Fra gruppe- og oppfølgingstilbud i rusinstitusjon til selvorganiserte 1 selvhjelpsgrupper

Fra gruppe- og oppfølgingstilbud i rusinstitusjon til selvorganiserte 1 selvhjelpsgrupper Artikkel av Anne Grete Tandberg, leder av Selvhjelp Norges distriktskontor for Buskerud, Vestfold og Telemark Mai 2013 Innhold Innledning... 1 Oppfølgingsgruppas historie - en trang fødsel... 3 Hva skjer i en oppfølgingsgruppe?... 3 Selvhjelp - en egenrekvirert resept som betinger et aktivt motivasjonsarbeid... 6 Fra oppfølgingsgruppe til etablering av selvhjelpsgrupper... 6 Avsluttende refleksjoner... 8 Innledning Denne artikkelen beskriver en prosess blant ansatte og dem som ønsker hjelp til å endre sitt forhold til rusmidler, enten ved totalavhold eller måtehold. Prosessen foregår i en behandlingsinstitusjon 2, i en enhet som tilbyr poliklinisk gruppetilbud etter rusbehandling, hovedsakelig for alkohol- og medikamentavhengighet. Behandlingsgruppa har en varighet på 15 uker. Etter avsluttet behandlingsgruppe går noen tilbake til jobb, deltar i AA eller følges opp av sine distriktspsykiatriske sentre (DPS). Det er også mulig å fortsette i en oppfølgingsgruppe i regi av enheten. Omtrent en tredjedel benytter seg av tilbudet om oppfølgingsgruppe. Som følge av de siste årenes holdningsendring ved behandlingsenheten, med mer fokus på pasientenes medansvar og deltagelse, har de behandlingsansvarlige sett mulighet for å legge til rette for selvhjelpsgrupper samtidig eller i etterkant av tilbudet om oppfølgingsgruppe. Behandlingsenheten har inngått samarbeid med fagkonsulent Bettina Dudas 3 og artikkelforfatteren omkring denne prosessen. 1 Begrepet selvorganisert selvhjelp brukes for å skille denne formen for selvhjelp fra veiledet eller assistert selvhjelp, som knyttes til behandling i helsetjenesten for eksempel slik assistert selvhjelp beskrives i Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten (IS-1561). 2 Behandlingsinstitusjonen er en del av klinikk for psykisk helse og rusbehandling under Sykehuset i Vestfold helseforetak. Enheten tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling til voksne rusmiddelmisbrukere hvor det gis tilbud om avrusing, utredning og behandling til folk med alkohol, medikament og stoffproblematikk 3 Fagkonsulent Bettina Dudas, er organisert innen klinikk for psykisk helse og rusbehandling og er en del av Sykehuset i Vestfold helseforetak. Hun har lang erfaring 1

Denne artikkelen bygger på en intervjudialog om prosessen mellom leder av oppfølgingsgruppa, Johnny Erikson, deltager i oppfølgingsgruppa, Hans Anders Kjærås, og artikkelforfatteren. Artikkelen bygger også på samtaler med andre deltagere i oppfølgingsgruppa. Artikkelforfatteren har vært invitert inn i oppfølgingsgruppa ved to anledninger. Terapeut og fire av oppfølgingsgruppas deltagere har vært på seminar om igangsetting av en selvhjelpsgruppe. Prosessen er også beskrevet i en bacheloroppgave av Anniken Johnsgård. Oppgaven finner du på Selvhjelp Norges nettsider. Hans Anders Kjærås og Johnny Erikson har vært igangsettere i selvhjelpsgruppene som er startet opp i Horten/Holmestrand, i Sandefjord og på Nøtterøy. Det har de gjort i samarbeid med fagkonsulent Bettina Dudas. Samtlige er med i erfaringsnettverk for selvhjelp i Vestfold 4. Gjennom dette arbeidet har vi erfart at: - Dersom folk skal få muligheten til å gå i en selvhjelpsgruppe, er det avgjørende at de får informasjon om dette. Dette er mulig mens de er i behandling. - Erfaring viser at informasjon er et kontinuerlig arbeid. Ofte er det behov for gjentakelser av det samme budskapet før mennesker griper muligheten i forhold til sin egen situasjon. Den personlige kontakten og dialogen er ofte avgjørende. - Det er viktig med egen motivasjon for å delta i en selvhjelpsgruppe. - Mennesker med rusproblemer har ofte en lang vei å gå for å finne ut av hva de trenger profesjonell hjelp til og hva de kan gjøre selv, og sammen med andre, i en selvhjelpsgruppe. En må sette seg i stand til å lede sin egen mestring - og livsprosess. - Det tar tid å gå fra en behandlingssituasjon med faglig oppfølging til en selvstendig gruppe drevet av deltakerne selv. Tiden frem til beslutningen om å delta i en selvhjelpsgruppe er ofte en lang modningsprosess. - En selvorganisert selvhjelpsgruppe kan foregå parallelt med et behandlingsforløp. Vi vet også at i andre sammenhenger har mennesker valgt en selvhjelpsgruppe i forlengelsen av et behandlingsforløp. Det er nå 15-20 personer i alderen 30-80 år som deltar i oppfølgingsgruppa. Gruppa hadde sin spede begynnelse for 10 år siden, for å gi et tilbud etter gjennomført behandling. Den holder til i Tønsberg. Deltakerne møtes fast hver uke i 3 timer og har meldeplikt til terapeut om eventuelt fravær. Det er en åpen med informasjon, tilrettelegging og nettverksarbeid om selvorganisert selvhjelp og bistår som igangsetter. 4 Erfaringsnettverk for selvhjelp i Vestfold startet opp i 2009 som en del av et samarbeidsprosjekt mellom Lærings- og mestringssentrene i Vestfold og Selvhjelp Norge. Dette samarbeidet fortsetter i dag og har erfaringssamlinger hvert halvår. 2

gruppe der deltakerne er med så lenge de har behov, og nye kommer til underveis. Forutsetning for å være med i gruppa er at de har fått en viss kontroll over rusen, og livet for øvrig, og har en lokal kontaktperson. Gruppa ledes av en sosionom/gruppeterapeut i tillegg til en psykolog fra gruppebehandlingen annenhver uke. Oppfølgingsgruppas historie - en trang fødsel Oppfølgingsgruppa startet med at den ble etterspurt av dem som hadde vært igjennom gruppebehandling etter avrusing og behandling. De ønsket et tilbud for å samles og prates om hvordan det gikk. Fra institusjonens side var det et ønske at det var kommunene som la til rette for et slikt tilbud. Siden det ikke skjedde, la institusjonen allikevel opp til en oppfølgingsgruppe som kunne møtes en gang pr. uke. Det viste seg å være vanskelig å få nok personer til å møtes i starten. Det var kun 1-2 personer som møtte frem og etter et par måneder møtte ingen. De tilstedeværende manglet følelsen av gruppetilhørighet. Det samme skjedde etter flere avsluttede behandlingsgrupper. Institusjonen valgte i 2005 å satse mer ressurser på tilbudet med mål om at oppfølgingsgruppa skulle vare over tid. En fast terapeut har siden den gang hatt en dag i uka til dette formålet. Det ga en mer stabil- og strukturell ledelse i oppfølgingsgruppa. Det var et klart mål fra institusjonens side å samarbeide med deltagerne om å bygge en mer stabil oppfølgingsgruppe. I 2008 var det 8 deltagere. Gruppa hadde lykkes i å bygge seg opp til å bli et tilbud for gamle og nye deltagere hvor de støttet hverandre gjennom gjensidig engasjement i hverandre. Innholdet i samtalene deres var nå blitt så betydningsfulle at deltagerne var redd for å gå glipp av noe, dersom de ikke møtte. I denne prosessen klarte deltagerne også å formidle til andre hvor viktig tilbudet var for dem, både i forhold til selvinnsikt og eget selvbilde. Tilbudet framsto etter hvert som seriøst og meningsfullt. Deltagerne og ansatte har erfart at gamle rusmønstre kommer raskt tilbake ved et tilbakefall i de første månedene etter behandling. Derfor har gruppa en regel om at innen 3 dager etter et tilbakefall skal nødvendig hjelp på plass. Det har gruppa selv bestemt som en god avtale for å sette en ramme og samtidig tydeliggjøre alvoret. Her har samarbeid med lokalt behandlingsapparat vært viktig og nyttig for den enkelte og for gruppa som helhet. Deltagerne har blitt mer trygge på at den enkelte får individuell oppfølging når noen i korte perioder er borte fra gruppa. Hva skjer i en oppfølgingsgruppe? - På spørsmål om hva som skjer i gruppa, svarer Hans Anders kjapt med at en kan øve seg på ulike ting. - En får anledning til å høre sin egen stemme, en får mulighet til tilbakemeldinger, en får sette ord på tanker og i alt dette blir en tryggere på seg selv. Det å erkjenne at det er vanskelig å fungere uten rus, er også viktig for å få utbytte av gruppa, sier Hans Anders. En annen deltager sa at det som er vanskelig er å være ærlig, overfor seg selv og andre. Ærligheten er viktig for fellesskapet i gruppa, men også utenfor gruppa i eget nettverk. Dette 3

blir formidlet i en samtale med flere i oppfølgingsgruppa, der noen av dem også går i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Det som skjer kan også beskrives ved hjelp av selvhjelpens fire B-er: berøring, bevisstgjøring, bearbeiding og bevegelse. Det skjer ved å dele erfaringer sammen med andre i en gruppe og viser fellestrekk i delingen av erfaringsbasert kunnskap, enten det gjøres i en behandlingsgruppe eller i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Følelseskaos og erkjennelse Da oppfølgingsgruppa var mest truet på sin eksistens, vokste en erkjennelse av noe, nemlig at det kritiske punktet i en behandlingsprosess er når behandlingen er over. Hans Anders forteller at det er da det er følelseskaos. Det er da en selv er mest sårbar og det er da prøven står på om en klarer å unngå fastgrodde mønstre. - Virkeligheten uten rus er den vanskelige vei, mens det gamle mønstre er den letteste vei, sier Hans Anders. Det er da en ny praksis skal øves og leves. Det virket som at denne erkjennelsen også satte fart i en prosess og at flere ville være med i oppfølgingsgruppa. - Hva var det som gjorde at dere ikke ga opp? På det svarer både Hans Andres og Johnny: - Tålmodighet! Det å ikke gi opp og ha forståelse for at det er en vanskelig prosess, lyder det i kor. Ja, en livsprosess som kan vare livet ut, sier Hans Anders. Johnny forteller at mange med rusproblemer har lang erfaring med å unngå det som er vanskelig. Automatisk lærte mønstre om unngåelse slår lett inn når livet uten rus skal praktiseres. Det er mange farer i dette landskapet. For Johnny handlet det aldri om å gi opp. Fokus for ham var å komme videre gjennom gode og ærlige delinger. Gruppedeltakerne må oppleve at det nytter å være aktiv i sin egen prosess og at de har alt å vinne på åpenhet, sier Johnny. Lederrollen Johnny har stor tro på oppfølgingsgruppe etter behandlingsgruppen på 15 uker, men sier samtidig at hans lederrolle kan hindre enkelte i å komme seg videre i sin egen endringsprosess. Det kan lett bli at deltagernes egen vilje, krefter og evne tillegges hans ledelse. På denne måten mener han at han selv også har vært et hinder for deltakernes utvikling. Det illustrerer Johnnys tiltro til menneskers egne ressurser. Samtidig er han seg bevisst på hvordan lederollen kan være et hinder for at personer tar i bruk egne ressurser. Derfor ønsker han å samarbeide med erfaringsnettverket for selvhjelp i Vestfold og med artikkelforfatteren. Han har vært på igangsetterseminar og praktiserer nå som i gangsetter i selvhjelpsgrupper sammen med Hans Anders og fagkonsulent Bettina Dudas. Johnnys erfaring og forståelse av egen rolles betydning for utvikling og som potensiell hindring har vokst gjennom prosessen. - Det er viktig å ikke hjelpe mer enn det folk har behov for, sier han. Skepsis mot endring og døra på gløtt Deltakernes skepsis mot å begynne i en selvhjelpsgruppe har vært tydelig. Denne skepsisen kan være en erkjennelse av behovet for fortsatt behandling og deltagelse i oppfølgingsgruppa. Det kan også være et utrykk for en avhengighet til behandlingsapparatet, som hindrer enkeltdeltagere i egen selvhjelpsprosess. Hans Anders og Johnny er bevisste på dette når de snakker om selvhjelp i oppfølgingsgruppa. Slik viser de oss betydningen av at grupper som behandling 4

og oppfølging kan gå hånd i hånd med selvhjelpsgrupper. Johnny sier han er glad for sentrale myndigheters fokus på brukermedvirkning og satsning på selvhjelp gjennom Nasjonal plan for selvhjelp 5. Det støtter hans erfaring og tro på selvhjelp som forståelse og som metode. Disse erfaringene illustrerer at selvhjelpsforståelsen har rot i en praktisk endringsprosess. Det kan sannsynligvis være et godt eksempel for andre behandlingsinstitusjoner i Norge. Eksemplet viser hvordan ansatte og deltagere i oppfølgingsgruppa har forankret en selvhjelpsforståelse, og dermed kan bidra til at flere kan gjøre selvhjelp til en mulighet i sitt liv. Erfaringer fra selvhjelpsgruppene viser at egenmotivasjon for deltakelse er sentralt. Av og til opplever gruppene at enkelte av deltakerne ramler utpå, og at dette er vanskelig å håndtere for de andre. Det reduserer stabiliteten og svekker motivasjonen for å fortsette i gruppa. Dette kan være én grunn til at gruppene hittil har hatt kort varighet. Ansvar og åpenhet Hans Anders forteller om en lang prosess fra å innse sitt behov for gruppa til å ta ansvar for og å få tillit til egen endringsprosess. Det var først etter behandling og langt inn i oppfølgingsgruppas prosess dette skjedde. Etter hvert kjente han hvordan han gjennom fellesskapet og tilhørigheten kunne vokse seg sterkere. Han forteller om egen åpenhet og nysgjerrighet som viktig for hans egen motivasjon. I dag har han stor tro på gruppe som et viktig verktøy for endring, både behandlingsgruppe, en oppfølgingsgruppe og en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Han går ennå i oppfølgingsgruppa og har vært igangsetter i to selvhjelpsgrupper. Han vurderer selv å bli deltager i en selvhjelpsgruppe. Det er lettere å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv Det er lettere å hjelpe andre, og vanskeligere å hjelpe seg selv, sier Hans Anders. Han kjenner hvordan han lett kan skape praktiske hindringer og unnskyldninger for ikke gjøre det som er viktig for seg. Det kan eksempelvis være å si til seg selv: "Jeg har ikke tid til å gå i en selvhjelpsgruppe". Han hjelper seg selv da ved å tenke: "Jeg gjør det som lønner seg å gjøre." Det er mange selvhjelpsdeltagere som sier nettopp dette: "Det er vanskeligere å hjelpe seg selv enn å hjelpe andre." I en selvhjelpsgruppe er det nettopp det å hjelpe seg selv sammen med andre man får mulighet til." Steget inn kan akkurat være så vanskelig som det beskrives her. Oppfølgingsgruppas nytteverdi og veien videre Både gruppeleder og deltaker er klare på at det er viktig med en oppfølgingsgruppe etter behandling, og at en selvorganisert selvhjelpsgruppe bør komme etter oppfølgingsgruppa. Dette er det delte meninger om og forskjellig praksis på. Det viktigste er at ulike alternativ eksisterer, og at det er opp til hver enkelt å finne ut av hva han eller hun trenger i en gitt situasjon. Valget om å begynne i en selvhjelpsgruppe, bør komme fra den det gjelder. Det er et viktig selvhjelpsprinsipp. Ingen skal henvises til en selvhjelpsgruppe. Det er personen selv som skal ta et aktivt valg med å starte i en gruppe. Det er derfor Selvhjelp Norge 5 Nasjonal plan for selvhjelp kom i 2004. Målet er å gjøre selvhjelp som metode tilgjengelig for flere. 5

presiserer at selvhjelpsgruppe er en mulighet for folk og ikke et nytt tilbud. Du må selv være aktiv i din egen prosess når du deltar i en selvhjelpsgruppe, ikke en passiv mottager av et tilbud. Samtidig presiseres her fra både behandler og deltager i oppfølgingsgruppa nødvendigheten av et godt motivasjonsarbeid. Konkret har de i oppfølgingsgruppa hatt selvhjelpsgrupper som tilbakevendende tema siste året og sendt informasjonsmateriell til personer som avslutter behandling ved institusjonen. Selvhjelp - en egenrekvirert resept som betinger et aktivt motivasjonsarbeid - Hvordan er eget valg ivaretatt i denne prosessen? Har det vært frivillig tvang til å bli med i en selvhjelpsgruppe? Hans Anders og Johnny ler og sier at det har nok vært en del av det. Det har vært en god del påtrykk i forhold til å få den enkelte til å velge en selvhjelpsgruppe. De sier begge at det har vært skepsis til at en selvhjelpsgruppe kan fungere blant oppfølgingsgruppas deltagere. Mye handler om å miste en leder som har blitt oppfattet som god og som på mange måter er ansett som "limet" i gruppa. Det er frykt for å miste noe som har vært viktig, trygt og godt. Samtidig gis forsikringer fra institusjonen om at ingen skal miste oppfølgingstilbudet, selv om en velger en selvhjelpsgruppe i tillegg. Denne frykten er forståelig ut fra helsevesenets fokus på sparekniven og det kan nok komplisere valget og prosessen for oppfølgingsgruppas medlemmer. Kontroll Johnny understreker nødvendigheten av først å ha tatt kontroll på misbruket for å gå i en selvhjelpsgruppe. Han presiserer viktigheten av å reagere og be om hjelp når en er i tvil på denne kontrollen. Det er bakgrunnen for at oppfølgingsgruppas deltakere har gjort en avtale om å si ifra innen 3 dager når det oppstår en rus-episode. Hans Anders har selv erfart nødvendigheten av dette. Det er å ta egne behov og begrensinger på alvor når en trenger hjelp av et fellesskap, og av profesjonelle når det røyner på. Kanskje det er utrykk for det Hans Anders kaller å vokse seg sterk i gruppe over tid. Er det gjennom smertelig erfaring nøkkelen til mer grunnleggende og varige endringer ligger? Problemet som ressurs, er et sentralt begrep i selvhjelpsforståelsen. Samtidig er det viktig å presisere at det å ha kontroll, og kunne reagere på manglende kontroll, ikke er noen forutsetning for å bli med i en selvhjelpsgruppe. Det å oppøve en kontroll på ulike områder i livet kan man få profesjonell hjelp til, men også tilegne seg i en selvhjelpsgruppe. Fra oppfølgingsgruppe til etablering av selvhjelpsgrupper Det har vært møter internt i institusjonen og med institusjonens samarbeidspartnere: distriktspsykiatriske sentere (DPS) og ruskonsulenter i kommunene for å starte prosessen med informasjon, motivasjon og tilrettelegging for selvorganisert selvhjelp. Slik har institusjonen sett verdien av at flere ansatte blir involvert i prosessen og vet hva selvhjelpsgrupper er. Informasjon- og nettverksarbeid i behandlingsapparatet er her tatt i bruk for å nå ut med informasjon om muligheten til å gå i en selvhjelpsgruppe. John Kåre Vederhus har gjort et doktorgradsarbeid på selvhjelpsgrupper i rusfeltet. Han poengterer viktigheten 6

av at helsepersonell får økt kunnskap om selvhjelpsfeltet og får drøftet sine eventuelle motforestillinger. Det er nettopp dette institusjonen legger til rette for. Rapporten kan leses på Selvhjelp Norges nettsider. - Hva er holdningen blant ansatte til selvhjelpsgrupper som ikke er ledet, men igangsatt og selvorganisert? Det refereres til skepsis blant fagfolk, men også en tro på muligheten med å legge til rette for og å involvere oppfølgingsgruppas egne deltagere i prosessen med igangsetting. Her vektlegges betydningen av samarbeid med fagkonsulent Bettina Dudas, erfaringsnettverket for selvhjelp i Vestfold og Selvhjelp Norges distriktskontor. Dette er slik et eksempel på hvordan en rusinstitusjon innarbeider praktiske rutiner og jobber systematisk med informasjon og tilrettelegging i samarbeid med lokale selvhjelpsressurser. I løpet av de siste to år er det igangsatt tre selvhjelpsgrupper i tre lokalmiljø: i Horten/Holmestrand, i Sandefjord og på Nøtterøy. Porten inn har hovedsakelig vært gjennom oppfølgingsgruppa eller andre behandlingsapparatet har vært i kontakt med og som har ønsket å benytte en selvhjelpsgruppe ved siden av behandling. Erfaringer og tanker fra disse gruppene ble presentert på fylkeskonferansen Sammen om selvhjelp i Tønsberg 15. november 2012. Hans Anders og Johnny hadde innlegg om prosessen og de har selv skrevet ned erfaringer fra gruppene. Innlegges finnes på Selvhjelp Norges nettsider. I utgangspunktet ønsket nok behandlingsapparatet å utforske om selvhjelpsgrupper på sikt kunne erstatte en oppfølgingsgruppe, men det ser ut til at tiden ikke er helt moden for dette ennå. Det er nå under planlegging to oppfølgingsgrupper i tillegg til den eksisterende oppfølgingsgruppa. Oppfølgingsgruppas ledere har gjennom prosessen også endret struktur og ledelsesform ved å gi deltakerne mer ansvar og myndighet enn tidligere. Blant annet går nå ledelsen av møtene på omgang mellom deltakerne, mens terapeutene får en mer rådgivende funksjon. Det er to viktige faktorer som må arbeide sammen for at selvorganiserte selvhjelpgrupper skal kunne bli et alternativ: behandlingsapparatet må tørre å slippe kontroll og deltakerne må sette seg i stand til å ta ansvar for å lede sin egen livsprosess. Hver enkelt deltaker i oppfølgingsgruppa må selv ta valget om å gå i en selvorganisert selvhjelpsgruppe. Hver og en har mulighet for å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe der deltagerne har et felles inngangsproblem sammen med andre som har en fortid med rusproblem. Den enkelte kan også delta i en selvhjelpsgruppe der deltagere har ulike problemer som utgangspunkt for å gå i en selvhjelpsgruppe. Dette drøftes i oppfølgingsgruppa. 7

Avsluttende refleksjoner Denne prosessen er for meg interessant og spennende. Kanskje også fordi jeg tidligere har vært ansatt og leder innen psykisk helse og rusbehandling. Jeg er opptatt av at ansatte ser viktigheten av selvhjelpsforståelsen både i eget liv og i den jobben de utøver. Helsevesenet er i kontakt med mange folk. Her ligger det et stort potensial i formidling av informasjon om selvhjelp og selvhjelpsgrupper. Helsevesenet kan legge til rette for selvhjelp, men ikke selv drive selvhjelpsgrupper. Det er folk selv som driver, og er ansvarlig, i forhold til sin egen prosess i en selvhjelpsgruppe. Det er viktig å se dette skillet for å verne om det selvorganiserte prinsippet i selvhjelpen. Det selvorganiserte prinsippet er uansett en utfordring i prosessen fra behandling til selvorganisert selvhjelp. Det er en utfordring for både ansatte som legger til rette for selvorganisert selvhjelp, men også for de som har vært i behandling. Prosessen som beskrives i denne artikkelen illustrerer dette. Behandling er et tilbud, mens selvhjelp er en mulighet den enkelte kan gripe. Samtidig er det viktig med informasjon om muligheten, slik vi ser denne institusjonen i Vestfold gjør. Informasjon og motivasjon er en fortutsetning for at folk skal ta selvhjelp i bruk i sitt liv. Jeg er spent på det videre samarbeidet og fortsettelsen. Jeg håper at andre også kan ha nytte av å følge denne prosessen i Vestfold. Selvhjelp Norge arbeider på oppdrag fra Helsedirektoratet etter Nasjonal plan for selvhjelp. Selvhjelp Norge har syv distriktskontorer. www.selvhjelp.no 8