Okhaldhunga Times, Oktober 2015

Transkript

1 Okhaldhunga Times, Oktober 2015 Kjære venner Endelig, etter åtte år med kaotiske forhandlinger i den «grunnlov-givende forsamlingen», har Nepal nå fått en ny grunnlov, gyldig fra 20. september Ennå gjenstår mye usikkerhet, men tre ting av betydning for oss er fastslått: Landet forblir en sekulær stat. En del kristne hadde fryktet at en økende hindunasjonalisme, med støtte fra India, skulle vinne fram. Det ser ikke ut til å ha skjedd. Nepal blir en føderal stat, bestående av sju provinser. Grensene mellom disse er nå den største politiske konfliktsaken i landet. Denne konflikten har lammet hele sørbeltet i mange måneder, og stenger fremdeles for omtrent all import fra India. Og India følger opp med å boikotte all eksport til Nepal, deriblant diesel og bensin, fordi de ikke er fornøyde med den nye grunnloven. Dette er praktisk viktig for oss, fordi det har stoppet tilgangen på en del byggematerialer til det nye sykehuset nå i sluttfasen. Provinsene får ansvar for landets helsetjenester. Det betyr at Okhaldhunga Sykehus må bygge nye relasjoner til myndighetene, men vi vet ennå ikke hvordan det vil bli. Og mange pasienter finner jo veien langveisfra til sykehuset vårt, ofte fra områder som nå vil tilhøre andre provinser. Vi håper det ikke blir det enda vanskeligere for dem nå. Lederne for de tre store partiene i landet, Sushil Koirala (Kongresspartiet), KP Sharma Oli («Forenede Marxist-Leninister») og Pushpa Kamal Dahal (Maoistpartiet). De har nå, etter åtte års krangling, blitt enige om en ny grunnlov. Men landet er fullt av protester. Byggeprosjekt i boikottens tid Byggeprosjektet går stadig framover, men transportproblemene pga den indiske boikotten nevnt over, forsinker det mye. Diesel må importeres fra India, og nå som det har stoppet opp må bruken av diesel-generatorene, og bilene, begrenses. Men malerarbeid kan gjøres uten import av utstyr, så det pågår for fullt. Som vi ser på skjorta, har denne karen malt med mange farger før. Her blir inngangsdøra til kirurgisk avdeling fin.

2 Selve det store sykehusbygget er i ferd med å bli ferdig. Vi kan ikke basere oss på bruk av sengeheis her, så det må lages et system med ramper utenfor huset. Her ser vi fundamentet til rampene nederst. Det krever stålkonstruksjoner. De er bestilt, men pga den politiske boikotten i sør får vi ikke hentet dem hit, så dette står i stampe. Den nye kantina ser innbydende og innflytningsklar ut...men på kjøkkenet mangler de store stålbenkene til matlaging og oppvask. De er bestilt, men sitter fast i boikotten. Indisk nyresykdom Neida, sykdommen er ikke indisk, den finnes alle steder i verden. Men av en eller annen grunn ingen ennå har greid å finne ut av, er det mange flere barn som får «nefrotisk syndrom» her på det indiske subkontinent, enn andre steder. Det er en tilstand hvor nyrene plutselig begynner å skille ut altfor mye proteiner og for lite vann i urinen. Tilak var sju år gammel da han kom til oss første gangen, for fem år siden. Hele kroppen var hoven som en ballong, han tisset nesten ikke, var slapp og lei seg. Det var faren hans også. De hadde vært rundt til mange helseposter og kjente shamaner i Udaypur, sitt eget distrikt. Så, etter flere uker, fikk de høre om et sykehus der fattigfolk kunne få behandling for mye rart. Det var flere dagers reise unna, men de hadde prøvd alt annet. Så faren tok ham med seg hit, og laboratorieprøvene viste at han hadde nefrotisk syndrom. Vi begynte behandlingen vi pleier å bruke. Men den virket ikke, selv etter mange uker, antagelig fordi sykdommen hadde stått så lenge da de kom. Så til slutt ga vi ham en form for cellegift som også brukes i kreftbehandling. Da slapp sykdommen endelig taket, for en stund. For nesten alle disse pasientene får tilbakefall noen ganger. Tilak har vært her mange ganger etter det, så vi har blitt godt kjent med dem. Alltid er det faren som kommer med ham, bærer,

3 mater og trøster. Nå har de blitt flinke til å komme fort. Så da de kom denne gangen slapp sykdommen taket etter bare to ukers behandling. Tilak er et godt eksempel på «nefrotisk syndrom» for de unge legene her, så jeg bruker ham stadig i undervisningen. Hvilke prøver er nødvendige, hvilken behandling er mest effektiv, og hva må gjøres hvis den ikke virker Slik kan Tilaks problemer bidra til at andre med samme sykdom får riktig og rask behandling senere, på andre sykehus i utkant-nepal. Hønseoppdrett Urmila og hennes familie er av de aller fattigste vi har blitt kjent med her. De eier et bratt lite jordstykke i grøftekanten, akkurat stort nok til at de satte opp et lite skur å bo i for noen år siden. Det raste ut en regntid, og de bygde det opp igjen. Jordskjelvene i april og mai skadet neste hus så det ble ubeboelig for mennesker, men ikke mer enn at de fant noe å bruke det til: De lånte penger og kjøpte 300 kyllinger, og lot dem bo i det ødelagte huset! Selv bygde de et nytt bambus-skur, og flyttet inn der. Hvis kyllingene lever og vokser godt i to måneder, skal de kunne selges med god fortjeneste. En vei ut av fattigdommen? Raset gikk Nå går regntiden mot slutten, og heldigvis har det ikke blitt så mange jordras som fryktet, etter at jordskjelvene gjorde grunnen ustabil. Men i Mamka, landsbyen der det lokale kraftverket ligger, gikk det et stort ras nå i september:

4 Raset gikk midt gjennom en landsby. Det startet som et lite ras høyt oppe i åssiden, så ble det større og større som en snøball nedover fjellsiden og gjennom landsbyen. Totalt 75 husstander (= 359 mennesker) mistet sine hus og noe eller all jorda si. To mennesker omkom. Husdyr mistet: Bøfler: 28, Kyr: 6. Også det lokale kraftverket ble ødelagt. Søppelaksjonen fortsetter En ting er å få nye og fine bygninger. Noe ganske annet er å holde det rent og pent rundt dem. Vi prøver å oppgradere avfallshåndteringen her. Ideen om kildesortering er ellers ikke helt kommet til Nepal, men nå skal vi i gang. Plast i de blå, kompost i de grønne (går rett i biogass-anlegget!), og resten i de røde. Nå skal hele sykehuset i gang med nye rutiner.

5 Å få komme til kirken Folk som ber og lovsynger, er det noe å ta bilde av, da? Ja, det er det, når vi kjenner historien bak: Helt til høyre sitter Tulasi, som gamle lesere av OT kanskje kjenner igjen: Hun falt ned et stup, brakk ryggen og ble lam for åtte år siden, da hun var 18 år gammel. Hun kom til tro den gangen. Nå er hun innlagt igjen her på sykehuset, og operert for blærestein m.m. Det er en stor opplevelse for henne å delta i gudstjenesten her, for hun har i mange år vært den eneste troende i sin avsidesliggende landsby. Med lammelser i bena kommer hun seg ikke ut av huset sitt selv, og bor alene med sin gamle mor. Ved siden av henne står Apsara, den dyktige, unge lederen av landsbyhelsearbeidet vårt. Ingeniør Fred har på seg slips, i anledning av at det hans tur til å preke i dag. Dr. Keshab har med seg en ny doktor-kollega, som er i en kirke for første gang i sitt liv. Han lot seg ikke avskrekke av at gudstjenesten varte i vel tre timer, som den gjerne gjør når det er nattverd her. Når folk har gått i timevis for å komme fram, må de få noe skikkelig igjen for strevet. Hilsen Kristin og Erik Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: