Norsk Militært Tidsskrift

OLA BØE-HANSEN Operasjon Neptune s Spear side 4 RAGNVALD H. SOLSTRAND Handlingslammelse og forfall i Forsvaret side 14 SVERRE DIESEN Debatten om forsvarets fortid og fremtid side 36 Norsk Militært Tidsskrift Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 181 nr. 4 2011 Kr. 42,- RETURUKE 08 INTERPRESS NORGE 0 4 9 770029 202822 Foto: Tom Snedal

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 42,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Kommandørkaptein Ingeborg Mongstad-Kvammen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Redaktørens spalte s. 3 Ola Bøe-Hansen Operasjon Neptune s Spear - nådestøtet mot Osama bin Laden s. 4 Ragnvald H. Solstrand Om handlingslammelse og forfall i Forsvaret s. 14 NMT notiser s. 23 Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 Hans Christian Helseth Kinas militære utvikling, sett med amerikanske øyne s. 30 Sverre Diesen Debatten om forsvarets fortid og fremtid s. 36 NMT debatt s. 42 NMT bøker s. 46 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2

REDAKTØRENS SPALTE Dette nummeret av NMT innledes med en beskrivelse av den siste dramatiske jakten på Osama bin Laden. Dette er den første av en artikkelserie på to, hvor neste artikkel, som kommer i neste nummer, vil drøfte de mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen. Foreliggende nummer inneholder også to artikler som belyser Forsvarets utvikling de siste 30 år, hvor Ragnvald H. Solstrand peker på manglede politisk vilje, og Sverre Diesen på manglende militærfaglig vilje, til å få mer ut av hver forsvarskrone. Ved siden av bokanmeldelser og en artikkel om amerikanske vurderinger av Kina, inneholder nummeret en diskusjon om militærvitenskapens rammer og utvikling. Forsidebildet viser et norsk Bell 412 eskortehelikopter fra NAD, på vei inn for landing i Nord-Afghanistan i november 2009. (Fotograf: Tom Snedal) Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: Norsk militærhistorisk bibliografi. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av Norsk militærhistorisk bibliografi. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT. 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 3

Operasjon Neptune s Spear - nådestøtet mot Osama bin Laden Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen er for tiden kullsjef ved Forsvarets stabsskole. Han har de senere årene vært hovedlærer og seksjonssjef ved skolen, samt leder for Forsvarets høgskoles mediegruppe med Afghanistan, Pakistan, opprørsbekjempelse og piratbekjempelse som fokusområder. Bøe- Hansen har en master i militære studier med Talibans propagandakrig som tema. I mai 2011 endte historiens dyreste menneskejakt i en by i Pakistan. I mer enn ti år hadde verdens sterkeste militærmakt vært på jakt etter denne mannen. I denne artikkelen får vi en detaljert beskrivelse av operasjon Neptune s Spear, dvs. den siste fasen i denne jakten. I neste nummer av NMT vil samme forfatter belyse de mer prinsipielle sidene ved denne operasjonen. AV OLA BØE-HANSEN Det var en dirrende spenning i luften da president Barack Obama, sammen med sine nærmeste rådgivere i Det hvite hus, fulgte operasjonen via satellitt. Nede på bakken i den pakistanske garnisonsbyen Abbottabad hadde verdens mest ettersøkte mann bodd i flere år. Inntil han fikk besøk av en delegasjon spesialjegere fra Navy Seals. 1 Opptakten Fire måneder etter at Barack Obama inntok presidentposten holdt den daværende direktøren i CIA, Leon Panetta, en brief for presidenten om status vedrørende jakten på Osama bin Laden. Presidenten var ikke imponert. I juni 2009 ga presidenten en instruks til CIA om å utarbeide en detaljert plan for den videre jakten på al-qaidalederen, uavhengig av kostnader. Samtidig intensiverte han CIAs bruk av droner på pakistansk territorium, noe som terroristene i baser i Afghanistans naboland raskt skulle få merke. I august 2010 returnerte Panetta til Det hvite hus med bedre nyheter. CIA-analytikere mente de hadde funnet bin Ladens kurér, en mann i begynnelsen av trettiårene ved navn Abu Ahmed al-kuwaiti. Kuwaiti kjørte rundt i en hvit SUV med bilde av et hvitt nesehorn på reservedekkstrekket, som raskt ble fulgt av CIA via satellitt. En dag kjørte denne bilen inn på en eiendom i Abbottabad med et treetasjers hus, et gjestehus og fem mindre bygninger, omringet av en fem meter høy betongvegg. I forhold til tiden benyttet inne på denne eiendommen ble det anslått at Kuwaiti bodde der, og CIA begynte å overvåke denne eiendommen. Beboerne brente søppelet sitt i stedet for å sette det ut til henting, og det så ikke ut som de var tilknyttet noe telefonselskap for verken telefon eller internett. Kuwaiti og hans bror kom og gikk, men en tredje mann, boende i tredje etasje, forlot aldri eiendommen. De gangene han var utendørs var han alltid innenfor eiendommens betongvegger. Analytikere begynte dermed å spekulere i om han kunne være bin Laden. 4

Der det hele startet. USA hadde lenge jaktet på Al Qaida og Osama bin Laden da flyene traff tvillingtårnene i september 2001. Men etter dette massedrapet satte USA inn enorme ressurser for å gripe gjerningsmannen, død eller levende. Foto: AP Wide World Photos Presidenten var oppglødd over disse nyhetene, men ønsket å være enda sikrere før han eventuelt iverksatte en militær operasjon. Etterretningsinnsamlingen ble intensivert for å øke sannsynligheten for at denne personen virkelig var bin Laden. Det hevdes blant annet at det ble iverksatt et vaksineringsprogram i Abbottabad, i regi av en lege tilhørende CIA, for å forsøke å lokke noen av barna som bodde på bin Ladens eiendom slik at man kunne skaffe til veie DNA. Flere barn ble vaksinert, men ingen i målgruppen. Mot slutten av 2010 beordret presidenten Panetta til å utrede mulige operasjonskonsepter for et militært angrep på eiendommen. Panetta kontaktet viseadmiral William McRaven, en Navy Seal-spesialjeger som ledet Joint Special Operations Command (JSOC). I januar 2011 kontaktet McRaven en annen Navy Seal som hadde vært nestkommanderende for Navy Seals-avdelingen som går under navnet DEVGRU (Naval Special Warfare Development Group), og ba ham om å presentere en plan for et raid. I februar flyttet den tidligere DEVGRU-offiseren inn i første etasje i CIAs bygning i Langley, Virginia. Han dekket kontorveggene med kart og satellittbilder over Abbottabad og den aktuelle bygningen, og sammen med 5-6 andre ble de offisielt tilknyttet AfPak-delen av CIAs Counterterrorism Center. I praksis arbeidet de alene. Planleggingen Den 14. mars kalte presidenten sine sikkerhetsrådgivere til situasjonsrommet i Det hvite hus for å gjennomgå mulige handlingsmåter for en militær operasjon mot eiendommen i Abbottabad, hovedsakelig variasjoner av enten JSOC-raid eller luftangrep. Noen av forslagene innbefattet samarbeid med pakistanske myndigheter, andre ikke. Obama valgte til slutt ikke å inkludere Pakistan. McRavens folk fortsatte deretter planleggingen av et raid, og i de neste to og en halv ukene analyserte man måter å komme seg inn i bin Ladens hus på. En mulighet var å lande helikoptre på utsiden av Abbottabad og bevege seg videre til eiendommen til fots. Men sannsynligheten for å bli oppdaget var for stor. Å grave en tunnel inn til eiendommen ble også vurdert, men ble forkastet fordi grunnvannet i området lå for høyt. Til slutt kom de frem til at det mest hensiktsmessige ville være å fly direkte til eiendommen. Tross alt handler spesialoperasjoner om å gjøre det motstanderen minst forventer, og det å fly inn til eiendommen og sette av operatørene direkte ville være en slik overraskelse. 29. mars overleverte McRaven planen til presidenten. Presidentens rådgivere var delt i synet på planen. Noen foretrakk et luftangrep, andre et raid, mens noen ønsket å vente til etterretningene var enda bedre. Daværende forsvarsminister Robert Gates var en av de som tydeligst var imot et helikopterraid basert på erfaringer fra et tilfelle under Carter- Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 5

perioden. For å unngå amerikanske soldater på bakken i Pakistan ønsket han heller et luftangrep utført av et fly av typen B-2 Spirit bombers. Noen raske utregninger kunne dog fortelle ham at bombelasten som skulle til for å sikre at alle etasjer og eventuelle bunkere kollapset ville være så stor at virkningen ville kunne sammenlignes med et jordskjelv. Obama la B-2-alternativet på hyllen og ba McRaven begynne forberedelsene til et raid. Planleggerne i førsteetasjen i Langley plukket ut to dusin Navy Seals fra Red Squadron og ba de møte ved et øvingsfelt i North Carolina for å begynne treningen den 10. april. (Red Squadron er en av fire skvadroner i DEVGRU med om lag 300 operatører totalt). Opptreningen Ingen av operatørene visste noe om det faktiske målet for operasjonen da de startet, men en kopi av eiendommen i Abbottabad ble bygget på treningsfeltet, og fem intense dager fulgte. Den 18. april fløy DEVGRUavdelingen til Nevada for enda en uke med øvelser. Denne gangen var øvingsfeltet et ørkenområde som topografisk var likt området rundt Abbottabad. En eksisterende bygning ble benyttet som bin Ladens hus og flybesetninger plottet en rute ikke så ulik den ruten som måtte flys fra Jalalabad til Abbottabad. Hver kveld etter solnedgang begynte drillen. Tolv Seals fulgte helikopter 1. Elleve Seals samt en pakistanskamerikansk tolk og den skarptrente belgiske fårehunden Cairo fulgte helikopter 2. Pilotene fløy i stummende mørke til de ankom øvingsbygningen hvor operatørene firte seg ned fra helikopteret. Tolken, som hadde blitt rekruttert fra en skrivebordsjobb til dette oppdraget, måtte lære fort. Operasjonsplanen ble raffinert. Helikopter 1 skulle hovre over bakgården og slippe ned alle tolv operatørene på bakken i to fastropes. Helikopter 2 skulle fly mot det nordøstre hjørnet av eiendommen og slippe ut tolken, hunden og fire Seals som skulle overvåke bygningens omgivelser. Helikopteret skulle så hovre over bygningen hvor de gjenværende sju operatørene kunne bevege seg ned på taket av bygningen. Dersom noen i nabolaget skulle reagere ville tolkens oppdrag være å holde dem på avstand. Operatørene på utsiden og hunden Cairo kunne reagere mer aggressivt dersom nødvendig. Om bin Laden skulle vise seg vanskelig å finne kunne Cairo bli sendt inn i huset for å avsløre eventuelle falske vegger og gjemte dører. Den 21. april kom en flylast med gjester til treningsfeltet. Blant dem var admiral Mike Mullen, formannen for Joint Chiefs of Staff, admiral Eric Olson, sjefen for SOCOM og admiral McRaven sammen med en rekke CIAanalytikere. Gjestene fikk en oversikt over den planlagte operasjonen som var døpt Operation NEPTUNE S SPEAR. Dette var en hemmelig CIAoperasjon som offisielle myndigheter kunne fraskrive seg kjennskap til dersom den skulle slå feil. Etter om lag en time med spørsmål kunne gjestene returnere til Washington. Ikke alle var overbevist om at etterretningene var gode nok, men i alle fall det beste som hadde fremkommet Her, ved et relativt beskjedent hus i pakistanske Abbottabad, endte jakten på verdens mest ettersøkte mann. Foto: AFP Getty Images siden bin Laden flyktet fra Tora Bora, nesten ti år tidligere. Tirsdag 26. april gikk de involverte operatørene om bord i et C-17 Globemaster ved Naval Air Station Oceana i Virginia. Etter bunkring i Ramstein i Tyskland fortsatte flyet til Bagram flyplass nord av Kabul. Etter en natt der, fortsatte de til Jalalabad som skulle være utgangspunktet for operasjonen. De neste nettene var måneløse i Abbottabad, og dermed ideelle forhold for et raid. Gjennomføringen På morgenen søndag 1. mai hadde Det hvite hus kansellert planlagte besøk, bestilt sandwich fra en nærliggende leverandør, og omgjort situasjonsrommet til et krigstidsoperasjonsrom. Denne dagen skulle forholdene være de beste. Klokken 1100 lokal tid i Washington var klokken 1930 i Jalalabad. Presidentens viktigste rådgivere samlet seg rundt et stort konferansebord. På videolink hadde de tilgang til Panetta hos CIA og McRaven i Afghanistan. Ellers var også stab satt i Pentagon og i den amerikanske ambassaden i Islamabad. Brigader Marshall Webb plasserte seg ved enden av et møtebord i et av nabokontorene til situasjonsrommet. Han åpnet en laptop med tilgang til kommunikasjonen som foregikk mellom de forskjellige kommandoene involvert. Dette kontoret hadde også det eneste levende videobildet tilgjengelig fra operasjonsområdet, sendt fra en RQ-170 drone mer enn 15 000 fot over Abbottabad. For å unngå kompromittering hadde planleggerne av operasjonen for øvrig beslut- 6

Rundt brigader Webb satt USAs politiske og militære ledelse og gapte. tet å ikke ha andre luftressurser som kampfly eller bombefly i luften over pakistansk territorium. Dermed var operatørene alene. I Washington ankom presidenten Det hvite hus klokka 1400 etter å ha spilt en 9-hulls golfrunde ved Andrews Air Force Base. Ingenting skulle tyde på at noe stor var i gjære. De to Black Hawk-helikoptrene forlot basen i Jalalabad 90 minutter senere, ved midnatt lokal tid. En halv time senere kunne Panetta opplyse om at helikoptrene nærmet seg Abbottabad. Obama var tydelig nervøs og måtte reise seg. Han var ikke alene om å ha høy puls blant de tilstedeværende i situasjonsrommet. Han gikk inn i det mindre kontoret og satte seg ved siden av brigader Webb. Flere, blant andre visepresident Biden, forsvarsminister Gates, og utenriksminister Clinton fulgte etter, inntil det lille kontoret var fullt. På en skjerm av beskjeden størrelse kunne de se et kornete sorthvitt bilde av Helikopter 1 som beveget seg over eiendommen i Abbottabad, og umiddelbart havnet i trøbbel. Eiendommens høye murvegger og den høye lufttemperaturen hadde fått helikopteret til å miste oppdrift og det sank mot bakken. 2 Piloten droppet planen om å fastrope operatørene ned på bakken og styrte mot det vestlige hjørnet av eiendommen hvor buskapen ble holdt. Han presset helikopterets nese ned for å unngå velt sideveis. Kuer, høns og kaniner spratt unna. Med helikopteret knelende i en 45-graders vinkel sendte piloten ut nødsignal til to Chinook-helikoptre som sto i beredskap i et uttørket elveleie lenger nordvest i Pakistan for eventuelt redning og som forsyningsbase. De andre operatørene i Helikopter 2 hadde fulgt hendelsen mens de hovret over eiendommens nordøstlige hjørne. Piloten i dette helikopteret var usikker på hva som hadde skjedd det andre og bestemte seg for å lande på en gresslette rett på utsiden av eiendommen. Ingen amerikaner var ennå kommet seg på innsiden av eiendommen og helikoptrene var beliggende på hver ende av eiendommen. De hadde knapt vært ved målet et minutt før den opprinnelige planen måtte forkastes. Rundt brigader Webb satt USAs politiske og militære ledelse og gapte. Og etter kort tid kom den forløsende meldingen fra Helikopter 1 at de fortsetter raidet. De tolv rutinerte operatørene i Helikopter 1 kom seg ut uskadd. På grunn av at denne operasjonen i prinsippet var helt lik flere hundre om ikke tusen lignende raid i Irak og Afghanistan skulle det mye til for å sette dem ut av spill. Samme natt ble faktisk 12 andre lignende raid gjennomført i Afghanistan. Budskapet i TIMEs spesialutgave var vanskelig å misforstå. De tråkket i gjørme mens de løp langs den 3 meter høye ytre muren som var som en innhegning for dyrene. Et eksplosivlag på tre mann løp mot innhegningens stengte jernport og festet C-4-ladninger på hengslene. Et høyt smell og porten var åpen. De ni andre operatørene rykket frem og endte opp i en smal oppkjøring inne på eiendommen med ryggen til hovedhusets inngangsparti. De fortsatte langs oppkjøringen med våpnene i klarstilling til enda en jernport som ble sprengt åpen. Samtidig hadde de fått etablert samband med det andre laget. De kom inn på gårdsplassen til gjestehuset hvor bin Ladens kurér Kuwaiti bodde med sin kone og fire barn. Tre operatører satte i gang med å klarere gjestehuset mens de ni andre sprengte seg gjennom enda en port og entret den innerste gårdsplassen som var foran hovedhuset. Da den mindre enheten som skulle klarere gjestehuset nærmet seg inngangsdøren så de at Kuwaiti løp for å varsle familien. Operatørene bar nattbriller og det smaragdgrønne og pikslete bildet som åpenbarte seg viste at Kuwaiti var inne og hentet en AK-47. Idet han kom ut ble han skutt og drept. Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 7

Al Qaida-lederen, som bar en tunika og bønnehatt, ble helt perpleks. De øvrige ni delte seg opp i tre lag på tre mann som klarerte den indre gårdsplassen. Operatørene forventet flere menn inne i hovedhuset. Kuwaitis bror Abrar, bin Ladens sønner Hamza og Khalid, og ikke minst bin Laden selv. Det ene tremannslaget hadde ikke en gang kommet innenfor døren før Abrar dukket opp med sin AK-47. Han ble skutt i brystet og drept. Det samme gjaldt for hans kone Bushra som sto ved siden av ham ubevæpnet. På utsiden av eiendommens høye murer gikk tolken og patruljerte som om han var en pakistansk politimann, lokalt antrukket, men med skuddsikker vest under. Sammen med hunden Cairo og fire operatører hadde de ansvaret for å avstenge eiendommen, mens de syv øvrige fra Helikopter 2, som i utgangspunktet var tiltenkt å lande på taket, beveget seg inn. For de på utsiden hadde de første 15 minuttene passert uten hendelser. Naboene må nok ha hørt støy fra helikopteruhellet, eksplosjoner og skuddsalver, men ingen kom ut. En twittermelding fra en lokal beboer ble postet under tumultene som beskrev at helikopteraktivitet i Abbottabad kl 0100 på natten var en sjeldenhet. Etter hvert kom noen få naboer luntende og lurte på hva som skjedde. Tolken svarte på pashto, mens Cairo sto parat ved siden av, at en sikkerhetsoperasjon pågikk og at de skulle bare trekke tilbake. De lokale gikk tilbake og ingenting tydet på at de nettopp hadde pratet med en amerikaner. I mellomtiden hadde laget på sju operatører kommet seg gjennom flere vegger før de endte opp sammen med de andre fra Helikopter 1, som var i ferd med å entre hovedhusets førsteetasje. Nøyaktig hva som skjedde de neste 20-25 minuttene er det ingen som har fullstendig oversikt over, har Panetta uttrykt på amerikansk TV senere. Inntil dette tidspunktet hadde alle involverte kommandoer hatt levende bilder fra dronen. Operatørene hadde ikke hjelmbårne videokameraer, de hadde heller ikke oversikten over husets planløsning, og de var ikke upåvirket av at de muligens kun var minutter unna å sette en sluttstrek for verdenshistoriens dyreste menneskejakt. Derfor kan deler av denne informasjonen være noe upresis. Idet Abrars barn løp for å gjemme seg begynte operatørene å klarere førsteetasjen i hovedhuset rom for rom. De fryktet at det kunne være plantet eksplosiver i huset, men barnas tilstedeværelse på eiendommen tydet på det motsatte. Sikkerhetstiltakene i huset var moderate, men idet de skal opp til andre etasje må de sprenge seg gjennom enda en metallport med ladninger av C-4. Tre operatører beveget seg opp trappene, men kom knapt halvveis før de kunne se bin Ladens 23 år gamle sønn Khalid som strakk hals rundt et hjørne i andreetasjen. Operatørene ble beskutt fra Khalids AK-47. Ilden returneres fra minst to av operatørene. Khalid falt død om. Av de inntil fem voksne mennene man antok bodde på eiendommen, var nå tre av dem drept. Den andre av bin Ladens sønner, Hamza, var ikke på eiendommen. Den siste var dermed bin Laden selv. Av de kodeordene som var etablert for denne operasjonen var GERONIMO det som skulle tilkjennegi at bin Laden var funnet. Tre operatører skyndte seg forbi liket av Khalid for å komme seg opp til tredje etasje, men ble raskt møtt av en ny metallport som i likhet med de andre ble sprengt åpen. I mørket opp trappene skannet de etasjen de nærmet seg gjennom nattbrillene. Da førstemann kom opp kunne han så vidt skimte en høy og tynn mann med knyttnevelangt skjegg som tittet ut gjennom en soveromsdør ca tre meter unna. Operatøren skjønte straks at det var CRANKSHAFT, kodeordet på bin Laden. Operatørene skyndte seg mot soveromsdøren. Den første operatøren dyttet opp døren. To av bin Ladens koner stilte seg opp foran ham. Amal al-fatah, bin Ladens femte kone skrek på arabisk. Av bevegelsene hennes kunne det se ut som om hun var i ferd med å sette av en eksplosivladning. Operatøren senket våpenet og skjøt henne med ett skudd i leggen. I frykt for at en eller begge kvinnene bar eksplosivvester nærmet han seg damene og omfavnet dem i en stor bamseklem og flyttet dem til siden. Han ville uten tvil blitt drept dersom en vest skulle ha blitt utløst, men meningen var å absorbere så mye som mulig av sprengvirkningen slik at de to andre operatørene ville overlevd. Ingen av kvinnene bar eksplosiver. Den neste operatøren gikk inn i rommet og pekte mot bin Ladens bryst med den infrarøde laserstrålen fra siktet. Al Qaida-lederen, som bar en tunika og bønnehatt, ble helt perpleks og stivnet. Han var ubevæpnet. Ni år, sju måneder og tjue dager etter 8

We got him! 11. september 2001 var en amerikaner kun et avtrekk unna å ende bin Ladens liv. Det første skuddet, et 5.56 mm prosjektil, traff bin Laden i brystet. Idet han faller bakover avfyrer operatøren enda et skudd som treffer ham i hodet, rett over hans venstre øye. På sambandet rapporterer operatøren For God and country Geronimo, Geronimo, Geronimo. Så følger en kort pause før han legger til Geronimo E. K. I. A (enemy killed in action). I Det hvite hus puster en lettet president ut før han sier: We got him! Osama bin Ladens to koner ble påsatt håndjern og ført ned trappene. To operatører løp opp med en likpose i nylon. De la posen ned på gulvet ved siden av liket og knelte ned på hver side for å løfte ham på posen og lukke glidelåsen. 18 minutter hadde nå gått siden DEVGRU landet i Abbottabad. De neste 20 minuttene skiftet operasjonen over til etterretningsinnsamling som hovedfokus. Fire operatører saumfarte andreetasjen med plastikkposer tilgjengelig for å samle inn alt de kom over av CDer, DVDer, minneplugger, harddisker, bærbare PCer og annet som kunne inneholde viktig informasjon. Spesielt interessant var rommet som tidvis hadde fungert som et mediestudio. I de påfølgende ukene skulle en håndplukket gruppe hos CIA gjennomgå alt dette materialet. De skulle finne ut at bin Laden var langt mer involvert i al Qaidas operasjonelle aktiviteter enn det de fleste analytikere hadde trodd. Han hadde utviklet planer for å drepe både president Obama og general Petraeus, et ekstravagant angrep av en 11. september-markering samt angrep mot amerikanske tog. Operatørene fant også en anselig samling av digital pornografi, noe som slett ikke er uvanlig ved slike operasjoner. Osama bin Ladens gule kappe som han hadde vært ikledd ved flere videotaler fant de bak en gardin i dette medierommet. Utenfor samlet operatørene kvinner og barn, alle i håndjern, sittende mot en murvegg med fjeset vendt mot det uskadde helikopteret. Den eneste operatøren som snakket arabisk forhørte dem. Nesten alle barna var under 10 år. De virket uvitende om beboeren i tredje etasje, annet enn at han var en gammel mann. Ingen av kvinnene kunne bekrefte at han var bin Laden, men en av dem refererte til ham som sjeiken. Da den ene Chinook en ankom steg en medic ut og bøyde seg ned over liket. Han injiserte en kanyle inn i liket og tok to beinmargsprøver. Flere DNA-prøver ble tatt med vattpinner. Den ene beinmargsprøven ble plassert i Black Hawk-helikopteret, og den andre i Chinook en sammen med likposen med bin Laden. Det neste som gjensto var å ødelegge det styrtede helikopteret. Piloten benyttet en hammer og knuste det som var av gradert karakter i cockpiten, mens eksplosivlaget plasserte ladninger på andre sentrale og sensitive deler av helikopteret. Helikopter 1 brøt ut i flammer mens eksplosivlaget gikk om bord i Chinook en. Kvinnene og barna, som ble igjen for å bli håndtert av pakistanske myndigheter, så både forvirrede og forskrekkede ut da samtlige operatører bordet helikoptrene, mens et flammehav sto opp fra det brennende helikopteret. Amal, en av bin Ladens koner, fortsatte sine verbale utbrudd til helikoptrene var ute av syne. Begravelsen I situasjonsrommet var presidenten fortsatt spent og sa han ikke kunne uttrykke lettelse før operatørene var trygt ute av Pakistan. Etter 38 minutter inne på eiendommen måtte de to SEAL-lagene ta den lange veien tilbake via Chinook en som fortsatt sto på det tørrlagte elveleiet på pakistansk side av grensen. Det tok 25 minutter før de kunne fortsette den siste biten mot grensen. De landet i Jalalabad i tretiden på natten. McRaven og CIA-stasjonssjefen tok dem imot på tarmaken. Et par operatører lastet av likposen og åpnet den, slik at de to kunne få se liket med egne øyne. Fotografier ble tatt av bin Ladens ansikt og hans utstrakte kropp. Bin Laden skulle visstnok være seks fot lang, men etter at en av operatørene på seks fot la seg ned ved siden av liket viste det seg at det var fire tommer lengre. Minutter senere viste McRaven seg på skjermen inne i situasjonsrommet i Det hvite hus og bekreftet av bin Ladens kropp var i likposen. Liket ble deretter fløyet til Bagram-basen utenfor Kabul. Hele tiden hadde det vært planen å dumpe liket på sjøen. Dette var noe som var prøvd tidligere med god respons. Dessuten ble denne beslutningen også luftet med saudiarabiske etterretningsmyndigheter rett etter operasjonen og også fra dette hold var responsen positiv. Ved daggry ble Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 9

Både spenningen og trengselen var stor da de politiske og militært ansvarlige for operasjonen fulgte med i det som utspant seg 9 tidssoner unna. FOTO: Pete Souza, The White House liket lastet om bord i et V-22 Osprey, med en JSOC liaisonoffiser og sikring fra militærpolitiet. Osprey en fløy sørover mot dekket til hangarskipet USS Carl Vinson i det Arabiske hav utenfor kysten av Pakistan. Der ble bin Ladens kropp vasket, og pakket inn i et hvitt likskrud, påsatt blylodd, og deretter lagt i en spesialtilpasset likpose. Prosessen ble nøye gjennomført etter muslimske skikker. Følgepersonellet la deretter likposen på en åpen heis og fulgte som et begravelsesfølge ned på det laveste dekk med åpning ut mot sjøen, ca 7 meter over havoverflaten. Der kastet de posen i felleskap ut i vannet. Den sank raskt ned på stor dybde. Oppdraget utført 6. mai reiste presidenten til Fort Campbell, Kentucky, hvor helikopterpersonellet i 160. regiment har base, for å møte DEVGRU og helikopterbestningene. DEVGRUoperatørene hadde kommet tilbake fra Afghanistan noen dager i forveien og var blitt fløyet inn fra sin base i Virginia for dette møtet. Viseadmiral William McRaven møtte presidenten ute på tarmaken og førte ham og følget til en enetasjers bygning og et rom uten vinduer, med slitte tepper, fluoriserende lys og tre rader med sammenleggbare metallstoler. McRaven, to av operatørene som planla og ledet operasjonen, samt pilotene briefet presidenten etter tur. På veggen hang et satellittfoto av eiendommen samt kart hvor flyruten var plottet. På gulvet sto en miniatyrmodell av boligen i Abbottabad hvor operatørenes bevegelser ble vist ved hjelp av en laserpeker. Briefen varte ikke lenger enn om lag 35 minutter. Obama spurte om hvordan tolken holdt nysgjerrige naboer unna og hva som skjedde med det første helikopteret. Cairo ble også nevnt, og da avbrøt en overrasket Obama; -En hund? I rommet ved siden av lå Cairo som bar en munnkurv etter anmodning fra presidentens sikkerhetsfolk. Presidenten ønsket å møte hunden, men munnkurven ble beholdt på. Etterpå ble presidenten vist inn i et større rom hvor andre bidragsytere til operasjonen var plassert. Logistikere, helikopterbesetningsmedlemmer og reserveoperatører. Obama uttrykte en stor takk til samtlige og sa: I had fiftyfifty confidence that bin Laden was there, but I had one-hundred-percent confidence in you guys. You are, literally, the finest small-fighting force that has ever existed in the world. Presidenten ble overlevert en gave, i form av et amerikansk flagg fra den ene Chinook-maskinen, i glass og ramme. På flagget hadde samtlige Navy Seals og piloter som deltok signert på baksiden. På forsiden, og lesbart gjennom glasset, sto det skrevet: From the Joint Task Force Operation NEPTUNE S SPEAR, 01 May 2011: For God and country. Geronimo. Før presidenten reiste stilte han seg opp for fotografen sammen med hver enkelt av operatørene og fikk snakket med dem personlig. Men han lot én ting forbli usagt. Han spurte aldri hvem som avfyrte det dødelige skuddet. Og ingen av operatørene fant det formålstjenlig å fortelle ham det. 10

Når operasjonen inneholder handlinger vi i vesten prinsipielt tar avstand fra, kan en slik fremgangsmåte svekke den moralske standard som vi selv forfekter. For å oppnå taktisk, operasjonell eller strategisk suksess kjennetegnes ukonvensjonelle styrker ofte av at deres metoder spiller på det uventede. Men når operasjonen inneholder handlinger vi i vesten prinsipielt tar avstand fra, kan en slik fremgangsmåte svekke den moralske standard vi selv forfekter. Eller er dette noe vi må akseptere i kampen mot motstandere som ikke aksepterer våre konvensjoner? Er det en dyd av nødvendighet? Operasjon Neptune s Spear var opplagt vellykket. Likevel er det kontroversielle elementer ved gjennomføringen som har skapt betydelig diskusjon. Å krenke et tredjelands suverenitet, henrette i stedet for å pågripe, og begravelse til sjøs uten tilsagn fra familien, er noen av momentene som vil bli gjenstand for analyse i neste nummer. Følg med! 1 Den første, og hittil mest fyllestgjørende og ugraderte, beskrivelsen av operasjonen er skrevet av Nicholas Schmidle for The New Yorker, og den foreliggende artikkelen er i all hovedsak basert på den. http://www.newyorker.com/reporting/2011/08/08/110808fa_fact_schmidle I november utkom det imidlertid en bok om operasjonen som har tittelen SEAL TARGET GERONIMO. Den er ført i pennen av tidligere Navy SEAL, Chuck Pfarrer, og hvor forfatteren kommer med detaljer som tidvis strider med Schmidles versjon. Dette vil bli diskutert i oppfølgingsartikkelen i neste nummer av NMT. 2 Fenomenet som sannsynligvis rammet helikopteret kalles Settling with power og er en aerodynamisk situasjon som innebærer at man mister løfteevnen på grunn av turbulens i luftstrømningene over rotorbladene. Dette forholdet kan oppstå når helikopteret er svært tungt, har nær null horisontal hastighet, har stor gjennomsynkningshastighet (høy vertikal hastighet nedover) og nær 100% av tilgjengelige krefter i bruk (stor vinkel på rotorbladene). Høy temperatur og stor høyde over havet er forhold som øker faren for at problemet kan oppstå. (Konsultert med oberstløytnant Tom Snedal). INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS Fridtjof Nansens plass 7 Telephone: 23 13 55 00 P.O.Box 1254, Vika Telefax: 22 41 48 29 0111 OSLO E-mail gas: isgas@steensland.com NORWAY E-mail tank: istank@steensland.com Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 11

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm Norsk leverandør * av Tele-Data-Fiber teknisk bekledning til Forsvaret. * Elektro Aclima AS 3535 * Krøderen Internkontroll elsjekk-termografering Storbyens Tlf: 32 15 06 elektriker 00 Fax: 32 15 06 01 www.aclima.no * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no salg@bns.no 22 90 92 50 12

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB 184184, Økern, Økern 0510 0510 OsloTlf: Oslo, Tlf. 23 40 2303 4010 03 10 Fax: 22 97 71 21 33 99 68 30 Rapid development Data-loggers Inert test shells Machinegun carriage Ammunition Feeders Weapon Security Locks Automatic bore cleaners Weapon Mounted Coaxial Light Vehicle adaptation of weapon mountings All kinds of brackets and mountings Tel. + 47 32 16 18 20 www.tronrud.no/defence@tronrud.no BYG ENT Mangeårig ww Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin CCD Cameras Mounts Rang flytting@vinjes.no 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no www.janus.no Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 13

Om handlingslammelse og forfall i Forsvaret Ragnvald H. Solstrand er tidligere avdelingssjef og plansjef ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Dette er en fortelling om utviklingen i Forsvaret på 1970- og 80-tallet. Det var en periode da Forsvarets strukturutvikling kunne ha blitt styrt på stø kurs mot en balansert styrkestruktur som det kunne vært mulig å opprettholde over tid. I stedet skulle disse 20 årene bli en lang rekke av forsømmelser og forspilte muligheter. AV RAGNVALD H. SOLSTRAND Da Forsvarskommisjonen av 1990 (FK 90) skulle gjøre opp boet og stake ut en kurs for Forsvaret inn i en ny tid, fant de et forsvar mer og mindre i ruiner. Forsvaret var fullt av papirtigre av avdelinger uten den nødvendige bevæpning og trening, spesielt i Hæren. Hva hadde skjedd? Eller kanskje rettere sagt, hva hadde ikke skjedd? Det er denne sørgelige historien jeg her vil prøve å belyse. Dette har vi da hørt før, vil mange si. Og det er ingen fare for at det vil gjenta seg, for nå lever vi i en helt annen tid. Ja, monn tro det. Visstnok er situasjonen i forsvarssektoren i dag på mange vis fundamentalt forskjellig. Men noen av de grunnleggende problemene som gjorde at vi skakkjørte Forsvaret gjennom 70- og 80-tallet, er der også i dag. Noen har fått nye navn, men problemene er ikke løst. Derimot er de i dag blitt langt mer akutte enn de var for 20 år siden, fordi forsvarsstrukturen allerede er skåret helt inn til beinet. Det er sagt at den som ikke kan lære av sin fortid, vil gå en vanskelig framtid i møte. Derfor er denne artikkelen skrevet med det håp at den kan gi et lite bidrag til å løse de svært vanskelige problemene Forsvart vil stå overfor i de kommende 20 årene. Erfaringene fra fortiden har fortsatt sin relevans. Det vi gjorde feil, og det som ikke ble gjort, kan gi oss innsikt både i hvilke problemstillinger som er mest kritiske og hvilke grep vi nå må ta før det er ugjenkallelig for sent. Problemstillinger med indre sammenheng Planlegging og styring av en stor og kompleks offentlig sektor som Forsvaret, er mangfoldig og komplekst. Her møter vi de politiske prosessene med sine mange avskygninger, fra de overordnede sikkerhetspolitiske vurderingene, via ressursprioriteringen mellom de ulike samfunnssektorene ned til de mange regional- og lokalpolitiske hensyne- 14

Oddvar Nordli ledet den andre norske forsvarskommisjonen etter krigen, FK 74. Den første kommisjonen avla sin rapport i 1949. (Foto: Regjeringen) ne som også vil spille inn. Vi finner embetsverket og det tilhørende byråkratiet som skal omsette politiske mål i konkret handling, men som også har sin egen indre dynamikk. Forsvarssjefen, med sitt faglige og administrative apparat, har en sentral rolle som rådgiver for Regjeringen. En del av beslutningsunderlaget og den tilhørende utrednings- og planleggingsmetodikk hentes fra forskjellige forsknings- og utredningsinstitusjoner. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er en sentral aktør blant disse institusjonene. Og disse aktørene, og menneskene de består av, må kunne spille sammen for å nå de overordnede målene. Mot dette organisatoriske bakteppet er det vi må finne et hensiktsmessig format for å strukturere de problemstillingene vi skal studere for å hente fram viktig lærdom fra fortiden. Vi må også ta hensyn til at de er flettet inn i hverandre på en måte som gjør at vi lett kan komme til å gå i ring i våre vurderinger. Den nøkternt analyserende tilnærmingen ville være å følge en argumentasjonslinje ut fra styringsprosessens innhold og hvilke aktører som har ansvar for de ulike delene. Men jeg er redd for at dette ville tåkelegg de strukturelle problemene ved å hakke dem opp i småbiter og spre dem utover. Derfor har jeg kommet til at jeg vil gi mine vurderinger og synspunkter på en måte som viser direkte til den underliggende hovedårsaken til at problemene ikke ble løst. Resten av denne artikkelen vil derfor handle om det jeg ser som de tre mest sentrale problemstillingene, nemlig systemfeil i den langsiktige styringen, handlingslammelse og trusselvurderinger gjort i lukkede rom. Systemfeil i den langsiktige styringen I næringslivet er det markedsmekanismene som avgjør om en bedrift er liv laga eller må avvikles eller gå konkurs. I den offentlige sektoren har vi som kjent ikke de samme sikkerhetsmekanismene for varsling og ordninger for avvikling. En offentlig sektor kan ikke gå konkurs, selv om det skulle være åpenbart at den ikke evner å produsere de offentlige goder den har ansvar for på en forsvarlig måte. Derfor må vi ha andre sikkerhetsmekanismer i styringen av Forsvarets strukturutvikling for å sikre at våre nasjonale sikkerhetsmålsettinger blir nådd og at ressursene brukes riktig. Gjennom 1970- og 80-årene var det fundamental svikt i flere av disse styringsmekanismene. Prinsipielt kan vi tenke oss fem typer systemfeil i den langsiktige styringen. For det første kan de overordnede, langsiktige målene bli satt feil. For det andre kan det oppstå feil når ressursene som trengs for å nå disse målene beregnes. For det tredje kan de nødvendige midler ikke bli bevilget. For det fjerde kan det være svikt i systemets evne til å følge med på hvordan evnen til å nå målene utvi- Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 15

I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av 1974 og 1990 utviklet det seg dessverre mer eller mindre katastrofale styringsfeil innen alle disse områdene. kler seg over tid. Og for det femte kan det være svakheter i de mekanismene som skal gi tilbakemeldinger til overordnet nivå og justere mål, ressurstildeling og konkrete planer under veis. I den virkelige verden må vi selvsagt være forberedt på å møte mange ulike kombinasjoner av disse feiltypene. I de 15 årene mellom de to forsvarskommisjonene av 1974 og 1990 utviklet det seg dessverre mer eller mindre katastrofale styringsfeil innen alle disse områdene. I ettertid er dette lett å gjøre rede for. Men utviklingen skjedde gradvis, og hvert enkelt lite skritt i gal retning var kanskje ikke så alarmerende. Varselklokkene ringte ikke høyt nok og ble ignorert. Konsekvensene over tid skulle vise seg å bli katastrofale. I denne artikkelen skal jeg beskrive hvordan de viktigste av disse systemfeilene faktisk artet seg og hvilke konsekvenser de fikk. Men først må vi se nærmere på noen av de underliggende årsakene til at systemfeilene fikk lov å utvikle seg slik de gjorde. Styringsorganisasjon uten indre synergi God styring innen en stor og kompleks organisasjon forutsetter en tydelig og hensiktsmessig ansvarsfordeling. De som har ansvar, må også ha den nødvendige kompetanse og ikke minst vilje til å ta beslutninger og sette dem i verk. Dette var et konstant problem i den perioden jeg her skriver om. Mye av ansvaret lå formelt hos Regjeringen ved Forsvarsministeren. Men det aller meste av den kompetanse som trengtes for å kunne få fram det nødvendige beslutningsunderlag, fantes i Forsvarssjefens organisasjon. FFI var en viktig, selvstendig aktør som i hovedsak samarbeidet med den militære organisasjonen. At dette var en lite hensiktsmessig situasjon, tror jeg mange innså etter hvert. Men frontene var låste, og det var først rundt århundreskiftet at Forsvarsdepartementet (departementet) tok grep for å koble seg sterkt inn i den strategiske styringen av Forsvaret. Da ble det til gjengjeld gjort på en slik måte at pendelen svingte ut mot det andre ytterpunktet. I dag er Forsvarssjefen langt på veg vingeklippet, lojalitetsmessig låst inne i en integrert strategisk ledelse og uten noen tellende selvstendig kapasitet til å gjøre egne strategiske analyser. På dette området har vi altså ikke lært av fortiden, men kjørt organisasjonen fra den ene grøfta til den andre. Eskalerende mål-middel-ubalanse Et annet sentralt problem i Forsvarets styringssystem i denne perioden manifesterte seg ved at det eksisterte et betydelig og stadig økende gap mellom de konkrete målsettinger for forsvarsstrukturen og de midlene som ble bevilget for å nå disse målene. Det er skrevet og sagt mye om dette fenomenet, som det har vist seg å være svært vanskelig å komme til livs. Kanskje har vi gjort noen framskritt, men det er fortsatt et av de vanskeligste styringsproblemene vi har innen forsvarssektoren. Ofte blir denne såkalte mål-middelubalansen framstilt som om den var selve grunnfjellproblemet. Men det har sin mer fundamentale årsak i hvordan selve styringssystemet er bygget opp og hvordan aktørene i systemet agerer. Dette kunne være tema for en egen artikkel, for ikke å si doktorgradsavhandling. Her skal jeg bare kort komme inn på de to kanskje mest dominerende mekanismene. Den ene henger sammen med våre politiske tradisjoner, den andre har sin rot i enkeltmenneskers prioriteringer og adferd. Statens økonomiske styringssystem bygger på at Stortinget for hvert år vedtar et statsbudsjett. Mulighetene for å overføre ubenyttede midler til påfølgende år er svært begrenset. Dette betyr at når Stortinget fatter vedtak om en fireårsplan for Forsvaret, med tilhørende konkrete behov for midler, følger ikke pengene med. De må komme gjennom summen av de årlige bevilgningene. Så viser det seg at i den årlige tautrekkingen om fordeling av statsbudsjettet blir forsvarsbudsjettet kuttet i forhold til behovene i planen. Når dette gjentar seg over en lengre periode, må resultatet bli et akkumulert sprik mellom mål og midler, dersom da ikke målsettingene justeres ned. I noen land har man utviklet en politisk tradisjon for å inngå bindende avtale såkalte forlik mellom de politiske partiene som i praksis binder bevilgningene til Forsvaret i en periode. De få forsøkene på å få dette til i Norge har strandet ganske raskt. Politikernes ønske om å ha full kontroll med budsjettpolitikken fra år til år har gått foran behovet for langsiktighet, selv i en så spesiell samfunnssektor som Forsvaret. 16

Under denne tilsynelatende enigheten var de destruktive mekanismene i styringen av Forsvaret intakte. Man ville målene, men ikke midlene. Til slutt er det menneskene det kommer an på Så langt kan dette virke enkelt, på overflaten. Men for virkelig å forstå hvorfor det er blitt slik, må vi ned på gruppe- og individnivået og analysere de viktigste drivkreftene og hvordan prioriteringene blir gjort bevisst eller ubevisst. En slik analyse faller langt utenfor rammen av denne artikkelen, og jeg har heller ingen spesielle kvalifikasjoner for å gjøre den. Jeg skal derfor begrense meg til å nevne noen forhold som jeg tror spiller inn. Politikk utformes på parti- og gruppenivå. Men mange av de egentlige drivkreftene finner vi på individnivå. Det dreier seg om å ha påvirkning og få flest mulig til å stille seg bak det man vil få gjennomført. Og ikke minst gjelder det å sikre sin politiske karriere og bli gjenvalgt. Da kan det være fristende å ty til overbud ved å gå ut med mange populære løfter, som det etter hvert viser seg umulig å holde. Håpet er kanskje at et lite løftebrudd her og der vil bli glemt. Men i den praktiske styringen av en offentlig sektor vil de uvegerlig bli akkumulert. Når så dette kombineres med mangel på langsiktighet i de politiske prosessene, kan det få store negative konsekvenser. Gjennom 70- og 80-årene var det få politikere som ønsket å framstå som negative til Forsvaret. Derfor het det alltid at de relativt små kuttene i forsvarsbudsjettet ett år, selvsagt skulle kompenseres med økte bevilgninger senere. Men det var ingen langsiktige tvangsmekanismer som sørget for at dette skjedde. Så gikk det som det måtte gå, siden verken politikere, forsvarssjefer eller byråkrater på øverste nivå ble stilt til ansvar for de feil og forsømmelser som ble begått. Handlingslammelse Med disse mer overordnede betraktningene som grunnlag, vil jeg nå gå litt grundigere inn på det som skjedde i de 15 åren mellom Forsvarskommisjonen av 1974 (FK 74) og FK 90. Det skulle vise seg å bli en sammenhengende nedtur, til tross for at mange av forutsetningene for en god utvikling av Forsvarets struktur syntes å være til stede. Innstillingen fra FK 74 beskrev problemene Forsvaret sto overfor på en utvetydig måte. Våpenhjelpen var ugjenkallelig forbi, vi måtte selv bevilge de nødvendige midler til å kjøpe det materiell et moderne forsvar trengte. Samtidig måtte vi sørge for å ha penger nok til drift. Derfor måtte budsjettene øke jevnt, med mellom 3 og 4 prosent per år, og investeringsandelen måtte dobles, fra 15 til 30 prosent. Likevel måtte vi sette kravene til nytt materiell med stor nøkternhet. Dette syntes det å være bred politisk enighet om. Men under denne tilsynelatende enigheten var de destruktive mekanismene i styringen av Forsvaret intakte. Man ville målene, men ikke midlene. De konkrete politiske styringssignalene for denne perioden finner vi i tre stortingsmeldinger som dekker hver sin femårs periode. 1979-83: Enig, men uenig Det var en arbeiderpartiregjering under Oddvar Nordli som la fram St meld nr 94 (1978-79) for perioden 1979-83. Det skjedde bare ett år etter at kommisjonens innstilling forelå, og Nordli hadde selv vært leder av kommisjonen det første året den var i sving. Til tross for tilsynelatende enigheten om kommisjonens anbefalinger, finner vi allerede her meget betydelige avvik. Realveksten per år i budsjettene settes til i gjennomsnitt 3 prosent, mens kommisjonen mente 4 prosent var nødvendig. Dette er et av de første klare eksemplene på det jeg kaller enig, men uenigsyndromet, som skulle komme til å prege forsvarspolitiske dokumenter i flere tiår, og som dessverre plager oss også i dag. I meldingen sier Forsvarsdepartementet seg prinsipielt enig i kommisjonens anbefalte strukturutviklingsplan, men markerer tydelig uenighet om hvordan den skal gjennomføres. Den ukontrollerte driftskostnadsutviklingen beskrives som den store snublesteinen. Veksten i driftskostnadene er alt for høy. Derfor proklamerer departementet en målsetting om at driftskostnadsveksten skal ned til 1 prosent per år i løpet av en periode på 3-4 år. For oss som kjenner historien, er det greit å konkludere at denne bekymringen var meget velbegrunnet. Like bedrøvelig klart er det at ikke noe tellende ble gjort for å få til en så kraftig endring i en stor og statisk organisasjon. I denne meldingen finner vi følgende forslag til tiltak: Det er nedsatt et statssekretærutvalg til å vurdere de mer langsiktige planer etter hvert som de pågående utredningsarbeider klarlegger en del kritiske inngangsverdier, særlig på personellsiden. Utvalg av ymse slag skulle det etter hvert bli mange av, men de konkrete resultatene lot dessverre mye tilbake å ønske. Kommisjonen hadde også vært vel kjent med at loven om arbeidervern og arbeidsmiljø, som var på trappene, Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 17

Med dette utgangspunktet skulle vi forvente at stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De finner vi dessverre ikke. ville få store konsekvenser for driftskostnadene i Forsvaret. Den hadde grepet til en annen, minst like urealistisk løsning, nemlig å forutsette at de ekstrakostnader loven ville medføre, skulle komme som friske midler i tillegg til de normale budsjettene. Men dette finner vi ingen spor etter i stortingsmeldingene. Forutsetninger om eller kanskje vi mer realistisk bør kalle dem forhåpninger om tilleggsbevilgninger har bare i svært beskjeden grad slått til i Forsvaret. Men vi ser aldri ut til å lære. I dag bygger vi tidenes definitivt største materiellinvesteringsprosjekt i vårt forsvar nettopp på et slikt selvbedrag. Ut over den høye driftskostnadsveksten dukket det, som rimelig var, ikke opp noen akutte problemstillinger i stortingsmeldingen for den første femårsperioden. Noen investeringer måtte utsettes litt, men det skulle selvsagt hankes inn igjen senere. Altså ingen grunn til bekymring og handling. Men her ser vi allerede startet på den unnfallenheten som skulle komme til å bli denne tidsperiodens bedrøvelige kjennetegn. 1984-88: Tydelig problembeskrivelse, ingen tellende tiltak Det ble Willoch 1-regjeringen som skulle få ansvaret for å styre Forsvaret gjennom femårsperioden 1984-88, og St meld nr 74 (1982-83) ble grunnlagsdokumentet. Her gjorde regjeringen et helhjertet forsøk på å øke bevilgningene, ved å foreslå en årlig vekst på 4 prosent. Etter budsjettdrøftinger i Stortinget måtte dette imidlertid reduseres til 3.5 prosent. Det gis også klar beskjed om at målsettingen om 30 prosent investeringsandel langt fra vil bli nådd. I denne meldingen finner vi følgende uvanlig klare, og kanskje uventede, utsagn om hvor stort spriket mellom mål og midler allerede har rukket å bli: Etter regjeringens oppfatning vil verken 3,5 eller 4 pst reell budsjettvekst kunne løse de problemene Forsvaret står overfor. Budsjettene måtte legges opp med en økning i størrelsesorden 6-7 pst pr år dersom problemet skulle løses med budsjettvekst alene. Her gir Regjeringen Stortinget en krystallklar beskjed om hvordan det står til. Med dette utgangspunktet skulle vi forvente at stortingsmeldingen foreskriver klare og kraftfulle tiltak. De finner vi dessverre ikke. Oppskriften blir igjen videreføring av utredninger og nye vurderinger, og en generell presisering av at det som trengs er omfattende rasjonaliseringsarbeid, sammenslåing og reduksjoner i fredsorganisasjonen og visse justeringer i mobiliseringsoppsetningene. Men det foreslås ingen konkrete tiltak i perioden som vil redusere driftskostnadene. Det eneste som ville ha monnet skikkelig, ville være å bli kvitt ansatte i raskere tempo enn ved naturlig avgang. Men den muligheten Kåre Willoch ledet Norges tredje Forsvarskommisjon, FK 90. Resultatet av kommisjonens arbeid sto kanskje ikke helt i forhold til innsatsen? (Foto: Regjeringen) 18

Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk situasjon Hæren stod midt oppe i. ble effektivt blokkert ved lov av 4. mars 1983 nr 3, som gir yrkesbefal et sterkt oppsigelsesvern. En annen medisin kunne ha vært nedleggelser og sammenslåing av virksomheter. Men også her har Regjeringen allerede i utgangspunktet gitt opp. Erfaringer viser at slikt vekker motstand fra de ansatte samt de kommuner og lokalsamfunn som berøres står det i meldingen. Sant nok. Når forsvarspolitikk infiseres av regionalog lokalpolitikk, blokkeres også slike tiltak. Det kan virke som om Forsvarsdepartementet og Regjeringen også selv er klar over dette. Derfor lanseres det en ny type tiltak som går på å senke kravene til avdelingenes utrustning. Det er i denne forbindelse spesielt sett på hvilke muligheter en kvalitetssenkning av de enkelte våpen og våpensystemer gir, for derved å oppnå tilstrekkelig antall stridsenheter står det å lese i innledningen til kapitlet om Hovedprinsipper og prioriteringer i Forsvarets struktur og materiellutvikling. Hva mente så Forsvarskommisjonen om dette helt sentrale spørsmålet? Den skriver følgende: Det finnes også forholdsvis klare nedre grenser for kvaliteten av det materiell avdelingene utrustes med. Underskrides disse grensene, faller avdelingenes evne til å løse sine forsvarsoppgaver sterkt, og en må regne med vesentlig større tap. Kommisjonens plan for modernisering av forsvaret må forstås som en konkretisering av disse nedre grensene for kvalitet. Spesielt viktig er dette for Hæren. Etter Kommisjonens plan skulle nesten 90 prosent av hæravdelingene ved utgangen av perioden være oppgradert til Brig 90 eller Brig 90 Panserforsterket standard. I St meld 74 legges det derimot opp til at vi bare i begrenset grad vil kunne påbegynne moderniseringen i perioden 1984-88. Altså vil 2/3 av planperioden ha gått før denne svært viktige moderniseringen så vidt har kommet i gang. I meldingen omtales konsekvensene av dette som visse justeringer av brigadene når det gjelder materiellutrustning og materiellkvalitet. Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn tåkelegging av hvilken dramatisk situasjon Hæren stod midt oppe i. Ingen tellende grep ble tatt på økonomisiden. Forvitringen av Hæren ble akseptert og lagt til side med vage hentydninger til en slags lavkvalitetshær. Utredninger om reduserte styrkemål fikk eventuelt komme senere. 1989-93:Utfor stupet med åpne øyne I juni 1988 la Regjeringen Brundtland 2 fram St meld nr 54 (1987-88) som skulle styre Forsvaret gjennom den siste femårsperioden FK 74 dekket. Da hadde den hatt to år på seg til å gjøre seg opp en mening om hvordan de meget alvorlige problemene Forsvaret stod overfor skulle løses. I forrige stortingsmelding hadde Regjeringen Willoch 2 slått fast at de økonomiske forhold Forsvaret nå står overfor tilsier at styrkemålet (13 brigader, forfatterens presisering) blir tatt opp til fornyet vurdering. Og vurdert ble det nok, både i departementet og i Forsvarts overkommando. Men utredninger til tross, Brundtland 2-regjeringen fant heller ingen grunn til å foreslå strukturnedskaleringer i den siste femårsperioden i FK 74s planperiode. Igjen er det utredninger som foreslås. Meldingen er relativt klar på hvilke tre hovedfaktorer som skal inngå i det som kalles en avveining av brigadestrukturen : Sterkere differensiering av organisasjonen, bedring av brigadenes strategiske mobilitet og tilpasning av de regionale støtte- og forsyningsavdelingene. Det skrives at tilpasningene vil innebære kompromisser som må vurderes nøye. Ikke med ett ord nevnes muligheten for at antall brigader kan bli redusert. Men det er neppe noen tvil om at meldingsskriverne i departementet må ha vært fullt klar over hva som ville skje med brigadestrukturen gjennom de kompromisser som måtte gjøres. Mange av brigadene ville få en så dårlig kvalitet at de i beste fall kunne regnes som lokale feltavdelinger. Fra før av hadde vi allerede 6 lokale feltbataljoner og ikke mindre enn 22 lokalvernbataljoner. Mange hadde med god grunn stilt spørsmålstegn ved hvilke stridsfunksjoner disse avdelingene faktisk kunne utføre, stilt overfor det trusselbilde vi hadde på dette tidspunkt. Nå skulle altså flere av brigadene slutte seg til, og kvantitet igjen gå foran det å opprettholde nødvendig kvalitet. Det eneste som kunne rettferdiggjøre at Regjerningen ikke valgte å gjøre nedskjæringer i styrkestrukturen, var kraftige grep for raskt å bedre Forsvarets økonomi. Men det ble det heller ikke denne gangen noe av. En årlig budsjettvekst på 2 prosent, som Norsk Militært Tidsskrift - nr.4-2011 19

Derfor renner det også denne gangen ut i postulatpolitikk, uten at de nødvendige og vanskelige grepene tas. meldingen legger opp til, er i seg selv ikke dramatisk lavt. Hovedproblemet er fortsatt at driftskostnadene øker for mye, og det er Regjeringen tydeligvis fullt klar over. Den foreslår derfor det som i meldingen kalles en hestekur for å komme problemet til livs. Men denne kuren er basert på akkurat de samme medisinene som tidligere ikke har virket. Det vet departementet også meget godt, og karakteriserer i meldingen tiltakene som en kombinasjon av produktivitetsvekst og rasjonalisering som det til nå ikke har vært mulig å få til i Forsvaret. Den hestekuren som foreskrives, inneholder dessverre ingen ting som skulle gi grunn til å ha store forhåpninger. Listen med de velkjente honnørordene finner vi; målrettet bruk av informasjonsteknologi, resultatorientert økonomistyring, bedre personalpolitikk og lederskap, produktivitetsvekst og rasjonalisering. Meldingen setter et mål for årlig produktivitetsvekst på 1-2 prosent. Men for at dette skulle ha blitt noe mer enn tall på et stykke papir, måtte det gjøres rede for hvordan produktivitetsveksten skulle omsettes i reduserte driftskostnader. Dette finner vi ingen spor av i meldingen. Siden det aller meste av driftskostnadene var lønn, måtte det til en kraftig reduksjon i antall betalte årsverk. Og her er meldingen klarere i sin målsetting enn forgjengerne. Gjennom 5-årsperioden skal det spares inn til sammen 4000 årsverk. Det kunne selvsagt ikke skje uten at flere tusen ansatte sluttet i Forsvaret. Men det er fortsatt ikke mulig å si opp yrkesbefal, og heller ikke å rasjonalisere bort så mange sivile stillinger. Derfor renner det også denne gangen ut i postulatpolitikk, uten at de nødvendige og vanskelige grepene tas. Så kan vi i ettertid fundere på om Forsvarsdepartementet selv trodde at de tiltakene som ble foreslått, hadde noen mulighet til å gi en innsparing på 4000 årsverk. Jeg har mine sterke tvil om det. Slik ebbet altså gjennomføringen av FK 74s langtidsprogram ut. Mulighetene til å styre utviklingen inn på rett kurs var forspilt. Styringsprosessen bar sterkt preg av det jeg med et samlebegrep kaller handlingslammelse. Ingrediensene var unnfallenhet, tåkelegging og forskyvning av stadig voksende strukturelle problemer. Kort sagt postulatpolitikk i stedet for realpolitikk. Problemene var forstått, men det var ikke vilje og handlekraft nok til å ta de nødvendige grepene. Jeg mener at det allerede i 1983, da stortingsmeldingen for den andre femårsperioden ble lagt fram, forelå tilstrekkelig faktagrunnlag til at våre myndigheter kunne ha valgt å legge Forsvarskommisjonens strukturmål til side og vedta en redusert og realistisk plan for strukturutviklingen. Men det ble altså ikke gjort da, og heller ikke i de to påfølgende stortingsbehandlingene. Imens fortsatte vi å bruke de begrensede midlene som var til rådighet på en mindre og mindre optimal måte, og Forsvaret forfalt innenfra. Trusselvurderinger gjort i lukkede rom En sentral faktor i Forsvarets langtidsplanlegging er de forutsetningene vi gjør om våre potensielle motstandere. Gjennom hele den kalde krigen var Sovjetunionen og dens allierte i Warszawapakten (WP) den altoverskyggende trussel. Norge var en liten, men viktig brikke i maktbalansen mellom Nato og WP. Vi hadde en utsatt posisjon på den viktige Nordflanken. Nato fryktet at Sovjetunionen tidlig i en væpnet konflikt ville angripe Nord-Norge med store styrker for å sikre forterrenget til sine viktige baser på Kolahalvøya og etablere framskutte baser for sjø- og luftstridskrefter i kampen om kontroll over de strategisk viktige havområdene i sør og vest. Sør-Norge ville være et viktig flankeområde for kampene i Sentral-Europa, og vi måtte forvente at landsdelen ville bli angrepet med store styrker i løpet av krigens første uker. Denne trusselbeskrivelsen var den militære etterretningstjenestens ansvar, og den ble gjort som en integrert del av trusselvurderingene i Nato. I dag vet vi hvordan Warszawapaktens militære styrker forfalt gjennom 1980-årene. De strategiske styrkene ble prioritert, mens store deler av landstridskreftene og de mindre synlige sjø- og luftstridskreftene ikke fikk den nødvendige trening og oppgradering av materiell. I parallell med dette gikk det også nedover med avdelingenes samhold og moral. Å bringe disse avdelingene opp på det nivå som ville trengs for å gjennomføre et storstilt angrep på Nato i Europa, ville ha tatt lang tid og krevd svært store ressurser. Og i tillegg var det gnisninger internt mellom landene i WP. Jeg tror det var mange i Nato, både militære og sivile, som hadde brokker av kunnskap om denne utviklingen. Men vi finner svært få spor etter det 20