Et hundefaglig tidsskrift for aktive hundeeiere. Årgang 10. Nr. 2/07. Canis vi forandrer hundeverden!

Transkript

1 Et hundefaglig tidsskrift for aktive hundeeiere Nr. 2/07 Årgang 10 Canis vi forandrer hundeverden!

2 GRISETE BØLLEBIKKJER VS. EKSEMPLARISKE RÅSKINN Tekst: Morten Egtvedt Hunder er stort sett veldig ålreite dyr. Men det finnes også et bra utvalg med skikkelige grisebikkjer. I brukshundmiljøet, der jeg stort sett ferdes, finnes det av en eller annen grunn et ikke ubetydelig antall hunder i denne kategorien. Det som kjennetegner bøllebikkjene er at de har det med å forulempe andre hunder, figuranter / treningskamerater eller sin egen fører på forskjellige måter. Nedenfor følger noen utvalgte eksempler fra virkeligheten. EKSEMPEL 1 GRISETE BRUKSHUND PÅ APPELLPLASSEN Flattispa Tia trener lydighet sammen med sin eier på hundeklubbens faste appellplass. På den andre siden av banen trener også en av bøllebrukshundene. Flattispa hører at det brøles «NEI!» og at det av og til kommer noen pip fra bøllehunden når eieren med jevne mellomrom tar tak i hundepelsen. Men Tia bryr seg ikke. Det er nå en gang slik det er på appellplassen på en vanlig dag, og ettersom Tia selv har en eier som klikker og belønner såpass ofte bryr hun seg ikke om brølingen. Bøllebrukshunden trener hopp over hinder. Når han skal hoppe tilbake går han på utsiden av hinderet. Eier brøler nei og kjører en skikkelig tepperisting. Deretter prøver han en 34

3 gang til. Nå gjør hunden øvelsen riktig. Eier roser og kaster kongen og bøllehunden setter avgårde etter favorittleken sin. Men han stopper ikke ved kongen. Han fortsetter rett fram forbi kongen, tar 30 meters ekstra tilløp og ryker rett i fjeset på Tia. Bøllehundens eier er tydeligvis ikke ukjent med situasjonen, og handler raskt. Han tar 30 meters rennafart og kjører deretter en perfekt utført imitasjon av sin egen hunds angrep på Tia mot sin egen hund. EKSEMPEL 2 GRISETE RUNDERINGSHUND En ganske normal brukshund hadde den uvanen at hun gjerne ville si «hei» til figuranten før hun tok bringkobbelet. Hun stoppet ved figuranten, dyttet en gang med snuten og ga figuranten et vennskapelig slikk før hun (riesenschnauzer) tok bittet og sprang inn til fører. Da eieren dro på kurs fikk han en instruktør som mente man måtte ta tak i dette store problemet med en gang. Figurantene ble utstyrt med en bjørkekvist og beskjed om å slå hunden på snuten hvis hun kom borti dem. Et par måneder senere var Cecilie figurant for hunden på en runderingstrening. Hun fikk klar beskjed om å stille seg med ryggen mot et tre når hun gjemte seg. Hun tenkte ikke noe særlig mer over saken og gikk ut i skogen og fant et lite tre som hun stilte seg inntil. Etter en stund hørte hun at hunden var på vei, og snudde seg forsiktig for å se. Det hun da så var en hund som kom i fullt firsprang med munnen vidåpen med sikte på skulderen hennes. Hun rakk å kaste seg til siden slik at hunden bommet. Den landet foran henne, bråsnudde og gjorde seg klar til å angripe henne en gang til. Eieren oppfatter da situasjonen fra midtlinja og brøler «NEI!» så det ljomer i skogen. Hunden stopper da i tilløpet, tar rolig bringkobbelet og springer inn til eieren. OGSÅ VIDERE Jeg kunne fortsatt med enda flere lignende eksempler. En fellesnevner for mange av disse bøllehundene er at eierne oppfatter dem som spesielt «tøffe», «dominante», de har «masse kamplyst» osv. Noen brukshundfolk har en lei tendens til å se gjennom fingrene med uakseptabel adferd ettersom det ser ut til å være et ideal at hundene skal være så «tøffe» som mulig. Ja, ofte ser det ut til å være viktigere at hundene har «stor kamplyst», «stort mot» og er «belastbare» enn at de faktisk jobber bra i skogen eller på appellplassen... Personlig tror jeg at imidlertid at den «bøllete» adferden har mye mer å gjøre med hvordan hundene blir trent. Å skylde på at man har en spesielt «tøff hund» eller en hund med spesielt «stor kamplyst» framstår åpenbart som en dårlig unnskyldning. Det er jo beviselig mange «råskinn» av noen brukshunder som til tross for at de fra naturens side er utstyrt akkurat som «bøllehundene», faktisk oppfører seg meget eksemplarisk både når de melder på figuranter, når de leker med figuranter og ellers når de omgås andre hunder og mennesker. Derfor er det åpenbart at det må være noe med treningen som gjør enkelte hunder til bøllete grisebikkjer mens andre hunder blir eksemplariske råskinn. Men hva...? HVORDAN LAGE EN BØLLEHUND? Det kan selvfølgelig være flere grunner til at enkelte brukshunder blir bøllehunder. Når det gjelder aggresjon mot andre hunder kan dette skyldes mange andre årsaker (manglende sosial trening, uheldige opplevelser med andre hunder, sykdom/smerter, arvelighet osv) enn den ene viktige grunnen som jeg skal prioritere i denne artikkelen Grisete oppførsel mot figuranten kan også skyldes flere andre årsaker. Ikke minst skyldes det ofte rett og slett at man under trening har forsterket feil adferd. Det er fort gjort for en figurant å forsterke uønsket adferd under trening. Her er et typisk scenario: En uerfaren figurant ligger gjemt i skogen mens runderingshunden «Roffe» er ute på søk. Roffe kommer i full fart og renner rett inn i figuranten, før han setter seg og begynner å 35

4 halse. Roffe setter seg tett inntil figuranten og bjeffer, og for hvert bjeff kommer han nærmere og nærmere helt til han til slutt nesten sitter oppå figuranten. Figuranten har fått beskjed om å belønne etter 20 bjeff og skal nå finne fram tennisballen i lomma. Roffe skjønner umiddelbart hva som er på gang og nærmest angriper lomma til den stakkars figuranten. Figuranten blir redd og drar opp ballen så fort han bare kan for å slippe unna. Når hunden får lov til å fortsette meldingen til tross for at han kræsjer inn i figuranten, og deretter i tillegg blir forsterket for å sitte kloss inntil figuranten og å angripe lommene, er det ikke rart om Roffe etter noen slike erfaringer kan bli en skikkelig grisete brukshund. Men selv om Roffe virker å være en riktig bølle, har han faktisk svært lite til felles med de ekte grisehundene i eksempel 1 og 2. Selv om Roffe fram til nå har fått sjansen til å herse med et stort antall uerfarne figuranter vil det faktisk være relativt enkelt å rette opp Roffe sin uhøflige melding. Så lenge man i framtiden sørger for at figurantene belønner riktig (og avbryter når Roffe er uhøflig) kan Roffe ganske snart bli et riktig så eksemplarisk råskinn. Å rette opp problemene med bøllehundene i eksempel 1 og 2 vil derimot være et atskillig mer møysommelig arbeid ettersom deres problemer først og fremst skyldes en annen årsak. Og problemer av denne årsaken er som regel mer tidkrevende å snu (avhengig av hvor langt det har gått). HVA ER ÅRSAKEN? Så her kommer endelig den «mystiske» årsaken til at hundene i eksempel 1-3 har blitt slike bøllehunder: Det er en bivirkning av straff. Økt aggressivitet er en velkjent bivirkning av straff. Det er vist i forsøk at dyr som utsettes for smerte ofte vil angripe andre dyr i nærheten (Ulrich & Azrin, 1962). Når noen slår deg på snuten med en bjørkekvist er det ikke unaturlig at de blir et mål for denne aggresjonen. Men aggresjonen rettes ikke nødvendigvis direkte mot den som påfører smerten. En uskyldig flat-tispe på den andre siden av appellbanen kan også være et meget velegnet og ikke minst mye tryggere mål for aggresjonen enn hundens egen fører. Når vi får kjeft av sjefen er det ikke alltid vi tør kjefte tilbake. I stedet tar vi vårt dårlige humør ut på kantinepersonalet, medtrafikkanter eller ektefelle og unger. Og slik er det med hunder også. Noe av det farligste jeg ser er hundeførere som korrigerer hundene sine hardt når de reiser seg på fellesdekk. Å utsette hunden for smerte når andre hunder er så nærme, er å leke med ilden. En hund som reiser seg på fellesdekk fordi den vil leke med de andre hundene er irriterende, men som regel ganske harmløs. Og problemet kan løses ganske enkelt ved å forsterke riktig adferd, og øke kravene gradvis (akkurat som med runderingshunden Roffe). En hund som reiser seg på fellesdekk for å få ut aggresjon på de andre hundene er atskillig verre. Slike hunder ønsker ihvertfall ikke jeg å trene sammen med DEN ONDE SIRKELEN Det som er ironisk med dette er at måten enkelte hundeførere trener på (mye bruk av ubehag) produserer diverse problemer som de deretter forsøker å løse med mer av det samme (mere ubehag) som skapte problemene i første 36

5 omgang. Dermed graver de seg dypere ned i søla for hver trening. Jeg understreker at slett ikke alle hunder blir bøller av å bli straffet. Flertallet blir som regel både føyelige og passive (dette er blant annet meget raseavhengig aggresjon som følge av straff er nok atskillig vanligere på en riesenschnauzer enn på en engelsk setter). Men HVIS du observerer lignende problemer som i eksemplene, kan det være greit å tenke litt over hvordan du trener. NÅR RULLEGARDINEN ER NEDE Det er ikke enkelt å nå gjennom til hundeeiere når man skal fortelle dem at problemene deres i høy grad skyldes overdreven bruk av straff. Bøllehundens eier vil som regel bare svare med en av disse variantene: 1. «Det er så mye kamp i hunden at jeg må være streng mot den». 2. Den prøver å teste meg hele tiden. Hvis jeg gir den lillefingeren tar den hele hånda.» 3. «Jeg kan ikke belønne den så mye for da blir den enda villere.» 4. «Det hjelper vel ikke å klikke og belønne hvis hunden er i full fart mot en annen hund.» 5. «Jeg må jo fortelle den når den gjør noe galt!» 6. «Positiv trening virker kanskje på noen raser, men på skikkelig tøffe brukshunder må man av og til fortelle dem hvor skapet skal stå.» Når rullegardinen er nede er ikke mulig å komme gjennom med gode råd. Derfor gir jeg heller aldri råd til slike hundeførere, og jeg anbefaler ikke andre å gjøre det heller. Det vil som regel bare føre til at de går i forsvar, og man oppnår stikk motsatt effekt. Hvis folk derimot spør deg om råd, melder seg på et kurs eller frivillig kjøper Hundetidsskriftet Canis, er derimot rullegardinen oppe, og det er større sjanse for at en av disse argumentene vil gå inn: 1. At det er mye «kamp» i hunden er en bortforklaring, ikke en årsak. Hvis du har problemer skyldes det mest sannsynlig treningen din og ikke hunden selv. 2. Grunnen til at du opplever at hunden «tester» deg, ER nettopp at du er så streng mot den. Dette er et fenomen som kalles kontroll/motkontroll og er en velkjent bivirkning ved bruk av straff. Jeg har jobbet med flere hundre klikkertrente hunder de siste 10 årene og har ennå ikke opplevd at en klikkertrent hund prøver å teste eieren eller å ta over kontrollen. Når noen eiere opplever at hunden «prøver å ta over lederskapet» er dette som regel snakk om nettopp motkontroll som er en direkte bieffekt av trening med straff. 3. Mange bøllehunder blir helt ville og ustyrlige når de en sjelden gang belønnes. I stedet for å kamuflere problemet med å belønne sjeldnere bør du tvert imot belønne veldig ofte! Jo lenger en hund må vente på at belønningen skal komme, jo villere vil den ofte bli (såkalt «ekstinksjonsfrustrasjon»). Hvis du belønner oftere vil hunden etterhvert som regel slutte å stresse seg opp så mye når den får belønningen, og ikke minst får du mye raskere læring når du belønner ofte. 4. Nei, det hjelper selvfølgelig ikke å klikke når hunden er på vei for å ta en annen hund (hunden i det første eksempelet sprang til og med rett forbi favorittleken sin for å ta en annen hund i stedet!). For en hund som blir trent mye med ubehag vil det være veldig forsterkende å slippe unna treningen, selv for noen sekunder. Den vil derfor aktivt lete etter forstyrrelser som kan være en fin «unnskyldning» til å forlate treningen. Og hvis hunden i tillegg er i dårlig humør på grunn av mye tepperisting kan det fort gå utover uskyldige flat-tisper Men hvis man slutter å straffe og i stedet baserer seg på å belønne riktig adferd vil hunden etterhvert slutte å «lete etter forstyrrelser». Den vil da etterhvert frivillig holde seg hos eier uten at man må «kontrollere den» hele tiden. 5. Ja, man bør som regel si fra når hunden gjør noe galt, men det er flere måter å gjøre det på enn å straffe den. Det mest effektive er å belønne riktig adferd (da forsvinner normalt feilene etter hvert). I tillegg kan du holde tilbake belønningen eller avbryte treningen hvis hunden gjør feil (og deretter legge opp treningen litt annerledes). 6. At det finnes noen hunder som er for «tøffe» til at positiv trening virker på dem, er en utbredt overtro i bruksmiljøet, og det kunne ikke vært mer feil. Gode brukshunder er som regel skikkelige «belønningsjunkier». De elsker å springe etter tennisballer, jage etter en kong i tau, eller ha drakamp i fille. Det er ingen hunder som er lettere å belønne enn nettopp «gode brukshunder», og på slike hunder er det også særdeles effektivt å holde tilbake belønningen hvis de gjør feil. Derfor er de råeste brukshundemnene faktisk de letteste av alle hunder å trene kun med belønningsbasert trening, slik at de blir «eksemplariske råskinn». Hvis slike hunder oppleves som «tøffe», «kranglete» eller vanskelige å belønne er det mest sannsynlig på grunn av at man på grunn av overdreven bruk av straff har kommet inn i den onde sirkelen med kontroll/motkontroll, og eventuelt andre bivirkninger av trening med straff. OPPSUMMERING Det er som regel en grunn til at enkelte hunder blir bøller. Dessverre vet ikke alltid eierne hvorfor, og prøver å kamuflere problemet med mer av det samme som skapte problemene i første omgang. For mer info om bivirkninger av straff, se boka «Lydighets - trening i teori og praksis», kap