- For det er derfra jeg kommer. Jeg kommer fra fattigdommens katakomber. Jeg har levd fattigdommen. Sett den og følt den på kroppen.

Transkript

1 Rebellen Hugo Chávez er i sitt tiende år som Venezuelas president. Til tross for intenst fiendskap med Washington, har han hverken bukket under for kupp eller henfalt til ettpartistyre. Foreløpig. HURRICANE HUGO Hugo Chávez tar på seg sikkerhetsbeltet og er klar for take off. Flyet som Venezuelas president bruker på sine hyppige reiser i Latin-Amerika er i ferd med å lette. Airbus-flyet, som er å sammenligne med et middels norsk rutefly, er oppgradert med et lite kontor, et soverom og askebegre i messingfarget gullimitasjon. Det skal ha kostet presidenten 60 millioner dollar da han kjøpte det i Nå er det i ferd med å ta med den svært mannsterke venezuelanske delegasjonen av ministre, generaler, oljetopper og ikke minst presidenten og hans datter Maria trygt tilbake til Caracas etter et statsbesøk i Ecuador. Klokken nærmer seg allerede midnatt da flydørene lukkes og sikres bak de siste av Chávez rødkledde følgesvenner. Arbeidet med et gigantisk ecuadoriansk-venezuelansk oljeraffineringsprosjekt er innviet og nok en heseblesende 20 timers arbeidsdag med pressekonferanser og lukkede møte, er i ferd med å ta slutt, noe presidenten bærer tydelig preg av. Skjønt, han er ikke den eneste. - Du er sikkert sliten, sier Chávez. Men vi får prate litt, en god stund, og så kan vi heller prøve å hvile litt etterpå. Vert for dagens statsbesøk, Chávez ecuadorianske kollega og nære allierte, president Rafael Correa, har nettopp uttalt at den latinamerikanske venstredreiningen, ikke er en "epoca de cambios", en endringenes epoke, men en "cambio de epoca", et epokeskifte. Nå er Chávez ivrig etter å forklare hvordan nettopp denne reisen, der også Nicaraguas president Daniel Ortega overraskende dukket opp, utgjør en "fødselshjelp" for den nye epoken der den såkalte sosialismen for det 21. århundret skal gjøre opp for 500 år med kolonialisme og urettferdighet. Men først skal trådene trekkes bakover i tid. Til leirgulvet i Sabaneta, en unnselig liten landsby på de venezuelanske innlandsslettene, der Hugo Rafael Chávez Fras, eller Huguito som han ble kalt den gangen, tok sine første skritt året etter han ble født i Og videre tilbake til da Simn Bolvar, frigjøringshelten han har et nærmest religiøst forhold til, jagde spanjolene ut av Sør-Amerika. Så da får hvilen vente. Flyturen varer jo knapt tre timer. Et politisk dyr. Mens flyet tar av med et rykk, trykket presser oss dypere ned i de komfortable skinnsetene og lysene fra flyplassen forsvinner under oss, begynner Chávez den lange fortellingen. - For det er derfra jeg kommer. Jeg kommer fra fattigdommens katakomber. Jeg har levd fattigdommen. Sett den og følt den på kroppen.

2 Chávez ble riktignok født inn i en lærerfamilie. Faren Hugo de los Reyes Chávez og moren Elena Fras de Chávez underviste begge ved en lokal skole i et område der der de færreste fikk mulighet til fullføre grunnskolen. Det sto likevel ikke bedre til økonomisk enn at lille Huguito og storebroren Adn ble sendt avgårde til bestemoren noen mil unna. - Jeg var et vandrende barn, sier Chávez og sikter til tiden han solgte frukt og hjemmelagde søtsaker i Sabaneta og omkringliggende landsbyer for å spe på den trange familieøkonomien. På skoler, ved torg, under idrettsarrangementer og ombord på eller langs rutene til forskjellige transportmidler. Esler inkludert. Og det er fra vandringen på den fattige landsbygda Chávez husker sine første politiske tanker. - Det var en følelse av uro og ubehag i møtet med all fattigdommen. Og jeg tror politikk nettopp handler om dette. Om å la seg bevege av en etisk og åndelig impuls som knytter ens egen tilværelse til andres og samfunnets nød eller velferd, slik grekerne tenkte om politikken da de utviklet begrepet. Det skulle likevel gå mange tiår før Chávez kom til syne på den politiske arenaen. - Men det var denne tidlig fødte sosiale bevisstheten i meg som senere, i møte med nye erfaringer og ny kunnskap, gjorde meg istand til å se min egen rolle og gå inn i denne kampen for livet mot nøden, for samfunnet og for fedrelandet. Baseballdrømmer. Presidenten demper stemmen, lener seg litt tilbake og kaster et blikk gjennom det lille flyvinduet ut i det beksvarte nattemørket, før han avslutter resonnementet med et begrep lånt fra Aristoteles. - Jeg ble født som et politisk dyr. Huguito ble kanskje født som et politisk dyr, men, som så mange andre venezuelanske gutter, var det baseballspiller han drømte om å bli da han tråkket sin barndoms sandaler i de støvete jordveiene i hjemstaten Barinas. De harde venstrehåndskastene gjorde Chávez til en fryktet "pitcher" og ambisjonen var å nå så langt som til Major League, elitedivisjonen i nordamerikansk baseball. Da, som nå, skummet de amerikanske baseballagene Venezuela for unge, billige talenter og Chávez håp var at favorittlaget San Fransisco Giants skulle få øye på ham. Fortsatt er den venezuelanske presidenten glad i et slag baseball. Interessen for venezuelanernes nasjonalsport er ett av trekkene ved Chávez som gjør det lett for mannen i gaten å identifisere seg med

3 presidenten. Og den store folkeforføreren har visst å gjøre baseballsjargongen til et uuttømmelig lager av mer eller mindre treffende politiske metaforer. Man hører sjelden en valgtale fra Chávez uten at han lover en "home run" eller en "strike" og ber motstanderen forberede seg på å bli "out", eller "ponchao". Lidenskapen for baseball kjølnet imidlertid av, men skulle først lede til en av Chávez aller viktigste personlige avgjørelser. For en fattig gutt fra bondelandet fantes det nemlig kun n åpen vei til baseballmiljøet rundt hovedstaden Caracas: Hæren. Chávez bedyrer at det var dette, mer enn interessen for militæret i seg selv, som fikk ham til å verve seg som soldat 16 år gammel. Soldaten med barnetroen. Soldatlivet i Venezuela var tøft, men de væpnede styrkene utgjorde samtidig samfunnets viktigste sosiale klatrestige. Gjennom militærets utdannelsestilbud kunne unge menn fra fattige kår som ellers systematisk ble holdt utenfor både det offentlige og private universitetssystemet, oppnå høyt ansette posisjoner med god lønn og velferdsgoder. Viktigheten av utdannelse hadde Chávez lært hjemme. Den unge soldaten viste seg som lærevillig student og steg snart i gradene. - På den tiden ble vi sendt ut for å slåss mot geriljaen. Men jeg lot meg ikke overbevise av den krigen, sier Chávez. Presidenten forteller at han tidlig hørte snakk om sosialisme og revolusjon da han som barn og ungdom besøkte venner med radikale foreldre. - Jeg husker tydelig da de drepte Che Guevara. Det ble skrevet i avisene og man hørte snakket om at Ches geriljaavdeling var omringet i Bolivia, at kameratene falt og det bare var et spørsmål om tid før det ble Ches tur. Den brede munnen og de smale øynene former seg til et nostalgisk smil før han fortsetter. - Men som det barnet jeg var hadde jeg til siste slutt et slags filmaktig håp om at Fidel Castro kom til å sende noen helikoptre for å redde ham og bringe ham tilbake i sikkerhet på Cuba. Jeg nektet å tro at noen kunne drepe Che. Kanskje bidro denne barnetroen til at møtet med den venezuelanske geriljaen, og dens heller mislykkede forsøk på å kopiere den kubanske revolusjonen, vekket mer nysgjerrighet enn frykt og avsky hos Chávez. For i 1977, ti år etter at illusjonen om Ches udødelighet brast foran en eksekusjonspelotong i Bolivias regnskog, var Chávez selv på nippet til å ta opp arven etter den argentinskfødte revolusjonslegenden, da han som nyutnevnt offiser vurderte å slutte seg til geriljaavdelingen han var blitt sendt ut for å eliminere.

4 I dag, sier presidenten gjennom den kraftige flyduren, er han glad for at han ikke gjorde det. I stedet fikk Chávez opprørstrang utløp innenfor de væpnede styrkene. - Allerede som 20-åring besluttet jeg at jeg ønsket å bygge en revolusjonær bevegelse, sier presidenten, før han ser opp og hilser på fotografen som nettopp har blitt hentet inn av datteren Maria. De to dominerende partiene, sosialdemokratiske AD og kristeligdemokratiske COPEI, samlet seg i den såkalte Punto Fijo-pakten og holdt venstresiden utenfor gjennom politiske drap, pressesensur og forbud mot kommunistpartiet. Samtidig økte de sosiale forskjellene i Venezuela. Chávez og hans medsammensvornes misnøye vokste. El commandante. 5. februar 1992 var det grove mestisansiktet og den røde bereten til den hittil ukjente fallskjermoberst Hugo Chávez for første gang å se på venezuelanske tv-skjermer. Det væpnede opprøret mot president Carlos Andrs Prez, frukten av 15 års intern konspirering i de væpnede styrkene, hadde i løpet av natten lykkes å ta kontroll over strategiske punkter i byene Maracay, Valencia og Maracaibo. Ifølge det daværende forsvarsdepartementet mistet 14 mennesker livet under kampene som oppsto. Så hvordan forsvarer presidenten, som hevder å ha reddet det venezuelanske demokratiet i dag, dette forsøket på å styrte en demokratisk valgt regjering? Den demokratiske stabiliteten som hersket i Venezuela siden 1958, ble av politiske analytikere holdt frem som lyspunkt på et ellers diktatur- og kuppherjet kontinent. Men for Chávez var dette slett ikke noe demokrati. - Vi levde under oligarkiets diktatur den gangen, sier presidenten og legger ut om korrupsjon, politisk undertrykkelse og et statsapparat i oppløsning. Til tross for to oljeboomer og et bnp per capita på størrelse med Vest-Tyskland, levde størstedelen av befolkningen i dyp fattigdom og forskjellen på fattig og rik var på 1990-tallet blitt større enn i Sør- Afrika under apartheidregimet. Og så var det el Caracazo, det voldsomme opprøret i Caracas i President Carlos Andrs Perez ble valgt på et radikalt program som lovet stans i all privatisering, økte velferdstilbud og brudd med Det internasjonale pengefondet (IMF). I stedet snudde han 180 grader og innførte en turbovariant av Pengefondets såkalte strukturtilpasningsprogrammer. - Dette sviket var det endelige beviset på det falske demokratiets fallitt. Nyliberal sjokkbehandling med privatisering, enorme kutt i velferdsordninger og lønnsnivå, økte transportpriser. Nøden var allerede

5 stor, og nå visste ikke folk lenger hvordan de skulle overleve, sier Chávez, før han fortsetter med det han mener var den mest traumatiske av hendelsene: Perez-regjeringens svar. Menneskerettighetsorganisasjoner mener så mange som 3000 sivile ble drept da hæren ble sendt ut i gatene for å kvele protestene. Myndighetene telte bare til 276. Senere er det funnet flere hundretalls ofre i massegraver. - Så stor var ytringsfriheten den gangen. Selv om jeg ikke deltok i massakren, følte jeg en enorm skam og et stikk av skyld over at de væpnede styrkene som jeg var endel av, hadde slaktet uskyldige kvinner, barn og gamle. Indignasjonen som mange av oss følte, ga drivstoff til planleggingen av det væpnede opprøret mot denne morderiske regjeringen tre år senere. Chávez snakker med alvor, men likevel entusiastisk og uten tegn til anger om forsøket på å styrte Prezregjeringen. Men angrepet mislyktes. Chávez ble omringet og overga seg mot et løfte om 30 sekunder på nasjonalt tv. Dem brukte han godt. - Målene våre ble ikke nådd for denne gang, sa han og tok på seg ansvaret for kuppforsøket og det han kalte "den sivile og militære bolivarianske bevegelsen". De få ordene Chávez rakk å ytre før han ble lagt i jern og ført bort, brant seg inn i venezuelanernes kollektive bevissthet. I landets ledersjikt var det sjelden kost at noen frivillig tok på seg ansvar, særlig ikke for ting som mislyktes. "For denne gang", "por ahora", ble gjort til et slagord som oppsummerte håpet til det flertallet av befolkningen som ønsket det etablerte topartisystemet en snarlig død. Dommen lød på syv år, men etter at president Prez var blitt dømt for grov korrupsjon, så etterfølgeren, Rafael Caldera, seg tjent med å løslate Chávez etter halvsonet dom. Lite visste Caldera om at dette skulle bety hans egen og hele den daværende maktelitens politiske undergang. Resten av veien til makten er en kjent historie som Chávez forteller mellom munnfullene etter å ha fått servert en solid porsjon flymat. Presidenten rørte såvidt skalldyrstallerkenen han ble servert av det ecuadorianske vertskapet under den forsinkede lunsjen for seks timer siden. Det ble visst litt for fancy, men nå viser han ingen nåde ovenfor tallerkenen med ris og røkte svinekoteletter. Bryllupsreise med borgerskapet. Valgkampen i 1998 var allerede godt i gang da Venezuelas makteliter besluttet å støtte en tidligere Miss Universe og en karismatisk mangemillionær for å stagge den nylig løslatte oberstløytnanten som fosset fremover på meningsmålingene. Det holdt ikke. Mens fyrverkeriet og "bermen", som Venezuelas fattige ofte kalles blant hovedstadens bemidlede, brølte om kapp i euforiske gledesscener, spredte en

6 avventende nervøsitet seg i andre miljøer. Det omfattende reformprogrammet som fikk Chávez til makten døpte han "den bolivarianske revolusjon" og blant løftene var kamp mot fattigdom og korrupsjon og et radikalt brudd med nyliberal politikk Ð særlig innenfor oljeindustrien. Men det var ikke alle som tok Chávez og hans revolusjon på alvor. - I starten, da vi dannet regjering, var det som om vi var på en slags "honey moon" med borgerskapet og imperialismen, begynner Chávez. Og fortsatt hadde presidenten ennå ikke tatt ordet sosialisme i sin munn. En av dem Chavez hadde lovet å gjøre noe med var presidenten i det statlige oljeselskapet PDVSA Luis Giusti Ð arkitekten bak liberaliseringen av oljeindustrien. PDVSA styrte i praksis oljepolitikken i landet og hadde åpnet opp for de utenlandske oljeselskapene. "Populisten og kupplederen Hugo Chávez (É) har lovet å sparke Giusti og revurdere avtalene med utenlandske oljeselskaper. Men med eller uten Giusti er det usannsynlig at Chávez eller noen annen president skal kunne reversere Giustis oljepolitikk," skrev det amerikanske tidsskriftet BusinessWeek. Blant venezuelanere flest er det i dag en svært vanlig oppfatning at makteliten regnet med at Chávez, som andre misfornøyde militære før ham, kunne betales bort fra radikale ideer med "luksusprostituerte, biler og palasser". Presidenten forteller at han i begynnelsen hadde hyppige møter med de viktigste bankeierne, industriherrene og finanseliten. Med IMF-ledelsen og børsen i New York. I selveste "imperiet", som presidenten ynder å omtale USA. - Elitene i Venezuela og deres utenlandske allierte kunne ikke slå "villdyret" i valg, så de gikk inn for å temme meg. Gjennom familiemedlemmer og nøkkelpersoner i viktige regjeringsposisjoner ville de påvirke retningen min for å beskytte sine privilegier, sier Chávez. - Så jeg begynte å søke ensomhet, for å tenke, for å reflektere. Gradvis fjernet jeg meg fra venner, påståtte venner. For jeg la merke til at langs den veien, langs godtroenhetens vei, som de var i ferd med å dytte meg inn på, der ville jeg endt opp som en forræder; en av de mange som lover endring, men lar ting fortsette som før. Villdyret våkner. I dagens ekstremt polariserte Venezuela, der man enten elsker presidenten eller hater ham, er det n ting de fleste enes om: Chávez lot ikke ting fortsette som før.

7 I løpet av 1999 ble en ny grunnlovgivende forsamling valgt, en ny konstitusjon meislet ut og deretter vedtatt med overveldende flertall i en folkeavstemning. Nasjonens navn ble endret fra Republica de Venezuela, til Republica Bolivariana de Venezuela. Den mektige oljepresidenten Luis Giusti fikk spaken sammen med resten av PDVSA-ledelsen. Det samme gjorde etterfølgeren, Gaicaipuro Lameda, to år senere. Det skjedde under en direktesendt tv-tale. Kapitalflukten akselererte og banker, investorer, jordeiere og utenlandske oljeselskaper så med gru på reformpakken med 49 lover. Den innebar sterkt utvidet statlig kontroll over økonomien. - Makten har gått ham til hodet. Han vil gjøre Venezuela til et nytt Cuba, var dommen fra et samlet opposisjons- og mediekor som fra nå av bare kalte Chávez "oberstløytnanten", "diktatoren", "galningen" eller "apen". Ordet "president" forsvant, selv fra nyhetsopplesernes vokabular. - De har en tåpelig ideologi om (nasjonal) suverenitet over oljen, fyrte Giusti løs fra Washington, der han da jobbet som oljerådgiver for George Bush. - Chávez har rørt ved "los intocables", "the untouchables", sa den uruguayanske skribenten Eduardo Galeano. Og Fidel Castro lot til å være den eneste statslederen i verden som så en mening i kaoset presidenten var i ferd med å skape for seg selv, men selv han advarte og ba sin venezuelanske venn være på vakt. Lynraskt diktatur. I dag, høyt hevet, cirka fot i fysisk forstand, og med ettertidens overblikk, går Chávez oppsiktsvekkende langt i å forklare opptakten til de dramatiske hendelsene som skulle følge, med egne handlinger. - Det var først da de så at forsøket på å "temme villdyret" hadde mislyktes, elitene bestemte seg for å ty til vold. Det var lovendringene som fremprovoserte statskuppet, sier presidenten. Under det blodige militærkuppet 11. april 2002 ble presidenten holdt fanget i nesten 48 timer, mens den nyutnevnte diktatoren Pedro Carmona oppløste nasjonalforsamlingen og høyesterett, avskaffet grunnloven og ga seg selv rett til å av- og innsette ordførere og delstatsguvernører etter eget forgodtbefinnende. 48 timer senere sørget imidlertid lojale krefter i hæren og rasende folkemasser for at Carmona-diktaturet ble historiens korteste. Så, i desember samme år, stanset ledelsen og mellomsjiktet i PDVSA oljeproduksjonen og dermed hele den venezuelanske økonomien. Kravet var at Chávez skulle gå av og aldri mer stille til valg. To måneder, noen dødfødte oppfordringer til nytt militærkupp og 3000 bedriftskonkurser senere, kunne en

8 smilende, men riktignok 14 milliarder oljedollar fattigere Chávez erklære at "ikke engang oljesabotasje kan stanse den bolivarianske revolusjonen". Gjennom de to hendelsene hadde rekken av generaler, politikere og oljeteknokrater som motarbeidet presidenten fra innsiden, avslørt seg selv. Og mens Chávez kom politisk styrket fra det hele, sto opposisjonen igjen så godt som ribbet for maktbastioner innenfor statsapparatet, der hodene nå begynte å rulle. Det internasjonale pengefondet og Bush-administrasjonen, hadde gitt kuppmakerne sin fulle støtte og måtte fra da av kanalisere pengestøtte til den venezuelanske opposisjonen gjennom mer diskrete kanaler. - Enhver revolusjon trenger pisken fra kontrarevolusjonen, som Trotskij sa. For min og revolusjonens del tror jeg det er snakk om en modningsprosess, en dekantering, om å brenne etapper. Jeg hadde krysset Rubico, sier Chavez. Hjemmesnekret sosialisme. I dag er ikke presidenten i tvil om at tiltakene som lot den dype, latente splittelsen i det venezuelanske samfunnet komme til overflaten, var verdt prisen. - Ta nasjonaliseringen av oljen. Dersom vi ikke hadde tatt kontroll over PDVSA og begynt å skattlegge de transnasjonale selskapene, hvordan skulle vi fått råd til å gjennomføre valgløftene våre? Chávez legger entusiastisk ut om de nye velferdstiltakene, kalt "misiones": mision madres del barrio, som gir minimumsinntekter til fattige, enslige mødre; mision barrio adentro, der kubansk helsepersonell, i tallet, sørger for gratis helsestell og medisiner i slummen; utdannelsesmisjonene, som har utryddet analfabetismen og gitt fattige tilgang på universitetsutdannelse, og mision mercal, som forsyner mer enn halve landets befolkning med sterkt subsidierte basismatvarer. Noen kaller det populisme og stemmekjøp. - Jeg kaller det sosialisme for det 21. århundret, sier Chávez. Det som er sikkert, er at denne politikken har bedret flertallets levestandard og slik sikret presidenten rekordstor oppslutning gjennom 11 valgprosesser. Og selv om Chávez gikk på en smell da forslaget til grunnlovsreform ble nedstemt med knapp margin ifjor, ligger han fortsatt over 60 prosent på meningsmålingene når han går inn i sitt tiende år som president. Det har knapt skjedd i noe latinamerikansk land før.

9 Kritikerne hevder Chávez har samlet nærmest totalitær makt i egne hender, angrepet pressefriheten og truer landets demokratiske institusjoner. Men presidenten er slett ikke enig i at hans hjemmesnekrede sosialisme handler om stengte tv-kanaler og innskrenkede demokratiske rettigheter. - Tvert imot. En av de største feilene ved forsøkene på å bygge sosialismen i det 20. århundret, var å begrense demokratiet. Jeg mener det må være omvendt. Her har mediene frihet til å drive informasjonskrig med oppfordring til militærkupp og drap på presidenten. Men vår demokrativisjon, den sosialistiske, handler om mer enn valg og friheten til å ytre seg. Folket må få reell mulighet til å styre. Å utrydde analfabetismen, å la de tidligere ekskluderte få tilgang på utdannelse, er viktige skritt på veien mot et ekte demokrati, sier Chávez. Tre musketerer. Det er nå 16 timer siden vi landet på flyplassen i Manta, ved den ecuadorianske stillehavskysten, til synet av tre parkerte fly merket "U.S. Air Force". Her har USA en av sine strategisk viktigste militærbaser i hele Latin-Amerika. Leiekontrakten går imidlertid ut neste år og Ecuadors president Rafael Correa har spøkefullt krevd å få anlegge en ecuadoriansk militærbase i USA mot å fornye kontrakten. Det betyr kroken på døren, og når det nå er her den venezuelanske presidenten skal innvie arbeidet med et gigantisk oljeraffineringsprosjekt i samarbeid med Ecuador, er det umulig ikke å legge merke til symbolikken. Uncle Sam ut, Chávez inn. - Jeg spår Den fjerde flåten en dyster skjebne, tordner Chávez. Han er blir tatt imot av Rafael Correa foran en anselig gruppe pressefolk og ecuadorianske soldater. Chavez sikter til det flytende krigsmaskineriet bestående av hangarskip, bombefly, atomubåter og andre krigsfartøy som USAs sørkommando for første gang på 60 år har sendt i retning Karibien og Sør-Amerika. Det er få som stoler på sørkommandoens forklaringer om at hangarskipene og atomubåtene skal brukes til å bekjempe narkotikahandel. Nicaraguas president Daniel Ortega, dukker opp på flyplassen liksom fra intet, smiler samtykkende, og klapper Chávez på skulderen. De unge ecuadorianske soldatene kan ikke annet enn å applaudere da Chávez, Correa og Ortega utveksler mandige latinamerikanske klemmer, harde håndtrykk og vekselvis brede smil og alvorstyngede blikk, mens de sverger på å stå sammen mot presset fra stormakten i nord. Det hele i beste tre musketerer-stil. Vel tilbake i flyet snakker Chávez entusiastisk om hvordan Bush-administrasjonens gjentatte oppfordringer til regjeringene i Brasil og Argentina om å isolere Venezuela, møter døve ører, og

10 hvordan stadig nye land, som Ecuador, Bolivia og Nicaragua, åpent bekjenner seg til sosialismen og Chávez bolivarianske samlingsid. - Den nye stemningen som råder blant Latin-Amerikas folk og regjeringer, som er fast bestemt på å skape en selvstendig og sterk region, gjør meg optimistisk, konkluderer presidenten. I løpet av de 20 timene som er gått siden han forlot presidentboligen i Caracas, har Chávez kun tatt n pause på knappe fem minutter, og det er umulig ikke å lure på hvor han får kreftene fra. Enkelte venezuelanske medier, som har gjort æresskjelling av presidenten til en heltidsgeskjeft, mener den enorme arbeidskapasitet skyldes narkotika og pillemisbruk. Selv har Chávez et mer metafysisk syn på saken. - Det er ikke min egen energi. Alle som hilser på meg, klemmer og roper, ja, folket overfører sin energi til meg, sier han, fortsatt med og fast og energisk stemme, men med et blikk som røper søvnmangel. Imens har Maria diskret stilt seg opp bak sin far og trekker en finger demonstrativt tvers over halsen sin, mens hun ser ned på armbåndsuret. Om Chávez selv ikke ser ut til å kjenne egne fysiske begrensninger, har ihvertfall datteren hans gjort intervjueren oppmerksom på dem. - Vi får vel gi oss, herr president. - Ja, vi får vel det, Eirik. Oprindelig bragt i Dagens Næringslivs Lørdagsmagasin