Gebyrregulativer for byggesaksbehandling

1 Gebyrregulativer for byggesaksbehandling Rapport nr. 2 2017

2 Forord Denne rapporten er utført på oppdrag fra Forbrukerrådet. Formålet med analysen er å evaluere hvordan norske kommuner håndterer sin adgang til å kreve gebyr for behandling av søknader om oppføring av boliger. Forbrukerrådets egne undersøkelser av slike saksbehandlingsgebyrer eller byggesaksgebyrer som de ofte kalles viser at det er store ulikheter i hvor mye kommunene krever. I denne rapporten analyseres måten kommunene beregner sine gebyrer på og hvordan de praktiserer kravet om å holde seg innenfor rammen av selvkost. Hovedkildene er gebyrregulativene som er vedtatt i hver kommune, en spørreundersøkelse vi har gjennomført og kommuneregnskapet for 2016 med noter i de undersøkte kommunene. Undersøkelsen er gjennomført for de kommunene som i KOSTRA-databasen til Statistisk Sentralbyrå for 2016 var blant de 30 som krevde høyest gebyr for saksbehandling av en byggesøknad for en enebolig på 200 kvadratmeter. Vi takker for et interessant oppdrag og håper innholdet kommer til nytte. Stavern 22. september 2017 Dag Refling

3 Innhold Forord... 2 Lovhjemmel for byggesaksgebyrene... 4 Kravene til selvkost... 4 Avgrensninger og datagrunnlag i analysen... 7 Gebyrregulativenes innretning... 7 Differensierte gebyrer etter areal... 9 Gebyr for ekstra boenhet... 11 Tillegg for frittstående garasje... 11 Tillegg ved ufullstendig søknad... 12 Rabatt for elektronisk og fullstendig søknad... 12 Rabatt for passiv- og plusshus... 13 Redusert gebyr ved avslag... 13 Gebyr etter tiltaksklasser... 14 Gebyr for dispensasjoner... 15 Timepriser... 16 Oppsummering... 19 Selvkost i praksis... 19 Selvkostkalkyler fra kommunene... 20 Egen innhenting av selvkostkalkyler... 22 Selvkostgrad og bruk av fond... 23 Direkte og indirekte kostnader... 24 Revisjon av selvkostkalkyler... 25 Oppsummering... 27 Konklusjoner... 27 Vedlegg 1 spørreskjema til kommunene... 28 Vedlegg 2 Svar på spørreskjema... 29 Kilder:... 30

4 Lovhjemmel for byggesaksgebyrene Kommuner har lovhjemmel til å kunne kreve gebyr til dekning av sine kostnader til arbeidet som utføres i forbindelse med saksbehandling og godkjenning av byggesøknader. Lovhjemmelen er plan- og bygningsloven 31-1 der det heter: Plan og bygningslovens 31-1. Gebyr Kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr til kommunen for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester og for andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre, herunder behandling av private planforslag. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. I gebyret kan det inkluderes utgifter til nødvendig bruk av sakkyndig bistand under tilsyn. Andelen av gebyr som innkreves for tilsyn skal framgå av regulativet. Tiltakshaver kan selv sørge for de nødvendige utredninger. Noen enklere byggesaker er unntatt søkeplikt. I søknadspliktige byggesaker skal kommunen gi de nødvendige tillatelser før et byggeprosjekt kan settes i gang. Plan- og bygningsloven avgrenser i 20-1 hvilke tiltak som omfattes av en slik søknadsplikt. Der heter det i punkt a) at tiltak som "oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg" er tiltak som omfattes av byggesaksbestemmelsene. Disse bestemmelsene gjelder bare for prosjekter med søknadsplikt. Oppsetting av boliger faller innenfor disse bestemmelsene. Det er tiltakshaver som skal ha gebyrkravet. (Dibk 2016 side 230). Gebyret belastes ikke med merverdiavgift. Kravene til selvkost Når Plan og bygningsloven i 30-1 gir kommunen hjemmel til å dekke sine kostnader for saksbehandling av byggesaker presiseres det at kommunen ikke kan fastsette gebyrer som overstiger kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Denne øvre grensen for gebyrnivået kalles selvkost. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (Kmd) har ansvaret for de faglige anbefalingene om hvordan selvkost skal beregnes. Kmd har gitt retningslinjer for hvordan beregning skal foretas i rundskriv H-3/14 1. 1 Erstatter rundskriv H-2140 fra 2003.

5 På de områder der selvkost er satt som den rettslige rammen for brukerbetaling, må kommunen etter retningslinjene utarbeide en selvkostkalkyle (for- og etterkalkyle) av kostnadene innenfor det aktuelle tjenesteområdet. Dette må utføres for å føre kontroll med at gebyrinntektene ikke overstiger kommunens selvkostbegrensning. Ofte vil en se at kostnader i et enkelt år vil ligge over den beregnede selvkostbegrensningen, og i andre år under. Det er derfor gitt adgang for kommunene til å oppfylle selvkostkravet over en periode på inntil fem år det man kan se inntekter og kostnader samlet. Gebyret skal etter departementets tolkning dekke et bredt spekter av kostnader og en lang rekke oppgaver som kommunen har i forbindelse med behandlingen av en byggesak. Dette kan for eksempel være mottak av søknad, registrering, arkivering, tilsyn, mottakskontroll av søknad, mottak av supplerende opplysninger, vurdering av dispensasjonsforhold, avklaring med interne fagmyndigheter (vei, vann mv.), vurdering av nabomerknader, vurdering av kontroll og kontrollform, skriving av vedtak, kontroll og utsendelse av vedtak, oppfølging, telefoner, brukstillatelse/ ferdigattest mv. (Kmd referanse: 16/4244-2) I retningslinjene fra departementet er det gitt nærmere og mer detaljerte oppsett på hva som kan tas med og hvordan et selvkostregnskap skal settes opp og hvordan det skal beregnes. I retningslinjene defineres selvkost som kommunens merkostnad for produksjon av en bestemt vare eller tjeneste i retningslinjene. Merkostnad er kostnader knyttet til den samlede produksjon av en bestemt tjeneste. Det skal ikke inngå kostnader som kommunen ikke ville hatt hvis de ikke produserte tjenesten. Ved beregning av selvkost inndeles de merkostnader tjenesten fører til i kjerneprodukt, tilleggsytelser og støttefunksjoner. I praksis kan dette være både vanskelig og komplisert. Ansatte kan for eksempel arbeide deler av sin tid innenfor selvkosttjenesten og bruke resten av sin tid på andre felt i kommunen. Felles administrative kostnader slik som kantinedrift, regnskapstjenester, ulike former for vedlikehold også videre kan være problematiske å fordele riktig. Departementet presiserer dessuten at kommunen skal legge kostnader til grunn for beregning av selvkost, ikke utgifter. Det innebærer at investeringer skal aktiveres og avskrives over investeringens levetid istedenfor å utgiftsføre investeringen når den finner sted. I byggesaksbehandlingen vil det normalt ikke inngå store investeringer. Det er likevel viktig å påpeke at de årlige kostander fra en investering vil kunne variere ganske mye avhengig av hvilke valg man gjør om avskrivningsperioder, avskrivningsprofil og hvilken kalkulasjonsrente som velges. Dette gjelder også bruk og rentebelastning på positive eller negative fond på området. Slike fond vil kommunen opparbeide seg ved avvik mellom selvkost og faktiske kostnader i hvert regnskapsår.

6 Selv om inntekter fra gebyrene ikke skal overstige selvkostbegrensningen, betyr det likevel ikke at kommunen må regne ut den nøyaktige kostnaden for lønn, materialer, andel av kostnader til lokaler osv. i hver enkelt sak. Kommunen kan fastsette gebyrer etter gjennomsnittsberegninger av kostnadene for forskjellige typer tjenester eller arbeid, men en slik prisfastsettelse må ikke medføre at det blir store avvik fra selvkost i den enkelte sak. Gebyrregulativet vedtas i kommunestyret i forbindelse med fastsetting av neste års budsjett. Det skjer i perioden omkring 10. desember etter at Stortinget har fastsatt neste års statsbudsjett der også de økonomiske rammene for kommunene blir endelig fastsatt. Et vilkår for å kunne kreve gebyr for byggesaksbehandling er at kommunen har et gyldig vedtak med gebyrregulativ som angir gebyrenes størrelse og hvordan de skal beregnes. Selv med detaljerte regler vil vurderingen av hva som kan inngå i begrepet nødvendige kostnader alltid ha et element av skjønn i seg. I et spørsmål Eigersund kommune for eksempel har reist til departementet er om stillingen som byantikvar skulle kunne finansieres innenfor rammene av selvkost i pbl. 33-1. Departementet skriver at oppgavene byantikvaren utfører i så fall må kunne regnes som: "[ ] andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre,[ ]" jf. 33-1 første ledd. Departementet la derfor til grunn at det vil være karakteren av arbeidsoppgavene som avgjør om, og eventuelt hvor stor andel av stillingen som kan finansieres av gebyrer for byggesaker, dvs. som selvkost innenfor plan- og bygningsloven. 2 Vi tar tatt med dette for å vise hvilken grad av skjønn som vil ligge til grunn hva som vil kunne omfattes av begrepet nødvendige kostnader. Ønsker noen å etterprøve en kommunes selvkostgrunnlag kan man sette krav om innsyn i den, Etter retningslinjene fra Kmd skal selvkost beregnes og utføres ved at «Det må framlegges en etterkalkyle som viser inntekter, kostnader og resultater. Informasjon om dette gis i forbindelse med kommunenes årsregnskap, hvor det i henhold til god kommunal regnskapsskikk bør vises beregningen av gebyrfinansierte selvkosttjenester der kommunen fastsetter betalingen etter lov og forskrift, herunder resultatet av selvkostberegningen, gjerne over flere år.» (Kmd 2014 side 36). Dersom det sås tvil om at en kommune holder seg innenfor rammen av gjeldende krav til beregning av selvkost vil man stå overfor en komplisert oppgave. Revisjonskriteriene som skal ligge til grunn ved en slik overprøving er ikke direkte beskrevet i retningslinjer for beregning av selvkost. 2 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/-31-1---departementet-besvarer-sporsmal-omrammene-for-selvkostprinsippet-i-plan--og-bygningsloven--33-1/id2544021/

7 Krav om innsyn i en kommunes selvkostberegning kan fremmes med referanse departementets gjengivelse av sivilombudsmannens uttalelse om bevisbyrden i slike spørsmål. I retningslinjene fra departementet refereres en uttalelse fra sivilombudsmannen der det heter at «det er forvaltningen som har bevisbyrden for at selvkostprinsippet er overholdt» (Kmd 2014 side 36). Avgrensninger og datagrunnlag i analysen I denne rapporten analyseres måten kommunene beregner sine gebyrer på og om gebyrene er i tråd med kravene til selvkost. Datakilden for hvordan kommunene praktiserer sin gebyrberegning er primært de gebyrregulativene som er vedtatt i hver enkelt kommune. Disse er greit tilgjengelige på hjemmesiden til hver eneste av de undersøkte kommunene. Et søk etter gebyrregulativ på kommunenes hjemmeside gir enkel og direkte adgang til regulativene. Analysen av kommunenes praktisering av selvkost bygger på en spørreundersøkelse vi har gjennomført i kombinasjon med kommuneregnskapene for 2016 med noter. Et søk etter selvkostkalkyle på kommunenes hjemmesider ga skuffende lite resultat. Den gjennomførte spørreundersøkelsen ble foretatt i et utvalg av kommunene. Skjemaet er gjengitt i vedlegg 1. Utvalget består av de kommunene som i KOSTRA-databasen til Statistisk Sentralbyrå for 2016 var blant de 30 som krevde høyest gebyr for saksbehandling av en byggesøknad for en enebolig på 200 kvadratmeter. Spørreundersøkelsen ble sendt ut på mail til kommunene 27. august. På grunn av tidspress ble kommunene bedt om å svare innen utgangen av august måned. Spørsmålene, valg av metode for besvaring og mengden av forklarende tekst ble forsøkt tilpasset den korte tidsfristen. Ved svarfristens utgang hadde 50 prosent av de spurte kommunene svart. Gebyrregulativenes innretning En forutsetning for at kommunene kan kreve gebyr for saksbehandling av byggesaker er at de har vedtatt et gebyrregulativ. I regulativet skal det fremgår hvilke gebyrer kommunen tar for denne tjenesten og hvordan gebyret skal regnes ut. Kommunene har stor frihet til å fastsette denne beregningsmetoden. Det er ikke gitt noen bindende føringer på hvordan kommunen kan bestemme måten å beregne gebyrene sine på.

8 Selv om kommunen er gitt adgang til å fastsette gebyrer etter gjennomsnittsberegninger av kostnadene for forskjellige typer tjenester/arbeid i retningslinjene fra Kmd, er måten gebyret beregnes på ganske ulikt fra kommune til kommune. Kravet om at prisfastsettelse på et gebyr ikke må medføre at det blir store avvik fra selvkost i den enkelte sak kan oppfylles på ulike måter, men det er ikke sikkert. Det er gitt en klar intensjon fra departementet om at det ikke bør skje overveltning av gebyrer mellom ulike grupper av gebyrbetalere og at hver enkelt sak heller ikke bør belastes med urimelig høye eller urimelig lave kostnader i forhold til de faktiske kostnadene kommunen har med saksbehandlingen. Bakgrunnen er nok at Høyesterett 26.10. 2004 tok stilling til om selvkostprinsippet bare setter begrensninger for hvor mye kommunen totalt kan kreve inn i gebyrer, eller om det også gjelder for beregning av det enkelte gebyr (fordeling av utgiftene brukerne i mellom). Høyesteretts flertall (3-2) konkluderte at gebyrene skal ta utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende arealklasse, slik at man kommer så nær de faktiske utgifter for den enkelte klassen som mulig, og at et gebyrvedtak vil være ugyldig når det ikke kan dokumenteres at de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende klasse er tilsvarende store (Nedre Romerike Distriktsrevisjon 2017 side 6). I standardprosedyrer med god forutsigbarhet i forhold til hvilken arbeidsmengde saksbehandlingen medfører burde man kunne forvente at sammenhengen mellom faktisk arbeidsmengde og gebyr er god. Behandling av søknad om oppføring av en enebolig må være det nærmeste man kommer et standardoppdrag i saksbehandlingen i kommunene. Ulikheter mellom kommunene i hvordan gebyret for oppføring av en enebolig blir på denne bakgrunn skal beregnes er ekstra vanskelig å forklare. Utfra regelverket synes det klart at lovgiver først og fremst har hatt kommunenes behov for hjemler, behov og rettigheter i tankene når regelverket knyttet til gebyrer er fastsatt. Man ser at det er gitt hjemler for innkreving av gebyr, detaljerte regler for hva kommunen kan inkludere i gebyrgrunnlaget, og hvordan de skal beregne sine samlede kostnader. Når det gjelder hvordan gebyrene skal beregnes, hvordan de skal eller kan fordeles mellom gebyrbetalerne og hvilken klageadgang gebyrbetalerne har, er det nesten ikke gitt noen konkrete regler. Det nærmeste man kommer er intensjonsutsagnet fra departementet i veiledning til beregning av selvkost i rundskriv H-3/14 om at gebyret ikke må medføre at det blir store avvik fra selvkost i den enkelte sak selv om prisfastsettelsen baseres på gjennomsnittskostnader for samme type sak. Dette bygger som tidligere nevnt på en høyesterettsdom fra 2004.

9 Dette innebærer at kommunene i praksis har stor frihet til å fastsette sine egne systemer for beregning av saksbehandlingsgebyr. Vi har gjennomgått hva regulativene for 2017 inneholder av beregningsmetoder og system for de 30 dyreste kommunene 3. Differensierte gebyrer etter areal Det gis ikke sentrale retningslinjer for hvordan et gebyrregulativ skal detaljeres annet enn en generell henvisning til at et enkelte gebyr ikke skal avvike i særlig grad fra de kostnader kommunen har med å levere tjenesten det betales gebyr for. Man kan spørre om arealet i en byggesak har noen betydning for den arbeidsmengden kommunen må legg ned i behandlingen av en byggesøknad. Vi har registrert at andre spesialister har stilt seg tvilende til om arealet på et bygg er relevant for hvor stor arbeidsmengde kommunen har med saksbehandlingen. Uansett om arealet i en byggesak er av betydning eller ikke, ser vi av listen i tabell 1 under at de dyre kommunene deler seg omtrent på midten i dette spørsmålet. I 18 av 30 kommuner differensieres ikke byggesaksgebyret etter areal, men det differensieres etter areal i 12 av de 30 kommunene. Det minste arealtrinnet vi fant var et gebyr for byggesøknader for bygg mellom 0 og 10 kvm. Tre kommuner hadde en egen sats for bygg under 15 kvm. Man skulle tro at dette arealklassen kunne være begrunnet med at selv om de tok ekstra gebyr for hver boenhet i et bygg, ville de holde det moderat for søknader som omfatter en ekstra liten boenhet i en enebolig. Slik er det ikke. Av de 4 kommunene som benytter en så lav arealklasse, tar bare en kommune ekstra gebyr for ekstra boenhet. Tabell 1 Arealgrenser for byggesaksgebyr i Røyken kommune i 2017 Gebyr Opp til 5 m² 1 000, Fra og med 6 m² - til 14 m² 7 100, Fra og med 15 m² - til 49 m² 13 350, Fra og med 50 m² - til 69 m² 25 600, Fra og med 70 m² - til 99 m² 35 900, Fra og med 100 m² - til 199 m² 41 000, Fra og med 200 m² - til 299 m² 46 100, Fra og med 300 m² - til 399 m² 53 300, Fra og med 400 m² - til 599 m² 79 900, Fra og med 600 m² - til 799 m² 90 000, Fra og med 800 m² og over 90 000,- + 3 100,- pr påbegynte 100 m² over 800 m² 3 De kommunene som var blant de 30 dyreste i landet i 2016. Kilde: KOSTRA

10 Røyken kommune er den kommunen som har flest inndelinger etter areal. Mens det for bygning under 15 kvm kreves 1 000 kroner i gebyr tas det over 50 000 for søknad om bygging av et bygg på 300 til 399 kvadratmeter. Beregningene av gebyr blir spesielt sterkt arealavhengige i den ene kommunen der man både har en kvadratmetersats og at denne satsen beregnes i tre ulike trinn. Med så mange inndelinger etter areal og med så store prisforskjeller etter areal virker det usaklig å opprettholde så detaljerte regler. Det setter gebyrregulativene i konflikt med selvkostprinsippet om at et gebyr så langt råd er skal ha en sammenheng med kommunens kostnader. At flertallet av de undersøkte kommunene ikke har inndeling etter areal i det hele tatt understreker dette. Tabell 2 Byggesaksgebyrer i kommunene etter graden av differensiering etter areal i byggesøknaden. De 30 dyreste kommunene. 14 kommuner har ingen differensiering av gebyrene etter areal 4 kommuner har ingen differensiering men skiller etter areal for ekstra boenhet 2 kommuner skiller mellom boliger over eller under 300 kvm 3 kommuner skiller mellom boliger over og under 200 kvm 4 1 kommune har gebyr i 4 arealklasser 1 kommune har gebyr i 7 arealklasser 2 kommuner har gebyr 8 arealklasser 1 kommune har gebyr i 10 arealklasser 1 kommunen tar gebyr pr. kvm. Gebyrsatsen pr kvm har tre arealklasser 1 kommune tar gebyr pr. 50 kvm Graden av differensiering etter areal mellom de undersøkte kommunene fremgår av tabell 2 over. Det er vanskelig å se hvilke argumenter som skulle tilsi at noen kommuner ikke differensierer etter areal i det hele tatt mens andre differensierer svært mye. Selv om mye tyder på at areal har liten betydning for arbeidsmengden med en søknad, har vi forståelse for at spesielt store bygg på for eksempel over 1000 kvm eller spesielt kompliserte bygg medfører mer arbeid for kommunen. Da kommer likevel raskt spørsmål om de skal behandles etter gebyr i en annen tiltaksklasse inn. 4 I KOSTRA-databasen oppgis gebyr for søknad om oppføring av en enebolig på 200 kvadratmeter. Når en kommune i vår undersøkelse tar et gebyr for bygg på inntil 200 kvadratmeter og et høyere gebyr for bygg over 200 kvadratmeter har vi valgt laveste sats.

11 Gebyr for ekstra boenhet Av de 30 undersøkte kommunene krever 8 kommuner ingen ekstra gebyrer for søknad om oppføring av en bolig med mer enn en boenhet. I en av disse 8 kommunene vil det bare bli krevet ekstra gebyr dersom det er mer enn en ekstra boenhet i bygget. Resten av de undersøkte kommunene krever ekstra gebyr for å saksbehandle en bolig som er inndelt i mer enn en boenhet. Størrelsen på det ekstra gebyret vil som regel beregnes som for boligen. I mange tilfeller er dette ekstra gebyret avhengig av arealet. Ekstragebyret kan også fastsettes som en fast sum. Tillegg for frittstående garasje Ved søknad om oppsetting av frittliggende garasje tas det saksbehandlingsgebyr. Vi tar det med her ettersom det er vanlig å sette opp garasje ved oppføring av en enebolig på 200 kvadratmeter. Tabell 3 Ekstra byggesaksgebyr for søknad om oppsetting av garasje på 50 kvm. Gebyr 2017. Asker kommune 8600 Notodden kommune 6450 Bærum kommune 9800 Oppegård kommune 10870 Drammen kommune 9560 Oslo kommune 8633 Enebakk kommune Randaberg kommune 5000 Fet kommune 3500 Ringerike kommune 5000 Frogn kommune 17200 Røyken kommune 13350 Hole kommune 17000 Sande kommune 4220 Hurum kommune 11480 Sandnes kommune 4200 Klæbu kommune 6500 Skedsmo kommune 6890 Kongsberg kommune 7351 Ski kommune 5570 Lier kommune 7180 Spydeberg kommune 5320 Lillehammer kommune 4925 Sørum kommune 10000 Lørenskog kommune 14000 Våler kommune (Østfold) 4600 Nesodden kommune 5500 Øvre Eiker kommune 10000 Nittedal kommune 14096 Ås kommune 7681 Gebyret for oppsetting av en garasje på 50 kvadratmeter varierer fra 3 500 kroner i Fet kommune til 17 200 kroner i Frogn kommune. Det er nesten fem ganger så mye, og må ansees som usaklig.

12 Tillegg ved ufullstendig søknad Det gis ulike tillegg i gebyret i mange kommuner. Det vanligste er å gi tillegg for saksbehandling av ufullstendige søknader. I Hole kommune kreves det ekstra gebyr «For merarbeid i saker der søknaden er så ufullstendig at det er nødvendig å innhente tilleggsopplysninger eller dokumentasjon før behandling, betales et tillegg på 25% av basisgebyr». Vi antar at man med basisgebyr mener gebyr for en boenhet på kr 29 300. I så fall vil tillegget bli 7325 kroner. I Hurum og i Drammen tas det ekstra gebyr basert på medgått tid. Timeprisen som legges til grunn er hhv 1161 og 1195. 7 kommuner tar ekstra gebyr for hver mangel. Satsen for dette varierer fra 600 til 3 000 kroner. I Sande kommune er tillegget for ufullstendig søknad inntil 3000 kroner, i Sandnes 2200, i Notodden 2050, i Ås og Skedsmo hhv 1900 og 1580. Øvre Eiker krever 1150 og Enebakk kroner 600. Frogn gir også tillegg i gebyret ved ufullstendige søknader I de 20 andre kommunene er det ikke oppgitt i regulativene at de tar ekstra gebyr for ufullstendige søknader. Begrunnelsen for å gi slike tillegg er i tråd med selvkostsystemets hovedprinsipp om at det er kostnader eller medgått arbeidsmengde som skal ligge til grunn for fastsettingen av et gebyr. Rabatt for elektronisk og fullstendig søknad Et forhold mange kommuner legger vekt på er den effektivisering som ligger i at så mange søknader som mulig leveres elektronisk. Om en søknad leveres gjennom Byggsøk-programmet kan man få en rabatt. Man kan også få rabatt i enkelte kommuner dersom en søknad er fullstendig. Røyken, Oslo og Asker gir 15 prosent rabatt på gebyret når en søknad er fullstendig. Hvis den i tillegg leveres elektronisk på Byggsøk gir Asker kommunen hele 25 prosent reduksjon i gebyret. Skedsmo, Sørum og Oppegård gir 10 prosent reduksjon i gebyret ved fullstendig søknad. Rabatt for elektronisk søknad kan begrunnes med redusert arbeidsmengde og fremstår derfor som saklig.

13 Rabatt for passiv- og plusshus I en kommune gis det rabatt i byggesaksgebyret dersom det søke som oppføring av et passivhus eller et plusshus. I utgangspunktet kan det synes å være en positiv stimulans til de som vil oppføre slike bygg, men dersom de rabatter som gis på den måten utlignes på ed andre søkerne er det problematisk. I Lørenskog kommune gis det en rabatt på 15 % av byggesaksgebyret for nye boenheter og nye næringsbygg/ervervsbygg i bygg med passivhusstandard og nullutslippsstandard. Rabatten vil bli refundert under forutsetning av at energikravene dokumenteres ved søknad om ferdigattest. Oslo kommune gir rabatt for tiltak som inngår i utviklingsprosjektet futurebuild eller sertifiseres som exellent eller bedre i henhold til miljøsertifiseringsverktøyet BREEAM-NOR eller annen tilsvarende sertifiseringsordning. Drammen kommune gir 50 % rabatt ved nybygging og ombygging der oppnådd passivhusstandard kan dokumenteres. 50 % av byggesaksgebyret bli i så fall refundert. Notodden kommune gir en rabatt på 50% ved oppføring av bygg som passivhus og 60 % rabatt ved oppføring av plusshus. Miljøpolitisk vil de fleste antagelig se det som positivt at kommunene stimulerer til oppføring av bygg med passivhusstandard eller oppføring av plusshus. Spørsmålet er likevel om det har noe i et gebyrregulativ å gjøre. En slik rabatt er i alle fall ikke i tråd med prinsippet om at gebyret så langt som råd er skal dekke faktiske kostnader for behandlingen av en byggesøknad. Vi kan ikke se at det medfører mindre arbeidsmengde for kommunen å behandle en søknad om oppføring av passiv- eller plusshus. Konsekvensen er at kostnadene overveltes på de andre søkerne. I praksis vil man likevel anta at det er så få slike søknader at det ikke medfører noen substansiell byrde for de andre søkerne. Redusert gebyr ved avslag Dersom en søknad om oppføring av en enebolig får avslag er det ikke uvanlig å gi et redusert gebyr, men det gjelder ikke alle kommunene. Hele 11 av de 30 kommunene som er undersøkt for 2017 gir ingen slik rabatt. Nittedal tar betalt for den tiden som er medgått frem til avslag. 10 kommuner tar halvt gebyr og resten av gruppen gir fra 25 til 40 prosent rabatt.

14 Tabell 4 Andelen av gebyr som må betales i en byggesøknad som gir avslag. Prosent av fullt gebyr. 2017. Kilde: kommunenes gebyrregulativer Kommune Prosent Kommune Prosent Asker kommune 70 Notodden kommune 100 Bærum kommune 50 Oppegård kommune 50 Drammen kommune 50 Oslo kommune 60 Enebakk kommune 50 Randaberg kommune Fet kommune 50 Ringerike kommune 75 Frogn kommune 100 Røyken kommune 100 Hole kommune 100 Sande kommune 100 Hurum kommune 50 Sandnes kommune 100 Klæbu kommune 75 Skedsmo kommune 100 Kongsberg kommune 100 Ski kommune 50 Lier kommune 50 Spydeberg kommune 100 Lillehammer kommune 75 Sørum kommune 75 Lørenskog kommune 100 Våler kommune 50 Østfold Nesodden kommune 50 Øvre Eiker kommune 100 Nittedal kommune 5 Ås kommune 70 Mange vil mene at et avslag burde medføre at man slipper gebyr. Det er slik vi forstår det ikke i tråd med selvkostprinsippet all den tid kommunen har nedlagt arbeid i å behandle søknaden. Dersom avslag ikke hadde medført gebyr, ville disse kostnadene blitt overveltet på andre gebyrbetalere. En reduksjon kan likevel ofte begrunnes saklig med mindre arbeid ettersom saksbehandlingen avbrytes tidligere enn normalt. Gebyr etter tiltaksklasser I flere av de 30 dyreste kommunene skilles det mellom søknad om oppføring av bygg i tiltaksklasse 1, 2 og 3. Vanligvis kan eneboliger settes opp etter krav om tiltaksklasse 1, enklere bygg. I enkelte tilfeller der søknad om en mer enn vanlig komplisert bolig, vil kommunen kunne kreve at bygget settes opp etter kravene til tiltaksklasse 2, men det må regnes som unntak. 5 Nittedal kommune tar betalt for medgått tid frem til avslag gis.

15 Gebyr for dispensasjoner Et standard gebyr for oppføring av en enebolig forutsetter at det søkes om oppføring av et bygg som er i tråd med bestemmelsene i plan og lovverk. Hvis man av en eller annen grunn vil oppføre et bygg som avviker fra et eller flere slike krav, kan det søkes om dispensasjon. Behandling av slike dispensasjoner finansieres med gebyr. Noen ganger kan det være enkle spørsmål som kan avgjøres administrativt. I andre tilfeller dreier det seg om en dispensasjon som må på høring eller som må behandles politisk. Det vil ha stor betydning for den arbeidsmengde kommunen må legge ned i søknaden. Det er derfor ikke urimelig at det tas gebyr for dette og at gebyret er differensiert etter hva som skal gjøres i kommunen. For en dispensasjonssøknad som må til politisk behandling varierer gebyret fra 6 000 kroner i Randaberg kommune til hele 25 000 kroner i Nittedal. En søknad uten høring som kan avgjøres administrativt ser en av tabell 5 under varierer fra 2 008 kroner i Lier til 11 788 kroner i Hurum kommune. Bare fire av de 30 undersøkte kommunene tar 10 000 eller mer for en slik søknad. Det bør kommenteres at bestemmelsene i kommunene på dette punktet er vanskelig å sammenligne, for inndeling etter type dispensasjoner er forskjellig så godt som alle i kommunene. Noen har særskilte gebyrer for søknad om dispensasjoner i LNFområder. Noen opererer med tre måter å behandle slike søknader på, andre med bare to kategorier. I Skedsmo gir som den eneste kommunen en rabatt i gebyret i de tilfeller hvor søknaden avslås. Rabatten er på hele 75 prosent. Selv om en søknad om dispensasjon fra plan eller lov ikke inngår i en vanlig byggesøknad, er det tatt med her fordi det inngår i selvkostgrunnlaget for byggesaksgebyrer og fordi det i flere tilfeller er et gebyr på pålegges husbygger. Tabell 5 gebyr for søknad om dispensasjon etter kommune og behandlingsform. Kommune Dispensasjoner lnf uten høring med høring politisk behandl annet Nittedal kommune 7295 15000 25000 Røyken kommune 5000 5000 15000 Hole kommune 4500 8000 16000 2300 Lørenskog kommune 8000 16000 32000

16 Nesodden kommune 5000 10000 15000 tillegg 10 000 6 Sørum kommune 3000 7500 Diverse regler Oppegård kommune 11840 8270 Diverse regler Bærum kommune 2850 8550 28500 Frogn kommune 11050 15750 18900 19950 Randaberg kommune 2500 6000 Hurum kommune 11788 14455 Ski kommune 11080 19000 rabatt ved avslag Oslo kommune 4950 11280 Sandnes kommune 4200 16000 Drammen kommune 4780 9560 14340 Sande kommune 3500 7160 11950 Klæbu kommune 6220 9900 9900 Enebakk kommune 3110 17200 Kongsberg kommune 5637 22500 45100 Ås kommune 5225 8075 Spydeberg kommune 16700 Asker kommune 0 12900 Skedsmo kommune 5880 8220 rabatt ved avslag 7 Øvre Eiker kommune 5000 22000 45000 Notodden kommune 2550 7100 14200 Våler kommune (Østfold) 5150 10300 Fet kommune 3400 7000 Lier kommune 2008 5400 14000 Lillehammer kommune 5250 Ringerike kommune 2000 4000 8000 Adgangen til å søke om dispensasjoner er viktig. Gebyrene fremstår likevel som svært ulike og er inndelt etter forskjellige prinsipper. Timepriser Der det i enkelte søknader kan påløpe ekstra omfattende arbeid kan kommunen kreve ekstra gebyr for faktisk utført arbeid basert på medgått tid. En innhenting av timepriser fra årets gebyrregulativ for de 30 dyreste kommunene viser at de fleste kraver timepriser på mellom 1 100 0g 1 200 kroner. Gjennomsnittet er kr 1159. 6 Gjelder for søknad om bygging i strandsonen 7 Rabatt ved avslag er 75 %

17 Våler kommune i Østfold skiller seg ut med 690 kroner i timen. Lørenskog og Nittedal er i en klasse for seg. De krever hhv 1800 og 1762 kroner for hver medgått time. Se tabell 6 under. Tabell 6 Timepris benyttet ved beregning av gebyr etter medgått tid i 2017. De 30 dyreste kommunene. Kilde: Kommunens gebyrregulativer. Kommune Timepris i 2017 Kommune Timepris i 2017 Asker kommune 1200 Notodden kommune 1020 Bærum kommune 1400 Oppegård kommune 1020 Drammen kommune 1195 Oslo kommune na Enebakk kommune 1080 Randaberg kommune 1120 Fet kommune na Ringerike kommune 1100 Frogn kommune 1150 Røyken kommune 1050 Hole kommune 1130 Sande kommune 1195 Hurum kommune 1161 Sandnes kommune 1370 Klæbu kommune 1090 Skedsmo kommune 1110 Kongsberg kommune 1090 Ski kommune 1250 Lier kommune 1080 Spydeberg kommune na Lillehammer kommune na Sørum kommune 1000 Lørenskog kommune 1800 Våler kommune (Østf) 690 Nesodden kommune 1100 Øvre Eiker kommune 1100 Nittedal kommune 1762 Ås kommune 1000 na = ikke tilgjengelig (not availabel) I tabell 7 under er den gjennomsnittlige timeprisen som brukes ved beregning av gebyr etter medgått tid anvendt til å omregne gebyrene i hver enkelt kommune til hvor mange timers arbeid de i så fall må ta seg betalt for en søknad om oppføring av en enebolig på 200 kvadratmeter. Ved denne omregningen kommer Nittedal ut med betaling for 59 medgåtte timer på en søknad, mens Ringerike kommune tar seg betalt for 19 timer. Legger man den faktiske timeprisen hver enkelt av disse kommunene tar i betaling for medgått tid endrer bildet seg litt. Da er det Røyken kommune som tar seg betalt for 44 timers arbeids mens Sandnes kommune bare tar seg betalt for 18 timer. I saksbehandlingen av byggesaker er de vesentligste kostnadene kostnader for arbeidskraft.

18 Tabell 7 beregnet antall timer kommunene tar seg betalt for etter gjennomsnittlig timesats og etter faktisk timesats. De 30 dyreste kommunene. Kilde: Kommunens gebyrregulativer. Gjennomsnittlig timepris Faktisk timepris Kommune Gebyr 2017 Gjennomsnittlig timepris Medgåtte Timer Faktisk timepris Medgåtte Timer Nittedal kommune 60708 1159 52 1762 34 Røyken kommune 46100 1159 40 1050 44 Oppegård kommune 42430 1159 37 1020 42 Hole kommune 41300 1159 36 1130 37 Lørenskog kommune 39000 1159 34 1800 22 Sørum kommune 38000 1159 33 1000 38 Bærum kommune 36750 1159 32 1400 26 Randaberg kommune 34000 1159 29 1120 30 Frogn kommune 31850 1159 27 1150 28 Hurum kommune 30494 1159 26 1161 26 Asker kommune 30100 1159 26 1200 25 Nesodden kommune 30000 1159 26 1100 27 Øvre Eiker kommune 30000 1159 26 1100 27 Ski kommune 29550 1159 25 1250 24 Drammen kommune 28680 1159 25 1195 24 Klæbu kommune 28300 1159 24 1090 26 Enebakk kommune 28030 1159 24 1080 26 Sande kommune 27830 1159 24 1195 23 Kongsberg kommune 27680 1159 24 1090 25 Skedsmo kommune 26340 1159 23 1110 24 Spydeberg kommune 26320 1159 23 1159* 23 Notodden kommune 25600 1159 22 1020 25 Ås kommune 25477 1159 22 1000 25 Våler kommune Østfold 25300 1159 22 690 37 Fet kommune 25200 1159 22 1159* 22 Lier kommune 25110 1159 22 1080 23 Lillehammer kommune 24600 1159 21 1159* 21 Sandnes kommune 24000 1159 21 1370 18 Oslo kommune 23702 1159 20 1159* 20 Ringerike kommune 22000 1159 19 1100 20 *kommunen har ikke oppgitt hvilken timesats de benytter til beregning av gebyr etter medgått tid. Her er det benyttet et gjennomsnitt av de undersøkte kommunen på kr 1159.

19 Oppsummering Gebyrene som betales for saksbehandling av søknader om oppføring av enebolig varierer mye mellom kommunene. Prisen for en og samme tjeneste varierer fra gratis til 60 000 kroner. Gebyrregulativet fremstår som unødvendig komplisert i mange kommuner. Det gjør dem lite sammenlignbare. Størrelsen på et gebyr er et resultat av et gebyr med noen tillegg og noen rabatter. Et og samme fenomen kan fremstå som tillegg i en kommune mens fraværet av fenomenet fremstår som rabatt i en annen kommune. Dette er unødvendig komplisert. Noen tillegg og noen rabatter fremstår som saklige, andre ikke. Prisen for tjenesten er lite transparent og gjør det vanskelig å sammenligne kommuner så lenge kompleksiteten og ulikheten i regulativene er så stor som i dag. Differensiering av gebyret etter areal, boenhet, tiltaksklasse, om søknaden er elektronisk, om den er fullstendig, og om det søkes om energigjerrige bygg og differensiering av søknad om dispensasjoner kan med fordel forenkles. Selvkost i praksis Gebyrregulativene gir oppskriften på hvordan de enkelte gebyrene skal beregnes, men de gir ikke svar på om kommunen krever inn mer eller mindre enn selvkost. Det skal gå frem av en selvkostkalkyle som kommunen etter departementets krav skal utarbeide hvert år som grunnlag for å fastsette neste års gebyrer. Det er selvkostkalkylen som skal vise hvor høyt gebyrene kan settes. Ideelt sett skulle derfor en slik kalkyle vedlegges forslag til neste års kommunebudsjett som fremmes for kommunestyrene, salderes og vedtas i desember måned hvert år. Alternativt burde det fremgå av kommuneregnskapene. Mange forhold tilsier at det er grunn til å reise tvil om at kravet om å utarbeide selvkostkalkyler for byggesaksbehandling etterleves i alle kommunene. Etter mange års gjennomgang av kommunale budsjettforslag for et annet selvkostområde, er det vår erfaring at man tidligere sjelden fant slike kalkyler som vedlegg eller del av budsjettdokumentene eller regnskapene i kommunene.

20 Selvkostkalkyler fra kommunene I spørreundersøkelsen som vi har gjennomført i de 30 dyreste kommunene har bare tre av 15 kommuner oversendt en selvkostkalkyle slik det ble bedt om. Likevel bekreftet alle at de laget selvkostkalkyler. (Se vedlegg1 og vedlegg 2). Den ene kommunen (Ringerike), som oversendte en selvkostkalkyle oppga den slik som gjengitt i tabell 8 under. (vår markering av uthevet tekst). Selv om det kan ligge mange vanskelige avgrensninger bak de enkelte tallene i oppstillingen, er oppstillingen enkel og burde avgjort kunne legges ved ethvert budsjettforslag der gebyrer omtales. Det ville gitt lokalpolitikerne et konkret forhold til om gebyrene i kommunen var satt korrekt eller ikke. Uten en slik oversikt vil de folkevalgte ikke ha grunnlag for å vurdere om gebyrene er i tråd med formelle krav. Punkt F gir gebyrgrunnlaget, det vil si det kommunen kan ta inn i gebyr for å dekke sine kostnader, og i punkt G finner man gebyrinntektene. Årets finansielle dekningsgrad er i punkt O oppgitt til 127 prosent. Det vil si at gebyrinntektene for 2016 var 27 prosent høyere enn kommunens kostnader i 2016. Årsaken til at de likevel mener at årets selvkostgrad (punkt P) er 100 prosent er at gebyrene i 2016 også skal dekke tidligere års underskudd. Det gir regelverket adgang til ettersom selvkost kan beregnes for en samlet på inntil 5 år. Tabell 8 Selvkostkalkyle for Bygge- og delesak Ringerike kommune. Etterberegning for 2016: Bygge- og delesaker A) Direkte driftsutgifter 6 338 B) Henførbare indirekte driftsutgifter 576 D) Kalkulatoriske rentekostnader 1 C) Kalkulatoriske avskrivninger 18 E) Andre inntekter 23 F) Gebyrgrunnlag (A+B+C+D-E) 6 910 G) Gebyrinntekter 8 802 H) Årets finansielle resultat (G-F) 1 892 I) Avsetning til selvkostfond og dekning av fremførbart underskudd 1 892 J) Bruk av selvkostfond og fremføring av underskudd 0 K) Kontrollsum (subsidiering) (H-I+J) 0 L) Saldo selvkostfond per 1.1 2 960 M) Alternativkostnad ved bundet kapital på selvkostfond eller fremføring av underskudd 66 N) Saldo selvkostfond per 31.12 (L+M+I-J) 4 918 0) Årets finansielle dekningsgrad i % (G/F)*100 127 P) Årets selvkostgrad i % (G/(F+I-J))*100 100

21 I denne kommunen var selvkostkalkylen revidert av kommunerevisjonen i forbindelse med årsregnskapet. Kommunen oppgir at de har sponset byggesaksbehandlingen i mange år slik at de ikke hadde kostnadsdekning eller selvkostbalanse. Gebyrene ble satt opp ekstraordinært på grunn av dette. Kalkylen viser på en enkel måte at årets overskudd er tilført selvkostfondet med samme beløp og med renter. Vi får imidlertid ikke noen oversikt over hvor store disse tidligere underskuddene har vært, men regner med at de er tilgjengelige på tidligere årsregnskapet i kommunen. Tjenesten det regnes selvkost på i Ringerike gjelder bygge- og delesaksbehandling samlet. I mange andre kommuner regnes selvkost for de to tjenestene hver for seg. Den andre kommunen som oversendte sin selvkostkalkyle var Hurum. De kunne vise til en betydelig subsidiering. Denne kommunen hadde laget etterberegning for 2013, 2014, 2015 og 2016 pluss budsjett for 2017 og en prognose. Denne kalkylen viste en fallende kostnadsdekning og at den i 2017 vil ligge lavere enn 50 prosent. Årsaken kunne så vidt vi kunne forstå særlig ligge i at lønnskostnadene var fordoblet på 4 år mens gebyrinntektene hadde ligger ganske stabile. Problemet her er først og fremst at kommunen var blant de dyreste gebyrkommunene i landet selv med en selvkostdekning på under 50 prosent. Hvis de hadde økt gebyret til det dobbelte ville de vært landets dyreste kommune. Den tredje kommunen som oversendte sitt selvkostberegning var Nittedal som både i 2016 og 2017 var landets dyreste kommune. Den viste at kommunen dekket sine kostnader men ikke mer. Avviket ble avregnet mot et selvkostfond. De regner likevel inn underskudd som er seks år gamle fra 2010, altså et år lenger tilbake enn regelen om inntil fem års selvkostperiode. Likevel økte de gebyret mye fra 2016 til 2017. Tabell 9 Selvkostkalkyle for Byggesak Nittedal kommune Etterberegning for 2016: A Gebyrinntekter -6 632 B Øvrige inntekter -228 C (A+B) Sum inntekter -6 860 D Sum direkte driftskostnader 6 060 E Direkte beregnet avskrivningskostnad 0 F Direkte beregnet rentekostnad 0 G (E+F) Sum direkte kapitalkostnader 0 H Indirekte driftskostnader 1 003 I Indirekte avskrivningskostnad 45 J Indirekte kalkulatorisk rente 2 K (H+I+J) Sum indirekte kostander 1 049 L Kalkulert renteinntekt/- kostnad fond 15 M (C+D+H+K+L) Årets resultat 265 Selvkostfond 1.1-799 Årets resultat -265 Nedskrevet underskudd fra 2010 312 Selvkostfond 31.12-752

22 Egen innhenting av selvkostkalkyler I de tilfeller der kommunen enten ikke har svart på spørreundersøkelsen eller har svart men ikke lagt ved sin selvkostanalyse, har vi hentet inn kommunens årsregnskap for 2016 og sett etter selvkostkalkylene der. Dette gjelder hele 27 av 30 kommuner. Av de 15 som svarte på spørreskjemaet hadde 3 lagt ved sin selvkostkalkyle. Det var Nittedal, Hurum og Ringerike som er beskrevet over. Totalt har vi fremskaffet selvkostkalkyler for 18 av de 30 dyreste kommunene i landet. Fordelingen er slik: 15 kommuner svarte på undersøkelsen. 3 kommuner svarte og oversendte sin selvkostkalkyle 1 kommune svarte og hadde satt ut kalkylen eksternt uten at den var tilgjengelige på internett 1 kommune svarte og hadde satt ut kalkylen eksternt men den var tilgjengelige på internett 4 kommuner svarte og hadde selvkostkalkyle, men oversendt den ikke. De hadde heller ikke kommunens regnskap eller kalkyle på tilgjengelig på internett. 6 kommuner svarte og hadde selvkostkalkyle, men oversendt den ikke. De hadde likevel kommunens regnskap eller kalkyle tilgjengelig på internett. 15 kommuner svarte ikke på undersøkelsen 8 kommuner svarte ikke, og hadde regnskap og selvkostkalkyle tilgjengelig på internett. 7 kommuner svarte ikke og hadde ikke regnskap eller selvkostkalkyler tilgjengelig på internett Vi søkte på hver enkelt kommunes hjemmeside etter deres regnskap for 2016 for å finne selvkostkalkylen for 2016 der. Søkning etter regnskap, årsregnskap, regnskap 2016, årsregnskap 2016, selvkost, selvkost byggesak eller selvkostkalkyle ga relevante treff i mange av kommunene, men langt fra i alle. Resultatet var etter vår vurdering nedslående. Bare 13 kommuner av 30 kommuner hadde regnskapet for 2016 enkelt tilgjengelig på sine hjemmesider. Det kan naturligvis ikke utelukkes at regnskapet for 2016 likevel har vært tilgjengelig der uten at vi klarte å finne det, men vi antar at sannsynligheten er lav. Tatt i betraktning av at

23 dette er landets dyreste kommuner er dette spesielt kritikkverdig. Kommunene som vi ikke klarte å finne regnskapet til på internett er oppført i alfabetisk rekkefølge i tabell 10 under. Ingen av disse kommunene oversendte heller sine selvkostkalkyler. Tabell 10 Kommuner som ikke hadde regnskap for 2016 lett tilgjengelig på internett Asker kommune Lier kommune Lørenskog kommune Notodden kommune Oppegård kommune Sande kommune Skedsmo kommune Ski kommune Spydeberg kommune Sørum kommune Øvre Eiker kommune Ås kommune Hvordan dette forholdt seg i resten av kommunene er det vanskelig å si noe kvalifisert om, men det er kritikkverdig at det bare er 18 av de dyreste 30 kommunene som på en god og tilgjengelig måte redegjør for gebyrgrunnlaget er ikke akseptabelt. Når regelverket setter klare og tydelige krav til at selvkostkalkyle skal lages og det er vedtatt detaljerte regler for hvordan den skal settes opp er det ingen grunn til å holde resultatene utilgjengelig for innbyggerne. Det må samtidig presiseres at flertallet av disse kommunene tross alt har gjort det de skulle og lagt det åpent ut på internett. Mye tyder på at mange kommuner antagelig ikke utarbeider selvkostkalkyler slik departementet stiller krav om. Selvkostgrad og bruk av fond Der vi fant frem til kommuneregnskapet for 2016 fremkom kalkylen over selvkost som noter til årsregnskapet. I alle de kommunene vi fant regnskapet til kom dette tydelig frem. Siste regnskapsår var 2016. 18 selvkostkalkyler ble registrert i alt. Selvkostgraden mellom de 18 kommunene varierte fra 68 til 128,5 prosent. De kommunene som hadde større inntekter på tjenesten enn de hadde kostnader (hadde en selvkostgrad på over 100 prosent), satte alle av overskuddet på tjenesten i et

24 eget selvkostfond slik man etter regelverket skal. Det var Nittedal, Ringerike, Hole, Røyken, Randaberg, Frogn og Lillehammer. Tabell 11 selvkostgrad for byggesaksbehandling i kommunen før bruk av fondsmidler. Kilde: kommuneregnskapene for 2016. Hurum kommune 68,0 Drammen kommune 92,0 Våler kommune Østfold 73,7 Sandnes kommune 93,0 Enebakk kommune 75,7 Klæbu kommune 98,3 Oslo kommune 76,4 Frogn kommune 102,8 Nesodden kommune 79,9 Nittedal kommune 103,2 Fet kommune 80,7 Randaberg kommune 114,8 Bærum kommune 86,5 Lillehammer kommune 121,0 Hole kommune 88,6 Ringerike kommune 127,0 Kongsberg kommune 89,5 Røyken kommune 128,5 Av de 11 kommunene som lå lavere enn 100 prosent i selvkostgrad regnet 7 kommuner ikke underskuddet i 2016 mot et selvkostfond. Det var Hurum, Klæbu, Sandnes, Drammen Oslo, Enebakk og Våler i Østfold. De 4 som lå lavere enn 100 prosent uten å avregne underskuddet mot et selvkostfond var Hole, Bærum, Kongsberg, Fet og Nesodden. Ingen av de 18 kommunene med selvkostanalyse tok inn mer i gebyrer enn selvkost når man justerer for bruk av fondsmidler. Direkte og indirekte kostnader Tallene som ligger bak de enkle oversiktene i en selvkostkalkyle bygger på mange detaljerte vurderinger og en del skjønn. Det er disse detaljene som kan gi svar på om det er tatt med utgifter som ikke er nødvendige for tjenesten eller kostnader som ikke kan rettferdiggjøres med at tjenesten belaster andre deler av kommuneforvaltningen. De direkte kostnadene knytter seg til kostnader som er direkte henførbare til tjenesten slik som lønnskostnader. De indirekte kostnadene er slik som den andelen av administrasjonens kostnader som kan begrunnes med at selvkosttjenesten utføres og

25 lignende. I tabell 12 under er fordelingen av kostnadene i selvkostkalkylene fordelt etter direkte og indirekte kostnader. Variasjonen i hvor mye de inkluderer av indirekte kostnader i gebyrgrunnlaget er stor. Mens de to kommunene Oslo og Enebakk ikke tar noe for indirekte kostnader, krever seks kommuner at gebyrene skal dekke en kostnad der indirekte kostnader utgjør mellom 10 og 20 prosent. Tabell 12 Fordeling mellom direkte og indirekte kostnader i kommunenes selvkostkalkyle 2016. Kommune direkte kostn indirekte kostn i alt Kommune direkte kostn indirekte kostni alt Hole 80,7 19,3 100,0 Frogn 92,4 7,6 100,0 Randaberg 82,4 17,6 100,0 Fet 92,6 7,4 100,0 Våler 83,8 16,2 100,0 Klæbu 92,7 7,3 100,0 Nittedal 85,2 14,8 100,0 Lillehammer 93,7 6,3 100,0 Bærum 88,9 11,1 100,0 Nesodden 93,8 6,2 100,0 Sandnes 90,0 10,0 100,0 Røyken 94,7 5,3 100,0 Kongsberg 90,6 9,4 100,0 Drammen 95,5 4,5 100,0 Ringerike 91,4 8,6 100,0 Oslo 100,0 0,0 100,0 Hurum 91,6 8,4 100,0 Enebakk 100,0 0,0 100,0 Revisjon av selvkostkalkyler Av de 15 kommunene som svarte på spørreskjemaet svarte 8 at kommunerevisjonen hadde gjennomgått byggesaksvirksomheten. 6 svarte at revisjonen ikke hadde foretatt noen slik gjennomgang og en kommune svarte både ja og nei. Bare to kommuner oversendte revisjonsrapporter. Det var Bærum og Ås. Begge de oversendte rapportene viser at revisjonen har gått detaljert gjennom tjenesten og har en kritisk gjennomgang til om den er effektiv. Det er viktig, for i selvkostprinsippet stilles det ikke produktivitetskrav. Hovedfunnene i Bærum kommune var at kommunen ikke skilte seg negativt ut på effektivitet i byggesaksbehandlingen, men at dens regelverk var et hinder for effektiviteten og at kommunens regelverk var krevende å forenkle. Dette bygget på at mange reguleringsplaner var kompliserte og vanskelige å forholde seg til. Byggesaksbehandlingen kunne effektiviseres med elektroniske løsninger. Det sto likevel ikke noe om selvkostkalkyler eller gebyrnivå i rapporten. Rapporten er fra 2017. I revisjonsrapporten fra Ås kommune konkluderes det med at kommunen bør vurdere å innføre det elektroniske Bygg-Søk programmet, dokumentere bedre argumentasjonen som fremføres for vedtak i klagesaker som behandles i det politiske utvalget. Kommunen anbefales også å sikre at korrekte data blir oversendt til KOSTRA-

26 databasen til Statistisk Sentralbyrå. Heller ikke i denne revisjonsrapporten er selvkostspørsmålet vurdert av kommunerevisjonen. Rapporten er fra 2011. Ringerike kommune skriver at det foreligger forvaltningsrevisjonsrapporter fra Buskerud kommunerevisjon fra januar 2012 om kommunens behandling av henvendelser fra publikum, og fra 2005 om byggesaksbehandling. Rapporten fra 2005 er avgrenset å gjelde den tekniske kvaliteten på byggesaksbehandlingen, og «det er ikke vurdert om kommunen følger selvkostprinsippet ved byggesaksbehandlingen». Da heller ikke rapporten fra 2012 omhandlet gebyr ble den ikke oversendt. Hurum kommune skriver at vanlig revisor har gjennomgått selvkostregnskapet. Sande kommune skriver at de har 100% selvkostgrad, men ingen kalkyle utover det som fremgår av regnskapene. Buskerud kommunerevisjon reviderte byggesaksbehandlingen i Sande i 2016, men kostnadene var ikke del av revisjonsoppdraget. Lier kommune svarte at Kommunerevisjon har en gjennomgang av deler av virksomheten i forbindelse med årsrevisjonen. Drammen skriver at de subsidierer samlet for byggesak. Det siste 1,5 året har det vært høyere kostnader på byggesak totalt på grunn av opprydding etter korrupsjonssak. Dette er ikke knyttet konkret til saker om enebolig. Kommunerevisjonen har ikke gjennomgått med tanke på selvkost. Drammen kommune har en revisjonsrapport fra (revisjonsselskapet) BDO fra 2017 som ble oversendt. Den går ikke inn på spesifikke gebyrer, men vurderer selvkostkalkylen på et overordnet nivå. Drammen kommune skal i gang med ny kalkyle i høst. Rapporten er likevel konkret nok til å påpeke at et årsverk for mye muligens er feilført på byggesak og at det er ført for lave indirekte kostnader i selvkostgrunnlaget. I en annen kommune hadde byggesak foretatt en gjennomgang av gebyrene i 2016 med eksterne konsulenter fra et konsulentselskap som har spesialisert seg på beregning av kommunal selvkostberegning. Deres konklusjon var at kommunen ikke skilte seg ut fra sammenliknbare kommuner på landsbasis, men rapporten ble ikke oversendt. Det eneste eksemplet på en konkret analyse av selvkostkalkyler vi har funnet var fra kommunerevisjonen var Nedre Romerike Distriktsrevisjon som foretok en revisjon av selvkost i byggesaksbehandlingen i Skedsmo kommune i 2007 med det formål å undersøk om kommunen etterlevde selvkostregelverket. Der går det frem at selv om kommunen hadde innhentet og brukte profesjonelle beregningssystemer for dette formålet fra en av de store internasjonale revisjonsfirmaene fant kommunerevisjonen flere feilføringer. I dette tilfellet førte gjennomgangen til at selvkostrammen skulle vært høyere. Eksemplet viser hvor vanskelig det i praksis er å utarbeide en slik kalkyle presist og riktig. (Nedre Romerike Distriktsrevisjon 2007).