DOLM kirkested, prestegård og kulturminne

Transkript

1 DOLM kirkested, prestegård og kulturminne

2 FORORD DOLM har en spesiell posisjon i denne regionens historie, som kirkested, prestegård og gravsted. Vår regions kulturhistorie kan ikke skrives uten at Dolm er med. Kulturvern og kulturminnevern i dette området uten Dolm og Dolmsundet er utenkelig. Den som har hatt høve til å nyte stillhet, ro, fred og høytid på Dolm, har fått en gave for livet. Alle som hører heime eller er på besøk her på øyene våre, fortjener å få del i Dolm sin historie: Fortellingene, dramatikken og spenningen. Som en frodig oase i et værslitt kystlandskap ligger Dolm med all sin verdighet, sin lange historie og sine mange hemmeligheter og lar oss hente kunnskap og opplevelser. Få steder kan en - som her - føle at en er en del av historien. Kystmuseets slagord er: Vi forteller historien. Og nettopp det vil vi gjøre på Dolm i tida som kommer. Vi har valgt å gi en grundig presentasjon av Dolm i denne planen. Det har vi gjort fordi grunnlaget for det som skal formidles på Dolm, ligger i landskapet og i historien. Mye spennende kommer til å skje på Dolm framover, men Kystmuseet vil aldri bidra til aktiviteter som ikke er forenelige med Dolms spesielle egenart, verdier og plass i vår kultur. Vi håper du vil ta del. Velkommen! Hitra, 21.januar 2011 Svein Bertil Sæther museumsdirektør 2

3 Innhold Sammendrag Dolmsundet Geografi Topografi Kulturminner Historia om Dolm Dolm kirke Før Etter Kirka i privat eie Dolm prestegård Prestebolig Gårdsbruk Hage Dolm i våre dager Flere aktører Et samspill Menighetsrådet Kystmuseet Bonden Kirkeforeninga Felles interesser, gjensidig respekt og delt ansvar Et levende kulturminne Definisjoner og ansvar Bruk av kulturminner Et prioritert kulturlandskapsområde Muligheter og begrensninger Et gammelt kulturlandskap Om innmarka og utmarka på Dolm Gjengroing Skjøtsel av kulturlandskap Mitt kulturminne

4 5.4 Et utstillingsvindu Respekt, kunnskap og forståelse Ei kirke og en kirkegård Aktiviteter og møtested Stillhet og ettertanke Kommende generasjoner En plan for Dolm Beskrivelse Prestegårdstuftene Kirken Fjøs- og låvebygninga Stabburet Stallen Naustet Bårehuset Dolmvarden Kulturlandskapet Hagen Innmarka Utmarka Brønnen Tilgjengelighet Framdrift og Økonomi Litteraturliste Forsidebilde: Schröder ca

5 Sammendrag I 1995 inngikk Kystmuseet i Sør-Trøndelag en 20-års kontrakt med Opplysningsvesenets fond om 115 dekar av området som tilhører Dolm prestegård. I 2007 ble leieområdet utvidet. Kystmuseet leier bygninger og deler av området rundt prestegården, og driver skjøtsel av leieområdet. Dette er en presentasjon av området Dolm med historien, dagens status og en presentasjon av planene videre. I kapittel 1 beskrives området Dolmsundet med geografi, topografi og kulturminner. Historien om Dolm presenteres i kapittel 2 med kirken, prestegården og hagen som hovedområder. Kapittel 3 tar for seg Dolm i våre dager og ser på de ulike aktørene som er tilstede på Dolm, med felles interesser, gjensidig respekt og delt ansvar. Balansen mellom bruk og vern, og de muligheter og begrensninger som ligger i dette, blir sett nærmere på i kapittel 4. Kapittel 5 tar for seg innmark og utmark, og se på de utfordringer man står ovenfor med tanke på gjengroing, skjøtsel og hvordan Dolm skal fungere som et levende kulturminne. Til slutt kommer en plan for Dolm, med dagens status og planer for videre utvikling. 5

6 1. Dolmsundet 1.1 Geografi Dolmsundet ligger i Hitra kommune mellom hovedøya Hitra i sør og Dolmøya i nord. Det går i retning nordaust sørvest, fra Knudshaugen til Kongsnesset, om lag ei mil langt. Det er 30 meter på det smaleste ved Vettastraumen og 200 meter på det breieste ved Dolm. Mot aust møter Dolmsundet utløpet av Barmfjorden, og mot vest er Hjertøysundet og Bårbukta. Det er en mengde større og mindre øyer, halvøyer, holmer og skjær i Dolmsundet, og Vettastraumen går stri som ei elv når sjøen skifter mellom flo og fjære. Dolmsundet (Statens Kartverk 2011) 1.2 Topografi Øya er langstrakt, flat og myrlendt. Landskapet reiser seg somme steder ganske bratt opp på yttersida av Dolmsundet, særlig ved Vettastraumen, og høyeste punkt på øya er 63 m.o.h. På sørsida er det jamt over slakere helling oppover land. Dolmsundet er bra skjerma mot vær og vind. Dette vises godt på vegetasjonen. På innsida av Dolmøya er vegetasjonen tett og flere steder vokser løvskogen godt. På yttersida er forholdene annerledes, og det værharde landskapet fører til lav og sparsom vegetasjon. 6

7 1.3 Kulturminner Dolmsund-området på Hitra stiller i en særklasse hva angår kulturminner og kulturmiljø langs kysten av Sør-Trøndelag. Her har vi en til dels inngående kjenneskap til kulturminner fra eldste steinalder og opp til våre dager. Det mest spesielle med Dolmsundet er at det finnes mange spor etter mennesker samlet på et begrenset areal. Det skjermede farvannet i selve sundet må ha vært det mest attraktive ved området (Handlingsplan for kulturminner i Sør-Trøndelag (12): 28) Dolmsundet med Hopsjøen i forgrunnen (Widerøe, udatert) Det finnes en stor mengde kulturminner på begge sider av Dolmsundet, og noen av de kulturminnene som er funnet i dette området er gravminner av ulike typer, boplasser og diverse løsfunn som kniv, syler, ulike redskap, fiskegarn, smykker og bøylespenner av bronse. De rikeste funnene fra romertid (1 400 e.kr.) og folkevandringstid ( e.kr.) på Hitra ligger her; ved Dolmsundet og på utsiden av Dolmøya, mot Frøyfjorden. Det er også 7

8 gjort mange funn av steinalderboplasser i dette området, og de eldste sporene stammer fra Fosnatradisjonen som er Norges eldste registrerte bosetning. Anders Hagen referer til denne tidligste gruppen av jegeres bosetninger som pionerenes fangststasjoner ved havet. Funnene og boplassene dateres til ca f. Kr. Da de eldste boplassene var i bruk, stod havet betydelig høyere enn nå. Dolmøya var mye mindre, og små boplasser har ligget helt nede ved strandkanten, vendt inn mot sundet hvor de har hatt god skjerming mot vær og vind. Gjennom hele steinalderen ble det brukt redskaper av bergarter og mineraler, der flint har vært mest foretrukket. Grunnen til dette er at flinten ga skarpe kanter og var godt egnet til skjæring, skraping og stikking. Slike redskaper og avfall av flint fra tillaging av redskapene finner man mange steder under torva langs Dolmsundet. I kulturminneparken på Vassetra ved Dolmsundet hotell, kan en se en slik boplass fra steinalderen. Området er skiltet med opplysninger, og ble første gang utgravd i 1997 og Det ble den gangen gjort funn av en rekke redskaper av flint og skifer. De mest spesielle funnene herfra er kanskje to hengesmykker av skifer. Steinalderlokalitet ved Dolmsundet (NTNU 2010) Våren 2008 og 2009 har arkeologistudenter fra NTNU Vitenskapsmuseet fortsatt undersøkelsene, og funnene bare forsterker de tolkninger og slutninger som ble gjort på slutten av 1990-tallet. 8

9 Fra bronseladeren (ca f. Kr. til 500 f. Kr.) finnes noen graver som består av oppbygde steinrøyser som den døde ble plassert inni. Disse røysene er ofte plassert for seg selv på ulike bergrygger. Røysene og haugene kan ha hatt ulike roller; de skulle sikkert sees av de som reiste forbi, men kanskje skulle den døde som bodde i røysa også ha mulighet til å se utover sitt område. Dessuten har røysene kanskje vært et uttrykk for maktutfoldelse. Hensynet til de levende kan med andre ord ha vært vel så viktig som hensynet til den døde. Like ovenfor Dolm kirke, på Dolmvarden, ligger en slik røys. Her har man en fantastisk utsikt over ytre deler av Hitra og utover mot Frøya. Kalle Sognnes har i forbindelse med de mange gravhaugene skrevet følgende: Haugene og røysenes rolle som monumenter over de døde ble understreket av deres størrelse [ ] Disse røysene synes først og fremst og hatt betydning som markører i forhold til mennesker som reiste gjennom landskapet (Sognnes 2003) Dolmsundet sett fra Dolmvarden Gravplassene fra jernalderen (ca. 500 f. Kr. til 500 e. Kr.) har også hatt samme beliggenhet som de fra bronseladeren, men røysene fra denne perioden er ofte samlet i felt. Slike 9

10 jernalderrøyser finnes det mange av på begge sider av Dolmsundet. Flere gravfunn er gjort i disse røysene fra jernalderen, og mest iøynefallende er kanskje smykkene som opprinnelig har stammet fra langt utenfor Norges grenser i dag, funn som forteller om store geografiske nettverk. Tor Bugten på Kjerkgårdsekra, Undås Fra middelalderen (ca ) finnes to kirkesteder; Undås og Dolm kirke. Førstnevnte er borte for lengst, mens sistnevnte står fortsatt og ble vigslet på nytt så sent som i I tiden etter reformasjonen (1537) har Dolmsundområdet hatt en spesiell betydning for særlig handelsvirksomhet. Et av de tidligste handelsstedene her, Valan, stammer fra midten av tallet og ligger like sørøst for Dolmøya. Handlesstedet Hopsjø stammer fra første halvdel av 1700-tallet, og ble etterfølgeren til Valan. Her residerte slekten Parelius i litt over 150 år. Lystresidensen Margrethes Minde tilhørte Hopsjøen, og ble bygget av Nils Rosing Parelius i 1780-årene. Sør for Melandsjøen finnes rester etter gruvedrift, og her finnes også rester etter gårdsdrift i form av ruiner, gjerder, veier og stier. Ved Vettastraumen har det stått veter, hvor det i ufredstid ble tent varslingsild. Kulturminnene ligger som perler på en snor langs hele Dolmsundet og på Dolmøya, og et av de nyeste kulturminnene, som kan dateres nesten opp til vår tid, er nothenget på Kjerringvåg fra 1950-tallet. 10

11 2. Historia om Dolm Namnet Dolm har kan hende sammenheng med verbet dølgje, som betyr å gjømme eller å skjule. Trulig er det namnet på hele øya, altså den øya vi i dag kaller Dolmøya. Dolm ga namn til de to eldste gårdene på øya: Norddolm og Sørdolm. Norddolm er fortsatt bevart som gårdsnamn og som namn til vågen ved gården: Norddolmsvågen. Sørdolm ble brukt som namn på gården ennå i høgmellomalderen, men da den ble kirkested og prestegård ble den bare kalt Dolm, som i dag. Kanskje var dette sjølve urgården på Dolmøya. Hva som ga øya dette namnet, er uvisst. Om det har den transitive betydninga, altså den som gjømmer eller skjuler noe, så må dette noe enten være sundet eller landet innafor. Om det derimot er intransitivt, den som er gjømt eller skjult, så kan det vise til øya som er gjømt bakom hitterlandet eller gården, bostedet og sundet som ligger i skjul for iskald vind og vær over Frøyfjorden fra nord. Sikkert er det imidlertid at det ligger mye historie skjult og godt gjømt på Dolmøya og på gården Dolm. I dag kjenner vi bare bruddstykker av denne historia, og til tross for det er den både spennende og fengslende. Historia på Dolm, sammen med kulturminnene og kulturlandskapet her, er grunnlaget for Kystmuseets satsing i dette området. 2.1 Dolm kirke Dolm kirke er en av de eldste bygningene som fortsatt er i bruk på Trøndelagskysten. Vi veit ikke når det ble bygd kirke på Dolm, men vi veit at den avløste ei eldre kirke på andre sida av Dolmsundet Amundarås kirke på gården Undås, eller Omdås, som den kalles på hittermål i dag. Kirka på Undås kan være bygd i tidlig kristen tid i vårt land. Om Dolm avløste Undås i høgmellomalderen (den store kirkebyggerperioden på 1200-tallet) eller i seinmellomalderen (fiskerienes storhetstid på 1400-tallet), er fortsatt under debatt. Her må det nok grundige undersøkelser til før det kanskje en gang foreligger et svar. Hitras potetprest og første historieskriver, dansken Peder Schwane Bang, gjenforteller i 1780 et gammelt sagn om et planlagt kloster på Dolm fra Svartedaudens tid (1300-tallet), som ei forklaring på murfundament og utstikkere ved kirkas nordaustre hjørne. Få fester lit til dette sagnet i dag, men det forteller oss at folk har vært opptatt av kirkas historie. 11

12 2.1.1 Før 1920 Første gangen vi finner Dolm nevnt som kirkested i de skriftlige kildene, er i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1530-åra. Når kirka her ble bygd veit vi ikke, men at det skjedde mens Norge ennå var et katolsk land, det veit vi. I et kirkeregnskap fra går det fram at daværende sokneprest i Hitra prestegjeld, Rasmus Rossing, sørga for å få reparert den gamle, sprukne kirkeklokka i Dolm kirke. Gunder Gundersen Øyen i Trondheim utførte arbeidet i 1688, og da graverte han inn flere latinske tekster på klokka, kong Christian 5. sitt monogram og følgende bokstaver: H.S.C.K.D. Forklaringa på disse bokstavene står også i kirkeregnskapet: Hitterens Sanct. Colbani Kirche paa Dolmøe. Dette er bakgrunnen for kunnskapen om at Dolm kirke var viet til den hellige Colbanus, en irsk helgen, som var kjent for misjonering og kirkebygging i tidlig kristen tid i Vest-Europa. En helgen fra en tidlig kristningsperiode høver kanskje ikke så godt for kirka på Dolm, som tidligst ble bygd i høgmellomalderen og mest sannsynlig i sein mellomalder. Kan det være at den gamle kirkeklokka på Dolm stamma fra kirka på Undås, og at det var en gammel inskripsjon som klokkestøyper Øyen i Trondheim brukte noe av i 1688? I så fall var det Undåskirka som var viet til sankt Colbanus, og så ble etterfølgeren på Dolm viet til samme helgen. Dolm kirke 1904 Fotograf Jannik Borre 12

13 Det gamle Hitra prestegjeld var stort og rikt i gamle amle dager. Det dekka dagens Frøya, Hitra, Hemne og Snillfjord kommuner, og det var i si tid et ettertrakta kall. I katolsk tid var det et såkalt kannikekall, som betyr at en av kannikene medlem av det høytstående presteskapet ved Domkirka i Trondheim også var sokneprest på Hitra. I praksis var det slik at kanniken besøkte prestegjeldet en sjelden gang, hadde inntektene av prestegjeldet og plasserte en stedfortreder på Hitra. Etter Undås si tid, var Dolm sentrum i dette prestegjeldet. Dolm kirke var hovedkirka, og etter reformasjonen bortsett fra en kort periode på 1600-tallet 1600 bodde soknepresten og hans familie på Dolm. Kirkeregnskapene for Hitra prestegjeld er bevart helt tilbake til 1640-åra Det eldste regnskapet for åra 1643, 1644 og 1645 gir ikke mange opplysninger om kirka og kirkebygget. Det er ei enkel oversikt over inntekter og utgifter. Inntektene var kirkas del av tienden, utleie av husdyr og utleie av jord. Utgiftene var vanlige driftsutgifter, men vi får vite at en glassmester fra Trondheim måtte til Dolm i åtte dager for å reparere vinduene i kirka som storm og uvær hadde blåst inn. I åra er det et fyldigere regnskap, blant anna med ei oversikt over kirkeinventar og jordeiendommer. Kirkeinventaret eller løsøret i kirka var følgende i 1650-åra: en forgylt kalk og disk av sølv - to messehagler - tre messeserker - to store danske bibler - en luthersk postill - en alterbok - en salmebok - et alterklede - en stor toarma lysestake av messing - en alterduk - en gammel lysestake av jern - ett stort bekken av messing i døpefonten - to klokker i tårnet - ei lykt - ei vinkanne av tinn 13

14 Og Dolm kirke hadde på denne tida jordeiendommer i følgende gårder: - Barman - Kjølsøya - Meland - Herøya - Akset på Fjellværøya - Kvenna i Surnadal - Kallland på Skardsøya i Aure Kirka på Dolm hadde fem kyr på utleie. Regnskapet viser at det på denne tida ble gjort omfattende reparasjoner på kirka, særlig på golvet, både i skipet, koret og i våpenhuset. På taket ble det også gjort reparasjoner, og til reparasjonen av det gamle, råtne taket over kirkeklokkene gikk det med 2 ½ tylft tømmer altså 30 stokker. Både dette og inventarlista forteller oss at det var tårn på kirka rundt midten av 1600-tallet, og det hadde stått der lenge. I 1674 ble det store reparasjoner på Dolm kirke. Søndag den 4.mars reiv en voldsom storm hele taket av kirka, og regnskapet for 1674 viser at taket og tårnet måtte bygges på nytt. Byggmester Ola Hendrum leda arbeidet, og han hadde med seg fem mann i ni uker. Det ble store kostnader for kirka, og Dolm fikk økonomisk hjelp fra Mære kirke i Sparbu, Lagtun kirke på Frosta og Værnes kirke i Stjørdalen. Dolm og Dolmsundet juli 1979 Fotograf Ingvar Danielsen 14

15 Dolm kirke ble utsatt for flere uhell og ødeleggelser ved stormer og lynnedslag i åra før og etter 1700 (1694, 1704 og 1709), og den ble satt i stand og flikka på gang etter gang. I 1771 ble det fra mai til oktober gjennomført omfattende reparasjoner og vedlikeholdsarbeider både på Dolm og Fillan kirker. Det var byggmester Fredrik Bertelsen Kind (kalte seg også Ødegaard) fra Tingvoll som ble hyra til å utføre arbeidet, og han hadde med seg arbeidsfolk, både fra Nordmøre og fra Hitra. Tårn, tak og golv ble satt i stand. Så gikk det et års tid. Den 17.desember 1772 var ulykka ute igjen. Daværende sokneprest på Dolm, Johan Støren, forteller at den dagen slog Torden-Ild indigjennem Lugen paa Dolmøe Kirke-Taarn, og sandte Krydset i Brand; men ved Guds besynderlige Forsyn fik jeg ved mine Huusfolkes Hurtighed Ilden i en hast dempet og slukket. Skadene ble likevel store, og kirka måtte altså repareres på nytt. Det blir antatt at det var ved en av reparasjonene i 1770-åra at den øverste delen av gavlveggene, som opprinnelig var murt opp av stein, ble revet ned og erstatta med trevegger. Natta til den 3.februar 1848 var det sterk sørvest storm og tordenvær på Trøndelagskysten. Klokka sju om morgenen slo lynet ned i tårnet på Dolm kirke og satte heile bygget i brann. Folket på prestegården og de mange som etter hvert kom seg fram til Dolm i uværet, satte i gang med å redde ut kostbarheter fra kirka. Den store altertavla ble etter mye strev berga i sikkerhet, et gammelt skap ble revet ned av veggen og båret ut og portrettene av fire tidligere prester på Dolm ble også redda. På formiddagen snudde vinden og kom fra nord. Flammene fra kirka stod over taket på herrestua, som var den delen av prestegården som stod nærmest kirka. Kirka var tapt, og nå satte folk alt inn på å redde prestegården. Et stort gammalt segl ble spent opp over herrestua, og folk bar sjøvatn og tømte på. Da vinden spakna utpå dagen, stod bare sotete murer igjen av kirka, men prestegården var berga. 15

16 Allerede i april 1848 forelå de første planene for gjenreising av Dolm kirke. Det var arkitekt P H Holtermann i Kristiania og byggmester Hans Wige i Trondheim som sto for planarbeidet. Byggearbeidene begynte på sommeren 1848, og etter den første planen, skulle de bli ferdige i oktober. Det klarte de ikke. De gamle murveggene var mer skadde enn de hadde trodd, så her måtte omfattende restaureringer til. De bestemte seg dessuten for å utvide kapasiteten i kirka fra rundt 250 sitteplasser til 400, ved å utvide det gamle galleriet på vesterveggen og bygge et nytt galleri på heile langveggen mot nord i kirkeskipet. Og nå ble de gamle buevinduene på sørveggen utvida og gjort firkanta. Det skulle slippes mer lys inn i kirkerommet. Arbeidet ble ferdig sommeren 1849, og kirka ble tatt i bruk igjen i september. Byggeregnskapet viser en sluttsum på spesiedaler, vel 40% dyrere enn opprinnelig beregna. Så ble Dolm kirke igjen utsatt for lynnedslag, på dagen 72 år etter forrige gang: Den 3.februar Og denne gangen brant alt ned, og ingenting av inventaret ble redda ut. Dette ble slutten for Dolm som hovedkirke på Hitra. Dolm kirke etter siste brann i Fotograf Schröder 16

17 2.1.2 Etter 1920 Det nybygde forsamlingshuset på Melandsjøen ble gjort til interimskirke for Hitra menighet hausten 1920, men allerede våren 1920 begynte en voldsom debatt i lokalsamfunnet om gamle Dolm kirke skulle bygges opp igjen, eller om kirkestedet skulle flyttes over Dolmsundet til Melandsjøen. Lokaliseringsstriden endte med total seier for Melandsjøen, i desember 1921 la trondheimsarkitekten Claus Hjelte fram tegninger og byggeplaner for ei ny kirke og den 15.desember 1927 ble Hitra kirke på Melandsjøen innvia. På Dolm lå bare de svarte ruinene etter middelalderkirka igjen ved sida av prestegården. Fortidsminneforeninga tok til orde for å bevare kirkeruinen ved å bygge opp kirka på nytt. I 1924 tok arkitekt Claus Hjelte oppmålinger av ruinen, og det ble utført enkle utbedringer for å unngå ytterligere ødeleggelser av murene. Året etter lå det ferdig en restaureringsplan, og det ble starta pengeinnsamling for restaurering av murene og bygging av ny kirke på Dolm. I 1930 kunne reparasjonen av murene begynne, og sommeren 1932 ble det lagt tak over dem. Under andre verdenskrig var det stillstand i restaureringsarbeidet, men i fortsatte arbeidet med murene og vinduene, som arkitekt Tverdahl hadde tegna før krigen, ble nå satt inn. På denne tida ble det også lagt himling og nytt tregolv i kirka. Arkitekt Christie tegna kirkestoler og prekestol etter modell fra den gamle innredninga i kirka. Bare etter tjue år begynte tregolvet å råtne, og i 1974 ble det lagt nytt golv av oppdalsskifer. På Dolmøya var det helt sia brannen i 1920 stor interesse for å gjenskape Dolm som kirkested. Seremonier ved begravelser og vielser ble stadig vanligere utover og åra. Etter hvert vant det fram en tanke om å vigsle kirka på nytt, slik at gudstjenester og alle kirkelige handlinger kunne utføres i Dolm kirke. I oktober 1986 nedsatte Hitra menighetsråd en komité, som skulle utrede spørsmålet om gjeninnvielse av Dolm gamle kirke, og kort tid etter konkluderte komitéen med at kirka burde gjeninnvies. Søndag 21.juni 1992 ble kirkebygget på Dolm vigsla, 72 år etter siste brannen. Biskop Finn Wagle, pater Georg Müller, Vigsling av Dolm kirke 21.juni

18 fylkesmann Reidar Due, prost Kjell Ivar Berger og presteskapet i Sør-Fosen prosti gikk sammen med Nidaros Domkor og ti barn og unge fra Hitra i prosesjon fra bårehuset og inn i fullsatt kirke. Her forkynte biskopen i Nidaros gjenvigslinga av Dolm kirke, som nå fikk status som kapell i Hitra menighet Kirka i privat eie Ved reformasjonen i 1537 fikk vi statskirke i Norge. Dermed ble statsmakta kirkeeier, og i Danmark og Norge vil det si kongen i København. Utpå 1700-tallet fant kongen ut at han måtte spe på inntektene sine. Han solgte mengdevis av gårder, og i 1725 begynte han å selge kirkene rundt om i landet til private. De private eierne fikk da de inntektene av tiende og jordleie som kirkene hadde rett på, mot at de sørga for å holde kirkebygg og inventar i orden. Den første private eieren av kirkene på Hitra var major Emahuus i Trondheim. I 1732 solgte han til handelsmann Marcus Hegge på Hopsjøen, og dermed kom kirkene i Pareliusslekta sitt eie. I 1840-åra overtok krigsråd Knut Holtermann kirkene og klokkergårdparten på Kjerringvåg, og i 1873 solgte hans etterkommere Dolm, Kvenvær og Fillan kirker og klokkergården på Kjerringvåg til Hitra kommune for spesiedaler. 2.2 Dolm prestegård Det er som kjent ennå mye ukjent og gjømt i Dolm si historie. Vi kjenner ikke til om det noen gang har bodd en katolsk prest på Dolm, altså: Ble Dolm prestegård før reformasjonen i 1537, eller skjedde det først etter reformasjonen. Før presten slo seg til på Dolm, har han bodd på Omdås. Lenge etter atdolm ble prestegård, hadde presten Omdås som såkalt avlsgård. Det vil si at det som ble produsert på Omdås, gikk til prestefamiliens hushold Prestebolig Om ikke presten flytta til Dolm samtidig med at det ble kirkested, så gikk det sikkert ikke lang tid før Dolm også ble prestegård. Mange opplysninger om prestegårdens første tid, har vi ikke. Husa på gården får vi ikke skriftlige opplysninger om før på 1700-tallet gjennom synfaringer, ofte i forbindelse med presteskifte. Likevel gir disse synfaringene et blikk tilbake i bygningshistoria på Dolm prestegård, og dette tilbakeblikket kan strekke seg flere mannsaldre tilbake, altså et stykke ned på 1600-tallet. 18

19 Da Johan Støren skulle overta som sokneprest etter Ludvig Fr Broch i 1765, forlangte han synfaring og reparasjon av husa på Dolm prestegård, og i juni 1766 stilte både sorenskriveren, futen og lagretten opp på Dolm for å ta prestegården i øyesyn. Ni år etter, i 1775, kom dansken Peder Schvane Bang som ny sokneprest til Dolm, og han forlangte ny synfaring. Til sammen gir rapporten fra disse to synfaringene et bra bilde av husa på prestegråden, slik de var gjennom det meste av 1700-tallet. Dolm prestegård ca.1921 Fotograf Schröder Det var mange hus på Dolm prestegård, og fra gammalt av var det delt ansvar for dem. Noen tilhørte prestegården og var prestens ansvar å holde i stand: 1. Hovedbygninga 2. Eldhuset 3. Korn- og høylåven 4. Fjøset 5. Stabburet 19

20 Andre var også prestegårdens hus, men her hadde almuen (menigheten) ansvar for vedlikeholdet: 6. Herrestua 7. Bårstua 8. Stallen Så var det noen av husa på prestegården som prestene eide sjøl, og som den påtroppende presten måtte kjøpe av den forrige etter takst: 9. Brygga 10. Naustet 11. Skolen, med kjøkken og bakerovn sammenbygd med bårstua 12. Loftet på herrestua 13. Rullebua 14. Kvernhuset 15. Småfehuset På Undås stod det sjølsagt også hus, som hørte prestegården til: 1. Stuehuset 2. Stallen 3. Korn- og høylåven 4. Fjøset Hvordan de forskjellige husa så ut, veit vi ikke så mye om, men det går fram av synfaringene at flere av dem var gamle, og noen var i ganske dårlig tilstand. Hovedbygninga på Dolm må ha vært ei ganske langstrakt bygning, som lå der den seinere hovedbygninga lå: Rett vest for kirka. Nærmest kirka lå Herrestua, som var prestens kontor og studerkammer. Den var trulig bygd sammen med sjølve presteboligen, som inneholdt Grønnstua, som ble kalt sengekammerset, et mindre sengekammers, ei dagligstue med barnekammers og kjøkken, og på den vestre enden var det tilbygd et lite spiskammers. Det 20

21 kan ha vært et svalgangshus, der lofta i andre etasje var bygd ut over første etasje og med en svalgang framfor første etasje og trapper opp til andre. Korn- og høylåven var stavbygd, og sto på stolper, slik at korn og høy kom litt opp fra marka. Dette var en byggemåte som har vært brukt nesten fram til vår tid. Herrekammerset eller Herrestua, som den også ble kalt, var opprinnelig i en etasje, men i Ludvig Friderich Broch si tid (rundt midten av 1700-tallet), fikk han bygd på en etasje til og satt opp murpipe. Bårstua fikk også påbygd loft og murpipe mens Ludvig Friderich Broch var sokneprest på Dolm. På samme tida ble det bygd til ei stue med loft, og denne stua ble brukt til skole. Det ble også bygd på ei forstue, med murpipe, kakkelovn og bakerovn. I 1660-åra hevda daværende sokneprest Oluf Claussøn Rossing at husa på prestegården var i bra stand. Hundre år seinere går det fram at det ikke lenger var bøtingsvon i hovedbygninga. Den måtte rives, og ny måtte bygges. Det skjedde ikke før i sokneprest Tobias Brodtkorb si tid på Dolm. Han kom til Dolm i 1798 og satte umiddelbart i gang med forberedelsene til ny hovedbygning på prestegården. I 1800 ble den bygd, og dette var den kjente hovedbygninga med valmatak, som ble brukt til prestebolig helt fram til den brant ned i Prestegården på Dolm hadde et ganske stort hushold, sammenlikna med det som var vanlig i området. Det har nok variert noe opp gjennom tidene. Prestens egen familie bodde her, ofte store familier. Gjennom og 1800-tallet, da presten sjøl hadde ansvaret for gårdsdrifta, var det vanlig med et par tjenestedrenger og tre-fire tjenestejenter. På 1900-tallet hadde prestefamilien oftest ei tjenestetaus eller to. Det ble gjort stadige utbedringer og vedlikehold på prestegårdshusa. Den siste større restaureringa foregikk i perioden , og i perioder bodde da presten med familien ei tid hos slekt i Fillan og deretter i Bremvågan på Dolmøya. Seint om kvelden (klokka 2245) søndag 7.juli 1963, under et bryllup i prestegården, brøt det ut brann på Dolm. Brannen starta i et overbygg over ei utvendig trapp på 21 Dolm prestegård - hovedbygningen under brann i 1963 Fotograf Petter Skare

22 austerveggen på hovedbygninga. Det hadde vært tørke i lang tid, og ilden bredte seg fort over til forpakterboligen, som lå tett opp mot hovedbygninga på vestersida. Etter et par timers tid var hovedbygninga, forpakterboligen og vedskjulet (et tidligere naust) brent ned. Herrestua prestens kontor, som lå lengst aust - brant også ned, men her rakk en å redde ut prestens arkiv. Og dermed var Dolm si tid som prestebolig forbi - etter 500 år. Dolm prestegård - hovedbygningen - restene etter brannen. Fotograf Petter Skare Gårdsbruk Dolm prestegård var den gamle Sørdolmgården, og dekket heile den vestre delen av Dolmøya. Under prestegården lå avlsgården Undås, heilt fram til den ble solgt i Allerede tidlig på 1600-tallet kanskje også litt før fikk prestegården sine første husmenn. Lars i Knaverøya og Ola Skarvøya nevnes allerede i 1612, Gunnar Bremvågan og Lars Øya under Dolm finnes i et skattemanntall fra Spesielt for husmenn under embetsgårder var skyssplikta, der husmennene ofte måtte være skysskarer ved embetsreiser. Husmennene var dessuten viktige 22

23 for drifta av prestegården. De betalte ei årlig leie, og husmannsfamiliene utførte ulike former for pliktarbeid på gården, først og fremst i tørvonna, høyonna og skurdonna. I 1907 betalte husmannsfolket i ytter Bremvågan 36 kr i årlig leie, forplikta seg til seks skyssturer årlig til Kvenvær kirke, fire arbeidsdager i torvonna, tolv arbeidsdager i slåttonna og skurd av 2 mæling åker. Dette ble rekna som ei tung bør for en husmannnsplass på den tida. Dolm prestegård Utover første halvdelen av 1600-åra kom det til flere nye strandsittere og husmenn under prestegården. Midt på 1600-tallet var det seks-sju husmannsfamilier under Dolm, og på tallet ble det bygd flere husmannsplasser på prestegårdens grunn. Først på 1800-tallet bodde det 10 husmannsfamilier med til sammen 67 mennesker under Dolm prestegård. I tillegg var det tre mennesker på avlsgården Undås og fire på husmannsplassen Vågen under Undås. I 1875 var det 17 familier med 97 mennesker på i alt ni husmannsplasser under Dolm og Undås: Kongsnesset, Hallarvika, Bekknesset, Øya, Mattesvika, Inner Bremvågan, Ytter Bremvågan, Skarvøya og Vågen. Mot slutten av 1800-tallet gikk tallet på husmenn tilbake på Dolm prestegård, og ved inngangen til 1900-tallet var det sju husmannsplasser med 15 familier og i alt 64 personer. 23

24 Kyr beiter ved kaia på Dolm. Her kom kirkefolket sjøveien. Tatt i perioden I siste delen av 1800-tallet og utover begynnelsen av 1900-tallet fikk mange av husmannsfamiliene rundt om på Hitra kjøpe de plassromma de bodde på. I 1915 søkte enka Ane Olsdotter i ytter Bremvågan om å få kjøpe plassrommet hun bodde på, men det ble avslått. Sommeren 1922 søkte hun på nytt, og vinteren og våren 1923 søkte også husmennene på Kongsnesset, Bekknesset, Øya og Mattesvika om det samme. I 1928 ble husmannsplassene ved Dolm solgt, og husmannstida på Dolm var dermed over. Sokneprest Oluf Claussøn Rossing hevda i 1660-åra at Dolm var en beskjeden prestegård i sammenligning med andre presters residenser. Sammen med avlsgården Udås kunne det såes sju tønner korn og holdes 30 kyr og 15 ungdyr på Dolm, fortalte Rossing. Og på sjølve prestegården hadde han 12 kyr, en okse, fire geiter, fire sauer, to gjess, en hest, ei hoppe og to griser. Dolm prestegård var altså ingen liten gård, etter hitterforhold. I 1723 får vi opplyst at prestegården var litt tungdreven, at den lå solrikt til, at kornet vanligvis ble modent her og at en hadde åker til å så seks tønner blandkorn (blanding av bygg og havre). Ei lita bekkekvern hørte til gården, trulig var den ved Vågen under Undås, og prestegården, avlsgården og husmannsplassene hadde til sammen: To hester, 24 kyr, seks ungnaut og 28 småfe. Pastor Tobias Brodtkorb ga opplysninger om Dolm prestegård til en kommisjon som arbeidet med jordavgift i Da satt han, vel tilfreds, i den nybygde hovedbygninga på Dolm og erklærte at prestegården på Dolm var en god gård. Den hadde to hester, 16 kyr og 30 småfe, og det kunne såes seks tønner korn på gården, trulig avlsgården Undås iberegna. Han nevnte 24

25 også at det var sju husmannsplasser under prestegården, og husmennene hadde til sammen 16 kyr og 14 småfe, og de sådde 4 tønner korn. I 1875 var husdyrholdet på prestegården slik: to hester, en okse, 33 kyr, tre ungnaut og to griser. I tillegg hadde presten fem av de sju kyrne på Undås. Når vi regner med avlsgården og alle de ni husmannsplassene, var det fem hester, fem okser, 72 kyr, elleve ungdyr, 228 sauer, tre geiter og 13 griser på hele gårdsvaldet. Disse husdyra beita i utmarka og på øyer og holmer på heile vestre delen av Dolmøya fra tidlig vår til langt ut på høsten. Hele dette området var et kulturlandskap. I 1880-åra oppgav sokneprest Jørstad følgende areal på sjølve prestegården: dyrka jord udyrka jord hamnehage bumark 59 mål 258 mål 109 mål 2552 mål Med sokneprest Carl Peter Østby slutta prestene på Dolm å drive prestegården sjøl. Fra 1.mai 1903 ble drifta av prestegården satt bort til forpaktere på ganske bestemte og detaljerte vilkår. Første forpakteren var Ole Sollie. Han skulle betale 200 kroner pr år i leie og hadde i tillegg ei rekke forpliktelser overfor presten, blant anna gjerding, grøfting og veivedlikehold. Arbeidsplikta fra husmennene skulle Sollie kunne benytte seg av, men leia fra husmannsplassene skulle presten ha. Husdyra skulle presten holde, men forpakteren skulle røkte dem. Prestefamilien skulle ha produkter av husdyrholdet og åkerbruket til eget hushold. Da Severin Vassæter ble forpakter i 1939, måtte han sørge for følgende til prestefamilien: Tre liter nysilt og to liter skummet melk pr dag, en liter fløte pr uke, tre kilo smør pr måned, seks tønner poteter og en tønne bygg eller havre av gårdens avling pr år, tilstrekkelig naturgjødsel til hagen og til grønnsakstykket, fritt tilkjørt og to-tre favner stakketørv pr år, innkjørt i vedbua. 25

26 2.2.3 Hage Hagestell var ikke særlig utbredt i det gamle bygdesamfunnet. Ofte var prestegårdene først ute, gjerne med en spesielt interessert prestefamilie. Hvem som anla prestegårdshagen på Dolm og når det skjedde, kjenner vi ikke til. Sokneprest Jørstad opplyste i 1889 at det gamle stakittet den gang ble bytta med et nytt på nordsida av hagen. Det kan tyde på at hagen på den tida var minst år, kanskje tilbake til sokneprest Christian Johannes Brodtkorb si tid, rundt midten av 1800-tallet. Bilde tatt Til en fremtidig forskjønnelse av stedet Dolm, fortelles det i kallsboka, ble det sommeren 1943 innkjøpt og planta åtte asketrær, seks eiketrær og tre lønnetrær. Noen ble planta rundt om i haven, noen ved gårdsplassen, oppe ved Lunden og to trær på kirkegården. En oppmåling fra 1925 viser en formal hageplan med grusganger og vegitasjonsfelter som forholder seg til hovedbygningens fasade. I hagens midtakse (vinkelrett på midten av hovedbygningen) ligger et sirkulært basseng som ganske sikkert hadde et enkelt springvann. Dette bassenget sees på et vinterbilde fra De tre trærne som står i en rad øst for springvannet forholder seg også symmetrisk og aksialt til bygningene. Dette er barokkens hageideal. (Kaldsbog for Hitterens sogneprestembede) 26

27 Hagen faller nokså bratt fra huset og ned mot sjøen i øst, og stedvis er det bratte partier med fjell i dagen. Hagens topografi gir seg derfor langt på veg selv. Fotos viser imidlertid at den sentrale delen av hagen, prydhagen, har vært bevisst terrassert med en smal terrasse øverst ved husene og en bredere terrasse lenger ned, hvor springvannet var plassert. Denne terrassen er det hvite rektangulære området med det sirkulære bassenget på oppmålingen fra Her har det etter all sannsynlighet ligget grusganger i et stramt geometrisk mønster som forholdt seg til de to grusgangene som kom inn fra vest mellom husene, til springvannet i hagen. Videre østover mot sundet falt hagen relativt bratt ned mot sjøen. Fotos fra omkring 1900 viser at de største edellauvtrærne på det tidspunktet kunne være ca. 100 år. Dette tilsier igjen at hagen ble anlagt omtrent på den tid sokneprest Tobias Brodtkorb fikk oppført den siste hovedbygningen på gården. Dette er jo også logisk all den tid hageplanen forholder seg aksialt og geometrisk til nettopp dette huset. Videre vet vi at både hagen ved Hopsjø og ved Margrethes Minde ble anlagt tidlig på tallet, noe som forteller oss at pengemakt og øvrighet i denne epoken brukte store ressurser på å skape storslåtte hageanlegg. Dette er et fenomen som vi finner igjen i hele landsdelen og landet for øvrig. Foruten pryd og oppholdshagen var den søndre delen av hagen i hovedsak nyttehage, med frukttrær, bærbusker og kjøkken/potetland. Det har ganske sikkert vært hage ved Dolm også før 1800, selv om dette hageanlegget sannsynligvis dels ble fjernet og omarbeidet da den gamle hovedbygningen ble revet og nytt hus og hage ble anlagt. Dersom kirken er fra senmiddelalderen, har presten ganske sikkert også hatt bopæl her fra den tid av. Dette betyr at det i tilknytning til boligen/gården med stor sikkerhet har ligget i det minste en nyttehage som forsynte husholdningen med urter, grønnsaker, frukt og bær. Det er også meget sannsynlig at det fantes pryd/oppholdshage på stedet i alle fall mot slutten av dette tidsrommet. Dette var etter all sannsynlighet en hage som forholdt seg til et stramt geometrisk mønster, og som tok utgangspunkt i hovedbygningen. Stakittgjerdet var viktig som et skille mellom offentlig og privat ferdsel. Stakittgjerdet gikk 27

28 mellom hovedhuset og kirken, og dannet, sammen med kirkemuren, veien opp fra sjøen. Hagens avgrensning mot øst og sør, ned mot sjøen, bestod av enklere gjerder av tre eller en kombinasjon mellom tre og ståltråd Hagen frem til 1995 Etter 2. verdenskrig har hageanlegget forfalt og grodd til. Brannen i 1963 akselererte denne prosessen, fordi hagen da brått mistet sin funksjon. Stakittet ble revet/råtnet ned, frukttrærne døde ut og kratt av ulike slag invaderte store deler av hagen. Kun de store trærne fortalte om fordums storhet og gav området et parkpreg Hagen etter 1995 I 1995 inngikk Kystmuseet i Sør-Trøndelag en avtale med Opplysningsvesenets Fond om leie av fjøs, stall, stabbur, naust og et areal på 150 mål. Museet ønsket å tilrettelegge arealet for publikum, og gjøre hagen og kulturlandskapet tilgjengelig for nytelse og rekreasjon. Et betydelig arbeid ble lagt ned. Store deler av arealet var dekket med bringebærkratt som måtte fjernes. Det ble ryddet kratt fra det gamle plenområdet, og gamle depoer/søppelplasser ble fjernet. Alt kratt bak naustet og opp mot kirkemurene ble tatt vekk, og hekken nedenfor bårehuset ble ryddet og klipt. Stien ned til sjøen ble åpnet og gruset. Frukttrær ble beskåret, og ødelagte greiner på ask, eik og alm skjært vekk. Etter dette dukket gamle planter, bær- og rosebusker fram og ble stelt. Vi plasserte benker på forskjellige plasser, opprettet en grillplass v/ brygga som har fått nytt dekke og leider, i det hele tatt gjort området tilgjengelig for publikum. Nå stelles hagen med luking, gressklipping og kantklipping. Betydelige resurser går med hvert år for å holde hagen pen og presentabel. 28

29 3. Dolm i våre dager 3.1 Flere aktører Det er Opplysningsvesenets fond (OVF) som i dag står som formell eier av Dolm prestegård. Kirka og kirkegården er Hitra kommunes eiendom. Etter brannen 1963 ble drifta av prestegården lagt ned. Jorda ble leid ut til beiteland for bønder i området. I 1995 inngikk Kystmuseet i Sør-Trøndelag (da med navnet Sørfosen museum) en 20-årig leiekontrakt med OVF om 115 dekar av prestegårdstunet, hagen og området fra Åkervika til Dolmvarden og til sjølendinga (se kartet under). I kontrakten inngår også leie av fjøs og låve, stabburet, stallen, naustet og kaia. I forståelse med OVF ble leieområdet utvida i Dolm kirkeforening hadde gjennom mange år fram til museet inngikk avtale i 1995 disponert låven på Dolm, og foreninga har innreda deler av den til forsamlingslokale. Kystmuseets avtale med OVF ble inngått i forståelse med Dolm kirkeforening, og kirkeforeninga har rett til å benytte forsamlingslokalet på låven til sine arrangementer. Dermed er det i dag fire aktører på Dolm: Kirka og kirkegården (menighetsrådet), kulturvernet og kulturminnevernet (museet), næringsinteresser (bonden) og det frivillige (kirkeforeninga). 29

30 3.2 Et samspill De aktørene som i dag er tilstedeværende på Dolm, må utvikle et samspill til tross for ulike beveggrunner for sitt engasjement på Dolm Menighetsrådet Dolm kirkegård har vært i bruk som gravplass fra gammelt av. Fram til 1903, da det ble anlagt kirkegård også på Melandsjøen, var Dolm kirkegård for hele Hitra sogns menighet. Fra da av ble Dolm gravsted for deler av sognet, og slik er det fortsatt. Etter at kirka ble vigsla på nytt i 1992, kom Dolm kirke med på gudstjenestelista med faste gudstjenester i året. I tillegg benyttes kirka til vielser og gravferder. I løpet av de seinere åra har Hitra menighetsråd i samarbeid med riksantikvaren og fagkompetansen ved Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider, gjort et fantastisk godt arbeid med utvendig restaurering av kirka Kystmuseet Kystmuseets engasjement på Dolm knytter seg til historia, de gjenstående prestegårdsbygningene og kulturlandskapet. Dolms historie er lang og spennende, og på flere måter er den hele regionens historie. Den skal tas vare på og kunne formidles til kommende slekter på mange ulike måter: Utstillinger, vandringer, foredrag og teater. I samarbeid med Kystmuseet har elever ved Hitra ungdomsskole valgt Dolm som sitt spesielle kulturminne. Gjennom de åra Kystmuseet har engasjert seg på Dolm, er husa på prestegården blitt restaurert og tatt vare på. Den gamle prestegårdshagen, som var totalt igjengrodd, er blitt et vakkert park- og hageanlegg, som er Dolm verdig. Kulturlandskapet er langt på vei gjenoppretta, ved at museet har åpna for beiting av sau i samarbeid med Hitra beitelag. Fra området ved Lunden er det oppretta en sti opp til Dolmvarden. Her ligger ei gravrøys fra bronsealderen, og herfra får besøkende ei fantastisk utsikt over hele Dolmsundet og det spesielle, uberørte myr- og lyngheilandskapet vest på Dolmøya Bonden Bonden som har beitedyr av storfe på Dolm, har først og fremst næringsinteresser her. Det beites i området ved Åkervika og på de gamle ekrene aust for prestegårdstunet. Dette er et viktig bidrag tilbevaring av kulturlandskapet på Dolm. I 2005 ble det inngått en avtale mellom Kystmuseet og Hitra Beitelag på 10 år, om beite av sau på ekrene ved fjøset, og hele arealet som Kystmuseet disponerer på øvre side av veien. Her ble det inngjerdet med sauenetting, og det ble ryddet en del småskog og kratt som i de siste 40 åra har tatt over ekrene og beitene. 30

31 3.2.4 Kirkeforeninga Det opprinnelige formålet for Dolm kirkeforening var å få restaurert Dolm kirke etter brannen i 1920 og få gjenreist Dolm som kirkested. Dette har foreninga oppnådd. I tillegg har foreninga sitt engasjement bidratt til at fjøs- og låvebygninga på prestegården er blitt tatt vare på og vedlikeholdt. Dolm kirkeforening har spilt en viktig rolle som interesseorganisasjon, representant for lokale interesser og pådriver for utvikling og engasjement for Dolm. I dag er ikke kirkeforeningas aktivitet lenger så stor som tidligere. 3.3 Felles interesser, gjensidig respekt og delt ansvar Ei forutsetning for engasjement på Dolm er at aktørene har sammenfallende interesse av å ta best mulig vare på området. Dette er helt nødvendig i et framtidsperspektiv. Dette forutsetter igjen at aktørene har respekt for hverandre og tar hensyn til hverandres virksomhet, slik at partene kan samarbeide godt. Det er av største betydning at hensynet til kirka og kirkegården tillegges stor vekt. Ansvarsfordelingen mellom partene må være tydelig og godt avklart. Dette må legges inn i denne planen, og det legges opp til et årlig møte mellom partene, der kommende aktiviteter blir gjennomgått og gjensidig informasjon blir gitt. Dolm prestegård tatt før

32 4. Et levende kulturminne Det er blitt in å bruke uttrykket levende kulturminner. Det er godt, fordi det bidrar til å trekke kulturminnene fram i bevisstheten hos mange. Men det kan også ligge en fare i dette, ved at kulturminnene må brukes for å være aktuelle og bli tatt hensyn til. Det kan føre til at bruk blir til forbruk. 4.1 Definisjoner og ansvar I kulturminneloven av 9.juni 1978 nr. 50 heter det: Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Videre heter det: Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng I henhold til kulturminneloven er det forbud mot inngrep i automatisk fredete kulturminner. Med dette menes kulturminner fra oldtid og middelalder inntil år Eksempler på slike kan være boplasser, huler, hellere, hus- eller kirketufter, kirker, hus og bygninger, gårdshauger, tunanlegg, arbeids- og verkstedsplasser som for eksempel steinbrudd og annen bergverksdrift, spor etter åkerbruk, veiter og pløyespor, ulike jakt-, fiske- og fangstinnretninger, vegfar, havnenalegg, åreskifter, båtstøer og båtopptrekk, fergeleier og båtdrag, seilsperringer og seilmerker, forsvarsverk, tingsteder, steiner med innskrifter eller bilder, bautasteiner, kors, steinsetninger og alle typer gravminner for å nevne noen. Det samme gjelder samiske kulturminner som nevnt her fra mer enn 100 år tilbake. I forhold til såkalte løse kulturminner, gjelder følgende lov: Når det synes klart at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier, er løse kulturminner som kommer for dagen tilfeldig, ved funn, ved utgravinger eller på annen måte statens eiendom 32

33 Eksempler på slike løse kulturminner kan være våpen, redskap, steiner, trestykker, materiale med innskrifter, innbo, kirkeinventar, smykker, arkivsaker og skjeletter for å nevne noen. I forhold til mynter gjelder loven om løse kulturminner dersom mynten er eldre enn 1650 e. Kr. For samiske kulturminner dersom det løse kulturminne er eldre enn 100 år. I forhold til skipsfunn heter det: Staten skal ha eiendomsrett til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord eller deler av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier Finnere av funn som nevnt overfor plikter å melde fra til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her. Det kan være til Riksantikvaren (RA), Fylkeskommunen eller rette landsdelsmuseum (for Hitra sin del vil det være Vitenskapsmuseet i Trondheim). Plan- og bygningsloven (PBL) er kommunenes redskap for å sikre samordning av fysisk, sosial og kulturell virksomhet. Kommunene har gjennom PBL et generelt ansvar for kulturminnene lokalt, og kan regulere til spesialområde bevaring etter PBL Etter PBL skal fylkeskommunen ha følgende planer til behandling for å blant annet vurdere kulturminneinteresser: kommuneplaner og delplaner, reguleringsplaner, dispensasjonssaker 33

34 etter PBL 7, rivesaker der antikvariske interesser blir berørt, veier for landbruksformål og nydyrkingstiltak. I forbindelse med plan- og utbyggingssaker kan fylkeskommunen kreve at det foretas arkeologiske registreringer forut for en eventuell godkjenning av planen. Tiltakshaver har etter kulturminnelovens 9 plikt til å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner. Det vil som regel innebære en befaring eller registrering av det aktuelle planområdet av en arkeolog fra fylkeskommunen. De økonomiske omkostningene som er forbundet med en arkeologisk registrering belastes tiltakshaver, med hjemmel i kulturminnelovens 10. Før fylkeskommunens arkeologer kan dra på befaring må tiltakshaver skriftlig bekrefte at prosjektbeskrivelse og kostnadsoverslag aksepteres. I de tilfellene hvor tiltak har stor samfunnsmessig betydning eller det gjelder små inngrep, kan det være aktuelt å frigi automatisk fredete kulturminner, eller deler av deres sikringssone på fem meter. Det gjøres ved at tiltakshaver søker om dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser, jf kulturminnelovens 8. Rette myndighet i dispensasjonssaker er Riksantikvaren. Riksantikvaren vil deretter ta stilling til om kulturminnet kan frigis. 34

35 Hvis det gis dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser vil det som regel bli krevd at tiltakshaver bekoster en arkeologisk utgraving av det frigitte kulturminnet. En dispensasjonssøknad skal stiles til Riksantikvaren, men innsendes via fylkeskommunen som skal forberede saken før den sendes til Riksantikvaren til avgjørelse. Dersom det i forbindelse med plansaker blir søkt om dispensasjon, skal en eventuell dispensasjon foreligge oginnarbeides i planen før den kan vedtas av kommunen. Ifølge loven kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i kulturminneloven straffes med bøter eller fengsel i inntil 2 år. Medvirkning straffes på samme måte. Kort oppsummert; fylkeskommunen forvalter kulturminneloven i første instans, og det er Riksantikvaren som er delegert myndighet til å dispensere fra kulturminneloven for frigivelse av automatisk fredete kulturminner. Kirker, og stående bygninger, ruiner og bygrunn fra middelalder, er Riksantikvarens ansvar. For fylkene i Midt-Norge er det Vitenskapsmuseet i Trondheim som hovedsakelig står for de arkeologiske utgravingene og som tar vare på gjenstander fra utgravinger. 4.2 Bruk av kulturminner I Stortingsmelding nr. 16, Leve med kulturminner ( ) presenterer regjeringen en handlingsplan for kulturminnepolitikken fram mot Målet med tiltakene i denne planen er å stoppe forfallet av verdifulle kulturminner. Regjeringen ønsker at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier og trivsel i levende lokalsamfunn. Alle kulturminner og kulturmiljøer inngår som elementer i samfunnets kollektive hukommelse, og kulturarven kan bidra med kunnskap og opplevelser som kan ha betydning for grupper eller for det enkelte individ i forhold til selvforståelse og fokus på egen identitet. Dagens samfunnsutvikling innebærer ofte store endringer i ulike næringer, bosetting og livsstil, og dermed også i bruken av areal og bygninger. Blant annet medfører fraflytting fra distriktene til byene mange utfordringer i forhold til å sikre kulturhistoriske verdier. I distriktene er det viktig å få til en type bruk av kulturminner og kulturlandskap slik at disse ikke forfaller eller gror igjen. Internasjonalt har flere land begynt å se på sin kulturarv som en viktig innfallsport til næringsutvikling og innovasjon. I følge stortingsmeldingen det her refereres til, vil 35