LØGN. Just do something, goddammit! Kenneth Haug om fiksjonelle politikere og oppgitte velgere i USA Samfunn, s. 5

Nummer tre - 2015 Av studenter i Oslo With articles in english LØGN Just do something, goddammit! Kenneth Haug om fiksjonelle politikere og oppgitte velgere i USA Samfunn, s. 5 Kjønnsbedraget Live Skartveit om transpersoners som blir svar skyldig fordi de er som de er Tema, s. 20 Krigens kvinner V. Eljarbø om norske kvinners innsats under andre verdenskrig Kultur, s. 27 Åttearmet intelligens Katharina Maria Vestre om blekksprutens åttearmede hjerne Naturvitenskap, s. 39

LEDER 02. LEDER BIDRAGSYTERE Ingen juger om klima I vinter tok den republikanske senatoren James Inhofe med seg en snøball på senatet i Washington DC for å bevise at klimaforandringene ikke er sanne. Klimaforskninga svelges ikke så lett av alle som bedriver politikk her i landet heller. Av Andrea Othilie Rognan og Julie Nitsche Kvalvik REDAKTØR: Andrea Othilie Rognan REDAKSJONSLEDER: Sandra Mileo SAMFUNN: Eirik Wig Sundvall (redaktør), Anni Roth Hjermann, Kenneth Haug, Eirik Falk, Jenny Tamar Kolstad og Ingvill Daatland Hekne TEMA: Kjetil Nordengen (redaktør), Audun Stokke Hole, Nicolai Roness, Live Skartveit, Benedicte Tandsæther- Andresen, Peter van de Groep og Raoul Suvi KULTUR: Sandra Mileo (redaktør), Minji Ko, Anahita Ambrosio og Baiba Zalite NATURVITENSKAP: Julie Nitsche Kvalvik (redaktør), Katharina Maria Vestre, Borgar Aamaas, Invild Aabye, Nina Cheung Mathiesen og Anna Kristina Tvedalen BILDEREDAKSJON: Christian Lycke (redaktør) FrPs klimapolitiske talsmann hevdet så sent som i fjor at FNs klimapanel (IPCC) lyver når de sier at klimaendringene er menneskeskapte. De aller fleste klimaforskere er enige med FNs klimapanel, likevel meldte de i 2013 at fem prosent av alle klimaforskere ikke er «helt sikre» på at menneskelig aktivitet er skyld i klimaendringene. Mange av dem som utgjør disse fem prosentene er geologer. De mener at det er sola som påvirker mest, at klimaet egentlig ikke endres seg så mye eller at det alltid har vært naturlige variasjoner. Sistnevnte er for øvrig omtrent det samme som står i FrPs handlingsprogram for 2013-17. Nå ser det heldigvis ut til at det er en pågående holdningsendring i hvert fall innad i geofagmiljøet, og stadig flere geo-organisasjoner stiller seg bak klimapanelets arbeid. Alle kan ikke ha rett om klima. Det betyr imidlertid ikke at de lyver, for å lyve må meldingen være usann og de som lyver må vite det. Handler ikke både IPCC, James Inhofe, Klimaskeptikerne, MDG og FrP i aller beste mening? I politikken blir ofte forskning og statistikk brukt som virkemidler for å bygge god argumentasjon. Problemet med FrPs handlingsprogram og snøballer i senatet er at de ikke aksepterer den forskningstradisjonen samfunnet vårt er bygget på. Den lovgivende makta i samfunnet bør ikke kunne plukke og velge de forskningsbaserte UTFORMING: Ørjan Laxaa OMSLAGSILLUSTRASJON: Christian Lycke SEKSJONSSIDEBILDER: Samfunn: National Archives & Records Administration Tema: Christian Lycke Kultur: Eugenia Loli Naturvitenskap: Amy Buthod/Flickr ABONNERE: Ett år: 250 kroner Støtte- og firmaabonnement: 500 kroner Kontakt argument@argumentnett.no MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8000 tegn inkl. mellomrom SKRIVE FOR OSS? Dødlinje for #4 er 1. juni. Tema: RIKDOM (for bidrag til temaseksjonen). Vi tar imot bidrag fra studenter og unge forskere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på norsk, engelsk, dansk og svensk. Enhver som skriver til oss resultatene som støtter deres politiske ståsted. Men likevel skjer dette oftere enn det er mulig å holde styr på. Slikt blir det skjev debatt av, og vanskelig for velgerne å skille mellom de helt gode poengene og tom retorikk. Vi i Argument har ikke alle svarene på hva løgn er, men i denne utgaven skal vi se nærmere på hva som er forskerens syn på løgn, og hvor ordet egentlig kommer fra. Kanskje finner du ut, som oss, at løgn ikke bare er de store skandalene vi kjenner igjen fra politikken eller såpeseriene. Ofte er de mer lavmælte enn som så, og handler mer om hvordan vi velger å se på verden og oss selv. Kanskje er det derfor politikere og forskere kan lese så mye motstridende ut av et tilsynelatende tydelig problem som klimaforandingene. I dette nummeret kan du også lese om hvorfor amerikanerne begynner å ha sansen for den fiktive politikeren Frank Underwood, og nettopp hvorfor store deler av forskningsmiljøet i geologi fortsatt ikke er helt overbevist om klimaforandringenes opphav og eksistens. Vi byr selvfølgelig også på mye mer. Vi lyver ikke. er garantert grundig tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn til tema@argumentnett.no Redaksjonen ble avsluttet 26. april ANNONSESALG: Kontakt argument@argumentnett.no KONTAKT: Argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Mail: argument@argumentnett.no redaktor@argumentnett.no Hjemmeside: www.argumentnett.no Som Norges største studenttidsskrift blir Argument distribuert gratis på studiesteder over hele Oslo. Publikasjonen er finansiert av Kulturstyret ved Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO), Norsk kulturråd og annonsesalg. 04. SAMFUNN 05. Just do something, goddammit! Kenneth Haug 07. Regjeringens råtne epler Jenny Tamar Kolstad 08. Den profesjonelle feigheten Ingvill Maria Daatland Hekne 12. MASKULINITET 13. Om å juge så man tror det selv Nicolai Roness 15. Kvifor seier vi det? Peter van de Groep 16. Jakten på sannheten om løgn Benedicte Tandsæther-Andersen 18. Ibsens livsløgnere Raoul Suvi 20. Kjønnsbedraget Live Skartveit 24. Lydsporet Audun Stokke Hole 26. KULTUR 27. Krigens kvinner V. Eljarbø 30. Religiøse seiersmonumenter Hans Olav Arnesen 32. The core of Asian values, Confucianism Minji Ko 35. Naruhodo - japansk på norsk Sandra Mileo 38. NATURVITENSKAP 39. Åttearmet intelligens Katharina Maria Vestre 42. Conflicting opinions on climate change Aatisha Majahan 44. Blanke ark Madeleine Innholt Halle 45. Funker Time Killer klokka? Julie Nitsche Kvalvik 46. Vannet dukker opp igjen Anne Kristina Tvedalen 48. BAKSIDEKRONIKKEN Diagnose: student Adriane Lilleskare Lunde Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO. Hans Olav Arnesen er utdannet religionshistoriker fra Universitetet i Oslo (UiO) og redaktør i religioner.no. V. Eljarbø studerer tyskspråklig litteratur ved Universitet i Oslo (UiO) Peter van de Groep har bachelor i germansk språk og litteratur ved Windesheim University of Applied Sciences i Nederland og master i filosofi og etikk ved Vrije Universiteit Brussel i Belgia. Han har over gjennomsnittleg stor interesse for språkhistorie og språkleg evolusjon. Madeleine Innholt Halle studerer statistikk ved Universitetet i Oslo, og lurer fortsatt på hva hun skal bli når hun blir stor. Kenneth Haug studerer statsvitenskap ved UiO, men er for øyeblikket på et semesterlangt opphold i sitt andre hjemland USA. Ingvill M. D. Hekne går profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO). Audun Stokke Hole er DJ og redaktør for bladet Folkemusikk. Minji Ko is a student from South Korea majoring in history and politics. She is currently an exchange student at University of Oslo (UiO) Jenny Tamar Kolstad studerer japansk ved Universitetet i Oslo, og spreller ellers rundt på dansegulvet. Julie Nitsche Kvalvik studerer på masterprogrammet materialer, energi og nanoteknologi ved Universitetet i Oslo og er naturvitenskapsredaktør i Argument. Adriane Lilleskare Lunde studerer psykologi og er redaktør i fagtidsskriftet Speilvendt. Aatisha Majahan is a geologist pursuing a PhD at the Department of Geosciences, University of Oslo. Sandra Mileo jobber som journalist og er utdannet Japanviter fra Universitet i Oslo (UiO). Nicolai Roness er statsviter med fordypning i utenriks- og internasjonal politikk, han er ingen psykolog og tar høyde for egen inkompetanse på feltet. Live Skartveit studerer tverrfaglige kjønnsstudier vedstksenteret, og elsker å snakke om popkultur og skeiv tematikk. Raoul Suvi skriver masteroppgave om Henrik Ibsens dramaturgi ved Universitetet i Oslo, og har studert film og manusanalyse i Los Angeles. Anne Kristina Tvedalen studerer hydrologi ved Universitetet i Oslo og er glad i å være ute, enten i skogen eller i byen. Katharina Maria Vestre studerer til en bachelorgrad i biokjemi ved Universitetet i Oslo. 2 3

SAMFUNN Just do something, goddammit! Just do something, goddammit! - Kenneth Haug om fiksjonelle politikere og oppgitte velgere i USA s. 5 Regjeringens råtne epler - Jenny Tamar Kolstad om hvorfor økningen i privatisteksamener øker forskjeller i samfunnet s. 7 Den profesjonelle feigheten - Ingvill M.D. Hekne om empati og teori i psykologistudiet s. 8 For amerikanerne gir ikke House of Cards et nøyaktig bilde av politikken. Hvorfor? Fordi Frank Underwood får tingene g jort. Tv-figuren Frank Underwood er kynisk, rå og bloddryppende ærgjerrig, men i motsetning til virkelighetens amerikanske politikere får han ting gjort. Han er blitt et tvilsomt forbilde for unge amerikanere som har mistet troen på egne handlingslammede politikere. UTVEKSLINGS-KORRESPONDENTEN Tekst: Kenneth Haug Ill.: Audun Gjerdi Jeg har til gode å møte noen her i Washington DC som ikke liker House of Cards. Det er imidlertid mye diskusjon over hvor realistisk og troverdig serien egentlig er. Enkelte har allerede begynt å murre om at sesong tre ikke holder samme kvalitet som de to første. Likevel er det utvilsomt en serie som har funnet en nisje blant amerikanerne oppgitte som de er av politikernes handlingslammelse, korrupsjon og smålige krangler. Handlingslammelse I sesong tre av House of Cards velger Underwood å bruke beredskapsbyrået FEMA, som vanligvis er ansvarlig for blant annet evakuering og opprydding i forbindelse med orkaner, for å sette i gang arbeidsledighetssatsingen sin. I virkelighetens verden holdt kongressen på å gjøre FEMA som for øvrig er min nærmeste nabo fullstendig blakke, fordi de ikke ville kjøre gjennom et budsjett for departementet de ligger under. Et godt eksempel, mener mange, på hvordan amerikanske politikere setter bittesmå politiske poeng foran det å gjøre en god jobb for landet. Oppgitt ungdom Noe av det som tiltrekker folk mest med Frank Underwood er at Underwood er en ærlig drittsekk, og bruker makten til å få gjennomslag for ting. han er handlingsdyktig. Han er også kynisk, kalkulerende og kald men det mener kanskje amerikanere at de fleste politikere er. 5

Til gjengjeld er han en ærlig drittsekk, og han bruker makten sin til å få gjennomslag for ting Som styrker hans egen posisjon, vel å merke. Denne typen figur pleier amerikanske TV-seere å sette pris på. Det kanskje mest bekymringsverdige er at House of Cards gjør mest suksess blant unge. Egentlig er det ikke så rart, ettersom serien distribueres på den lille giganten Netflix og ikke over de store TV-kanalene som fortsatt har enormt mye definisjonsmakt i USAs medieverden. Men om amerikanske ungdommer, og særlig universitetsstudenter, har minst tiltro til det amerikanske politiske systemet, er det et fryktelig dårlig tegn. Vi kan diskutere politikk så busta fyker her i studentblokka der jeg bor. Det er folk med sterke meninger fra alle kanter demokrater, republikanere, miljøaktivister og libertarianere, men statistikken viser at bare rundt halvparten av oss som bor her inne i studentblokka vil velge å stemme i presidentvalget i 2016. Tallet kan også være på vei ned, siden Obama ikke stiller. For hvorfor skal man gidde å stemme på en gjeng korrupte kranglefanter? Unge velgere, i større grad enn resten av befolkningen, virker rett og slett oppgitt. Enorm pengebruk Jeg går på utvekslingsprogrammet Washington Semester Program, der man har tre dager med forelesninger i uka og to dager på et internship. Jeg er så heldig at internshipet mitt er på Investigative Reporting Workshop - et slags idéverksted for granskende journalistikk. Blant bøkene som står i hylla her er en serie bøker med titlene The Buying of the Presidency og The Buying of the Congress med utgaver for hvert presidentvalg og mellomvalg. Bøkene beskriver et gjennomgående problem i amerikansk politikk. Alle kandidater må samle enorme pengesummer fra private aktører, og så lenge de har planer om å bli gjenvalgt, så er det en stor fordel å blidgjøre disse private aktørene. En kvinne som stilte som kandidat til delstatsforsamlingen i Delaware, fortalte meg at hun måtte samle inn $50 000 (rundt 400 000 kroner) til valgkamp i et distrikt der antall velgere var på rundt 6300. Til sammenligning brukte Kristelig Folkeparti 1,75 millioner kroner på å nå ut til 2,8 millioner velgere i 2013. Mange, særlig i Europa, velger å bruke dette som forklaring på at amerikanske politikere stort sett fører politikk som favoriserer næringslivet eller, rettere sagt, de største aktørene i næringslivet. Siden gullårene på 1950- og 60-tallet har inntektsforskjellen i USA bare økt og mange frykter i dag at man skal gå tilbake til røverkapitalismens tid på 1880- og 90-tallet. Idéen om Amerika Så enkelt er det ikke. Fra et utenlandsk perspektiv er det enkelt å se på USA som «enda et europeisk land», siden landet tross alt har en kultur som stort sett er basert på den europeiske og særlig den britiske kulturarven. Derfor er det ekstra lett å klø seg i hodet over mange amerikanske særegenheter det ubalanserte skattesystemet, mangelen på velferdssystemer og den tilsynelatende store aksepten for denne ulikheten. Selv er jeg halvt amerikansk og halvt Hvorfor skal man gidde å stemme på en gjeng korrupte kranglefanter? Fra presidentvalget i 2008, McCain og Palin. Foto: https://www.flickr.com/people/ttoes norsk, og forsøker å se ting fra begge sider. Det mange har glemt, er at USA er en nasjon som er stiftet på en idé. Idealet om at individet skal bestemme sin egen skjebne uten mer innblanding fra staten enn nødvendig. Dette idealet styrer fortsatt amerikansk politikk i dag. Selv blant arbeiderklassen er det mange som holder fast på dette det er et stolt folkeslag vi snakker om. USA kan aldri bli et europeisk land, sosialt sett. Til det er landets bakgrunn og kulturarv for unik. Det er selvsagt dumt å tro på såkalt «amerikansk eksepsjonalisme», som innebærer at USA er overlegent andre land og spiller etter egne regler. Men at USA er forskjellig er det ingen tvil om. Og denne annerledesheten bør ikke glemmes når vi som amerikanere og europeere diskuterer amerikansk politikk. Grunn til optimisme Det er likevel grunn til optimisme. Amerikansk økonomi er på vei oppover. USA har tradisjon for en økonomisk laissez-fairepolitikk, med betydelig mindre statlig innblanding enn i Europa. En fordel med dette kan være at økonomien har lettere for å komme seg på fote igjen, selv uten at politikerne er i stand til å hjelpe til. En ny generasjon relativt vellykkede unge politikere er i ferd å vokse fram definisjonen på ung i amerikansk politikk er naturligvis «under 50». Politikere som Scott Walker, Martin O Malley og Marco Rubio har en annen holdning til faget enn sine eldre kolleger. Viktigst av alt er amerikanere mer politisk bevisste enn noensinne. Fallende valgdeltakelse til tross, har flere amerikanere meninger om hva som skjer, og mange flere har tilgang til informasjon om politikk enn før. På tross av dagens problemer med korrupsjon, ineffektivitet og smålighet, er det god grunn til å tro at USA kan reise seg som så mange ganger før. Og det uten Frank Underwood ved roret. Regjeringens råtne epler Økningen i eksamensavgift for privatister har gjort veien til høyere utdanning smalere. KRONIKK Av Jenny Tamar Kolstad Det blir stadig flere privatister over hele landet. Regjeringen ønsker å bremse utviklingen gjennom høyere eksamensavgifter. Veien fra minimalisering til marginalisering er imidlertid kort, og ungdommers utsikter for høyere utdanning blir nå i større grad avhengig av lommebokens størrelse. Prisøkningen rammer de svakere stilte. De fra høye samfunnslag kan derimot fortsatt velte seg i alle eksamener de trenger. Tatt på senga Kort tid før oppmeldingsfrist for privatisteksamen 1. februar, ble privatister klar over at prisen for å melde seg opp hadde økt med hele 140 prosent. I fjor hadde forbedringer av fag kostet rundt 800 kroner, men prisen er nå steget til 2000 kroner per fag. Skal man ta opp et helt nytt fag kommer imidlertid prisen på halvparten av det nye beløpet. Endringen kom som et sjokk for flere privatister, som noen reagerte på ved å opprette Facebook-gruppen Nei til økt eksamensavgift 2015. Siden har nådd en oppslutning på over 5000 personer. En demonstrasjon mot økningen ble også holdt utenfor Stortinget den 14. januar. For noen blir nå studier satt på vent, noe privatister som Tuva Røysland og Caroline Falk er imot. De sto begge frem i NRK, mot det de opplever som opplysningssvikt rundt økningen. Den samlede prislappen på fagene deres kom på henholdsvis 15- og 16.000 kr, noe de ikke fikk tid til å justere for i forkant av oppmelding til eksamen. Snevre muligheter Regjeringspartiet Høyre hevder å stå for muligheter til alle. Statsminister Erna Solberg, som selv har dysleksi, har ved flere anledninger stått opp for de som har skolevansker. Det er et desto større tankekors at det nettopp er Høyre-politikken som står ansvarlig for økningen i eksamensavgiftene. Eller kanskje ikke? Dersom du har rike foreldre kan du slappe av, dine muligheter er fortsatt godt bevart. For de som må klare seg på egen hånd innebærer prisendringen derimot mer drastiske konsekvenser. Regjeringen har likevel besluttet at fylkeskommunenes utgifter veier tyngre enn privatistene. En oversikt over disse utgiftene ligger imidlertid ikke tilgjengelig for allmennheten i skrivende stund. Som et av verdens rikeste land har Norge så langt hatt råd til å støtte privatister uten å gå konkurs. Noe har altså gjort at privatisters muligheter blir nedprioritert. Plagsomme privatister Det som egentlig utløste prisendringen synes å være den store økningen i antall privatister. Ifølge Kunnskapsdepartementet (KD) har det vært en nærmere Ansvar for egen læring høres kanskje bra ut på papiret. Tidligere i år økte regjeringen eksamensavgiften for privatister i Norge for å møte veksten i antall oppmeldinger. Dette er en sneversynt og usosial løsning på problemet, mener kronikkforfatteren. tredoblet økning i privatister fra 2007 til 2012; fra 17 000 til 46 000 kun i Oslo vel å merke. I tillegg rapporterer KD at omtrent en fjerdedel av privatister ikke møter opp til eksamen, men i og med at privatister betaler på forhånd burde ikke det utgjøre noe ekstra økonomisk problem. Verre er det at fylkeskommunene må legge ut for unødvendig leie av lokaler og eksamensvakter i disse tilfellene. Likevel er det feil å straffe alle privatister for den ene fjerdedelens synder. Hvorfor ikke prøve en depositumsordning til belønning for pliktoppfyllende privatister, mens de som ikke møter opp til eksamen får en ekstra regning i posten? Ut fra begrunnelsene gitt av KD ønskes prisøkningen altså å ha en forebyggende effekt å avskrekke elever fra å late seg på skolebenken. Den stadige økningen i privatister er definitivt oppsiktsvekkende, men det blir feilaktig å legge hele skylden på giddeløse ungdommer. Mangelfullt skolesystem Hvorfor velger så mange å bli privatister? Det er tenkelig at årsaken delvis er forankret i et skolesystem hvor disiplin har blitt et fremmedord. At det er høyt frafall i videregående opplæring er ingen hemmelighet. Ifølge Utdanningsforbundet ligger tallet høyt sammenlignet med OECD- landene. I Norge fullfører kun 57 prosent videregående på normert tid. Ansvar for egen læring høres kanskje bra ut på papiret, men i realiteten er dagens skole et lite optimalt læringsmiljø. Vi har ikke alle like gode utgangspunkt og ressurser, selv om Norge er et land med god sosial mobilitet. Privatistordningen er et viktig supplement for å jevne ut vanskelighetene til de som har dårligere forutsetninger. Ungdommen blir nå belastet med en stor økonomisk byrde på veien mot sine mål, i en tid hvor det går inflasjon i bachelorgradene ettersom jobbmarkedet stiller stadig høyere krav. Muligheten til å forbedre snittet sitt og endre karrierekurs, burde ikke kreve en sparekonto på titusenvis av kroner. Privatistøkningen er et sammensatt problem, som ikke lar seg løse ved å øke eksamensavgifter. 6 7

Den profesjonelle feigheten Mange klienter føler psykologer ikke møter dem som mennesker. Skyldes det at vi psykologene mangler mot? KRONIKK Tekst: Ingvill M. D. Hekne Ill.: Christian Lycke Jeg er psykologstudent og redd for stygge følelser. Jeg liker ikke å snakke om vonde situasjoner. Om tre år er det jobbhverdagen min. På psykologstudiet lærer jeg å bruke teori og merkelapper slik at jeg kan «sortere» andre, på en ufarliggjørende måte. Det har slått meg at dette først å fremst er ment for å distansere psykologen fra klienten. De har det fortsatt like kjipt, men jeg kan se nerveforbindelser i stedet for tårer. Jeg beskytter kun meg selv. Illus: Eugenia Loli Fornuft og følelser Selvsagt er det viktig med fagkunnskap. Og studier har vist at mange blir mer empatiske i løpet av studieløpet dersom de velger psykologi. Kanskje stammer noe av denne empatien fra faglig forståelse. Vi lærer hvor intrikate årsakene er til at folk blir syke. Fordelt mellom arv og miljø, er det ingen årsaker igjen som kan tilskrives personen selv. Hva er du annet enn arv og miljø uansett? Du eier ingen skyld, bare forklaringer og muligheter. Imidlertid finnes det kanskje en annen måte å forstå mennesket på. Gjennom følelsene og dødsangsten. Gjennom det som vekkes i deg i møte med andre mennesker. Teorien har ingen verdi dersom den ikke løfter menneskemøter. Alliansen Forskning på effekten av terapi viser nettopp dette. Empati er nøkkelen. Det viktigste er ikke hvilke modeller og teorier psykologen bruker, men alliansen de oppretter med klienten. Når alliansen er sterk blir klientene friske. Derfor er det kvaliteten på den mellommenneskelige kontakten som må rendyrkes. Til og med landets ledende psykiatere har formant oss om dette på forelesning: Dere må slutte å pugge nervesystemet og farmasi. Vi tar oss av det. Det er ikke deres felt. Det er ikke det vi trenger dere for. Og likevel får biologi og statistikk dominere pensum. Instituttlederne på psykologi lider av lillebrorkomplekser overfor medisin, og studentene lider under deres mindreverdighetsnykker. Et liv bortenfor forskningsparken? Vi, streberne på profesjonsstudiet, tynges av pensumbyrden. Først og fremst er det vår egen pliktoppfyllelse som hindrer oss fra allsidig læring. Flinke piker er ikke tilstede i øyeblikket, eller i de nære relasjonene. Vi er konfliktskye overfor våre egne feige som faen. Vi stenger egne følelser inne og stirrer tvangspreget ned i læreboka. Vi takker høflig nei til krangler og kaffe, bukker i stedet under for eksamenskrav. Og teoriene vi pugger i dag er endret i morgen. Psykologi Hvis psykologer ikke kan snakke om følelser, er de overflødige. Teorien har ingen verdi dersom den ikke løfter menneskemøter. er et ungt og overmodig forskningsfelt like flyktig som vårsolen. Utenfor Blinderns endeløse korridorer endrer verden og menneskene seg, mens vi leser videre om morgendagens usannheter. Kjønnsvorter Jeg lærer ikke meg selv og andre å kjenne på psykologstudiet, jeg pugger statistikkformler og medisinnavn. Jeg lærer modeller, men ikke ærlighet. Tall, men ikke forståelse. Jeg lærer å tenke, men ikke snakke. Hvis jeg snakker er det omformuleringer av andres meninger, ikke egne følelser. Jeg er omkranset av konfliktsky og pliktdrevne medstudenter. Vi må slutte å intellektualisere. Å kjempe mot tabuer betyr å si de høyt. Jeg har kreft! Angst! Kjønnssykdommer! Spy det ut, det som kverner inni deg. Det som bygger seg opp og gjærer, hever, helt til du ikke lengre klarer å puste. Snakk! Hvis psykologer ikke kan snakke om følelser, er de overflødige. En skummel løsning Vi, psykologer og medmennesker, går ikke langt nok i å stille opp for andre og oss selv. Hvorfor? Vi vil ikke. Først og fremst fordi vi er redde. Det er skummelt å forholde seg til et annet menneske uten å sile dem igjennom stereotypier og diagnosemanualer. Hippokrates formante behandlere til å bli kjent med pasienten, ikke sykdommen. Det er naivt å tro at pensumlesing alene bringer deg nærmere mennesker. Den største lærdommen ligger i ærlige konfrontasjoner. Fomlende, innover i andres og engen følelsesverden, kan vi håpe på å finne noe ekte. Det krever bare mot. 8 9

NETTREDAKTØR DAGLIG LEDER ARGUMENT SØKER NETTREDAKTØR ARGUMENT SØKER DAGLIG LEDER Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Som nettredaktør har man ansvar for nettsiden argumentnett.no og dekning i sosiale medier. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innenfor kommunikasjonsbransjen. Det blir den nye nettredak t ørens oppgave å befeste posisjonen som et tidsskrift for studenter over hele Oslo. Er du en som liker å organisere og engasjere en redaksjon? Er du glad i å arrangere fester, debatter og workshops? Da er du personen vi leter etter. Som daglig leder i Argument har du ansvar for bladets økonomi, distribusjon- og annonseavtaler og holder kontakt med trykkeriet. Du bidrar også til å arrangere slippfester og workshops for studenter og skribenter. Som nettredaktør får du: Kommunikasjonserfaring En spennende jobb du selv former Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, media, forskere og fagmiljøer Være en del av en ung, engasjert og mangfoldig redaksjon Som daglig leder får du: Unik ledererfaring Omfattende redaksjonell erfaring Kontakt med et bredt nettverk av skribenter, forskere og fagmiljøer Verdifull erfaring innen økonomi, redaksjonell administrasjon og arrangementsdrift Vi ser etter en person som: Gjerne har erfaring fra blogg, sosiale medier eller studentmedier Klarer å gjøre lesere og skribenter engasjerte i debatten Er en åpen, uformell og en god formidler Tar initiativ og jobber selvstendig Vi ser etter en person som: Kan engasjere og organisere en redaksjon Tar initiativ, jobber selvstendig og organisert Gjerne har erfaring med økonomi, annonsesalg eller arrangementsdrift Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver. Arbeidstiden er fleksibel, og kan godt kombineres med studier. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt. Har du spørsmål? Skriv til nettredaktør Andrew McCalman på nett@argumentnett.no Send søknad og CV til redaktor@argumentnett.no innen 15. mai. Arbeidstiden er fleksibel, og kan godt kombineres med studier. Vervet kan også kombineres med andre stillinger i redaksjonen. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt. Har du spørsmål? Skriv til daglig leder Sandra Mileo på argument@argumentnett.no. Send søknad og CV til redaktor@argumentnett.no innen 15. mai.

LØGN Om å juge så man tror det selv Om å juge så man tror det selv - Nicolai Roness om Max Hermansen og kognitive feilslutninger s. 13 Jakten på sannheten om løgn - Benedicte Tandsæther- Andersen om forskning på løgn s. 16 Ibsens livsløgnere - Raoul Suvi om boblene som sprekker for mange av Ibsens karakterer s. 18 Kjønnsbedraget - Live Skartveit om transpersoners som blir svar skyldig fordi de er som de er s. 20 Og mye mer. Max Hermansen sluttet å selge bøker fordi han fryktet at islam truer det norske samfunnet. Er det virkelig grunn til bekymring, eller ble Hermansen rett og slett rammet av Dunning-Kruger-effekten? Max Hermansen krysser Grønland med Sigrid Bonde Tusvik. Bildemanipulasjon. KOGNITIVE BIAS Av Nicolai Roness For en tid tilbake annonserte et antikvariat at de skulle ha opphørssalg, dette var fordi butikken hadde blitt utsatt for hærverk og, som annonsen sa, «grunnet muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam». Da innehaveren fikk tilbud om hjelp beskyldte han velgjørerne for å fare med usannheter, såkalt taqiyya. En form for løgn som er tillatt i islam under helt spesielle omstendigheter. Frykten for Islam Det var Max Hermansen, lederen av PEGI- DA Norge, som til slutt fikk nok av snikislamiseringen. Han bestemte seg derfor for å selge de bøkene han hadde igjen som ikke hadde blitt tilgriset av enten islam, muslimer eller spraylakk. Jeg vet ikke om det er noen grunn til å frykte at islam forringer kvaliteten på bøker, men jeg vet det er en gruppe som kaller seg Boko Haram. Denne reaksjonære gruppen, som egentlig heter noe sånt som «gruppen som er dedikert til å fremme profetens lære og Jihad», ble av de lokale i Abuja, Nigeria, kalt «de som er imot vestlig utdanning». Gruppen har gjennomgått reformeringer og radikaliseringer, resultatet av dette ser vi i dag i den monstrøse gruppen som nylig sverget troskap til den Islamske Stat, bedre kjent som IS. Gruppen søker blant annet å innføre sharia-lover i hele Nigeria, hittil med ekstremt voldelige midler. Slike grupperinger er det selvfølgelig grunn til å frykte. Men skal vi frykte de som selv frykter, og flykter fra, den samme ekstremismen som vi selv frykter? Kognitive bias Menneskehjernen er en kompleks samling organisk materie. Den er utrolig kraftig: 10.000.000.000.000.000 prosesseringer per sekund, noe som gjør den langt kraftigere enn noen datamaskin vi har klart å produsere ved hjelp av de samme Når man blir møtt med motstridende fakta hender det oftere enn sjelden at man plent nekter å ta innover seg at man på tidligere tidspunkt tok feil. hjernene. Når det er sagt; hjernen er altså ikke uten begrensninger. Vi blir fort ofre for våre egne logiske feilslutninger siden vi stadig rammes av kognitive bias og tankefeil. Det vil si utsagn, valg og vurderinger som på systematisk måte avviker fra det som stemmer overens med virkeligheten. Det sier i alle fall Store Norske Leksikon, jeg velger å tro det er sant. En slik type feilslutning kalles 13

bekreftelsesbias. Det er en feilkognisjon som de fleste av oss rammes av i ny og ne fordi det handler om noe så enkelt som det å ville ha rett. En argumenterer for sin sak, og ikke rent sjeldent blir man møtt med motstridende meninger og fakta som ikke taler ens sak. Da kommer man gjerne med sin egen bevisbyrde og kanskje til og med lekser opp kilder som bekrefter ens eget standpunkt. Det er her problemene oppstår. Nemlig det å opptre objektivt og kildekritisk, også overfor kilder som støtter ens eget synspunkt, og ta til seg ny informasjon. Det er svært vanskelig dersom man ikke er klar over at man kanskje ikke har rett, til tross for mange timer med lesing og diskusjon om en sak. Max Hermansen diskuterer velvillig i diverse fora, og drar gjerne frem saker som bekrefter hans tankegods. Han virker oppriktig redd for det kontrafaktiske scenarioet hvor islam er i krig med vesten. Da Aftenposten spurte Hermansen om noen kommentarer han hadde skrevet på Facebook, svarte han følgende: «Ingen kommentar, utover at jeg ønsker en saklig samfunnsdebatt om muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam.» Utrygge Oslo Tilbake til opphørssalget. Max mener at islam har påvirket Norge i så stor grad at han ikke lenger tør drive forretningen. Han føler seg utrygg. Landets identitet og kulturarv står på spill. Det er såpass farlig, mener han, at han ikke tør ta turen til Grønland politistasjon for å anmelde hærverket. Han er overbevist om at noen vil han vondt. Spesielt på Grønland. Sigrid Bonde Tusvik slo følge med Hermansen sammen med et TV-team. Vel fremme ved Grønland politistasjon hadde det ikke skjedd ham noen ting. Kanskje på grunn av at TV-teamet var tilstede. Hermansen står uansett ved sitt synspunkt. Det er utrygt i Oslo for lederen av en organisasjon som «kun ønsker saklig samfunnsdebatt om den islamske elefanten i rommet.» Tillatt løgn Etter at det ble kjent at butikken hans ble vandalisert av pøbler, var det altså en del folk som foreslo å hjelpe Max å vaske butikken hans. Initiativtakeren til dette var Yousef Assidiq. Hermansen takket altså nei og begrunnet avslaget med at «dette er en solid dose taqiyya». Taqiyya er en doktrine i islam som tillater Jo mer man vet, jo mindre sikker er man i sin sak, og vice versa. løgn. Det er egentlig strengt forbudt å lyve som muslim. Allikevel: Hudaybiyyah-fredsavtalen var en fredsavtale inngått mellom profeten Muhammed og Quraish stammen som holdt fort i Mekka. En tolkning av denne fredsavtalen er at profeten Muhammed så seg nødt til å inngå en våpenhvile med motparten, brukte ti år på å bygge seg opp igjen, for så å få has på fienden og i tur erobre Mekka. Det er denne formen for løgn som mange selverklærte islamkritikere frykter, og de ser på enhver vennlig tilnærming fra muslimer som en dekkoperasjon for å kunne vinne den påståtte krigen mot vesten. Kjent tankegods Det virker som om Max mener at muslimene er i krig med han og oss. Dette tankegodset høres kjent ut. Samuel P. Huntington skrev om det i The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. Boken inneholder en tese om skillelinjer mellom religioner og sivilisasjoner. Den forteller om uunngåelige konfrontasjoner mellom Vesten og islam. Mange overtolker Huntington, ilegger han voldsom forklaringskraft og prøver aktivt å motvirke globaliseringsprosessene som gjør at vi dag lever i multikulturelle samfunn. De som gjør dette er ofte tilhengere av tesen om at sivilisasjoner ikke lar seg blande. Det manifesterte seg som verst sommeren for 4 år siden, da Anders Behring Breivik bestemte seg for å prøve seg som korsfarer. At islam er i krig med vesten er et tankesett selv ikke den argeste motdebattant vil kunne klare å overbevise hverken Max eller Anders om at ikke stemmer. Muslimene som påstår noe annet juger jo! Når man har tatt et kraftig standpunkt slik som disse har gjort, vil den kognitive dissonansen klinge kraftig i hjernebarken. Noe av det som gjør det så vanskelig å overbevise noen med fakta er at det finnes mange som tenker slik som dem. En slik virkelighet som de beskriver finnes altså, på sett og vis. Det er mennesker som anerkjenner denne måten å se verden på. Det er et tankegods fullt av litteratur med sine egne begreper, som for eksempel «Eurabia», tesen om at Europa Skal vi frykte de som selv frykter, og flykter fra, den samme ekstremismen som vi selv frykter? ORDFORKLARINGER Kognitive bias: Å være så sikker på at det man tror man vet, at alt annet (selv fakta!) er feil. Dunning-Kruger-effekten: En effekt som inntreffer når du er så skråsikker i din sak at du er ute av stand til å se at du tar feil. Feilkognisjon: Tankefeil, logiske feilslutninger, å fortsette å ta feil når fakta er motstridende og samtidig er tilg jengelig. Taqiyya: En læresetning i islam som tillater løgn i den hensikt at muslimen som utøver Taqiyya skal kunne fremme islam og islamske interesser. blir overtatt av arabere, fortrinnsvis muslimer. Da Behring Breivik ble kjent tilregnelig av rettspsykiaterne ble det lagt vekt på at han delte verdensbilde med en rekke andre mennesker. Dette samfunnet av islamkritikere og innvandringsfiendtlige er høyst reelt og man kan finne klare spor av det, spesielt i høyreekstreme miljøer. I lys av denne informasjonen kan det se ut som om Behring Breivik og Hermansen blir rammet av det som kalles grupperingsbias. Det kan også kalles sosiale-media bias, da mye av denne tankegangen hentes ut fra internett, selvkomponert litteratur, diskusjonsforum og lignende. Her kommer bekreftelsesbias ofte kraftig frem. Man sitter igjen på Google University og studerer for harde livet (eller var det livets harde skole?), og får applaus fra sine medstudenter som søker de samme svarene. Meningsmotstandere blir buet ut og ekkoet gjaller tilbake i lydhøre ører. Vi er alle idioter Når man blir møtt med motstridende fakta hender det oftere enn sjelden at man plent nekter å ta innover seg at man på tidligere tidspunkt tok feil. Folk flest er stolte, sårbare og uvitende om sin egen uvitenhet. Forskerne David Dunning og Justin Kruger tok for seg dette i artikkelen «We Are All Idiots». Den handler kort fortalt om at jo mer man vet, jo mindre sikker er man i sin sak, og vice versa. Dersom man altså ikke har så god peiling på det man har bastante meninger om, så kommer disse bastante meningene av at man ikke har så god peiling på det man snakker om. Og man har mest sannsynlig ikke evnen til å oppdage at man rammes av dette, som altså kalles Dunning-Kruger-effekten. En ond sirkel det skal veldig mye til for å komme seg ut av. Det krever at man erkjenner egne feiltrinn, evner å skaffe seg ny informasjon og er i stand til å endre synspunkt. Hvis du er absolutt inkompetent på et felt så mangler LYGN Av Peter van de Groep Ei lygn er ei usann utsegn. Som så ofte med definisjonar, er denne definisjonen ikkje heilt tilstrekkeleg. Filosofar og lingvistar har grubla og diskutert mykje for å få ein vasstett definisjon, men usemje skal det alltid vere. Det er nemleg ikkje heilt sant at ei lygn er ei usann utsegn, fordi det finst usanne utsegner som ikkje er lygner. Til dømes, viss Bjørn, som er utdanna marinbiolog, seier til yngstebroren Ivar at havotrar ikkje er pattedyr, men fisk, då er det ei lygn. Viss derimot neste dag Ivar seier til klassekameratane sine at havotrar er fisk, lygnar han ikkje; han veit jo ikkje betre. Det er difor at mange tenkjarar seier at det finst to ulike former av usanne utsegner: 1. villeiande påstandar som ein nyttar med vilje (lygn) 2. usanne påstandar som ein brukar ut av vankunne (falsk forklaring) Orda «lygn/løgn» og «å lyge/ljuge» kjem av norrønt «ljúga» som er avleidd av germansk «leugan-». Dette germanske ordet har gjeve ord til alle dei germanske språka. På nederlandsk seier ein «leugen», på tysk er det «Lüge», på frisisk «leagen», på engelsk «lie» osb. Den nærskylde bokmålsforma «å lyve» er lånt frå dansk. Til grunn har vi indoeuropeisk «leugh-», som òg har gjeve russisk «лгать» («lgat» som tyder «å lyge») og «ложь» («lozh» som tyder «lygn»). Ein av dei vanskelegaste områr når det gjeld lygner, er kvite lygner. Sjå på desse to motsette påstandar: du evnen til å kunne se at du absolutt ikke har peiling på hva du snakker om. Det kan ofte være akkurat det som skjer når man utdanner seg selv. Max Hermansen er temmelig sikker på at islam er en trussel. Jeg er ikke så sikker på Kvifor seier vi det? Er dette en havoter? Foto: August Linnman «En stor løgn er ofte bedre enn en liten sannhet.» (Nils Kjær, 1870-1924) «Den fattigste, tarveligste sandhed blir dog i længden mere værd end den stadseligste løgn.» (Ernst Sars, 1835-1917) Debatten forset framleis. Den amerikanske filosofen Sam Harris har nyleg skrive ei bok som heiter Lying. I denne boka angrip han kvite lygner, og han påstår at desse alltid fører til ein vondare situasjon enn sanninga. Endå vanskelegare vert det når ein må skilje lygner frå bullshit. Den amerikanske filosofen Harry Frankfurt har skrevet ei fantastisk bok om akkurat dette temaet. I On Bullshit prøver han å forklare skilnaden mellom lygner og bullshit. Han seier at om noko er bullshit er svært avhengig av det. Det jeg synes virker mer sannsynlig er at han har klart å overbevise seg selv om at denne trusselen er reell. Han er rammet av Dunning Kruger-effekten og juger så han tror det selv. konteksten ein seier noko i. Som såleis, kan bullshit anten vere sant eller usant. Sanninga er ikkje viktig for definisjonen. Det som er viktig er at lurendreiaren som brukar bullshit, gjer det for å imponere folk eller for å få merksemd. Med andre ord, han bryr seg ikkje om sanninga, men heller om kva slags inntrykk han gjer på tilhøyrande. Lygner, derimot, er mykje vondare enn bullshit, fordi lygnaren forsøkjer å villeie med vilje, mens luredreiaren treng ikkje vete om han snakkar sant eller ikkje. Som Friedrich Nietzsche skreiv er det vondaste med å oppdage lygner ikkje at ein har vorte loge til, men at ein aldri meir kan tru på kva den personen seier. Lygnaren må ha eit godt minne; ja, alle veit at det er lettare å snakke sant, og at lygner veltar seg fram, som ein snøball, som berre vert større og større. 14 15

Jakten på sannheten om løgn Forståelsen av hva en løgn er kan variere fra person til person, men også fra et vitenskapsområde til et annet. For hva skiller egentlig løgn fra sannhet? Han, bare: «I did not have sexual relations with that woman». Og alle andre, bare: «Yeah, right!» Foto: Bob McNeely, The White House FORSKERINTERVJU Av Benedicte Tandsæther-Andersen «Det blir aldri løyet så mye som før valget, under krigen og etter jakten,» sa Otto von Bismarck. Alle har vi vel en mening om det å lyve, til og med Bibelen sier noe om dette. Løgnen er en interessant side ved menneskelig kommunikasjon. Vi oppfordres til å la være å lyve, men liker å høre om andres løgner. Bill Clintons løgn om at han ikke hadde hatt «sexual relations» med Monica Lewinsky ble sterkt kritisert, men likevel gjorde nettopp dette utsagnet saken enda mer interessant. Alle fikk med ett muligheten til å spekulere på hva som egentlig hadde skjedd i Det hvite hus. Falske minner Det finnes tre typer løgn i vitnepsykologien: direkte løgn, overdrivelse og subtil løgn. Et eksempel på en direkte løgn er at man ikke gikk på en fest, men likevel forteller andre at man var der. Overdrivelsesløgn er nettopp det de kalles: for eksempel en overdrivelse av hvor stor fisken var, eller hvor spennende en ferietur var. Det hender dessuten at man underdriver en situasjon, for eksempel om du sier at en krangel var mindre dramatisk enn den var. Bill Clintons løgn om forholdet til Monica Lewinsky er et eksempel på den tredje løgnformen, subtil løgn, som blir en annen forståelse av virkeligheten. Mens nesten alle andre forstod «sexual relations» på samme måte, valgte Clinton å forholde seg til sin egendefinerte forståelse. Dermed kunne han si at han hadde snakket sant, selv om nesten alle andre mente at han løy. Svein Magnussen er vitnepsykolog ved Universitetet i Oslo, og har skrevet bøkene Everyday Memory og Vitnepsykologi. I rettssaker er det vanlig at det kommer opp spørsmål om løgn, og både vitner og tiltalte er under sterkt press. Vitnenes hukommelse kan i mange tilfeller avgjøre om tiltalte blir dømt eller ikke. Magnussen mener derfor at det er et viktig å skille mellom vitners troverdighet og deres pålitelighet: Troverdighet handler om hvorvidt vitner vet at de snakker sant eller om de vet at det de sier ikke stemmer. Men folk som faktisk er helt troverdige, som gjør sitt aller beste for å fortelle hva de mener å ha oppfattet i en situasjon, kan likevel ta feil. De er troverdige på den måten at de ikke lyver, men de er upålitelige fordi de husker feil. Det er noe annet enn løgn. Det amerikanske Innocence-prosjektet er beviset på hvilke konsekvenser vitners falske minner kan få for de tiltalte: 75 % av alle justismord i USA har skjedd fordi øyenvitner trodde de så tiltalte på åstedet. I virkeligheten så de Trygve Svensson er stipendiat ved retorikk ved Universitetet i Bergen. Foto: Christian Lycke noen helt andre eller ingen i det hele tatt, men det blir ofte ikke oppdaget før flere tiår etter at det har falt en dom i saken. Dette vitner om store mørketall i rettsvesenet for øvrig. Så langt har Innocence-prosjektet frikjent flere hundre uskyldig dømte, mange dømt på bakgrunn av nettopp øyenvitners falske minner. Sannsynlighet er viktig for å overbevise Trygve Svensson, retorikkstipendiat ved Universitetet i Bergen, forteller at mangelen på sannsynlighet er det som kan avsløre en som lyver. Blanke løgner har ikke sin opprinnelse i sannhet og er dermed oppspinn, i motsetning til en bortforklaring. Han mener at det å lyve er å «melde seg ut» av retorikken. I retorikken er det som ikke er sannhet, løgn. Vi er avhengige av sannsynlighet for å overbevise noen om at det vi sier er sant. Hvilke argumenter bruker vi, og hva legger vi vekt på? Det avhenger av situasjonen: noen ganger er det lurest å legge vekt på følelser, mens vi andre ganger trenger mer fakta for å overbevise. Dessuten hender det at det vil være nødvendig å henvise til sitt eget gode rykte: «Jeg har jo ikke gjort noe galt før, så jeg har i hvert fall ikke gjort det nå». Graden av oppspinn i det man sier er avgjørende for om man har løyet eller ikke. Hver dag prøver vi å overbevise andre om at vår versjon av hendelser er de riktige. Ikke alt dette kan kalles for løgn, fordi vi har forskjellig forståelse og oppfatning av virkeligheten. To studenter kan for eksempel si at «jeg gjorde det bra på eksamen», uten at det nødvendigvis betyr det samme. Mens den ene er fornøyd med en C, er den andre skuffet over noe annet enn en A. Dette betyr ikke at noen av dem har løyet, men at de har ulik forståelse av hva en god karakter er. Myten om politikerløgn En gruppe mennesker som ofte blir anklaget for løgn, er politikerne. De deltar ofte i debatter, og i flere tilfeller lover de ting som senere viser seg å være vanskelig å gjennomføre. «Politikerløgn» har blitt et begrep i seg selv, og sier noe om hvordan deler av befolkningen ser de folkevalgte. Likevel mener Magnus Hoem Iversen, også retorikkstipendiat, at «politikerløgn» ikke er så vanlig som mange tror: Politikere lyver egentlig veldig sjelden, spesielt i møte med pressen. Det er flere grunner til det, for eksempel at de ikke ønsker eller trenger å lyve, og fordi løgn er altfor risikabelt for dem. Hvis de fremfører en bevisst løgn er det bare et spørsmål om tid før folk finner ut av det. Iversen mener at det er viktig at politikerne får anledning til å ha ambisjoner og målsetninger som ikke alltid er garantert gjennomførbare. Et demokratisk samfunn vil ikke være tjent med krav om at politikere har fullstendig dekning for alt de sier, siden det vil gjøre fri og spontan debatt vanskelig. Åpenhet blir vanskelig i et samfunn der alle nye prosjekter og ambisjoner er hemmelige. Dermed kan det bli umulig for politikerne å love velgerne ting, dersom de bare skal love det de vet at kan gjennomføres. Men det er selvfølgelig ikke bare nevnte Clinton som har vist evne til kreativ omgang med sannheten. Svensson forteller at propaganda i visse tilfeller kan regnes som løgn, men at det ofte dreier seg om at man påberoper seg en annen forståelse av virkeligheten. Et eksempel på dette er utsagn som at «krig gir fred». Om man hører på Hitlers taler fra andre verdenskrig vil man finne ut at ganske mange av dem handler om at han ønsket fred. Det er vel det nærmeste man kan komme blanke løgner i politisk retorikk. 16 17

Ibsens livsløgnere Det er ikke det å leve i en boble som er farlig. Det som er farlig, er smellet når den sprekker og livsløgnen kommer for en dag. LITTERATUR Tekst: Raoul Suvi Ill.: Christian Lycke Uttrykket «å leve i ei boble» bruker vi vanligvis om folk som mangler et tydelig begrep om virkeligheten og på den måten lever en eller annen form for livsløgn. Det kan være trygt og godt å skjerme seg i sin egen hjemmelagde boble fordi man ikke helt makter å forholde seg til realitetene i livet sitt. Noen bygger faktisk hele sin tilværelse på illusjoner og bedrag, og har ingen anelse om hvordan virkeligheten faktisk ser ut. Henrik Ibsen har med sin skarpe penn skrevet om mange slike løgnbobler, som han stikker hull på for å skape uforglemmelig dramatikk. Bobler som sprekker «Peer, du lyver!», roper Åse til sin sønn, Peer Gynt er fortsatt en av de mest kjente løgnere den dag i dag. Det er vanskelig å sette fingeren på når Peer forholder seg til virkeligheten og når han er inne i bobla si. Peer er en håpløs type som ikke tar ansvar for familien sin og i stedet foretrekker spennende eventyr med jenter eller troll, eller reiser på heisatur til Middelhavet. Men alle de morsomme og visuelle scenene Peer befinner seg i, og alle rollene han må spille ut, aktualiserer det evige spørsmålet om identitetskrisa: «hvem er jeg egentlig, hvem er meg selv»? Hva blir igjen hvis alle rollene man spiller i livet tas fra en? Identiteten vår har vanligvis mange lag, og de fleste av disse rollene er ikke skapt av oss selv. Vi bare aksepterer dem uten å spørre hvorfor. I motsetning til den artige Peer Gynt, har Ibsen skrevet mange stykker hvor livsløgnen har ført til mer alvorlige konflikter. I Et dukkehjem ser vi først Nora i sitt borgerlig paradis. Ibsen lar henne til slutt våkne opp fra det, og bobla sprekker med et ikonisk dørsmell som har vekket kvinner over hele verden til å kjempe for sine rettigheter. I Kina er det ikke uvanlig å kalle feminisme for nettopp «noraisme». Noen år senere bruker Ibsen i Vildanden ordet livsløgn på en måte som har gjenklang også i vår tid. «Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», sier doktor Relling til Gregers Werle, som ønsker å åpne stakkars Hjalmars Ekdals øyne. Gregers har nemlig rimelig god grunn til å mistenke at lille Hedvig er ikke Hjalmars datter, slik han tror. For det er faktisk Gregers egen far, Håkon Werle, som har hatt et forhold med Hedvigs mor, Gina. Nå har den rike mannen ansatt Hjalmars gamle far for å gjøre noe meningsløs kopieringsarbeid, og gjennom det støtter han egentlig Hedvigs oppvekst. Takket være at disse pengene kommer inn i familien, behøver ikke Hjalmar tenke på tilværelses problematiske sider, og han innbiller seg at han er en oppfinner. Han Ibsen etablerer ofte dette vakre bildet, før han omsider avslører gamle hemmeligheter og lar oss se idyllens dobbeltmoral. har riktignok aldri skapt noe som helst, og det er ingenting som peker på at han skal gjøre det i framtida. Gregers, som tror inderlig på sine idealer, slår hull på Hjalmars boble med sannheten om hans datter, og på fatalt vis følges smellet av bobla som sprekker her av et annet da Hedvig tar livet sitt med et skudd i brystet, for å bevise sin kjærlighet til ham. Livsstil og selvbedrag Livsløgnen spiller også en viktig rolle i Ibsens siste verk, Når vi døde vågner. I begynnelsen av første akt ser vi hvordan Rubek, en verdensberømt billedhugger, sitter foran sanatoriet og drikker sjampanje med sin unge kone Maja. Bak alt dette vakre ligger en kjærlighetsløs tomhet som spiser av sjelen deres. Rubek, som er etter sitt mesterverk «Oppstandelsens dag», kun har laget byster for å tjene penger, har ikke funnet lykken i livet han kjøpte seg. Når Rubeks tidligere modell Irene dukker opp på hotellet, kan han ikke motstå alle de nostalgiske minnene hun frambringer, «Peer, du lyver!», roper Åse til sin sønn, Peer Gynt er fortsatt en av de mest kjente løgnere vi har. som knytter ham til tidene da han levde og åndet for de glemte idealene sine. Rubek og Irene river seg løs fra sine tidligere «døde liv» og bestemmer seg for å leve ut sin idealistiske utopi nok en gang. Også Maja erkjenner at hun har blitt lurt av Rubeks løgner, og det gode livet hun ønsket seg, virker egentlig mer som et liv i et fuglebur. Maja får mer spenning i livet når Ulfhejm, en mann som gjør alt for at folk skal betrakte ham som en grusom og blodtørstig bjørnejeger, foreslår at de to kan gå i skogen for å skyte bjørn. Etter at de har løpt rundt omkring i skogen når de til slutt fjellene hvor Ulfhejms gamle jakthytte ligger. Der får Maja vite at det egentlig er hun som er «bamsen» de har jaktet på. Ulfhejm forteller hvordan ei ung jente han elsket en gang bedro ham og knuste hans hjerte. Bekjennelsen er frigjørende, og snart forlater Ulfhejm og Maja scenen som et nytt par. Selv om Rubek og Irene får en tragisk skjebne og dør i et snøskred, kan enden til Når vi døde vågner betraktes som lykkelig nettopp fordi alle fire har sluttet å lyve til seg selv og de rundt seg. Livsløgnen som drama I mange stykker etablerer Ibsen dette vakre bildet, før han omsider avslører gamle hemmeligheter og lar oss se idyllens dobbeltmoral. Ved å lede stykkene mot det uforglemmelige smellet, kunne Ibsen tilkalle kraftige reaksjoner i teaterlokalene og i samfunnet for øvrig. Han hadde utvilsomt stor suksess, og det beste beviset på dette er at «boblene» stadig sprekker på teaterscener i mange land i dag. Stadig flere gjør som Nora og Rubek, og blir bevisst på at «hei, det er jo ei boble jeg lever i!». Men det blir også stadig flere som gode, gamle Peer, som tenker «hei, hva er min neste og mer interessante boble?». 18 19

Kjønnsbedraget Hvis kjønn ikke sitter mellom beina, hvor sitter det da? TRANSSEKSUALITET Tekst: Live Skartveit Ill.: Sandra Blikås Petter har fått napp. Dritdeilig dame! Tar med seg dama hjem fra byen, og det er da sjokket inntreffer. Det viser seg nemlig at Petter ikke har fått med seg dame. Det er egentlig en mann! Denne fremstillingen er sannsynligvis ikke helt ukjent. Vi har alle hørt historier om menn som får med seg kvinner hjem, som viser seg å være menn. Vi har sett dem gjenfortalt i tv-serier, lest morsomme artikler, hørt anekdoter. I en kommentar i Aftenposten 13. februar i år, med det klingende navnet «Om slaktere og dirty business og at ingen liker å bli lurt» forteller Joacim Lund handler om hvordan en venn av ham ringte politiet fordi han oppdaget at «en heit dame» han hadde med seg hjem «egentlig var mann». I Lunds kommentar blir denne historien trukket som en parallell til matindustrien som lurer folk til å tro at de er små, tradisjonelle gårder, mens de egentlig er store industribedrifter. Løgnen og lureriet blir automatisk koblet til det å ikke opplyse om hva slags kjønnsorganer man har. Det finnes utallige slike eksempler fra populærkulturen. I den franske filmen Tomboy, blir lille Mickäel, eller Laure som barnet ble døpt, dratt foran vennene iført kjole og tvunget til å unnskylde for å ha gitt seg ut for å være gutt, altså å ha ført de andre bak lyset. I House of Lies vies en hel episode til at gutta forsøker å finne ut hvorvidt en av de andre har ligget med en kvinne som egentlig viste seg å være mann. I Transamerica Transkvinner blir framstilt som løgnere. Som menn som lurer andre menn til å tro at de er kvinner for å ligge med dem. ser man en kvinne på desperat reise gjennom Amerika for å få operert underlivet for da å bli «ekte kvinne». Slike historier er gjerne folks første møte med transpersoner, og da særlig transkvinner. For folk flest er denne fremstillingen en harmløs kilde til humor, til forvirring, eller kanskje til og med avsky. For de av oss som er transkjønnede, blir de noe mindre trivelig. Naturlig forvirring En transperson er en person som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble gitt ved fødsel. Det kan være barn kjønnet som jenter ved fødsel som vokser opp til å bli menn, altså transmenn, eller guttebarn som egentlig er kvinner, altså transkvinner. I tillegg er det folk som ikke faller innenfor den binære kjønnsforståelsen, altså ikke-binære. Cis-personer, derimot, er mennesker som identifiserer seg med det kjønnet de ble tilegnet, altså den store majoriteten av befolkningen. For en del år siden, da jeg selv begynte å komme inn i et Det viser seg at Petter ikke har fått med seg en dame. Det er egentlig en mann! miljø hvor transpersoners rettigheter ble diskutert, var jeg lenge svært forvirret. Når man brukte ord som «transmann» hva betød dette nøyaktig? Var det en person som var kjønnet som mann ved fødsel men som ville være kvinne? Eller var det en person kjønnet som kvinne som ville være mann? I samtaler med andre har jeg innsett at denne forvirringen er svært vanlig helt i begynnelsen. Det kan være vanskelig for folk å forstå transkjønnedes situasjon. Man må gjerne sette seg inn i et helt vokabular man ikke har tilgang til gjennom de vanlige mediene, og man må gjøre det bevisst, oppsøke det. Det er ikke noe som kommer av seg selv. Slik har det seg også at mange ikke kommer over denne fasen med forvirring de lærer seg aldri forskjellen mellom vil være, føler seg som, sier de er, later som-og er. Ingen liker å bli kalt løgner Det man kanskje ikke tenker over, er hva slike historier faktisk formidler. Ett av transpersoners mange dilemmaer er å få folk til å ta dem på alvor, å få dem til å godta at de er det kjønnet de sier de er. Uttrykkene føler seg som, eller enda verre, later som, er gjengangere når vi snakker om transpersoner. Nå er 20 21

det på tide at vi går bort fra dette og i stedet bruker er. Det er ikke ofte du hører cis-kvinner som utbryter at «jøss, i dag føler jeg meg skikkelig kvinne altså!» Eller hva med cis-menn som sier «nei, mann vil jeg sannelig fortsette med å være!» Slike setninger høres fryktelig kunstige ut altså, du er jo allerede mann, hva er vitsen med å poengtere at du vil fortsette med det? Likevel er det helt vanlig å snakke på denne måten om transpersoner. Men der føler seg som i det minste viser sympati, er det later som-retorikken som virkelig får det til å svi. Det er slik transkvinner blir framstilt som løgnere. Som menn som lurer andre menn til å tro at de er kvinner for å ligge med dem. Kjønn eller kjønn? Det som for mange er vanskelig å forstå, er at kjønn ikke er noe man føler seg som eller noe man vil være, eller noe man blir når man har fått de rette bitene på plass. Kjønnsidentitet er noe man har kjønn er noe man er. En transperson har i like stor grad lov til å si at de er kvinne eller mann, uavhengige av hvilket kjønn de ble tildelt ved fødsel, som når cis-personer sier de er kvinne eller mann. Dette strider mot veldig manges forståelse av kjønn, nemlig at hva man har i buksa definerer kjønnsidentiteten. Kjønn er altså noe man fødes med, og ikke noe man bare kan bestemme selv. Genitalier og kjønn knyttes så tett opp mot hverandre at alle som sier noe annet automatisk blir stemplet som løgnere, eller at de rett og slett Bare første kvartal dette året ble minst ni transkvinner i USA myrdet. har misforstått noe fundamentalt. På engelsk unngår man noe av denne problematikken ved å bruke ordene «gender», som viser til det sosiale kjønnet eller psykologiske kjønnet, og «sex», som viser til det biologiske, altså det man har mellom beina. Fatale konsekvenser Det biologiske og medisinske, spesielt med hensyn til kjønnsorganer, har lenge hatt en svært sentral plass i behandlingen av transpersoner. I boken Norske seksualiteter tar Mühleisen og Røthing opp hvordan transpersoner blir behandlet på Rikshospitalet, og da spesielt det enorme oppmerksomheten som rettes mot å konstruere nye kjønnsorganer. Særlig legges det vekt på en historie om en kvinne som har fått vagina, til tross for at hun er aseksuell, og får smertefulle komplikasjoner etter operasjon. Det hun ikke får hjelp med, derimot, er ting som stemmeøvelser for å høres mindre maskulin ut. Ting som genuint kunne hjelpe en person til å føle seg mer komfortabel med hvordan de presenterer seg blir tilsidesatt til fordel for å ha de «korrekte» kjønnsorganene. For transpersoner er aldri historien om «kvinnen som egentlig var mann» veldig morsom. Historien til Lund endte relativt ufarlig. At mannen ringer politiet, som lattermildt svarer «og hva skal vi gjøre med det?», skader for så vidt ingen, annet enn ydmykelsen det måtte påføre kvinnen. Det som derimot blir verre er hvis «kvinnen som egentlig var mann» ender opp som enda et KJØNN Cisperson: person hvis psykologisk kjønn stemmer overens med kjønn gitt ved fødsel Transperson: person hvis psykologisk kjønn ikke stemmer overens med kjønn gitt ved fødsel Transkvinne: kvinne som ved fødsel ble definert som mann Transmann: mann som ved fødsel ble definert som mann offer på listene over hatkriminalitet. Om reaksjonen på overraskelsen skulle bli mer brutal eller voldelig. Bare første kvartal dette året ble minst ni transkvinner i USA myrdet. En rekke saker hvor unge transkvinner har begått selvmord har også nådd mediene i den siste tiden. En av de mest kjente er historien om Leela Alcorn som begikk selvmord etter lengre tid med trakassering og innesperring, begått av hennes egne foreldre. Løsriv kjønnsidentitet fra biologien Det er ingen tvil om at de fleste kjønnsidentiteter henger sammen med det kjønnet de ble tilegnet ved fødsel. Men det man ofte glemmer helt, er at en like stor del av vår kjønnsidentitet sitter like mye mellom ørene, som mellom beina. Så lenge vi fortsetter å knytte kjønnsorganer så tett opp mot kjønnsidentitet, vil transpersoner fortsette å bli sett på som løgnere. Så lenge kjønnsidentitet ikke får være uavhengig av biologien, vil ikke transpersoners kjønn bli akseptert. Så lenge vi ikke klarer å kvitte oss med forestillingen om egentlig, later som eller føler seg som, vil ikke transpersoner få den respekten og støtten de fortjener. 22 23

Catch me if you can SKRIVE FOR ARGUMENT? Vi vet det alle så inderlig vel: Popbransjen er løgn og staffasje fra ende til annen. LYDSPORET Av Audun Stokke Hole Ingenting er det det gir seg ut for å være. Alle artister er sminka og kirurgiopererte, prestesønner poserer som gangstere, og all lokalkoloritt er sausa sammen til en suppe av globalisert lapskaus. All autentisitet døde som kjent da Bob Dylan plukka opp elgitaren. Dette løgnens lydspor kunne inneholdt alle poplåter som noensinne er spilt inn, men for å filtrere litt: her er et knippe godt gjennomførte kulturelle forkledningsmanøvrer. Tokyo Johansson: Toulpagorni Tokyo Johansson er en gruppe det ikke er så lett å oppdrive info om for ikke-japanskkyndige. Etter Google Translate å dømme, starta gruppa opp da to unge skandifolkfrelste japanske herremenn begynte å jamme på nyckelharpa og mandola i en bar i Tokyo i 2010. Bareieren syntes dette var fete saker, og inviterte gutta til å spille konsert der. Det ble tradisjon med konserter, og flere musikere kom til resten kan man vel si er historie. Tokyo Johansson har øyensynlige ennå ikke platedebutert, men de har spilt mange nok konserter til at en god del av låtene deres er å finne på YouTube. «Toulpagorni» er en låt de har lånt av den finsk-norske gruppa Frigg, for øvrig en gruppe der årets Spellemannprisvinnerbrødrepar Einar Olav og Gjermund Larsen har vært medlemmer. Japanerne trakterer flatfele, mandola, dreielire og nyckelharpa utsøkt og med stor flid, slik japanere har det med å gjøre når det kommer til tradisjonsmusikk fra fjerne strøk. Haruomi Hosono: Chattanooga Choo Choo Sånn apropos Japan. Og samba. Multiinstrumentalist og brushode Haruomi Hosono er nok mest kjent fra Yellow Magic Orchestra, en slags stamfar for IDM, rimelig trendy på det glade nittitallet. I 1975 ga Hosono ut soloplata Tropical Dandy. Åpningssporet på plata er en interessant affære. Det er en versjon av Glenn Miller-hiten «Chattanooga Choo Choo» fra 1941, basert på en portugisisk oversettelse av Aloysio de Oliveira fra 1941, først spilt inn året etter av sambadronning og Lydsporet-gjenganger Carmen Miranda. Hosono har grundig omarrangert låta, men synger den portugisiske teksten. Det skinner igjennom at han ikke forstår et kvekk av teksten, men innlevelsen er det ingenting å si på. Frisk og groovy tropisk søttitallsrock for hele familien. Alborosie: Poser Vi skal ta en rolig båttur over Stillehavet. Alberto D Ascola var en unggutt som så mange andre søritalienere var frelst på roots-reggae. Etter mange år i det suksessrike reggaebandet Reggae National Tickets hjemme på Sicilia, flytta han over dammen til Mekka sjøl Kingston, Jamaica. Som bleik europeisk rasta fikk han mye tyn. Kallenavnet han fikk hos lokalbefolkningen, «borosie», betyr visstnok noe forferdelig stygt. Han trykka økenavnet til sitt bryst, og bygde seg etter hvert opp et solid lydstudio og et bra rykte. På sin ferske single «Poser» synger Alborosie om hvordan mange av dem som kaller ham posør, ikke er det spøtt bedre sjøl. Bob Marley-t-skjorte, du liksom? Ikke prøv det! Jeg har dreads ned til skosålene, så kom ikke her. Hordaland 80: Sjå kor rar (Shakara) Over til mer synkopert afroperk i eksil. Afrobeat er store greier verden over. Nigerianeren Fela Kuti oppfant sjangeren omkring 1970, og de siste ti årene har sjangeren spredt seg til mange steder som ellers er lykkelig uvitende om nigeriansk populærkultur. Blant byene som er hjemmet for habile afrobeatgrupper i dag, er Wien, Montreal, Melbourne og Bergen. I Vestlandets hovedstad har en gjeng av byens raffeste musikere, mange av dem trommeslagere, gått sammen i afrobeatgruppa Hordaland 80. Blant deres første egenskrevne tekster finner vi en «oversetting» av Fela Kutis tekstlinje «Shakara oloje ni», som betyr noe slikt som «selvskryt man ikke har belegg for». I Hordaland 80s munn har teksten blitt «Sjå kor rar ho Lone e». Om de har gått inn i originalteksten og tolka, vites ikke. Det musikalske i gruppa er det uansett ingenting å si på. Disse gutta er toppmusikere som har studert Fela grundig, slik afrobeatentusiaster verden over gjerne har. Nico Gomez: Aquarela Benelux har lenge vært en av popmusikkens store hit-fabrikker. Nico Gomez het egentlig Joseph van het Groenewoud, og flyktet fra Nederland til Belgia i 1947 for å unngå militærtjeneste i det krigsherja nederlandske Indonesia. Etter mange år som jazzmusiker i Amsterdam, ble etter hvert Groenewouds alter ego Nico Gomez født. På 1970-tallet gjorde Nico Gomez Orchestra stor suksess med fyrrige latinamerikanske rytmer, tidvis ikke til å skille fra hjemkontinentets egne. «Aquarela» er et fyrverkeri av en dansebossalåt som tar ethvert norsk dansegulv med storm. Refrenget består av den nydelige frasen «Aaaaai... calamares do Brasil», og verset følger opp med en lekker mikstur av portugisiske og spanske fraser om dansende føtter og bankende hjerter. Dette er World Music for alle penga. Xiao Ou: Ming Yun Til slutt en nordmann som har gitt seg ut på en spesiell karriere. Erik Okkenhaug fra Trondheim er for millioner av kinesere best kjent som Xiao Ou - «Lille O». I hiten «Ming Yun», med beats av bergenseren Peewee, tar trønderen for seg av sosiale problemer i Beijing, byen han har bodd i siden 2007. Kinesiskkyndige kilder rapporterer at tekstene til Xiao/ Erik er på habil gatebeijingsk. I et intervju i bladet Utrop forteller Okkenhaug for øvrig at det å rhyme på mandarin er svært så takknemlig - stavelsesstrukturen er så enkel at det aldri er et problem å komme opp med ord som rimer. Noe å tenke på for flere tekstforfattere? Det er som kjent i Asia at de store pengesummene er å hente. Har du lyst til å skrive for Argument, eller har du en idé til noe vi bør skrive om? Argument tar imot bidrag fra studenter og unge akademikere på alle nivåer og fra alle felt. Bidrag kan være skrevet på et nordisk språk eller på engelsk. Alle som skriver til oss får tilbakemelding. Antatte tekster kan også publiseres på vårt nettsted www.argumentnett.no. Send ditt utkast på maks 8000 tegn til redaktor@argumentnett.no. Tema #4 2015: Rikdom Mange setter likhetstegn mellom rikdom og materielle goder, det vil si penger og eiendeler. Men er ikke det litt enkelt? Ikke for å være helt hippie, liksom, men er ikke rikdom så mye annet? Hva med for eksempel gode venner, ro i sjela eller en god bok? Hva med god helse, flott natur, sosialt og biologisk mangfold? Og hvem er egentlig rikest av Jon Fredriksen og Dalai Lama? I Norge er vi relativt rike på penger. Men betyr det nødvendigvis at vi lever rike liv? Argument søker tekster om rikdom til #4 i 2015. Dødlinje for #4 i 2015 er 1. juni. Tema #5 2015: Konspirasjon Månelandinga, JFK, chemtrails, 9/11, eller hva med litt vaksineskepsis? Menyen er fyldig for de av oss som elsker en saftig konspirasjonsteori. Det som fasinerer med disse teoriene, er jo at med mindre de blir fullstendig motbevist, er de jo fortsatt hypotetisk mulige. Og dermed ligger bevisbyrden hos de som fortsatt famler i mørket og nekter å innse at verden styres av øyet i toppen av pyramiden. Har du selv en god konspirasjon på gang, eller har du lyst til å skrive om andre som muligens konspirerer? Da vil vi høre fra deg, så fort som mulig! Argument søker tekster om konspirasjon til #5 2015. Dødlinje for #5 i 2015 er 31. august. 24

KULTUR Krigens kvinner Krigens kvinner - V. Eljarbø om norske kvinners innsats under andre verdenskrig s. 27 Religiøse seiersmonumenter - Hans Olav Arnesen om religiøse seiersoppføringer i nyere tid s. 30 The core of Asian values, Confucianism - Minji Ko about Confucian thoughts in East Asia s. 32 Naruhodo - japansk på norsk - Sandra Mileo om japansk grammatikk på norsk s. 34 Andre verdenskrig er stadig et sentralt tema innen litteratur, forskning og media, men hvorfor fokuseres det så lite på krigens kvinner? En kvinne snauklippes på grunn av omgang med tyskere, i Montélimar i Frankrike 1945. Foto: Smith, Photographer (NARA record: 5046417) - U.S. National Archives and Records Administration 27

HISTORIE Av V. Eljarbø Historien belyser flere enkeltindividers innsats i kampen mot nazistenes Tyskland, også kvinnelige skjebner som møtte motstand etter krigens slutt. 2015 markerer at det er 70 år siden andre verdenskrig tok slutt, men krigen er fortsatt et sentralt tema for historikere og dokumentarister. Når andre verdenskrig diskuteres er det som oftest historiene om de unge mennene i motstandsbevegelsen og de modige soldatene, som kjempet for landets frihet, det fokuseres på. Historiene som ikke kommer like godt frem er de om norske kvinners innsats. Noen kvinner ble brukt som spioner og kurerer på grunn av deres muligheter til å kunne gjemme hemmelige beskjeder i hofte- og brystholdere eller barnevogner, mens andre var delaktige i sabotasjeaksjoner og likvideringer. Andre kvinner giftet seg med tyske soldater. Dette forteller oss om de mange ulike skjebnene under krigen. Sentrale maktposisjoner Historiker Mari Jonassen har skrevet flere bøker om andre verdenskrig, deriblant «Alt hva mødrene har kjempet» om nettopp kvinnene under krigen. Ifølge Jonassens bok skal flere ha meldt seg til tjeneste da tyske tropper angrep Norge i 1940. Enda flere kvinner meldte seg til tjeneste de første ukene etter okkupasjonen da situasjonen forverret seg drastisk. Av de 10 262 personene som døde under krigen i Norge var 833 av disse kvinner. 266 døde som politiske fanger, 240 av dem var jødiske kvinner og 36 ble drept etter å ha vært med i motstandsarbeid. Tallene tegner et bilde om hvordan situasjonen så ut. Selv om det var færre kvinner enn menn i motstandsbevegelsen betyr ikke dette at kvinnenes oppgaver verken var mindre farlige eller meningsfylte. Produksjon av illegale aviser, chiffrering og dechiffrering av kodemeldinger fra radio, forfalskning av identifikasjonspapirer, samt det å holde sine hjem åpne for aktivisters hemmelige møter, var bare noen av de mest sentrale oppgavene til de norske kvinnene i motstandsbevegelsen. Til sengs med fienden Noen av oppgavene motstandskvinnene gikk med på var også av en litt annen art. Blant annet gikk flere inn i forhold med tyske menn for få tak i sensitiv informasjon som de kunne videreformidle til den norske motstandsbevegelsen. Anne-Marie Breien (1915-2003) var den mest kjente av disse. Da hennes egen far avventet dødsdom på Grini fangeleir, bestemte den unge kvinnen seg for å dra opp til Gestapos hovedkvarter i Frontsøstrene behandlet syke og sårede soldater ved fronten, på tysk side. Oslo. Breien ville prate med den beryktede Gestapo-offiseren Siegfried W. Fehmer og var bestemt på å overtale ham til å la hennes far gå fri. Hun lykkes i bytte mot å inngå et hemmelig seksuelt forhold med offiseren. Hun benyttet sjansen og brukte forholdet for det det var verdt. Breiens innsats som informant for motstandsbevegelsen, gjennom sitt hemmelige forhold med Fehmer, bidro til å frigi 90 norske fanger. Fanger som ventet på sin dødsdom. Hun står som et av de mest beryktede eksemplene på informantenes viktige arbeid under krigen. Det var ingen som visste at ordrene de mottok fra «Jakob», egentlig kom fra en ung kvinne. Rundt 1200 mann var fullstendig avhengige av Eva. I tjeneste for Røde Kors Kvinnene gikk ikke bare inn i motstandskampen. Flere gikk ut i fronten for å hjelpe til når det stod på som verst. Disse kvinnene ble kalt Frontsøstre (Frontschwester), og behandlet syke og sårede soldater på tysk side. Vi vet at omkring 450 norske kvinner dro ut som frivillige etter å ha vervet seg til tjeneste for Røde Kors i Tyskland, mange så unge som 19 år. Noen var utdannede sykepleiere, men de fleste var helt vanlige unge kvinner. Da krigen var over i 1945, ble Frontsøstrene forfulgt for deres innsats på MER OM KRIGENS KVINNER Jonassen, Mari 2010. Alt hva mødrene har kjempet, Aschehoug. Aarnes, Helle 2009. Tyskerjentene Historiene som aldri ble fortalt, Gyldendal Nettsiden og dokumentarfilmen kvinnerikrig.no. tysk side. De fleste ble dømt for landssvik og straffet for å ha gitt sin hjelp til tyske soldater. Straffene stred Kvinner ble brukt som spioner og kurerer på grunn av deres muligheter til å gjemme hemmelige beskjeder i hofte- og brystholdere eller barnevogner. mot Genevekonvensjonene som tilsa at ingen skulle kunne forfølges for å ha gitt helsehjelp i konflikter uansett side. Frontsøstrene ble dømt til opptil 3,5 års tvangsarbeid og ble fratatt sin stemmerett og rett til å studere i ti år. I tillegg til dette mistet de alle sine personlige eiendeler og måtte tilbakebetale lønnen de hadde fått gjennom tjenesten. Det var ikke før mange tiår senere, i februar 2015, at Frontsøstrene fikk en offisiell beklagelse for forfølgelsene de opplevde. President i Norges Røde Kors, Sven Mollekveil, beklaget for behandlingen de fikk, men beklagelsen kom sytti år for sent, da de fleste av Frontsøstrene allerede var gått bort. Motstandskvinnen «Jakob» Historien kan fortelle om mange modige kvinner under krigen. Ei av disse var motstandskvinne Eva Jørgensen fra Hamar. Fra å være med i Røde Kors der hun jobbet med å sy uniformer til tyske soldater, ble hun en aktiv deltaker i motstandsgruppen Milorg. Eva gikk under dekknavnet «Jakob», og kom til å ta over posisjonen som distriktssjef i gruppen. Det var ingen som visste at ordrene de mottok fra «Jakob», egentlig kom fra en ung kvinne. Rundt 1200 mann var fullstendig avhengig av jobben hun gjorde, og i tillegg til dette store ansvaret beholdt hun sin egen jobb som dekkhistorie. Mari Jonassen kan i sin bok fortelle at Eva Jørgensen ville marsjere sammen med Milorg på 9.mai etter krigen. Hun og venninnene ble nektet å være med i marsjen fordi de var kvinner. Senere viste det seg at flere kvinner hadde vært med i paraden med mennene, selv om Evas ledere hadde nektet henne. Hun følte seg bitter og uverdig behandlet, og at hun ikke fikk den Fredsdagene i Hamar, mai 1945, Eva Jørgensen sammen med andre sentrale Hjemmefrontsfolk på stortorget 17. mai 1945. Foto: Bilde fra Domkirkeoddens samling. Ukjent fotograf. anerkjennelsen hun fortjente nettopp fordi hun var kvinne. «Det var grusomt å innse at de verdsatte meg så lite. Ingen kom med noen beklagelse i ettertid,» fortalte Eva i Jonassens bok. Tyskerjentene Noen av krigens kvinner var bare unge og nyforelskede, og de hadde planlagt hele sin fremtid med sitt livs kjærlighet. Deres eneste hinder var at de hadde falt for tyske soldater. Lite visste kvinnene da om den forferdelige tiden de skulle igjennom etter krigen. Mange endte opp skamklipte, deponert og skilt fra sine barn. Landet ble grepet av en heksejakt på kvinner som hadde blitt sett sammen med tyske soldater. Ifølge krigshistoriker Terje A. Pedersen falt mellom 100.000 til 120.000 norske kvinner under kategorien «tyskerjenter». De ble ofte skamklippet, utsatt for overgrep og revet av klærne for så å bli jaget nakne gjennom gater. Mange av tyskerjentene endte opp med å ta sitt eget liv etter skamklippen, mens andre ville straffe seg selv ved å ta klippingen i egne hender. Vi regner med at så mange som 3000-5000 tyskerjenter ble internert i 40 forskjellige leire i landet, med den mest kjente på Hovedøya utenfor Oslo. Grunnlaget for deres arrestasjon var seksuell og sosial omgang med tyske soldater. Interneringen ble ikke regnet som straff mot kvinnene selv, men sett på som en beskyttelse for nasjonen fra seksuelle overførbare sykdommer. For de fleste varte interneringen i to måneder, men kunne variere fra bare noen få dager til mer enn et halvt år. Leiren på Hovedøya stengte i april 1946, etter at daværende sosialminister Sven Oftedal hadde besøkt øya. Han skal ha sagt at den minnet ham for mye på konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen. Hemmeligholdelse De fleste av kvinnene som deltok aktivt under andre verdenskrig valgte å ikke fortelle om det og mange fikk heller aldri muligheten. Etterkrigstiden var brutal for mange, ikke bare kvinner, med få hjelpeapparater i en nasjon som nå måtte bygge seg opp. De få bøkene De fleste av kvinnene som deltok aktivt under andre verdenskrig valgte å ikke fortelle om det, og mange fikk heller aldri muligheten. og den forskningen som er blitt skrevet om krigens kvinner omhandler noen enkelte miljøer og grupperinger, men kaster allikevel et lys over hvordan situasjonen var for kvinner generelt. Selv om det ikke lages spillefilmer i dyre dommer, eller produseres portrettfrimerker av kjente kvinner som «Jakob» og Anne-Marie Breien, vil man fortsatt finne viktige fortellinger om krigens kvinner om man bare dykker dypt nok i historiearkivene. 28 29

Religiøse seiersmonumenter Parthenon på Akropolis i Athen var først et hedensk tempel viet Athene, deretter ble den en kirke viet Jomfru Maria fra 450 e.kr, så moské fra 1456 e.kr. De største religionene som kristendom og islam har en lang tradisjon for å reise egne gudshus på beseirede fienders helligdommer. Hører denne skikken fortiden til, eller finner den bare nye uttrykk i fredstid? RELIGION Av Hans Olav Arnesen Store monumenter, enten i form av veldige skulpturer eller ruvende bygg, kan være et religiøst uttrykk for fromhet, hengivenhet og underkastelse i møte med det transcendente. Det kan imidlertid også være et kulturelt seierssymbol. Et symbol på erobring og undertvingelse av en fiende med en annen religion enn ens egen. Det å ødelegge den erobrede fiendens gudshus og erstatte det med sitt eget har vært god skikk, særlig i kristne og muslimske kulturer. Selv om de hedenske romerne var kjent for sin respekt, eller frykt, for også andre samfunns guder, gjorde de likevel også unntak fra denne regelen. Blant annet da de brant tempelet i Jerusalem i år 70 e.kr. Da kristendommen overtok som statsreligion i Romerriket gjorde man hedenske templer om til kirker, eller man rev dem og bygde på de gamle, hellige tuftene. Dette skjedde også da kristendommen spredte seg utover til germanske, baltiske og slaviske stammer i nord og øst, og over havet til Den nye verden. Makt og imperium Islam skilte seg ikke mye fra kristendommen hva denne praksisen angikk og overtok blant annet kristne og hinduiske helligdommer når de erobret nye landområder. Tempelhøyden i Jerusalem ble hjem til to moskeer. Hagia Sofia i Konstantinopel ble hvitkalket, utstyrt med minareter og deretter innviet som moské. Betente byggeprosjekter Et av de aller mest betente mosképrosjektene som har vært under planlegging er den såkalte «Ground Zero-moskeen» i New York, der størstedelen av terrorhandlingene 11.september 2001 skjedde. Dette på tross av intenst press, blant annet fra de nesten tre tusen etterlatte av terrorangrepet på World Trade Center. Daisy Khan direktør av AMSA (American Society for Muslim Advancement) var prosjektets frontfigur, og fastholdt planene i 2009 om å bygge et islamsk senter like ved åstedet for en av de største tragediene i USAs historie. To år senere, og bare noen dager etter markeringen for 10 årsdagen til 11.september-tragedien, ble senteret endelig åpnet, med mindre kontrovers enn forventet. Det synes for mange å være som et godt, gammelt seiersmonument, og påstanden om at det ville være krenkende for muslimer over hele verden om ikke denne moskeen ble byg- get klang hult for mange. Delvis fordi man ikke tok hensyn til at moskeen ville kunne krenke mange amerikanere dersom den ble bygget. Folkeavstemning mot minareter Hvordan er så situasjonen i Europa? Er det slik at kun muslimer ser verdien av å oppføre seiersmonumenter i form av gudshus på steder av stor symbolsk betydning for deres «konkurrenter»? Vi har vel for lengst sluttet å reise seiersmonumenter etter vellykkede konflikter? Kanskje ikke. I den sveitsiske kantonen, delstaten, Langenthal, hadde innbyggerne i 2009 bestemt seg for å reise et monument etter at den sveitsiske folkeavstemningen mot minareter, tårnoppføringer ved moskeer, fikk massiv støtte i befolkningen. Monumentet var en syv meter høy stålskulptur, med en halvmåne på toppen. Opp og ut av halvmånen brenner en flamme, som symbol til ære for de som forfølges i islams navn, ifølge talsmann for protestaksjonen Daniel Zingg. Symbolikken er nokså utilslørt anti-islamsk, og det er vanskelig å se på skulpturen som noe annet enn et seiersmonument. I Norge ønsket man å bygge en moské i Tromsø, kanskje for å vise at islam strekker seg like langt som til Arktis? Mosképrosjektet i Tromsø møtte spørsmål og motstand fordi prosjektet ikke riktig samsvarte med behovene til den muslimske befolkningen i byen. Prosjektet ble imidlertid skrinlagt i 2010 da regjeringen nektet å godkjenne finansieringen fra saudiske givere. Monumentkrig Kanskje er det fordi man kjenner lusa på gangen at europeere og amerikanere blir så provosert over gigantiske byggeprosjekter som enten er bygget eller under planlegning i vesten? Ofte i byer med sterk symbolsk verdi, og ofte på en størrelsesskala som langt overgår de praktiske behov. Roma, byen som i 846 fikk flere av sine kirker plyndret av araberne også er et symbolsk senter for den vestlige kristenheten og har blitt hjem til den største moskeen i Europa. Er det tilfeldig? Dersom det er en monumentkrig på trappene kan vi i det minste trøste oss med at en slik konflikt vil forskjønne byene våre, og ikke legge dem i grus slik vi ellers er vant til i vår del av verden. Denne teksten har opprinnelig vært trykket i sin helhet i fagtidsskriftet Religoner.no laget av studenter og historikere i religionsvitenskap. Den planlagte «Ground Zero-moskeen» i New York. Foto: Wikimedia Commons Cordobakatedralen var i sin tid moské, noe man ser tydelig på bildet over. Ikke desto mindre var moskéen bygget over en kristen kirke. Altså som et seiersmonument, noe mange mener Cordoba House ved Ground Zero vil fungere som. Foto: John Martin Perry. Wikimedia Commons. 30 31

The core of Asian values, Confucianism To understand this philosophical school and its current impact on modern society, we have to go all the way back to 500 BCE, the dawn of the Great Thought. PHILOSOPHY Av Minji Ko Many may have heard the term, but not everyone may be familiar with the exact concept of it. For more than 2,000 years the philosophical school of Confucianism has developed and affected the culture of East Asia. After most Asian countries went through a westernization process, Confucianism still runs in the blood of Asians and is well integrated in modern society. So, how did East Asians modify Confucianism to suit their modern lives? Creating social order Confucianism stems from the teachings of the Chinese philosopher Confucius (551-479 BCE), also known as Kongzi. In China he was regarded as the most respected teacher, writer and politician of his time. His teachings emphasized morality and social ethics in one s life which attracted many scholars and ideologies. His teachings were later developed into a structured system during the periods of the Chinese Han and Tang dynasties. Consecutive Chinese empires chose Confucianism as their official ruling ideology, and as the influence of China grew throughout Asia, countries such as Japan, Korea, and Vietnam also adapted the philosophical system into their societies. Over the period of two millennia Confucianism was the main social ideology, creating distinctive social orders in East Asia. The great thought To get a better picture of how this school of thought molded this region, you might compare it with the impact Christianity has had in western societies throughout history. The difference between Confucianism and Christianity is that Confucianism is not defined under the scholarly definitions of faith. Not falling into the category and definition of a religion, Confucianism can be defined as a social discipline and social moral compass. Confucianism asserts that the teaching shall be completed when it is practiced throughout one s life. Also, it does not have a concept of God, an afterlife, or an origin of the universe. Rather, it explains that the order of nature, the reasoning of the world and the core of human minds are all related to each other. They are all reflected into one concept which is called, li ( 理 ) - best translated to the great thought. Five rules of order The teachings of Confucianism highlights that people shall establish li in lives. In order to accomplish it, people should follow the social disciplines that aim at achieving goodness in one s mind. There are three types of goodness: loyalty to the country, devotion to parents, and politeness towards the society. A life that practices and completes these three elements is highly desired and recommended in Confucian society. There are five main social rules and duties that people are expected to follow. The governments of countries encouraged these rules to be taught in households and schools. In history, scholars in each village had 三 The husband and the wife should have differences. the responsibility of spreading the teachings where they lived, and so it grew bigger. This set of rules are named The five orders ( 五 倫 ), and arranged in regard to different degrees of importance: 一 The father and the son should have closeness. 二 The king and the officials should have faith. 三 The husband and the wife should have differences. 四 The old and the young should have order. 五 The friends should have trust. By obeying and implementing these rules into one s life, one has the potential of reaching the stage of goodness. The result will be a successful and respectable life. The modern take on philosophy After the period of imperialism in the 19th and 20th centuries, the Confucian values were translated into a modern context. They are said to be responsible for the drastic economic development in many countries, often called the East Asian Miracles. A good example is South Korea and Singapore, where being diligent and hardworking were the means of establishing loyalty to the country. With devotion toward the parents and politeness toward society, the goodness that Confucianism emphasized was utilized and created a well-oiled development period. Time that could be spent on sleep and eating, was instead put in to pursue work. Working in the present Time that could be spent on sleep and eating, was instead put in to pursue work. A rise in such work ethic resulted in a lifestyle that was considered respectable and rewarding for family and country. Confucianism shaped how Asian people view the society, and the world. People who follow this philosophy contemplate how they can participate in building a better society. They think about what attitudes they should have within any social relationship. They realize that even the smallest responsibilities can change their family, their country and the rest of the world. Confucianism has made it possible for people to see themselves as members of a society, and not focus on individuality. Confucianism does not promise any afterlife, nor does it mention heaven or hell. Instead, it teaches people to practice goodness in their current life so it will be fruitful and happy. Democracy as a virtue? The Tiananmen Square massacre of 1989 in China and the Gwangju Uprising in 32 33

1980 in South Korea can be the examples of movements of people fighting for democracy. Being loyal to the king or state was for a long time considered as goodness, but absolute loyalty and trust to the country is no longer a virtue. Many people did not dare to speak against their leaders, now however many people are starting to engage more in the democratic process and form a public opinion. Questioning the government was not practiced in the previous forms of rule, but now it has become a part of everyday life. The women of Confucianism Women were for a long time not considered as members of society or independent citizens and were not even allowed into education in the old days. In Confucian sayings, women are advised to follow three men in their lives. In early ages their fathers, after marriage; their husbands and when they become widows; their sons. This Confucian view has been an obstacle in the way of establishing true gender Not falling into the category and definition of a religion, Confucianism can be defined as a social discipline and social moral compass equality in modern East Asian countries. However, many people consider that this pre-modern view is no longer valid, and a lot of women in Asian countries are breaking out from the outdated perspective. Feminist movements are gaining forces and many women are starting to fight for gender equality. Confucius overrekker Buddha til Laozi Naruhodo - japansk på norsk Å lære seg eksotiske språk er både krevende og givende. Gode hjelpemidler er et must for å komme seg over den første kneika. BOKOMTALE Av Sandra Mileo Naruhodo 1 Moderne japansk grammatikk. Fra det enkle til det avanserte. Harry Solvang. Fagbokforlaget. 2015 Harry Solvang førsteamanuensis i japansk lingvistikk ved Universitet i Bergen, har gjort det mange har ventet på: Nemlig skrevet et stort oppslagsverk om det japanske språket. Verket kommer ut på norsk, med vekt på den moderne grammatikken som brukes i det japanske språket i dag. Og som Solvang selv skriver i bokens forord: Målgruppen er studenter som studerer japansk på universitetsnivå, men også andre som enten sysler med språket på egenhånd eller har det som valgfag på skolen. Japansk for norske studenter Naruhodo er navnet og oppslagsverket kommer ut i to bind i løpet av 2015. Med alle tilgjengelige oppslagsverk og lærebøker på markedet i andre språk enn norsk, fortrinnsvis engelsk, er det et viktig og ambisiøst prosjekt Solvang har drevet på med det siste året. Ønsket om å formidle både det enkle og det komplekse for norske lesere, har vært hovedmotivasjonen. Naruhodo kan derfor fungere som et hjelpemiddel enten på veien inn eller videre i et av verdens vanskeligste språk. Solvang har bevisst valgt å hovedsaklig bruke og sammenligne med eksempler og setningsstrukturer fra norsk språk. Dette gjør han for at leseren lettere skal relatere seg til innholdet i boken. Bind 1 er rettet mot den ferske japansk-studenten, mens bind 2 vil ta for seg det mer komplekse i språket. Middels inspirerende At det endelig kommer en bok på norsk om japansk grammatikk, er gledelige nyheter for alle som har studert eller studerer japansk språk. Enda bedre er det at boken er omfattende og tilbyr noe for ethvert nivå. Dette er også med på å rettferdiggjøre den høye prislappen på litt over 500-lappen som hvert av bindene har fått. Allikevel er ikke Naruhudo det mest motiverende eller det inspirerende oppslagsverket på markedet i dag. Harry Solvang med boken sin. Foto: Ingrid Endal, hentet fra nettsidene til UiB Man kan spørre seg selv hvor inspirerende et oppslagsverk om grammatikk er ment å være, men lærer en seg språk er det viktig at hjelpemidlene er lett forståelige og strukturerte. Innholdet må være formidlet på en måte som er innbydende om man skal ha noen sjanse til å holde på leseren. Solvang presenter et omfattende språk og forklarer godt. Likevel er det stadig tilfeller der han stopper opp og lover å forklare mer, men senere i boken, eller i neste bind. Dette er litt frustrerende for leseren til tider, selv om Solvang holder seg til sakens kjerne. Boken kunne med fordel også hatt et mer innbydende design, som ville ha gjort det lettere å orientere seg gjennom den japanske grammatikkens verden. Ingen lærebok Naruhodo er ikke ment som en lærebok, men Solvang insisterer allikevel på å presentere leseren for to av skriftspråkene i japansk: Katakana og Hiragana. Alle eksemplene brukt i boken er transkribert i disse skriftsystemene. Med dette kan man i teorien bruke boken som en lærebok, om tålmodigheten din er stor nok. Boken har tyngde med sine 545 sider, eller litt over 1000 sider med andre bind tatt med i beregningen, og kan til tider virke avskrekkende nå når flere og flere tar til enklere elektroniske hjelpemidler som internett og apper for å lære seg språk. Naruhodo er ikke akkurat en bok du tar med deg rundt, men en bok som kan JAPANSK SPRÅKSTUDIUM Japansk blir regnet som et av de vanskeligste språkene å lære seg for vestlige personer på grunn av ulike skriftspråk og setningsstrukturer. Språket benytter seg av tre skriftsystemer, samt et omfattende system av kinesiske tegn. I Norge kan du studere japansk ved blant annet Universitet i Oslo, Universitet i Bergen og NTNU. fortjene en plass i bokhyllen om språk er noe du beskjeftiger deg med mer enn det gjennomsnittspersonen gjør. For polyglotten Solvangs ambisiøse oppslagsverk passer best for polyglotten - språknerden enten det er under juletreet eller på fødselsdagen. Å ha et ekstra oppslagsverk i samlingen for å sjekke opp referanser, friske opp hukommelsen eller lære noe nytt er vel så bra, men det er ikke nødvendigvis slik at Solvang fanger det norske leserpublikummet med Naruhodo. Til det finnes det alt for gode alternativer der ute for de som har gode nok engelskkunnskaper. Innenfor japanske språkstudier har et komplett verk på norsk lenge vært etterlengtet, og språknerdene har endelig fått ønsket sitt innfridd med Solvangs Naruhodo. 34 35

KULTURREDAKTØR BILDEREDAKTØR ARGUMENT SØKER KULTURREDAKTØR ARGUMENT SØKER BILDEREDAKTØR Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Vi senker terskelen for å ytre seg og gjør kunnskap underholdende. Argument er Norges største, tverrfaglige studenttidsskrift, og drives av studenter og unge forskere i Oslo. Tidsskriftet har fem utgaver i året og når ut på alle læresteder tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Er du en god formidler? Synes du det er viktig at studenter tør å ytre seg om faget sitt og har en stemme i den offentlige debatten? Da er du personen vi leter etter. Kulturredaktøren bestemmer hvilke temaer og debatter Argument skal løfte, og er en del av selve ryggraden i tidsskriftet. Som kulturredaktør får du: Ledererfaring Redaksjonell erfaring og formidlingskompetanse En sentral stemme i Norges største studenttidsskrift Verdifulle kontakter innen forskning og media Kurs og foredrag Vi ser etter en person som: Har skriveerfaring Evner å gjøre tekst tilgjengelig for et bredt publikum Kan lede en redaksjon og drive rekruttering Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver. Arbeidstiden er fleksibel, og kan godt kombineres med studier. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt.. Har du spørsmål? Skriv til kulturredaktør Sandra Mileo på kultur@argumentnett.no Send søknad og CV til redaktor@argumentnett.no innen 15. mai. Billedredaktøren har det øverste ansvaret for tidsskriftets visuelle uttrykk. Du finner og koordinerer illustratører og fotografer, og jobber tett sammen med redaktør og grafisk designer i å lage et ferdig produkt. Som billedredaktør i Argument får du en unik mulighet til å sette ditt preg på et tidsskrift som leses av tusenvis av studenter. Vervet er et perfekt utgangspunkt for en videre karriere innen mediebransjen. Som billedredaktør får du: Unik ledererfaring Omfattende redaksjonell erfaring Muligheten til å bestemme og videreutvikle Arguments visuelle uttrykk Kontakt med et bredt nettverk innen media og forskning Vi ser etter en person som: Har blikk for foto, illustrasjon og samspill mellom tekst og bilde Har erfaring med foto og bilderedigering Kan rekruttere, lede og motivere en redaksjon av frivillige fotografer og illustratører Tar initiativ, jobber selvstendig og håndterer tidspress Aktuelle søkere kan bli bedt om å sende attester eller ev. arbeidsprøver. Arbeidstiden er fleksibel, og kan godt kombineres med studier. Vervet er honorert. Opplæring vil bli gitt. Har du spørsmål? Skriv til billedredaktør Christian Lycke på bilde@argumentnett.no. Send søknad og CV til redaktor@argumentnett.no innen 15. mai.

NATURVITENSKAP Åttearmet intelligens Åttearmet intelligens - Katharina Maria Vestre om blekksprutens åttearmede hjerne s. 39 Conflicting opinions on climate change - Aatisha Majahan about climate sceptics in the geological community s. 42 Blanke ark - Madeleine Innholt Halle om det første matematiske laboratoriet s. 44 Vannet dukker opp igjen - Anne Kristina Tvedalen om hvorfor det er lurt å få Hovinbekken opp i dagen s. 46 De løser problemer og lagrer minner med en helt annerledes hjerne enn den vi mennesker har. Kan blekkspruter hjelpe oss med å forstå hva intelligens egentlig er? 39