Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil
Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads, Mona, Milly, Mina og Lille Morten Minstemann. Faren til de åtte ungene hadde en lastebil, og det kunne de nok være glad for, for den lastebilen holdt jo liv i dem alle sammen. Var det noen som skulle flytte, spurte de far om han kunne kjøre flyttelasset for dem. Var det noen butikker som skulle ha kjørt varer opp fra stasjonen, så gjorde lastebilen det også. Ja, en gang hadde den til og med kjørt tømmerstokker helt fra skogen ned til byen, men da ble den nesten overanstrengt og måtte hvile i mange
dager etterpå. Men ellers gikk den hver dag, og hver gang den hadde gjort et godt arbeid, fikk far penger for det. Så fikk mor penger av far og gikk og kjøpte mat, for mat var de glad i alle sammen. Når mor og far og alle åtte ungene var ute og gikk, så det nesten ut som et lite opptog. Mange mennesker stanset og spurte mor: «Er det Deres barn alle sammen?» «Jada,» sa mor stolt. «Det er det så visst.» Så begynte de å spørre hva ungene het og hvor gamle de var, og derfor vennet ungene seg til å si både navnet og alderen med det samme. Det gjorde de så ofte at de til slutt kalte hverandre sånn hjemme også, og det er jo veldig greit for oss, så husker vi også hvor gamle de er: Maren Tolv, Martin Ti, Marte Ni, Mads Åtte, Mona Seks, Milly Fem, Mina Fire, Morten Minstemann To, men han hadde så langt navn fra før at det var sjelden de tok med det totallet. Mor og far og de åtte ungene bodde i en murgård midt i den store byen, og enda de var så mange, hadde de bare ett rom og kjøkken. Mor og far lå på en sofabenk på kjøkkenet om natten, og alle ungene lå i rommet ved siden av. Det var ikke mulig å få plass til åtte senger der inne, så derfor måtte de bare legge madrasser utover hele gulvet om kvelden. Det var de vant til. På en måte syntes de det var veldig koselig når alle hadde lagt seg og de kunne ligge og prate sammen. Og så var det jo fint med det at ingen behøvde å være redd for å trille ut av sengene sine.
Om dagen la de madrassene i en svær haug borte i det ene hjørnet av rommet, for nå måtte de jo ha plass til å gå på gulvet. Alt dette var vel og bra, men så var det noe som ikke var bra. Rett under dem bodde en dame som ikke tålte bråk. Det var det ikke så lett å gjøre noe med, for Maren Tolv var glad i å danse, Martin Ti var glad i å hoppe, Marte Ni var glad i å springe, Mads Åtte var glad i å hamre, Mona Seks var glad i å løpe, Milly Fem likte godt å slå på
tromme, Mina Fire var glad i å rope, og Lille Morten Minstemann ville bare dunke. Så kan du vel tenke deg at det ble et lurveleven. Rett som det var banket det på døren, og inn kom den damen som bodde under dem. «Jeg klager til verten,» sa hun. «Det går ikke an å bo i dette huset. Kan De ikke få disse rampete ungene Deres til å være stille?» Ungene gjemte seg bak mor og tittet forsiktig frem. Det så ut som mor hadde fått ni hoder istedenfor ett. «Jeg forsøker å hysje på dem,» sa hun, «men de er jo bare glade, og da er det ikke så lett å skjenne på dem.»
«Jaja, de får være så glade de vil for meg,» sa damen surt, «men nå skal jeg hvile middag, og hvis jeg hører så mye som en lyd, går jeg til verten og klager, bare så De vet det.» «Jaja, vi får gjøre som vi pleier, vi da,» sa mor. Ungene skjønte nok hva det betydde, for de fire største begynte å kle på de fire minste med en gang. Etterpå kledde de på seg selv. Mor tok på seg skaut og kåpe, og så var de ferdige til å gå ut. «Hvor skal vi gå på oppdagelsestur i dag, da?» sa mor. «Vi går i en gate vi aldri har gått i før,» sa Mads Åtte. Det sa han hver gang de var ute på oppdagelsestur. «Da må vi visst gå ganske langt,» sa mor, «og det har vi ikke tid til. Vi får heller ta oss en tur ned til bryggene.» Mens de andre var ute og gikk, kom far hjem igjen. Han satte fra seg lastebilen utenfor huset. Han pusset litt på den og vasket den litt, før han gikk inn. Pusseskinnet la han under setet på styrehuset. På baksiden av det setet hadde han klistret fast bilder av alle ungene og av mor. Han syntes han ville ha dem med seg når han var ute og reiste. Hvis han kom til noen mennesker som han likte godt, tok han hele setet ut av bilen og viste frem de fine bildene. «Sånn ja,» sa han til seg selv. «Nå har bilen det godt, og nå skal det bli hyggelig å komme hjem til alle sammen.» Men da han kom inn av døren hjemme, så han fort at det ikke fantes noen der. «De har nok hatt besøk av damen under i dag,» sa han til seg selv. «Jaja, jeg får legge meg og hvile litt så lenge.» En times tid etter kom mor og alle ungene. De kikket etter lastebilen utenfor huset.
«Isj nei, han er ikke kommet,» sa Marte Ni. «Det var leit,» sa mor, «for nå hadde jeg tenkt vi skulle spise sammen, men det er jo ikke noe å gjøre ved det.» Da de kom opp, ble de forbauset, for der lå jo far og snorket. «Nei, nå lurte du oss ordentlig,» sa mor. «Hvor har du gjemt bilen din i dag? Vi var så skuffet over at du ikke var kommet, og så ligger du her.» «Bilen?» sa far søvnig. «Den står utenfor, den. Det er bare dere som ikke kan bruke øynene ordentlig.» «Hva er det du sier?» sa mor. «Skulle jeg og åtte unger ha sett så feil. Løp ned og se etter en gang til, du Maren.»
Far satt og klødde seg i hodet og gjespet og så ut som han ikke riktig visste hvor han var. «Kanskje du har satt bilen på verkstedet,» sa mor. «Er det noe i veien med motoren?» «Neida, neida,» sa far. «Den står utenfor, har jeg sagt. Jeg har til og med vasket den og pusset rutene på den. Dermed basta!» Men da Maren Tolv kom opp igjen og sa at bilen ikke sto der, våknet far ordentlig. «Jeg må ut,» sa han. «Jeg går til politiet med én gang.» De andre ble stående helt stille. Ingen av dem torde si
et ord. Det ville nok være forferdelig for dem om bilen var stjålet. Bilen som skaffet dem penger hver dag, og som de var så glad i som om den skulle være en av familien. Det var den jo forresten også. «Tror du virkelig noen kan ha tatt den, mor?» sa Maren Tolv til slutt. «Å ja, det ville ikke være noe rart,» sa mor. «Så koselig som den er.» Far gikk av gårde til politistasjonen, og politiet der ringte opp til andre politistasjoner og sa fra at en grønn lastebil var stjålet. Det gikk et par dager, men de hørte ikke noe til bilen. Til slutt ble det sagt i radio også, for at alle mennesker i hele landet skulle få høre om den grønne lastebilen som var borte. Ungene var så stille og rare om dagen. De gikk nok og tenkte på far som var så lei seg. Om kvelden lå de og hvisket sammen på madrassene. Det var Martin Ti som snakket mest: «I morgen er det skolefri,» sa han. «Da går vi ut og leter ja, ikke dere små naturligvis, men Maren og Marte og jeg, vi går.» «Kan ikke Mona og jeg også, da?» sa Mads, «vi er slettes ikke små.» «Jo, dette blir for langt for dere, skjønner du,» sa Martin. «Vi skal gå i hele morgen.» «Vi sier ikke noe mer nå,» hvisket Mads til Mona, «men i morgen sniker vi oss ut etter at de andre er gått, og så går vi og leter helt for oss selv.» «Ja,» sa Mona Seks, «det gjør vi.» Snart sovnet de alle sammen, men byen sov ikke ennå, og rundt om i gatene larmet bilene. Det var alminnelige biler og busser og varebiler og mange, mange grønne lastebiler.