BI Bank og Forsikring Kompendium JONE ENGH REGELVERK FOR FINANSIELLE RÅDGIVERE Kompendiet dekker kunnskapskravene for emneområdet regelverk for finansielle rådgivere. Regelverk i tverrgående emner finnes i kompendiet Grunnleggende regelverk. Kravene er definert av Finansnæringens autorisasjonsordninger i fagplanen til kunnskapsprøven for finansielle rådgivere.
BI Bank og Forsikring, juni 2015 Redaktør: Anne Storås Modig Forfatter: Jone Engh Institutt for regnskap, revisjon og jus Sist revidert august 2017. Dag Jørgen Hveem, institutt for rettsvitenskap og styring, har ajourført utvalgte, mindre deler. ISBN 978-82-8247-225-8 Adresse: Handelshøyskolen BI BI Bank og Forsikring 0442 Oslo Besøksadresse: Nydalsveien 37, Oslo Telefon: 46 41 00 11 E-post: bankogforsikring@bi.no www.bi.no/bankogforsikring Layout og produksjon: Keops a.s, Asker Det må ikke kopieres fra dette kompendiet ut over det som er tillatt etter bestemmelsene i «Lov om opphavsrett til åndsverk», «Lov om rett til fotografi» og «Avtale mellom Staten og Rettighetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisningsvirksomhet». Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt. Digitalt dokument: noen tips Dette kompendiet utgis i digital utgave for lesing på Mac/ PC eller lesebrett som støtter pdf-formatet. Dokumentet er lagt i breddeformat for å passe både skjerm og lesebrett, og kan ev. skrives ut på A4-ark (landskapsformat). Innholdsfortegnelsen og visse andre henvisninger er klikkbare. De fleste nettadresser osv. er også klikkbare, og vil ta deg til de respektive nettstedene det henvises til. De små symbolene nede til høyre vil ta deg til innholdsfortegnelsen og hhv. forrige og neste side. I tillegg kan du bruke de navigasjonsmulighetene som ligger i Adobe Reader, Adobe Acrobat eller andre pdf-lesere; bl.a. bruke piltastene på tastaturet til å bla med. Husk også at du kan søke på tekst i Adobe Reader. Du kan bruke Bookmarks-sidelisten som supplement til dokumentets egen innholdsfortegnelse. Hent siste utgave av Adobe Reader her (gratis). Merk at ikke alle pdf-lesere støtter alle link- og navigeringsfunksjoner. Spesielt gjelder dette på lesebrett og smartphones, men disse er under kontinuerlig utvikling. 2
Innhold Innledning...5 5.1 Rettslig ramme for finansiell rådgivning...6 5.1.1 Sentrale lover og alminnelige prinsipper...6 5.1.1.1 Tilsyn...8 5.1.1.2 Sentrale forskrifter...9 5.1.2 Hovedregler/normer...10 5.1.2.1 Investeringsrådgivning og annen rådgivning om sparing og pengeplasseringer...10 5.1.2.2 Viktige normer og hovedregler...10 5.1.2.3 Hvorfor har vi regler om finans- og investeringsrådgivning?... 11 5.2 Relevante og sentrale bestemmelser i lovverk...14 5.2.1 Lov om verdipapirhandel...14 5.2.1.1 Verdipapirhandellovens anvendelse...14 5.2.1.2 Viktige definisjoner og sentrale begreper...16 5.2.1.3 Nærmere om hva rådgiver må gjøre for å oppfylle kravet til god forretningsskikk og kravet til aktsomhet...18 5.2.1.4 Forsvarlig kompetanse, organisering og tilstrekkelige resurser. 20 5.2.1.5 Forsvarlige kunnskaper om markedet og innholdet i de finansielle produktene...21 5.2.1.6 Forsvarlig informasjon om kunden (klassifisering) og vurdering av om investeringen er egnet...23 5.2.1.7 Forsvarlig informasjon til kunden/investor...25 5.2.1.8 Forsvarlig veiledning...27 5.2.1.9 Rådgiver må ivareta kundens interesser...28 5.2.1.10 Anbefalingen/rådet må være forsvarlig...29 5.2.1.11 Konsekvenser av brudd på rådgivers plikter...30 5.2.1.12 Kundeklasser...30 3
5.2.1.13 Interessekonflikter...31 5.2.1.14 ESMAs retningslinjer...33 5.2.1.15 Informasjonskrav, lydopptak og annen plikt vedrørende dokumentasjon...39 5.2.1.16 Informasjonsperrer mellom ulike virksomhetsområder...41 5.2.2 Lov om verdipapirfond, herunder spesialfond...42 5.2.2.1 Hva er et verdipapirfond?...42 5.2.2.2 Informasjonsplikt ved råd om plassering i verdipapirfond og litt om verdipapirfondloven...43 5.2.2.3 Litt om spesialfond (hedgefond)...45 5.2.3. Lov om forvaltning av alternative investeringsfond...46 5.2.3.1. Innledning...46 5.2.3.2 Nærmere om loven om alternative investeringsfond...46 5.2.3.3 Hva er et alternativt investeringsfond...47 5.2.3.4 Krav til konsesjon...48 5.2.3.5 Nærmere om lovens krav...48 5.2.4 Finansavtaleloven...51 5.2.4.1 De viktigste elementene i finansavtaleloven...51 5.2.4.2 Informasjonsplikt ved åpning av konto...52 5.2.5 Forsikringsavtalelovens del B om informasjons plikt og lov om forsikringsformidling...53 5.2.5.1 De viktigste elementene i forsikringsavtaleloven del B...53 5.2.5.2 Krav til informasjon...55 5.2.5.3 Lov om forsikringsformidling...56 4
Innledning Finansnæringen yter mange forskjellige finanstjenester. Finansiering, forsikring, tjenester knyttet til verdipapirhandel, kapitalforvaltning, tilrettelegging, mellommannsvirksomhet og rådgivning, herunder investeringsrådgivning og andre råd om sparing og pengeplasseringer, er eksempler på tjenester som ytes. Finansnæringen har en nøkkelrolle i samfunnet, og det er derfor viktig at den fungerer hensiktsmessig og i tråd med samfunnets interesser. Finansnæringen bør drives rasjonelt og kostnadseffektivt, den må være i stand til å levere de tjenestene som samfunnet har behov for, kvaliteten på tjenestene må være forsvarlig og finansnæringen må ha tilstrekkelig tillit. Hvis ikke finansnæringen fungerer hensiktsmessig vil tjenestene kunne bli unødig dyre, kvaliteten på tjenestene blir for lav, tilliten blir svekket og risikoen ved investeringer og pengeplasseringer kan bli høyere enn nødvendig. På bakgrunn av at finansnæringen spiller en nøkkelrolle i samfunnet, og for å sikre at den fungerer på en hensiktsmessig måte, er finansnæringen underlagt omfattende reguleringer. Det er en lang rekke lover og forskrifter som gir detaljerte rammer for næringens virksomhet. Økonomisk vekst har ført til at både privatpersoner og næringsliv har mer penger til investeringer, sparing og plasseringer. Dette har øket behovet for og bruk av rådgivere for å oppnå bedre plasseringer. Ikke sjelden har det vært aktuelt å låne finansiere pengeplasseringer slik at pengeplasseringer har vært knyttet til råd både om selve pengeplasseringene og låneopptak. 5 Investeringsrådgivning og andre råd knyttet til pengeplasseringer, sparing, forsikring og låneopptak er gjenstand for regulering og krav til dem som yter råd. I tillegg
må rådgiver oppfylle en lang rekke plikter som på grunnlag av avtale kan stilles av kunden. Det er regelverket for finansielle rådgivere, det vil si reglene for investeringsrådgivning og annen finansiell rådgivning om pengeplasseringer, som er temaet for dette kompendiet. 5.1 Rettslig ramme for finansiell rådgivning 5.1.1 Sentrale lover og alminnelige prinsipper Verdipapirhandelloven (lov 29. juni 2007 nr. 75) er den viktigste loven for den som yter investerings rådgivning. Verdipapirhandelloven gir en lang rekke regler knyttet til verdipapirmarkedet, for eksempel om krav til god forretningsskikk, forbud mot innsidehandel, meldeplikter for aktørene i verdipapirmarkedet, prospektplikt ved aksjeemisjoner og egenhandel for ansatte i finansnæringen. Verdipapirhandelloven regulerer også investeringsrådgivning, og det er disse reglene som står i fokus i dette kompendiet. Loven gir krav til konsesjon for foretak som yter investeringsrådgivning. Konsesjon til å yte investeringsrådgivning kan for det første gis til verdipapirforetak og kredittinstitusjoner, se verdipapirhandelloven 9-1 og 9-8. Selskaper som forvalter verdipapirfond i henhold til verdipapirfondloven kan få konsesjon i henhold til nærmere bestemte vilkår, se verdipapirfondloven 2-1 tredje ledd. 6 Foretak med konsesjon til å yte investeringsrådgivning er underlagt en rekke krav knyttet til virksomheten. Det er for eksempel krav til kontroll med hvem som er foretakets eiere. Disse reglene innebærer at en må varsle myndighetene om endringer i hvem som eier rådgiverforetaket. Det er videre gitt krav til rådgiverforetakets
soliditet, det vil si at rådgiverforetaket må oppfylle krav til kapitaldekning. Disse reglene skal sikre at rådgiverforetaket har en betryggende økonomisk stilling. Det er også gitt krav til organisering av virksomheten, og disse reglene skal sikre at virksomheten drives slik at lovens krav oppfylles, at kravet til god forretningsskikk oppfylles, at interessekonflikter hindres og at det foreligger forsvarlige administrative ordninger og rutiner. For å sikre at foretakene har en god ledelse gir reglene krav til ledelsens egnethet, det vil si krav til hederlig vandel, tilstrekkelig kompetanse og erfaring. Reglene om krav som her er nevnt fremgår av verdipapirhandelloven kap. 9 og 10 og i lovene som regulerer kredittinstitusjoner (det er særlig banker som her er aktuelle) og forvaltningsselskaper for verdipapirfond (jf verdipapirfondloven kap. 2). Verdipapirhandelloven kap. 10 og verdipapirforskriften kap. 10 har omfattende krav til selve investeringsrådgivningen. Kravet til god forretningsskikk nedfelt i verdipapirhandelloven 10-11 innebærer krav til håndtering av interessekonflikt, informasjons- og veiledningsplikt, plikt til klassifisering av kunden og plikt til å foreta egnethetstest. Kravet til god forretningsskikk innebærer også krav til forsvarlig kompetanse og organisering av virksomheten, og til at det ved rådgivning legges avgjørende vekt på hva som er kundens interesse. Se mer om dette nedenfor i kap. 5.1.2.1, 5.2.1.5 og 5.2.1.6. En del rådgivning knyttet til sparing og pengeplasseringer faller utenfor begrepet investerings rådgivning. Reglene om investeringsrådgivning gjelder ikke direkte for rådgivning om pengeplasseringer som faller utenfor begrepet investeringsrådgivning. Imidlertid vil kravene som gjelder for slike «andre» plasseringsråd på mange punkter tilsvare reglene som gjelder for investeringsrådgivning. 7 Råd om pengeplasseringer som ikke regnes som investeringsrådgivning ytes for eksempel av forsikringsselskaper og forsikringsformidlere i henhold til forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven. I tillegg gis det råd
i forbindelse med avtaler om bankinnskudd og låneopptak i henhold til finansavtaleloven. De nevnte lovene gir regler som innebærer krav til rådgivningen og visse rådgivningsplikter overfor kundene. Rådgiverforetakene har taushetsplikt, slik at foretakets kunder kan gi opplysninger til rådgiverforetaket i trygg forvissning om at opplysningene ikke kan gis videre til uvedkommende. Se for eksempel verdipapirhandelloven 10-9 og verdipapirfondloven 2-7 sjette ledd. Både for investeringsrådgivning og annen type spare- og plasseringsråd gjelder en rekke viktige ulovfestede regler. Dette er regler som ikke fremgår av loven, men som særlig fremkommer av rettspraksis (domstolenes praksis). 5.1.1.1 Tilsyn Foretak som har konsesjon i henhold til verdipapirhandelloven og andre typer konsesjonsbelagte foretak innen finansnæringen er underlagt tilsyn av Finansdepartementet og Finanstilsynet (tidligere Kredittilsynet, nytt navn fra 21. desember 2009). Myndighetenes tilsyn reguleres særlig av finanstilsynsloven (tidligere Kredittilsynsloven, navnet endret fra 21. desember 2009), men også forvaltningsloven inneholder viktige regler om myndighetenes saksbehandling. Tilsynsmyndighetene har rett til innsyn i virksomheten til foretakene som er underlagt tilsyn, og kan kreve endring og retting dersom det oppdages lovbrudd. Tilsynsmyndighetene har taushetsplikt i henhold til Finanstilsynsloven og forvaltningsloven. 8
5.1.1.2 Sentrale forskrifter Verdipapirhandelloven inneholder de viktigste reglene og hovedprinsippene for investeringsrådgivning. I verdipapirforskriften (29. juni 2007 nr. 876) kap. 10, er det gitt en lang rekke detaljregler knyttet til investeringsrådgivning. Forskriften gir for eksempel nærmere regler om: klassifisering av kunder vederlag til rådgiver informasjonsplikt overfor kunder innhenting av opplysninger om kunden rapportering til kunder plikt til å gjennomføre rimelige tiltak for å oppnå beste resultat for kunden regler om lydopptak I forskrift av 25. september 2006 nr. 1317, er det gitt særlige regler om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter. Også i henhold til forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven er det gitt forskrifter om informasjonsplikt som har betydning ved rådgivning av kunder, se forskrift av 9. desember 2005 nr. 1421 om forsikringsformidling og forskrift av 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring. Grunnen til at et stort antall viktige regler er gitt i forskrift og ikke i loven, er at det er lite hensiktsmessig at Stortinget involveres i utformingen av alle detaljregler. Dessuten ville loven blitt meget omfattende og uoversiktlig dersom alle reglene var samlet i selve loven. I tillegg er det enklere å endre forskrifter enn lover, og det vil oftere kunne være behov for å endre detaljregler enn de mer grunnleggende reglene som er inntatt i loven. 9
5.1.2 Hovedregler/normer 5.1.2.1 Investeringsrådgivning og annen rådgivning om sparing og pengeplasseringer Det gis ofte råd om sparing og pengeplasseringer uten at slik rådgivning faller inn under uttrykket investeringsrådgivning, slik dette er definert i verdipapirhandelloven 2-4 første ledd. Rådgivning om plassering i livsforsikringsprodukter er eksempel på dette. Lovreglene om investeringsrådgivning gjelder ikke for annen type rådgivning, selv om rådene dreier seg om sparing og pengeplasseringer. Imidlertid vil kravene til slik rådgivning i ikke ubetydelig grad tilsvare kravene som gjelder ved investeringsrådgivning. Ved rådgivning om pengeplasseringer som ikke er investeringsrådgivning i lovens forstand vil det ofte være en fordel å følge reglene om investeringsrådgivning, selv om det ikke nødvendigvis er plikt til dette. Dette vil bidra til gode rutiner og forsvarlig kvalitet på rådgivningen. At for eksempel en bank følger reglene om investeringsrådgivning, medfører neppe sterk økning i rådgivers resursbruk. 5.1.2.2 Viktige normer og hovedregler Den som yter investeringsråd eller yter annen rådgivning knyttet til sparing og pengeplasseringer må oppfylle en lang rekke krav og plikter. Rådgiver må hindre interessekonflikter, jf verdipapirhandelloven 10-10. 10 Rådgiver må i sin rådgivningsvirksomhet oppfylle kravet til «god forretningsskikk», jf verdipapirhandelloven 10-11. God forretningsskikk er et upresist uttrykk, og er en såkalt rettslig standard. Hva som ligger i kravet vil kunne variere over tid. Kravets nærmere innhold utdypes i nevnte bestemmelse, verdipapirforskriften,
og gjennom myndighetenes praksis og uttalelser der myndighetene gir nærmere vurderinger av reglene. Også bransjepraksis vil kunne ha betydning for hva som er god forretningsskikk, men vekten av bransjepraksis kan være begrenset i saker der myndighetene er skeptisk til innholdet i eventuell bransjepraksis. Det kan i noen tilfeller være vanskelig å påvise hva som er bransjepraksis. I saker om spørsmål om inndragning av konsesjon, har myndighetene gitt viktige uttalelser om hva som ligger i kravet til god forretningsskikk. Se mer om hva som ligger i kravet til forretningsskikk i kap. 5.1.1, 5.2.1 og 5.2.1.6. Rådgiver må oppfylle alle lovens krav. Dette gjelder kravene i verdipapirhandelloven med tilhørende forskrift, personopplysningsloven, reglene om taushetsplikt, hvitvaskingslovgivningen og ander lover. Rådgiver må i tillegg oppfylle krav til moral og etikk. At rådgiver oppfyller lovens krav medfører ikke automatisk at en også oppfyller moralske og etiske krav. At rådgiver oppfyller moralske og etiske krav medfører ikke nødvendigvis at også lovens krav oppfylles. Brudd på lovens krav kan i seg selv anses som brudd på etiske og moralske regler. 5.1.2.3 Hvorfor har vi regler om finans- og investeringsrådgivning? God finansrådgivning er for investorer og sparere en resurs som kan bidra til bedre kapitalforvaltning. Et viktig formål med reglene er å beskytte investor. Dette må ses i lys av at det er i samfunnets og investorenes/sparernes interesse at reglene bidrar til å sikre at finansrådgiverbransjen fungerer godt, og at det gis råd med forsvarlig kvalitet. 11 Dårlige råd kan medføre feilinvesteringer og svekket tillit til finansbransjen. Lav kvalitet på finansråd kan føre til at investorer og sparere unnlater å benytte finansrådgivning. Redusert bruk av finansrådgivere må kompenseres ved at investor styrker sin egen kompetanse. Investorer som ikke kan basere seg på den kompetanse
rådgivere har, må holde seg unna et større spekter av finansprodukter, investeringstyper- eller objekter. På sikt kan dette medføre svakere innovasjon og svekket utvikling og tilbud av finansielle produkter. Også verdipapirmarkedet som sådan vil kunne svekkes, og dette kan medføre at det i mindre grad ivaretar sin funksjon i næringslivet og samfunnet. Det er neppe samfunnsøkonomisk gunstig at investorer og sparere i for stor grad må bygge opp egen kompetanse knyttet til kapitalforvaltning. Regelverket bør fremme ønsket atferd hos både rådgiver og sparer. Rådgiver bør for eksempel ha plikt og incentiver til å gi råd med forsvarlig kvalitet, sikre forsvarlig dokumentasjon og til å etablere forsvarlige kvalitetssikringssystemer. Investor/sparekunden bør ha incentiver til selv å skaffe seg forsvarlig/nødvendig kompetanse, og til å skaffe seg råd der dette er fordelaktig. Reglene bør fremme en gunstig balanse mellom utvikling av egen kompetanse og bruk av rådgivere. Reglene om rådgivers ansvar og plikter bør bidra til en hensiktsmessig balanse mellom partene. For strenge regler fører til at rådgivning innebærer for stor risiko, som på sikt vil være negativt. For strengt ansvar vil medføre at rådgiver må øke prisnivået for å kompensere for risikoen. I tillegg vil graden av risiko kunne påvirke innholdet i rådene som gis. Dessuten kan for strenge regler føre til stor bruk av resurser på utforming av avtaler som på forskjellige måter skal redusere rådgivers risiko. Rådgiver har en langsiktig interesse i å utføre oppdraget på en forsvarlig måte, ettersom dette vil øke mulighetene for nye oppdrag og lønnsom drift. Erfaring har imidlertid vist at langsiktig egeninteresse i å gi forsvarlige råd og å ivareta kundenes interesser ikke er nok til å sikre forsvarlig rådgivning. Markedet er ikke tilstrekkelig effektivt. 12
Slik finanssektoren i dag fungerer, er det vanskelig helt å unngå interessekonflikt. Interessekonflikt kan påvirke innholdet i rådene som gis. Ved hensiktsmessige regler kan negative følger av interessekonflikter forebygges og reduseres. Hensiktsmessige regler om rådgivers plikter og ansvar er ikke det eneste rettslige virkemiddelet for å sikre at det gis forsvarlige råd og at markedet for finansrådgivning fungerer som ønsket. Krav til konsesjon for å yte investeringsrådgivning og krav til virksomheten til foretak med slik konsesjon er eksempler på andre virkemidler. Det kan også være aktuelt å gi regler om produktkontroll eller regler som begrenser hvilken type produkter som kan selges til, eller markedsføres overfor, bestemte grupper. Et annet eksempel er regler om rådgivningsplikt for visse typer foretak innen finanssektoren. 1 I tillegg kommer andre regelsett som mer eller mindre direkte skal sikre investorenes og sparernes interesser. Lovgiver har benyttet flere av de nevnte virkemidlene. 13 1 Som eksempel nevnes forsikringsavtaleloven 2-1 og 11-1 (som synes å innebære en viss rådgivningsplikt selv om bestemmelsene i henhold til overskriften er regler om informasjonsplikt), forsikringsformidlingsloven 5-2, finansavtaleloven 47 (om frarådingsplikt ved långivning), 76 og 89 og verdipapirhandelloven 10-10 flg. De nevnte reglene i verdipapirhandelloven vil bli nærmere behandlet i dette kompendiet.
5.2 Relevante og sentrale bestemmelser i lovverk 5.2.1 Lov om verdipapirhandel 5.2.1.1 Verdipapirhandellovens anvendelse Investeringsrådgivning er regulert i verdipapirhandelloven (29. juni 2007 nr. 75) og verdipapirforskriften (29. juni 2007 nr. 876). Verdipapirhandelloven gjelder for såkalte verdipapirforetak og kredittinstitusjoner som har konsesjon til å yte investeringstjenester. «Verdipapirforetak» er definert i lovens 2-3 første ledd, og er foretak som yter investeringstjenester på forretningsmessig basis. Dette er eksempelvis selskaper som opptrer som meglere for verdipapirer (aksjemeglere/obligasjonsmeglere) som driver med såkalt tilrettelegging (corporate virksomhet), aktiv forvaltning og/eller investeringsrådgivning. Et verdipapirforetak trenger ikke tilby alle typer investeringstjenester. Hva som er «investeringstjenester» er definert i verdipapirhandelloven 2-1. Investerings rådgivning, aktiv forvaltning og tradisjonell aksjemegling er viktige eksempler på investeringstjenester. Et foretak kan ha konsesjon til å tilby en eller flere typer investeringstjenester. 14 Av finansforetaksloven 1-5(4) følger: «Som kredittinstitusjon regnes bank og kredittforetak».
Hva bank er, fremgår av finansforetaksloven 2-7; virksomhet som «gir adgang til å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, å yte kreditt og stille garantier for egen regning og til å yte betalingstjenester». Så følger det videre at bankkonsesjonen også kan omfatte annen finansieringsvirksomhet, utstedelse av elektroniske penger, forretninger for foretakets eller kundenes regning i penge-, valuta- og verdipapirmarkedet og andre banktjenester. Hva kredittforetak er, følger av finansforetaksloven 2-8; virksomhet som «gir adgang til å motta andre tilbakebetalingspliktige midler enn innskudd fra allmennheten og å yte kreditt og stille garantier for egen regning». Tillatelsen til å drive kredittforetak kan også omfatte annen finansieringsvirksomhet, forretninger for foretakets regning i penge-, valuta- og verdipapirmarkedet, utstedelse av elektroniske penger, ytelse av betalingstjenester og andre særlige tjenester. Mye er likt, som vi ser, men like fullt er det viktige forskjeller. Bankene har (fortsatt) monopol på å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Videre kan ikke konsesjonen kredittforetaket omfatte forretninger i penge-, valuta- og verdipapirmarkedet for egen regning (i motsetning til hva bankene kan gis konsesjon til). Verdipapirhandelloven får ikke anvendelse på forsikringsselskapers og forsikringsformidleres virksomhet. Denne loven gjelder heller ikke bankers utlånsvirksomhet, men den gjelder for bankers ytelse av investeringstjenester. 15 Forsikringslovgivningen inneholder egne krav til rådgivning. Imidlertid er det på viktige punkter store likhetstrekk mellom kravene som stilles overfor dem som driver investeringsrådgivning og dem som yter annen type investeringsråd, som for eksempel rådgivning knyttet til forsikring.
5.2.1.2 Viktige definisjoner og sentrale begreper Hva er finansielle instrumenter, omsettelige verdipapirer og derivater? Investeringsrådgivning går ut på å gi anbefalinger knyttet til plasseringer i «finansielle instrumenter». Uttrykket finansielle instrumenter er definert i verdipapirhandelloven 2-2. Med finansielle instrumenter menes: omsettelige verdipapirer, verdipapirfondsandeler, pengemarkedsinstrumenter og derivater. Definisjonen av begrepet investeringsrådgivning medfører at rådgivning knyttet til plasseringer i annet enn finansielle instrumenter ikke er investeringsrådgivning, og omfattes dermed ikke direkte av reglene om investeringsrådgivning. Det gjelder imidlertid på viktige punkter tilsvarende krav for «annen rådgivning». Også uttrykket «omsettelige verdipapirer» er definert i verdipapirhandelloven 2-2. Med dette uttrykket menes (noe forenklet) aksjer (og verdipapirer som kan sidestilles med aksjer), obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter og alle andre verdipapirer som gir rett til å erverve eller selge slike omsettelige verdipapirer. Andeler i verdipapirfond er finansielle instrumenter, men ikke omsettelige verdipapirer. Andeler i verdipapirfond blir i forbindelse med at en går ut av en slik investering innløst, ikke solgt. Det foretas betydelige investeringer i derivater. Uttrykket «derivater» er definert i verdipapirhandelloven 2-2 femte ledd. Opsjoner, terminer og bytteavtaler (swaps) er eksempler på verdipapirer som faller inn under dette uttrykket. Også de øvrige typene verdipapirer er definert i verdipapirhandelloven 2-2. 16 Hva er investeringsrådgivning Uttrykket «investeringsrådgivning» er definert i verdipapirhandelloven 2-4 første ledd. Med investeringsrådgivning menes personlig anbefaling om transaksjoner med finansielle instrumenter. Rådgivning knyttet til plasseringer i annet enn finansielle
instrumenter faller utenfor definisjonen. Dette gjelder for eksempel forsikringer og valutaplasseringer i spotmarkedet. At en plassering indirekte medfører eksponering i forhold til verdipapirmarkedet, er ikke nok til at det er tale om investering i finansielle instrumenter. Et eksempel på dette er at dersom en investerer i en pensjonsforsikring, vil en bli eksponert overfor verdipapirmarkedet ettersom pensjonsytelsene vil bli høyere dersom forsikringsselskapet gjør gode investeringer i verdipapirmarkedet. God forretningsskikk Kravet til god forretningsskikk er nedfelt i verdipapirhandelloven 10-11. Uttrykket «god forretningsskikk» er ikke definert i loven. Hva som ligger i kravet må avgjøres i lys av de konkrete forholdene som i en sak er aktuelle. Det er flere plikter som må oppfylles for å oppfylle kravet til god forretningsskikk. En må ved rådgivningen ivareta kundens interesser og markedets integritet på beste måte, og oppfylle alle lovens krav. For å ivareta kundens interesser på beste måte, må en for eksempel identifisere og søke å hindre interessekonflikter og gi kunden all relevant informasjon på en forståelig måte. I tillegg er det viktig å vurdere om en plassering er egnet for kunden. Rådet skal baseres på hva som tjener kunden, ikke rådgiver selv. For å vurdere om en plassering er egnet må rådgiver kartlegge kundens økonomiske situasjon, kompetanse knyttet til pengeplasseringer, ønsker og behov. I tillegg må kunden klassifiseres. Klassifiseringen er en del av grunnlaget for egnethetstesten. 17 Rådgiverforetaket må ha forsvarlige rutiner for å sikre at krav til god forretningskikk blir oppfylt. Rutiner og krav til dokumentasjon for kartlegging av kundens økonomi, kompetanse, ønsker og behov (egnethetstest) er eksempel på dette. Det er rådgivers ansvar å samle inn tilstrekkelig informasjon.
Kravet til god forretningsskikk og plikten til å håndtere interessekonflikt på forsvarlig måte innebærer også et forbud mot at det er en direkte kobling mellom avlønning og kundens investeringer i strid med verdipapirhandelloven. Dette er mer utdypet i Finanstilsynets rundskriv 17/2010 datert 5. juni 2010. Dersom et foretak som yter investeringsrådgivning i tilstrekkelig alvorlig grad bryter kravene til god forretningsskikk, vil foretaket kunne miste konsesjonen til å drive slik virksomhet. Rådgiverforetaket vil i tillegg overfor kundene kunne bli erstatningsansvarlig dersom kravet til god forretningsskikk, eller de avtalebaserte pliktene som rådgiver har overfor kunden, blir brutt. 5.2.1.3 Nærmere om hva rådgiver må gjøre for å oppfylle kravet til god forretningsskikk og kravet til aktsomhet I dette punktet belyses hvilke plikter og krav rådgiver må oppfylle for å tilfredsstille kravet til god forretningsskikk og de avtalebaserte pliktene som rådgiver har overfor kunden. Dersom rådgiver oppfyller kravene til god forretningsskikk vil rådgiver ofte også oppfylle de avtalebaserte pliktene, og omvendt. Generelt om rådgiveransvaret normen som gjelder overfor rådgiver Hvilken norm som gjelder for finansrådgivere er nærmere behandlet i Rt 2000 s. 679, hvor det heter: «Vurderingen av hvilke krav som må stilles til aktsomheten ved DnBs rådgivning, må ta sitt utgangspunkt i at norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. Rt-1995-1350 og Lødrup: «Lærebok i erstatningsrett» 4. utgave, 1999 side 281 282. 18
Generelt antar jeg at når det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning.» Normen er også belyst i RG 1997 s. 1, der det er gitt uttalelser om hvilken kvalitet på tjenestene som kunden kan forvente. Det ble lagt vekt på at rådgiver var en ledende finansinstitusjon, og at det ble gitt råd til kunder uten sterk kompetanse til å gjøre egne vurderinger. Også i Rt 2002 s. 286 og Rt 2003 s. 400 er det gitt generelle uttalelser om normen som i utgangspunktet går ut på at det gjelder et strengt profesjonsansvar. Uttalelser i Rt 2003 s. 400 og Rt 1995 s. 1350 medfører imidlertid tvil om hvor streng normen egentlig er. I Rt 2003 s. 400 heter det: «Det generelle rettslige utgangspunktet - som partene så vidt jeg skjønner er enige om - er at det gjelder et strengt profesjonsansvar, men at det likevel er rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet, se blant annet Rt-1995-1350 og Rt-2000-679.» I dommene nevnt ovenfor, gis det mange uttalelser om hva som konkret kreves for at finansrådgiveren kan anses for å ha oppfylt sine plikter. Også Finansklagenemndas/ Bankklagenemndas avgjørelse 2009-001 (20. januar 2009) «Lånefinansierte aksje indeksobligasjoner forventet negativ avkastning?» inneholder drøftelser av rådgivers plikter. I sistnevnte avgjørelse ble klager gitt medhold slik at kunden har krav på å bli stilt som om investeringsavtalene og låneavtalen ikke var inngått. Denne saken ble fremmet for domstolene og endte med at kunden fikk medhold i Høyesterett, jf Rt-2013-388 (Røeggen-saken). 19 Verdipapirhandelloven 10-10 flg, se særlig 10-11, inneholder detaljerte regler om pliktene til foretak som yter investeringsrådgivning som omfattes av loven, jf
vphl. 2-1 første ledd nr. 5. Reglene har betydning for vurderingen av innholdet i finansrådgiveres plikter. Det fastslås i vphl. 10-10 første ledd at rådgiver har plikt til å identifisere interessekonflikter mellom rådgiver og kunde, og kundene imellom. I vphl. 10-11 første ledd er det gitt plikt til at rådgiver må utøve sin virksomhet i samsvar med «god forretningsskikk». I tillegg kommer blant annet regler om informasjonsplikt og plikt til å foreta vurdering av egnethet. Bestemmelsene vil kunne belyse hvilken norm som gjelder. Vphl. 10-11 oppstiller en rekke konkrete krav som behandles nærmere nedenfor. Viktige momenter som kan inngå i vurderingen av om det er utvist uaktsomhet, er for eksempel hva som er avtalt, partenes forutsetninger, hva partene kunne regne med / forvente i lys av den konkrete situasjonen, graden av profesjonalitet hos partene, hva partene visste/forsto eller burde har visst/forstått, bransjepraksis, bransjenormer, retningslinjer eller rutiner som er relevante, partenes praktiske muligheter for tiltak og kundens ønsker og behov, jf RG 1997 s. 1. 2 Nedenfor i dette kapitlet gis det en oversikt over sentrale krav/plikter som en finansrådgiver må oppfylle for å tilfredsstille den normen som gjelder. Kravene som inngår i oversikten kan anses å ha sitt grunnlag i en forståelse av rådgiveravtalen og av hva som følger av aktsomhetsnormen og kravet til god forretningsskikk. I tillegg kan kravene utledes av forvaltningspraksis, rettspraksis og lovgivning som enten får direkte anvendelse eller ved at lovgivningen må antas å gi uttrykk for det som gjelder uten at loven får direkte anvendelse i det konkrete tilfellet. 5.2.1.4 Forsvarlig kompetanse, organisering og tilstrekkelige resurser Rådgiver plikter å ha forsvarlig kompetanse og tilstrekkelig med resurser til å utføre rådgivningen på en forsvarlig måte. 20 2 Se pkt. 5.2.1.2 om avtaler med mulig betydning for culpanormen og andre bemerkninger om normen.
Momenter i vurderingen av om rådgiver har tilstrekkelig kompetanse og resurser er om de medarbeiderne som har ansvar for rådgivningen har nødvendig utdanning, relevant og tilstrekkelig omfattende erfaring, hvilket miljø av resurspersoner som er tilgjengelig og hvilke systemer og organisering som er etablert for å sikre at rådgiver får nyttiggjort seg sin kompetanse og nødvendige resurser. At rådgiver må være høyt kvalifisert og kunne gi spesialisert rådgivning kan utledes fra rettspraksis, jf Rt 2000 s. 679. Det kreves en forsvarlig organisasjon for å kunne oppfylle kravene til rådgivningen, og det må foreligge forsvarlige kvalitetssikringsrutiner. Også dette støttes av nevnte dom. 5.2.1.5 Forsvarlige kunnskaper om markedet og innholdet i de finansielle produktene Rådgiver må ha forsvarlige kunnskaper om innhold og egenskaper til produktene som rådgivningen gjelder. Dette innebærer at rådgiver må forstå gevinstmulighetene, det vil si mulighetene for verdistigning og avkastning, og også for risiko, det vil si faren for tap. Når det gjelder risikoen, må rådgiver blant annet vite om det er en klar grense for hvor mye som kan tapes, om det kan tapes mer enn det som er investert, om investor skal ha rett til å få tilbake det investerte beløp og hvilken risiko det er vedrørende avkastningen. Rådgiver må kjenne og forstå alle typer risiko, for eksempel økonomisk risiko og rettslig risiko. Rådgiver må også ha forsvarlige kunnskaper om, og muligheter til å vurdere soliditeten til utsteder av et finansielt instrument. Sistnevnte vil være relevant for vurderingen av faren for at investor lider tap på grunn av at utsteder misligholder sine plikter i henhold til det aktuelle verdipapiret. 3 21 3 Som eksempel nevnes investeringer i obligasjoner eller sertifikater der investor skal ha rett til å få utbetalt pålydende og avtalt rente. Rådgiver må ha kompetanse til å vurdere den finansielle soliditeten til utsteder
Rådgiver må også forsvarlig kunne vurdere hvor likvid plasseringen er. Det kreves også kompetanse til forsvarlig og tilstrekkelig skjønnsomt å vurdere hvor gunstig investeringen er. En slik vurdering innebærer stor grad av skjønn i vurderingen av relevante kriterier, premisser, og referanser. Det synes dog å foreligge visse generelle og til en viss grad objektive kriterier. Det kan for eksempel være tale om en objektivt sett dårlig investering dersom en relativt høy risiko ikke gir tilsvarende høy avkastning. Et annet eksempel er store kostnader kombinert med begrenset gevinstpotensiale. At et komplisert produkt innebærer stor grad av økonomisk og rettslig usikkerhet er et annet eksempel på hva som kan gjøre en plassering mindre gunstig. En rådgiver må også ha kunnskaper om alternative produkter, investeringsobjekter og/eller muligheter. Dersom en bank gir råd knyttet til investering i verdipapirer, må kunden kunne forvente at rådgiverforetaket ikke bare besitter forsvarlig kompetanse knyttet til en type verdipapirer. Hvis så er tilfelle må kunden etter omstendighetene i alle fall bli orientert om dette slik at supplerende råd kan eller bør innhentes. I vurderingen av om en investering er god eller dårlig vil også de konkrete markedsforholdene ha betydning, og rådgiver må ha forsvarlig kompetanse om disse. Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig med kompetanse knyttet til verdipapirmarkedet generelt. Det kreves også forsvarlig kompetanse om markedet for det aktuelle finansielle instrumentet, jf uttalelser i Rt 2000 s. 679 om at «kunden som alminnelig regel [må] kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning». 22 En kan oppsummeringsvis si at rådgiver må ha forsvarlig kompetanse knyttet til den konkrete investeringen og alternative investeringer. I tillegg må rådgiver ha forsvarlig av obligasjoner og sertifikater slik at investor i forsvarlig grad kjenner risikoen for mislighold (kredittrisikoen).
kompetanse knyttet til mer alminnelige økonomiske forhold som er relevante, for eksempel konjunkturer og andre makroøkonomiske forhold. I relasjon til dette siteres følgende fra Rt 2000 s. 679: «Ut fra dette fremstår det for meg som lite tvilsomt at Nordby hadde en berettiget forventning om å motta oppdaterte og faglig baserte råd som grunnlag for Finanssenterets plasseringsanbefalinger. Banken må for dette formål ha en organisasjon som fremskaffer nødvendig informasjon til å oppfylle slike krav, som analyserer disse opplysninger ut fra kundens behov, og som bringer resultatene frem til de bankansatte som skal gjennomføre avtalene om rådgivning.» 5.2.1.6 Forsvarlig informasjon om kunden (klassifisering) og vurdering av om investeringen er egnet Rådgiver må vurdere om en investering er egnet for kunden. 4 I Finanstilsynets brev datert 27. november 2007 (saksnr. 07/10508) som gjaldt forhåndsvarsel om tilbakekall av tillatelse i den såkalte Terra-saken, er spørsmålet om egnethet vurdert. De produktene som saken gjaldt, ble ansett som uegnet for kommuner. I tillegg må rådgivningen gjennomføres og gis på en måte som ut fra kundens behov og ønsker er forsvarlig og egnet. Også dette er belyst i ovennevnte brev fra Finanstilsynet. For å gi forsvarlige finansråd, må rådgiver kjenne kunden og kundens situasjon Det vil blant annet si kundens behov, ønsker og økonomiske situasjon, jf Rt 2000 23 4 Se verdipapirhandelloven 10-11 fjerde som gir plikt til å legge vekt på egnethet ved rådgivningen. Femte ledd gjelder ikke investeringsråd direkte. Bestemmelsen i femte ledd fastslår plikt til å vurdere om investeringstjenesten og/eller investeringsproduktet er hensiktsmessig, og plikt til å advare dersom denne/ dette ikke er hensiktsmessig. Plikt til å advare må også gjelde ved investeringsrådgivning selv om dette ikke er eksplisitt fastslått i loven. Lovens ordlyd kan tolkes slik at den kun åpner for å anbefale egnede instrumenter. I verdipapirhandelloven 10-11 sjette ledd er det gitt regler som i henhold til nærmere vilkår begrenser verdipapirforetakets plikt til å vurdere investeringens hensiktsmessighet. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke ved investeringsrådgivning.
s. 679. Rådgiver må i lys av dette skaffe seg forsvarlige opplysninger om hvilken kompetanse kunden selv besitter. Et spørsmål i denne forbindelse er om kunden er profesjonell, jf verdipapirhandelloven 10-11 fjerde ledd. I forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften) 10-1 er det gitt krav om klassifisering av kunder, plikt om å informere kunden om klassifiseringen og krav om rutiner og retningslinjer knyttet til klassifiseringen. 5 Forskriftens 10-2 og 10-3 inneholder regler om hvem som er profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter, se også verdipapirhandelloven 10-14 annet ledd. Det er også regler om virkningen av skillet mellom kundekategoriene, jf forskriften 10-7. 6 Utenfor virkefeltet til de nevnte reglene i verdipapirhandelloven med tilhørende forskrift, kan disse reglene gi veiledning i spørsmålet om hvilke krav som rådgiver må oppfylle med tanke på å sette seg inn i investors/kundens situasjon. Om undersøkelse av kundens økonomiske situasjon, herunder evne til å tåle risiko, er det gitt krav i verdipapirhandelloven 10-11 fjerde ledd. Det må for eksempel spørres om kunden ut fra sin økonomiske stilling bør foreta langsiktige investeringer, om det er behov for likviditet og hvilken risiko som det er aktuelt å akseptere. I Finanstilsynets rundskriv 4/2008 datert 12. februar 2008, er det gitt visse uttalelser om rådgivers undersøkelsesplikt. Uttalelsene i rundskrivet knytter seg til tolkningen av visse bestemmelser i forskrift 29. juni 2007 nr. 876 til verdipapirhandelloven (verdipapirforskriften). 24 Rådgiver må skaffe seg kunnskaper om kundens ønsker, behov og hva som er i kundens interesse. Det er for eksempel ikke uvanlig at en kunde kun ønsker investering med lav risiko. Dette må rådgiver ta hensyn til slik at råd om å foreta 5 Se Finanstilsynets rundskriv 4/2008 datert 12. februar 2008. 6 Det vil føre for langt å gå nærmere inn på når de nevnte reglene i verdipapirhandelloven får anvendelse og ytterligere detaljer om reglenes innhold.
investeringer kun omfatter plasseringer med lav risiko, og at det gis klar beskjed om at en investering innebærer høyere risiko enn det kunden ønsker. Rådgiver har et selvstendig ansvar for å vurdere kundens behov og situasjon. Rådgiver kan ikke legge avgjørende vekt på hva kunden selv mener om dette. Rådgivers kunnskap om kunden må også innhentes og benyttes med tanke på hvordan kunden informeres, veiledes, advares og ellers håndteres. Kunnskapene om kunden er med andre ord relevante for hvordan rådgiver totalt og samlet sett håndterer oppdraget og kunden. For å oppfylle de pliktene som drøftes i dette punkt er rådgiver i større eller mindre grad avhengig av informasjon fra kunden selv, eller fra annet hold. Hvilke praktiske muligheter og begrensninger som har gjort seg gjeldende for innhentingen av informasjon, vil kunne ha betydning for hvilke krav som i et konkret tilfelle kan stilles. Hva som kreves avhenger i tillegg av rådgiveroppdragets innhold. 7 5.2.1.7 Forsvarlig informasjon til kunden/investor Det er kunden som skal fatte investeringsbeslutningen. Denne tas på grunnlag av kundens egne kunnskaper og vurderinger og ut fra informasjon, veiledning og anbefalinger (råd) fra rådgiver. Mottatt informasjon er en viktig del av investors beslutningsgrunnlag. I rådgiveroppdraget inngår det vanligvis både å innhente relevant informasjon, foreta relevante analyser av informasjonen, gi veiledning og selve anbefalingen. 25 Rådgiver må gi all relevant informasjon som er nødvendig for å ta en forsvarlig investerings beslutning. I Rt 2003 s. 400 er rådgivers informasjonsplikt nærmere drøftet. Se også RG 1997 s. 1 der det ble uttalt at banken var ansvarlig for at kunden hadde et best mulig beslutningsgrunnlag. Om rådgivers informasjonsplikt ved 7 Verdipapirhandelloven 10-11femte ledd og verdipapirforskriften 10-16 fjerde ledd begrenser adgangen til å yte tjenester dersom rådgiver ikke får nødvendige opplysninger.
investeringsrådgivning som faller inn under verdipapirhandelloven, vises til 10-11 annet og tredje ledd og verdipapirforskriften kap. 10 III 10-9 flg. Rådgivers informasjonsplikt (og veiledningsplikt) er utførlig behandlet i Finanstilsynets brev datert 27. november 2007 (saksnr. 07/10508) som gjaldt forhåndsvarsel om tilbakekall av tillatelse i den såkalte Terra-saken. Se også Finanstilsynets rundskriv 4/2008 datert 12. februar 2008, som gjelder endringer vedtatt 12. februar 2008 i forskrift 25. september 2006 nr. 1327 om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter. Rådgiver har plikt til selv å sørge for innhenting av tilstrekkelig og korrekt informasjon ettersom kunden ofte ikke har kompetanse nok til selv å avgjøre hvilken informasjon som trengs og hvordan denne fremskaffes. Både rettspraksis og uttalelser fra Finanstilsynet viser at det er viktig å gi forsvarlig informasjon om risiko ved investeringen. Informasjonen må omfatte alle kjennetegn og egenskaper ved investeringen, med tilstrekkelig betydning og relevans. Det må for eksempel informeres om investors retter og plikter, om investeringen er likvid, rett til avkastning og om forhold knyttet til det aktuelle markedet. Informasjonen fra rådgiver må være korrekt og fullstendig. Den må gis en forståelig og hensiktsmessig form. 8 Se Finanstilsynets brev datert 27. november 2007 (saksnr. 07/10508) og verdipapirhandelloven 10-11 tredje ledd. Rådgiver kan tenkes å ville sikre seg gjennom å oversende all informasjon som kan tenkes å være relevant og nødvendig. Dette kan medføre at det sendes mer enn det som for kunden er nødvendig og relevant. Dette kan medføre at den viktige, nødvendige og relevante informasjonen drukner i mengden, og dermed blir mindre tilgjengelig og vanskelig å benytte og å nyttiggjøre seg. Rådgiver må utvise et 26 8 Se verdipapirhandelloven 10-11 tredje ledd.
forsvarlig skjønn når det gis informasjon til kunden. Dette følger av at rådgiver for å opptre forsvarlig må gi forståelig og klar informasjon som ikke er villedende. Rådgiver må også gi informasjon om innholdet i sin egen rådgivning, og hva som realistisk kan forventes av denne. Rådgiver må selv vurdere om tjenesten er hensiktsmessig for kunden, og gi informasjon og veiledning i tilknytning til dette. Rådgiver kan eksempelvis ha plikt til å råde kunden til å søke annen eller supplerende rådgiver. 9 Rådgiver har et selvstendig ansvar for å vurdere kundens behov for informasjon. Rådgiver kan ikke legge avgjørende vekt på hva kunden spør om eller hva kunden selv mener å ha behov for. Rådgiver må i forsvarlig grad sikre seg at kunden har forstått informasjonen og situasjonen. For å oppfylle kravene til forsvarlig informasjon, er det dermed neppe nok at informasjonen faktisk er gitt. Det er ikke i utgangspunktet krav om at informasjonen må være skriftlig. Dette kan for rådgiver imidlertid være en klar fordel med tanke på å kunne dokumentere hvilken informasjon og veiledning som ble gitt. Imidlertid vil skriftlighet i mange tilfeller være nødvendig for å gi informasjon og veiledning på en forsvarlig måte. Skriftlig informasjon og veiledning kan derfor være nødvendig i konkrete tilfeller. 5.2.1.8 Forsvarlig veiledning Kunden kan ofte ikke selv forsvarlig vurdere hvilke opplysninger det er nødvendig å innhente, og deretter foreta nødvendige analyser av informasjonen. I andre tilfeller er investor selv tilstrekkelig kompetent, men benytter rådgiver fordi investor selv ikke har kapasitet til eller ønsker å gjøre alt forarbeidet selv. 27 9 Se verdipapirhandelloven 10-11 annet ledd, særlig nr. 1.
Uansett hva som er grunnen til at en benytter rådgiver, er veiledning en viktig del av rådgivningen og en viktig del av investors beslutningsgrunnlag. Veiledningen kan for eksempel gjelde hvilken informasjon som må eller bør innhentes, hvordan informasjonen som gis er å forstå, hvilken beslutning som de innhentede opplysninger tilsier og en nærmere forklaring på de analysene som er foretatt. Det må gis forsvarlig veiledning knyttet til alle deler av rådgivningen. Rådgiver kan ha gitt objektivt sett korrekt informasjon om hvilken risiko som knytter seg til en plassering. Slik informasjon er ofte uforståelig for investor uten at rådgiver gir forsvarlig veiledning. Plikt til veiledning henger sammen med plikten til å gi informasjon. De momentene og kravene som er nevnt i relasjon til rådgivers informasjonsplikt gjør seg i stor grad gjeldende i relasjon til veiledningsplikten. Hva som er forsvarlig og nødvendig veiledning må vurderes konkret opp mot kundens behov. 5.2.1.9 Rådgiver må ivareta kundens interesser Rådgiver plikter å ivareta kundens/investors interesser på forsvarlig eller beste måte. Dette kravet er direkte fastslått i verdipapirhandelloven 10-10 første ledd, men må anses å gjelde uavhengig av om dette hadde vært nedfelt i loven. Kravet gjelder også finansrådgivning som faller utenfor verdipapirhandellovens regler. Rådgiver har plikt til å søke å unngå interessekonflikt. Dersom det likevel foreligger interessekonflikt, har rådgiver ikke anledning til å legge vekt på sine egne interesser på bekostning av kundens/investors interesser. Det vil også kunne være interessekonflikt mellom rådgivers kunder, og rådgiver må ikke favorisere noen kunder på bekostning av andre. 28
5.2.1.10 Anbefalingen/rådet må være forsvarlig På bakgrunn av sin egen kompetanse, kunnskaper om de finansielle produktene/ instrumentene som rådgivningen gjelder og kundens behov, mål og ønsker, må rådgiver gi et råd som i sum er forsvarlig. Det er ikke nok å kunne påvise at alle de aktuelle kravene isolert og objektivt sett er oppfylt. Rådgiver må være i stand til å foreta et forsvarlig skjønn og en forsvarlig helhetsvurdering av alle momentene som er aktuelle. For å oppfylle kravene til forsvarlighet, vil det kunne være et krav at premissene for vurderingene og rådet i forsvarlig grad opplyses til kunden/investor. Det kan tenkes feil i premissene og opplysningene som er lagt til grunn for rådet. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om det er rådgiver eller investor som har ansvar for feilen. Det har i media fremkommet påstander om at banker og verdipapirforetak har gitt råd om plasseringer som er lite gunstige 10 fordi investor ikke får avkastning ut over det som oppnås med langt mindre risikofylte investeringer. Dette synes å være råd som ikke er basert på et forsvarlig skjønn, selv om en kan tenke seg at rådgiver har hatt både tilstrekkelig kompetanse, kjennskap til kundens situasjon og ytre (objektivt) sett har oppfylt sin informasjonsplikt. Rådgiver kan mistenkes for å la egne interesser gå foran kundens/investors interesser. 11 I situasjoner der det er tale om ugunstige plasseringer, kan det tenkes å foreligge frarådingsplikt - ettersom det er dette som vil være det forsvarlige råd. 29 10 Dette var tilfelle i den såkalte Terra-saken som særlig utspant seg høsten 2007. 11 Se det som i innledningen uttales om interessekonflikt.
Råd om å avstå fra en investering kan medføre at investor går glipp av betydelig gevinst. Dersom rådet var uforsvarlig og rådgiver ikke oppfylte kravene som stilles for forsvarlig rådgivning, kan også en slik situasjon medføre at rådgiver blir ansvarlig for å dekke tapet. Det synes ikke å ha vært mange saker der tapet har en slik bakgrunn. 5.2.1.11 Konsekvenser av brudd på rådgivers plikter Dersom rådgiver ikke oppfyller kravet til god forretningsskikk og/eller de avtalebaserte kravene overfor kunden, vil det kunne få både offentligrettslige og privatrettslige konsekvenser. Privatrettslig vil følgen kunne bli at kunden kan kreve at avtalen er ugyldig for eksempel på grunnlag av avtaleloven 33 og 36 og/eller erstatning for det tap som rådgivers mislighold av rådgiveravtalen har medført. Offentligrettslig vil brudd på kravet til god forretningsskikk kunne medføre kritikk, krav om retting, at foretaket mister konsesjonen og straff. Det kreves at bruddene er meget alvorlige for at konsesjonen kan trekkes tilbake eller at det aktuelt med straff. 5.2.1.12 Kundeklasser I henhold til verdipapirforskriften 10-1, skal foretak som yter investeringsrådgivning kategorisere sine kunder som henholdsvis: ikke-profesjonelle kunder, profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter. Profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter er definert i verdipapirforskriften 10-2 og 10-3. Alle andre typer kunder er ikke-profesjonelle. 30 Hvilken type kunde det er tale om vil ha betydning for hvilke krav som gjelder ved investeringsrådgivningen. Det gjelder for eksempel strengere krav ved rådgivning overfor ikke-profesjonelle kunder enn overfor kvalifiserte motparter. Grunnen til dette er at profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter er bedre i stand til å ivareta