psykologisk.no http://psykologisk.no/2014/04/tenaringers-soken-etter-selvstendighet/ Tenåringers søken etter selvstendighet 5. apr. 2014 Tillit fra foreldrene er viktigere enn mye annet i den siste fasen av oppveksten, skriver Guro Øiestad. TEKST: Guro Øiestad For at menneskeheten skal bestå, må ungdom ut i verden og inn i nye relasjoner. Naturen har ordnet det slik at ungdom i alle kulturer har en innebygd utforskertrang, en naturlig drift mot selvstendig bevegelse bort fra mor og far, slik at nye familier kan oppstå. Og, som vi vet: Tenåringshjernen er i voldsom vekst, og er åpen for nylæring i denne fasen hvor ungdommen langsomt erobrer sitt eget voksenliv. «Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hvor står jeg i forhold til andre?» Dette er store og viktige selvfølelsesspørsmål som tenåringer på ulike måter tumler med. Å bli voksen er krevende, i et samfunn hvor alt tilsynelatende er mulig, og hvor man i stor grad må trekke opp grenser selv. Det vestlige samfunnet som vi er en del av, stiller krav om autonomi. Det forventes av unge voksne mennesker at de hevder seg som individer og tar ansvar for seg selv. De skal ta valg på viktige områder i livet, de må si ja eller nei til mulige kjærester. De skal finne ut hva de vil drive med, hvilken stil de vil ha, hvem de vil stå fram som. Presset på unge menneskers identitet og selvfølelse er enormt, fordi valgmulighetene er så store, fordi informasjonsflyten så enorm, og fordi verdier er i endring. Det er en krevende virkelighet vi sender våre tenåringer ut i. Det vi foreldre gir dem med på veien, bør ruste ungdommene for den verden de skal fungere som voksne i. Den beste «rustningen» ligger sannsynligvis i å erfare varm støtte fra foreldrene i selvstendighetsutviklingen. Læringen blir dobbel, den unge utvikler autonomi og erfarer samtidig at det er naturlig å være koblet på andre og motta hjelp. God selvfølelse innebærer nettopp dette: å kunne støtte seg selv og i tillegg søke nærhet og hjelp hos andre når man trenger det. Og selvsagt også å være en som kan hjelpe andre. Det viktige i vår sammenheng er at vi støtter tenåringene våre på måter som gjør dem best mulig rustet til å tåle individualitetspresset, ved at de kan lene seg på oss. Slik at de tør å bli voksne. Men la oss stoppe opp litt og tenke oss om. Hva betyr det egentlig å bli voksen? Hva innebærer det å bli voksen?
Å flytte hjemmefra og ta ansvar for seg selv, vil kanskje mange si. Men hva innebærer det med hensyn til selvfølelse? Hvordan er selvfølelsen når et ungt menneske er rede til å ta ansvar for sitt eget liv? La oss gå tilbake til definisjonen av selvfølelse: God selvfølelse er å ha en nyansert følelse av deg selv og i tillegg kunne gi det du føler, en plass sammen med andre mennesker. Selvfølelse er altså å kunne handle utad, i tråd med sin egen indre tilstand. Noe av det vi forbinder med å bli voksen, er kanskje nettopp handlekraft? At man kan ta ansvar og gjøre noe, få ting til å skje, gripe inn om nødvendig. Men er god selvfølelse en forutsetning for å kunne kalle seg voksen? Mange flytter jo hjemmefra og tar ansvar for seg selv uten at selvfølelsen er spesielt god. Og mange voksne strever med selvfølelsen gjennom hele livet, det er rett og slett ganske vanlig å kjenne at selvfølelsen er usikker. Et viktig poeng her er at voksen ansvarlighet slett ikke innebærer å alltid måtte være sikker. Å ta ansvar vil noen ganger dreie seg om å vise at man er usikker. Det kan for eksempel være hvis du som forelder kjenner deg usikker på om tenåringen klarer å være hjemme alene en helg. Du er mer ansvarlig om du sier: «Jeg er usikker på om det er bra for deg, vi må snakke mer om det», enn om du sier: «Kommer ikke på tale.» Vel å merke hvis utgangspunktet er at du faktisk er usikker. Å være voksen innebærer også å inngå i likeverdige relasjoner til andre, vi er jo flokkdyr og klarer oss ikke alene. Den gode selvfølelsen hjelper deg til å kunne si ja til et annet menneske dersom du kjenner at det er riktig. Slik at du kan inngå i nye nære forhold etter å ha flyttet fra mamma og pappa. God selvfølelse innebærer også å kunne si nei, å kunne avgrense seg fra kontakt vi ikke ønsker. Ikke bare kjenne et nei inni seg, men også kunne si det høyt til andre: Nei, jeg vil ikke. For å kunne si ja til andre som voksen, for eksempel i kjærlighetslivet, må man ha opplevd å bli mottatt følelsesmessig hos noen som barn. Og for å kunne si nei trenger man erfaring med å få lov til å avgrense seg. Begge deler må bygges inn i den implisitte hukommelsen, slik at hjernen er i stand til fyre av et ja når det passer, og et nei når det er nødvendig. Kort sagt: For å bli voksen og ansvarlig i relasjoner trenger man rikholdig erfaring med både å koble seg på og å avgrense seg. Og her er vi ved tenåringenes prosjekt: Han og hun er i bevegelse bort fra foreldrehjemmet, de skal ut og etter hvert selv bli foreldre i egne hjem. De skal bli ansvarlige voksne, men er det ikke ennå. Og hva trenger de? Jo, erfaringer både med å koble seg på og med å avgrense seg. Eller kanskje er det riktigere å si: Tenåringer trenger å føle at de fortsatt er koblet på, altså tilknyttet foreldrene, samtidig som de får støtte til å sette sine egne grenser. Ungdom beveger seg i retning av selvstendighet, men er for umodne til å ta hånd om seg selv. Evnen til å sette grenser for seg selv, motet til å stå imot press utenfra, er ikke
ferdig utviklet. Derfor klarer ungdom seg dårligere uten en sikker havn hjemme. Det grunnleggende spørsmålet «Passer de på meg?» er fortsatt aktuelt. Omsorgen og støtten vi tilbyr er av stor betydning for den unges selvfølelse. Et lite eksempel kan illustrere dette: Kamilla (13) skal begynne på ungdomsskolen om noen uker. Hun har hørt at mange begynner å røyke i løpet av 8. 9. klasse, og er redd for å bli utsatt for røykepress. Hun har ikke lyst til å røyke selv, men er redd for at gruppepresset skal tvinge henne til det, alternativt at hun skal føle seg utenfor hvis alle de andre røyker, og ikke hun. Kamilla deler sin bekymring med mamma, som foreslår hva hun kan gjøre for å stå imot et eventuelt press: «Kanskje du og venninnene dine kan bestemme dere på forhånd for at dere ikke vil røyke, så blir dere flere som står sammen om det? Det er lettere å si nei hvis du ikke er alene.» Mamma og Kamilla snakker litt fram og tilbake om ulike måter Kamilla kan forholde seg til røykepress på, de snakker også om at kanskje blir ikke presset så stort. Men Kamilla blir liksom ikke fornøyd. Så sier hun: «Men du, mamma, får jeg egentlig lov til å begynne å røyke, da?» Mamma blir litt overrasket, den innfallsvinkelen hadde hun ikke tenkt på: «Nei! Jeg vil jo ikke at du skal begynne å røyke, nei, du får ikke lov til det.» «Men da kan jeg jo bare si det, da, at jeg ikke får lov til å røyke, da er det ikke noe problem!» Nå faller Kamilla til ro, samtalen er over, hun er et barn som kan lene seg til mammaen sin. Trettenåringen i eksempelet er en svært ung ungdom, som trenger å «bli holdt» av sine foreldre. Hun vet at hun er i ferd med å møte deler av voksenverdenen, og kjenner på behovet for å bli ivaretatt som et barn. Hun blir imøtekommet og vokser på det. Å ha med seg et «jeg får ikke lov til å røyke» vil etter hvert kunne utvikle seg til et «jeg vil ikke røyke». På samme grunnleggende måte vil alle tenåringer trenge å ha sine foreldres støtte med seg til de langsomt overtar styringen over sine egne nei og ja. Balansegangen mellom det store selvstendighetsprosjektet og behovet for fortsatt å bli støttet og passet på er vanskelig og stiller bestemte krav til oss som tenåringsforeldre. Tenåringen kan avvise deg, men trenger deg Det er jo ikke noe nytt i at barnet vil prøve seg fram og forske på livet, behovet for utforskning er der, som vi vet, nesten fra starten. Det nye i tenårene er omfanget av selvstendighetsbehovet. Bevegelsene bort fra den trygge basen, bort fra foreldrene, er mye større, mye mer omfattende, enn for det lille barnet. Det nye er også at tenåringen kan avvise deg hvis du som forelder ikke støtter og respekterer selvstendighetsprosjektet. Det kunne ikke tiåringen, åtteåringen eller toåringen. Tenåringen kan slenge døra igjen og stikke til venninnen. Hun kan la være å fortelle deg noe som helst hvis hun ikke regner med å få støtte. Han kan gå på rommet, til
kamerater eller holde seg unna hvis han er usikker på din vilje til å lytte. Og begge kan lyve for å holde mamma og pappa unna livet sitt. Avhengigheten er ikke lenger total: Hvis du ikke gir rom for selvstendighet, rydder tenåringen seg et rom på egen hånd, om det så går på bekostning av kontakten med deg som mamma eller pappa. Så viktig er selvstendigheten. Men vi vet jo at tenåringen likevel trenger sine foreldre. Han og hun kan vende seg bort fra deg, ja, men ikke uten omkostninger for selvfølelsen. At selvstendighetsbehovet er påtrengende, er noe helt annet enn å være stor nok til å klare seg selv. Tenåringen din vil ha det bedre, og utvikle en tryggere selvfølelse, hvis du fortsetter å være tilgjengelig som en stor, klok og snill mamma eller pappa. Overgangen fra barn til voksen, med tilhørende modning av hjernen, går mye lettere med foreldrene trygt i ryggen. Du er den trygge basen i livet for det store barnet, også når han reiser på hyttetur med venner, også når hun himler med øynene over hvor «teit» du er. Hvis vi vil være støttespillere og samtalepartnere, som har tenåringens (relative) fortrolighet, må vi kvalifisere oss for det. Vi må gjøre oss fortjent til statusen som sikker havn. Eller sagt på en annen måte: Vi må gjøre oss attraktive som foreldre. Hvorfor det? Jo, nettopp fordi tenåringens avhengighet er mindre, han eller hun kan trekke seg unna. Vi kan ikke forvente at tenåringen vil bruke oss som sikker havn og støttespiller hvis vi ikke viser oss som dugelige støttespillere. Det betyr ikke at vi skal gå på nåler overfor tenåringene, men det betyr at vi må jobbe bevisst med balansen mellom den voksende selvstendigheten og ungdommens fortsatte avhengighet av oss. Dette poenget er så viktig at vi skal gi det enda litt mer plass: Da din sønn eller datter var spedbarn, hadde du som forelder det absolutte ansvaret for barnets behov. Det overordnede ansvaret har du gjennom hele barnets oppvekst, men ganske tidlig begynner barnet å prøve ut sin egen mestring av livet. Gjennom inntoning og anerkjennelse blir barnet gradvis kjent med sine egne følelser og sin egen kompetanse. På den måten bygges selvfølelsen og egenansvarligheten opp. At toåringen vil «gjøre selv», er en start på det store selvstendighetsprosjektet som virkelig tar av i tenårene. Forskjellen mellom toåringen og sekstenåringen er at toåringen er totalt prisgitt deg som voksen, mens sekstenåringen kan avvise deg, både fordi selvstendigheten har kommet langt, og fordi selvstendigheten er i høysetet, med voksenlivet rett rundt hjørnet. Selvfølelsen kan bygges opp eller brytes ned i tenåringsfasen. Som foreldre kan vi støtte selvfølelsesutviklingen ved å være interessert til stede, ved å bry oss, ved å fortsatt være store, kloke og snille, ved å støtte og følge med på bevegelsene bort fra oss. Gjennom bevisst foreldreskap kan vi til og med reparere sår fra tidligere faser i barndommen, fordi hjernen er plastisk og under forandring. Hvis vi altså kvalifiserer oss som foreldre, slik at tenåringen kan bruke støtten vår. Tillit fra foreldrene viktigere enn mye annet i denne siste fasen av oppveksten. Tillit til at det halvvoksne barnet kan klare seg gjennom prøving og feiling, tillit til at det lærer av sine feil, tillit til at hun eller han mestrer livet. Samtidig forteller Øisteins budskap at vi
skal følge med. Vi skal ikke gi blaffen om femtenåringen drikker seg full, vi skal forholde oss til det på en måte som ikke fratar gutten eller jenta retten til fortsatt å prøve seg på ting. Sagt på en annen måte: Som foreldre må vi akseptere ungdommenes selvstendighetsprosjekt, uten å støte dem bort. Vi må gi litt slipp på dem og allikevel ha en åpen og ansvarlig favn, være en sikker havn elske dem uansett hva de gjør. Hvordan kvalifisere seg som tenåringsforelder? Det beste kortet du har på hånden, er varm støtte. I praksis vil det si evne og vilje til å tone deg inn på hva som er tenåringens behov, hvor han er i trygghetssirkelen, om hun skal få holde på uforstyrret med sitt, eller om hun trenger deg på en eller annen måte. Altså prinsipielt det samme som overfor det yngre barnet, men nå med mye større vilje til å slippe taket, la den unge prøve seg fram på egen hånd og med jevnaldrende. Vi skal se nærmere på ulike ting vi trenger å være oss bevisst for å få til god inntoning slik at tenåringen kjenner seg velkommen til å fortsatt lene seg mot oss. Gjør det du kan, for å opprettholde kontakten. De aller fleste foreldre er opptatt av kontakt med og nærhet til barna så lenge de er helt små. Men mange abdiserer litt fra nærheten når de små blir større og er mer sammen med venner. Barnas opptatthet av venner kan forlede foreldre til å tro at de selv ikke er viktige lenger, men det er feil. Selv om større barn bruker mindre tid sammen med foreldrene, er mors og fars varme og oppmerksomhet av meget stor betydning. Jeg har mange ganger overhørt grupper av tenåringer på bussen, på gata, på kafeer, og blitt overrasket over hvor mye de snakker om foreldrene: Mamma sa pappa liker ikke at typisk moren din å moren og faren min vil at pappa holdt på å le seg i hjel da og mamma bare Når tenåringer er sammen, er vi kanskje mer «hos» dem enn vi aner? Midt oppi selvstendighetsprosjektet har vi en vedvarende og viktig basefunksjon. For å opprettholde kontakten med barna gjennom hele oppveksten må vi henge oss med på utviklingen, være interessert i det barna er interessert i, gjøre oss litt kjent med den verden ungdommen lever i. Slik at vi kan fortsette å gå på besøk i deres opplevelser: Mona, mamma til Morten (16), er ikke interessert i fotball. Sønnen hennes derimot, ser ut til å leve og ånde for fotballen. Han trener flere ganger i uka og er ofte på banen og spiller med kompisene utenom treningen. Han følger med på alt som skjer i fotballverdenen, og var en periode levende engasjert i en konflikt i Norges Fotballforbund. Mona bestemte seg for å lese sportssidene og følge med på denne konflikten for å kunne snakke med Morten om det som opptok ham. Hun var ikke interessert i fotballkonflikten for sin egen del. Men å leve seg inn i Mortens verden og kunne møte ham der han var, det var hun meget interessert i. Så Mona fulgte med på fotball generelt og på denne konflikten spesielt, slik at hun kunne stille relevante spørsmål til sønnen sin og være med på praten som gikk livlig mellom Morten og
pappaen, som også var ganske fotballinteressert. Henning, far til Anette (14) og Line (12), fikk en utfordring da begge døtrene i en lang periode var hektet på «Ringenes Herre». Selv hadde han aldri vært særlig tiltrukket av fantasy-litteratur, og han hadde aldri lest «Ringenes Herre»bøkene selv. Da yngstedatteren ville at han skulle lese trilogien høyt for henne, gjorde han et tappert forsøk, men måtte gi tapt. Han syntes det var for tungt og for lite engasjerende. Så Line måtte gi seg i kast med den tykke boka på egenhånd. Men Henning abdiserte ikke: Han tok døtrene med på kino og så alle tre «Ringenes Herre»-filmene, to ganger. Han kjøpte dvd-samlingen og tilbrakte flere lørdagskvelder med «Ringenes Herre» på skjermen. Han syntes det var viktig å bli kjent med den verdenen som Anette og Line var så oppslukt av, og noen timer film var det lett for ham å være med på, i motsetning til høytlesning. Dermed kunne han delta i samtaler om Gollum og om Huttula, og han kunne diskutere musikken i filmene. Og fordi han var oppmerksom på jentenes brennende interesse, kunne han overraske dem med «Ringenes Herre»-effekter under juletreet. I begge eksemplene strekker den voksne seg litt, inn i barnas verden, slik at kommunikasjon på barnas premisser fortsatt er mulig. Dette er inntoning som i spedbarnsalderen, men på det store barnets premisser. Inntoningen vil bidra til at barna føler seg sett og bekreftet: Mamma eller pappa «er hos meg». Selvfølelsen vinner på dette. La oss se det fra tenåringens side: «Jeg kjenner at mamma og pappa godtar interessene mine, jeg føler at de støtter meg. Det er liksom lov å være meg.» Dette gir støtte til selvfølelsen, som jo nettopp er å anerkjenne og ha et utforskende forhold til seg selv, i motsetning til et kritisk og fordømmende. Guro Øiestad Guro Øiestad er forfatter, psykolog og spesialist i klinisk psykologi. Hun arbeider som universitetslektor i psykologi ved Universitetet i Oslo og har privatpraksis i psykologfellesskapet Angst og jubel. I tillegg driver hun kurs og foredragsvirksomhet.