Sara Stridsberg Medealand Oversatt av Monica Aasprong
OM FORFATTEREN: Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen Happy Sally. Den amerikanske feministen Valeria Solanas er hovedpersonen i Stridsbergs andre roman, Drømmefakultetet (på norsk i 2008). For denne romanen ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2007. Nabokovs roman Lolita er inspirasjonskilden til romanen Darling River. Sara Stridsberg har også skrevet flere skuespill. Helén Karlsson
OM BOKEN: «Kjærligheten er den pol som alt hos Stridsberg strever mot, selv om vi ikke ser det. Kjærligheten: Like umulig å komme utenom som nåden er for den kristne; like umulig å oppnå med bare makt og vilje; og akkurat like uunnværlig hvis vi vil forstå oss selv som levende mennesker.» Fra Steve Sem-Sandbergs etterord. Flyktningen Medea. Hun raser. Hun overgir seg. Hun vegrer seg mot å bøye seg. Men hun fortsetter å elske, til tross for at kjærligheten virker umulig. Medealand er ikke bare stor dramatikk. Det er også en stor leseopplevelse.
PERSONER: MEDEA JASON MOREN GUDINNEN TIGER OG AKILLES KONGEN BARNEPIKEN PRINSESSEN
SCENE 1 Miljøet er helt blendende hvitt, et slags ikke-miljø, en venting, et etterpå, en evighet. Venterommet på et sykehus eller i et sterilt dødsrike. Et venterom til ingenting, en bevissthet eller et rom i en drøm. Et sted står et gammelt badekar på gullføtter. Medea ligger på gulvet og sover. Hun har grå, tettsittende bukser, en grå, halvlang genser og gullstøvletter. Over henne henger en blendende sky. I bakgrunnen høres lyden av et hav. Det er barndommens hav, morskartet og hjemlandet, det forlatte, bortglemte, det er dagdrømmen til en flyktning. En mor roper på barnet sitt. En strålende, svirrende følelse, som kullsyre. Moren kommer inn med favnen full av hvitvask. MOREN: Medea MOREN: Medea MOREN: Medea barnet mitt Moren setter seg på huk og klapper Medea på kinnet. Medea snur seg bort. Moren reiser seg og begynner å
henge opp vasken på en klessnor som henger tvers gjennom rommet. Det er barneklær. Hun snakker med seg selv og med den sovende Medea. Medea beveger seg urolig i søvne. MOREN: Hvis du faller, må du reise deg igjen, barnet mitt. Det er ikke annet å gjøre. Du kan ikke bare bli liggende. Det hjelper ikke mot noe. MOREN: Hva du enn har gjort, så har du ikke gjort noe som det ikke er mulig å rette opp. MOREN: Og du må bøye deg. Det er bare det. Du må bøye nakken, og du må like å gjøre det. Nyte det og forstå hvorfor du gjør det. Imens kan du tenke på noe annet, og når ingen ser deg kan du rase og tvile, men du må lære deg å bøye deg for verden når den ser deg. Det kommer ikke noe menneske fra, ingen kvinne. Ikke engang du, min kjære Medea. MOREN: Jeg antar det var jeg som burde lært deg å bøye deg. Jeg vet at jeg gjorde feil. Jeg elsket deg for høyt. Medeabarnet var mitt eneste svake punkt. MOREN: Du begynte å elske deg selv, og det var mitt blikk som ødela deg. Ikke bra. Ikke bra. Alt er min feil. Moren har all skyld uansett hvordan det går med
avkommet hennes senere. For mitt vedkommende: dette hovmodige avkommet. MOREN: Til slutt begynner man å hate havet som skiller en fra barnet sitt og barna hennes. (Til Medea.) Du skulle aldri ha dratt hjemmefra. Å flykte med ham bringer bare ulykker. Jeg forsto det da jeg så seilet forsvinne over horisonten med dere. Jeg forsto at jeg aldri skulle få se deg igjen i live. MOREN: Om natten drømmer jeg av og til om barna. Jeg har aldri truffet dem og likevel kan jeg se dem så tydelig for meg. Tydelig som mine egne hender. Blonde, nydelige, rastløse, villdyraktige. Jeg tenker at de likner moren sin i alt. Som hentet fra et vidunderlig, blendende eventyr. MOREN: Kan du ikke rope på dem så jeg får kysse dem? MOREN: Du har alltid vært blendende, Medea. Barna dine blir blendende i forlengelsen av deg. Men jeg er urolig for deg. Jeg har vært urolig lenge nå. Du er stolt. Det er ikke bra. Det er ikke en egenskap som kler en kvinne.
MOREN: Eller så kan jeg rope på dem selv. Medea våkner plutselig og reiser seg opp. Stakkåndet. MEDEA: Nei. MOREN: Er de i skogen med faren sin igjen? MEDEA: Det går ikke. MOREN: Hvor har du gjort av de små menneskeungene dine? MEDEA: Jeg har ikke gjort noe. Sjelen min er ren. Hendene mine er rene. Medea ser ned på hendene sine og prøver å gnikke bort noe med spytt. Så gjemmer hun hendene bak ryggen. MOREN: De blir sin mors barn. Det er vakkert. MEDEA: Mor MOREN: Men det gjør ingenting siden de er gutter. Disse lykkelige små uvitende leketøyene. Sjelen din lever videre i dem. Det kan kanskje hjelpe deg til ikke å bli bitter. Moren stivner når hun ser Medeas hender. MEDEA: Mor, jeg Moren plukker raskt opp tingene sine.