Anan Singh og Natalie Normann PARKEN
Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og hadde mange gode råd og tips til barn som liker å skrive selv.
Loftet (2008), Byttingen (2009) og Parken (2910) er alle utkommet i Den svarte lesehesten, og de er alle solgt til Danmark.
Om boken: Ryggsekken dunket mot ryggen da Amanda løp inn i den store parken. Det måtte da være mulig å gjemme seg der inne? Parken var dekket av et tykt lag med snø. De store steinstatuene hadde hvite hatter, og trærne var uten blader. Det var ingen steder å stikke seg vekk. Løp hun utenom de opptråkkede stiene, ville de se spor i snøen etter støvlene hennes. Eneste mulighet var å komme seg over broen og ut gjennom den andre porten. Kanskje kunne hun rekke hjem før de fikk tak i henne. Amanda bor sammen med mormoren sin, og trives ikke så godt på skolen. En ettermiddag blir Amanda jaget av en jentegjeng, og hun løper inn i parken for å hjemme seg. Der er det mørkt og kaldt og statuene ser skumle ut, nesten levende
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN 978-82-03-25584-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Ferdinand og Leopold og Maria.
Ryggsekken dunket mot ryggen da Amanda løp inn i den store parken. Det måtte da være mulig å gjemme seg der inne? Parken var dekket av et tykt lag med snø. De store steinstatuene hadde hvite hatter, og trærne var uten blader. Det var ingen steder å stikke seg vekk. Løp hun utenom de opptråkkede stiene, ville de se spor i snøen etter støvlene hennes. Eneste mulighet var å komme seg over broen og ut gjennom den andre porten. Kanskje kunne hun rekke hjem før de fikk tak i henne. Amanda gispet etter luft. Det stakk i siden. De tunge og uvante vinterstøvlene var ikke akkurat egnet til å løpe med. Hun klemte en hånd mot magen og løp videre. Bak seg kunne hun høre dem rope. Amanda så seg desperat rundt. De kom til å få tak i henne! De fire jentene hadde stormet etter henne gjennom skoleporten. Amanda rakk ikke å stikke av før de oppdaget at hun snek seg ut av klasserommet. Hun kom til enden av broen og oppdaget en tykk hekk på den ene siden. Under den var det en liten åpning. Uten å nøle kastet hun seg ned på bakken og ålte seg under greinene. Det lange håret hun ellers var så stolt av, hektet seg fast i greinene. Amanda bet tennene sammen og rev seg løs før hun ble liggende helt stille. Hun trykket seg inntil en av de store brosøylene. På toppen av søylen ble en kvinneskikkelse omfavnet av et monster. Amanda rynket pannen. Hvem i all verden laget så fæle ting? De kunne ikke være riktige i hodet. Monstre som klemte folk? Æsj! Hun orket ikke å se på det, og lukket øynene. Av vane
gikk fingrene til smykket hun alltid hadde rundt halsen. Det var det eneste som minnet henne om livet hun hadde hatt bare tre måneder tidligere. Før hun ble alene i verden, før hun kom til Norge. Om hun bare ikke hadde følt seg så ensom! Amanda klemte hånden hardt rundt smykket. Få dem til å gå bort! mumlet hun innbitt. Hjertet hamret fortere og fortere, og hun våget nesten ikke puste. Smykket skar seg inn i håndflaten uten at hun merket det. Hun knep øynene sammen og så for seg at jentene forsvant. Med ett var det som om alle lydene i parken ble borte. Amanda reiste seg halvveis opp. Hadde jentene gått uten at hun la merke til det? Brått hørte hun en skrapende lyd fra et kratt like i nærheten... som fra et stort dyr. Amanda holdt pusten. Tenk om dyret oppdaget henne? Tankene hoppet til en historie mormor hadde fortalt henne et par dager tidligere. Hun hadde påstått at det bodde en spøkelseshund i parken, og at hun aldri måtte bli igjen i parken etter mørkets frembrudd. Amanda hadde blåst av henne. Men nå som hun satt her i våt snø, helt alene i verden og med trusselen om juling hengende over seg, skulle hun ønske at det virkelig fantes noe sånt som en spøkelseshund. Kanskje den kunne jage bort jentene. Amanda gjorde seg så liten som hun klarte, og presset hånden mot munnen for ikke å lage noen lyder. Fingrene og munnen var numne av kulde og redsel. Jentene sto like i nærheten. Amanda husket bare hva den ene het. Karianne hadde lagt henne for hat fra første dag. Amanda bet tennene så hardt sammen at det knaste i