Elizabeth LaBan Tims tragedie Oversatt av John Grande
Til Alice og Arthur
Første kapittel DUNCAN Kom inn, få en venn, og vær en selv Idet Duncan gikk inn gjennom steinporten til avgangsklassens elevhjem, var det to ting som sto i hodet på ham: Hva slags «skatt» som lå igjen til ham, og tragedieoppgaven. Ok, kanskje tre ting: Han var også engstelig for hvilket rom han kom til å få. Han forsøkte å si til seg selv at hvis det ikke hadde vært for det andre punktet, ville han ha vært nesten hundre prosent tilfreds. Nesten. Men den oppgaven Irving skoles svar på en fordypningsoppgave sugde vekk minst tretti prosent av tilfredsheten hans, og det var ergerlig at det skulle være sånn på en så viktig dag som denne. Kort fortalt kom han til å bruke en stor andel av de neste ni månedene på å prøve å definere en litterær tragedie, for eksempel hva som gjorde Shakespeares Kong Lear til en tragedie. Hvem brydde seg egentlig om det? Han kunne svare på det her og nå: En tragedie var når det skjedde noe kjipt. Kjipe ting skjedde hele tiden. Men engelsklæreren til avgangsklassen Mr. Simon, som også var den som hadde oppsyn med gangen hans i
år han brydde seg om det. Han brydde seg veldig mye om det, og han elsket å strø om seg med ord som vektighet og hybris. Duncan jobbet mye heller med tall enn med ord, og han hadde hørt at en og annen avgangselev ved Irving skole slapp unna uten å gjøre så altfor mye. Kanskje han egentlig ikke behøvde noe bedre enn en C på oppgaven. Han skulle ikke la dette ødelegge det siste året på high school. Ikke etter de feilene han hadde gjort forrige skoleår. Men når han tenkte seg om, slo det ham at det kanskje kunne være greit å ha noe å avlede tankene med; det var i hvert fall bedre enn å dvele ved fortiden. Duncan tvang seg til å gå rolig inn gjennom porthvelvingen han kjente en sterk trang til å stanse og lese budskapet som var risset inn i steinen. Men nå hadde han allerede gått på denne skolen i tre år, så han visste hva som sto der. Det ville se dumt ut om han stoppet for å lese, så isteden mumlet han ordene til seg selv: «Kom inn, få en venn, og vær en selv.» Han hadde gått under dette utsagnet mange ganger før; han var nødt til det for å komme til kantinen eller rektors kontor. Og han hadde aldri tenkt noe særlig over det før. Men nå? Jo, nå håpet han at det faktisk var noe i det, at disse menneskene faktisk var sanne venner hva nå dét betydde. Etter alt han hadde vært igjennom, trengte han mer enn noen gang før at de støttet ham. Avgangselevene fikk bo rett ved plassen den vakre gårdsplassen som hovedbygningene lå rundt. Og rommene som tilsvarte dobbeltrommet han og Tad hadde bodd i de tre siste årene, var delt i to, slik at alle avgangselevene fikk bo for seg selv. For første gang kom han ikke til å dele rom med noen her på skolen. Rommene var selvfølgelig knøttsmå, men han kunne
gladelig ha flyttet inn i et bøttekott, bare han fikk bo ved plassen og alene. Han gikk inn i bygningen, sugde til seg den velkjente lukten av mat fra kantinen og det han alltid tenkte på som lukten av papir, blekk og hardtarbeidende hoder, og gikk mot trappene. Han nølte et øyeblikk, for han visste at han nå, på godt eller vondt, skulle få vite om han fikk det rommet han hadde tenkt og håpet på hele sommeren. Han visste hva han ville bli glad for: et av rommene som vendte ut mot gårdsplassen, midt i gangen og ved siden av Tad, hvis han fikk alt han ønsket seg. Noen la en hånd på skulderen hans, og han snudde seg fort. «Kom igjen, da, hva er det du somler sånn for?» spurte Tad og gliste bredt. Duncan strakte seg frem for å ta ham i hånden, men i siste øyeblikk trakk Tad seg unna, og med en utfordring til Duncan om å følge etter ham, satte han av sted opp trappen, to trinn av gangen. Duncan skulle til å løpe etter ham, men stanset. Det var nå det skulle skje, og han ville nesten ikke vite det. Det var bare fjorårets avgangselever som fikk vite hvem som skulle få hvilket rom, og de hadde sverget de avla bokstavelig talt en ed som innebar at karaktersnittet deres ville bli senket (og universitetet deres varslet) hvis de brøt den på aldri å fortelle det videre. På siste skoledag skrev de alle navnet på den som skulle overta rommet deres, på døren, og så la de igjen en «skatt» som den nye avgangseleven skulle finne første skoledag etter ferien. Deretter ble gangene lukket og låst frem til august. Det var ikke så rent få nye avgangselever som hadde prøvd å komme seg inn på gangen, og til og med forsøkt å bestikke rengjøringspersonalet som kom for å tørke støv og lufte
en uke før skolestart. Så vidt ham bekjent var det aldri noen som hadde klart det. Og skatten som ventet på ham, kunne være hva som helst. «Kom igjen, da, Dunc,» ropte Tad. «Jeg stjeler skatten din hvis du ikke kommer opp.» Duncan hadde lyst til å rope og spørre hvilket rom han hadde fått, men fikk seg ikke til å gjøre det. Hva var det med ham? Så sinnssykt viktig var vel ikke dette. Hvor mye kom det egentlig til å ha å si for livet hans hvilket rom han fikk, og hva den forrige eleven hadde lagt igjen til ham? Men det hadde jo vært bra å ha noe å fortelle når de spiste middag den kvelden. I det minste kunne det hjelpe ham med å styre samtalen bort fra det han var redd for at alle helst ville snakke om. Opp gjennom årene hadde skattene vært alt fra en nesten tre måneder gammel, råtten pizza til en sjekk på fem hundre dollar. Det gikk rykter om at noen heldige fjerdeklassinger hadde fått to billetter til en Yankeeskamp, aksjer i et eller annet kjent selskap og gavekort på en av de dyreste restaurantene i Westchester kommune. Og ryktene fortalte at var det en elev som en gang for mange år siden hadde funnet en bulldoggvalp skolemaskoten på rommet sitt. Visstnok ville skolen at gutten skulle finne et nytt hjem til valpen, men det endte med at de lot den bli og døpte den Irving. Det hang et bilde av hunden på skolebiblioteket, men lærerne nektet alltid å svare når Duncan spurte dem om historien var sann. Det verserte masse historier om usle skatter også: M&M s-poser og vilkårlige bøker. Duncan tok seg langsomt opp trappen mens andre avgangselever for forbi og klappet ham på ryggen. Trappen var felles for guttene og jentene, men jentene bodde i den lange
gangen rundt hjørnet, der de hadde utsikt mot skogholtet bak skolen. Han hørte en jente som hylte at det var en kanin på rommet hennes var det virkelig mulig? Noen måtte vel ha snakket med rengjøringspersonalet og fått dem til å plassere den der nå nylig, det samme som måtte ha skjedd med den mystiske bulldoggen. Han håpet han ikke fikk et dyr. Det var det siste han hadde lyst på. Han var nesten helt oppe nå. Hvis han så etter, ville han kunne se dørene som fortsatt var lukket, og begynne å gjette på hvilken av dem som var hans. Men gangen var lang. De fleste av dørene i denne enden sto åpne, så de som skulle bo der, hadde allerede funnet rommet sitt. Han kunne se en del lukkede dører i den andre enden på noen var det teipet fargede ark, på andre var det skrevet navn med utklipte bokstaver tvers over døren. Navnet hans lyste ikke mot ham noe sted. Han var halvveis i gangen da han begynte å kjenne at det sank i magen på ham. Akkurat da kom Tad styrtende ut av en av dørene. «Jeg fikk det gamle rommet til Hopkins,» sa han. «Og vet du hva han har satt igjen til meg, eller?» «Nei, hva da?» spurte Duncan, uten egentlig å bry seg om svaret. Han ville riste av seg dette tungsinnet. Tad oppførte seg jo helt som vanlig; kanskje var det ingen som tenkte på det som hadde skjedd året før. Uansett hvilket rom Duncan skulle bo i, uansett hva slags skatt han fikk, kom det til å være glemt i løpet av en dag eller to. Det var bare de virkelig enestående skattene folk fortsatte å snakke om lenger enn det. Og han kom vel uansett til å bli vant til rommet han fikk. Det var egentlig bare ett rom ingen ville ha. «Kom inn,» sa Tad og hentet Duncan tilbake til virkeligheten.
Duncan gikk motstrebende inn på rommet til Tad og så seg omkring. Det var ikke så lite som han hadde trodd det skulle være. Faktisk virket det ganske stort. Det sto en seng der smalere enn en enkeltseng, hvis det var mulig og et bitte lite skrivebord, selv om det aldri var noen som satt på rommet sitt og jobbet; alle gikk på lesesalen for å gjøre lekser. Tad åpnet døren til klesskapet og pekte inn. Duncan så en flaske det så ut som brennevin av noe slag med en diger gullsløyfe på, som var skjøvet helt bakerst på en av hyllene. Tad grep tak i den. «Bourbon,» sa han stolt. «Bra greier. Fra et familiedrevet destilleri, står det. Tjue år gammel!» «Hø,» sa Duncan. «Vil du smake?» «Nei, ikke nå. Nå vil jeg finne rommet mitt,» sa han. Men så tilføyde han: «Kanskje etterpå.» «Har du ikke funnet rommet ditt ennå?» spurte Tad vantro. «Kom igjen, da, gå og finn det!» Duncan gikk ut på gangen igjen. Overalt var det folk som sprang frem og tilbake mellom rommene, kastet ball og spilte musikk. I morgen kom det nok til å være roligere, men i dag var alt lov nå ja, antagelig ikke den bourbonen. Denne gangen fortsatte Duncan helt til enden av korridoren. Han visste hva det var som hadde plaget ham: Han hadde på følelsen at han kom til å få hjørnerommet, det rommet ingen hadde lyst på. Og han hadde rett. Navnet hans var rablet ned på et hvitt, linjert papirark. Han åpnet døren og ble straks påminnet om hvorfor ingen ville ha dette rommet: Det var nesten ikke noe lys her, bare en ørliten runding av et vindu som så kult ut fra bakken, men ikke fra innsiden. Og det var utrolig mye mindre enn rommet til Tad. Duncan sank sammen på den bitte lille, uoppredde senga. Alle tingene
hans sto sirlig stablet i hjørnet, de var blitt sendt i forveien og båret opp tidligere på dagen. Han var så skuffet at han nesten glemte hele skatten. Og så snart han fikk øye på den, begynte han om mulig å føle seg enda mer ille til mote. På skrivebordet lå det en liten stabel med CD-er. Herlig. Musikk. Det var nesten verre enn den råtne pizzaen, for det var jo ikke interessant engang. Og det var vel ingen som hørte på CD-er lenger? Han visste hvem som hadde bodd her forrige semester: han albinofyren. Duncan kunne ikke fatte hvor uheldig han hadde vært. Duncan strakte seg mot skrivebordet rommet var så lite at han kunne nå hva som helst fra hvor som helst uten å reise seg eller flytte på seg. CD-ene lå i en pen stabel sammen med en lapp som var brettet på midten. Langsomt brettet han den ut det var en utskrift, men med en underskrift i den samme slurvete håndskriften som på lappen på døren: Kjære Duncan. Jeg tror jeg vet hva du tenker akkurat nå. Altså, du tenker sikkert på mange ting, men øverst på lista står antagelig at dette rommet er helt ræva. Men det er det ikke. I klesskapet er det et hemmelig rom hvor du kan gjemme ting, og det er det ingen andre som har. Det er over den tredje hyllen, bare skyv bestemt på treplaten, så flytter den seg. Det er vanskelig å se inn gjennom vinduet, eller for den saks skyld under døren, så du kan slippe unna med å ha på lyset mye lenger enn alle de andre. Og Mr. Simon kommer til å synes synd på deg fordi du