Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal fellesbrev nr.21 ( juni 2013) Det er ferietid når dette skrives. Kristin og Erik Bøhler er allerede i Norge, og vi drar i morgen. Magne blir hjemme ut juli, jeg blir to uker av august også. Vi blir i Okhaldhunga til mars 2014 og er takknemlige for greie arbeidsgivere som har forlenget permisjonene våre. Vi trives begge så godt i Nepal at hadde det vært jobber for oss fram til pensjonsalder hadde vi nok slått til. Mye regn, og sol innimellom, gjør at naturen er i grønt flor hvor mange grønnfargenyanser er der tro? Risen plantes ut på terrassene som har god vanntilførsel, først såes det tett som på bildet over, så plantes det ut. Maisen har vokst langt over hodene våre, og kolbene blir større for hver dag. Innimellom maisen plantes nå hirsen. Veldig uvær både i vest Nepal og i India, i grensestrøkene til Nepal, har preget nyhetsbildet de siste dagene. Flere tusen mennesker er berørt, flere hundre funnet døde, og mange er på flukt, mange leter etter sine. Hus og broer ødelagt. Jeg har vært noen dager i Kathmandu og fikk med to flotte gudstjenester på lørdag. Kanskje var der ca 800 til stede på den ene, og det var første av tre gudstjenester de hadde i Patankirka det er visst like mange på alle gudstjenestene. Sangen er bare fantastisk og det var 39 personer som hadde bedt om spesiell forbønn, med navn, adresse og problem de ville at menigheten skulle be for. Det tok de seg god tid til. Stor tillit til Han som alltid hører og vil oss det beste, og til kraften i fellesskapet.
Ny leder for distriktshelsetjenesten i Okhaldhunga, Apsara, kom i begynnelsen av juni. Jeg fikk bli med henne og sykehusdirektør Tuk på bli-kjenttur i 4 kommuner. Vi gikk, stort sett i regn, opp og ned de bratteste, smaleste, glatteste stiene en kan tenke seg, i 4 dager. Og møtte mange dyktige, engasjerte medarbeidere og lokale. Og mange blodigler! Ikke de greieste krypene jeg vet. Ekle, og det klør innmari i lange tider etterpå. I hver kommune har myndighetene en helsepost, og våre helsearbeidere, ca 25, er støttespillere og pådrivere i kommunene sammen med de statlige ansatte. Det gjorde stort inntrykk å møte den ivrige helsearbeideren vår Jaisara, i fylkets største kommune Patle, som har hele 4.200 innbyggere, ingen veier, og utrolig mye ugjort både på helsefronten og de fleste andre fronter. I Prapcha var vi med på «Miljødagen», og plantet trær og hørte på taler og vakre selvskrevne dikt om miljøvern. Kvinnene i prosesjon fra helseposten til skolen, med miljø-slagord. Nesten over alt er kvinnene i front, som oftest som frivillige, og med et veldig engasjement for eget lokalsamfunn. På bildet planter Apsara et tre. Gjestene fikk dele ut premier, som det seg hør og bør. Vi møtte også tidligere pasienter, bla en veldig fornøyd mann som dro opp Tskjorta og viste et digert operasjonsarr livet hans ble reddet av dr. Martin sa han. Og gamlemor som for kort tid siden ble båret i 2 dager på disse skumle stiene, og som fikk hjertemedisiner og kjenner seg frisk. Stort å møte takknemligheten.
Vi var innom Lal Bahadur, som etter å ha fått antipsykosemedisiner for noen måneder siden, nå fungerte forholdsvis normalt. Han hadde blitt, ja noen ganger selv bundet seg til store stokker for å begrense volden, i 21 år! Han og familien kunne ikke få rost sykehuset og de ansatte nok. «Vi har fått et helt nytt liv» sa alle. Vi ble budt på nydelig yoghurt hos en takknemlig lærer som har vært i behandling hos oss for alkoholisme. Godt å ha god hjelp over elvene av Tuk, sykehusdirektøren. Det var ganske sterk strøm, og glatt. Ny jeep ulykke 16 personer studd inn i en jeep som er mer enn full når der er 10! Den 20 år gamle sjåføren mistet kontrollen, og utfor bar det, ca 500 m sier folk! Høyden må vi kanskje ta med en «klype salt», men det var langt ned. 2 døde på stedet, en 4 åring på vei til sykehuset. Undervisningsrommet ble ryddet, vår dyktige stab brettet opp ermene og alle 13 fikk behandling. Glade barn Vi fortalte i sist brev om Kumari som vi håpet snart kunne reise hjem. Hun får fortsatt behandling, og datteren er fortsatt trofast ved hennes side. Her har hun funnet en ny venninne. De hogger ved/planker til matlaging, og har det gøy, tross mors langvarige sykdom. Antagelig må 11åringen gå et år om igjen på skolen fordi hun har vært fraværende så lenge.
D Guttene under kommer langveis fra. Den ene med en yngre underernært og svært syk søster, den andre med en eldre søster som er helt oppsvulmet og ikke kan gå. De har nok knapt sett en traktor før. Sykehuset er spennende, og de holder seg enten på sosialkontoret hvor de får mye oppmerksomhet, eller ute på tunet der mye skjer. Den yngste av dem ble bare kalt «hero» ( helt) etter han ble vasket fra topp til tå, og fikk nye klær fra «social». Hva Hva Traff også nettopp på en sprudlende 6 åring i landsbyen hennes. Jeg kjente henne først ikke igjen, for da jeg så henne sist hadde hun en merkverdig hudsykdom som våre leger etter hvert fant ut av og fikk behandlet. Er det rart vi blir betatt, engasjert og glad i disse flotte barna som kommer til sykehuset vårt? Og er det ikke viktig å hjelpe disse «mine minste små»? Resultatet fra årets 10.klasses eksamener, såkalt School Leaving Sertificate, er nylig offentliggjort. Mange gledet seg nok også over resultatet, men ca 57% besto ikke. I et fylke i vest var det bare ca 8% av elevene som klarte eksamenen. Tragisk med et skolesystem som fungerer så dårlig.
Så til byggeprosjektet Tidsrammen er sprengt for lengst. Men vi mener bestemt at dette også betyr at vi får et mer funksjonelt sykehus og område rundt. Vi gleder oss over alle som bidrar til at drømmen går i oppfyllelse. Som permittert attføringskonsulent gleder jeg meg stadig over alle trengende som har arbeid i tilknytning til sykehusutbyggingen enda litt lengre enn planlagt. Igjen og igjen får vi bekreftelse på nødvendigheten av utbyggingen, og gleder oss stort til den dagen bygningene kan tas i bruk. Vi har endelig byttet konsulentfirma så rart det kan høres, men det fører for langt å si noe mer om det her. Det nye konsulentfirmaet besøkte prosjektet forrige uke, og det er optimisme. Gulv og ringbjelke er støypt på hovedbygget, flere innvendige vegger kommer opp i poliklinikken ( på bildet mures doene), takrenner er på vei fra Kathmandu og så kan det grønne bølgeblikktaket legges på etter vi er reist. Fundamenter til generatorbygget ( planlagt med kantine på toppen) er på plass. Om TBbygget skulle vi gjerne meldt at pasienter har flyttet inn, men det har de ikke enda. Rommene blir lyse og lune som dere ser på bildet mange av pasientene her skal jo bo over lengre tid. Og så kan det meldes at det første helikopteret har landet på sykehusets nye helipad! Pga mye regn er veiene i dårlig forfatning flere steder. En lastebil som skulle hente sand/grus til prosjektet i nabofylket denne uka, kom ikke fram. Vi er fortsatt takknemlige for forbønn for arbeiderne og det krevende arbeidet.
ba Vi er veldig takknemlige for å ha 3 nepali leger på sykehuset over sommeren. Bildet er fra en legevisitt nylig hvor dr. Erik denne dagen benytter anledningen til å undervise om slangebitt. En ung kvinne kom raskt til sykehuset, og det gikk bra. Legene er lydhøre når den erfarne legen meddeler. På sosialkontoret er dagene fulle. Det blir mye småprat på sengekanten til pasientene, mange terapeutiske samtaler med de som sliter ekstra, undervisning av nybakte mødre, utdeling av matlapper til noen, aktivisering med barna, og samtaler med alle som søker støtte til regningene. En dag behandlet Jangi og jeg 23 slike! Noen får særbehandling som denne alenemoren til en svært funksjonshemmet gutt som får en sekk ris hver måned. Sykehuset vårt betyr mye for svært mange. Takk for fortsatt engasjement, forbønn og giverglede for Okhaldhunga. GOD SOMMER. Vi håper å se en del av dere. Beste hilsener fra Dorothea og Magne Støtt gjerne utbyggingen med å bruke Normisjons kontonummer: 1503.02.13537. Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.254