Nettopp det at båten ikke hadde plass til mer enn cirka hundre passasjerer var et poeng. Turisttrafikken til Antarktis følger et sett regler som turoperatørene selv har satt opp. Målet er å sikre at turismen ikke ødelegger det skjøre økosystemet. Blant annet har de blitt enige om at ingen båt på noe tidspunkt skal ha mer enn hundre personer på land samtidig. I og med at vi var omtrent så mange, og at i hvert fall noen av medpassasjerene mine var modne for graven eller i hvert fall relativt ustøe til beins, var jeg dermed sikret mye tid på land. Passasjerene kunne når som helst ha dannet foreningen Reisende eksentrikere. I alt var cirka 20 nasjoner representert. Det var pensjonerte amerikanere med blått hår, gullsko og siste nytt i kostbar forbrukerelektronikk, det var britiske tindebestigere med både én og to Everest-ekspedisjoner bak seg, det var meg og det var de mest deodorantsky, sandalskodde ryggsekkreisende man kan tenke seg. Mange i sistnevnte gruppe var særdeles prisbevisste israelere. Noen hadde brukt flere måneder på å haike seg ned gjennom Sør- Amerika, og de la nå like mye penger på bordet for en to uker lang tur, som de ellers kunne ha brukt på mange måneders loffing på fastlandet. Ingen av dem visste stort om Antarktis, bare at det nok ikke ville ligne mye på livet på Tempelhøyden. En av dem fortalte meg at han hadde spurt om det var mulig å få rabatt om han sov i livbåtene. Det var det ikke. Han var skuffet, mens jeg ble beroliget av at de ikke hadde sagt at det kostet ekstra. Uansett, alt i alt var det en nokså utypisk cruisegjeng. Ting tydet på at det var litt spesielle mennesker som valgte seg Antarktis som reisemål. I tillegg til passasjerene bar fartøyet også med seg et russisk mannskap på cirka femti røslige kvinner og menn. De var stort sett usynlige, men langt fra uhørlige. Noen vi derimot skulle få både se og høre mye til var ekspedisjonslederne. Flere av dem var polareksperter. De kunne alt om seler, hvaler, is og sjøfugl, og de var der for å fortelle oss hva vi så og hva vi ikke måtte gjøre. Vi fikk også møte skipslegen, som snakket og presenterte seg på flytende russisk. Alt han kunne si på engelsk var «I hope no problem», mens han viste oss hvordan sjøsyketabletter så ut. Det skulle vise seg at håpet hans var fåfengt. 64
Med introduksjonsrunden unnagjort ble en livbåtøvelse avholdt, før det var tid for en del praktiske opplysninger. Rare ting ville komme til å skje underveis. Kloakken ombord var det samme systemet som man finner i fly. Det baserte seg ikke på vanntrykk, men på et kraftig sug som skulle sørge for å lede avfallet bort. Problemet var bare at sugemekanismen noen ganger slo seg vrang og gikk i revers. Vi ble derfor varmt anbefalt å fjerne oss raskt fra selve doskåla etter å ha trykket ned skylleknappen. «Dette er et russisk skip, så ting som ikke virker virker ikke på samme måte som de ikke virker hjemme», var hovedbudskapet, for de som skjønte den setningen. Noe må likevel ha virket, for etter orienteringen om forholdene ombord var middagen klar. Det var et sant festmåltid de hadde stelt istand, og advarslene om urolig sjø fremover ble fort glemt. Særlig de langtidsreisende som hadde svidd av halve reisekassa på denne ene ekskursjonen var ivrige etter å få mest mulig valuta for pengene. Nå er det sånn at selv om en fri buffet som befinner seg på land kan være et kupp, så vil jeg gjerne si til fremtidige Antarktis-farere at det slett ikke er en almengyldig regel som også gjelder i Sydishavet. Det er best å la det være litt plass igjen for maten til å bevege seg rundt i, siden det er nokså sannsynlig at du helt plutselig vil få bruk for den plassen. Jeg prøvde, men var ikke tilstrekkelig motivert til å holde noe særlig tilbake med de deilige indrefiletene de serverte. Etter middag rådet en hyggelig og avslappet stemning ombord. Folk småpratet og spilte forskjellige kort- og brettspill for å bli kjent med hverandre. De som så mest hardbarkede ut begynte innbyrdes å måle hvem som hadde lengst skjegg og hvem som hadde reist gjennom flest krigsområder. Japanerne satte straks igang med å ta bilder og skrive postkort. Israelerne hadde mystisk nok forsvunnet helt. Jeg forestilte meg at de vandret frem og tilbake i gangene på nedre dekk på en ørkesløs leting etter sin Lovede Lugar. En mer sannsynlig årsak til forsvinningsnummeret var en regel ombord, som sa at all alkohol som skulle nytes i fellesarealene måtte være kjøpt i baren. Jeg mistenker at det ble konsumert ganske store mengder billig, sør-amerikansk sprit på en lugar hvor det sikkert også var mye gitarklimpring og hebraisk sang å høre. De som ikke følte for å bli kjent med så mange nye mennesker med en gang gjorde seg i stedet kjent med skipsbiblioteket. Det inneholdt en utmerket samling bøker om emner med tilknytning til polare områder. Det inkluderte ei bok om Titanic, merket jeg meg. 65
Den kule og yngre fraksjonen av guidene våre begynte straks å jobbe på statusen sin blant passasjerene, ved å samle en mengde groupies rundt seg og fortelle dem røverhistorier om sine bedrifter. De seriøse guidene visste tilstrekkelig om hva fremtiden ville bringe til at de gikk og la seg tidlig. Da jeg oppdaget at kapteinen stod i baren og drakk vodka av et melkeglass, iført uniform og et bedugget smil, bestemte jeg at det var på tide å legge seg for meg også. -- Avstanden fra tuppen av Sør-Amerika ned til den delen av Antarktis som strekker seg lengst nordover er cirka 100 mil. Havstykket som ligger imellom er Drake-passasjen, etter engelske Francis Drake, han som alle unntatt britiske skolebarn glemmer som lederen av historiens andre vellykkede seiltur Jorda rundt. Han faktisk ble den første til å seile rundt Kapp Horn, og med det avlivet han myten om at Ildlandet bare var en del av et stort kontinent i sør. Havstykket mellom Antarktis og Kapp Horn kommer i to utgaver, som en slags maritim Doktor Jekyll og Mister Hyde. Den ene er stille og rolig og går under navnet «The Drake Lake», Drake-innsjøen. Motparten er ikke fullt så fredsommelig av seg og kalles The Drake Shake, Drake-rystelsen. Det siste navnet kommer av at området er et fremtredende medlem av familien som bærer navnet The Screaming Sixties, en referanse til beliggenheten rundt den sekstiende sørlige breddegrad. Området er den virkelig onde fetteren til de to nesten like beryktede slektningene Furious Fifties og Roaring Forties. Denne terminologien er noe alle som reiser med båt i disse farvannene fort kommer inn i. Så også vi. Vi fikk snart Drake-rystelsen i rikelige porsjoner. Selvfølgelig. Men ennå var sjøen rolig, og før jeg la meg gikk jeg opp på øverste dekk. Det var en vakker natt, helt mørk foruten den krystallklare himmelen med sine tusener av stjerner. Selv om det kan virke som om det er uendelig mange av dem der oppe, så er det faktisk bare rundt seks tusen stjerner vi er i stand til å se, hvorav rundt halvparten til enhver tid er under horisonten. Visstnok er det sånn at man kan se flest stjerner fra den sørlige halvkule, og akkurat det var det lett å tro denne natta. Jeg kunne også såvidt se Ildlandet passere på vår høyre, nei, styrbord side. Jeg tok meg selv i å vinke inn til land, som for å minne det om at vi hadde inngått en bindende avtale om å sees igjen om ikke altfor lenge. 66 Lykkelig gikk jeg til lugaren min og til sengs. Jeg lå lenge våken og lyttet til
knirkelydene fra veggene på båten, og til meldingene som gikk på russisk over høyttaleranlegget til mannskapet. Det føltes nesten som å være med i en James Bond-film. Snart var jeg i dyp søvn, og jeg drømte om livsviktige, farefulle spesialoppdrag, en mesterhjerne å kjempe mot, og noen høyst vennligsinnede kvinner i diverse biroller. Klokka 4:04 våknet jeg av at noen skubbet meg ganske voldsomt rundt i senga. «Hold opp, Nikita», fikk jeg mumlet, før jeg oppdaget at det faktisk ikke var noen andre i senga. Helt spesifikt var det ingen kvinnelig supermodell iført en minimal bikini der. Jeg skjønte at vi hadde nådd åpent hav. Før jeg la meg hadde jeg dyttet i meg et par sjøsyketabletter, sånn for sikkerhets skyld, og de bedøvet meg fremdeles nok til at jeg raskt gled tilbake inn i en urolig søvn. Klokka 6:42 våknet jeg igjen. Japaneren i køya over meg hadde falt ned på gulvet som en annen kamikaze-søvngjenger. Han landet på alt det som kvelden før hadde ligget på nattbordene våre. «I am tlåbbel», erklærte han, før han modig klatret opp igjen. Klokka 7:30 spiste jeg ikke frokost. Enkelte andre stablet seg på beina og kom seg på ett eller annet vis opp til byssa og innledet noen stakkarslige forsøk på å ta til seg næring. Noen gav opp og gikk tilbake til sengene sine, da de etter en stund begynte å bli våte på beina av all melka, kaffen, teen og frokostblandingen som fløt rundt. Andre gav også opp, men orket ikke å bevege seg noe sted lenger. I stedet ble de bare liggende på trebenkene i biblioteket i de neste par dagene. Klokka 9:30 var fem personer tilstede på en forelesning om våre store venner, hvalene. Jeg klynget meg fast til senga og forsøkte å sove, eller i hvert fall å holde øynene lukket og tenke på noe hyggelig. Klokka 11:30 kom det femten personer på forelesningen om albatrossen. Det er ingen tvil om at albatrossen er en fantastisk interessant skapning, men publikum var likevel mest imponert over at foreleseren nesten hele tiden faktisk stod oppreist. Jeg klynget meg fremdeles fast til senga, og var på grensen til å bli troende, så jeg kunne ha noen å be til. Klokka 12:30 prøvde 20-30 personer å spise lunsj. De endte med å drikke tomatsuppe fra pappbeger, etter at suppetallerkener viste seg uegnet til formålet. Hvordan folkene på kjøkkenet i det hele tatt klarte å lage tomatsuppe, det er noe jeg bare kan teoretisere rundt. Jeg lå delvis i senga, delvis på gulvet, 67
og hadde nå gjort min første, svært strevsomme tur til badet. Der hadde jeg fylt en stor flaske med vann mens jeg med stor fascinasjon observerte vannet komme fossende ut av springen i høyst uvanlige og varierende vinkler. Klokka 14:00 var det en leksjon om antarktisk geografi. «Ta med pute, dyne og spyposer», sa stemmen på høyttaleranlegget. Jeg sov, på gulvet, etter inntil videre å ha gitt opp senga. Skipsdoktoren rapporterte at i løpet av de siste seks timene hadde han delt ut ekstra kraftige sjøsyketabletter til mer enn tretti intenst trengende passasjerer. Det var ny rekord! Vi var alle stolte, og vi ble enda mer stolte da vi fikk opplyst at vi hele dagen hadde hatt 8-10 meter høye bølger slående rett inn mot oss forfra, slik at vi ikke hadde klart å holde høyere fart enn rundt 8 knop. Det er 14-15 kilometer i timen, det. Litt rask hoderegning sa meg at med denne farta kom jeg til å gå tom for sjøsyketabletter før vi hadde tilbakelagt en fjerdedel av de hundre milene til Antarktis. Jeg ble litt dyster, og bestemte meg for å rasjonere strengt fremover. Løsningen ble å glemme at jeg ble torturert av Sydishavet, og i stedet tenke på det som en eneste lang tur med berg- og dalbane. Jeg oppdaget at jeg hadde perfekt størrelse for senga, eller kanskje var det omvendt. Ved å ligge på magen med hendene utstrakt kunne jeg holde et godt tak i sengestolpene, samtidig som jeg stod forholdsvis støtt med beina mot fotenden av senga. Dermed kunne jeg ved hjelp av armer og bein spenne meg selv godt fast i senga. Jeg lukket øynene og visualiserte hvordan skipet beveget seg gjennom bølgene. Ved å prøve å forutse hvilke bevegelser som ville komme, kunne jeg motvirke dem ved å flytte på min egen vekt. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å klare det, men jeg unngikk på den måten å bruke mer tid på gulvet, samtidig som jeg glemte å være sjøsyk. Det eneste som plaget meg litt var når de røffe, russiske ryddepikene av og til kom for å rydde og tørke støv og sa «Zorry to yoo!», mens de smilte på den måten jeg forestiller meg at djevelen smiler til nyankomne i det underjordiske. Alt i alt var det likevel en ganske stilig situasjon, å være fengslet til ei seng midt i en kjempestorm, mens russisk fløy gjennom lufta og høyttaleranlegget i form av meldinger jeg nesten kunne forstå. Blant annet moret jeg meg lenge over «Zbigniew masjinistr *mumlemumle* schdavodsj KAPUT!», med frenetisk, høylytt kjefting og smelling i bakgrunnen. Dette var spennende! Etter hvert lærte jeg mønsteret i sjøgangen å kjenne ganske godt. Jeg visste omtrent hvor lang tid det tok fra det drønnet i skroget til rystelsen ville nå senga 68
mi, og jeg visste hvilken arm og fot jeg skulle stramme for å motvirke rykket i båten. Da det kom så langt at jeg strammet og løsnet muskler omtrent på autopilot kunne jeg tenke litt igjen. Plutselig gikk det opp for meg at det var sånn jeg alltid hadde forestilt meg at en Antarktis-ferd skulle være, helt siden jeg som liten leste om de første polfarernes strabaser. Skulle jeg tatt fly rett ned i stedet? Pføy! Det gir vel ingen forståelse av hvor avsides og isolert dette kontinentet er. Endelig forstod jeg også hva Liv Arnesen hadde ment, noe som hadde forundret meg litt. I et intervju hun gav like før hun la ut på sin ekspedisjon over Antarktis, ble hun spurt om hva hun gruet seg mest til. «Båtturen hjem», hadde hun svart. Utpå kvelden skjedde det noe. Enten endret været seg, eller så var det kapteinen som fikk en lysende idé. Uansett ble kursen endret relativt sett i forhold til bølgene, slik at vi nå gikk med dem i stedet for mot dem. Neste morgen var jeg til og med i stand til å gå litt rundt, selv om jeg fremdeles valgte å avstå fra å spise. Vi var omtrent halvveis til Antarktis, og jeg hadde brukt ganske nøyaktig halvparten av sjøsyketablettene mine. Det føltes som om jeg hadde svettet bort en omtrent like stor del av kroppsvekten min. Ingen fikk gå ut på dekk ennå, så for å få noe som kunne ligne på frisk luft prøvde jeg i stedet å gå en tur opp på brua. Lufta var ikke særlig frisk der heller, men jeg ble oppmuntret av å se at vi nå gjorde 14 knop, omtrent det Mariya var god for. Utstyret der oppe virket ellers ikke særlig betryggende eller høyteknologisk. Det var masse rør og knapper og noen kart som navigatøren stadig tegnet og visket litt på. På veggene hang det små, søtt feilstavede skilt overalt, som Insinerator og Exhcaust pipe. Jeg fant trøst i at det russiske mannskapet så ut til å vite hva de gjorde, og de fylte stadig nye askebegre med sneiper, mens de drakk kruttsterk, svart kaffe av svære mugger med bilder av nakne damer med, vel, svære mugger på. Alt var dermed antagelig som det skulle være. Det var uansett nødt til å være godt nok til å få oss gjennom stormen. Dagen bragte ellers med seg en forelesning om pingviner og en førstehåndsskildring av hvordan en Antarktis-ekspedisjon i 1947/8, Ronne-ekspedisjonen, artet seg. Forelesningen ble holdt av ekspedisjonsdeltaker Bob Dodson, som nå var blitt tre hundre år gammel og fremdeles kunne sette sjøbein. Selv om den ekspedisjonen fant sted for mindre enn en menneskealder tilbake, var det likevel 69
liten tvil om at overfarten den gangen faktisk kunne være enda tøffere enn hva vi opplevde nå. Da sjøen la seg såpass at alle kunne klare å karre seg opp trappene til forelesningsrommet, ble det avholdt en forelesning som er obligatorisk for alle som skal besøke Antarktis. Emnet var IAATOs regler for skikk og bruk på det antarktiske kontinent. IAATO står for International Association of Antarctica Tour Operators, og er altså turoperatørenes egen organisasjon. Formålet med forbundet er å sikre at ingen som besøker Antarktis som turist skal være til skade for seg selv, for andre eller for selve Antarktis. I fellesskap har turoperatørene kommet frem til regler som de håndhever strengt selv, siden ingen andre gjør det. Det ser ut til å fungere greit, og ingen av reglene vil virke urimelige for den typen mennesker som reiser til Antarktis på ferie. Typiske regler er Ikke ta med eksplosiver på land, Hold en sikkerhetsavstand på 5 meter mellom deg og pingvinene (denne sliter de riktignok med å få innprentet på nysgjerrige pingviner, heldigvis), Ikke forstyrr forskere du kommer over, med mindre de vil selge deg rare ting fra hjemlandene sine til latterlige priser og Ikke gå under eller inn i isbreene, de er ganske store og tunge og noen ganger raser de sammen. Favorittregelen min er likevel den om at ingen skip får ha mer enn 100 personer i land samtidig. Det betyr at pingvinene alltid vil være i flertall, med god margin, og dermed er alle garantert en uforglemmelig opplevelse. Nå hadde vi åpenbart nådd et mer rolig farvann, og vi kunne se at vi til tross for all vår mistro nok likevel hadde beveget oss i riktig retning. Det begynte å dukke opp store isfjell som seilte mot og forbi oss, forhåpentligvis med enda dårligere utsikter til å overleve enn oss. Stemningen steg betraktelig blant passasjerene, unntatt hos en sjuåring med obskønt rike foreldre. Han jobbet seg systematisk gjennom oppholdsrommene ombord for å se om han kunne rekke å spy i samtlige sofaer før vi nådde land. Etter seksti timers halvsoving i ei bergog-dalbanevogn var jeg klar for noen intense dager med lite hvile. Vi nådde vårt første stopp, Hannah Point, midt på natta. Selv om jeg nå var i Antarktis, altså det stedet som man ellers gjerne forestiller seg som der hvor natt og dag varer i seks måneder hver, så lå denne øya rett utenfor Antarktis' kyst ikke nærmere selve Sydpolen enn Røros ligger i forhold til Nordpolen. En sensommernatt som denne var det derfor helt mørkt, men litt etter klokka fem skjedde det noe. 70
Jeg stod på øverste dekk der i mørket og ventet på mitt første glimt av Antarktis. Plutselig fant jeg meg selv midt i en sånn stund man vet at man ikke får mange av i et liv. Himmelen over meg var lettskyet, men samtidig full av ekstremt klare stjerner. Båten lå helt rolig, men hadde ikke ankret opp. Den måtte til enhver tid raskt kunne flyttes på, i tilfelle vannet plutselig frøs til, eller en isbre foretok seg en virkelig voldsom kalving med påfølgende bølgedannelser. Vi var inne i ei stor bukt, omgitt av både spisse fjell og mer flate områder. Alt var dekket av en perfekt, hvit ishinne, unntatt en tynn, tynn stripe av bart, steinete land langs vannkanten. I nordøst var en soloppgang i ferd med å begynne, og fotografene ombord, det var mange av dem, så ut som om de skulle eksplodere av oppgløddhet. Antarktis var klar til å starte showet sitt. Soloppgangen var spektakulær. Det stjernefylte mørket ble erstattet av et utrolig fargespill i rødt og oransje som seilte opp bak et 1.800 meter høyt isdekket fjell. Lyset fikk isbreen på den andre siden av bukta til å rødme, som om den nettopp hadde blitt tatt i å pille seg i nesen da den trodde den var alene der i isparadiset på denne perfekte morgenen. Sel og sjøfugl ønsket dagen velkommen med å slynge sine ul og skrik mot himmelen, gradvis sterkere i takt med lysets tiltagende styrke. Det var et sånt øyeblikk hvor man blir varm inni seg, samme hvor kald nesetippen er, og jeg kunne bare glede meg til å få møte orkesteret bak alle lydene. Ekspedisjonslederne, og nå tenkte jeg virkelig på dette som en ekspedisjon, var vante til å ha med amerikanske turister å gjøre. Siden det var mange timer til lunsj så nektet de å sette noen båt på vannet før frokosten var inntatt, selv om alle vi førstegangsbesøkende bare ville på land så raskt som mulig. James Bond-følelsen var sterkere tilbake enn noensinne da jeg endelig slapp ned i en Zodiac-gummibåt. Planen var egentlig å finne et sted å gå i land, men i stedet var vi plutselig på hvalsafari. Vi var omgitt av fire pukkelhvaler, hver av dem mange ganger større enn båten vi satt i. I likhet med oss hadde de valgt seg ut denne bukta for å innta frokosten sin. 71