Ikaros Olsens kamp for å nå toppen: Nissekrigen

Bjørn Ingvaldsen Ikaros Olsens kamp for å nå toppen: Nissekrigen Gyldendal

På bunnen Jeg leste en gang at om du skal nå toppen, må du begynne på bunnen. Om det var livet eller fjellklatring, er jeg ikke sikker på, men det spiller egentlig ikke noen rolle heller. Er du på bunnen, er det bare én vei du kan komme deg. Oppover. Om du ikke har tenkt å bli på bunnen, da. I så fall trenger du egentlig ikke gjøre noe. Men hvem vil vel være der nede på bunnen, hvor alle taperne befinner seg? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg har tenkt meg til toppen. Oppskriften er egentlig enkel. Det gjelder å klatre. Jeg og Bestefar bor sammen. Akkurat nå er det ikke noe jeg kan gjøre med det. Tross alt er jeg bare en gutt. Men ingen gutter fortjener å leve et liv nederst i en kjeller, bare fordi bestefaren hans ikke klarte å få til noe bedre. Jeg ble født en vinter for tolv år siden. Sommeren for tolv år siden spurte foreldrene mine om Bestefar kunne passe på meg i noen uker mens de dro på ferie. Det hadde Bestefar sagt ja til. Men de likte seg så godt på ferie at de bare ble der. En gang fikk vi et julekort fra dem. De hadde det visst bra. Noen ganger ser jeg meg selv i speilet og lurer på hva

det er jeg ser. En gutt som ser vanlig ut, med vanlig hår og vanlige øyne. Munnen og nesa er også helt vanlig. Ok, det er greit nok at jeg ikke akkurat har de kuleste klærne her i verden eller solbriller i stjerneklassen. Men, likevel, det er ingenting i det jeg ser i speilet, som sier meg at han fyren der er dømt til å være fattig resten av livet. Jeg skal oppover. Helt klart. Bestefar vet alt om å være på bunnen. Han har nemlig vært dykker. I mange år kavet han rundt nede på bunnen av alle landets havnebassenger for å finne rusk og skrot. Jobben hans var å fjerne gamle sykler og handlevogner som folk hadde kastet på sjøen. Og alt annet som lå der nede, selvsagt. Han pleide å si at ting ikke blir borte, selv om de havner i sjøen. De blir bare litt våtere. Noen ganger fant han bilvrak også. Men det var på litt dypere vann. Bestefar hadde sitt eget firma. «Olsens Havnerens». Han dro fra sted til sted i den gamle båten sin, som også het «Olsens Havnerens». Så fikk han betaling fra kommunen, som ville gjøre havna litt penere og fri fra skrot. Hvis det var metall i de gamle greiene han fisket opp, solgte han det til en skraphandel. Var det ikke det, dumpet han det bare ut i sjøen et annet sted. Sånn at noen kunne betale ham for å plukke det opp en annen gang. Bestefar var ganske fornøyd med jobben sin, for han likte å dykke. Men så fikk han problemer med lungene og kunne ikke dykke mer. Han ble pensjonist. Det var omtrent da jeg dukket opp i livet hans. Jeg skulle bo hos ham i noen uker. Bestefar hadde jo regnet med å få en fin pensjon når han ikke kunne jobbe mer. Men så viste det seg at han ikke hadde vært så nøye med å betale skatt de årene han hadde jobbet som dykker. Og uten

innbetalt skatt blir det ikke så mye utbetalt pensjon heller, hadde han fått beskjed om fra dem som bestemmer. Det likte ikke Bestefar, men han hadde aldri likt folk som bestemmer, og nå mente han at de som bestemmer, heller ikke likte ham. Han likte ikke dem, og de likte ikke ham, så sånn sett gikk det opp i opp. Det var i det hele tatt ikke så mange Bestefar likte. Men en likte han godt, og det var selveste Isprinsessen. Huset vi bor i, ligger like ved sjøen. Båten til Bestefar ligger fortøyd i to store bøyer like utenfor vinduene her. Huset ligger på nedsiden av veien, i en bratt skråning. Veien går utenfor inngangen til første etasje. For at huset i det hele tatt skal kunne stå, måtte de som bygget det, lage grunnmuren i tre etasjer. Vi bor i den nederste kjelleren av huset. I tredje kjeller. Helt på bunnen. Isprinsessen bor seks etasjer over oss, i tredje etasje. Det hender at folk går surr i det der, med tre etasjer opp og tre etasjer ned. Men vi bor altså nederst og hun bor øverst. I første etasje bor han som eier huset. Han driver et begravelsesbyrå. Derfor kaller alle ham for Begraveren. Da han var yngre, var det jobben hans å gå rundt til folk og be dem i begravelse. Familien til den som var død, satte opp ei liste over dem som skulle inviteres, så gikk han fra dør til dør og fortalte om dødsfallet og lurte på om folk ville komme. På den tiden var det faren til Begraveren som eide begravelsesbyrået. Det var han som fikk bygget huset vi bor i, også. De første årene holdt byrået til her i huset. I etasjene under bakken. Det er

derfor Bestefar leier leilighet her nå. Ingen andre vil bo i kjelleren til et gammelt begravelsesbyrå. Derfor får han leie veldig billig. Dessuten får han båtplass til jolla helt gratis, mot at Begraveren får låne båten av og til. Egentlig trodde Begraveren at det var den store dykkerbåten til Bestefar han skulle få låne. Men avtalen gjelder bare for jolla, for den store båten har ikke virket på mange år og ligger her egentlig bare fordi Bestefar er vant til å ha den der. Og fordi det koster penger å bli kvitt den. En stund hadde Bestefar planer om å forsikre båten for mange penger og senke den midt ute på fjorden. Men ingen forsikringsselskaper ville la ham tegne forsikring. De skjønte visst hva han planla. Derfor ligger båten her, og Bestefar er like blakk som han pleier å være. Isprinsessen er slett ikke noen prinsesse, og ikke særlig ung heller. Men hun er yngre enn både Bestefar og Begraveren. En gang var hun en kjent isdanser, hun danset på kunstløpskøyter og var ganske berømt. Mange mannfolk var forelsket i henne den gangen. Faktisk så mange at hun aldri klarte å bestemme seg for en. Derfor giftet hun seg aldri, og derfor bor hun alene nå. Det sier i hvert fall Bestefar. Nå er det ikke så mange som er forelsket i henne. Egentlig bare to, tror jeg. Bestefar og Begraveren. Jeg sier «egentlig», for det er en til som er forelsket i henne. Hun selv. Hun synes hun er den nydeligste i hele verden, og sitter ofte og ser seg selv i speilet mens hun sukker tungt. Det har jeg ofte sett, for jeg er oppe hos henne hver dag med varer jeg har vært og handlet. Hun selv liker ikke å gå ut. Hun påstår det er fordi det er så mange som maser på henne, som vil ha

autograf eller bli tatt bilder av sammen med henne. Men jeg har avslørt henne for lenge siden. Hun liker ikke å gå ut, for da oppdager hun at ingen vet hvem hun er lenger, ingen vil ha autografer eller bilder. Derfor handler jeg. Jeg spurte Bestefar en gang om hvordan man kunne nå toppen. Toppen? Livet er best på bunnen, svarte han. Men det kommer selvsagt an på hvilken topp du vil til. For min del kunne jeg tenkt meg å flytte opp noen etasjer. Opp til Isprinsessen? spurte jeg. Opp til henne, ja, svarte Bestefar. Men for å få til det, må jeg gifte meg med henne. Og det er like lite sannsynlig at hun vil gifte seg med meg, som at jeg får svømmehud mellom tærne av å spise sild. Nei, gutten min, toppen er ikke et sted for slike som oss. Vi holder til her på bunnen. Bunnen av huset og bunnen av livet. Og bunnen av havet, selvsagt. Jeg kommer ikke til å nøye meg med det, sa jeg. Har du aldri tenkt på livet som et lotteri, Bestefar? Med ulike gevinster. Lotteri, du liksom. Jo, du kan få sagt det. Jeg har aldri hatt noen vinnerlykke i noe som helst. Det eneste jeg kan påstå å ha vunnet i livets lotteri, måtte være deg. Meg? Ja, og du var ikke akkurat førstepremien, for å si det slik. Jeg skal ut og fiske. Hva vil du ha til middag i dag? Hva er valgene? Bestefar kikket ut av vinduet, ut på sjøen der båten hans lå fortøyd. For kaldt for makrell, det blir nok sei eller torsk,

svarte han. Du bestemmer, sa jeg. Bestefar stappet seg inn i skipperfrakken og skipperlua si og forsvant ut. Jeg gikk inn på rommet mitt og røsket noen bøker ned i skolesekken. Rommet mitt hadde visst vært potetkjeller en gang. Men så kom det så mange rotter og spiste dem opp at de ikke kunne ha poteter der. Bestefar hadde spikret fjøler han fant i sjøen, opp på veggen, for at det skulle se litt bedre ut. Selv hadde jeg limt opp bilder jeg hadde klippet ut av blader, på de styggeste stedene. Hvem bildene viste, ante jeg ikke. De var likevel bedre å se på enn bare gamle planker. Jeg smelte igjen døra bak meg og gikk alle trappene opp til første etasje. Begraveren sto og ventet på meg. På vei til skolen, unge venn? spurte han og kikket opp på meg. Begraveren er en liten mann; da jeg var ni, var vi like høye. Nå var jeg mye høyere enn ham. For å skjøte på høyden pleide han alltid å bruke flosshatt. Ja, svarte jeg. Jeg er på vei til skolen og på vei mot toppen. Toppen er bra, svarte Begraveren. Det er så mange som faller ned når de forsøker å nå toppen. Da blir de gode kunder av meg. Du vet vel ikke tilfeldigvis om det er noen i klassen din som har syke og skrale besteforeldre? Eller oldeforeldre? Butikken går litt dårlig for tiden, skjønner du. Det nye begravelsesbyrået tar altfor mange av kundene mine. De er så kule og hippe, visst, at alle vil bli begravet av dem. Ingen bryr seg om et begravelsesbyrå med tradisjoner lenger, drevet på den gode, gammeldagse måten. Får vi ikke en

influensaepidemi snart, må jeg visst stenge butikken. Men vet du om noen av de små klassekameratene dine har slektninger som er veldig syke, tenkte jeg kanskje du kunne ta med brosjyren min. Og gi dem på en forsiktig måte. De kan ta den med hjem og si at de skal få ti prosent rabatt både på kiste og gravstein. Jeg skal si ifra om jeg hører noe, svarte jeg. Hvordan ville du ha gjort det, hvis du ville nå toppen, Begraver? Begraveren rynket panna. I min bransje når man toppen hvis man etablerer seg i en kommune med bare gamle mennesker, svarte han. Men slike kommuner er i ferd med å dø ut. Men du tenker sikkert på hvordan du kan nå toppen av rikdom og berømmelse og slikt. Da har jeg et råd. Sørg for å være sammen med de rike. Hold deg til dem som alt har suksess. Er de rike og suksessfulle nok, vil det dryppe litt på deg også. Tro meg, dette vet jeg. Jeg har begravet mange suksessrike mennesker. Alle sammen har hatt lassevis av suksessrike venner. Det kan man lese av kransene de sender. Jo mer suksessrik, jo dyrere krans. Skal du handle for Isprinsessen i dag? Ja, etter skoletid, svarte jeg. Kom innom meg og få med handleliste, er du snill. Så slipper jeg å dra på den idiotiske butikken. Greit, svarte jeg. Begraveren likte heller ikke å handle selv. Han nådde ikke opp til alle varene og hadde ikke lyst til å be om hjelp av fremmede. Han syntes det var flaut. Greit, svarte jeg og gikk ut døra. Men du, ropte Begraveren etter meg. Skal du oppnå

suksess og nå toppen, nytter det ikke å være beskjeden. Vis deg fram, la folk få vite hvem du er, og at du er der. Og vis dem at du er best.