"Hunnørnen" Jonas Lie Navnet ditt:...
Jonas Lie Hunnørnen Hunnørnen kom fra en hundremils morgenjakt innover stenviddene og suste hjem til ungen med en nybåren reinkalv i klørne. Som den dalte ned mot redet, slo den hastig og voldsomt med vingene, og et vilt, skurrende skrik ljomet mangfoldig igjen i fjellgryten. De sterke grenene som hadde ligget underst i redet, hang med lange tafser av skitten, fjæret og blodig mose på svabergene nedover fjellveggen. Redet var plyndret og ødelagt, og ungen, som daglig hadde øvd vingene sine og prøvd klo og nebb på større og større bytte, var borte. Hunnørnen løftet seg høyere og høyere, alt til ekkoet av skriket ikke lenger lød i fjellensomheten. Den kretset og speidet. Med én gang heste og hveste det over hodene på to skyttere som styrte utfra en sti i skogen langt nede. Den ene bar en fanget ørnunge på ryggen i en vidjekurv. Og mens de to menn skrittet mil etter mil den lange veien nedover til en av de øverste bondegårdene i dalen, seilte ørnen høyt oppe i luften, årvåkent voktende. Gjennom blå glugger i skyene så den med sine skarpe øyne hvordan mennene kom inn på tunet, og store og små flokket seg om vidjekurven. Hele dagen kretset den der oppe. Da skumringen falt på, dalte den lavt ned mot husrøken. Og i mørket om kvelden hørte folkene på gården et underlig fælt skrik over taket. Tidlig - som solen bare begynte å gylle i morgengryet - svevet den igjen høyt der oppe, med det gløgge blikk ned på bondegården; der stod bondens sønner og telgde med øks og skar trestikker utenfor døren mens barna så på. Lenger ut på morgenen bar de et bur ut på tunet; den så godt, gjennom de åpne burstengene, hvordan ungen flakset og hogg der inne og strevde og strevde for å komme fri. Buret ble stående der forlatt, uten at noe menneske lenger viste seg. Det stod der mens solen steg høyere og høyere utover den varme formiddagen. Ørnen seilte i ring der oppe bak skyene og skjelnet hver bevegelse til ungen - hvorledes den satte det krumme nebb i været og freste, mens klørne i fortvilelse grep om spildrene. 2
Det led over middagstid. Ennå viste det seg ikke et levende vesen der ute ved buret. En gul katt drog seg søvnig bort fra den solhete husveggen og strøk nysgjerrig omkring buret i en stor bue, ble redd og skjøt rygg. Og hunnørnen hvilte, alltid med samme rolige fart, på vingene, gjemt der oppe mellom skyene. Den hadde tatt mistanke av stillheten der nede på gården, og den holdt seg på avstand. Den hadde lært seg til å gjette faren. Mang en felle hadde de satt opp for den, og med mangt et lekkert dyr hadde de fristet den, mens skytteren selv lå på lur. Og mang en kule hadde sust gjennom dens vingefjær i alle de år den hadde svevet over dalen og valgt sin tid til å slå ned og ta blodig tiende. Skyggene av husene og trærne og innhegningene ble lengre og lengre. Buret hadde stått nede på det tomme tunet hele den lange, varme dag og fristet og lokket, mens bondens sønner skiftet om å stå på lur inne i huset, ferdige med geværet. Ørnungen hakket uavlatelig med nebbet og klemte og pinte hode og hals og den ene vingen ut mellom spildrene, snart her, snart der. Men nå det lakket mot aften, begynte barna å løpe frem og tilbake mellom husdøren og buret, og litt etter lekte de alle lystig på tunet. En og annen av de voksne kom ut og tok opp sin vanlige gårdsgjerning. I den stille kveld hadde den unge sønnekonen lagt diebarnet fra seg på bleiken mens hun skylte noe linnet ved brønnen. På låvetaket vippet et par travle skjærer, som hadde redet sitt på piletreet ved hovedbygningen, og nede på tunet hoppet noen spurver og plukket korn mellom avfallet Med ett mørknet det som en lynsnar skygge gjennom luften. Det lød i stillheten en underlig brusende lyd, et mektig vingesus. Idet konen hastig så seg om, lettet en svær ørn seg opp fra bleiken. Hun reiste seg i isnende redsel, ennå med det våte tøyet i hånden. Rovfuglen holdt hennes barn mellom klørne, og et langt sekund fulgte hennes stive blikk hvorledes den steg, og luften blånet mellom barnet og jorden. " Den ville, vanvittige angst gav henne tanken: Hun fór bort til buret, trakk ørnungen ut og holdt den jamrende og skrikende i været, med begge armer, uten å bry seg om at den hakket og hogg hennes ansikt og hode til blods. 3
Hunnørnensvevet et øyeblikk i luften; hver enkelt gang den slo med vingene for å holde seg oppe, så konen barnet hang i sitt svøp som en orm mellom klørne på den. Så med ett syntes hun den senket seg. Og åndeløs fulgte hun hvorledes rovfuglen dalte ned igjen på vollen. Hun slapp ørnungen og tumlet sanseløs bort til sitt barn. De to nødstedte mødrene hadde forstått hverandre. Men - som ørnen slapp sitt bytte og igjen løftet seg, glimtet et skudd inne fra huset. Og den mektige hunnørnen styrtet med vidstrakte vinger ned på bleiken, mens ørnungen med kort og hastig flukt satte inn over skogtoppene. (1892) Ordliste tiende: en slags skatt bleiken: bleikeplass; sted der en legger tøyet i sola for å bleike det 4
Spørsmål til av Jonas Lie Oppgaver 1. Hva var det hunnørnen hadde med seg hjem fra jakt? 2. Hvordan oppførte ørnen seg da hun oppdaget det tomme redet? 3. Hva var det skytteren hadde i vidjekurven? 4. Hvorfor våktet (så) ørnen på de to mennene? 5. Hva tror du det var at folkene på gården hørte om kvelden? 6. Hvordan hadde ørneungen det inne i buret, hvordan oppførte den seg? 7. Hvorfor tror du ørnen oppholdt seg høyt oppe mellom skyene utover dagen? 8. Hvem stod på lur med geværet, hvem lurte de på? (stod på lur = var klar til å skyte) 5
9. Hva var det den unge sønnekonen holdt på med ved brønnen? 10. Hvor var barnet hennes? 11. Hva var det hunnørnen gjorde da hun fikk øye på barnet på bleiken? Fortell alt. 12. Hva gjorde konen med ørneungen? 13. Hva gjorde ørnen med barnet? 14. Prøv å forklar setningen: " De to nødstedte mødrene hadde forstått hverandre ". 15. Hva skjedde med hunnørnen? 6
16. Hva skjedde med ørneungen? 17. Synes du de to mennene handlet riktig eller galt mot slutten? Forklar det du svarer. 18. Hva tror du forfatteren ville ha svart på spørsmål 17? 19. Teksten kan deles inn i avsnitt preget av: -spennende handling (noe skjer) -avventende ro (stille før stormen) Finn eksempler i teksten på begge typer. 20. Kjenner du til andre historier (sanne /usanne) om ørner som har vært på menneskerov (jakt)? 7