Vi viser til høringsbrev av 26. mai i år med høringsfrist 1. desember. Domstolstoladministrasjonen er gitt utsatt høringsfrist til 15. desember.

Transkript

1 Høringsuttalelse Særdomstolsutvalgets forslag Vi viser til høringsbrev av 26. mai i år med høringsfrist 1. desember. Domstolstoladministrasjonen er gitt utsatt høringsfrist til 15. desember. Domstoladministrasjonen (DA) slutter seg til Særdomstolsutvalgets anbefaling om ikke å opprette en forvaltningsdomstol på utlendingsfeltet. Når det gjelder spørsmålet om identifisering av spesielle sakstyper som vil kunne være egnet for en særlig effektiv straffeprosessuell behandling i domstolene, finner DA i likhet med utvalget at dette ikke er hensiktsmessig eller nødvendig. DA vil imidlertid understreke de positive erfaringene man allerede har med prøveprosjektet med «hurtigdomstol» i Oslo tingrett, og ser det som naturlig at denne typen effektivisering kan videreføres og videreutvikles i flere domstoler blant annet som følge av økt digitalisering i domstolene. DA vil nedenfor kommentere spørsmålet om hvordan saker etter henholdsvis barneloven og barnevernloven bør behandles. 1. Innledning Det er et grunnleggende prinsipp at barnets beste skal være førende i norsk lovgivning. Gjennom blant annet FNs barnekonvensjon og vedtakelsen av Grunnloven 104 har Norge forpliktet seg til at dette prinsippet skal være førende i alle saker som involverer barn, enten det dreier seg om saker som behandles etter barneloven eller barnevernloven. Også ved vurderingen av hvilke prosessregler og hvilket system som skal velges for behandling av saker som omhandler barn, skal det legges størst vekt på hensynet til barnets beste. Saker etter barneloven og barnevernloven behandles imidlertid etter ulike system i retts- og forvaltningsapparatet, og det kan stilles spørsmål ved om dette er hensiktsmessig. Særdomstolsutvalget foreslår i sin utredning at disse sakstypene skal behandles etter samme rettsprosess og med særlig kvalifiserte dommere, og anbefaler at dette skjer gjennom en modell som utvalget omtaler som «tingrettsmodellen». DA støtter hovedlinjene i utvalgets forslag, herunder valg av modell. Det er imidlertid flere absolutte forutsetninger for at DA skal kunne gå inn for utvalgets forslag. For det første er det en klar forutsetning at domstolene ikke skal treffe forvaltningsavgjørelser, slik fylkesnemndene til nå har gjort i barnevernssakene. Det er DAs klare oppfatning at domstolene fortsatt skal overprøve forvaltningens vedtak, jfr. punkt 3. For det andre forutsettes det at den ordinære prosessen for utnevnelse av dommere følges, jf. Grunnloven 21 og domstolloven 55 og 55a-i omhandlet i punkt 5. For det tredje forutsettes det at de kompetansehevende tiltak ikke gjøres obligatoriske for dommerne, men tilrettelegges på en god og hensiktsmessig måte, jf. vurderinger i punkt 6. 1

2 DA vil for øvrig peke på at norsk rettstradisjon etter sivilprosessreformen i 1915 i stor grad har bygget på et ønske om å unngå særdomstoler. Det har vært en allmenn oppfatning at det er en fordel å beholde generalistdommeren. DA støtter derfor utvalgets syn i at det ikke bør opprettes egne særdomstoler på det barnefaglige området. En ren spesialisering innen et mindre fagfelt kan føre til at dommeren mister det overblikket man får gjennom erfaring fra behandling av andre sakstyper og saksfelt. Den som utnevnes til dommer må forventes å kunne behandle alle typer tvister som kommer inn til domstolen. DA er derfor tilfreds med at utvalget ikke går inn for å opprette en særdomstol på barnerettsområdet, men opprettholder prinsippet om at dommere i alminnelige domstoler skal være generaliser. Samfunnet har blitt stadig mer spesialisert, ikke minst på det juridiske området. Tingretter av en viss størrelse har derfor de senere årene organisert seg med en viss grad av dommerspesialisering blant annet innen det barnefaglige området. DA støtter denne utviklingen, som har vist seg å være en suksess med hensyn til å kunne tilby barn og foreldre en prosess hvor barnets behov settes i fokus. 2. Valg av en tingrettsmodell DA støtter utvalgets forslag om en felles behandling av barnesakene. Hensynet til en samling av barnefaglig kompetanse tilsier at organisering i form av en «tingrettsmodell» er den mest hensiktsmessige. Barnelovsakene utgjør en stor andel av tingrettenes portefølje, og tingrettene har god erfaring og kompetanse på disse sakene. I tillegg behandler tingrettsdommerne straffesaker med familievold som omhandler barn, saker med unge lovbrytere eller saker hvor barn er fornærmet, samt skiftesaker etter samlivsbrudd og andre saker som omhandler tvang. Alt dette gir tingretten gode forutsetninger for å se saker som omhandler barn i et helhetlig perspektiv. Fylkesnemndene behandler ulike saker etter barnevernloven. Den største andelen dreier seg om kommunal overtagelse av omsorgsansvaret der barn lider alvorlig overlast i hjemmet. Men også spørsmål om adopsjon, plassering av barn og ungdom på institusjon eller tvangsplassering av gravide rusmisbrukere, er vedtak som fattes i fylkesnemndene. Når sakene i dag går videre til tingrettene, er det for at domstolen skal overprøve fylkesnemndenes (forvaltningens) vedtak. Både domstolene og fylkesnemndene har god erfaring i å behandle saker på barnerettsområdet. Ved å forene fylkesnemndenes kompetanse på barnevernssakene og tingrettsdommeres kompetanse på foreldretvister og andre saker hvor barn og familie er involvert, mener DA at dette til sammen vil gi et meget godt fagmiljø for alle saker som omhandler barn. Det antas at ca 10 prosent av alle parter i saker etter barneloven har en sak gående for fylkesnemndene (undersøkelse fra 2015 i forbindelse med Oxford research rapport Domstolsbehandlingen av foreldretvister). I mange foreldretvister (anslagsvis i overkant av 30 prosent), er det dessuten bekymring for barnet på grunn av påstand om vold, rus, psykiatri eller 2

3 overgrep i barnets omsorgssituasjon. Likeartet tema og problematikk i barnelov og barnevernsakene tilsier derfor at det vil være hensiktsmessig at disse sakene får en felles behandling i domstolene. 3. Domstolene som kontrollerende organ Norsk rettstradisjon har i hovedsak bygget på at tvangsmessige inngrep overfor foreldre er en forvaltningsoppgave forbeholdt kommunale og/eller statlige forvaltningsorganer. Domstolenes oppgave har, som en nøytral og upartisk instans, vært av kontrollerende art. Dommerens nøytrale, upartiske og uavhengige rolle er trolig en av de viktigste årsakene til at norske dommere og norsk rettsvesen ligger i verdenstoppen hva gjelder tillit i befolkningen. For å ivareta domstolenes uavhengige rolle mener DA at domstolene må opprettholde sin posisjon som kontrollerende organ og ikke i praksis bli en del av forvaltningen, slik utvalget i realiteten har gått inn for. DA foreslår derfor at kommunen får kompetanse til å fatte vedtak etter barnevernloven i de tilfeller vedtak i dag treffes av fylkesnemndene. På den måten unngår man at tingrettene treffer forvaltningsavgjørelser. Dette innebærer trolig at en del mindre kommuner må styrkes barnefaglig, psykologfaglig og juridisk for å ha den nødvendige kompetansen til å fatte vedtak om blant annet omsorgsovertakelse, adopsjon og andre evt. tiltak som kan være gjenstand for prøving i retten. DA antar at kompetansebehovet vil måtte dekkes med ulike organisatoriske løsninger innenfor de ulike kommunestrukturene, for eksempel gjennom interkommunalt samarbeid der kommunene er for små til å romme egne større fagmiljø. Et krav om at barneverntjenesten forut for domstolsbehandlingen må ha truffet et forvaltningsvedtak er også i tråd med de krav til saksbehandling som bør være gjennomført før saken bringes inn for tingretten. Domstolene kan ikke stå for den saksbehandlingen som må gjennomføres for å fremskaffe tilstrekkelig solid faktisk grunnlag for å treffe de særdeles inngripende avgjørelsene som det her er tale om. Det må uansett det kommunale barnevernet ha ansvaret for. Og denne saksbehandlingen bør tilfredsstille de krav som forvaltningsloven stiller til grundighet og etterrettelighet når det treffes forvaltningsvedtak. Det bør være en selvfølge at det kommunale barnevernet har tilgang til nødvendig faglig ekspertise for en slik tilrettelegging av saken. Siden det først er etter en slik behandling at saken kan sendes over til domstolene bør det ikke representere noe merbelastning for kommunen at saksforberedelsen avsluttes med et formelt vedtak. At barnevernstjenesten treffer et formelt vedtak er eneste garantien domstolen har for at barnevernstjenesten har gjennomført en fullverdig saksbehandling. En slik ordning har også den fordel at saker der de foreldre som er berørt slår seg til ro med barnevernets beslutning, ikke oversendes domstolen til avgjørelse. Siden det foreligger et forvaltningsvedtak vil det i slike tilfeller være unødvendig å belaste domstolen med saken for å etablere et formelt grunnlag for tvang. Domstolsbehandlingen i dag er basert på en grundig behandling i fylkesnemndene, som igjen bygger på saksbehandlingen i det kommunale barnevernet. Når fylkesnemndene tas bort gjenstår kun den kommunale behandling. Det er derfor viktig at kommunene har et godt utbygd og profesjonelt barnevern. I motsatt fall er det grunn til å frykte at reformen vil kunne innebære en svekkelse av 3

4 rettssikkerheten for barn og foreldre og ikke en styrke. Det er i denne forbindelse grunn til å minne om at den forvaltningsmessige saksbehandlingen før etableringen av fylkesnemndene ikke berodde på det kommunale barnevernet alene. Før saken kunne bringes inn for retten, måtte barnevernets vedtak innklages for fylkesmannen der det ble undergitt en grundig behandling og det var fylkesmannens klagevedtak og ikke barnevernets vedtak som var gjenstand for domstolsprøving. Kvaliteten av den forvaltningsmessige behandling fra barneverntjenestens side har også betydning for hva som kan anses som forsvarlig siling ved ankebehandlingen i lagmannsretten. Dersom tingrettens avgjørelse fremstår som første vedtak i saken, må det antas at silingsadgangen er klart snevrere enn om barneverntjenesten gjennomfører en saksbehandling som munner ut i et forvaltningsvedtak som så undergis domstolsbehandling. 4. Antall tingretter med saklig jurisdiksjon på barnesaker DA støtter utvalgets forslag om en regionvis organisering av tingrettene med saklig jurisdiksjon på barnesakene. Mange av landets tingretter er for små til å ha mulighet til å kunne etablere gode fagmiljø eller etablere spesialisering på noe enkelt rettsområde. I praksis lar flere sorenskrivere i dag dommerfullmektiger behandle foreldretvister og barnevernssaker, til tross for at dette ikke er anbefalt. En slik praksis er også kritisert fra advokathold. Med en begrensning i antallet tingretter som skal behandle barnesakene, vil man oppnå en viss spesialisering og mer solide fagmiljø i hele landet. I dag er det 12 fylkesnemnder på landsbasis. Dette medfører i mange tilfeller lang reisevei for dem som er parter i en sak etter barnevernloven. Med en regionvis organisering etter tingrettsmodellen hvor tingretter får slik saklig jurisdiksjon på barnesakene, vil private parters reisebelastning reduseres vesentlig når det gjelder barnevernsakene. Reisebelastningen vil imidlertid øke for private parter i barnelovsaker fordi samtlige tingretter behandler foreldretvister i dag. Det er i den forbindelse viktig å ta hensyn til at private parter i barnelovsaker ikke har fri rettshjelp, slik at økt reisebelastning også vil medføre økte økonomiske kostnader for disse familiene. Da alle barn over syv år har rett til å uttale seg før avgjørelser treffes på alle stadier i saksbehandlingen, og dessuten skal informeres om resultatet i etterkant, vil reisebelastning kunne bli betydelig for barnet der det ikke anses tilstrekkelig at den sakkyndige snakker med barnet alene. Reisebelastningen for barnet kan imidlertid avhjelpes dersom dommere i de tingrettene som skal behandle barnelovsaker reiser ut til barnets hjemsted. Dette vil i så fall medføre en reisebelastning for dommerne. DA mener derfor en nærmere diskusjon rundt antall, utvelgelse og plassering av tingretter som skal ha saklig jurisdiksjon på barnesakene er nødvendig. Blant annet vil samferdselsmessige forhold, og store geografiske avstander, som for eksempel i Finnmark, måtte hensyntas. Videre er det viktig å ta hensyn til den samiske dimensjonen som blant annet var bakgrunnen for opprettelsen av Indre Finnmark tingrett. 5. Overtallige fylkesnemndsledere Dersom man går inn for «tingrettsmodellen», betyr det at oppgavene flyttes over fra fylkesnemndene til tingrettene. Fylkesnemndene legges ned, og de ansatte i det statlige 4

5 forvaltningsorganet blir overtallige. Ved utgangen av 2015 var det 114 ansatte i fylkesnemndene (74 nemndledere og 40 saksbehandlere). Det vil imidlertid ikke være adgang til å «slå sammen» et statlig forvaltningsorgan med uavhengige domstoler, og fylkesnemndslederne er ikke embetsmenn slik tingrettsdommerne er. Dette reiser noen arbeidsrettslige utfordringer som må utredes nærmere. Heller ikke prinsipielt vil en slik sammenslåing være uproblematisk. DA slutter seg derfor ikke til flertallets syn om en bloc-overføring av fylkesnemndsledere til tingrettene. Siden barnesaker utgjør prosent av sivile saker i mange tingretter, sier det seg selv at et betydelig antall stillinger i disse domstolene ikke lar seg opprettholde dersom de ikke lenger skal ha saklig jurisdiksjon for disse sakene. Ansatte i domstolene vil ha fortrinnsrett til de ledige stillingene som må opprettes som følge av reformen. Spørsmålet om å overføre personell fra fylkesnemndene til domstolene blir derfor bare aktuelt i den grad de ledige stillingene ikke blir besatt av overtallige fra andre domstoler. Utnevning av dommere er regulert i domstolloven 55 og 55 a-i, jfr. Grunnloven 21 om utnevning av embetsmenn. Med mindre Grunnloven endres, kan det ikke være aktuelt å gi lovbestemmelser om at fylkesnemndslederne er å anse som tingrettsdommere, eller å pålegge Kongen å utnevne dem. Et vesentlig forhold er i tillegg at alle dommere i de alminnelige domstolene er generalister dvs i utgangspunktet ikke spesialiserte innen enkelte sakstyper eller rettsområder. Enhver dommer skal kunne behandle svært ulikeartede saker selv om det i de senere år er flere domstoler som har organisert seg med moderat spesialisering. I Ot. prp. 44 ( ), understrekes i forbindelse med behandlingen av utnevning av dommere viktigheten av å utnevne dommere som innehar kunnskaper fra ulike områder innen samfunns- og rettslivet. Dette gjenspeiles i domstolloven 55, hvor det blant annet heter at den som utnevnes som dommer til Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene bør rekrutteres blant jurister med forskjellig yrkesbakgrunn. I proposisjonen ble det også lagt til grunn at utnevnelsesprosessen skulle tilfredsstille de vanlige krav til en grundig og effektiv utvelgelses- og utnevningsmåte, og i tillegg ivareta endel særlige hensyn og prinsipper, som følge av domstolenes spesielle stilling i samfunnet. For å sikre disse viktige prinsippene, mener DA at man i forbindelse med overføring av barnevernsakene til tingrettene, må følge den ordinære prosessen for utnevnelse av dommere. For å ivareta disse hensynene ser DA det som hensiktsmessig at nye dommerembeter som må opprettes i anledning reformen lyses ut på vanlig måte og at IR gjennomfører intervjuer og vurderer hvem av søkerne fra fylkesnemndene som anses kvalifisert til å inneha embetet som tingrettsdommer med generell kompetanse. Siden det her gjelder dommerstillinger som forutsetter 5

6 en høy grad av barnefaglig kompetanse vil mange av søkerne ha en fordel sammenlignet med søkere som ikke innehar slik kompetanse. DA er enig i at det vil være behov for en vesentlig styrking av barnefaglig kompetanse i domstolene, men understreker at tingrettene vil ha noe ulikt behov. Enkelte tingretter vil ha behov for å styrke kompetansen på barnerettsfeltet, mens andre tingretter har større behov for å styrke domstolen med dommerårsverk med annen type særskilt eller generell juridisk kompetanse, for å frigjøre arbeidsbelastningen på de dommerne som allerede har spesiell kompetanse på barnerettsfeltet. Lagmannsrettene vil også ha behov for å få tilført ekstra ressurser, da disse i langt større grad enn tidligere vil få barnevernsaker til behandling som følge av utvalgets forslag. Domstolenes ulike behov for ekstra ressurser til å håndtere den økte saksmengden vil måtte avgjøres etter en konkret vurdering. Det må for øvrig bemerkes at dersom kommunene får myndighet til å fatte vedtak etter barnevernloven, vil dette utløse behov for å styrke det barnefaglige området juridisk. DA antar at også kommunene vil måtte etterspørre den juridiske kompetansen ansatte i fylkesnemndene besitter. 6. Lovfesting av krav til kompetanse I de senere årene er det vedtatt en rekke lovendringer for å sikre barns rettigheter og levevilkår. Det er forsket mye på det barnefaglige området, noe som har ført til økt behov for kunnskap og ferdigheter hos dommere om barns utvikling og behov, samt om skadevirkningene av mangelfull omsorg. Særdomstolsutvalget fremhever at det er sentralt at domstolene har nødvendig faglig kunnskap om barn, psykologi og mennesker i krise, og at det for å sikre dette er nødvendig å etablere et opplæringsløp for dommere som skal behandle foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven. Utvalget mener at opplæringen bør bestå av et grunnprogram og jevnlige oppdateringer. Det vil etter utvalgets syn sikre at dommere som behandler barnesaker, i tillegg til sin juridiske utdannelse, har grunnleggende og oppdatert kunnskap om psykologi og barn. I spørsmålet om opplæringen skal være obligatorisk har Særdomstolsutvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet foreslår å lovfeste krav til kompetanse for dommere i tingretten og lagmannsretten som skal behandle barnesaker. Flertallet mener lovfesting er nødvendig for å sikre at de dommerne som skal behandle barnesakene har de kunnskaper som samfunnet mener er nødvendige. Mindretallet i utvalget har pekt på at en lovfesting av kvalifikasjonskrav vil rokke vesentlig ved den generalistmodellen som alminnelige domstolene er tuftet på, og at det er prinsipielt betenkelig. Det er også vist til at dette vil gi ulikeartede krav til dommerkompetanse som det ikke er tilstrekkelig grunnlag for. Mindretallet har også pekt på at det de senere år har vært en betydelig kompetanseutvikling knyttet til barnesaker og initiert moderat spesialisering i mange domstoler. 6

7 For å sikre en betryggende behandling av barnesakene, er DA enig med utvalget i at det er nødvendig å etablere et opplæringsløp for dommere som skal behandle foreldretvister og saker om tvang etter barnevernloven, og at det kan gjøres gjennom et grunnprogram og jevnlige oppdateringer. Selv om det i svært mange barnesaker oppnevnes sakkyndige eller retten settes med fagkyndig kompetanse, er det også et behov for at også dommerne besitter nødvendig kompetanse slik utvalget peker på. Innholdet i kompetansetiltakene må man komme tilbake til. I likhet med mindretallet i utvalget kan DA ikke se at det er nødvendig å lovfeste kvalifikasjonskravene for å sikre nødvendige kunnskaper hos dommerne og viser til den begrunnelsen mindretallet har gitt. Det vil være tilstrekkelig for å sikre nødvendig kompetanse at DA utarbeider og tilbyr et grunnprogram og jevnlige oppdateringer til alle dommere som skal behandle barnesaker. Det har de senere årene vært en stor satsing på kompetansehevende tiltak på det barnefaglige området i domstolene. Det er også utarbeidet en veileder for behandling av barnelovsakene i domstolene som skal bidra til en bedre og mer enhetlig behandling av barnesakene. De fleste tingretter av en viss størrelse har innført moderat spesialisering på dette området eller har egne fagansvarlige i domstolen. Mange domstoler samarbeider også med ulike aktører som jobber med barn, som for eksempel lokale familievernkontor og psykologer, noe som har ført til gode løsninger for familier som befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Dette er et viktig utviklingsarbeid som vil bli videreført uten at det er nødvendig med en lovfesting av kvalifikasjonskravene. I tillegg til de prinsipielle betenkelighetene kan en lovfesting lett medføre lite fleksible, formalistiske og byråkratiske ordninger som ikke fremmer det egentlige målet som er å utvikle og sikre reell kompetanse. Ansvaret for til enhver tid å ha tilstrekkelig mange kvalifiserte dommere til å behandle barnesaker må ligge på domstolslederne. Etter DAs syn er det ikke noe som tilsier at domstolslederne ikke vil ta dette ansvaret. For det tilfellet at det besluttes lovfesting av kompetansekrav til dommere som skal behandle barnesakene, er neste spørsmål hvilke følger dette skal ha dersom en avgjørelse treffes av en dommer som ikke fyller kravene. Utvalget har ikke drøftet dette spørsmålet inngående, men slår fast (s 170) at en ordning med lovfesting innebærer at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom barnesakene behandles av en dommer som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene. DA er uenig med utvalget i at følgene av slik manglende kompetanse i enkeltavgjørelser skal resultere i ubetinget opphevelse av avgjørelsen. 7. Kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter I dag er det slik at rapporter sakkyndige utarbeider i saker som behandles etter barnevernloven sendes Barnesakkyndig kommisjon for kvalitetssikring av det faglige og metodiske arbeidet. Barnesakkyndig kommisjon foretar imidlertid ingen vurdering av selve konklusjonen, og det er opp til hhv fylkesnemndene og domstolene å ta stilling til rapportens bevisverdi. 7

8 Barnesakkyndig kommisjon ble etter oppdrag fra BLD evaluert høsten 2015 av Agenda Kaupang. Barnesakkyndig kommisjon ble ansett å bidra til en god kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernet, og det ble pekt på at mye talte for at rapporter i foreldretvister også burde undergis samme behandling som sakkyndiges rapporter i barnevernssakene. Barnesakkyndig kommisjon kvalitetssikrer i dag ikke sakkyndige rapporter i saker som behandles etter barneloven. Tradisjonelt har man vektlagt at saker etter barneloven er privatrettslige tvister og at en kvalitetssikringsordning av disse sakene vil medføre økte kostnader for det offentlige. Det er likevel grunn til å tro at en faglig og metodisk kvalitetssikring også i denne sakstypen ville bidra positivt ved behandlingen av sakene. For å sikre en enhetlig praksis og kvalitetssikring av disse rapportene, foreslår Særdomstolsutvalget at Barnesakkyndig kommisjon får utvidet sitt arbeidsområde slik at også sakkyndige rapporter som er utarbeidet i forbindelse med foreldretvister, skal forelegges kommisjonen dersom de skal benyttes i saken. DA støtter dette forslaget. 8. Tiltak for å redusere konfliktnivået i saker vedrørende barn Det er et omforent mål at saker som omhandler barn, enten det er foreldre som står i konflikt med hverandre eller barn som lider overlast i hjemmet, skal løses på et lavest mulig nivå og med minst mulig belastning for partene. Både for barna, foreldrene og samfunnet er det en stor fordel om færrest mulig saker havner i domstolene. Når det gjelder foreldretvistene har DA en tett dialog med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir). DA er derfor kjent med at BUFdir er i ferd med å sluttføre et prosjekt som går ut på å differensiere meglingstilbudet ut fra den enkelte families behov, slik at for eksempel familier som defineres som «høykonfliktfamilier» får et utvidet tilbud sammenlignet med foreldre hvor konflikten ligger på et lavere nivå. DA oppfatter at dette vil kunne bli et viktig bidrag til en bedre og mer hensiktsmessig behandling av foreldretvistene. Flere domstoler har også samarbeid med lokale familievernkontor. Samarbeidet går blant annet ut på at familievernkontorene gir foreldrene tilbud om veiledning i foreldresamarbeid, parallelt med at selve tvisten behandles i domstolene. Tingrettene har gitt tilbakemelding på at dette har bidratt positivt til løsning av sakene. Særdomstolsutvalget vurderte flere ulike tiltak som de mente ville kunne bidra til å få en bedre behandling av foreldretvistene. Blant annet drøftet de hvorvidt familievernkontorene burde få adgang til å pålegge foreldrene flere meglingstimer. Særdomstolsutvalget mente også at det kunne være en fordel om meglingsattesten ble utformet slik at det fremgikk om mekleren mente det ville være nyttig å fortsette meklingen. DA ser det som hensiktsmessig at disse tiltakene ses i sammenheng med det arbeidet som foregår i BUFdir. Etter DAs mening bør målsettingen være at all mekling i foreldretvister foregår i regi av familievernet. Det forutsetter at familievernkontorene i tilstrekkelig grad utrustes med den nødvendige sakkyndige kompetanse. En målsetting om at all mekling skal foregå i familievernet forutsetter at partene er 8

9 avskåret fra særskilt mekling om tvisten bringes inn for domstolene. Blir partene ikke enige under meklingen, går partene videre til tingretten for ordinær domstolsbehandling. Når det gjelder barnevernsakene drøfter ikke utvalget tiltak som kan redusere konfliktnivået. DA er imidlertid kjent med ordningen med den meklingsbaserte samtaleprosessen som prøves ut i fem fylkesnemnder. Så vidt DA har oppfattet, har erfaringene fra dette så langt vært positive. Dersom fylkesnemndene legges ned, ser DA det som naturlig at samtaleprosessen primært gjennomføres i regi av det kommunale barnevernet. Dette vil også kunne føre til færre rettsaker. DA vil i denne forbindelse bemerke følgende: Det er en vesentlig forskjell på å drive barnefaglig virksomhet i domstolene og det å drive barnefaglig virksomhet i fylkesnemndene. Fylkesnemndene er en del av forvaltningen. Det er ikke domstolene. Det skal domstolene heller ikke være. Det å drive meklingsbasert virksomhet er en utpreget forvaltningsoppgave. Grunnen til at domstolene ikke bør gjøre dette er at domstolene da involveres i barnevernets virksomhet. Det kan igjen gå utover folks tillit til domstolene som en uavhengig konflikt- og kontrollinstans. En vesentlig begrunnelse fra Særdomstolsutvalget for å foreslå fylkesnemndenes oppgaver overført til domstolene, er at enkelte involverte foreldre oppfatter at fylkesnemndene er en del av barnevernet. Dette innebærer en svekket tillit til organet som nøytral instans. Jo mer domstolene involveres i utenrettslige løsninger, oppgaver som barnevernet er satt til å utføre, jo mer vil domstolene kunne bli identifisert med barnevernet med den faren for mistillit som uavhengig instans som det innebærer. Dermed undergraves selve hovedbegrunnelsen for å overflytte fylkesnemndenes oppgaver til domstolene. 9. Endringer i ankeordningen 9.1 Anke i barnevernsaker Saker om tvangsvedtak etter barnevernloven behandles i dag i fylkesnemndene før de kan bringes inn for tingrettene. Adgangen til å få fremmet en anke over tingrettens dom for lagmannsretten er begrenset, ettersom saken allerede er behandlet i to omganger. Fremme av sak til behandling i lagmannsretten forutsetter samtykke, som bare kan gis i visse situasjoner, jf. tvisteloven (3). Foreldretvister etter barneloven starter i tingrettene. Ankeadgangen er derfor større enn i barnevernsakene. Tvistelovens alminnelige regler om anke gjelder. Dette innebærer i praksis at anken bare kan nektes fremmet dersom lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem, jf. tvisteloven (2). Særdomstolsutvalget har vurdert om det bør være like regler for anke i de to sakstypene, men har ikke foreslått endringer i ankeordningen for barnelovsaker. Når utvalget foreslår å avvikle fylkesnemndene, og legge oppgaven med prøving av tvangsvedtak etter barnevernloven til tingrettene, innebærer det at antallet barnevernsaker i tingrettene øker betydelig, og at antallet ankesaker sannsynligvis vil øke tilsvarende. Siden tingretten etter endringene vil være første overprøvingsinstans for barneverntjenestens tvangsvedtak, kan ankeretten ikke begrenses på samme måte som i dag. Utvalget foreslår derfor å endre silingsordningen for tvangssaker etter barnevernloven, slik at langt færre saker enn i dag vil bli 9

10 nektet fremmet i ankesiling. De nye reglene om anke i barnevernsaker foreslås plassert i barnevernloven Særdomstolsutvalgets forslag om endringer i ankeordningen for barnevernsaker vil få stor betydning for lagmannsrettenes saksmengde og sakssammensetning dersom de blir vedtatt. Forslagene får også stor betydning for domstolenes ressursbehov. Basert på 2015-tall, antar utvalget at tingrettene vil få om lag flere saker enn i dag dersom de foreslåtte endringene gjennomføres. Antallet anker til lagmannsretten vil øke som følge av at antallet saker i tingretten øker. I tillegg medfører endringene i silingsordningen at en større andel av ankene vil bli realitetsbehandlet. 9.2 Endring av lagmannsrettenes saksportefølje Den økte saksmengden vil ikke kun medføre en økning i domstolenes ressursbehov, det vil også medføre at sakssammensetningen til lagmannsretten endres. Barnevernsakene vil bli en langt større del av lagmannsrettenes portefølje enn i dag. I 2015 kom det inn anker over dom i sivile tvistesaker, mens det tilsvarende tallet for 2016 var Disse tallene omfatter ikke småkravsprosess, barnevernsaker og gruppesøksmål. Anke ble nektet fremmet i 8 prosent av sakene i 2015, mens 10 prosent ble nektet fremmet i Lagmannsrettene realitetsbehandlet sivile tvistesaker i 2015, og i I tillegg kom det inn anke over dom i 366 barnevernsaker i 2015, og 383 i Barnevernsakene utgjør altså om lag 15 prosent av de innkomne ankene over dom i sivile saker. Ankesilingsordningen medførte at 18 prosent av sakene ble tillatt fremmet i 2015, og 17 prosent i Totalt ble 67 barnevernsaker realitetsbehandlet i 2015, mens 66 ble realitetsbehandlet i Særdomstolsutvalget legger til grunn at lagmannsrettene vil få inn anker over dom i barnevernsaker i året dersom utvalgets forslag blir vedtatt. Samtidig foreslår utvalget å fjerne de særlige ankesilingsreglene for barnevernsaker, slik at de i stedet ankesiles etter de generelle reglene for sivile saker. Dersom man legger til grunn at anke nektes fremmet i 10 prosent av sakene, vil lagmannsrettene måtte realitetsbehandle om lag anker over dom i barnevernsaker i året. Til sammenligning kom det inn anker over dom i straffesaker i 2015, og i Anke ble nektet fremmet i henholdsvis 41 prosent av sakene i 2015, og 38 prosent i Totalt ble henholdsvis og saker realitetsbehandlet. Basert på opplysninger som er registrert i domstolenes saksbehandlingssystem LOVISA, har DA beregnet den gjennomsnittlige rettsmøtetiden i de ulike sakskategoriene for 2015 og 2016 samlet. Det er i gjennomsnitt registrert 8,3 rettsmøtetimer pr. realitetsavgjort alminnelig sivil tvistesak. Det tilsvarende tallet er 12,7 timer for barnevernsakene. Dette antyder at den gjennomsnittlige barnevernsaken er mer tidkrevende enn den gjennomsnittlige tvistesaken. Særdomstolsutvalgets forslag innebærer følgelig at lagmannsrettene i fremtiden kan komme til å behandle flere barnevernsaker enn straffesaker, og omtrent like mange barnevernsaker som andre 10

11 tvistesaker til sammen. Saksveksten kommer dessuten i en noe tyngre og mer ressurskrevende sakstype. Barnevernsaker vil ta opp en stor del av lagdommernes tid. 9.3 Økte ressursbehov i lagmannsrettene I dag behandler lagmannsrettene som nevnt ca 350 anker i barnevernssaker, hvorav drøyt 50 fremmes til realitetsbehandling. Basert på utvalgets forutsetninger er det sannsynlig at de foreslåtte endringene medfører at antall anker øker til ca 1 500, og at antall realitetsbehandlede saker vil øke til ca Endringer vil medføre økte investerings- og driftskostnader. Det er vanskelig å forutsi nøyaktig hvilke økonomiske og administrative konsekvenser den foreslåtte endringen vil medføre, ut over at ressursbruken i lagmannsrettene vil øke betydelig. Utvalget har beregnet at personalutgiftene til lagmannsretten vil øke med opp mot 47,5 millioner kroner, og estimert at det vil bli behov for nye dommere i lagmannsrettene. En enkel modellering basert på domstolenes ressursfordelingsmodell, viser at behovet for nye stillinger i lagmannsrettene kan være høyere enn utvalget har lagt til grunn. Basert på den antatte økningen i antall ankesaker, viser modellen at det kan bli behov for om lag 50 nye dommerstillinger og 30 nye saksbehandlerstillinger i lagmannsrettene. Det understrekes at dette ikke er sikre tall. Økt saksmengde og flere medarbeidere medfører dessuten behov for større rettssalskapasitet og kontorlokaler. I tillegg vil det bli økte utgifter til meddommere, sakkyndige og tolker, samt andre utgifter domstolene har i forbindelse med saksavvikling. En vil måtte komme nærmere tilbake til kostnader vedrørende dette. 9.4 Overordnede hensyn og internasjonale forpliktelser Særdomstolsvalgets forslag til endringer i ankeordningen vil som nevnt medføre store endringer i lagmannsrettenes saksportefølge, og utløse betydelige ressursbehov. Det bør derfor vurderes å gjøre begrensninger i ankeadgangen, og endringer i saksbehandlingsmåten i de sakene som fremmes. En står imidlertid ikke fritt til å begrense ankeadgangen og ankebehandlingen. Menneskerettighetene og internasjonale forpliktelser setter skranker for den nasjonale lovgivningen på dette området. Allerede i dag har dessuten behandlingen av barnevernsaker i Norge vært gjenstand for en viss internasjonal kritikk. Særdomstolsutvalget har i sin gjennomgang av de internasjonale forpliktelsene kommet til at disse ikke vil være til hinder for en silingsordning, forutsatt at denne ikke er for streng. Utvalget har konkludert med at dagens silingsregler i tvisteloven antagelig er for strenge dersom tingrettsmodellen blir vedtatt, og har derfor foreslått at dagens silingsordning oppheves. Spørsmålet blir da hvilke andre tiltak som kan gjennomføres uten å komme i strid med internasjonale forpliktelser. For at ankeprosessen ikke skal bli for belastende for barnet, vil det være viktig at det legges opp til en saksgang som balanserer hensynene til hurtighet og grundighet. I det følgende skisseres kort noen alternativer. 11

12 9.5 Økt silingsadgang og endringer i behandlingsmåten Den økte ressursbruken som ligger i forslaget fra utvalget, nødvendiggjør en gjennomgang av lagmannsrettens silingsadgang og behandlingsmåten i barnesakene. Flertallet i Særdomstolsutvalget foreslår at avgjørelser om omsorgsovertagelse etter barnevernloven 4-12 og om adopsjon etter 4-20 ikke skal kunne nektes fremmet til behandling i lagmannsretten. Mindretallet mener på sin side at anke over disse avgjørelsene skal kunne nektes fremmet der det er klart at anken ikke kan føre frem og ankebehandling vil være så belastende for barnet at det vil utgjøre en risiko for barnets utvikling og helse. Etter DAs oppfatning bør lovgiver vurdere en mer omfattende silingsadgang enn det både flertallet og mindretallet foreslår. Etter vår oppfatning bør det legges opp til samme silingsregel som for barnelovsakene, jf. tvisteloven (2), altså at anke skal kunne nektes når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre frem. Dette vil gi et enkelt, oversiktlig og forutsigbart system idet vi allerede har flere avgjørelser fra Høyesterett som trekker opp grensene for denne bestemmelsen. DA mener dessuten at lovgiver bør vurdere endringer i lagmannsrettenes arbeidsmåter på dette området, slik at sakene som blir fremmet til behandling kan avvikles mer effektivt, eksempelvis ved gjenbruk av lyd- og bildeopptak, samt mer skriftlig behandling. Ved at lyd og bilde fra tingretten tas i bruk ved behandlingen i lagmannsretten, bør langt flere saker kunne behandles skriftlig. I barnevernsaker bør skriftlig behandling i alle fall overveies i de tilfellene der det ikke er rimelig utsikt til at domsresultatet etter en full ankebehandling blir endret til den private parts ugunst. Gjenbruk av lyd- og bildeopptak ved silingsprosessen er ikke spesielt kontroversielt. Dette vil innebære en grundigere gjennomgang av saken sammenlignet med dagens prosess, og vil derfor styrke partenes rettssikkerhet. Den økningen i rettssikkerheten som lyd- og bildeopptak innebærer, sett i sammenheng med at det i mange tilfeller vil være bedre for barnet få en raskere rettskraftig avgjørelse, er vektige argument for å øke silingsadgangen ut over det Særdomstolsutvalget foreslår. Andelen anker til Høyesterett forventes å øke med de endringene som foreslås. Dette vil medføre en økt belastning for Høyesteretts ankeutvalg. Det er imidlertid usikkert hvor mange flere saker som vil bli sluppet inn til behandling, da Høyesterett kun vil prøve spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller saker hvor det av andre grunner vil være særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4 (1). Hvilke konsekvenser reformen vil ha for Høyesterett, vil derfor måtte utredes nærmere. 10. Økonomiske og administrative konsekvenser 10.1 Innledning Domstoladministrasjonen vil nedenfor peke på hvilke økonomiske og administrative konsekvenser utvalgets forslag har for domstolene og Domstoladministrasjonen. I våre beregninger er det lagt til 12

13 grunn 180 nye brukere (100 i tingrettene og 80 i lagmannsrettene) og at antall tingretter som skal behandle barnesaker er mellom Vi har ikke sett nærmere på hvilke ressurser som vil bli overført fra fylkesnemndene og Sentralenheten for fylkesnemndene til domstolene og Domstoladministrasjonen. I 2017 var driftsbudsjettet til fylkesnemndene og Sentralenheten på 217 millioner kroner. Det er imidlertid ukjent hvilke midler som eventuelt vil bli overført til kommunene dersom de får vedtakskompetanse i barnevernsakene, og hvilke midler som vil bli overført til domstolenes driftsbudsjett. Domstoladministrasjonen er heller ikke kjent med hvilke leieavtaler som frigjøres ved nedleggelse av fylkesnemndene og om det for eksempel kan gjøres gjenbruk av teknisk utstyr, møbler mv. Det er likevel klart at lønn til tingrettsdommere i dag ligger over lønnskostnadene for fylkesnemndsledere, slik at dette vil medføre en netto kostnadsøkning for staten. De samfunnsøkonomiske sidene av reformen må derfor undergis en særskilt vurdering før eventuell iverksettelse av reformen. DA vil i det følgende kommentere noen av de kostnadsanslagene som er beskrevet av Særdomstolsutvalget i utredningens kap 22. Det er grunn til å tro at de økonomiske kostnadene for domstolene vil bli høyere enn antatt av utvalget. Som beregningene i ankekapitlet i ovenfor viser, antas lagmannsrettene å ville ha behov for om lag 50 nye dommerstillinger og 30 nye saksbehandlerstillinger. Særdomstolsutvalget har imidlertid anslått at det vil være behov for dommerårsverk og saksbehandlerårsverk. Særdomstolsutvalget har heller ikke tatt med pensjonskostnadene for ansatte. De nye beregningene betyr ikke kun økte lønns- og pensjonskostnader, men innebærer også behov for økte ressurser til IKT-utstyr for ansatte, økte lokalkostnader mm. Når det gjelder IKT-kostnader, er dette noe av det det er knyttet størst usikkerhet til. Det anslaget som beskrives i punkt 10.5 og 10.6 antas imidlertid å være tilstrekkelig Omstillingskostnader Det vil påløpe omstillingskostnader for tidligere fylkesnemndsledere og administrativt personale som skal inn i de tingrettene som skal behandle barnesaker. Dette er utgifter som etter reformen vil måtte belastes domstolenes budsjett som ny arbeidsgiver. Det er usikkert hvor store kostnadene vil bli, da dette blant annet vil avhenge av hvor lang reisevei det vil være for den enkelte ansatte, hvilke tingretter som blir valgt til å behandle barnesaker osv. De tingrettene som ikke lenger skal behandle barnesaker, vil få et redusert ressursbehov. Særdomstolsutvalget vurderer at en innsparing på dommersiden vil måtte skje ved naturlig avgang, da embetsdommere ikke kan sies opp. Når det gjelder saksbehandlere mener Særdomstolsutvalget at dette må undergis en nærmere vurdering ut fra behovet til den enkelte domstol. Særdomstolsutvalget har imidlertid ikke problematisert at gjeldende domstolstruktur gjør at enkelte tingretter ikke vil ha mulighet til å få redusert sin kapasitet til tross for bortfall av arbeidsoppgaver, da domstolen ved en reduksjon vil komme under minimumsbemanningen på sorenskriver og én embedsdommer/dommerfullmektig. Kostnadene til dette vil være avhengig av hvor mange og hvilke 13

14 tingretter som skal behandle barnesakene. Forslaget til Særdomstolsutvalget, vil derfor kunne ha store konsekvenser for domstolstrukturen Kompetanse Særdomstolsutvalget foreslår en sertifiseringsordning for dommere. Kun dommere i lagmannsretten og i utvalgte tingretter som har gjennomgått et fastsatt kompetanseløp, skal kunne behandle saker etter barnelov og barnevernlov. Utvalget har anslått at grunnprogrammet vil ha en kostnad på kr per dommer, mens oppdateringskurset vil ha en kostnad på ca kr per dommer. DA slutter seg til dette anslaget. I utredningen er behovet illustrert slik: Tiltak Kostnad 1. år (mill. kr) Årlig utgift (mill. kr) Grunnprogram 3 dg 125 dommere 1,25 Grunnprogram 3 dg 15 nye dommere 0,15 Oppdatering 2 dager 110 dommere 0,7 Sum 1,25 0,85 Sertifiseringsordningen forutsetter også at det opprettes et eget register for dommere som har gjennomgått det lovbestemte kompetanseløpet. Kostnadene med dette er beregnet inn i de totale IKT kostnadene Personell, kontorer, møterom og rettssaler Reformen utløser behov for flere kontor, møterom og rettssaler både for tingrettene og lagmannsrettene. Antall nye saker er utgangspunktet for beregninger av årsverk, og antall domstoler vil ikke påvirke behovet for årsverk. Da det er ikke er avklart hvilke domstoler som evt. skal behandle barnesakene, jf. punkt 4, har vi her foretatt en generell beregning av lokalbehov basert på antall dommere og saksbehandlere. Konkrete vurderinger av lokalsituasjonen og behovet i de enkelte domstolene, må derfor utredes nærmere når dette er avklart. Som grunnlag for beregningene av lokalbehov har vi lagt inn kontorer på 12 kvm, rettsaler på 50 kvm i tingrettene og 80 kvm i lagmannsrettene, samt møterom på 20 kvm. Husleie inkl. drift settes til kr 2500,- kr/kvm (likt Særdomstolsutvalget). Ut fra våre beregninger kan vil anslå at engangsutgifter til møbler etc. til møterom, rettssaler og kontor vil beløpe seg til 23 millioner kroner. Tingrett og lagmannsrett Investeringskostnad (mill. kr) Kontor, møterom rettssaler 23 14

15 Tingrettene For tingrettene er det lagt in 74 tingrettsdommere og 30 saksbehandlere i beregningene. Utgift per ansatt er lønn inkl. ferielønn, arbeidsgiveravgift og pensjonsforpliktelse. Tingrettene Antall Årlig utgift (mill. kr) Dommere Saksbehandlere Husleie (kvm/utgift) Sum 140 Særdomstolsutvalget beregnet en kostnad på 125 mill. kr. Forskjellen kommer i stor grad av at utvalget ikke har tatt hensyn til pensjonsforpliktelsene. Lagmannsrettene For lagmannsrettene er det beregnet en årlig utgift for 50 lagdommere og 30 saksbehandlere. Utgift per ansatt er lønn inkl. ferielønn, arbeidsgiveravgift og pensjonsforpliktelse. Lagmannsrettene Antall Årlig utgift (mill. kr) Dommere Saksbehandlere Husleie (kvm/utgift) Sum 103 Særdomstolsutvalget beregnet en kostnad i lagmannsrettene på 47 mill. kr. Forskjellen i beregningene kommer av ulikt antall ansatte, pensjonsforpliktelsen, og at Særdomstolsutvalget ikke beregnet noe arealbehov i lagmannsrettene. Samlet beregnes et årlig merbehov i tingretten og lagmannsrettene fra bemanning og lokaler på 243 millioner kroner AV-utstyr Dersom alle de nye rettssalene skal utstyres med AV-utstyr i henhold til gjeldende standard, vil dette ha en kostnad på mellom og ,- kr. per sal. Til sammen vil dette utgjøre en investeringskostnad på ca 30 millioner kroner. Dersom det skal installeres fastmontert videokonferanseutstyr i alle saler, vil dette medføre en økt kostnad på ca 12 millioner kroner. Årlige vedlikeholdskostnader beregnes til 3 millioner kroner. Tiltak Investering (mill. kr) Årlig utgift (mill. kr) AV-utstyr Kostnader i forbindelse med investering og drift av IKT 15

16 Våre beregninger tilknyttet systemstøtte og LOVISA omfatter endringer i og vedlikehold av saksbehandlingssystemet og Aktørportalen, frikjøp av ressurser og etablering av et nytt register over dommere som kan behandle barnesakene. Totalt anslås dette til å ha en investeringskostnad på 10 millioner kroner. Barnevernsakene er en sakstype som tilsier at det vil være behov for sikker print. Dette anslås å medføre en investeringskostnad på 10 millioner kroner og vil ha en vedlikeholdskostnad på 1,5 millioner kroner i året. Kostnader i forbindelse til investering av teknisk utstyr, større pågang på brukerstøtte og økning i årlig lisenskostnader er ikke tatt med i Særdomstolsutvalgets utredning. Dette er imidlertid en viktig del av regnestykket når flere dommere og saksbehandlere skal inn i domstolene. Årlig økning i driftskostnadene for dette anslås å bli 3,6 millioner kroner. Tiltak Investering (mill. kr) Årlig utgift (mill. kr) Systemstøtte og LOVISA 10 1 Sikker print 10 1,5 Teknisk infrastruktur mm 3,6 Sum 20 6, Domstoladministrasjonen, Tilsynsutvalget for dommere og Innstillingsrådet for dommere Med 180 nye ansatte i domstolene vil det naturlig nok også bli behov for større ressurser til Domstoladministrasjonen, Tilsynsutvalget for dommere og Innstillingsrådet for dommere. Særdomstolsutvalget har beregnet at det vil være behov for åtte nye saksbehandlerårsverk i DA, og beregnet dette til en årlig kostnad på 6 millioner kroner. Utvalget har imidlertid ved sine beregninger ikke tatt høyde for sosial- og pensjonskostnader (gjennomsnittlig årslønn X 1,4). Etter våre beregninger vil da årlig kostnad utgjøre 7,28 millioner kroner. Dette anslaget er imidlertid basert på Særdomstolsutvalgets forutsetninger om at domstolene vil få mellom nye ansatte (104 i tingrettene og mellom 30 og 45 i lagmannsrettene). Våre beregninger viser imidlertid at domstolene med det økte tilfanget av barnevernsaker vil få behov for 180 nye ansatte. Det må derfor tas høyde for at behovet for økte ressurser til DA kan bli noe større enn det vi har anslått her. Et utgangspunkt vil være at hver ny ansatt i snitt vil øke den årlige kostnaden med 0,9 millioner kroner inklusive sosiale kostnader. Særdomstolsutvalget antok at Tilsynsutvalget for dommere ville ha behov for tilførsel av 0,5 årsverk, men også her må en ta i betraktning at antall ansatte blir høyere enn utvalget antok. DA antar imidlertid at det vil være behov for et helt årsverk for å håndtere den økte saksmengden. Saker etter barnevernloven innebærer ofte et tungt tvangsmessig inngrep overfor foreldre. Det går imidlertid ikke frem av utredningen at Særdomstolsutvalget har vurdert om økningen i denne sakstypen kan antas å generere flere klagesaker til disiplinærorganet enn andre typer sivile saker. Da fylkesnemndene ikke har en egen disiplinærordning slik tilfellet er for dommere, er det vanskelig å si noe om eventuell økning i klagesaker og behovet for ressurser til å håndtere dette. Et nytt saksbehandlerårsverk i tilknytning til disse sakene vil utgjøre en årlig kostnad på kroner. 16

17 Økningen i antall ansatte medfører også økt behov for kontorlokaliteter, teknisk utstyr mm. Det antas at DA vil kunne plassere nyansatte i eksisterende bygg, men det vil måtte foretas en ombygning. Til sammenligning har en ombygning som er foretatt for å romme 10 nye kontorarbeidsplasser i DAs lokaler hatt en ren ombygningskostnad på 1,5 millioner kroner. Særdomstolsutvalget antar at arbeidet i forbindelse med utnevning og ansettelse av nye dommere og saksbehandlere vil medføre en engangskostnad på 3 millioner kroner. Det er også her grunn til å minne om at utvalget har lagt til grunn behov for færre antall dommere og saksbehandlere i lagmannsrettene enn det våre beregninger viser. Vi antar derfor at behovet må justeres med et tillegg på 0,5 millioner kroner. Type Kostnad 1. år (mill. kr) Årlig utgift (mill. kr) DA 7,28 TU 0,91 Lokalkostnader mm 1,5 IR 3,5 Sum 5 8, Regelstyrte utgifter Barnevernsakene er saker hvor privat part har ubetinget rett til fri sakførsel, i motsetning til saker etter barneloven. Utgifter til tolk og sakkyndige er også typiske regelstyrte utgifter i barnevernsakene. Særdomstolsutvalget antar at regelstyrte utgifter totalt vil reduseres fordi fylkesnemndene nedlegges og «antall instanser reduseres». DA er imidlertid ikke enig i en slik tilnærming. Fylkesnemndene er et statlig forvaltningsorgan som fatter enkeltvedtak, ikke en domstol. En forutsetning for at DA skal gå inn for Særdomstolsutvalgets forslag er, som nevnt innledningsvis, at tingretten etter reformen fortsatt skal overprøve forvaltningens (kommunens) vedtak, ikke selv fatte forvaltningsavgjørelser. Og for at privat part skal kunne ha en reell overprøvingsadgang vil det ikke være uproblematisk å snevre inn ankeadgangen, jf. det som er nevnt om EMK og internasjonale forpliktelser. Utgangspunktet vil derfor være at antall saker totalt blir de samme, men at de regelstyrte utgiftene i sin helhet administreres fra domstolene fordi fylkesnemndene nedlegges Oppsummering økonomiske og administrative konsekvenser Reformen vil medføre betydelig behov for økte ressurser til domstolene, og det fortsettes at domstolene gis tilstrekkelig rom av bevilgende myndigheter til å gjennomføre de endringene som vedtas. Nedenfor oppsummeres våre anslag for hva reformen vil medføre både av investeringskostnader og årlig merbehov for domstolene. I tillegg vises det til det som er nevnt om omstillingskostnader i punkt 10.2 som vil måtte komme i tillegg. 17

18 Type Investering (mill. kr) Årlig utgift (mill. kr) Kompetansetiltak 1,25 0,85 Lønn og husleie, 1. og 2. instans 243,0 Kontor, møbler, rettsaler 23,0 AV-utstyr 30,0 3,0 IKT totalt 20,0 6,1 DA, TU og IR 3,5 8,19 Lokalkostnader DA 1,5 Totalt 79,25 261,14 18