Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Fakultet for landskap og samfunn Institutt for folkehelsevitenskap 2017 Rapport Helsefremmende stedsutvikling - erfaringer fra Akershus Forfattere: Katinka Horgen Evensen, Heidi Bjøntegård, Ruth Kjærsti Raanaas
Bakgrunn for oppdrag Erfaringer fra fire helsefremmende stedsutviklingsprosjekter gjennomført i Akershus i perioden 2014-2017 danner utgangspunkt for denne rapporten gjort på oppdrag for Akershus fylkeskommune (AFK). Helsefremming gjennom kunnskapsbasert lokalsamfunnsutvikling har i det siste blitt gitt økende interesse. Da muligheten for å bli prosjektfylke for Helsedirektoratets utviklingsarbeid knyttet til «nærmiljø og lokalsamfunn som fremmer folkehelse» kom i 2015 søkte AFK om å bli med, men nådde ikke opp. Kommunene Asker, Bærum, Ski og Ås, som sammen med Skedsmo og Rælingen hadde stilt seg bak søknad, ønsket likevel å gjennomføre sine prosjekt så langt det lot seg gjøre og ideen til aktuell rapport tok form med dette som utgangspunkt. Målet var å få mer erfaringskunnskap omkring tema som helsefremmende stedsutvikling gjennom nærmiljøkartlegging og medvirkningsprosesser som grunnlag for god samfunnsplanlegging og lokalt folkehelsearbeid. Inger Johanne Strand Folkehelsekoordinator/prosjektleder, Akershus fylkeskommune 1
Forord Denne rapporten omhandler erfaringer med helsefremmende stedsutvikling og baserer seg på systematiske fokusgruppemøter med ulike aktører i kommunene involvert i aktuelle prosjekter ved bruk av metodeverktøyet Concept Mapping, samt intervjuer med prosjektledere. Rapporten gir derfor ikke en evaluering av eventuelle effekter av de ulike prosjektene, men en beskrivelse av involverte aktørers egne erfaringer og vurderinger av egnede måter å arbeide med helsefremmende stedsutvikling. Rapporten gir ikke et planfaglig perspektiv på stedsutvikling, men fokuserer på feltets folkehelsedimensjon gjennom å synligjøre både fysiske miljøkvaliteter som styrker befolkningens helse og vise ulike tiltak og virkemidler for deltakelse og engasjement i sosiale felleskap i nærmiljøet, som igjen kan relateres til helse. Analysene som rapporten bygger på ble diskutert og korrigert etter gjennomgang med Inger Johanne Strand ved Akershus fylkeskommune og prosjektlederne (informantene) høsten 2017. Takk til alle informanter, deltakere på fokusgruppemøter og til de som besvarte den nettbaserte undersøkelsen for deres bidrag. Takk også til kollegaer ved Institutt for folkehelsevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) for faglig støtte og mulighet til å benytte metodeverktøyet Concept Mapping. Katinka Horgen Evensen (Forsker, PhD, NMBU) Heidi Bjøntegård (PhD-stipendiat, NMBU) Ruth Kjærsti Raanaas (Førsteamanuensis, NMBU) 2
Innholdsfortegnelse Bakgrunn 5 Formål 6 Beskrivelse av prosjektene i Akershus 7 «Løsningsjakten» i Borgenprosjektet i Asker kommune 7 «Nærmiljøutvikling gjennom medvirkning» i Bærum kommune 8 «Bylivsprosjekter» i Ski kommune 9 «Bomiljø som fremmer livskvalitet og trivsel i Ås sentrum» i Ås kommune 10 Helsefremmende lokalsamfunn: Hva sier forskningen? 11 Helsefremmende nærmiljøkvaliteter 12 Deltakelse, medvirkning og folkehelse 16 Medvirkningsmetoder 18 Konsultasjon 18 Dialog 19 Dagsordensetting 19 Metodisk tilnærming 25 Metodeverktøyet Concept Mapping 25 Om metoden 25 Deltakere 25 Gjennomføring 26 Intervjuer 27 Resultater 29 Kjennetegn ved helsefremmende miljø 29 Faktorer som har betydning for deltakelse 30 Hvordan skape engasjement og deltakelse? 30 Erfaringer fra medvirkningsprosesser 35 Folkehelseperspektivet i planlegging og tverrfaglig samarbeid 35 Helsefremming gjennom deltakelse og medvirkning 36 Håndtering av utfordringer i medvirkningsprosesser 39 Forutsetninger for å lykkes med helsefremmende stedsutvikling gjennom medvirkning 43 Diskusjon og avsluttende refleksjoner 46 Litteraturliste 48 Vedlegg 52 3
4
Bakgrunn Helsefremming gjennom kunnskapsbasert lokalsamfunnsutvikling gis økende interesse i forskning og praktisk planlegging (Sallis m.fl., 2016; Hofstad m.fl., 2016), og Helsedirektoratet har i perioden 2013-17 drevet kompetanse- og utviklingsprogram for kommune og fylkeskommune med fokus på nærmiljømiljøkvaliteter og folkehelse (Helsedirektoratet, 2017). Et helsefremmende lokalsamfunn (Healthy City) defineres av Verdens helseorganisasjon (WHO, 2017) som et samfunn som kontinuerlig arbeider for å videreutvikle lokalsamfunnets ressurser og skape fysiske og sosiale miljøer som setter befolkningen i stand til å støtte hverandre i alle stadier av livet og utvikle sitt maksimale potensiale. I følge Verdens helseorganisasjons nettverk for helsefremmede lokalsamfunn (WHO, 2009) fremmes helse gjennom fysisk og psykososialt miljø som gir rom for rekreasjon, trygghet, sosiale møteplasser, tilgjengelighet, stolthet og kulturell identitet. Utgangspunktet er tanken om at helse og livskvalitet skapes gjennom de fysiske og sosiale relasjonene mennesker befinner seg i. Dette perspektivet reflekteres også i plan- og bygningsloven (2008, 3-1 f) og folkehelseloven (2011, 4), hvor sistnevnte bl.a. pålegger kommunen gjennom lokal utvikling og planlegging å fremme befolkningens helse, og bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller. Kommunen har ansvar for å skaffe oversikt over folkehelseutfordringer i kommunen (Folkehelseloven, 2011, 5). Oversikten er ment å fungere som kunnskapsgrunnlag for å planlegge for og legge til rette for at innbyggerne kan ha en helsefremmende hverdag gjennom tilpasning av det fysiske miljø, og mulighet for deltakelse i sosiale felleskap gjennom lokalt engasjement. Befolkningens medvirkning står sentralt i dette arbeidet, både ut i fra lov om medvirkning i plan- og bygningsloven (2008, 5-1), men også ut fra et folkehelseperspektiv der opplevelse av mulighet til å påvirke og aktivt delta i lokalsamfunnet sees som helsefremmende i seg selv (WHO, 1986; Mæland, 2010). Helsedirektoratets veivisere i lokalt folkehelsearbeid (Helsedirektoratet, 2016) anbefaler styrkebaserte tilnærminger og metoder i det lokale folkehelsearbeidet. Tanken bak er at en skal kartlegge og bygge på verdier og ressurser som allerede finnes hos innbyggerne og i lokalsamfunnet i planlegging og utviklingsarbeid. Hofstad (2014) påpeker imidlertid utfordringer rundt oversettelsesarbeidet fra mål om å styrke befolkningens helse i kommuneplanens samfunnsdel til konkrete tiltak i areal- og detaljplan. Denne rapporten vil derfor synligjøre a) helsefremmende nærmiljøkvaliteter, forstått som fysiske miljøkvaliteter som styrker befolkningens helse, og b) medvirkningsprosesser, her brukt 5
om virkemidler og tiltak for økt deltakelse og engasjement i sosiale felleskap i nærmiljøet, som sammen kan bidra i til å styrke arbeidet med helsefremmende planlegging og lokalsamfunnsutvikling. Formål Denne rapporten er gjort på oppdrag for Akershus fylkeskommune (AFK) med formål å sammenstille erfaringer fra fire kommuners arbeid med helsefremmende stedsutvikling, og å se erfaringene opp mot forskning på feltet. Rapporten fokuserer på å synligjøre helsefremmende nærmiljøkvaliteter (fysiske miljøkvaliteter som styrker befolkningens helse), og medvirkningsprosesser (virkemidler og tiltak for økt deltakelse og engasjement i sosiale felleskap i nærmiljøet) som kan bidra i til å styrke arbeidet med helsefremmende planlegging og lokal samfunnsutvikling. Rapporten er skrevet ut fra et folkehelsevitenskapelig, og ikke et planfaglig perspektiv på stedsutvikling, og retter fokus mot følgende kommunale delprosjekter i Akershus gitt fylkeskommunal støtte i perioden 2016-2017: «Løsningsjakten» i Borgenprosjektet i Asker kommune, «Nærmiljøutvikling gjennom medvirkning» i Bærum kommune, «Bylivsprosjekter» i Ski kommune og «Bomiljø som fremmer livskvalitet og trivsel i Ås sentrum» i Ås kommune. Rapporten baserer seg på fokusgruppemøter med ulike aktører i kommunene og intervjuer med prosjektledere. Rapporten gir derfor ikke en evaluering av eventuelle effekter av de ulike prosjektene, men en beskrivelse av involverte aktørers egne erfaringer med å arbeide med helsefremmende stedsutvikling. Prosjektene presentert varierer i omfang og representerer ulike måter å jobbe med helsefremmende stedsutvikling. Disse er ikke ment å settes opp mot hverandre i denne rapporten, men presenteres heller for å vise variasjonen og mulighetene som ligger i helsefremmende arbeid. Fra hver kommune presenteres erfaringer med én utvalgt metode, mens generelle erfaringer med arbeid med helsefremmende stedsutvikling presenteres og diskuteres på tvers av kommunenes prosjekter. 6
Beskrivelse av prosjektene i Akershus «Løsningsjakten» i Borgenprosjektet i Asker kommune Borgenprosjektet i Asker kommune ble igangsatt i 2014 som et områdeutviklingsprosjekt for å møte levekårsutfordringer i området. «Løsningsjakten» var en del av dette prosjektet, og bestod av en rekke aktiviteter gjennomført våren 2016 med formål å samle innspill til videre utvikling av Borgenområdet fra innbyggere, lag/foreninger og lokalt næringsliv. Borgen har en heterogen befolkning med hensyn til ulikhet i kulturell bakgrunn og ressurstilgang, og området er preget av lite kontakt på tvers av grupperingene i lokalsamfunnet (www.asker.kommune.no/samfunnsutvikling/borgenprosjektet). Samskaping var et hovedprinsipp i «Løsningsjakten». I dette prinsippet ligger det at innbyggerne sammen med kommune, politikere og næringsliv forsøker å finne løsninger på lokale utfordringer og behov. Dette innebar at mange ulike metoder og aktiviteter ble tatt i bruk for å skape dialog mellom kommune og innbyggere, i diskusjonen om Borgens framtid (Figur 1). Disse var bl.a.: «Nærmiljøkonferanse», fokusgrupper (aktiv hele livet, idrett, friluftsliv, kultur, sosiale aktiviteter, foreldrerollen, boligstruktur), «Gjestebud», konferanse med somaliske frivillige foreninger, åpen nærmiljøsentral, diskusjoner på Facebooksiden «Med hjerte for Borgen», «Barnetråkk», møter med skolenes Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU)/innbyggere/Borgen vel, Ad hoc utvalg, workshop med rådgivere og ansatte i Asker kommunes virksomheter og tjenester, «Veikartverksted» med innbyggere, lag og foreninger, lokalt næringsliv, Asker og Bærum Boligbyggerlag (ABBL) og politikere (Asker kommune, 2016a). I «Løsningsjakten» var til sammen 783 personer involvert, og til sammen 458 innspill ble tatt med inn i «Veikart for videreutvikling av Borgen». Veikartet er ment å fungere som en idébank og innspillene presenteres inn under innsatsområdene lokalsamfunnsutvikling, tjenesteutvikling og stedsutvikling. I Veikartet kommer det også fram hvilke aktører som kan realisere ulike type tiltak. Veikartet ble videre brukt som kunnskapsgrunnlag i utvikling av «Temaplan for lokalsamfunnsutvikling på Borgen 2017-2020» (Asker kommune, 2016b). I sluttrapporten er erfaringer og refleksjoner rundt prosjektet per. 2016 formulert. Aktiviteter i «Løsningsjakten» ble i igangsatt og gjennomført i regi av både ansatte i kommunen og frivillige (Asker kommune, 2016a). 7
Figur 1. Tidslinje for planlagte aktiviteter i Løsningsjakten i Borgenprosjektet i Asker kommune. Initiativ fra innbyggere gjorde at det var flere møtepunkter enn de vist i figuren som ble gjennomført. «Nærmiljøutvikling gjennom medvirkning» i Bærum kommune Bærum kommune igangsatte høsten 2016 arbeidet med å utvikle et parsellhageprosjekt på Rykkinn som et resultat av prosjektet «Nærmiljøutvikling gjennom medvirkning» (Wielunski, 2016). Utgangspunktet for nærmiljøutviklingsprosjektet var et ønske om å skape gode og trygge bomiljø for alle, i samspill med lokale lag og foreninger. Parsellhageprosjektet hadde som formål å undersøke mulighetene for å lage en parsellhage på Rykkinn etter ønsker fra flere hold, blant annet foreningen Internasjonalt kvinneforum. Parsellhageprosjektet la videre til rette for at lokale krefter kunne starte opp og drive parsellhagen. Denne prosessen ble ledet av frivillighetskoordinatoren i kommunen. I tillegg bidro en innleid konsulent med designkompetanse og erfaring fra medvirkningsprosesser. Prosjektet resulterte i stifting av foreningen «Persillehagen» i november 2016, og formålet til foreningen er formulert som «å skape en møteplass på tvers av sosiale grupper, kultur og generasjoner med grobunn i interessen for å dyrke» (www.persillehagen.no) (Figur 2). 8
Figur 2. Stiftelsen «Persillehagen» (www.persillehagen.no) er opprettet som et resultat av prosjektet i «Nærmiljøutvikling gjennom medvirkning» i Rykkinn i Bærum kommune. «Bylivsprosjekter» i Ski kommune I forbindelse med utviklingen av Follobanen og nye Ski sentrum ble prosjektet «Bylivsprosjekter» satt i gang i 2016. Prosjektet hadde som formål å skape liv og aktivitet i Ski samtidig med at byen er under store forandringer, og inneholder både midlertidige fysiske tiltak og aktiviteter i sentrum, i tillegg til mer permanente endringer (www.skiliv.no; Ski kommune, 2016). Prosjektet som helhet omfattet fem fysiske installasjoner i bymiljøet som hadde til hensikt å fungere som sosial møteplass eller stimulere til fysisk aktivitet: «Sitteboks» på øvre torg, installasjon «Kanten» i Vesteråtparken, sykkelbane i Vesteråtparken, rosa bilsykkelstativ, og hengekøyer på øvre torg. Det ble det også gjennomført tre arrangementer med samme overordnede formål. Disse var: «SKIrkus-festival», «Sted søker kunst» i Magasinleiren og «PARKing day» på nedre torg som innebar å gjøre om parkeringsplassen til park for en dag. Flere av prosjektene ble utviklet gjennom involvering av innbyggerne slik som for eksempel «Sitteboksen» som ble laget i samråd med barn og ungdom. Kommunen har involvert konsulenter og andre aktører i arbeidet slik som arkitektfirma for medvirkningsprosess og studenter fra NMBU for gjennomføring av «PARKing day», observasjon og 9
spørreundersøkelse på torget av innbyggernes meninger om sentrumsutvikling. I denne rapporten legges det vekt på utviklingen av nettsiden «www.skiliv.no» der innbyggere kan vurdere de ulike installasjonene/aktivitetene (se Figur 3.). Figur 3. Nettsiden www.skiliv.no er en side der innbyggerne kan melde inn hva de mener om Bylivsprosjekter i Ski kommune. «Bomiljø som fremmer livskvalitet og trivsel i Ås sentrum» i Ås kommune Ås kommune utarbeider i perioden 2015-18 ny områdereguleringsplan for Ås sentrum. Prosjektet «Bomiljø som fremmer livskvalitet og trivsel i Ås sentrum» ble gjennomført som en del av utredningsarbeidet, og resulterte i en boligpreferanseundersøkelse. Undersøkelsen ble gjort av Prognosesenteret og ble ferdigstilt januar 2017. Analysen var ment å fungere som innspill til planstrategiarbeidet i kommunen og tok for seg: Boligmassen fordelt på boligtyper, befolkningen fordelt på alders-, og familietyper, mobilitet, boligpriser, boligpreferanser og boligbehov (Ås kommune, 2017; Prognosesenteret, 2017). Datagrunnlaget for analysen var boligstatistikk på kommune og grunnkretsnivå i Ås kommune og en telefonundersøkelse. Telefonundersøkelsen henvendte seg til aldersgruppene 30-39 år og 55-65 år. Disse aldersgruppene ble valgt da en oftere vurderer å endre sin bosituasjon i disse livsfasene. I undersøkelsen kom det blant annet fram at gode naboer var det viktigste for å skape trivsel i bosituasjonen. For aldersgruppen 30-39 år var nærhet til natur nest viktigst, mens for aldersgruppen 55-65 år var sentralitet nest viktigst (Figur 4). 10
Figur 4. Boligpreferanser i Ås kommune 2017. Helsefremmende lokalsamfunn: Hva sier forskningen? Her presenteres forskning på sammenhenger mellom fysiske nærmiljøkvaliterer og deltakelse i lokalsamfunnet og befolkningens helse og livskvalitet. Vi tar utgangspunkt i Helsedirektoratets inndeling av helsefremmende nærmiljøkvaliteter (2014), og presenterer sentrale internasjonale gjennomganger av studier som tar for seg hva vi vet om betydningen av disse. Vi trekker også fram nyere eksempelstudier fra nordisk sammenheng. Presentasjonen av forskningen er ikke basert på en systematisk litteraturgjennomgang på grunn av feltets omfang. Se for øvrig Kiland og medarbeideres rapport (2015) for en systematisk kunnskapsoversikt over effektstudier (prospektive og eksperimentelle) av fysisk nærmiljø på helse og Millstein og Hofstads (2017) rapport om konsekvenser av fortetting for folkehelse. Denne rapporten vil fokusere på å synligjøre helsefremmende nærmiljøkvaliteter (fysiske miljøkvaliteter som styrker befolkningens helse), og medvirkningsprosesser (virkemidler og tiltak for økt deltakelse og engasjement i sosiale felleskap i nærmiljøet) som kan bidra i til å styrke arbeidet med helsefremmende planlegging og lokal samfunnsutvikling. Selv om vi her fokuserer på de fysiske miljøkvalitetene enkeltvis, er det viktig å legge merke til at helhetlige intervensjoner, som i områdeutviklingsprosjekter, der oppgraderinger av fysisk miljø gjøres i 11
kombinasjon med tradisjonelle folkehelseintervensjoner som informasjonskampanjer og aktivitetsprogrammer, har vist å ha positiv effekt både på helse og trivsel (Lorentzen m.fl., 2005; Ruud m.fl., 2016). Helsefremmende nærmiljøkvaliteter Helsedirektoratet (2014) bruker en helhetlige modell for å forstå sammenhenger mellom miljø og helse. Denne viser hvordan nærmiljø, bolig, barnehage/skole og arbeid er arenaer for sosial støtte og nettverksbygging, som igjen har betydning for levevaner og mestring som så påvirker trivsel og helse (Figur 5). Nærmiljø forstås på to nivåer; det fysiske rommet og det psykososiale rommet som opplevd trygghet og sosialt samhold. Helsefremmende nærmiljøkvaliteter som trekkes fram er: tilgjengelighet til tjenester/universell utforming, infrastruktur for aktiv transport/fysisk aktivitet, sosiale møteplasser, grønne nærmiljøer og trygge omgivelser. Figur 5. Videreutvikling av Helsedirektoratets modell (2014, basert på Dahlgren og Whitehead (1991)) med fokus på helsefremmende nærmiljøkvaliteter. Forskning på nærmiljøkvaliteter, helse og livskvalitet viser hvordan svært mange faktorer virker sammen og kan ha betydning for helseutfallet i befolkningen. Tilrettelegging av fysiske omgivelser kan ha innvirkning på opplevelse og atferd (for eksempel helseatferd som fysisk aktivitet), som igjen påvirker folks helse. Samtidig viser studier at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom objektive mål på fysisk miljø (f.eks. tilgang til grøntområder) og opplevde kvaliteter og dermed bruk til for eksempel fysisk aktivitet (Lee m.fl., 2017). Hvordan fysiske miljøkvaliteter oppleves vies mer oppmerksomhet i senere studier, og miljøopplevelse kan sees 12
som en modererende faktor på sammenhengen mellom fysisk miljø og helse. Figur 6 viser en miljøpsykologisk modell på opplevde miljøkvaliteters betydning for helse. Figur 6. En miljøpsykologisk modell for sammenheng mellom fysisk utforming av nærmiljø, opplevd miljø og helse og livskvalitet (basert på Hartig m.fl. (2014) og Lachowycz & Jones (2013)). Grønne nærmiljøer Helsegevinster av tilgang til naturområder gis mye forskningsinteresse. Forskningen tyder på at grønne omgivelser kan virke positivt på helse og livskvalitet gjennom bedret luftkvalitet, som arena for fysisk aktivitet og sosial interaksjon, og som et sted for mental avkobling (se WHO (2016; 2017) for litteraturgjennomganger). Stressreduserende effekter av natur er den helsegevinsten en finner sterkest forskningsstøtte for. Dette er viktig i planleggingssammenheng da tilgang til natur viser å ha positiv betydning særlig for psykisk helse over tid (Hartig m.fl., 2014). Hagebruk, inkludert urbant landbruk og dyrking i parsellhage er også vist å ha betydning for helse gjennom økt fysisk aktivitet, sosialt felleskap og kontakt med naturen (se metaanalyse Soga et al., 2017). Også på dette feltet finner vi de samme modererende faktorene som nevnt over, og betydningen av opplevd tilgang og miljøkvalitet synes viktig for fysisk aktivitet, helse og livskvalitet i studier gjort i Skandinavia (Toftager m.fl., 2011; de Jong m.fl., 2012). Kulturelle forskjeller i landskapspreferanser (f.eks. Buijs m.fl., 2009) og bruk av grønne nærmiljø (Figari m.fl., 2009) er imidlertid viktig å ta i betraktning ved tilrettelegging for naturopplevelse. I sin litteraturgjennomgang av tilgang til grønne nærmiljø og helse trekker Lachowycz og Jones (2013) fram viktigheten av kvaliteten på de grønne områdene for at de skal bli brukt og ha en betydning. Kvalitet bestemmes av tilgjengelighet, utforming, type vegetasjon, vedlikehold, dekke/brukstilpasning, skjerming og trygghet. I Norge er turmuligheter i naturområder nær der folk bor vist å være viktig for grad av fysisk aktivitet (Breivik og Rafoss, 2012). Epidemiologisk forskning på norske forhold viser likevel 13
ikke entydig positive sammenhenger mellom tilgang på naturområder og helse (Ihlebæk m.fl. 2017). Wilhelmsen og medarbeidere (2017) fant for eksempel at det var mer overvekt hos norske ungdommer i områder av landet med nærhet til mer naturområder. Funnet ble forklart med at nærhet til naturområder nødvendigvis ikke betyr god tilgjengelighet, tatt i betraktning norsk geografi med fjord og fjell. I en nasjonal spørreundersøkelse av foreldre kom det også fram at barn har god tilgang til naturområder, men benytter disse sjeldnere enn andre lekeområder. Mer tilrettelegging for aktiv lek i nærnatur ble derfor etterspurt (Skår og medarbeidere, 2014). Fra et planleggingsperspektiv synliggjør studiene viktigheten av å tilrettelegge for aktivitet der folk bor. Se for øvrig nettportal for oversikt over norsk forskning på sammenheng mellom natur og helse (https://www.nmbu.no/en/nature-and-health). Sosiale møteplasser Tilgang på sosiale møteplasser i nærmiljøet er viktig for å bygge nettverk og sosial støtte (Eicher og Kawachi, 2011). Opplevd sosial støtte, og det å ha gode sosiale relasjoner har betydning for livskvalitet og helse (Barstad og Sandvik, 2010). Studier viser også sammenheng mellom nabolag med høy sosial aktivitet og bedre mental helse (se Diez Roux og Mair (2010) for en litteraturgjennomgang). I en oversiktsstudie over utforming av gater og veiers betydning for lokalt engasjement og sosial aktivitet ble følgende trukket fram: estetikk og vedlikehold, grønne omgivelser, aldersvennlige rom, mulighet for å gå framfor å kjøre (gangbarhet), blanding av funksjoner, befolkningstetthet, saktegående trafikk, egenart ved sted/kunst og kulturarv, og opplevd trygghet (Hassen & Kaufman, 2016). Urban designteori byr på mange fysiske grep for å skape sosial aktivitet i offentlige byrom (se f.eks. Gehl og Svarre, 2013). Innen urban designteori beskrives gode byrom for folk ved at de preges av variasjon, korte avstander og lav hastighet. Aktive fasader på gatenivå med butikker og matservering, utsikt og at det er enkle å orientere seg trekkes også fram (Sirowy, 2015). Det fysiske miljøet bør ha naturlige møteplasser som parker og plasser der tilfeldige møter kan oppstå og være utformet slik at en kan velge om en vil være aktivt sosial eller observerende (Gehl og Svarre, 2013). Spredt bebyggelse (urban sprawl) og bilbaserte miljøer er i enkelte studier vist å minske sjansen for tilfeldige møter (Eicher og Kawachi, 2011). Viktigheten av å skape gode sosiale møteplasser står sterkt innen design og planlegging, men at disse plassene faktisk oppleves som tilgjengelig for alle er avgjørende for at det skal styrke befolkningens helse (Kochtitzky, 2011). Se prosjektet Stedsutvikling Medvirkning Sosiale møteplasser (SMS, Svetoft, 2013) med erfaringer fra Kristiansand og Fredrikstad kommune. 14
Infrastruktur for fysisk aktivitet/aktiv transport Nærmiljøets fysiske utforming kan påvirke muligheten for å være fysisk aktiv i hverdagen (Sallis m.fl., 2006). Et mål på områdes gangbarhet (walkability) kan gis ved å bestemme grad av tre faktorer: tetthet av bebyggelse, veinettets sammenkobling (connectivity) og blanding av næring og bolig. Gangbarhet har blitt vist å ha betydning for fysisk aktivitet/aktiv transport og ha innvirkning på helseindikatorer slik som overvekt (Frank m.fl., 2006). I en nyere studie gjort i 14 byer viste boligtetthet, sammenkobling i veinett, offentlig transport og antall parker, men ikke funksjonsblanding (land use mix) og avstand til offentlig transport, å være relatert til fysisk aktivitet (Sallis m.fl., 2016). Videre har studier vist en samvariasjon mellom gangbarhet og folks sosiale aktivitet (sosial kapital) (Rogers m.fl., 2011). Det er imidlertid vanskelig å påvise direkte årsakssammenhenger mellom bygd miljø og gangbarhet (se Talen m.fl. (2013) for en litteraturgjennomgang). Faktorer som kan moderere forholdet mellom bygd miljø og fysisk aktivitet, er for eksempel vist å være det å ha noen å gå sammen med og vaner i omgangskretsen (Vistad og medarbeidere, 2014). Adkins og medarbeidere (2017) påpeker også betydningen av sosioøkonomisk kontekst og opplevelse av sosial eksklusjon som mulige barrierer for fysisk aktivitet i nærmiljøet. Forskningsprosjektet NÆRTUR studerer i dag bruk av nærmiljøet for tur og fysisk aktivitet i norske kommuner (Thoren m.fl., 2015) og har blant annet funnet at veinettet i nærmiljøet er like mye brukt for tur som naturpregete områder. I forskning på nærmiljøets betydning for barns fysiske aktivitet og utfoldelse, trekkes tilgjengelighet til tjenester og fasiliteter for barneaktivitet, samt foreldres opplevde trygghet fram som viktig (se litteraturgjennomgang Hayley m.fl., 2015). En norsk studie fant at variert landskapsform og antall fasiliteter for fysisk aktivitet gav utslag i ungdoms aktivitetsmønstre og bruk av uteareal, men ikke mengde fysisk aktivitet (Aradi m.fl., 2015). Trygge omgivelser Opplevd trygghet i offentlig rom og grøntområder er avgjørende for at befolkningen skal ferdes fritt og bruke rommene for aktiv transport, fysisk og sosial aktivitet og rekreasjon. En gjennomgang av forskning på fysisk utforming av utemiljø og redsel for kriminalitet viser at belysning, gode siktlinjer og oversikt, vegetasjonstetthet og høyde, overvåking (å kunne bli sett av andre/eyes on the street), vedlikehold og lett bevegelighet (mindre bratt, strøing om vinteren etc.) er fysiske trekk ved miljøet som påvirker opplevd trygghet (Maruthaveeran & van den Bosch, 2014). 15
I en norsk intervensjonsstudie fant en at utbedring av siktlinjer ved en gangvei i en offentlig park bidro til økt opplevd trygghet blant kvinner (Evensen m.fl., 2016). Boverket (2010) i Sverige beskriver nyttige retningslinjer for planlegging for opplevd trygghet basert på forskning om kjønnsforskjeller i opplevd trygghet. Crime Prevention Through Environmental Design (CPTED) (Cozens og Love, 2015) er også en egnet planleggingsstrategi benyttet i store deler av Europa for å forebygge kriminalitet som bygger på miljø- og atferdspsykologi og som benytter seg av denne type kunnskap. Tilgjengelighet til tjenester og universell utforming Tilgjengelighet til tjenester (butikker, offentlige kontorer etc.) og universell utforming av nærmiljøet er også viktig for å sikre deltakelse, inkludering og trivsel (Helsedirektoratet, 2014). Økt fortetting kan sees som et gode ved at det kan øke folks tilgjengelighet til tjenester, men sammenhengen mellom fortetting og tilfredshet er vist å være mer sammensatt (Millstein og Hofstad, 2017). Forskning fra Finland viste for eksempel at tetthet i bebyggelse gav kortere avstand til tjenester. Samtidig gav økt tilgjengelighet utslag i bedre opplevd nabolagstilfredshet i urbane områder, mens den sank i sub-urbane områder. Det kan tyde på at opplevelse av nabolagstilfredshet er mer kontekstavhengig (Kytta m.fl., 2015). I Norge er det satt som mål at landet skal være universelt utformet innen 2025. Med dette menes at produkter og miljøer skal være utformet på en måte som gjør at de kan brukes av alle (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2016). Universell utforming har som formål å sikre deltakelse for alle aldersgrupper og ulike bevegelsesutfordringer og dermed øke livskvalitet og helse (Lid & Søbstad, 2013). Veiledere for universell utforming gir faglige råd til utforming av offentlige uterom som er relevante i nærmiljøutvikling (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2016; Statens vegvesen, 2015). Deltakelse, medvirkning og folkehelse I Norge er deltakelse i lokalsamfunnet i form av medlemskap i lag/foreninger og/eller politisk aktivitet forbundet med bedre helse (Barstad og Sandvik, 2015). Deltakelse i lokale aktiviteter rettet mot bevaring av miljø- og kulturarv har blant annet vist å gi bedret opplevd helse blant deltakere (se Husk m. fl., 2016 for en litteraturgjennomgang; Power & Smyth, 2016). Samtidig er det vist en klar sammenheng mellom deltakelse og sosioøkonomisk status (Barstad og Sandvik, 2015). Ottawa-charteret for helsefremming (WHO, 1986) setter søkelys mot 16
betydningen av sosial rettferdighet og likhet for folks helse, og lik mulighet for deltakelse er avgjørende for å utjevne sosiale forskjeller i helse. På lokalsamfunnsnivå brukes begrepet sosial bærekraft for å beskrive en utvikling som tar mål av seg å sikre lik tilgang på tjenester og goder som bolig, kulturtilbud og grøntområder, og å stimulere til sosial og politisk deltakelse (Hofstad, 2015). Et samfunns sosiale bærekraft sees ifølge Hofstad (2015) i økende grad i sammenheng med folkehelse og antas å henge sammen med sosial samhørighet og inklusjon. Dempsey og medarbeidere (2011) beskriver sosial bærekraft ved hjelp av fem dimensjoner: mulighet for sosial interaksjon, deltakelse i grupper og nettverk i nærmiljøet, stabilitet i nærmiljøet, stolthet og tilhørighet og trygghet og sikkerhet. I sammenheng med helsefremmende stedsutvikling står stedstilhørighet sentralt og kan forstås som de emosjonelle båndene som knyttes mellom mennesker og et bestemt sted (Mihaylov og Perkins, 2014). Å styrke stedstilhørighet er derfor et mål i folkehelsearbeid (Helsedirektoratet, 2014). Mye tyder på at det å engasjere seg i nærmiljøet styrker stedstilhørighet. Områder med sosiale utfordringer og lite lokalt engasjement kan være sårbare i møte med utfordringer og befolkningen kan ha svak stedstilhørighet på grunn av høy inn- og utflytting (Lund, 2014). Å styrke nettverk som kan ha en pådriverrolle i utviklingen i områdene vil være viktig. I dag beskrives empowerment som styrking eller myndiggjøring av grupper eller hele lokalsamfunn slik at de bedre kan arbeide for sine interesser (Mæland, 2010). Tilrettelegging for åpne og inkluderende medvirkningsprosesser er avgjørende for å styrke særlig utsatte gruppers mulighet for deltakelse (Mæland, 2010; Klausen m.fl., 2013), og har vist seg å være helsefremmende i seg selv (Baba m.fl., 2017). Medvirkningsprosesser er også viktige arenaer for å skape dialog mellom grupper og for å utvikle nye ideer og lære av hverandre (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2014). På den måten kan en bygge tillit til det politiske systemet og lokalsamfunnet som også har betydning for befolkningens helse (Barstad og Sandvik, 2015). I medvirkningsprosesser er rekruttering av mennesker fra alle befolkningsgrupper en utfordring. For å løse representativtetsproblemet i medvirkning, må en finne kontekstavhengige løsninger, men mange gode metoder for å få til bred deltakelse i nærmiljøutvikling er tilgjengelig. Å ha medvirkningskompetanse forstås i denne sammenheng som kompetanse i organisering av medvirkningsprosesser, valg og bruk av medvirkningsverktøy, analyse av informasjon om befolkningens ønsker og behov, informasjonsformidling og kontakt med innbyggerne. 17
Medvirkningsmetoder Basert på Arnsteins medvirkningsstige kan medvirkning deles inn i ulike typer deltakelse avhengig av grad av involvering: konsultasjon, dialog, dagsordensetting og medstyring, der den siste gir innbyggerne mulighet til å påvirke myndighetenes beslutninger direkte gjennom råd (Klausen m. fl., 2013). I denne rapporten vil vi se på eksempler på bruk av konsultasjon, dialog og dagsordensetting (se Tabell 1), og presenterer her hvordan utvalgte metoder ble brukt i prosjektene i Akershus (Boks 1-4), før vi ser på kommunenes mer generelle erfaringer knyttet til det å drive medvirkningsprosesser (se Resultater). Vi anbefaler NIBR-rapporten Medvirkning med virkning? (Klausen m.fl., 2013) for en oversikt over de mest brukte medvirkningsmetodene i Norge, Svetofts (2013) erfaringsrapport fra Stedsanalyse Medvirkning Sosiale møteplasser (SMS-prosjektet), Ungdomstråkk (Hagen m.fl., 2016), og Håndbok fra Groruddalssatsingen 2007-20016, 1-3 (Oslo kommune, 2016) for videre gjennomgang av ulike metoder. Tabell 1. Eksempler på medvirkningsmetoder. Medvirkningsmetode Rekruttering Initiering Konsultasjon Innbygger-/brukerundersøkelse Invitasjon/utpeking Ovenfra Høringer Selvrekruttering Ovenfra Folkemøte Selvrekruttering Ovenfra Dialog Gjestebud Invitasjon/utpeking Ovenfra Framtidsverksted Invitasjon/utpeking Ovenfra Evaluering av tiltak Utpeking/selvrekruttering Ovenfra E-dialog Selvrekruttering Nedenfra Dagsordensetting Idedugnad Utpeking/selvrekruttering Ovenfra Barnetråkk Utpeking (barn og unge) Ovenfra Bildestemmer/ Photovoice Utpeking/invitasjon Ovenfra Nærmiljøvandring Invitasjon Ovenfra Innbyggerinitiativ Selvrekruttering Nedenfra Konsultasjon Metoder som kun innhenter informasjon om innbyggernes meninger kan betegnes som konsulterende. Disse brukes gjerne i forbindelse med enkeltsaker der en ønsker å få kjennskap til innbyggernes eller enkeltgruppers meninger, ønsker eller holdninger til en saken. Konsultasjonen kan foregå gjennom utpeking (representativt utvalg av befolkningen) eller åpen 18
invitasjon til å bidra. Eksempler på konsultasjon som medvirkningsmetode er innbyggerundersøkelse og brukerundersøkelse (se Boks 1, Ås kommune). Metoden er enkel å gjennomføre, men krever at en har de rette verktøyene for analyse og framstilling av resultater. Det er viktig å kunne se potensialet i innbyggerundersøkelser også som en måte å informere befolkningen om ulike gruppers syn på ulike forhold. Undersøkelser kan brukes som grunnlag for diskusjon i folkemøter om lokalmiljøets framtid og gi et utgangspunkt for dialog mellom ulike grupper. Folkemøter og høringer kan også fungere konsulterende om en kun innhenter informasjon om innbyggernes holdninger til en sak muntlig/skriftlig. En ulempe med folkemøte og høringer er at de ikke fanger bredt da mange opplever at det er høy terskel for å stille eller ta ordet på slike møter. Konsultasjon som metode initieres ovenfra, det vil si fra myndighetens side. Dialog Dialogbasert deltakelse betegner metoder der en setter i gang samtale/kommunikasjon mellom innbyggere og myndighet eller innbyggere imellom om et tema med betydning for planlegging. Gjestebud (se Boks 2, Asker kommune) er en metode der enkeltpersoner inviterer venner og bekjente, eller andre, hjem til seg eller annet uformelt sted for å diskutere et tema, for så å gi tilbakemelding til kommunen. Et annet eksempel er «Evaluering av tiltak» (se Boks 3, Ski kommune), der kommunen ber om tilbakemelding eller vurdering av et tiltak som er gjennomført i kommunen for så å kunne ta stilling til om tiltaket bør videreutvikles eller utføres. En fordel ved begge disse metodene er at de er uformelle og på den måten lettere kan treffe og få innspill fra de som ikke ønsker å gå på offentlige møter. En annen variant av dialogbasert deltakelse er «framtidsverksteder» der kommunen inviterer til workshop/ideverksted hvor de kan gå mer direkte i dialog med innbyggerne ved å utfordre dem til å tenke kreativt og konkretisere ulike ønsker og ideer for videre utvikling av prosjekt eller tiltak i nærmiljøet. Dagsordensetting Neste nivå på deltakelsesstigen er dagsordensetting der kommunen aktivt går ut og innhenter informasjon om enkeltgruppers bruk av, preferanser og ønsker for nærmiljøet. Her er det deltakende gruppe som setter agendaen for hva som er viktig. Et eksempel på en metode er Barnetråkk (www.barnetrakk.no) som er et digitalt verktøy brukt i undervisningssammenheng. Verktøyet tillater barn og unge å registrere og kartfeste bruk av og ønsker for nærmiljøet som igjen sendes til planavdeling i kommunen. Metoden kan fungere både som del av demokratiopplæring i skolen og som et verktøy for dagsordensetting i 19
medvirkningssammenheng. Nærmiljøvandringer med bestemte grupper i regi av kommunen kan også brukes for å samle inn stedsbestemt informasjon og gi disse gruppene mulighet til å sette dagsorden for hva som er viktig for videre utbedringer. «Photovoice» er en tredje metode som gir deltakerne mulighet til å sette dagsorden (Warne m.fl., 2012; se eksempel på bruk: Lieblein, 2016). Deltakerne får i oppgave å ta bilder relatert til tema som ønskes belyst, og gis på den måten mulighet til å identifisere det som er viktig for dem. Videre, brukes disse bildene som utgangspunkt for dialog mellom de ansvarlige for undersøkelsen og deltakerne. I Boks 4 (Bærum kommune) presenteres et eksempel på dagsordensetting gjennom idédugnad og verksted for å videreutvikle et innbyggerinitiativ ved hjelp av tilrettelegging fra kommunens side. Metoder som baserer seg på dagsordensetting har den fordelen at de kan få tydeligere fram de tema det søkes kunnskap om, enten det er personlige eller samfunnsmessige forhold. Særlig ved bruk av «photovoice» kan kombinasjonen av veldig konkrete motiv, og fortellingene og tolkningene som skapes i dialogen omkring bildene, gi en unik mulighet til å skape og dele kunnskap omkring tema og bidra til kritisk refleksjon. Deltakerne gis på denne måten en mer aktiv rolle i å utforske hva som er utfordringen og hvordan finne gode løsninger. Boks 1-4 presenterer hvordan utvalgte metoder ble brukt i prosjektene i Akershus og prosjektledernes erfaringer med disse. 20
1. Konsultasjon: «Boligpreferanseundersøkelse» Ås kommune I prosjektet «Bomiljø som fremmer livskvalitet og trivsel i Ås sentrum» i Ås kommune var formålet å få innsikt i hva slags boligpreferanser befolkningen har og få innspill i pågående sentrumsutvikling. Prosjektleder fortalte om utfordringer med hensyn til boligsammensetning i sentrum. De seneste årene med fortetting og utbygging av leiligheter i sentrum gjør at det er hovedsakelig de eldste aldersgruppene som ønsker å bo der, samt at mye midlertidig utleie gjør det vanskelig å skape gode nabolag. Spørsmålet kommunen har stilt seg er hvordan en kan sørge for at andre aldersgrupper også ønsker å flytte til sentrum. Det ble valgt å gjøre en spørreundersøkelse om boligpreferanser for å avdekke behovene til aldersgruppene 30-39 år og 55-65 år. Prosjektleder fortalte at telefonundersøkelse ble valgt for å få til en rask prosess der de kunne få på plass en rapport som kunne være en del av utredningsarbeidet for ny områdereguleringsplan. Erfaring fra folkemøter og andre arrangementer i regi av kommunen var at det stort sett er de eldre som kommer, og prosjektgruppen opplevde at de visste mye om behov hos gruppen over 65 år allerede. Prosjektleder påpekte videre at gruppene som ble undersøkt var valgt for å utvide forståelsen for befolkingens boligbehov i framtiden. Det var også åpne spørsmål i undersøkelsen slik at det var mulighet til å komme med egne innspill. Prosjektleder forstår resultatene som at landlige omgivelser, enebolig på bakkeplan, nærhet til skole og barnehage er viktig for gruppen 30-39 års opplevde livskvalitet (se Ås kommune, 2017). De er ikke så opptatt av å bo i nærheten av butikker, men gjerne i nærhet til kollektivtransport. Gruppen 55-65 år er opptatt av sentralitet og vil gjerne bo i leilighet. Rapporten har derfor vist og skapt diskusjon om hvordan en kan skape boområder som består av litt mer grøntområder, lekeplasser, mer nærhet til naturen og litt lavere bebyggelse for å få den yngre aldersgruppen til å flytte til sentrumsområdet. Prosjektleder er opptatt av at rapporten har vist at hvis det bygges slik det i utgangspunktet er tenkt med mye leiligheter, så vil det bli en homogen eldre gruppe som bor i sentrum: «det må vi være bevisst på at ikke skjer, at det ikke bare blir én gruppe. Vi må sørge for at vi får et mer levende sentrum, slik at det ikke er helt dødt etter kl. 17.00.» «Vi må tenke hvordan vi også kan få de yngre til å ønske flytte til sentrum. De helt unge ønsker også leiligheter, mens gruppen som har små barn ønsker en annen type bolig. Så det er en erfaring som gjør at vi må tenke litt annerledes om hvilke områder vi skal bygge og hva vi skal ha av fasiliteter. Kanskje tenke litt annerledes enn det som var tenkt i utgangspunktet.» Undersøkelsen gav både forventede og uventede resultater. Gjennomgangen av statistikken avdekket at mye av tilflyttingen var fra omkringliggende kommuner, noe de ikke var klar over. Dette gjorde dem nysgjerrige på å finne ut mer om også deres boligpreferanser og motivasjon for å flytte til Ås, og skulle gjerne ha fått spurt om dette også i en utvidet undersøkelse. Prosjektleder påpeker at hensikten og nytten av rapporten har vært å sikre mer fokus på brukerperspektivet i utredningsarbeidet for sentrumsutviklingen: «Da er det fint å ha en slik undersøkelse i ryggen og understøtte, slik at det ikke bare blir synsing fra kommunens side. ( ) Det er viktig at politikerne ser på den som et viktig dokument, fordi det er de som har beslutningsmyndigheten. De savnet (i utgangspunket informasjon om) blant annet dette med livskvalitet». 21
2. Dialog: «Gjestebud» Asker kommune Som del av «Løsningsjakten» i Asker kommune ble Gjestebud brukt som en av flere medvirkningsmetoder. Innbyggerne ble oppfordret gjennom en «Nærmiljøkonferanse» til å invitere hjem til seg de de måtte ønske til et måltid der temaet «naboskap» skulle tas opp. Ved å melde seg som gjestebudsvert kunne de hente ut varer for inntil 1000 kr. på den lokale matbutikken. Gjestebudene skulle gjennomføres i en periode på halvannen måned, men denne perioden ble utvidet på grunn av bred forespørsel. I løpet av gjestebudet skulle deltakerne definere hva godt naboskap var for dem, rangere naboskapet på en skala fra 1-10 og finne ut hva som ville vært annerledes hvis naboskapet hadde vært ett eller to hakk bedre på skalaen. Metoden er basert på en løsningsfokusert tilnærming (LØFT-metodikk; Idébanken, 2017) der en får fram de positive forskjellene i en konstruktiv løsningsdiskusjon. Rangeringene og forslagene de kom til ble levert tilbake til «Løsningsjakten». Det ble gjennomført til sammen 22 gjestebud for, ifølge prosjektleder, folk i alle aldersgrupper og med ulik kjennskap til hverandre: «De minste var kanskje 4-5 stykker og de største var ett eller annet sted mellom 15-20 deltakere. Det var gjestebud med 12- åringer, med ungdommer, og med 80-åringene og alt i mellom. Noen inviterte sine vennepar til middag, mens andre inviterte oppgangen fordi de i oppgangen har egentlig aldri snakket sammen.» Det ble også arrangert gjestebud med tolk. Gjestebud som metode ble beskrevet som en effektiv metode for å engasjere innbyggerne og å få innspill fra de som vanligvis ikke deltar i kommunale medvirkningsprosesser. Prosjektlederen beskrev at gjestebudene fikk satt i gang ytterligere selvorganiserte aktiviteter for å bedre nabolaget: «Vi så veldig fort ( ) at dette nok kunne ha en annen type effekt også. Og ut av de gjestebudene så har det jo vært nabofester, sykkelverksteder, oppgangsansvarlig, osv. Det har skjedd veldig mye. Fordi når folk fikk konkretisert hvor lite som skulle til for at nabolaget skulle bli enda litt bedre, så begynte ting å skje.» Prosjektlederen påpekte at de hele veien understreket overfor gjestebudsarrangementene at det viktigste for dem var å få tilbakemelding på deres syn på nabolaget. 22
3. Dialog: «Nettbasert tilbakemelding på fysiske tiltak og aktiviteter i sentrum» (www.skiliv.no) Ski kommune I forbindelse med «Bylivsprosjekter» utviklet Ski kommune ved folkehelsekoordinator og prosjektleder nettsiden «www.skiliv.no» i samarbeid med konsulentfirma. På nettsiden kan innbyggerne vurdere de ulike installasjonene og aktivitetene i «Bylivsprosjekter» ved hjelp av emoticons, samt legge igjen egne kommentarer (se Figur 3). Undersøkelsen kan gjøres på mobiltelefon på stedet. På siden får brukeren også opp samlet resultat på vurderingene fordelt etter innsendernes aldergrupper. Nettsiden ble lansert på plakater på «Bylivsprosjekter», på Facebook, på nettsidene til kommunene, og i lokalavisa. Prosjektleder ser fordeler ved den nettbaserte undersøkelsen ved at det forenkler datainnsamling, og vurderer nettsiden som en god måte for folk å delta på. I den aktuelle perioden fikk de inn 5-600 svar, ifølge prosjektleder. Hun synes det virker som om undersøkelsen oppleves relevant for befolkningen: «den blir jo veldig fysisk i og med at du får gi tilbakemelding på en fysisk installasjon som du står foran.» «Bylivsprosjekter» har vist at innbyggerne bryr seg og at det gjør at de ønsker å gi tilbakemelding. Kommunen hadde ikke benyttet den type undersøkelse før, og prosjektleder var til å begynne med redd for at folk kunne være lei brukerundersøkelser som dukker opp i mange andre sammenhenger i hverdagen. Erfaringen var likevel at når henvendelsen kommer fra kommunen, oppleves det annerledes og folk ønsker å melde inn synspunkter. Med det høye antallet tilbakemeldinger påpeker prosjektleder: «Folk har jo brukt den og om folk ikke har brukt den så har de registrert at det har vært en mulighet». Nettsiden er en av mange medvirkningsmetoder og aktiviteter er i «Bylivsprosjekter», og prosjektleder erfarer at innbyggerne fanger opp dette som en mulighet for medvirkning: «Det tror jeg folk registrerer, mer eller mindre ubevisst. ( ) jeg har tro på at summen (av aktiviteter og metoder) viser at dette er en kommune som ønsker å være i dialog med innbyggerne sine.» Ved utviklingen av siden henvendte de seg ikke spesielt til en målgruppe, men de ser potensiale for å utvikle den i samråd med enkeltgrupper som for eksempel videregående elever i neste omgang. Aktivitetene i «Bylivsprosjekter» er samtidig i stor grad rettet mot småbarnsfamilier da barn har en viktig plass i bybildet, ifølge prosjektleder. Tanken har vært at foreldrene kan svare på undersøkelsen på mobiletelefonen mens barna benytter seg av aktivitetene som «Sitteboksen» og sykkelbanen i Vesteråtparken. Prosjektgruppen har diskutert om de burde utvide nettsiden til flere funksjoner som ved å benytte plattformen til å gi tilbakemelding og informasjon om det som skjer videre, for eksempel politisk behandling. Prosjektleder påpekte i den sammenheng at det er en grenseoppgang om hva som skal være på kommunens nettside, og på slike prosjektsider. Resultatene fra undersøkelsen på nettsiden inngår i en evalueringsrapport av 2016- prosjektene med forslag til nye prosjekter i 2017 (Ski kommune, 2016). Prosjektleder påpekte at de ikke hadde behøvd å evaluere prosjektene på denne måten, men så en fordel ved dette og håpet de ville klare å formidle evalueringsrapporten på en god måte i forkant av politisk behandling. 23
4. Dagsordensetting: «Idéverksted med designer» Bærum kommune I etablering av parsellhagen på Rykkinn i Bærum kommune samarbeidet prosjektlederen med en konsulent med designkompetanse og erfaring fra medvirkningsprosesser. Sammen arrangerte de først et åpent møte på Rykkinn fritidshus der de inviterte til informasjons- og inspirasjonskveld for etablering av parsellhagen. Tjue personer deltok fordelt på to idéverksteder. På idéverkstedene ble det brukt både spørreskjema og praktiske oppgaver for å få tak i deltakernes ønsker for en parsellhage. Bruk av spørreskjema viste seg uhensiktsmessig på grunn av språkbarrierer, og ble raskt byttet ut med mer bruk av visuell inspirasjon og praktiske oppgaver. På første verksted ble deltakerne delt i grupper og fikk utdelt en mengde bilder av parsellhager. De skulle velge ut tre stykker, skrive ned hva de ønsket for en parsellhage og deretter diskutere beliggenhet. Prosjektleder fortalte at deltakerne visste godt hva de ønsket å få ut av en parsellhage, og de hadde også mange formeninger om egnede tomter, solforhold og dyrking. Utfordringen var knyttet til forståelse og kjennskap til verktøy og begreper for å komme fram til hvordan parsellhagen skulle bli. De brukte derfor mye tid på visualisering i planleggingsarbeidet. Mellom de to verkstedene var prosjektgruppa ute og målte opp tomta og designeren lagde tegninger i skala og klippet ut parseller i ulike kvadratmeterstørrelser. Deltakerne fikk også figurer som representerte ulike elementer som kompost, pynt og sosiale steder i ulike farger. Ved hjelp av kart og gjennomsiktig papir lagt over, kunne deltakerne tegne og teste ut med de ulike figurene hvordan de ville ha det og hvor store parseller de ville få plass til. Formålet med å jobbe på denne måten har ifølge prosjektleder, ikke bare vært å få tak i deltakernes mening og å få til en god plan, men også å kunne bruke det til å lære om fysisk planlegging og bruk av kart: «Det har vært veldig visuelt. Vi har printet ut gigantiske kart hvor folk har sittet (og vurdert ulike tomter), og det har vært kjempe vanskelig for folk. Men det er noe som Else (designer) er veldig opptatt av at vi skal gjøre riktig, at det skal gi en merverdi av det. At hun skal ikke gjøre det så enkelt at man faktisk ikke lærer noe av det.» Prosjektleder forteller at hun og designeren har hatt mange diskusjoner omkring kartforståelse. Hun ser stor nytte i å bruke designere inn i medvirkningsprosjekter, men påpeker hvor viktig det er at også de omsetter sin fagkunnskap på en måte som er forståelig for utenforstående: «For eksempel i en arkitekttegning så tegner man trær som rundinger i forskjellige størrelser og da blir jeg veldig forvirret. Hvorfor er det forskjellige størrelser? For jeg tror at alt er så korrekt, fordi det er i skala». I Bærum kommune beskrev prosjektleder at designeren har vært uunnværlig for å få gjort opptegningen av tomta i riktig skala, men også hvordan hun hadde nytte av og lærte av å jobbe kreativt sammen med en designer: «Så sånn sett så har hun en kompetanse som jeg ikke har, (og gjør et arbeid) som jeg ikke kunne gjort alene. Men jeg kan helt klart ta med meg noen triks». Hun oppsummerer med at samarbeidet med designeren i dette prosjektet har åpnet opp for nye og nyttige måter å jobbe med medvirkning: «Det går veldig mye på visuell inspirasjon. Og det er sånn man ikke tenker på i det hele tatt i kommunal medvirkning.» 24
Metodisk tilnærming Datainnsamlingen til denne rapporten ble gjort gjennom fokusgruppemøter basert på metodeverktøyet Concept Mapping (CM), og intervju i samarbeid med AFKs folkehelsekoordinator og prosjektlederne i de fire deltakende kommunene Asker, Bærum, Ski og Ås. Prosjektet ble meldt inn og anbefalt av NSD 24.11.2016 (se Vedlegg 1). Metodeverktøyet Concept Mapping Om metoden Concept Mapping (CM), eller «begrepskartlegging» er en utforskende og induktiv tilnærming til å forstå en eller flere gruppers opplevelse og erfaring med et tema eller problemområde. Datainnsamlingen gjøres stegvis gjennom en prosess der kvalitative og kvantitative metoder kombineres (Kane & Trochim, 2007). Datainnsamling skjer først gjennom systematiske fokusgruppemøter med moderator hvor det blir generert idéer og utsagn. Fokusgruppemøte som form skaper diskusjon og mulighet for erfaringsutveksling. En ekstra fordel ved det systematiske fokusgruppemøtet med moderator er at deltakerne sikres taletid og alles perspektiver kan komme fram. Videre blir utsagnene kategorisert og vurdert av deltakerne selv, og eventuelt andre aktuelle grupper. Resultatene fra en CM kan brukes som veiledende i videre planlegging, og er ofte blitt brukt i planlegging av folkehelsearbeid og lokalsamfunnsutvikling tidligere (Stankov, Howard, Daniel & Cargo, 2017). Deltakere Generelle erfaringer omkring helsefremmende stedsutvikling og medvirkning ble samlet inn ved hjelp av CM fra prosjektledere, innbyggere og sentrale aktører i kommunene. I alt ble seks systematiske fokusgruppemøter gjennomført i perioden desember 2016 til januar 2017, med til sammen 24 deltakere, hvor 21 var kvinner, aldersgruppene 20-60 år var representert og to deltakere hadde ikke-vestlig kulturbakgrunn (Tabell 2). Første fokusgruppe bestod av prosjektledere og medarbeidere fra de fire prosjektkommunene. Videre ble det arrangert ett fokusgruppemøte i hver kommune. Hensikten var i utgangspunktet å få med 4-5 innbyggere/representanter for lag og foreninger som hadde vært involvert i prosjektene. Dette lot seg ikke gjøre i to av kommunen der medvirkningen hadde foregått anonymt (Ski og Ås) og kommunalt ansatte innen folkehelse/planlegging ble derfor invitert inn her i stedet (se Vedlegg 2 for informasjonsskriv og samtykkeskjema). 25
Tabell 2. Oversikt over bakgrunn til deltakere på fokusgruppemøtene. Deltakere på seks systematiske fokusgruppemøter Antall (n=24) Prosjektleder/medarbeidere 9 Ansatte i kommune innen folkehelse/planlegging 8 Innbyggere/representanter for lag/foreninger 5 Masterstudenter i folkehelsevitenskap 2 Gjennomføring Rapportens førsteforfatter fungerte som moderator i fokusgruppemøtene. I hvert møte ble det organisert en systematisk idémyldring omkring to fokussetninger. Fokussetningene var utviklet for å kunne fange opp erfaringer med helsefremmende stedsutvikling. Den første fokussetningen var ment å få tak i kjennetegn på et helsefremmende miljø og lød som følger: «Et miljø kan virke helsefremmende når». Den andre fokussetningen hadde til hensikt å generere idéer og samle erfaringer om både hemmere og fremmere for deltakelse i stedsutvikling: «Faktorer som har betydning for at innbyggerne i vår kommune engasjerer seg i nærmiljøutvikling er». Etter først å ha fått noen minutter til å tenke og skrive ned ideer ble, idéene presenterte i plenum én og én der ordet gikk på rundgang styrt av moderator. Nye idéer som kom opp i løpet av denne gjennomgangen ble også tatt med. Moderatoren skrev ned alle idéene som utsagn fortløpende og sjekket ut med informantene at det var forstått rett, samt oppfordret til videre konkretisering. Den første fokussetningen som omhandlet kjennetegn ved helsefremmende miljø fikk til sammen 73 unike utsagn på tvers av fokusgruppemøtene. Etter en kvalitativ innholdsanalyse av materialet ble antall utsagn redusert til 63 og plassert i åtte navngitte tema. Den andre fokussetningen som omhandlet faktorer som har betydning for deltakelse i nærmiljøutvikling, genererte til sammen 184 utsagn på tvers av fokusgruppemøtene. Disse ble redusert til 125 unike utsagn etter at gjentatte utsagn var tatt ut. Deltakerne fra fokusgruppemøtene ble tilsendt en nettbasert undersøkelse ved hjelp av programvaren for CM System Global MAX (Version X.0) per e-post. Fjorten deltakere besvarte undersøkelsen. I undersøkelsen ble de presentert for de 125 utsagnene som omhandlet faktorer som engasjerer innbyggerne som ble generert på fokusgruppemøtene. Første oppgave i undersøkelsen var å gruppere utsagnene for så å gi dem egne temanavn. Deretter ble de bedt 26
om å vurdere utsagnene etter grad av viktighet for å engasjere innbyggerne og hvilken grad de var gjennomførbare. Materialet ble videre bearbeidet med programvaren for CM. Analysene viste stor spredning i materialet, og det var også utfordringer knyttet til at utsagn med positiv og negativ ladning skulle vurderes sammen. Materialet var derfor vanskelig å tolke. Det ble imidlertid foretatt en foreløpig kvalitativ tolkning av forskergruppa. For å kunne fokusere kun på positive aspekter som skaper engasjement i nærmiljøet, lagde vi en ny nettbasert undersøkelse der 60 av de 125 utsagnene ble presentert i en forenklet og positivt vinklet form. Disse ble valgt ut på basis av to kriterier; at de var positive faktorer det går an å gjøre noe med, og at de var vurdert som over gjennomsnittlig viktige for å skape engasjement i første runde. Undersøkelsen ble sendt til deltakerne, samt til tilsammen 28 innbyggere i de ulike kommunene som hadde hatt erfaring med medvirkningsprosesser. Ti personer gjennomførte nettundersøkelsen. Av disse var tre menn, og syv kvinner, aldersgruppene 20-60 år var representert, og seks var innbyggere og fire var kommunalt ansatte tilknyttet prosjektene. Basert på deltakernes inndeling av de 60 utsagnene i temaer ble det foretatt en kvalitativ innholdsanalyse ved forskergruppa som resulterte i fem ulike tema. Temaene representerer faktorer som er viktig for å øke engasjement og deltakelse i nærmiljøet. Se Figur 7. for gjennomføring. Figur 7. Gjennomføring av Concept Mapping. Intervjuer Erfaringer med de fire Akershusprosjektene ble innhentet gjennom intervju med prosjektlederne. Hensikten med intervjuene var å få tak i synspunkter og erfaringer knyttet til helsefremmende stedsutvikling med særlig vekt på medvirkningsprosesser. Intervjuer med de fire prosjektlederne ble gjennomført av førsteforfatter i januar 2017. Informantene var: Gyrid Mangersnes (rådgiver strategi og samfunn, Asker kommune), Andrea Wielunski (frivillighetskoordinator, Bærum kommune), Ingvild Belck-Olsen (samfunnsplanlegger, Ski kommune) og Bente Sperlin (folkehelsekoordinator, Ås kommune). Intervjuene var semistrukturerte (intervjuguide Vedlegg 3), og intervjuguiden var delvis basert på Kildal og 27
medarbeidere (2015). Intervjuene varte mellom 55 og 75 minutter. De ble tatt opp på bånd og transkribert etter informantenes skriftlige samtykke. Vi brukte en stegvis metode for tematisk innholdsanalyse (Creswell, 2009) for å analysere det transkriberte materialet. Først leste første- og andreforfatter (intervjuer og transkribent) hele materialet for å få et overordnet bilde av materialet. Deretter kodet vi individuelt materialet under hovedkategoriene: 1) erfaringer knyttet til arbeid med helsefremmende nærmiljø, og 2) erfaringer knyttet til medvirkningsprosesser, for så å kode erfaringene som var beskrevet i underliggende tema. Vi sammenlignet deretter de kodede deler av teksten og diskuterte oss fram til felles tema som hadde relevans for rapporten og valgte ut sitater som illustrerte temaene. 28
Resultater Kjennetegn ved helsefremmende miljø Begrepskartleggingen (CM) i fokusgruppemøtene omkring kjennetegn ved et helsefremmende miljø er her gruppert etter åtte tema i ikke-rangert rekkefølge i Tabell 3. Her deles kjennetegnene inn etter fysisk kvalitet og opplevd kvalitet (jmf. Figur 6). Kjennetegnene som kom fram var i samsvar med Helsedirektoratets (2014) inndeling i helsefremmende nærmiljøkvaliteter, og Kiland og medarbeideres (2015) funn. Det kom tydelig fram at et helsefremmende miljø ble oppfattet som et som ikke bare er fritt for trafikk, støy og luftforurensing, men også et som er grønt og åpent. Tilgang til natur og tilrettelegging for fysisk aktivitet både i hverdag og i fritid ble trukket fram. Betydningen av sosialt felleskap ble vektlagt i alle fokusgruppene gjennom beskrivelser av viktigheten av fysisk tilrettelegging for sosialt samvær og møtepunkter. Opplevd tilhørighet ble også nevnt som et kjennetegn ved et helsefremmende miljø, det samme gjaldt tilgjengelighet til tjenester og universell utforming. Variert befolkningssammensetning i alder og kultur og mulighet for medvirkning i lokalsamfunnet kom fram som to kjennetegn som ikke direkte inngår i Helsedirektoratets inndeling av helsefremmende nærmiljøkvaliteter. Disse henger mer sammen med en utvidet forståelse av helsefremmede nærmiljø som et som åpner for deltakelse (jmf. sosial bærekraft). Stimulerende omgivelser var også et kjennetegn som kom fram i tillegg til Helsedirektoratets inndeling. Tabell 3. Kjennetegn ved et helsefremmende miljø slik det framkom i fokusgruppemøter (tema er presentert i tilfeldig rekkefølge). Helsefremmende nærmiljøkvaliteter (Helsedirektoratet, 2014) Fysisk kvalitet Opplevd kvalitet Tilgjengelighet til tjenester/ universell utforming Infrastruktur for aktiv transport/ fysisk aktivitet Sosiale møteplasser Enkel tilgang til helsetjeneste/ enkel tilgang til butikker/ godt kollektivtilbud/ tilgjengelighet til offentlige bygg/ sosiale tilbud til alle/ gode offentlige tilbud/ full barnehagedekning/ gode skoler Kort avstand til lekeplass/fotballplass/ uteområder som engasjerer barn til bevegelse/ tilrettelagt for gående og syklende/ mulighet for fysisk aktivitet/ nærhet til turområder/ tilgang til rekreasjonsområder Tilgang til gode sosiale møteplasser/ egnet fysisk utforming av møteplasser/ formelle møteplasser/ fellesområder Slippe å sette seg i bil/ når du har et sted å sitte/ daglige gjøremål gjøres der en bor God kontakt med naboene/ folk snakker sammen/ mennesker møtes/ opplevelser deles/ oppgaver deles/ nærhet til venner og familie/ du betyr noe for noen/ folk kjenner hverandre/gjenkjenner folk ute/ felles identitet/ tilhørighet/ identitet 29
Grønne nærmiljø Trygge omgivelser Ytterligere kjennetegn Bolig- og befolkningssammensetning Mulighet for medvirkning Stimulerende omgivelser Vegetasjon og planter/ utsikt/ bytrær/ luftig/ nærhet til marka/ god tilgang til grøntområder/ nærhet til naturen/ skjermet for støy/ skjermet for tungt trafikkerte veier med luftforurensing/ lite støy fra trafikk og anlegg Trafikksikkert/ belyste adkomstveier/ åpne og oversiktlige adkomstveier/ god utebelysning Reell/Fysisk kvalitet Variert sammensetning av type bolig/ helhetlig plan for boligutvikling/ balansert befolkningssammensetning/ balansert elevsammensetning/ multikulturelt At du kan påvirke hvordan det skal være der/ mulighet for medvirkning Opplevd kontroll/ opplevd trygghet utendørs/ føles trygt og godt å bo der Opplevd kvalitet Lite konflikter i forhold til utbygging Opplevd innflytelse Estetisk utformede omgivelser/ omgivelsene inspirerer til nysgjerrighet/ stimulerende omgivelser Faktorer som har betydning for deltakelse Informasjonsarbeid og åpenhet om planprosesser i kommunen var sentralt i diskusjonene omkring faktorer som har betydning for innbyggerengasjement. At kommunen må ha god medvirkningskompetanse ble også nevnt på tvers av fokusgruppene. Dette innebar bruk av egnede metoder og mangfold av arenaer for å rekruttere til medvirkningsprosesser. I de ulike fokusgruppemøtene var det stort sett de samme utsagnene som kom opp, men møtene med representanter for lag og forening skilte seg noe fra prosjektledergruppen på særlig to tema. Innbyggergruppen trakk i større grad fram at engasjement vekkes idet befolkningen opplever at forhold i deres nærmiljø er truet, eller er i endring, og de virket også mer opptatt av betydningen av å se raske resultater etter medvirkningsarrangementer for at innbyggerne vil fortsette å ville engasjere seg i nærmiljøutvikling. Samlet viser analysen av utsagnene at både positive (f. eks. informasjonsarbeid) og negative faktorer (f. eks. frykt for endring) kan ha betydning for deltakelse. For å få tak i erfaringer omkring positive tiltak for å skape engasjement i kommunene, gjorde vi en ny analyse på 60 av de positive utsagnene. Hvordan skape engasjement og deltakelse? Basert på deltakernes inndeling av 60 av utsagnene i temaer og en kvalitativ innholdsanalyse ved forskergruppa, kom det fram fem ulike tema som syntes viktig for å skape engasjement og deltakelse i nærmiljøet (Figur 8, alle utsagn i Tabell 4). 30
Figur 8. Gruppering i tema av erfaringer fra prosjektkommunene om hvordan en kan skape engasjement og deltakelse omkring nærmiljøutvikling. Informasjonsarbeid om og åpenhet i planprosesser Det kom tydelig fram at kommunen må arbeide aktivt med å informere om planarbeid og vise åpenhet rundt planprosesser for at innbyggerne vil engasjere seg. Oppfølging/Resultater etter medvirkningsarrangement For at innbyggerne vil fortsette å engasjere seg må de se resultater av å delta i medvirkningsarrangement, og eller se hvordan innspill vil følges opp. Dialog kommune innbygger For at innbyggerne skal engasjere seg i lokalsamfunnsutvikling bør kommunen være i aktiv kommunikasjon med innbyggerne og være tilgjengelig for dialog der folk er. Identitet, tilhørighet og lokal aktivitet/initiativ For at innbyggerne skal engasjere seg må de kjenne en tilhørighet til stedet, og ulike tiltak som skaper identitet og bygger opp under lokal aktivitet og initiativ kan virke inn denne prosessen. Inkludering og likeverd Innbyggerne må oppleve seg som likeverdige, og kommune og lokalsamfunn må arbeide for å bryte ned barrierer for at innbyggerne kan og ønsker å delta. I Tabell 4 vises alle utsagnene omkring hva som må til for å øke engasjement og deltakelse i kommunene basert på deltakernes erfaringer. Utsagnene er delt inn etter forhold kommunen kan legge til rette for, og innbyggeropplevelse som må til for at de skal være deltakende. 31
Tabell 4. Erfaringer fra prosjektkommunene om hvordan en kan skape engasjement og deltakelse omkring nærmiljøutvikling. «For at innbyggerne i vår kommune engasjerer seg i nærmiljøutvikling må...» Forhold kommunen kan legge til rette for Innbyggernes opplevelse Informasjonsarbeid om og åpenhet i planprosesser Dialog kommune - innbygger Oppfølging/Resultater...må kommuneplaner være skrevet på en enkel og forståelig måte...må kommunen lage "light"-versjoner av prosjektrapporter...må det opprettes egne jevnlig oppdaterte prosjektnettsider...må det informeres om pågående prosjekter i flere kanaler (sosiale medier, aviser, plakater, kinoreklame etc)...må det opprettes egne nettsider for lokalmiljøet (ikke bare for kommunen)...må kommunen informere om hvor "kort vei" det egentlig er til de som tar beslutninger i kommunen...må kommunen drive gjentagende informasjonsarbeid om hvordan innbyggerne kan engasjere seg...må det være åpenhet i saksgangen i kommunen...må kommunen sikre at innbyggerne opplever gjenkjennelighet i planprosessene og kjenner tidsfrister for å kunne bidra...må kommunen informere om mulighet for støtte til tiltak (f.eks. nærmiljøtilskudd)...må kommunen informere innbyggerne tidlig hvordan medvirkningsprosessen i et prosjekt er planlagt...må kommunen ha ferdigheter til å kommunisere med folk...må kommunen ha et lokale på nærsenteret...må skolen/biblioteket tas i bruk for å kommunisere ut om nærmiljøprosjekter...må kommunen invitere seg inn til lag/foreninger der folk er...må kommunen kommunisere hvilke personer innbyggerne kan snakke med om de har et forslag...må forventinger skapt på medvirkningsarrangementer innfris...må innbyggerne oppleve at kommunen besvarer innspill om de åpner for det...må innbyggerne se verdien av å engasjere seg...må resultater fra medvirkning analyseres og formidles på en hensiktsmessig måte...må det gis eierskap til nærmiljøtiltak...må innbyggerne se resultater av medvirkning raskere...må forventninger til resultater avklares ved medvirkningsmøter...må kommunen informere om hvilke tiltak som vil iverksettes etter et medvirkningsarrangement...må innspill som kommunen ikke kan innfri også respekteres...må innbyggerne vite at de blir hørt...må innbyggerne ha kunnskap og informasjon om hvordan de kan bidra...må kommunen skape forståelse blant innbyggerne for betydning av planer og overordnete strategier...må kommunen få innbyggerne til å forstå hva slags betydning et prosjekt kan ha for dem...må innbyggerne ha opplevelse av at det nytter...må innbyggerne oppleve at de har makt i det aktuelle utviklingsprosjektet 32
Inkludering og likeverd Identitet, tilhørighet og lokal aktivitet/initiativ...må innbyggerne ha en reell mulighet til å påvirke...må innbyggerne få se resultater av å bidra...må det gjøres fysiske grep i nærmiljøet som signaliserer at endringer er på gang...må det opprettes ulike arenaer for ulike grupper å engasjere seg på...må bedre demokratiopplæring til...må innbyggerne komme tidlig inn i planprosesser...må det være enkelt for innbyggerne å gi innspill til nærmiljøutviklingsprosjekt...må det finnes arenaer for småbarnsforeldre som ikke kan komme på møter...må det tas hensyn til "tidsklemma" ved arrangementer...må kommunen ha bevissthet om påvirkning av sterke stemmer i utviklingsprosjekter...må kommunen ha en plan for å overkomme språk- og kommunikasjonsbarrierer...må dialog og samspill mellom grupper sikres...må det gjennomføres fysiske grep i nærmiljøet som engasjerer barn og familier...må kommunen organisere digitale møteplasser...må ildsjelers innsats til...må det brukes morsomme medvirkningsmetoder...må det eksistere sosiale møteplasser som skaper identitet og aktivitet...må kommunen gjennomføre innbyggerundersøkelser (om ønsker for framtiden)...må alt det positive som skjer i nærmiljøet synliggjøres...må det gjøres bruk av allerede stort engasjement i eksisterende lag og foreninger...må det arrangeres årlige/gjentatte arrangement som skaper felles referanser og stolthet blant innbyggerne...må kommunen invitere til åpne møter hvor innbyggerne kan komme med egne tiltak for nærmiljøutvikling...må det jobbes for inkludering...må innbyggerne ha ressurser til å medvirke på sitt nivå...må innbyggerne oppleve at det er relevant for eget liv...må innbyggerne oppleve likeverd...må innbyggerne ha overskudd til å delta...må innbyggerne oppleve tilhørighet...må det jobbes med å senke redselen folk har for å engasjere seg I Figur 9. vises hvordan erfaringene ble vurdert med hensyn til viktighet og gjennomførbarhet for å få til innbyggerengasjement. Nummerne i figuren viser til nummer på utsagn som er beskrevet i Tabell 5 under, og Vedlegg 4. Inndelingen gir en indikasjon på hva en kan ta tak i umiddelbart slik som de grepene som er høye både på viktighet og gjennomførbarhet (f.eks. må kommunen informere om mulighet for støtte til tiltak), og grep som en må anta at en må jobbe med over lengre tid (f. eks...må innbyggerne ha ressurser til å medvirke på sitt nivå), som viktig, men vanskeligere 33
gjennomførbart. I Tabell 5. vises de erfaringene som ble vurdert som høye både på viktighet og gjennomførbarhet. Vurderingen av resten av erfaringene finnes i Vedlegg 4. Figur 9. Erfaringer vurdert ut i fra viktighet og gjennomførbarhet med hensyn til å skape innbyggerengasjement (skala 1-5). Tabell 5. Erfaringer som var vurdert som både viktige og gjennomførbare. 34