggelsesvåpen. Som vi vet fantes det ikke noen masseødeleggelsesvåpen. Bermans argument blir derfor et spørsmål om Tyskland gode eksempler på. Okkupasjonen av Tyskland og Japan, to ikke så veldig liberale land, resulterte i veldig liberale, pluralistiske, demokratier. Legg også merke til at okkupasjonslovene, slik de i dag er nedfelt i folkeretten, sier at hvis du okkuperer et land, kan du gjøre det. Men du kan ikke forandre noe innenfor staten. Om det er en diktator i landet du okkuperer, skal du la diktaturet være der når du forlater det. Du kan okkupere, men når du trekker deg ut må alt være urørt. Praksisen i internasjonal politikk i dag er totalt motsatt av dette. Derfor kan vi ikke forlate Kosovo, Irak og Afghanistan, før de er blitt liberale demokratier. Det er grunnen til at vi er i Bosnia på tiende året, der lite er endret, til tross for den store innsatsen. Derfor kan vi si at den liberale agendaen på en måte har vunnet. Den er inkludert og er med for å fremmes over hele verden, med store mengder penger og makt i bakhånd. Et europeisk produkt For å konkludere: Jeg tror problemet er at vi ikke ønsker å akseptere at vi er «det gode fol-

150 samtiden 4 2005 ket», de snille imperialistene, som fremmer dette. At dette er faktisk de beste normene: menneskerettighetene, liberaldemokratiet, rettsstaten og så videre. De er utviklet i Europa, de er et rent europeisk produkt, de er eksportert først til USA, gjennom religionsfriheten. Historien til disse normene går helt tilbake til Aristoteles. Liberalismen gir bare regler for beslutninger om sfærer av ikke-politikk, maktfordeling og så videre, ikke om substansiell politikk. Konklusjonen er at vi ikke burde være så politisk korrekte. Når vi sier ting som «å, du kan gjøre nøyaktig som du vil, så lenge du er liberaldemokrat, respekterer menneskerettighetene fullt ut, og så videre, så kan du stå for hva du vil». Det virkelige problemet er dermed ikke så mye vår imperialisme i verden, men på hjemmebane, når imperialismen møter sine begrensninger. Liberalismen har aldri hevdet å ha en utopisk fremtid, det har aldri vært en utopisk visjon, men dens svakhet er kanskje at den er som Platons løk. Du skreller og skreller, men det er ingen kjerne. Politikk og interesser I San Francisco var jeg en gang med en venn som er amerikansk liberaler. Han sa: «Jeg var her med en svenske, og vi så en sanger stå der, en raring som satt i en eske og åpnet og lukket lokket. Han så ut som han burde vært på asyl.» Og svensken sa: «Dere bør sperre ham inne. Dere bør ikke tillate dette i offentligheten, det å ha slike mennesker.» Det er det illiberale syn. Så det er noe med toleransen som er veldig attraktivt ved liberalismen. Det er så lett å slå ned på noe og si «vi kan ikke tolerere dette», vi kan ikke tolerere raringer, eller at noen er annerledes og ikke som oss. Og det ligger dypt i våre stater, som nasjonalstater, at vi bare kan ha nordmenn, eller at de som er fattigere enn oss bare kan være som oss, som nordmenn, for å bli tolerert. Så det er noe veldig attraktivt ved den liberale innstillingen, men liberalismen vi har her i Vesten består av et sett med politiske verdier som vi påtvinger resten av verden. La oss være ærlige om dette: Politikk handler om verdier som når de fremmes blir til interesser. Og vi bruker alle former for makt for å få til dette. Liberaldemokrati betyr ikke laissez-fairepluralisme, og det applauderer jeg.