FAST EIENDOMS RETTSFORHOLD Forelesninger Naturvern UiO våren 2018 Geir Stenseth
Grunnloven 112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Gir 112 individuelle rettigheter som kan kreves gjennomført ved domstolsbeslutninger? Tingrettsdom klimasøksmål.
Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) Særlig om områdevern (kapittel V): Loven har for det første de tradisjonelle områdevernskategoriene nasjonalpark, landskapsvernområde og naturreservat Den har videre innført to nye kategorier: biotopvernområde og marint verneområde Verneintensiteten er ulik for de forskjellige kategoriene
Nasjonalpark ( 35): Første ledd: «Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep.» Annet ledd angir rettsvirkningene: Skånsom bruk kan tillates. Allmennhetens ferdselsrett kan innskrenkes I motsetning til tidligere, kan både offentlig og privat grunn kan legges ut på lik linje
Landskapsvernområde ( 36): Første ledd første punktum: «Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap av økologisk, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende.» Annet ledd angir rettsvirkningene: Som regel kan pågående virksomhet fortsette og utvikles, og nye tiltak kan iverksettes, så sant de tilpasses landskapet
Naturreservat ( 37): Områder som inneholder truet, sjelden eller sårbar natur; en bestemt naturtype; har særlig betydning for biologisk mangfold; er en spesiell geologisk forekomst; har særskilt naturvitenskapelig verdi. Eksempler: Våtmarksområder og «gammelskog» Ofte på privat grunn og krever ofte strenge verneregler, som kan hindre økonomisk utnytting av betydelige verdier typisk skogvern
Biotopvernområde ( 38): Ligner naturreservatet, men krever ikke særlige naturverdier: «Som biotopvernområde kan vernes et område som har eller kan få særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter. Det kan fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre arten eller dens livsbetingelser.»
Maritime verneområder ( 39): Områdevern som kun omfatter sjøområder Betydelig fleksibilitet i verneintensitet og bånd på virksomhet. Uttrykkelig angitt et proporsjonalitetskrav: Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til verneformålet Nytt eksempel: Jærkysten
Lovens 50 første ledd om erstatning til eier eller rettighetshaver for rådighetsinnskrenkninger: «En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter 42.»
Etter lovendring i 2014 gjelder en tilsvarende regel der regulering av naturvernområder skjer med hjemmel i plan- og bygningsloven (pbl. 15-3 første ledd siste punktum): «Ved regulering av naturvernområder etter loven her skal kommunen betale erstatning etter skjønn i samsvar med naturmangfoldloven 50 og 51.» Etter lovendring i 2016 gjelder det samme for vern til friluftsområde etter markaloven (lov 5. juni 2009 nr. 35 11 femte og sjette ledd)
Loven gir altså en generell hjemmel for erstatning for rådighetsinnskrenkninger ved naturvern, trass i at grunnlovsvern her tradisjonelt har manglet i Norge Men lovhjemmelen gir ikke «full erstatning» som ved klassisk ekspropriasjon utmåling skal skje til tap som følge av «vanskeliggjøring av igangværende bruk». Meningen var å begrense erstatningene: Ikke aktuelt å skjønne over hvilken utnyttelse som uten områdevernet ville ha vært påregnelig "etter tilhøva på staden", jf. Lena-dom IIs ref. til vederlagsloven 5 annet ledd
«Igangværende bruk» problemkompleks I: Når er det samme bruk? Eksempel: Rt. 2008 s. 195 (ekspropriasjon): «For to av de saksøkte har lagmannsrettens flertall tilkjent erstatning for tapte muligheter til å drive tilrettelagt jakt. Tilrettelagt jakt innebærer som nevnt at grunneieren på sin eiendom over noen dager guider og innlosjerer et jaktlag som jakter elg. For denne tjenesten betales det et relativt høyt vederlag.» Slik endring av jaktrettsbruken fra «vanlig» jaktutleie neppe «igangværende bruk». Hvor går grensen?
Ot. prp. nr. 52 (2008-2009) s. 427: «Som igangværende regnes den bruk som faktisk foregår på vernetidspunktet, i motsetning til bruk som er opphørt eller enda ikke er kommet i gang. Tap som skyldes at bruksendring eller omlegging blir forhindret, gir ikke rett til erstatning etter bestemmelsen... [visse særregler for skogbruk]. Bortsett fra det som her er nevnt, må «igangværende» fortolkes etter sin ordlyd».
«Igangværende bruk» problemkompleks II: Ot. prp. nr. 52 (2008-2009) s. 257: «Når det er tale om bruksendringer som bare kan foretas med tillatelse fra offentlig myndighet, følger det av annet punktum at det er en forutsetning for å kunne kreve erstatning at det er gitt slik tillatelse. Planer om hyttebygging, kraftutbygging og lignende som ikke er godkjent før arbeidet med å utrede vern på en eiendom er startet opp, vil således ikke være erstatningsrettslig beskyttet.»
Ot. prp. nr. 52 (2008-2009) (forts.): «Departementet er enig med utvalget i at det bør være tidspunktet for kunngjøring av verneplanen som skal være avgjørende, jf. 42. Begrunnelsen er bl.a. at det ikke skal være mulig å «posisjonere seg» mht. erstatningsoppgjøret etter at det er blitt kjent at det arbeides med en vernesak.»
Repetisjon om norsk retts forhold til EMK/EMD: Etter EMK P1-1 gjelder vernet i prinsippet alle former for eiendomsinngrep, også ordinære rådighetsinnskrenkninger («dynamisk vern» gjennom proporsjonalitetskravet) Tradisjonen i Norge: Konstitusjonelt et temmelig strengt skille mellom avståelse av eiendom som gir rettskrav på full erstatning, og rådighetsinnskrenkninger der den store hovedregel er at konstitusjonen ikke i seg selv hjemler erstatning (bortsett fra i «sterkt urimelige» tilfeller)
Kan det tenkes tilfeller der naturmangfoldloven 50 fremstår problematisk i relasjon til EMK P1-1? Forarbeidene mener det ikke er tilfelle Men hva med en sak som dette: Et utmarksområde er nærmest verdiløst mht. igangværende bruk (nedlagt landbruksvirksomhet), men har et stort potensiale som utbyggingsområde På det tidspunkt forslag til vernevedtak blir kunngjort, er utbygging ferdig prosjektert, kommunen positiv / regulert til utbygging, og søknad sendt. Null erstatning, mens million-inntekter går tapt
Eller hva med en sak som dette: En rekke grunneiere har stiftet et lag for å fremme en forsvarlig og rasjonell viltforvaltning ved å organisere sine utmarksarealer i et felles viltområde. I dette området er de enige om å tilrettelegge for eksklusiv elgjakt, med guider, hunder og seter-innlosjering, og det foreligger allerede avtaler som mangedobler jaktinntjeningen. Et vernevedtak hindrer jaktbruksendringen, uten rett til forhøyet erstatning Vil situasjoner som dette bestå proporsjonalitetstesten? Den som lever, får se
Fortsettelse naturmangfoldoven særlig om artsforvaltning (kapittel III): 5 første ledd (forvaltningsmål for arter): «Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.»
Naturmangfoldlovens 15 annet ledd viltlevende planter og sopp Høsting og uttak lovlig, som utgangspunkt: «Høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden eller begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov.»
Lovens 15 første ledd første punktum fredningsprinsipp for viltlevende dyr: «Høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov.» Generelt unntak i tredje ledd: «Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i 6.»
Lovens 16 tredje ledd: «høsting» Høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk kan tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd For øvrig viser paragrafen til lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven) og lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (lakseog innlandsfiskloven) som gir lovhjemler for forskrifter og enkeltvedtak om høsting
Der det offentlige gir rett til høsting jakt og fiske er det grunneieren som har retten til dette: Viltloven 27: «Med de innskrenkninger som er fastsatt i denne lov og i forskrifter gitt i medhold av loven, har grunneieren enerett til jakt og fangst.» Lakse- og innlandsfiskloven 17 (jfr. 16): «Med de innskrenkninger som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel, har grunneieren enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går.»
Lovens 17: om «uttak» av vilt og lakse- og innlandsfisk (skadeforebyggelse) Første ledd: «Smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.» Annet ledd: «Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»
Rovdyr (gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn) kilde til konflikt: Igangværende beitebruk og jaktutøvelse ofte ikke forenlig med rovdyrbestand både interessekonflikt og rettslig konflikt Rovdyr tradisjonelt «fritt vilt» ledet mot/til utrydding I dag omfattes rovdyr i prinsippet av grunneierretten, men er svært strengt regulert/fredet i egen forskrift om forvaltning av rovvilt (FOR-2005-03-18-242)
Magnus Lagabøters landslov VII 59, 4: «Nu farer folk i anden mands mark for at drive med hund efter dyr, da veider de for markens eier, med mindre det er bjørn eller varg.»
Også viltloven selv hjemler unntak fra prinsippet om grunneierretten mht. rovdyr, jfr. 35: Første led: «Ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein og ved felling av vilt i henhold til naturmangfoldloven 18 tredje ledd, kan direktoratet bestemme at felling kan utføres uten hensyn til reglene i kapittel VI.»
Grunneier ønsker ofte å fjerne («ta ut») rovdyr fra eiendommen, for å beskytte sine beite- og jaktrettsinteresser Fredningen av rovdyr er således et inngrep i eiendomsrådigheten (utnyttelsesfriheten) Men ligger altså innenfor statens reguleringsrett uten konstitusjonelt erstatningsvern
To rettslige tiltak på lovnivået for å dempe konfliktene (og oppnå andre politiske målsetninger): Særskilt hjemmel for uttak (naturmangfoldloven 18) Særskilt hjemmel for erstatning (naturmangfoldloven 19)
Naturmangfoldloven 18 første ledd bokstav a og b: «Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk a) for å beskytte naturlig forekommende planter, dyr og økosystemer, b) for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom [ ]»
Naturmangfoldloven 18 tredje ledd: «Myndigheten etter loven kan av eget tiltak iverksette uttak med formål som nevnt i første ledd bokstav a til d og g, jf. annet ledd. Uttaket regnes ikke som enkeltvedtak, og kan om nødvendig skje på annens eiendom.»
Naturmangfoldloven 19: «Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp.»
Artsvern for øvrig prioriterte arter Naturmangfoldloven 23: Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Retningslinjer for skjønnet: Arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som gjør den særskilt sårbar Arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge Det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten
Artsvern for øvrig prioriterte arter Naturmangfoldloven 24: Konsekvenser av vernet: Første ledd: «a) fastsette forbud mot enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse av en prioritert art eller bestemte bestander av den [ ]»
«b) gi regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder av mindre omfang. De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom summen av hensyn i etterkant av vedtaket gir restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring og et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter kapittel V [ ]»
Eksempel: Svarthalespove
Sammenhengen med erstatningsreglene for områdevern: Hverken 23 eller 24 hjemler erstatning til grunneier Men dersom opprettelse av økologiske funksjonsområder etter 24 skulle medføre vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk og et vesentlig tap for grunneier, vil han altså kunne aktivere reglene om områdevern, og derigjennom få erstatning etter 50