Hurum kommune. INNKALLING TIL MØTE I Natur- og landbruksnemnda i Hurum Kl 16:00 på Hovtun

Transkript

1 Hurum kommune INNKALLING TIL MØTE I Natur- og landbruksnemnda i Hurum Kl 16:00 på Hovtun Eventuelt forfall meldes til Anne Bjørg Rian, telefon eller abri@lier.kommune.no Varamedlemmer møter etter nærmere avtale. For rådmannen møter: Øyvind Leirset

2 SAKSLISTE: Saksnr PS 1/2009 PS 2/2009 MS 1/2009 PS 3/2009 PS 4/2009 Godkjenning av protokoll Meldinger Priser på jaktutleie i Hurum kommuneskoger. 55/2 i Hurum - Søknad om utsettelse på boplikten Høring: Forskrift om felling av viltarter som gjør skade

3 1/2009 Godkjenning av protokoll

4 2/2009 Meldinger

5 Lier kommune MELDING Saksmappe nr: 2008/5026 Saksbehandler: Håkon Bergø 1/2009 Natur- og landbruksnemnda i Hurum Priser på jaktutleie i Hurum kommuneskoger. Natur- og landbruksnemndas medlem Odd Beston ba, seinest på møte , om at nemnda ble forelagt en oversikt over priser på jaktutleie i Hurum kommuneskoger. Småvilt- og rådyrjakt Hurum kommune har som grunneier meldt seg inn i Hurum grunneierlag for jakt og fiske, på lik linje med en del andre grunneiere av utmarksarealer. Grunneierlaget forvalter småvilt- og rådyrjakt, og leier arealene ut til de to jeger- og fiskerforeningene i området (Nordre Hurum J&FF og Søndre Hurum J&FF). Denne organiseringen er valgt for at allmennheten skal kunne ha tilgang til jakta på kommunens arealer, noe som ikke ville vært tilfelle hvis kommunen gjorde avtaler med mer betalingssterke privatpersoner. Avtalene som gjelder mellom hhv. grunneierlaget og jeger- og fiskerforeningene sier følgende om priser: Leiepris: Leien i avtaleperioden er kr 1,80 pr dekar. Dersom grunneiere innen området forbeholder seg retten til rådyrjakten, reduseres leien for dette området til kr 0,65 pr dekar. Hurumkommune har i denne sammenheng ikke skilt rådyrjakta fra øvrig småviltjakt. Storviltjakt Når det gjelder elgjakt, opplyser kommuneskogens forvalter Lars Tore Woie at det skrives egne avtaler for de ulike skogteigene. Fordeler man leieprisene på arealet, tilsvarer dette en pris på ca kr 1,70-1,75 pr daa. Alle teiger inngår i Hurumhalvøya storvald.

6 Lier kommune SAKSUTREDNING Sak nr. Saksmappe nr: 2008/5187 Arkiv: 55/2 Saksbehandler: Anne Bjørg Rian Til behandling i: Saksnr Utvalg Møtedato 3/2009 Natur- og landbruksnemnda i Hurum /2 i Hurum - Søknad om utsettelse på boplikten Rådmannens forslag til vedtak: Terje Wiggo Nielsen gis utsettelse på boplikten i 3 år eller når reguleringsplanen er vedtatt (dersom denne blir vedtatt før det er gått 3 år) på eiendommen gnr 55, bnr 2 i Hurum kommune. Da bør arealsituasjonen på gården være mer avklart. Vedtaket er hjemlet i konsesjonsloven 1 og 11. Sammendrag: Terje Wiggo Nielsen søker om utsatt boplikt på landbrukseiendommen gnr 55, bnr 2 i Hurum. Bakgrunnen for søknaden er en pågående reguleringsplan for deler av eiendommen (Storsand) som ikke er behandlet ennå. Landbrukseiendommen 55/2 er en relativt ressurssterk eiendom som uten tvil bør ha boplikt. Rådmannen anbefaler 3 års utsettelse på boplikten eller når reguleringsplanen er vedtatt. Vedlegg: Kart Brev fra søker datert Bakgrunn: Terje Wiggo Nielsen med adresse: Hoffsjef Løvenskioldsvn 51, 0382 Oslo, søker om utsatt boplikt på landbrukseiendommen gnr 55, bnr 2 i Hurum. Bakgrunnen for søknaden er en pågående reguleringsplan for deler av eiendommen (Storsand) som ikke er behandlet ennå. Søker planlegger å tilflytte eiendommen når grunnlaget for en helhetlig drift er til stede. Det søkes subsidiært om at datteren, som skal flytte på naboeiendommen 55/10, kan tilfredsstille kravet til boplikt.

7 Eiendommen er på totalt 1486 dekar hvorav 110 dekar er dyrket mark, dekar er produktiv skog, 190 dekar er annet skogsareal og 15 dekar annet areal. Bebyggelsen består av hovedhus, bryggerhus, smie, driftsbygning, stabbur og garasje. Søker fikk konsesjon på eiendommen med følgende vilkår: - Erverver må bosette seg på eiendommen innen et år og selv bebo og drive eiendommen på forsvarlig måte i minst 5 år sammenhengende. - Arealene som i kommunedelplanen for Storsand er avsatt til bolig, offentlig byggeområde/næring og golf, skal betraktes og drive som landbruk til eventuell reguleringsplan er vedtatt. I 2006 søkte Terje Wiggo Nielsen om utsatt boplikt og natur- og landbruksnemnda vedtok følgende på møte : Terje Wiggo Nielsen gis 2 års utsettelse på boplikten på eiendommen gnr 55, bnr 2 i Hurum kommune. Det gir søker tilstrekkelig med tid til å få avklart reguleringsplanen og arealsituasjonen på gården. Vedtaket er hjemlet i konsesjonsloven 1 og 11. Det har nå gått 2 år og Terje Wiggo Nielsen har innen tidsfristen sendt en ny søknad om utsettelse på boplikten. Situasjonen har ikke endret seg vesentlig med hensyn på reguleringsplanen for deler av Storsand i forhold til Det er meldt oppstart av nevnte reguleringsplan, men forslaget er ikke sendt kommunen for behandling ennå. Regelverk I denne saken er det satt vilkår om boplikt i henhold til konsesjonsloven 11. De ordinære reglene om bo- og driveplikten står i 6. Konsesjonsloven 6: Erverver som har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen som sin reelle bolig Konsesjonsloven 11: Konsesjon etter loven kan gis på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Det kan lempes på vilkårene etter søknad. Rundskriv M-2/2004: Bo- og drivepliktens formål må tillegges vekt ved vurdering av fritakssøknader Det må gjennomføres en individuell og konkret vurdering av om det er nødvendig å holde fast ved den personlige bo- og driveplikten. Hovedbegrunnelsen for bo- og driveplikt er å sikre at landbrukseiendommer av en viss karakter i størs mulig grad eies og bebos av brukeren. Begrunnelsen har flere viktige sider. Ett retter seg mot driften av eiendommen hensynet til å holde landbruksarealet i hevd. Et annet ivaretar hensynet til å opprettholde bosettingen på eiendommen, og et tredje hensyn til en kostnadseffektiv drift. Vurdering Landbrukseiendommen 55/2 er en relativt ressurssterk eiendom som uten tvil bør ha boplikt så lenge bebyggelsen ikke er regulert til andre formål. Det kunne vært aktuelt å godkjenne oppfyllelse av boplikten ved at datteren m/familie flyttet inn på gården, men de skal flytte inn

8 på naboeiendommen. Naboeiendommen 55/10 eies av Hurum Gartnerier AS hvor Terje Wiggo Nielsen eier aksjene. På tross av dette er ikke 55/2 og 55/10 på samme eierhånd og er ikke en driftsenhet. Det skal også nevnes at Terje Wiggo Nielsen er eier av landbrukseiendommen 55/2, men ikke hjemmelshaver. Han vil vente med å overføre hjemmelen til reguleringsplanen er vedtatt. Dette er fullt lovlig. Rådmannen har forståelse for at utfallet av reguleringsplanen for deler av landbrukseiendommen vil legge sterke føringer for drifta på gården. Ifølge planavdelingen i Hurum kommune er reguleringsarbeidet komplisert og det vil ta tid (fort 2 år) før endelig plan kan bli vedtatt. Dersom det skal gis utsettelse på den personlige boplikten bør den være 3 år slik at man hadde fått en bedre avklaring på reguleringsarbeidet. Rådmannen anbefaler 3 års utsettelse på boplikten eller når reguleringsplanen er vedtatt, til Terje Wiggo Nielsen.

9

10 Landbrukskontoret Postboks Lier Oslo, S KNAD OM UTSMELSE AV BOPUKT. Terje Wiggo Nielsen, Gnr. 55 bnr. 2 og 12 Hurum kommune. Referanse ABRI I 2006 / 2654 / 55 / 2 Grønsand gård. Jeg viser til samtaler med deres etat der situasjonen for drift og utvikling av gården ble presentert. Vi forventer nå at reguleringsarbeidene vedrørende Storesand toppen vil bli avklart i løpet av For tiden arbeider vi aktivt for å få regulert inn en gjestegård for deler av eiendommen, der også skogsareal blir tatt i bruk for å danne helhetlige tilbud for tilleggsnæring i landbruket. " Landbruk Pluss ". Itillegg har vår familie kjøpt Hurum Gartneri som eier nabogården med skogsareal inn til Grønsand gården. Vi planlegger å bygge et hestesenter med publikumstilbud som kan gi ytterligere belegg for gjestegården. For tiden pågår det istandsetting av våningshus for at datter og svigersønn kan flytte inn. Som en helhet arbeider jeg aktivt for en utvikling av eiendommen og er nesten daglig til stede. Jeg og min kone bor i Oslo, og planlegger å flytte når grunnlaget for en helhetlig drift er tilstede. 1 påvente av dette ber vi om utsettelse av boplikt, eller at innflytting av familiemedlem på Vollebråten kan godkjennes som tilfredsstillelse av bopliktkrav. Med.hil;en Ter'e Wiggo Ni

11 Lier kommune SAKSUTREDNING Sak nr. Saksmappe nr: 2009/41 Arkiv: K40 Saksbehandler: Håkon Bergø Til behandling i: Saksnr Utvalg Møtedato 4/2009 Natur- og landbruksnemnda i Hurum Høring: Forskrift om felling av viltarter som gjør skade Rådmannens forslag til vedtak: Hurum kommune har følgende innspill til høring av ny forskrift om felling av skadegjørende vilt: 1 Formål Ingen kommentar 2 Virkeområde All den tid man i 7, pkt. 3, åpner for at fylkesmannen kan godkjenne felling når viltarter i vesentlig grad reduserer andre viltarters reproduksjon anbefales det å fjerne henvisningen til viltlovens 14a i forskriftsteksten. 3 Skadeforebyggende tiltak før skader og før Det bes om at kravet om at dokumentasjon på vedvarende skadeomfang skal kunne fremvises sløyfes. Hvis felling skjer etter 5 (uten godkjenning) legges det opp til at grunneier selv skal fatte beslutningen. Skader på frukt og bær er ferskvare. Foto vil være uhensiktsmessig, og avlingstall varierer med forholdene det enkelte år. Det er uklart hva som vil være å anse som tilstrekkelig dokumentasjon i slike tilfeller. Hvis intensjonen er at man kun skal kunne dokumentere at det er gjennomført skadeforbyggende tiltak, må dette fremkomme tydeligere i forskriftteksten. I de tilfeller kommune eller fylkesmann skal behandle søknad om skadefelling, anses det som normal saksbehandlingsrutine å innhente opplysninger om skadepotensial og -omfang. Forvaltningslovens krav om at en sak skal være tilstrekkelig opplyst anses tilstrekkelig. 4 Midler og metoder for avliving 2. og 4. ledd i bestemmelsen motsier hverandre. Mens man i 2. ledd sier at felling skal skje i tråd med annet lovverk, sier man i 4. ledd at andre avlivingsmetoder skal godkjennes av Mattilsynet. Det foreslås at 2. og 4. ledd knyttes sammen slik: Felling av viltarter etter denne forskrift 5, 6 og 7 skal skje med den type våpen og ammunisjon som er fastsatt for arten, eller så langt bestemmelsene i gjeldende forskrifter om utøvelse av jakt og fangst kan anvendes tilsvarende, såfremt ikke godkjennelse for bruk av andre avlivingsmetoder er innhentet fra Mattilsynet. Alternativt kan skal erstattes med kan i 4. ledd.

12 Det antas at myndigheten til å godkjenne punktering av egg følger artene den aktuelle instans har myndighet til å fatte beslutning om skadefelling av (at kommunen kan godkjenne punktering av egg hos arter som nevnes i 5 og 6, fylkesmannen 7 etc.). Det er ønskelig at det kommer klarere frem i forskriftsteksten hvilken instans som kan godkjenne punktering av egg hos de ulike artene. 5 Skadegjørende viltarter som kan felles uten tillatelse fra viltmyndighet Mårhund og villsvin har jakttid året rundt. Felling av disse artene vil derfor, uavhengig av intensjon, allerede være hjemlet i forskrift om jakt- og fangsttider. Det anbefales at følgende tas med som eget avsnitt i 5: Gråtrost, svarttrost, måltrost, rødvingetrost og ringdue kan felles av eier/bruker/rettighetshaver av jordbruksarealer i aktiv drift der disse gjør skade av vesentlig økonomisk betydning. Se ellers kommentarer til 6. 6 Skadegjørende viltarter som kan felles etter tillatelse fra kommunen Det er uhensiktsmessig at myndigheten til å godkjenne felling av skadegjørende trost og ringdue er tillagt kommunen når det samtidig legges opp til en summarisk behandling i skadeutsatte kommuner. Dette fører kun til merarbeid for kommunene uten at fellingsfrekvensen påvirkes. Det anbefales at trosteartene og ringdua blir stående i 6, men at det kommer inn et eget avsnitt om jordbruksarealer i aktiv drift under 5 (se over). Når trenden er at myndighet skal plasseres nedover i hierarkiet er det pussig at kommunene er fratatt myndighet til å behandle søknad om skadefelling av de vanligste og mest konfliktskapende gåseartene (grågås og kanadagås) samtidig som ansvaret for knoppsvane overleveres fra fylkesmann til kommune. Kommunene bør beholde ansvaret også for grågås og kanadagås. 7 Skadegjørende viltarter som kan felles etter tillatelse fra fylkesmannen I beskrivelsen av forskriftens ulike paragrafer fremkommer det i skrivet fra DN at det er ikke et hovedhensyn ( ) at kravet til lik behandling i størst mulig grad skal tilfredsstilles. Dette er et meget uheldig utgangspunkt. All den tid søknader og omstendigheter er ulike ligger det i sakens natur at det aldri vil kunne være krav om samme vedtak i to ulike saker, men det må være krav om at alle søknader er gjenstand for likebehandling altså samme vurdering og saksbehandling. Det er svært uheldig hvis likebehandlingen er ment å finne sted i DN etter en potensielt tidkrevende klagerunde, slik det fremgår av DNs følgeskriv. Disse utsagnene må fjernes, eller minimum omformuleres, før det utarbeides formelle retningslinjer. I beskrivelsen av punkt 3 i paragrafen fremkommer det også stikk i strid med forskriftsteksten at felling for å hindre predasjon kun unntaksvis skal benyttes, og da for å hindre trussel på truet art eller art i sterk tilbakegang. I forskriftsteksten angis vesentlig økonomisk tap som grunn god nok. Det må komme tydeligere frem hva som er anvendelsesområdet for denne bestemmelsen. 8 Om tillatelsen Bestemmelsens 3. ledd (krav om grunneiers tillatelse) samsvarer ikke med 6 hvor det fremkommer at felling kan utføres av eier, bruker eller rettighetshaver. Man må kunne tolke 6 som at alle disse brukergruppene kan søke om fellingstillatelse. Det virker tungvint at man skal måtte innhente grunneiers tillatelse etter 8 når det i en annen

13 bestemmelse står at man, for eksempel som leietaker, på fritt grunnlag kan søke om skadefelling. Det foreslås derfor at 8, 3. ledd, fjernes. 9 Viltfondets eiendomsrett Ettersom kommunene for snart ti år siden dannet lokale viltfond, og folk flest forbinder Viltfondet med disse lokale fondene, er forskriftsteksten egnet til forvirring. Det bør i teksten foretas en begrepsavklaring rundt viltfond vs. kommunale viltfond. Når det står at arter som felles i medhold av 6 kan disponeres av kommunen antas det at dette henspeiler på det kommunale viltfondet. Dette bør i så fall komme klarere frem av teksten Ingen kommentar Rådmannens saksutredning: Sammendrag: Felling av skadegjørende hjortevilt og bever reguleres gjennom viltlovens 13. For andre arter blir skadefelling regulert gjennom egen forskrift. Frem til nå har dette vært forskrift om felling av viltarter som gjør skade ( ). Denne forskriften skal nå erstattes med en ny, og høringsfrist er 1. mars. Rådmannen mener enkelte av endringene som foreslås er uheldige, og at forskriften inneholder flere uklare punkter. Det anbefales derfor at kommunen kommer med innspill på endring av flere av bestemmelsene. Vedlegg: Høringsbrev fra Direktoratet for naturforvaltning (DN), datert Utredning: Direktoratet for naturforvaltning (DN) har sendt på høring et forslag til ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade. Det utsendte forslaget inneholder noen vesentlige endringer i forhold til forskriften som har vært gjeldende de siste årene ( Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon ). Om forskriftens virkefelt Både dagens forskrift, og det fremlagte forslaget til ny forskrift, gjelder felling av andre arter enn hjortevilt (og bever). Hjemmel for felling av skadegjørende hjortevilt er direkte nedfelt i viltlovens 13 ( Felling av hjortevilt og bever som gjør skade ). Felling av andre arter skjer i hovedsak med hjemmel i egen forskrifter, jfr. forskriften som nå er ute på høring. Gjeldende forskrift Den forskriften som til nå har vært gjeldende, ble vedtatt 1. september Her kommer en rask gjennomgang av den gamle forskriften som nå skal erstattes med en ny.

14 Som bakgrunn kan nevnes at det også i den gamle forskriften var poengtert at før felling plikter eier/bruker/rettighets-haver i rimelig utstrekning å forsøke andre tiltak for å avverge skader ( ). I kapittel 2 i denne forskriften var det nærmere beskrevet hvilke arter som kunne felles når de gjorde skade: Felling uten søknad Noen arter kunne felles av grunneier, bruker eller rettighetshaver uten særskilt tillatelse fra det offentlige når disse gjorde skade på hus, åker, hage, plante- og frøkulturer m.m. (kap. II, A). Blant de dyr som kunne felles uten godkjenning fra det offentlige fant man pattedyr som grevling, rev, mår og mink, og fugler som kråke- og måkefugl, duer og enkelte trostearter. Denne lovteksten la ansvar for å vurdere hvorvidt felling var det mest formålstjenlige tiltaket på grunneier, og kommunen hadde ingen formel rolle når det gjaldt skadefellinger hjemlet i dette avsnittet. Det er denne paragrafen som har hjemlet jordbærprodusenters felling av gråtrost og rødvingetrost i sommerhalvåret. Skadefelling etter godkjennelse fra kommunen I kap. II B fant man en del arter som kunne felles etter søknad til, og godkjenning fra, kommunen. Har fant man enkelte andefugler, deriblant grågås og kanadagås, enkelte hakkespetter, småfugler og pattedyr som ekorn. Skadefelling etter godkjennelse fra fylkesmannen I kap. II C fant man arter som kunne felles etter godkjenning fra fylkesmannen, bl.a. knoppsvane, enkelte mindre vanlige gåsearter, rovfugler m.m. Det var også en egen paragraf som slo fast at DN kunne gi tillatelse til å felle andre arter enn de som var nevnt i de andre avsnittene. Enkelte naturvernorganisasjoner har ment at kommunene var for slepphendte når det gjaldt å dele ut fellingstillatelser. Sannheten var at det særlig var trosteskyting på sommerstid som var gjenstand for forargelse. Trostefelling har derimot, som man kan se over, skjedd med hjemmel i et avsnitt som sa at felling ikke krevde godkjennelse fra kommunen. Mer om dette i et seinere avsnitt. Den nye forskriften Her følger en gjennomgang av forskriften som nå er ute på høring. Først gjengis paragrafens overskrift og selve forskriftsteksten ( i kursiv ), deretter en klargjøring av hva paragrafen sier i praksis. Til slutt kommer rådmannens kommentarer. Dette gjøres for hver enkelt paragraf. KAPITTEL 1 Generelle bestemmelser 1 Formål Formålet med denne forskrift er å sikre at all felling av viltarter som gjør skade skjer for å avverge eller redusere økonomiske tap av vesentlig betydning på eiendom og næringsvirksomhet, andre samfunnsmessig viktige verdier, samtidig som det skal tas hensyn til viltet, dets egg, reir og bo.

15 Det som skiller denne teksten fra tidligere gjeldende forskrift, er at det i større grad presiseres at felling skal skje for å hindre skade av vesentlig økonomisk betydning. Uttrykket vesentlig betydning legger lista høyere enn tidligere når det gjelder vurdering av felling som virkemiddel. En grevling må for eksempel gjøre mer enn bare å skjende en prydbusk før det kan åpnes for felling. Det står i forklaringa til forskriften at felling kan igangsettes for å hindre økonomisk tap på fast eiendom eller næringsvirksomhet. Det presiseres derimot at selv om en skadegjører setter til livs det meste av frukt- eller grønnsaksavlingen i en privat hage vil dette ikke å være å anse som økonomisk tap av vesentlig betydning. Vurdering av skadeomfang på prydvekster vil måtte følge samme mal at det skal svært mye til for å kunne gi fellingstillatelse om gressplener og prydbusker er skadet. Rådmannens kommentar til 1 Kommunen har grevlingfeller til utlån. Når folk har ringt om skadegjørende grevlinger om sommeren har kommunen frem til nå kun informert om lovverket og hvilke kriterier som lovverket legger til grunn for å kunne gjennomføre felling eller flytting i sommerhalvåret. Fella er lånt ut til de som ønsker det. Dette har man gjort fordi lovverket til nå har sagt at vurderingene rundt eventuell skadefelling av grevling, og hvorvidt kriteriene for slik felling er tilstede, har vært tillagt eier/bruker/rettighetshaver. Hvis den nye forskriften vedtas slik den foreligger, vil kommunen behandle hver enkelt fellingssøknad på grevling. De fleste som til nå har lånt landbrukskontorets grevlingfeller vil sannsynligvis havne utenfor de kriteriene som trekkes opp. 2 Virkeområde Denne forskrift gjelder vilt slik det er definert i viltloven 2, herunder dets egg, reir og bo. Forskriften gjelder ikke felling av viltarter for fellingsformål som reguleres av viltloven 12, 13 og 14a, eller i medhold av annet lovverk eller forskrifter gitt med hjemmel i lov. Denne paragrafen slår fast at denne forskriften ikke hjemler felling av større rovdyr (viltlovens 12), hjortevilt og bever (viltlovens 13) eller viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon (viltlovens 14a). Rådmannens kommentar til 2 I denne paragrafen sier forskriftsteksten at denne ikke hjemler felling etter viltlovens 14a. Dette punktet later derimot til å slå beina under seg selv ettersom det fremlagte forslag til forskift også omhandler slike arter. I viltloven sier 14a at Departementet kan gi forskrifter om felling utenom ordinær jakttid av bestemte viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon. Det fremlagte forslag til forskrift er en slik forskrift all den tid den i 7, punkt 3, bl.a. sier at fylkesmannen kan gi tillatelse til felling når viltarter i vesentlig grad reduserer andre viltarters reproduksjon. Rådmannen er av den oppfatning at 14a ikke bør nevnes i forskriftsteksten under 2, selv om dette neppe vil ha betydning for Hurum. Se mer om dette under kommentarer til 7. 3 Skadeforebyggende tiltak før skader og før hekke- og yngletiden Før skadefelling plikter eier, bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning å gjennomføre tiltak for å avverge eller begrense skader. Eier, bruker eller rettighetshaver er selv ansvarlig for til en hver tid å kunne dokumentere for viltmyndighetene at skadene vedvarer i et vesentlig omfang til tross for de skadeforebyggende tiltak som er iverksatt.

16 Også i forskriften som til nå har vært gjeldende, har det vært krav om at det i rimelig utstrekning skal ha vært gjennomført avbøtende tiltak. I forklaringa til den nye forskriften står det at dette kravet må vurderes opp mot hvilke verdier som står på spill, om hvorvidt skadene påvirker noens levebrød, og hvordan den økonomiske bæreevnen er i næringa som utsettes for skader. Det vil altså ikke kunne kreves uforholdsmessig økonomisk krevende tiltak heller etter den nye forskriften. Der hvor gjennomførbare skadeforebyggende tiltak åpenbart vil kunne hindre skadeproblematikk, poengteres det at gjennomføringen av disse vil være et ufravikelig krav. Rådmannens kommentar til 3 Det har tidligere vært diskusjoner rundt formuleringen i rimelig utstrekning når det gjelder avbøtende tiltak. Diskusjonen rundt hvilke tiltak som kan kreves gjennomført, og hvilke som rent økonomisk er utover hva som kan kreves gjennomført, vil neppe avta med den nye forskriften. Se ellers kommentarer under 6. Det fremkommer i teksten krav om at brukeren som evt. gjennomfører felling skal kunne dokumentere vedvarende skadeomfang hvis viltmyndighetene etterspør dette. Hvordan dette skal gjøres i praksis er uklart. Skader på frukt og bær er ferskvare, og det er umulig å dokumentere skader på hele arealer ved bruk av fotografiapparat. Ettersom avlingene varierer fra år til år er det også umulig å dokumentere avlingsvinn som følge av skadegjørende dyr og fugler. Dette ville det uansett først komme tall på ved vekstsesongens slutt, og da er det for seint å vurdere om hvorvidt det bør felles skadedyr eller ikke. Det er uklart hva DN anser som tilstrekkelig dokumentasjon når grunneier feller skadedyr i tråd med 5 (uten særskilt godkjennelse). Der hvor kommunen har avgjørelsesmyndighet er det naturlig som en del av saksbehandlingen å vurdere skadeomfanget, skadegjører og skadepotensial. Rådmannen mener det med fordel kan poengteres at stort skadepotensial skal ligge til grunn når skadefelling velges av grunneier eller godkjennes av kommune og fylkesmann, men det synes vanskelig å kunne samle og bevare skadedokumentasjon for fremtiden slik man krever i forskriftens 3. Når man leser DNs høringsbrev, s 1, later intensjonen å være at brukeren skal kunne dokumentere at det er gjennomført skadeforebyggende tiltak. Hvis det faktisk er dette som menes, må dette komme klarere frem i forskriftsteksten. 4 Midler og metoder for avliving Felling av skadegjørende vilt i medhold av denne forskrift skal utføres på en måte som ikke påfører viltet unødig lidelse. Felling av viltarter etter denne forskrift 5, 6 og 7 skal skje med den type våpen og ammunisjon som er fastsatt for arten, eller så langt bestemmelsene i gjeldende forskrifter om utøvelse av jakt og fangst kan anvendes tilsvarende. I tillegg kan kommunen og fylkesmannen som alternativ avlivingsmåte godkjenne punktering av egg når det anses mest hensiktsmessig. Andre avlivingsmetoder skal godkjennes av Mattilsynet. Dette avsnittet sier bare at avliving skal skje humant, og at det i hovedsak skal skje etter de samme regler som gjelder for ordinær jaktutøvelse. Det har også tidligere vært anledning til å

17 søke om å få punktere egg (gjelder særlig gåseegg der hvor store gåsebestander gjør skade eller er til sjenanse), men denne myndigheten har da ligget hos DN. Rådmannens kommentar til 4 Når det i paragrafens 4. ledd åpnes for at Mattilsynet kan godkjenne andre avlivingsmetoder enn hva som oppfattes som ordinært (skytevåpen og godkjente fangstredskaper), kan man for eksempel se for seg avliving av skadeduer inne på loft hvor det vil være mest formålstjenlig å benytte andre metoder, eksempevis avliving ved å knekke nakke eller å slå i hjel. Riktig gjennomført anses dette som like humant som annen avliving. Det kan derimot synes som om 2. og 4. ledd motsier hverandre. Mens man i 2. ledd slår fast at all avliving skal skje i tråd med annet lovverk, sier man i 4. ledd at alternative avlivingsmetoder skal godkjennes av Mattilsynet. Man kunne se for seg at 2. og 4. ledd ble satt sammen slik: Felling av viltarter etter denne forskrift 5, 6 og 7 skal skje med den type våpen og ammunisjon som er fastsatt for arten, eller så langt bestemmelsene i gjeldende forskrifter om utøvelse av jakt og fangst kan anvendes tilsvarende, såfremt ikke godkjennelse om bruk av andre avlivingsmetoder er innhentet fra Mattilsynet. Når det gjelder godkjenning av punktering av egg, kan det antas at dette gjelder fuglearter listet opp i 6 (arter som kan felles etter tillatelse fra kommunen). Hvorvidt det er kommunen som også godkjennes slike tiltak rettet mot artene nevnt i 5 er ikke klart, men det må man kunne anta. Det er uansett ønskelig med klarere utforming av forskriften på dette punktet. De artene som oftest er gjenstand for slik punktering er uansett ulike gåsearter som, all den tid de ikke nevnes i 5 eller 6, ligger innunder fylkesmannens myndighet ( 7). KAPITTEL 2 - Skadefelling 5 Skadegjørende viltarter som kan felles uten tillatelse fra viltmyndighet Bydue, skjære, kråke, rødrev, viltlevende kanin, villmink, villsvin og mårhund kan felles hele året uten tillatelse, av eier, bruker eller rettighetshaver, når det kan dokumenteres at viltartene gjør skade på eiendom og næringsvirksomhet som er av vesentlig økonomisk betydning. Dette avsnittet forteller hvilke arter som kan felles av grunneier, uten nærmere godkjenning fra det offentlige, når disse gjør skade. Den største forskjellen fra tidligere, ved siden av å presisere kravet om skade av vesentlig økonomisk betydning, er at flere av de artene som tidligere kunne felles uten godkjenning (bl.a. ulike trostearter og ringdue) nå er fjernet fra lista. De artene som står på lista er kjente skadegjørere, og det er lagt vekt på at alle har gode bestander. Unntakene er viltlevende kanin, mårhund og villsvin som er erklært uønsket i norsk natur. Rådmannens kommentar til 5 Mårhund og villsvin har jakttid året rundt, og felling uavhengig av foranledning - vil derfor kunne ses som ordinær jakt. Disse hadde dermed ikke trengt å stå oppført her all den tid de vil kunne felles av grunneieren hele året i tråd med forskrift om jakt- og fangsttider. Rådmannen er derimot kritisk til at de vanligste skadegjørerne blant trostene, samt ringdua, er fjernet fra lista. Se mer om dette i kommentarene under 6.

18 6 Skadegjørende viltarter som kan felles etter tillatelse fra kommunen Ravn, gråtrost, rødvingetrost, ringdue, hare, grevling og knoppsvane kan felles hele året av eier, bruker eller rettighetshaver etter tillatelse fra kommunen når det kan dokumenteres at viltartene gjør skade på eiendom eller næringsvirksomhet som er av vesentlig økonomisk betydning. Flere av artene som tidligere fritt kunne felles av grunneieren når de gjorde skade, krever nå godkjennelse fra kommunen. Det poengteres i utdypningen til forskriftsforslaget fra DN at den som utsettes for skade skal forsøke avbøtende tiltak før fellingstillatelse gis. Derimot står det også at kommunen best kjenner forholdene omkring skadeproblematikken fra den aktuelle viltarten innen egen kommune. De kjenner til betydningen av skadeomfanget, og de kjenner til virkningen av og hensiktsmessigheten av aktuelle skadeforebyggende tiltak. Dette gjelder f eks en del kommuner med intensiv jordbærdyrking, og hvor trosten kan gjøre store lokale skader. I slike klassiske typetilfeller kan kommunens tillatelse gis på en "summarisk" og enkel måte, så lenge kommunen som vedtaksmyndighet har dette nedfelt som vedtatt prosedyre. Såfremt skadeproblemetikken og effekten av skadene er kjent, kan kommunen altså fatte summariske vedtak ved søknad om felling av for eksempel skadegjørende gråtrost. Rådmannens kommentar til 6 Enkelte naturvernorganisasjoner har i en årrekke aktivt arbeidet mot kommunene for å stramme inn håndteringen av skadefellingsforskriften. Fellingene disse organisasjonene særlig har reagert på er trostefelling i jordbæråkre om sommeren. Det har vært en pedagogisk utfordring å formidle at slik felling ikke har krevd godkjenning av kommunen, og at kommunen dermed neppe er rette klageinstans. Det later til at naturvernorganisasjonenes kamp nå fører til at skadefelling av troster og duer skal kreve kommunal godkjennelse. Problemet er bare at man samtidig sier at kommuner hvor skadeproblematikken er kjent kan fatte summariske vedtak. Som eksempel på områder hvor det vil være i tråd med forskriftens intensjoner å fatte summariske vedtak, viser man i veiledningen til kommuner med intensiv jordbærdyrking hvor trosten kan gjøre store skader. Man sier i det nye forskriftsforslaget at grunneier ikke selv kan vurdere skadeomfanget og gjennomføre felling, men at kommunen summarisk skal behandle søknadene. For at kommunen skal kunne fatte summariske vedtak kreves det fra DN at kommunen i så fall må ha dette nedfelt som vedtatt prosedyre. Det legges her altså opp til et system hvor politikere skal fatte et vedtak som sier at man godkjenner søknader om skadefelling av trost og due. Med denne forskriften løftes myndigheten dermed opp et trinn i hierarkistigen, fra grunneier til kommune, men eneste effekt av denne forskriftsendringen er altså merarbeid for kommunene. En annen effekt av at kommunen skal godkjenne søknad om felling, er den økte saksbehandlingstiden. Skader er ofte akutte problemer, og på jordbruksarealer skjer dette normalt på en tid av året når sommerferie avvikles. Rask håndtering krever at det til enhver tid er folk til stede i kommunen som kjenner lovverket og som kan avgjøre slike søknader. Rådmannen tror ikke at overordnet myndighet mener bønder skyter skadedyr for moro skyld. Man kan heller mistenke at DN her forsøker å inngå et kompromiss for å roe ned naturvernorganisasjonene. Skyting er en ressurskrevende måte å holde skadetrykket nede på, men for tiden er dette det eneste tiltaket som har en viss effekt. Alternativer som bl.a. ornitologisk forening og

19 naturvernforbundet har lansert er dessverre enten urealistiske (eksempelvis innfanging og flytting av trost og kontinuerlig innhøsting på alle arealer samtidig), altfor dyre (komplett inngjerding av arealene) eller uhensiktsmessige (nett over alle bærarealer et tiltak fylkesmannen sier har et uhensiktsmessig stort skadepotensiale all den tid fugler henger fast). I tillegg har det vært forsøkt med lyd (gasskanoner, radio i oljefat etc) og ulike skremsler (klassiske fugleskremsler, opphengte gjenstander som cd`er, og kombinasjoner av disse). Det er altså enighet om at man i rimelig utstrekning har forsøkt avbøtende tiltak, og at det kan gis skadefellingstillatelse etter den nye forskriftsteksten. Det er lagt opp til at denne godkjennelsen skal foregå etter en blankofullmakt fra politikerne. Felling av skadegjørende trost vil altså være på samme nivå som tidligere hvis den fremlagte forskriften vedtas, men kommunen har nå det formelle ansvaret og det medfølgende ekstraarbeidet. All den tid det er forsøkt avbøtende tiltak er nemlig forskriftens krav oppfylt, og det er naturlig å gi fellingstillatelse. Alternativet til summarisk behandling er altså grundig behandling av hver enkelt søknad, men utfallet vil bli det samme. Rådmannen mener man i 5 burde hatt et eget avsnitt som sier at gråtrost, svarttrost, måltrost, rødvingetrost og ringdue kan felles av eier/bruker/rettighetshaver av jordbruksarealer i aktiv drift der disse gjør skade av vesentlig økonomisk betydning. Folk som ønsker godkjenning til felling av disse artene i private hager, vil kunne søke om dette med hjemmel andre steder i forskriften enten i 6 eller 7. Kommunen vil ikke ha anledning til å behandle søknader om felling av skadegjørende gås (vanligst; grågås og kanadagås). Hvorfor disse artene ikke er tillagt det kommunale nivå er uklart all den tid trenden til nå har vært at myndigheten skulle dyttes nedover i systemet. I den nye forskriften er ansvaret for knoppsvane flyttet fra fylkesmannsnivå ned til kommunene, mens mulighet til godkjenning av skadefelling av de vanligste gåseartene er flyttet opp til fylkesmannsnivå igjen. Bakgrunnen for dette byttet kommer ikke frem av sakspapirene. For tiden arbeides det med en bestandsplan for gås i nedre Buskerud, og det er enighet om at voksende gåsebestander utgjør en stor utfordring. Rådmannen mener det ville vært mest naturlig at myndigheten til å avgjøre slike søknader var tillagt kommunen. Skadedyrfelling og effekt på bestander Alle artene som kan felles etter denne forskriftens 5 og 6 har gode bestander. I områder hvor skadefelling drives i utstrakt grad gjøres dette nettopp som et resultat av store forekomster. Gjengroingen i kulturlandskapet har for eksempel lagt forholdene til rette for større trostebestander enn tidligere ettersom det stadig etableres flere hekkeområder. Selv om det på enkelte gårder tidligere er felt flere tusen trost pr sesong har dette ingen effekt på de økende bestandene av gråtrost og rødvingetrost. Den samme bestandsutviklingen ser man på gåsebestandene i Oslofjordområdet og Drammensvassdraget. Generelt kan man si at artene som opptrer i store flokker er de som genererer mest skade og dermed også skadefelling. De artene som opptrer alene eller i mindre flokker, eksempelvis ravn og knoppsvane, felles i realiteten sjelden som skadedyr og da kun i helt spesielle tilfeller. Artene som kan felles som skadedyr i tråd med denne forskriften er vanlige og tallrike, og rådmannen kan ikke se at felling i tråd med denne, eller tidligere gjeldende skadedyrforskrift, kan ha negativ effekt på bestandene slik uttak utøves i dag. 7 Skadegjerende viltarter som kan felles etter tillatelse fra fylkesmannen Fylkesmannen kan tillate skadefelling:

20 1) av øvrige viltarter hele året når det kan dokumenteres at viltartene gjør skade på eiendom eller næringsvirksomhet som er av vesentlig økonomisk betydning. 2) når viltarter forårsaker ulemper eller skader på samfunnsmessige viktige verdier, som det ikke med rimelighet kan forventes at allmennheten må akseptere. 3) når viltarter i vesentlig grad reduserer andre viltarters reproduksjon og hvor dette medfører et vesentlig økonomisk tap, eller når predasjonen truer med vesentlig reduksjon eller utryddelse av andre lokale viltbestander. 4) av viltarter som har tilhold på eller ved flyplasser og landingsområdet, når det er fare for kollisjoner mellom fly og vilt. Fylkesmannen kan også gi tillatelse til, utenfor hekke- og yngletid, å rive, fjerne, tildekke eller på annen måte hindre at viltet rar tilgang til sine naturlig etablerte hekke- og yngleplasser når det er nødvendig for å avverge eller redusere konkrete skader og/eller ulemper. Denne paragrafen slår fast at fylkesmannen kan gi tillatelse til skadefelling av arter som ikke nevnes i de andre avsnittene. Rådmannens kommentar til 7 I vedlegget til forskriftsteksten står det at det er ikke et hovedhensyn i denne sammenheng at kravet til lik behandling i størst mulig grad skal tilfredsstilles. Dette er i beste fall en uheldig presisering, og man følger opp med å si at likhetsprinsippet får sin avveining gjennom klagesaker. I praksis vil den avgjørende myndighet, her fylkesmannen, vurdere hver enkelt sak og dens momenter når søknader om skadefelling fremlegges. Det ligger i sakens natur at èn sak ikke vil være lik den neste. Likebehandling bør i denne sammenheng bety at alle søknader blir gjenstand for samme saksbehandling og vurdering. At man i følgeskrivet til forskriftsforslaget legger opp til et system hvor ansvarlig myndighet eksplisitt ikke skal vektlegge likebehandling, og at eventuelt likhetsprinsipp først skal vurderes gjennom en potensielt lang klagerunde, synes meget uheldig. I rettledningen til forskriftsteksten står det følgende om anvendelsen av 7 pkt. 3: Skadefellingstillatelser etter nr 3 skal kun gis unntaksvis, og kun for skadelig predasjon rettet mot andre viltarter. ( ) Når en viltart predaterer en annen viltart må det kreves at predasjonen representerer en alvorlig trussel mot en bestand av vilt som er truet eller lokalt i sterk tilbakegang. Eksempelvis kan noen viltarter som kommer til på øyer, holmer og skjær, sterkt desimere en bestand av bakkehekkende sjøfugl. Selve forskriftsteksten i 7, pkt. 3, sier derimot at fylkesmannen kan tillate skadefelling når viltarter i vesentlig grad reduserer andre viltarters reproduksjon og hvor dette medfører et vesentlig økonomisk tap. Det er uheldig at forskriftsteksten og veiledningen sier to helt forskjellige ting, og det er ønskelig at det kommer noe klarere frem når dette punktet faktisk kan komme til anvendelse. Rådmannen foreslår ikke her noen endring i dette punktet. Det er veiledningen som i så fall bør justeres slik at den i større grad sammenfaller med forskriftsteksten. 8 Om tillatelsen I tillatelsen til skadefelling gitt av kommunen eller fylkesmannen skal det fastsettes: 1) en tidsavgrenset periode for felling 2) et avgrenset antall individer som kan felles

21 3) en avgrensning av fellingsområde vurdert ut fra skadeomfang og skadenes utvikling på skadestedet. I tillatelser til skadefelling kan fylkesmannen fastsette rimelige og saklige vilkår for tillatelsen, herunder om hvilke forebyggende tiltak som må være prøvd, og eventuelt hvilke forebyggende tiltak som ikke kan tillates gjennomført. Grunneiers tillatelse må innhentes ved skadefelling på andres eiendom. Denne bestemmelsen sier hva en eventuell tillatelse skal og kan inneholde. Disse bestemmelsene er uendret fra tidligere forskrift. Rådmannens kommentar til 8 I denne bestemmelsen sies det at man må innhente grunneiers tillatelse hvis man skal utføre felling på grunn en ikke selv eier. Dette kan oppfattes som en motsigels av 6 hvor det fremkommer at skadevilt, etter godkjennelse av kommunen, kan felles hele året av eier, bruker eller rettighetshaver ( ). Når man som bruker, for eksempel i kraft av å være leietager av et jordbruksareal, kan felle skadegjørende trost etter 6, synes det motsigende at man skal måtte innhente grunneiers tillatelse etter 8. 9 Viltfondets eiendomsrett Arter som felles i medhold av 5 tilfaller eier, bruker eller rettighetshaver. Arter som felles i medhold av 6 kan disponeres over av kommunen. Arter som felles i medhold av 7 er Viltfondets eiendom. På vegne av Viltfondet disponerer fylkesmannen over viltet slik Direktoratet for naturforvaltning bestemmer. Bestemmelsen sier hvem som har disponeringsrett for felt skadevilt. Rådmannens kommentar til 9 Etter at kommunene overtok driften av det sentrale viltfondet, og dannet lokale viltfond, er denne forskriftsteksten egnet til forvirring. For folk flest er Viltfondet forbundet med det lokale viltfondet, og det virker da pussig at viltfondet først kommer inn i bildet når det er fylkesmannen som er myndighet Disse bestemmelsene skisserer kun ordinære saksbehandlingsrutiner, og omtales ikke her. Konklusjon I den nye forskriften foreslåes det at det skal måtte søkes om tillatelse til felling av skadegjørende trost og ringdue. All den tid DN er inneforstått med problemene dette vil medføre i grønnsaks-, frukt- og bærkommuner, foreslås det fra DN at vedtakene kan gjøres summarisk. Det er nettopp i utpregede jordbrukskommuner skadefelling vil være av et visst omfang. Når det samtidig ikke legges opp til noen dyptpløyende behandling av søknadene, mener rådmannen denne endringen kun medfører merarbeid uten å ha noen effekt på fellingsnivået.

22 Den nye forskriften inneholder mindre slurvefeil og endringer som ikke umiddelbart gir mening. Et eksempel er at kommunene har fått myndighet til å behandle skadefellingssøknader på svane mens kommunen er fratatt denne myndigheten når det gjelder den langt mer utfordrende og mangetallige grågåsa og kanadagåsa. Rådmannen mener også DNs krav til at vedvarende skadeomfang skal kunne bevares og fremvises på forespørsel fra viltmyndighetene er vanskelig å oppfylle i de tilfeller hvor det ikke kreves godkjenning fra overordnet myndighet. I de tilfeller hvor kommune eller fylkesmann skal behandle søknaden vil dokumentasjon være en naturlig del av den ordinære saksbehandlingen (jfr. bl.a. forvaltningslovens bestemmelse om at en sak skal være tilstrekkelig opplyst). Det bør derfor ikke være behov for å stille dette kravet her. Rådmannen anbefaler derfor dette kravet fjernet. Intensjonen med den nye forskriften er å senke omfanget av skadefelling. Hvis vi forutsetter at dagens forskrift følges, vil omfanget av skadefelling neppe avta med den nye forskriften. Forskriftenes intensjon og krav til skade og skadepotensial er det samme i den gjeldende forskriften og den som er ute på høring. I de tilfeller hvor dagens skadefellingsforskrift har fungert som en uthuling av viltloven, bl.a. ved mer eller mindre ordinær duejakt under påskudd av at man feller skadedyr, er dette nettopp fordi forskriften ikke er fulgt. Enkelte av de endringene som foreslåes i ny forskrift senker ikke omfanget av skadefelling, men pålegger kommunene merarbeid. Det er fristende å mene at denne endringen foreslås for å skape en illusjon overfor naturvernorganisasjonene om at det gjøres grep for å imøtekomme deres krav. Med bakgrunn i disse momentene, og andre momenter nevnt i saksframlegget, foreslås det her at kommunen kommer med uttalelse som fremkommer i forslag til vedtak.

23 Direktoratet fornaturforvaltning Adresseliste Deres ref.: Vår ref. (bes oppgitt ved svar): Dato: 2008/11139 ART-VI-ID Arkivkode: Høring på forslag til forskrift om felling av viltarter som gjør skade Direktoratet for naturforvaltning sender med dette på høring et forslag til ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade. Denne forskriften skal erstatte Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon fastsatt 1.september Den gjeldende forskrift har ikke gjennomgått en fullstendig revisjon siden den ble fastsatt første gangi Det er viltlovens 14 som er hjemmelsgrunnlaget for felling av skadegjørende vilt. Hjemmelsgrunnlaget avgrenses og forstås ut fra viltlovens fonnål, fredningsprinsippet og lovgrunnlaget for utøvelse av alminnelig ordinær jakt som grunnlag for å redusere skader. Direktoratet har i forslaget lagt til grunn at viltet, dets egg, reir og bo har den samme rettsbeskyttelse sett i forhold til skadefelling. Det er direktoratets erfaring at forskriften ikke har fungert tilfredsstillende i forhold til viltlovens fredningsprinsipp og skadefelling som et særskilt begrunnet unntak fra fredningen. Det er direktoratets oppfatning at det i for stor grad har blitt avlivet vilt i medhold av forskriften, uten at dette faktisk har vært en nødvendighet for å avverge eller redusere skader som vedvarer til tross for at det er gjennomført skadeforebyggende tiltak. Bruken av gjeldende forskrift har vært praktisert forskjellig rundt i landet, og vårt inntrykk er at det generelt har vært en for liberal praksis. Vi har derfor lagt til grunn at det nye regelverket skal innebære en innskjerping og tydeliggjøring i adgangen til å felle skadegjørende vilt, slik at dette kan gjennomføres på en måte som er effektiv og faktisk virker etter sin hensikt. Klargjøringen og tydeliggjøringen av forskriften kommer særlig til uttrykk ved: Krav om vesentlig økonomisk tap Krav om dokumentasjon av skadeforebyggende tiltak Økt hensyn til at viltet er fredet, særlig yngletidsfredningen Myndighetsfordeling som er bedre tilpasset en tydeligere forskrift Det kreves også tillatelse fra fylkesmannen for å gjøre noe med hekke- og yngleplasser Selve tillatelsen har tydelige krav om hvordan den skal avgrenses til skadesituasjonen Besøksadresse: Tungasletta 2 Postadresse: N-7485 Trondheim Telefon: Videokonf: Internett: Saksbehandler: Ingrid Regina Reinkind Telefaks: E-post: Telefon: Postmottak@dimat.no

24 Direktoratet fornaturforvaltning Fylkesmannens rolle Fylkesmannens rolle er betydelig styrket i det nye forslaget. Mange av artene har blitt plassert på et høyere myndighetsnivå, og de aller fleste artene ligger nå på fylkesnivået. Dette både på grunn av at noen av artenes bestandssituasjon har endret seg, men også pga erfaringer med bruken av forrige forskrift. Fylkesmannen har også fått myndighet til å utenfor hekke- og yngletid å vurdere tillatelse riving, fjerning, tildekking eller på annen måte hindre at viltet får tilgang til sine etablerte hekke- og yngleplasser når det er nødvendig for å avverge eller redusere konkrete skader. Dette kan ofte være kompliserte tilfeller hvor vi har vurdert nødvendigheten av å knytte vurderingene opp mot en høyere fagkompetanse. Skadeforebygging Skadeforebygging er et sentralt tema i forskriften. Den aktuelle skaden må være av økonomisk betydning, og den som utsettes for dette plikter å gjøre forebyggende tiltak for å avverge eller redusere skade. Skadeforebygging har vært et absolutt krav, og nytt i forslaget er at man nå også må kunne dokumentere dette. Det må påvises at den aktuelle fellingen er et nødvendig tiltak for å redusere eller avverge skadene til tross for at det er iverksatt målrettede og rimelige skadeforebyggende tiltak i forhold til de verdier som står på spill. Kravet til økonomisk tap av vesentlig betydning må avveies mot eiendommens eller næringsvirksomhetens verdi, vurdert opp mot hvor kostbare forebyggende tiltak mot skader som det med rimelighet må kreves iverksatt for å avverge og redusere tap. Høringsfrist Det bes om at høringsinstansene sender eventuelle merknader til forskriftsforslaget til Direktoratet for naturforvaltning innen 1. mars Kommentarene sendes Direktoratet for naturforvaltning enten pr. post (Tungasletta 2, 7485 Trondheim) eller på e-post (postmottak@dirnat.no). Vennligst oppgi vår referanse ved innsending av høringssvar. Forskriftsforslaget vil være tilgjengelig på vår nettside: under lenken høringssaker (venstre meny). Vi ber om at kommentarer og bemerkninger systematiseres i denne rekkefølgen: 1. Generelle kommentarer 2. Kommentarer til disposisjon, oppbygging av forskriften mv. 3. Kommentarer til artsutvalget 4. Kommentarer til utkastets bestemmelser 2

25 Direktoratet fornaturforvaltning ed hilsen e e.f. Terje ø ir ør artsforvaltningsavde ingen Vedlegg: Forskriftsforslag med kommentarer Høringsliste 3

26 Forskrift om felling av viltarter som gjør skade Fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning den 2. april 2009 i medhold av Lov 29. mai 1981 nr 38 om viltet 14. Kap. 1 Generelle bestemmelser 1 Formål Formålet med denne forskrift er å sikre at all felling av viltarter som gjør skade skjer for å avverge eller redusere økonomiske tap av vesentlig betydning på eiendom og næringsvirksomhet, andre samfunnsmessig viktige verdier, samtidig som det skal tas hensyn til viltet, dets egg, reir og bo. Felling av viltarter som gjør skade er et unntak fra lovens fredningsprinsipp om at viltet og dets egg, reir og bo er fredet. Skadefelling må følgelig ha en begrunnelse som er i samsvar med lovens fredningsprinsipp. Dette innebærer at en hver felling av vilt som gjør skade kun skal skje for å avverge eller redusere økonomisk tap som oppstår på fast eiendom og på næringsvirksomhet. Kravet til økonomisk tap av vesentlig betydning må avveies mot eiendommens eller næringsvirksomhetens verdi, vurdert opp mot hvor kostbare forebyggende. tiltak mot skader som det med rimelighet må kreves iverksatt for å avverge og redusere tap. Før felling skjer må det kunne dokumenteres at det er en klar årsakssammenheng mellom fellingen og skaden. Fellingen av skadegjørende vilt skal konkret føre til redusert økonomiske tap. Vesentlighetskriteriet må vurderes konkret i det enkelte skadetilfellet. Det må som hovedregel knyttes til fast eiendom og næringsvirksomhet. Selv om en skade er vesentlig for den som rammes, er det ikke slik at produksjon til eget forbruk, som f eks dyrking av bær, grønnsaker og prydvekster i egen hage, kan karakteriseres som økonomisk tap av vesentlig betydning, selv om det meste av grøden tas av en skadegjørende viltart. Skadefelling kan også begrunnes i viktige samfunnsmessige verdier som ikke er direkte knyttet til eiendom eller næringsvirksomhet. Skadefelling på dette grunnlag skal alltid undergis en konkret vurdering av ftlkesmannen som kompetent myndighet. Formålsbestemmelsen understreker at det ved en hver skadefelling skal tas hensyn til viltet, dets egg, reir og bo. Viltlovens fredningsprinsipp blir utgangspunktet for fortolkningen og praktiseringen av regelverket om skadefelling. Formålsbestemmelsen understreker videre at også egg, reir og bo må ha den samme rettsbeskyttelse når det i særlige saker kan bli aktuelt å ødelegge eller fjerne reir og boplasser for derved å avverge eller redusere framtidige skader. Denne utvidende fortolkning er naturlig ut fra lovens fredningsprinsipp, og må få den konkrete anvendelse at det også må kreves en tillatelse fra viltmyndighet dersom reir og bo (hekke- og yngleplasser) skal ødelegges eller fjernes på lik linje med at individer av arten tillates avlivet. Dette prinsipp er nedfelt iforskrflen 7siste ledd. Fylkesmannens konkrete skjønnsmessige vurdering må være retningsgivende for bestemmelsens anvendelse. 1