David Eberhard Hvordan barna tar makten Oversatt av Nina Aspen
David Eberhard, 2013, utgitt av Bladh by Bladh 2013 Norsk utgave: 2014 J.M. Stenersens Forlag AS Sitater fra engelske bøker er gjengitt til norsk av Nina Aspen Omslagsdesign: ItalgrafMedia, Daniel Åderman Omslagsbilder: Pysse Holmberg Sats: akzidenz as Dag Brekke Repro: Løvaas Lito AS ISBN: 978-82-7201-592-2 J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Til alle mine barn (det er blitt ganske mange av dem etter hvert). Og til min fabelaktige kone, Charlotte, som sannsynligvis også kommer til å gi meg flere barn (en fremtid som er både fantastisk og litt skremmende). Jeg har ventet barn i 25 år nå. Har vært småbarnsfar i 17 år og vært bekymret like lenge. Jeg håper det fortsetter en stund til, for barn er jo meningen med livet. For meg heter meningen med livet Arvid, Cornelia, Ella, Ludvig, Otto og Nils. For dere heter den noe annet. Denne boken er også til dem skjønt ikke i like stor grad, for man står jo sine egne barn nærmest.
These are my principles. If you don t like them I have others. GROUCHO MARX
Forord Dere som leser denne boken, har sannsynligvis barn. Kanskje dere nettopp har fått deres første barn. Eller kanskje dere fikk det for flere år siden. Noen av dere er kanskje besteforeldre. Kanskje dere ser dere tilbake og lurer på hvordan barna deres som nå selv er blitt foreldre tar seg av sine barn. Noen av dere lesere venter kanskje deres første barn nå. Eller kanskje dere jobber med barn på forskjellige måter. Dere har kanskje lagt merke til at det finnes en overflod av forståsegpåere som til enhver tid står klare til å ordne opp i både ditt og barnas liv. Denne boken kan kanskje bidra til at dere ikke hører ordentlig på hva disse menneskene sier, enten de heter Benjamin Spock, Penelope Leach, Jesper Juul eller Anna Wahlgren. For de er snarere synsere enn eksperter. De som er ordentlige eksperter på hva barna kan og hvordan det går med dem over tid, studerer hvordan hjernen fungerer. Eller de forsker på hvordan grupper agerer. En annen mulighet er at de undersøker psykologiske prosesser. De som ikke gjør det, men likevel kommer med råd, bør ha god kjennskap til litteratur som omhandler nettopp dette. De bør i hvert fall være noenlunde oppdatert på tilgjengelig forskning på områder som omhandler hjernens utvikling. Slike eksperter heter for eksempel Frank Furedi, Steven Pinker, Jerome Kagan og Judith Rich Harris. De kan også hete Torkel Klingberg eller Martin Ingvar. Disse ekspertene har ikke en engstelig tilnærming til barn. De tror ikke at et barn tar skade av alt mulig. De kan hjelpe oss med å sette spørsmålstegn ved alle de bekymrede menneskene som
har preget det moderne synet på barneoppdragelse. John Bowlby og Mary Ainsworth er grunnleggerne bak den svært lite omdiskuterte tilknytningsteorien. Disse to var temmelig engstelige av seg. De mente at vi lett kunne skade barn bare ved ikke å opptre som beskyttere. Men noe må man kanskje gi dem rett i. Foreldre kan skade barna sine, men det er ikke lett for en normal forelder å lage virkelig store problemer for barna. Dessverre skjer det likevel fra tid til annen. Tilknytningsteoretikernes forgrunnsfigurer (og i enda større grad etterfølgerne deres) trenger ikke å bekymre seg. Den bekymringen er overdreven. De hadde ikke engang trengt å overføre den til dere. For dere må heller ikke bekymre dere for barna. Barn er hardføre og greier å håndtere det meste av motgangen de møter. Hvis det ikke hadde vært slik, ville vi neppe ha klart oss helt inn i det moderne samfunnet etter tusener av år med prøvelser. Boken Hvordan barna tar makten handler om hvordan vi igjen kan bli selvsikre foreldre og ha tro på det vi gjør. Det finnes faktisk en del vitenskap som kan hjelpe oss. Boken baserer seg på den og bruker den som grunnlag for en del kvalifiserte vurderinger, tanker som dere forhåpentlig vil ha nytte av i det voksne foreldreskapet. Det viktigste er at det er morsomt å få barn, og da bør det også være morsomt å oppdra barn. Gleden ved å bli forelder overgår som oftest alt annet. Er det egentlig noe som er morsommere enn det? Hvis dere ikke synes det er morsomt å oppdra barn, er det sannsynligvis fordi dere synes det er tungt, bekymringsfullt, krevende, strevsomt, slitsomt, frustrerende og generelt for jævlig. Dere har kanskje barn som ikke hører etter, som skriker, krangler, raser, freser og rett og slett ikke oppfører seg slik dere vil at de skal
oppføre seg. Hvis dere til tross for alle forsett og intensjoner ikke synes barneoppdragelse er det morsomste som finnes, eller ikke tror det er behov for enda en bok om barneoppdragelse, har dere antagelig rett. Det er veldig mye som er morsommere i livet, og å skrike til en unge som ikke hører etter, kommer ikke engang inn på ti-påtopp-listen. Legg likevel ikke boken fra dere. Forhåpentlig vil den lette byrden, ikke gjøre den tyngre. I løpet av undersøkelsene jeg har gjort, har jeg funnet drøssevis av kloke formuleringer og kunnskapsrike mennesker som har tenkt tanker som jeg prøver å gjengi. De kan være verdt å høre på, selv om de fleste av dere faktisk allerede er verdens beste foreldre til akkurat deres barn.
Den perfekte forelder Hvem er den perfekte forelder? Finnes et slikt menneske? Og hvis det finnes, hvordan oppfører det seg? Er det den forelderen som er mest engasjert i de fritidsaktivitetene som barnet utøver? Er det den som har de mest vellykkede barna? Kanskje det er foreldre av nobelprisvinnere? Eller er det dem som har barn som bryr seg om og tar seg av foreldrene sine når de blir gamle og syke? De perfekte foreldrene er kanskje de som får barn som senere blir elsket av sine barn? Eller ingen av delene. Den perfekte forelder finnes kanskje ikke. Den forelderen som hylles i én tidsepoke, kommer antagelig til å bli sett på som udugelig i beste fall i en annen. Det motsatte kan trolig bli beskrevet med enda sterkere ord. Hvis man leser allmenne oppfatninger om hvordan man best bør ta seg av barn i dag og følger med på den offentlige debatten i Vesten, kommer man jo frem til en rask konklusjon. Det later ikke til at noen mener at våre besteforeldres oppdragelse var særlig god. De oppdro likevel et stort antall svært lykkelige og fremgangsrike barn: foreldrene våre en generasjon som i sin tur også er blitt kritisert som foreldre, akkurat som vi kommer til å bli og barna våre og barnebarna våre etter oss. Rent biologisk er det imidlertid lett å svare ganske generelt på spørsmålet om den perfekte forelder. De beste foreldrene er naturligvis de som er skapt til det, det vil si