Selvhjelp prinsippene Selvhjelp er for alle som har et problem i livet de ønsker å gjøre noe med. Det høres jo fint ut, men det svarer ikke på hvilke situasjoner en selvhjelpsgruppe er det verktøyet som vil gi resultater. Svaret på dette er det heller ikke opp til meg eller oss å svare på, for det må den enkelte selv finne ut av. Den som ønsker å gå i en selvhjelpsgruppe må selv erfare om dens prinsipper gir eller ikke gir resultater. Det finnes en mengde tilbud for et såkalt bedre liv, alt for mange kan det se ut til. Jeg tror at de fleste av oss aktivt leter etter løsninger på våre problemer, og informasjon om selvhjelpsgrupper er et meningsfylt arbeid i den sammenheng. Når jeg leser om selvhjelp i hefter og på nett, ser det i første omgang greit og logisk ut, men det er ikke så enkelt i praksis. Ordet selvhjelp er forvirrende, selv om det i utgangspunktet er et enkelt ord. Selvhjelp er å hjelpe seg selv. Så legges det til, ved hjelp av egne resurser og andres erfaringer og tanker. Selvhjelp kan oppfattes som en ensom prosess, og ofte evner vi også å hjelpe oss selv, ut fra erfaring og kunnskap, tilgjengelig støtteapparat, en god aktivitet, nye medisiner og/eller terapi, en reise, en utfordring, et arbeid etc. Kommunikasjon, dialog og nærhet handler om å være menneske. Det er ressurser som ligger i oss alle og som vi kan hende bruker for lite i dagens samfunn. Vi snakker med venner og familie, men ikke på samme måte som om vi sitter i en gruppe og skal finne ut av egne krefter til å gjøre noe med en utilfredsstillende situasjon. At vi setter av to timer, møtes på et nøytralt sted, med de samme personene hver gang, viser at vi stiller opp for å jobbe med problemer vi opplever reduserer vår livskvalitet. Slik opplever jeg i dag innholdet i begrepet selvhjelp, men det har tatt tid å trekke den konklusjonen. Alle mennesker møter motgang, vi stanger hodet i veggen og føler oss hjelpeløse og alene. Egne resurser bruker vi hele tiden, de mobiliseres for at vi skal ha det så godt som mulig, uavhengig av situasjon. En selvhjelpsgruppe skal i prinsippet være et sted hvor dette potensialet blir sterkere og mer tydelig, mer anvendelig. Den skal gi større tillit til egne muligheter og evner for å påvirke eget liv i positiv retning. Får jeg en alvorlig diagnose, må jeg finne de kreftene i meg som gjør at jeg takler å leve med trusselen om et forkortet liv, med fortvilelsen og sorgen, ja bitterheten også, i å bli rammet av en stor ulykke. Gjennom å dele mine 1
erfaringer og reaksjoner, som problemer med familie og venner, det å bli sykemeldt, tunge legebesøk og angsten for prøveresultat med andre, skjer det noe. Det finnes andre som opplever, eller har opplevd, noe lignende og også har funnet metoder for å finne et nytt ståsted og ny mening i tilværelsen. Det gjør garantert godt å dele erfaringer. Et eller annet sted der ute, finnes noen som forstår hva jeg sier, som kjenner seg igjen og som kan gi meg krefter til å gå videre når tiden er moden. Å bli syk, å ha et hemmende problem, krever mye slit å får gjort noe med, og det tar tid. Det kan være vanskelig å finne ønsket forståelse og støtte fra de nærmeste, fra de som er friske og opptatt av egne aktiviteter og lett opplever at vi sutrer. De forstår ikke slik jeg vil at de skal forstå, selv om jeg ikke vet hva jeg krever av dem. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil ikke ha et problem og heller ikke være et problem, og selv om alle forstår dette, forstår de ikke likevel, og jeg har allerede kommet i en dårlig situasjon med meg selv. Jeg stenger av eller bagatelliserer, føler meg forlatt og blir frustrert, forakter meg selv, gråter eller gjemmer meg, etc. Det største problemet med å ha et ikke erkjent problem eller å bli slått ned av sykdom, er at jeg blir så selvsentrert, så avstengt fra verden og opplever det meget vanskelig å ta til meg andres virkelighet og hverdag. Det er ikke plass til andre i egen smerte. I denne sammenheng er det et meget stort skritt å oppsøke en terapigruppe eller en selvhjelpsgruppe. Det å lytte til andre, erkjenne at jeg har et problem, vise det fram og delta i en gruppe, kan høres både fint og flott ut, ja til og med lett, men det er det ikke. Det kan være uoverkommelig vanskelig, noe som bør være i vår bevissthet som igangsettere. Vi er ikke eksperter på noe som helst, og kan ikke vurdere om selvhjelp vil fungere for andre, til det er disse prosessene for komplekse. Den enkelte må selv finne ut av seg selv, noe som også er et helt sentralt prinsipp i arbeidet i en selvhjelpsgruppe, slik jeg har forstått det. Å lære meg selv å kjenne med det livet jeg har i dag, gjør jeg gjennom dialog med andre, om jeg våger å ta inn over meg følelsene som dukker opp. Enkelt og komplisert på samme tid. Noen ganger gjør problemer oss psykisk syke, andre ganger får vi en depresjon eller blir fysisk syke. Situasjonene er forskjellige og vår sårbarhet varierer voldsomt ut fra både tid og sted og oppvekst. Jeg tror at de aller fleste som opplever tunge ting trenger hjelp og støtte for å takle egen situasjon, for slik å unngå å bli mer nedtrykt eller mer alvorlig syke. Det er ingen tvil i meg på at utsiktene til å leve med sykdom, det være seg fysisk eller psykisk, blir bedre om vi tar oss selv på alvor og erkjenner egen situasjon og deler den med andre. 2
Det mest sentrale i alt hjelpearbeid er i mine øyne trygghet. Å slappe av og kunne le og gråte sammen, er befriende og nyttig, ikke minst for å se det alminnelige i egen situasjon. Problemet kan være å få en situasjon, i denne sammenheng en selvhjelpsgruppe, til å bli trygg nok. Uten at det er trygt å være der, vil ingen endring skje. Min påstand. Det er vesentlig at trygghet og respekt for andre blir tydelig, ikke minst gjennom bevisstgjøring av at opplevd smerte, både fysisk og psykisk, er subjektiv og reell. Evnen gruppen har til å lytte og bekrefte deltakernes virkelighet, tror jeg er sentral for å skape den nødvendige trygghet for arbeidet. Fordi jeg erfarer at trygghet er det sentrale ordet i alt endringsarbeid, er jeg selv et eksempel på en som ikke engang har tenkt tanken på å delta i en selvhjelpsgruppe. Det skyldes at min angst for andre mennesker er for stor. Den angsten fungerer i praksis slik at jeg blir flink pike, oppfører meg slik jeg tror andre vil ha meg og presterer for å skjule meg selv. Da fungerer ikke en ledelseløs gruppe. Jeg har brukt fem år på å teste ut min terapeut for å finne ut om det er trygt nok å stole på henne, bare for å si litt om hvor vanskelig trygghet kan være. Heldigvis er det ikke slik for de fleste, men en gruppe må bli trygg nok til at deltakerne tør å si andre imot, tør å dumme seg ut, tør å vise seg sårbar, tør å lytte til andre og ta det inn, tør å bli irritert og slik kjenne etter hva som foregår i kroppen. En avgjørende betingelse for at en trygg nok situasjon blir etablert, er at det er rammer rundt selvhjelpsgruppen. En god igangsetter hjelper til med å etablere disse reglene. Jeg må presentere taushetsplikten betydning, poengtere vanlig høflighet, begrense utagerende adferd og hjelpe til med systemer som gjør at alle blir synlige og får sin tid. Får jeg til dette, vil gjensidig respekt og anerkjennelse vokse i gruppen og gjøre den funksjonell, tror jeg. Slik fungerer jeg som en leder i en ledelsesløs gruppe. Likevel kan jeg hevde at det er gruppen som må etablere sine egne regler, ikke jeg. De står fritt til å velge sin egen plattform. Jeg vil poengtere at selvhjelp ikke er behandling. I en behandling er fagkunnskap og erfaring sentralt for å kunne få til en positiv utvikling i den som hjelpes. Uten den kompetansen går det dårlig, og hadde det ikke vært slik, hadde vi verken trengt leger eller psykologer, men kunne ha hjulpet oss selv. Slik er det ikke. Det snakkes mye om brukermedvirking kontra hjelper og fagkunnskap. Jeg liker ikke begrepene og vil gjerne være pasient når jeg er det, og jeg mener 3
rimelig sterkt at jeg oppsøker fagkompetanse for å kunne bli i stand til å hjelpe meg selv. Jeg forlater fagkunnskapen når jeg har kommet så langt at jeg ikke lenger trenger, eller ikke får anledning til å utnytte deres faglige kompetanse. Her kan kanskje en selvhjelpsgruppe være en mulighet for å utnytte det jeg har lært om meg selv i prosessen fram til det punktet jeg blir sluppet løs, overlatt til meg selv. Som igangsettere er det viktig for meg at vi ikke er hjelpere, vi organiserer kun rammene for å få til et arbeidsfelleskap som skal defineres og styres av gruppen. De fire eller fem første gangene hvor igangsetter er med, handler om presentasjon og rammer for arbeidet, og det mest sentrale er kanskje å vise i praksis hva selvhjelp er. Det betyr at jeg som igangsetter må dele egne erfaringer i gruppen og framheve at det er mitt valg hvor mye jeg sier og ikke sier, og at slik skal det være for alle. Ingen skal si mer enn man opplever er trygt og riktig. Alt til sin tid, for å si det på en annen måte. I tillegg står det i boken at det skal fokuseres på her og nå. Fortiden er ikke interessant annet enn som bakteppe hos den enkelte. En grunn til den påstanden er at det kan oppleves urimelig slitsomt å få andres historie å forholde seg til når en sliter selv. Derfor er de daglige problemene sentrale, de vi møter i hverdagen. Jeg tror det er nedbrytende om samtalen går over til detaljer om bakenforliggende historier, men møter meg selv i døra ved den påstanden. Om gruppen er ledelsesløs og ønsker å snakke om sine historier, om den enkelte er fylt opp av fortid og ikke klarer å forholde seg til dagen i dag, skal jeg da bryte inn og være suveren leder som påstår at de bryter etablerte regler? Kan hende kan alt som sies brukes av den enkelte til å bli bedre kjent med seg selv, kanskje også til å finne mot til å si noe om hvordan en annens historie påvirker egen energi. Hvem vet best? Den som har problemet eller de som hører på? Selv om dette er et viktig spørsmål, så ønsker jeg meg en samtale om dagen i dag, for det kan alle engasjere seg i. En grunn til at jeg tror dette er en god arbeidsmetode, er egen erfaring på at når daglige problemer takles og hverdagen fungerer lettere, blir også egen historie lettere forholde seg til. Jeg har vært i styrte grupper sammen med andre kvinner med samme bakgrunn, og fant ut at flere reagerer likt på triggere i hverdagen. Det at jeg kunne vise fram skammen i at jeg kobler ut hodet i butikken for å unngå angstanfall, at jeg får handlet, men glemmer både hvem jeg møter og hva som skjer, og også hva jeg skulle ha kjøpt, gjør noe med meg. Å kunne dele dette med andre gjorde livssituasjonen min lettere og påvirket positivt synet på meg selv. Jeg kunne si høyt hvordan butikker skremmer meg og 4
følte meg ikke alene mer. I dag kan jeg smile av hvordan triggere forsurer livet mitt, og samtidig kjenne på sorgen i at det er slik det er. Det er noe i at troll sprekker i sola. En igangsetter er ingen leder, men en deltaker som skal vise i praksis hvordan selvhjelp er ment å fungere. Det får vi ikke til om vi ikke investerer litt av oss selv og arbeide etter prinsippet, show, dont tell. Vis i praksis, ikke foreles. Det betyr at vi må være tilstede følelsesmessig i samtalen, kjenne på usikkerheten og dele episoder i egen tilværelse for vise hvordan samtalen er ment å fungere, igjen med fokus på dagen i dag og alminnelig folkeskikk og taushetsplikt. Til slutt vil jeg kommentere side 11 i heftet om selvhjelp. Jeg reagerer ganske kraftig på ordene i avslutningen, som fremhever at selvhjelp er forskjellig fra andre former for hjelp. Dette er jeg uenig i. Selvhjelp er kun enda et tilbud. Jeg liker dårlig at det hevdes at andre former for hjelp handler om å være passiv mottaker. Ordene er foraktfulle og feil, i alle fall for en som har vært nødt til å oppsøke hjelp og har trengt at andre tar ansvar og ordner opp. De stimulerer ikke til gjensidig respekt og åpenhet. Barrieren for å søke hjelp kan være rimelig stor for mange, og det å være mottaker av hjelp er nødvendig og riktig i mange situasjoner. Jeg vil også hevde at all hjelp som tilbys er et forsøk på å sette den som mottar hjelp i stand til å ta ansvar for eget liv og slik få det bedre. I motsatt fall mister ordet hjelp sitt innhold. Inger Eggen Horten, mars 2010 ingere@mac.com 5