Høne Pøne og hanefar en fortellerforestilling med norske og afrikanske eventyr Fortellergruppa pøh består av Charlotte og Sara Birgitte fra Norge og Raymond fra Elfenbenskysten. Charlotte har i mange år og mange sammenhenger jobbet med kulturelt mangfold og har alltid vært fascinert av eventyr fra ulike kulturer. Sara Birgitte har vært forteller på en skole der elevene snakker 52 forskjellige språk, og har blitt inspirert til å fortelle norske folkeeventyr. Raymond var danser i nasjonalballetten i Elfenbenskysten før han flyttet til Norge. Men siden de ikke skiller like sterkt mellom dans, musikk og fortelling i Elfenbenskysten, er han også musiker og forteller. Hver for seg, og sammen, har de mange års erfaring med musikk- og fortellerforestillinger for barn. I forestillingen Høne Pøne og Hanefar har de valgt noen av sine favoritteventyr, både kjente, ukjente, rare og absurde, og satt dem sammen i en forestilling. Eventyrene fra Norge og Afrika er sammenstilt slik at det er lett å skjønne at fortellinger, og lek med ord, finnes i alle kulturer.
Muntlighet og fortellerkunst Muntlige fortellinger som eventyr, fabler og vitser, har hatt, og har fremdeles, mange funksjoner i et samfunn. Blant annet ble fortellinger ofte brukt i undervisning, i overføring av kunnskap, for sosialisering av barn inn i samfunnet og som ren og skjær underholdning. Ikke minst har fortellinger alltid vært et godt redskap for læring av språk og kommunikasjon. Muntlig fortellerkunst er en direkte kommunikasjonsform som best erfares i et fellesskap mellom de som forteller og de som lytter. Derfor er det viktig at rammene rundt forestillingen er så gode som mulig, for at elevene får en god erfaring av forestillingen. Selv om vi bruker både musikk og sang i forestillingen er det ikke en konsert eller et show. Vi bruker ikke mikrofoner eller forsterkere, men gjør alt akustisk. Det krever stillhet og ro rundt forestillingen. Praktiske forberedelser til forestillingen Utøverne trenger hjelp av 2 sterke elever som kan være med og bære inn utstyr. Forestillingen skal gjennomføres i et rom som kan lukkes, uten gjennomgangstrafikk eller støy fra tilstøtende rom. Utøverne opptrer ved langveggen og trenger et spillerom som er ca 4 x 4 meter. Elevene sitter i halvsirkel på matter, benker og/eller stoler, foran spilleplassen. Dersom det er mulig med noe blending av vinduer, er det fint. Det er alltid hyggelig å bli møtt av skolens kulturkontakt. Forberedelser som styrker erfaringen av forestillingen Vi ber om at elvenes faste lærere sitter sammen med elvene gjennom hele forestillingen. Dette gir en felles erfaring som er et godt utgangspunkt for videre samtale/samhandling og etterarbeide i klasserommet. Utøverne klarerer med de lærerne som følger elevene, når elevene skal slippes inn i forestillingssalen. I forestillingen møter elevene et kjent norsk folkeeventyr fra Asbjørnsen og Moes samling, Pannekaka. http://www.skoletorget.no/abb/nor/eventyr/pdfs/am_pannekaken.pdf Forestillingen avslutter med dette eventyret og det er fint om elevene kjenner det igjen og kan være med på regla som sies på slutten. Elevene trenger ikke å lære seg den utenat.
I forestillingen møter eleven en gammel norsk sang med litt rar tekst, Hanen stend på stabburshella. Her finner dere noter og tekst og forklaring til hva den gamle dialektteksten betyr. http://musikkrom.wikispaces.com/hanen+stend+på+stabburshella Og her kan dere høre Arve Moen Bergset synge den. http://www.youtube.com/watch?v=7frkzcjudkg&feature=related Det er fint om elevene har hørt og sunget gjennom denne sangen, slik at de kan ordene når de blir invitert til å være med på å synge i forestillingen. Bruk forestillingen etterpå Etterarbeidet tar utgangspunkt i forestillingen og eventyrene som ble fortalt. Vedlagt er flere regleeventyr, dyreeventyr og en folkevise. Her er det også forslag til hvordan dere kan arbeide videre med eventyrene. Oppgavene er laget med utgangspunkt i kompetansemål for 2. trinn i Kunnskapsløftet. Muntlige tekster Mål for opplæringen er at eleven skal kunne leke, improvisere og eksperimentere med rim, rytme, språklyder, ord og meningsbærende elementer uttrykke egne følelser og meninger fortelle sammenhengende om opplevelser og erfaringer samtale om hvordan valg av ord, stemmebruk og intonasjon skaper ulik mening i tekst lytte og gi respons til andre i samtaler, under framføringer og ved høytlesing samtale om personer og handling i eventyr og fortellinger Språk og kultur Mål for opplæringen er at eleven skal kunne snakke om innhold og form i eldre og nyere sanger, regler og dikt (Grep, Udir.no) Remse-/regleeventyr Regleeventyr er rike på ordspill og gjentakelser. Det er stor musikalitet i regleeventyr og ordsammenstillinger som mange elever liker å tygge på. Elevene forstår fort rytmen og gleder seg ofte over forutsigbarheten i gjentakelsene. Eksempel på andre regle-eventyr dere kan lese/fortelle er: Den lille røde høna, Hanen og høna i nøtteskogen og Lusa som aldri ble mett, de første er norske og er samlet inn av Asbjørnsen og Moe, mens det siste er fra Pakistan samlet inn av Naweed Amjad. Disse ligger vedlagt, bakerst i dette heftet.
Underveis i lesingen/fortellingen av eventyret er det fint å la elevene være med å si ramsene. Elevene kan også godt utfordres til å gjenfortelle eventyret for andre elever eller for hverandre etterpå. Det er ofte overraskende hvor mye de husker. Lage egne remsefortellinger og bokstavrimremser Lag bokstavrim på eget navn Eksempler: Hanna har hundre hatske hevngjerrige høner. Mohammed mater mange magre modige mus. Aisha avler alltid apestreker og andre ablegøyer. Suzanne så sin sykt sure fisk svømme. Gjør dette som en muntlig øvelse. Se hvor lange setninger elevene klarer å lage på sitt eget navn. Etterpå kan dere hjelpe hverandre. Dersom øvelsen slutter med at dere skriver setningene, er det fint at elevene blir bevisste på mulige forskjeller mellom hvordan ord uttales og skrives. Det er ikke sikkert at alle de muntlige bokstavrimene også er skriftlige bokstavrim. Lage reglefortelling Fortellingen kan være basert på dagens timeplan eller ting i klasserommet. Eksempel: Det var en gang en første/andre trinnsgruppe på Tronlia skole. De hadde en lang spennende dag foran seg med mange ting de skulle gjøre og lære. Når skoleklokka ringte sprang alle mot klasserommene sine. Der stod lærerne og ventet på dem. Første/andre trinn stilte seg opp. Men ikke før de hadde gjort det så begynte elevene å mase: Lærer, lærer kan vi få høre resten av den spennende historien du fortalte i går? Nei, nei, nei sa læreren. Først skal vi hilse. Så rakte alle fram hendene sine og hilste på læreren. Barna fant plassene sine, men de hadde ikke før satt seg ned før de begynte å mase igjen: Lærer, lærer kan vi få høre resten av den spennende historien du fortalte i går? Nei, nei, nei sa læreren elskverdig Først måtte dere, hilse på læreren og nå skal vi lære en regle. Læreren lærte barna en fin, lang og morsom regle. Men ikke før de var ferdig med regla det så begynte barna å mase igjen: Lærer, lærer kan vi få høre resten av den spennende historien du fortalte i går. Nei, nei, nei sa læreren vennlig. Først måtte dere, hilse på læreren, lære en regle og nå skal vi synge en sang. Barna sang Alle fugler små de er av full hals. Men ikke før de var ferdig med å synge så begynte de å mase igjen: Lærer, lærer kan vi få høre resten av den spennende historien du fortalte i går.
Nei, nei, nei sa læreren tålmodig. Først måtte dere, hilse på læreren, lære en regle, synge en sang og nå skal vi spise litt mat. Osv osv. Videre kan remsen f.eks gå slik: - hilse på læreren, lære en regle, spise litt mat, leke en stund, en trøste en venn, lære en U, regne med 8 og så kunne de høre resten av den spennende historien læreren fortalte i går. Ut i historien kan man bygge opp mot klimaks ved at læreren svarer bestemt, irritert, streng og kanskje til og med RASENDE!!! Dyreeventyr og lure-/skjemteeventyr Eventyrene om bjørnen og reven er typiske norske dyreeventyr. Her snakker dyrene og oppfører seg som folk. Det samme finnes i de moderne tegneseriene, med Mikke Mus og Donald Duck. I dyre- og skjemteeventyrene er det viktigere med lureri, enn rettferdighet. Dette er enepisodiske eventyr, humoristiske og praodierer gjerne oss mennesker. Sjangeren er i slekt med fabelen. Et av de mest kjente norske dyreeventyrene er Hvorfor bjørnen er stubbrompa. Det er et av mange eventyr der reven og bjørnen spiller hovedrollene som den dumme, sterke og den lure, svake. Anansieventyrene er en del av en gammel mytologi fra Vest-Afrika. Anansi er en edderkopp som både er klok og lur. I noen fortellinger lurer han både mennesker og dyr, i andre fortellinger er han den kloke som hjelper andre. Det finnes tusenvis av fortellinger om Anansi. Han blir ofte kalt for en trickster, altså en som lurer andre. I fortellingen i forestillingen var Anansi så lur at han endte opp med å lure seg selv. Hvem er det som pleier å lure andre i de norske eventyrene? Det finnes også eksempler på at den samme hjelper andre, i andre eventyr. Les/fortell eventyret Hvorfor bjørnen er stubbrompa og Reven som gjeter, de ligger vedlagt. Sofia i skogen Samtale om sangen Bak mange sanger finnes det en historie. I forestillingen synger Raymond en sang om en liten jente som heter Sofia. Hun liker å leke langt inni skogen for seg selv. Selv om mor og far roper: JOBBA JOBBA ( kom kom ) vil hun ikke komme. Da synger foreldrene den sangen som Sofia liker aller best og håper hun vil høre den og komme springende: FA FA SOFIA HEEE - -- JOBBAAAAA
Historien om Sofia får dere ikke høre i denne forestillingen, men kanskje dere kan lage deres egen historie og finne ut hvorfor foreldrene til Sofia ikke vil at hun skal leke i skogen alene. Hva er de redde for? Hvorfor er ikke Sofia redd? Sofia bor ikke i Norge og hennes skog er annerledes enn våre skoger. Hvordan ser det ut i Sofia sin skog? Hva slags dyr lever det der og hva kan Sofia spise i skogen? Hvilke dyr kan man møte i skogen i Norge og hva kan dere finne av spiselig ting? Finnes det farlige dyr i norske skoger? Er det noe dere er redde for inni skogen? Fortellingen bak sangen. Akkurat som vi fant historien bak Sofia sin sang kan man finne historien bak mange av de kjente og kjære barnesangene. Det kan være veldig morsomt og vil helt klart utvide synet på sangene. Del elevene i mindre grupper. De kan arbeide med samme sang, det er morsomt å høre hvor forskjellige fortellingene kan bli. Trollmors vuggesang Hvorfor binder Trollmor barna fast i halen? Har de stukket av før? Hva betyr o-ai-ai-ai-ai-boff? Er det magiske ord? Hvor er Trollfar? Mikkel Rev Hva står i brevet til månen? Hvorfor blir månen så glad, men sender allikevel fra seg brevet? Hvorfor vil ikke Afrika ha det? Reven og rotta og grisen http://musikkrom.wikispaces.com/reven+og+rotta+og+grisen Hvorfor er dyrene sammen? Hva skal de gjøre ute på isen? Hvem er den gamle mannen? Hvorfor jager han dem? Hvor går dyrene etterpå?
Eventyr og fabler Den lille røde høna Det var en gang en flittig liten rød høne. Hun bodde på en gård med en lat and, en lat katt og en lat gris. En dag da den lille røde høna gikk omkring og lette etter en feit meitemark fant hun noen hvetekorn. Disse hvetekornene vil jeg plante, sa den lille røde høna. Hvem vil hjelpe meg å plante disse hvetekornene? ropte den lille røde høna. Ikke jeg, kvekket anda, jeg har bedre ting å gjøre. Ikke jeg, snøftet grisen, jeg har bedre ting å gjøre. Ikke jeg, mjauet katten, jeg har bedre ting å gjøre. Da planter jeg de selv, sa den lille røde høna, og så gjorde hun det. Når hvetekornene begynte å spire, ropte den litte røde høna, Se hveten jeg plantet vokser! Hvem vil hjelpe meg å stelle åkeren i sommer? Ikke jeg, kvekket anda. Ikke jeg, snøftet grisen. Ikke jeg, mjauet katten. Da gjør jeg det selv, sa den lille røde høna, og så gjorde hun det. Hele sommeren stelte hun den voksende hveten. Hun sørget for at den fikk nok vann og luket vekk ugress. På slutten av sommeren var hveten høyt og modent. Hvem vil hjelpe meg å kutte hveten? spurte den lille røde høna. Ikke jeg, kvekket anda. Ikke jeg, snøftet grisen. Ikke jeg, mjauet katten. Da gjør jeg det selv, sa den lille røde høna og så kuttet hun hveten selv. Til slutt var hveten kuttet og klar for å males. Hvem vil hjelpe meg å trille hveten til mølleren? spurte den lille røde høna. Ikke jeg, kvekket anda. Ikke jeg, snøftet grisen. Ikke jeg, mjauet katten. Da gjør jeg det selv, sa den lille røde høna og trillet hveten til mølleren. Da hun kom tilbake med melet spurte hun, Hvem vil hjelpe meg å lage melet til brød? Ikke jeg, kvekket anda. Ikke jeg, snøftet grisen. Ikke jeg, mjauet katten. Da gjør jeg det selv, sa den lille røde høna og det gjorde hun. Etter en stund var brødet klar til å stekes. Hvem vil hjelpe meg å steke brødet? spurte den lille røde høna. Ikke jeg, kvekket anda. Ikke jeg, snøftet grisen. Ikke jeg, mjauet katten. Da gjør jeg det selv, sa den lille røde høna og det gjorde hun. Da brødet var ferdig stekt tok hun det ut av ovnen. Hun la det på en rist for å avkjøle det, og da brødet var avkjølt spurte hun, Hvem vil hjelpe meg å spise brødet? Jeg vil, kvekket anda. Jeg vil, snøftet grisen. Jeg vil, mjauet katten. Å nei, det vil dere ikke! sa den lille røde høna. Hvem plantet kornet og stelte åkeren? Det gjorde jeg! Hvem kuttet hveten? Hvem tok hveten til mølleren? Det gjorde jeg! Hvem trillet melet hjem og bakte brødet? Det gjorde jeg! Jeg lagde det selv, så mine tre kyllinger og jeg skal spise brødet. Det gjorde de!
Hanen og høna i nøtteskogen Hanen og høna gikk en gang i nøtteskogen og skulle plukke nøtter. Så fikk høna et nøtteskall i halsen og lå og flakset i vingene. Hanen skulle etter vann til henne; så løp han til olla og sa: "Kjære mi olle, gi meg vann; vann gir jeg tuppa, høna mi; som ligger og dras med døden i nøtteskogen." Olla svarte: "Du får ikke vann av meg, før jeg får lauv av deg." Så løp hanen til linden: "Kjære min lind, gi meg lauv; lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke lauv av meg, før jeg får røde gullband av deg," svarte linden. Så løp hanen til jomfru Maria: "Kjære mi jomfru Maria, gi meg røde gullband; røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke røde gullband av meg, før jeg får sko av deg," svarte jomfru Maria. Så løp hanen til skomakeren: "Kjære min skomaker, gi meg sko; sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke sko av meg, før jeg får bust av deg," svarte skomakeren. Så løp hanen til purka: "Kjære mi purke, gi meg bust; bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden nøtteskogen." "Du får ikke bust av meg før jeg får korn av deg," svarte purka. Så løp hanen til treskemannen: "Kjære min treskemann, gi meg korn; korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke korn av meg, før jeg får lefse av deg," svarte treskemannen. Så løp hanen til bakstekjerringa: "Kjære mi bakstekjerring, gi meg lefse; lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke lefse av meg, før jeg får ved av deg," svarte bakstekjerringa. Så løp hanen til vedhuggeren: "Kjære min vedhugger, gi meg ved; ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen." "Du får ikke ved av meg, før jeg får øks av deg," sa
vedhuggeren. Så løp hanen til smeden: "Kjære min smed, gi meg øks; øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen." "Du får ikke øks av meg, før jeg får kull av deg," sa smeden. Så løp hanen til kullbrenneren: "Kjære min kullbrenner, gi meg kull; kull gir jeg smeden, smeden gir meg øks, øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen." Så syntes kullbrenneren synd i hanen og ga ham kull. Så fikk smeden kull, og vedhuggeren øks, og bakstekjerringa ved, og treskemannen lefse, og purka korn, og skomakeren bust, og jomfru Maria sko, og linden gullband, og olla lauv, og hanen vann, og det ga han til tuppa, høna si, som lå for døden i nøtteskogen; så ble hun god igjen.
Lusa som aldri ble mett (Pakistansk variant av Kjetta som var så fæl til å ete) Det var en gang en hane og ei lus. En dag sa lusa til hanen: - Her er det alltid så lite mat. La oss flytte til et annet land! Hanen syntes det var en god idé, og de ble enige om at lusa skulle bake ti chapati. Fem til hanen og fem til seg selv. Lusa bakte ti chapati. Hun la dem på ryggen til hanen, så dro de av gårde. Da de hadde gått et stykke på veien, klaget lusa: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! - Da kan du spise en av chapatiene dine, svarte hanen. Og lusa spiste en av chapatiene. Da hadde gått et stykke videre, klaget lusa: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! - Da kan du spise din andre chapati, svarte hanen. Lusa spiste sin andre chapati. Da de hadde gått enda et stykke videre, klaget lusa: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! Hanene svarte: - Da kan du spise din tredje chapati. Lusa spiste sin tredje chapati. Slik fortsatte lusa hele veien. Først spiste hun sine egne fem chapati. Så spiste hun de fem chapatiene til hanen. Men like sulten var hun. Da de hadde gått enda et stykke, klaget lusa igjen: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! - Da kan du spise et av beina mine, sa hanen. Og sannelig gjorde ikke lusa det også. De gikk videre. Hanen haltet på ett bein. Etter en stund klaget lusa: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! - Da kan du spise det andre beinet mitt, svarte hanen. Lusa spiste det andre beinet. Lusa og hanen fortsatte på reisen. Hanen rullet av gårde på veien helt til lusa klaget på nytt: - Hane! Hane! Jeg er så sulten! Hanen svarte: - Da kan du spise hele meg. Lusa spiste hele hanen og fortsatte alene på reisen. Etter en stund møtte lusa en sau. - Pass deg, lus, sa sauen, - ellers tråkker jeg på deg! - Jeg har spist mine egne fem chapati og hanens fem. Siden spiste jeg hele den galende hanen. Du slipper ikke unna, du heller, svarte lusa. Dermed slukte hun hele sauen. Lusa gikk videre og møtte ei geit. - Pass deg, lus, sa geita, - ellers tråkker jeg på deg! - Jeg har spist mine egne fem chapati og hanens fem. Siden spiste jeg hele den galende hanen og den brekende sauen. Du slipper ikke unna, du heller, svarte lusa. Dermed slukte hun hele sauen.
Lusa gikk videre. Denne gangen møtte hun ei ku. - Pass deg, lus, sa kua, - ellers tråkker jeg på deg! - Jeg har spist mine egne fem chapati og hanens fem. Siden spiste jeg hele den galende hanen og den brekende sauen og den stangende geita. Du slipper ikke unna, du heller, svarte lusa. Dermed slukte hun hele kua. Lusa gikk videre helt til hun kom til ei elv. - Pass deg lus, sa elva, - ellers drukner jeg deg! Ved elvebredden lå en treflåte folk brukte når de vasket klær. Lusa satte seg på flåten og sa: - Jeg har spist mine egne fem chapati og hanens fem. Siden spiste jeg hele den galende hanen og den brekende sauen og den stangende geita og den rautende kua. Du slipper ikke unna du heller, svarte lusa. Dermed drakk hun opp hele elva og la seg til å hvile på treflåten. Etter en stund kom en mann for å vaske klær. Da han oppdaget at alt vannet var borte, trodde han det var et digert uhyre som hadde drukket opp hele elva. Mannen ble så forskrekket at kleskurven glapp ut av hendene hans. Den datt rett ned på treflåten og traff lusa som lå der og ante fred og ingen fare. Lusa sprakk og elva rant ut av henne. Nå kan klesvaskeren stå der og se på vannet sitt mens vi sitter her Hvorfor bjørnen er stubbrumpet Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet. "Hvor har du fått det fra?" spurte bjørnen. "Jeg har vært ute og fisket,herr bjørn!" svarte reven. Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at. "Det er en simpel kunst for deg," sa reven, "og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!" Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den - tvert av, og nå går han der stubbrumpet den dag i dag. Reven som gjeter Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn. "Hvor skal du hen?" sa bjørnen. "Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen. "Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen. "Hø-i!" sa bjørnen. "Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.
Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv. "Hvor skal du hen?" sa ulven. "Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven. "Ja, kan du lokke, så -" sa konen. "Uh-uh!" sa ulven. "Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen. Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev. "Hvor skal du hen?" sa reven. "Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven. "Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen. "Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint. "Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til å gjete buskapen sin. Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene. Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes. "Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven. Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommet det at reven har hvit haletipp.