Monologen spilles p pen sort scene, med kun en sortmalt stol som rekvisitt. Bortsett fra stolen er det et plastglass med cola p scenen. Thomas er en gutt p femten r. Det skjer mye i livet hans for tiden, og ofte fler han at hodet hans er overfylt med tanker om alt mulig rart. Noen ganger renner det bare over, han klarer ikke ta inn noen ting og alt blir bare en stor suppe. Det fles som en virvelvind inne i hodet hans. Han vet ikke hvordan han skal takle hode sitt og hva han skal gjre med alle tankene sine. I det monologen starter, kommer Thomas inn fra siden p scenen, helt i mrke. Litt lys kommer p etter hvert, det er grnt, rdt og bltt fra alle kanter. Vi hrer hjerteslag i bakgrunnen. FAR! Far ikke dra! Jeg skal aldri mer gjre noe galt! FAR! Vr s snill komme tilbake Far! FAR! Thomas puster tungt og hyt fr han faller sammen i en bylt midt p scenen. Lyset kommer ovenifra og vi har vanskelig for se ansiktet hans. Det blir plutselig helt stille, hjertebanken og Thomas pust er borte. Han ligger fremoverbyd med hode mot publikum. Plutselig begynner han hyt mumle for seg selv.... Inne i boksen er det et hjul som helt automatisk gr rundt. Det er ingen som vet hvorfor hjulet gr rundt, det bare skjer. Hjulet er fylt med sm kurver med kuler oppi, som en gammeldags bingomaskin, bare at inne i denne store boksen med det gigantiske hjulet er det jeg som er en av kulene. Det tror jeg livet handler om. Jeg er bare en av mange milliarder kuler. Noen ganger faller jeg ut av kurven min, og da havner jeg p bunnen med de andre kulene som har falt av, og jeg m vente p en tom kurv for kjre rundt i det store hjulet igjen. Jeg er bare en kule, jeg. Nr jeg var liten var jeg utrolig glad i en av klinkekulene mine. Den var grnn! Og strre en de andre. Jeg vant hver gang vi spilte. I bakgrunnen hrer vi plutselig en slags brusing som fra et Colaglass som str og bruser litt. Thomas skvetter til av lyden men blir liggende der han er. Han er tydelig redd n. Han kan ikke skjnne hva det er for noe. Stolen str til hyre for publikum og opp den str det et glass cola. Det tar litt tid og muligens et par andre lyder som Thomas skvetter av fr han oppdager hva det er som laget lyden. Nr han oppdager det, bryter han ut i en hysterisk latter og reiser seg opp. Han leter i lommene sine og finner frem en krllete sigarettpakke og tenner seg en sigarett mens han ler og skjelver om hverandre. Latteren gr etter hvert over i grt. Han snakker litt med seg selv mens alt dette forgr, gjentar gjerne seg selv hele tiden og ser seg skremt til alle kanter. Han setter glasset p et spesielt lyspunkt fr han stivner og ser rett mot publikum. Jeg lurer p hva som skjer nr jeg dr.
Kommer jeg bare til rtne og bli til markmat? Er det et liv etter dden? Hvorfor lever jeg egentlig? Jeg betyr jo ikke noe spesielt for noen, og ingen trenger meg. Nr jeg vandrer rundt i gatene, er det ingen som ser p meg og alle ser ut som om de har noe gjre. Jeg bare gr jeg. Jeg vet aldri hvor jeg er p vei eller hva jeg skal gjre. Ikke klarer jeg g p skolen og ikke klarer jeg jobbe. Jeg betyr ingenting. Ikke for noen, hva er egentlig meningen med livet? Thomas blir plutselig veldig tankefull og grublende. Jeg mener: Mennesker har laget maskiner i lang tid n. Noen er store, andre er sm noen f er mikroskopiske. Det slr meg at vi mennesker bare er sm elektrokretser i en stor maskin, eller kanskje det er en liten maskin? At jeg bare er en brikke i et puslespill med mange hundre milliarder brikker? Jeg syns det er rart. Det finnes jo i s fall mange mennesker her i verden, som burde utlst et slags virus. Hva skjer med en datamaskin hvis du fjerner en liten fil i det store systemet. Riktignok blir ofte gamle filer skiftet ut med nye filer, en oppdatering. Hva er det da om skjer med de filene som delegger seg selv, det er jo nok av dem. Narkotika, ryk, selvmord og andre ting. Datamaskinen har plutselig mistet en fil, fr det var planlagt. Kommer maskinen til g i st? Eller kanskje det var planlagt, kanskje narkomane og rykere er en slags vaksine. Kan det vre at den store maskinen gjr seg klar for ta i mot strre virus. Vi har jo hatt noen av dem allerede. Et kalte de Hitler, viruset t millioner av filer. Det jeg spr om er; Hvem installerte antivirusprogrammet? Det er s mange sprsml, jeg vet ikke lenger hva jeg kan tro og ikke. Thomas dumper ned p gulvet og holder rundt det ene kneet sitt. Han vugger sakte frem og tilbake og ser halvvegs ned i gulvet. Plutselig reiser han seg opp og str som en prest som skal til tale, strak i ryggen og klar for preken. Replikken er den samme han fikk da han spurte en prest om hva som var meningen med livet. Kjre deg, dette er vanskelig for deg forst. Du kan ikke se meningen med livet hvis du ikke tror p Gud. Gud vil vise deg veien. Han er den eneste som kan den. Du spr hvorfor du er her og hva meningen med livet er; Du er her for at du skal elske Gud. Gud skapte deg s du kunne elske ham. Thomas skuldre synker sammen igjen og han blir nok en gang bare seg selv. Jeg kunne ikke skjnne at en s stor person som Gud trengte skape mennesket for vre elsket.
S kalte presten meg for en kverulant og ba meg om finne Gud for finne svaret. Men jeg kunne ikke skjnne at hvis Gud skapte oss, hvorfor han gav oss retten til velge om vi skulle tro p han eller ikke. Jeg tror ikke p Gud og tviler p at jeg noen gang kommer til gjre det. Jeg har ikke snakket med noen andre, men jeg regner med at de ikke har noe fornuftig svar komme med de heller. Hva er livet? Igjen blir Thomas en annen person, det er en gammel venn som har prvd forklare ham hva livet er for noe. Tenk deg et stort rom fylt med milliarder av syllyndere. Hver syllynder tilsvarer et liv. Inne i hver syllynder er det en ball, nesten like stor som en klinkekule. Hver lille syllynder har ogs en liten pumpe og en sklie, pumpen suger ballen opp til toppen, fr den sklir ned igjen p sklien, og slik fortsetter den om igjen og om igjen. En gang hrtes det fornuftig ut i hodet mitt. Men det er jo ingen mening i det jeg sa. Det var kanskje det som var poenget, at det ikke er noen mening med det. At alt faktisk er meningslst. For en gang skal jeg jo d, alts stopper ballen. Syllynderen har ingen mening lenger. Hvis det eneste syllynderen var laget for, var meg, blir den jo bare sppel i det jeg dr. Den kan bare kastes og aldri brukes mer. Er det virkelig s meningslst vre til? Uansett hva du gjr med livet ditt vil du ende som sppel? Noen ganger tenker jeg for eksempel p verdensrommet. jo da det er digert og ingen vet hvor det ender. At vi skal vre de eneste vesener og s videre har jeg ingen tro p, men det var heller ikke poenget. Er det noe som er mer meningslst en verdensrommet. Det brukes jo ikke til noen ting. Ikke det heller. Det er jo bare et gedigent intet. Absolutt ingenting. Bortsett fra noen sm kuler som suser rundt i sirkler om og om igjen. Egentlig s har jeg vel ikke peiling p hva det er jeg snakker om, Men jeg fler at jeg muligens er inne p noe. Thomas tar med seg stolen lenger frem p scenen og setter seg p den helt vanlig, med ansiktet mot publikum. Publikum skal n fungere som psykologen som Thomas fr hjelp hos. Jeg pleier f mareritt. Hver natt har jeg samme mareritt. Det er helt merkelig. Det handler om en gymsal, jeg ser den p en mte langt borte og i venstre yekrok ser jeg en gym madrass, rett frem henger tak-tauene ned og bak der igjen er det en utrolig lang ribbevegg.
Det er en stemme som snakker gjennomtrengende inn i hode mitt, mens jeg beveger meg mot ribbeveggen og klatrer opp. Jeg klatrer helt opp i ribbeveggen og begynner bevege meg sidelengs bortover. Noen ganger ruller det noen store helseballer bortover gulvet. Og s vkner jeg fr jeg vet hva som skjer. Nr jeg vkner er jeg full av svette og skjelver veldig. Jeg tr nesten ikke sove lenger. For ikke s lenge siden fikk jeg drmmen mens jeg var vken. Jeg bare l og slappet av i sengen min, for jeg fikk jo ikke sove, jeg torde ikke. Jeg fikk helt panikk, nr jeg drmte mens jeg var vken ogs. Hvor kunne jeg gjre av meg n? Etterp s hrte jeg alle lydene rundt meg veldig tydelig, jeg bare l og kikket opp i taket. S hrte jeg en rar lyd rett ved siden av meg. I bakgrunnen hrer vi den samme brusingen som i sted. Og Thomas skvetter til igjen. N befinner vi oss mer inne i hodet til Thomas og er tankene hans. Lyset p colaglasset kommer svakt p og vi ser det hvite plastkruset som str til venstre for Thomas. Ja! Akkurat snn hrtes det ut. Det boblet. Jeg holdt p svime av, s redd var jeg. Nr jeg endelig klarte snu hodet mitt, s var det bare colaglasset mitt. Jeg kunne ikke annet en begynne le. Jeg lo og lo i mange minutter. Jeg klarte ikke stoppe! Jeg vet ikke hva som skjedde i hode mitt. Husker bare at jeg gikk ut og der kjente jeg meg ikke igjen, selv om jeg hadde vrt der hundre ganger fr. Jeg mtte bare legge meg ned kikke opp p himmelen, og der sovnet jeg. Thomas legger seg ned p scenegulvet og ser opp i taket. Han fortsetter prate mens han ser opp. En annen gang jeg prvde sove, men ikke fikk det til. Kjente jeg at det var noe som beveget seg rett ved ansiktet mitt. Jeg kunne ikke skjnne hva det var for noe, det var helt mrkt i rommet og jeg kunne ikke se noen ting. Jeg har aldri vrt s redd i hele mitt liv. Jeg var sikker p at det var en rotte, og det er noe av det verste jeg vet. Men jeg torde ikke strekke meg bort til lysbryteren. I stede l jeg der og grt i over en halv time. Jeg kunne fle at dynen min beveget seg og en gang er jeg sikker p at det var noe som strk langs armen min. Jeg var redd. Livredd, men jeg var for feig til dytte det vekk finne ut hva det var for noe.
Han reiser seg opp med ryggen mot publikum. Kanskje det ikke var noe i det hele tatt. Det var det sikkert ikke, det var bare det forbanna hode mitt som klikket. N snur han seg mot publikum igjen. Nr jeg begynte i ttende klasse, mtte jeg bytte skole. Det var utrolig skummelt, i stede for g p den gamle skolen min hvor vi var tre i klassen, begynte jeg p stor skole med over tjue elever i klassen. Jeg flte at jeg mtte gjre noe stort ut av meg selv. Jeg mtte vise meg frem p en eller annen mte. I lpet av tre uker hadde jeg fortalt tre venner at jeg hadde prvd ryke hasj noen ganger. Det var selvsagt en lgn, jeg visste ikke mer om hasj en det jeg hadde sett p tv. Jeg stolte p de nye vennene mine. Likevel presterte en av kammeratene g til helsessteren p skolen. Jeg ble innkalt midt i en time. P kontoret satt de eneste gode vennene jeg hadde og s redd p meg nr jeg kom inn dren. De visste at jeg var sint. Jeg var s sint at jeg ikke visste hva jeg skulle gjre. Det ble til at lgnene fortsatte rulle jeg fortalte historien min som om jeg var innbarka narkoman. Snn fortsatte det i flere mneder, de ringte aldri foreldrene mine eller noen andre. Det var bare oss fem. Jeg holdt ut selv om jeg ikke stolte p noen av dem. Venner skal ikke angi deg. En dag fikk jeg beskjed om komme inn p kontoret alene. Sykesster mente at jeg var s langt inn i elendigheten at hun ville jeg skulle snakke med moren min. S sint har jeg aldri vrt etter det. Jeg raserte omtrent kontoret og det neste jeg husker er at moren min sitter i mte med helsesster, rektor, politiet og barnevernet, mens jeg passet broren min i skolegrden. Det er mange r siden, likevel er det folk som ikke fr lov til henge med meg. Folk hatet meg, alle sammen. Lrerne, elevene og folk rundt meg. Lrerne gav meg drlige karakterer, og de fleste ville ikke ha noe med meg gjre. Er det rettferdig at en liten lgn skal kunne delegge resten av livet for deg? Jeg syns ikke det. Den lille lgnen fikk meg til hate skolen. Den fikk meg til hate svikere og uplitelige venner. Dessuten stolte jeg ikke p noen. Siste dagen p ungdomsskolen kom helsesster bort til meg etter eksamen og spurte om jeg noen gang kunne tilgi henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si s jeg begynte likegodt le, uten si noe mer gikk jeg bare hjem og grt. Thomas setter seg p stolen igjen. Han legger hode i hendene og gnir seg i ynene. Hver dag fltes ensomt. Jeg trstet meg med bygge trehytter i skogen eller bare sprang rundt i bygda. Jeg visste jeg mtte komme meg vekk p en eller annen mte. Men det tok likevel noen r fr jeg klarte det.
N er det angivervennene mine som bruker stoff. Og da snakker vi ikke lenger om bare hasj. Er ikke mange av dem igjen som str p egne bein for tiden. Plutselig farer Thomas opp Det er ikke rettferdig. I dag var jeg p sosialkontoret. Hver dag blir jeg bare mer og mer skuffet over systemet i det jvla landet her. Bare fordi jeg flyttet for noen mneder siden, er jeg ndt til bevise at jeg faktisk bor der jeg sier jeg bor. Jeg ba dem skjerpe seg litt og bare sjekke folkeregisteret. Men de nektet prate med meg fr jeg kom tilbake med bevis p hva adressen min var. De lot meg ikke engang snakke med en kundebehandler. Forbanna sosialkontor, nr jeg kom hjem skrev jeg et langt brev til dem. Tror jeg skal sende en kopi til sosialministeren eller noe. Thomas roer seg ned igjen, skuldrene synker og han gr stille over scenen og gr nesten av fr han snur seg mot publikum igjen. Jeg lurer p hva som fr oss mennesker til vre den vi er. Hva som fr oss til fle p den mten vi gjr. Jeg er lei av vre hjelpesls. Lei av at ingen bryr seg i det hele tatt. Ikke egentlig, folk ser ned p deg og vet ikke hvem eller hva du er i det hele tatt fr de avviser deg. Jeg har hatt venner som ikke har det s bra, og jeg skulle s gjerne hjulpet dem. Men hvor mye kan du gjre nr du er ti r gammel? Michael, var en av dem. Jeg glemmer aldri Michael. Hver dag ble han sltt av faren sin, og noen ganger mtte han sove hos meg. Jeg sa aldri noe til faren min heller, bare spurte om han kunne f sove over. Han ble mobbet p skolen og visste ikke hvem foreldrene hans egentlig var. Vi var bestevenner og jeg tror han var den frste jeg var ordentlig forelsket i. Jeg sa det aldri til ham, det hadde jeg aldri tort. I nesten et r bodde faren min i en campingvogn, jeg syns det var helt greit. Dessuten s hadde familien til Michael p den andre siden av campingplassen og der var de nesten hver helg og hele sommeren. Om vren kjrte vi rundt med bt i skjrgrden og badet lenge fr 1. mai. Om sommeren startet vi vr egen lille pirattaxibedrift, og l i telt hele sommeren oppe p en fjelltopp. Det var forresten den frste sommeren jeg drakk alkohol. Den frste sommeren jeg var full. I lpet av sommeren ble jeg og Michael bestevenner, og vi holdt rundt hverandre om natten s han ikke skulle bli s redd. To ganger prvde han hoppe fra fjelltoppen vr, hver gang var det jeg som stoppet ham. Det var mye ansvar ha for en tolvring.
Nr sommeren var over forsvant Michael i lse luften, og siden da har jeg ikke sett ham. En dag jeg skulle beske ham var det bare faren hans som svarte og han sa at Michael ikke bodde der lenger. Thomas setter seg ned ved siden av stolen n. Han kan gjerne lene seg mot den og kanskje til og med legge hode p setet, dette kommer p stemningen. I lpet av det neste avsnittet beveger Thomas seg sakte mot siden av scenen, s han er klar til g av. Jeg tenker av og til p Michael, ikke s ofte lenger, men jeg vet ikke hvordan han har det og det plager meg litt. En gang nr jeg gikk p barneskolen i sjette eller syvende, begynte jeg med svmming. Jeg likte meg, det var deilig ha noe gjre, og det var ingen andre p min skole som drev med svmming, bare meg. Alle de andre kom fra naboskolen s jeg kjente ingen av dem srlig godt. Jeg hadde vrt p klubben der et par ganger, bare for ha noe gjre. Etter nesten et r p laget hadde jeg vrt med p fire eller fem store stevner og begynte bli litt kjent med gutta. Vi skulle p et stort stevne fire timer unna og skulle overnatte p en skole. Selvsagt ble vi sittende oppe hele natten. Jeg og en til. Vi spilte kort, og gikk ut for kjpe cola tre eller fire ganger. Han var mye flinkere en meg til svmme og han hadde vrt med p laget siden han var ti og han var to r eldre en meg. Rett fr det ble morgen gikk vi p do sammen, der var det en snn kondomautomat. Han kjpte seg en pakke med to kondomer, sa han ville prve den p. Jeg mtte se p. S ville han prve mer, men det ville ikke jeg. Han ville likevel. Jeg sa nei hele tiden, men han var mye strre en meg og jeg var dessuten redd for ham. Hvis jeg hadde begynt sl eller skrike var jeg sikker p at han kom til drepe meg. Selvsagt ville han ikke gjort det, men faen heller, hva tenker du i en snn situasjon? Han var aldri slem, ikke egentlig, men jeg hadde ikke lyst. Jeg ville ikke. Det tok ikke s lang tid, jeg husker nesten ingenting, bare at det gjorde vondt. Jeg hadde vondt i mange uker. Dagen etterp reiste jeg hjem og jeg gikk aldri mer p svmming, det er ingen som vet hvorfor. Bare meg og den jvla... Thomas begynner grte, han klarer ikke fortsette med historien. Han trekker opp en revolver fra lommen sin. Han har trer i ynene og er ikke helt rolig. Lyset dempes sakte mens han snakker og forsvinner helt i det han skyter. Hvorfor er det ingen som bryr, seg og hvorfor skal det vre s forbanna vanskelig vre seg selv? Hvordan kan mennesker ta s lett p ting?
Jeg vet ingenting lenger, jeg gidder ikke mer. Jeg er bare forvirret og redd hele tiden. Det vil jeg ikke, det skal ikke vre snn! Det skal ikke vre s vanskelig vre til. Vil jeg bety mer som dd eller levende? Psykologen, sier jeg er alvorlig depressiv. Hun brukte s mange vanskelige ord at jeg er ikke sikker p hva det var hun sa. Det hun sa gikk rett inn og rett ut, jeg klarte nesten ikke fange opp noen ting. Alt gr i surr og jeg er ikke engang sikker p hva jeg tenker selv. Hvorfor er jeg her? Han setter pistolen mot hodet sitt og skal til trekke av, men i det han gjr det strekker han ut armen og skyter i motsatt retning. Lyset p Thomas kommer sakte p igjen. Thomas er helt rolig Det er for feigt stikke av. Det er kanskje ikke er rettferdig. Og jeg vet ikke hva meningen med livet er, men det gjr sikkert ingen andre heller. Jeg blir hvertfall her, det fr g som det gr. Livet har sikkert mer dritt by p. Dessuten er jeg glad i kjresten min.