Arbeidslinjen og menneskerettighetene

Transkript

1 Tine Eidsvaag, ph.d., førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen Abstract: I forbindelse med den norske maktutredningen fra 2003 og grunnlovsendringene av 2014 oppstod en debatt om rettsliggjøring, særlig knyttet til sosiale menneskerettigheter. Artikkelen tar for seg aktivitetskrav som vilkår for sosiale ytelser, med tilhørende økonomiske sanksjoner hvor vilkårene brytes. Forfatteren argumenterer for at det på dette feltet tvert imot er skjedd en «avrettsliggjøring», hvor tidligere relativt klare og ubetingede rettigheter i økende grad er gjort til gjenstand for målstyring og forvaltningsskjønn. I kombinasjon med bruk av økonomiske sanksjoner reiser dette vesentlige spørsmål om rettssikkerhet for sårbare grupper. Sosiale menneskerettigheter som retten til sosial trygd og sosialhjelp, rett til arbeid og til valg av yrke, samt forbud mot tvangsarbeid, kan begrense statenes mulighet for å stille aktivitetskrav som er uegnede eller uforholdsmessig inngripende. Rettssikkerhetshensyn og hensynet til arbeidslediges forutberegnelighet for inntekt tilsier at nasjonale rettsanvendere bør legge økt vekt på praksis fra organene som overvåker sosiale menneskerettskonvensjoner. Keywords: Rettsliggjøring, sosialt medborgerskap, menneskerettigheter, arbeidslinje, sosialrett, trygderett I Innledning I forbindelse med den norske maktutredningen fra og grunnlovsendringene i 2014 er det uttrykt bekymring for en samfunnsutvikling i retning av økt «rettsliggjøring». Rettsliggjøring kan defineres som en utvikling hvor «diskusjonene og løsningene på konflikter i samfunnet flyttes fra det politiske rom til rettslig tvisteløsning i domstolene eller i andre rettslige håndhevingsorganer.» 2 Dette er hevdet å medføre begrensninger for så vel politisk handlefrihet som for profesjonsfaglig skjønn. Særlig bekymring er blitt uttrykt i forbindelse med lov- og grunnlovfesting av individuelle velferdsrettigheter og økt innflytelse fra internasjonale menneskerettsorganer. Artikkelens tema er aktivitetsplikter som vilkår for sosiale ytelser til livsopphold. Det argumenteres for at dette området tvert imot har vært gjenstand for en «avrettsliggjøring», ved at tidligere relativt klare og ubetingede økonomiske rettigheter i stigende grad er blitt underlagt målstyring og økt skjønn for forvaltningen. I kombinasjon med bruk av sanksjoner (fratakelse av økonomiske midler til livsopphold hvor aktivitetspliktene ikke oppfylles) reiser utviklingen vesentlige spørsmål om rettssikkerhet for en sårbar gruppe. Økt kondisjonalisering av retten til sosiale ytelser til livsopphold har sammenheng med «arbeidslinjen» som har vært dominerende i norsk og europeisk politikk de siste ca. 25 årene. I kontrast til det marshallske 3 synet på sosialt medborgerskap, hvor generøse sosiale ytelser ses som et middel for å fremme samfunnsdeltakelse, hevder arbeidslinjens forkjempere at individuelle rettigheter til sosiale ytelser bidrar til 1. NOU 2003: 19 Makt og demokrati. 2. Dok. 16 ( ) s Marshall, 1950, Side 45

2 passivisering, tilbaketrekking fra samfunnet og stønadsavhengighet. 4 Rettigheter hjemlet i økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettskonvensjoner (ØSK-konvensjoner), slik som rett til sosial trygd og sosialhjelp, rett til arbeid og til valg av yrke, kan begrense statenes mulighet til å stille aktivitetsvilkår som er uegnede eller uforholdsmessig inngripende, og kan også sette grenser for omfanget av økonomiske sanksjoner. Sivile og politiske menneskerettskonvensjoner (SP-konvensjoner) inneholder ikke noen selvstendig rett til arbeid, valg av yrke eller til sosiale ytelser. Likevel kan det arbeids-, trygdeog sosialrettslige området falle inn under andre konvensjonsbestemmelser. Slike konvensjoner kan dessuten inneholde eksplisitte forbud mot tvangsarbeid. Artikkelen vil ha fokus på norsk rett sett i lys av internasjonale menneskerettskonvensjoner, med et visst utsyn til praksis i andre land. Den tar opp ytelser som primært er begrunnet i at personen står utenfor arbeidsmarkedet: for norsk retts vedkommende dagpenger ved arbeidsledighet etter folketrygdloven (ftrl.) 5 og økonomiske ytelser til livsopphold etter sosialtjenesteloven (sotjl.). 6 I det følgende vil utviklingen av arbeidslinjen skisseres, og det gis en oversikt over gjeldende norsk rett med hensyn til aktivitetskrav som vilkår for dagpenger og sosialhjelp til livsopphold (punkt II). Deretter gjennomgås det internasjonale menneskerettsvernet for sosiale ytelser til arbeidsledige, retten til valg av yrke og forbud mot tvangsarbeid (punkt III). Under punkt IV gjennomgås den norske rettsliggjøringsdebatten med fokus på rettigheter knyttet til arbeid og sosiale ytelser til livsopphold, før 4. Se blant annet Ervik et al (eds.), 2015, s. 3, med videre henvisninger. 5. Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). 6. Lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). det i pkt. V foretas en analyse av sosiale menneskerettigheters gjennomslag i norsk rett. Til slutt trekkes noen konklusjoner om konsekvensene av rettsutviklingen på området (punkt VI). II Aktivitetskrav til arbeidsledige Villighet til å arbeide dersom man er i stand til det har alltid vært et grunnleggende vilkår for sosiale ytelser til livsopphold. Fra begynnelsen av 1990-tallet er imidlertid arbeidslinjen blitt stadig mer skjerpet, i Norge som i de fleste europeiske land. 7 Fra en generell plikt til å være tilgjengelig for arbeidsmarkedet, har en gått lenger og lenger i retning av å fastsette konkrete aktivitetskrav. Ytelser blir i økende grad gjenstand for krav om gjensidighet, i form av aktivitet for å fremme jobbsjanser eller direkte «arbeid for ytelse» («workfare»), og sanksjonene er blitt skjerpet. 8 Dagpenger under arbeidsledighet, folketrygdloven kapittel 4, er en sosialforsikringsytelse hvor utbetalingen er avhengig av tidligere opptjening. Et grunnleggende vilkår for ytelsen er at personen er «reell arbeidssøker», ftrl Det stilles svært omfattende krav til yrkesmessig og geografisk mobilitet fra første ledighetsdag. Den arbeidsledige må drive aktiv arbeidssøking og være villig til å ta «ethvert arbeid» som hun eller han kan få. Personlige begrensninger som følge av for eksempel familiesituasjon godtas bare i spesielle tilfeller. I tillegg kan det stilles krav om deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. I en sammenliknende undersøkelse fra OECD (2011) ble Norge rangert som det mest restriktive av 36 undersøkte land hva angår krav til dagpengemottakere om aktiv arbeidssøking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet. 9 Hvilke konkrete aktiviteter en dagpengemottaker må gjennomføre for å bli regnet som 7. Blant annet NOU 1992: 26, særlig s ; NOU 2004: 13 og Betzelt and Bothfeld (eds.), Blant annet Ervik et al (eds.), Venn, 2012, s. 16. Side 46

3 Tine Eidsvaag reell arbeidssøker skal avtales mellom NAV og arbeidssøker. Dersom det ikke oppnås enighet kan NAV likevel pålegge mottaker å gjennomføre en nærmere angitt aktivitet. 10 Det dreier seg altså ikke om privatrettslige avtaler, men om forvaltningsrettslig myndighetsutøvelse. Etter alminnelig forvaltningsrett må tyngende vilkår som stilles til begunstigende forvaltningsvedtak ha nær sammenheng med vedtaket og ikke være uforholdsmessig inngripende. 11 Selv om «arbeid for ytelse» ikke kan stilles som direkte vilkår for dagpenger etter folketrygdloven, vil enkelte arbeidsmarkedstiltak også omfatte utføring av arbeidsoppgaver, samtidig som tiltaksdeltaker ikke innrømmes arbeidstakerstatus eller krav på lønn. 12 Folketrygdloven hjemler sanksjoner dersom arbeidssøker «uten rimelig grunn» nekter å ta imot jobbtilbud, delta på arbeidsmarkedstiltak eller unnlater å møte til konferanse hos NAV, ftrl Sanksjonene består av kortere eller lengre tap (suspensjon) av hele ytelsen. Varigheten av sanksjonene er fastsatt eksakt og sjablongmessig i loven, ut fra en standardisert vurdering av bruddets grovhet og om det dreier seg om første, annen eller tredje gangs pliktbrudd. Skalaen ved nektelse av å ta imot jobbtilbud eller delta i arbeidsmarkedstiltak går nå fra 12 uker 13 til 6 måneder, mens skalaen ved unnlatt oppmøte til konferanse hos NAV går fra 4 til 12 uker. Retten til økonomisk sosialhjelp til livsopphold er motsatt dagpengene ikke avhengig av tidligere arbeidsmarkedstilknytning eller opptjening. Grunnvilkåret er at personen ikke har andre forsørgelsesmuligheter, sotjl. 18. Det forutsettes derfor at vedkommende er disponibel på arbeidsmarkedet dersom hun eller han er arbeidsfør. 14 Det kan også stilles eksplisitte vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad, sotjl. 20. Ved endringslov av april 2015 (ennå ikke i kraft) er vilkårsbestemmelsen skjerpet. Heretter «skal [det] stilles vilkår om aktivitet... med mindre tungtveiende grunner taler mot det». 15 De forvaltningsrettslige begrensningene i vilkårsadgangen er her eksplisitt hjemlet i loven, sotjl. 20 annet ledd. Sosialtjenesteloven 20 første ledd hjemler eksplisitt en form for «arbeid for ytelse»: Det kan stilles vilkår om at «mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen». Heller ikke utføring av slike oppgaver gir status som arbeidstaker eller rett til lønn. 16 I gjeldende sotjl. 20 er adgangen til økonomiske sanksjoner ikke eksplisitt regulert, men antatt å følge av adgangen til å stille vilkår for stønaden. Ved lovendringen får bestemmelsen et nytt tredje ledd om økonomiske sanksjoner. Så vel etter gjeldende rett som etter ny rettstilstand må sanksjonene stå i forhold til bruddet; i tid og omfang. Ifølge forarbeidene skal stønaden kunne settes ned til et «forsvarlig, lavt nivå», i kortere perioder til ren nødhjelp. 17 Spørsmålet synes ikke eksplisitt regulert, men det må antas at den som er ilagt en sanksjon etter folketrygdloven for å ha avslått 10. Forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet 4-1 annet ledd. 11. Eckhoff og Smith, 2014, s Dette gjelder blant annet tiltaket «arbeidstrening», forskrift 11. desember 2015 nr om arbeidsmarkedstiltak (tiltaksforskriften), kapittel 3, som etter 3-2 skal gi «tilrettelagt arbeidstrening i ordinært arbeidsliv». 13. Skjerpet fra 8 til 12 uker ved lov 18. desember 2015 nr. 103, ikraft 1. januar Rundskriv fra Arbeids- og velferdsetaten til lov om sosiale tjenester i NAV, R35-00-G15, pkt Lov 24. april 2015 nr. 20 om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold). 16. Se definisjonen i arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.) 1-8 første ledd samt Arbeidsrettens dom av 21. februar 1994, ARD Prop. 39 L ( ) s Side 47

4 et arbeids- eller aktivitetstilbud, likevel kan få innvilget økonomisk sosialhjelp til livsopphold. III Det internasjonale menneskerettsvernet 1 Innledning Så vel ØSK- som SP-menneskerettigheter kan begrense statenes frihet til å stille vilkår for sosiale ytelser. Organene som overvåker sosiale menneskerettskonvensjoner har stilt krav til statene knyttet til begrepet «suitable employment», («passende» eller «høvelig» arbeid). Sosiale menneskerettsorganer har gått relativt langt i å karakterisere krav fra statene om at de arbeidsledige skal søke og ta imot arbeid som ikke er «suitable», eventuelt delta i aktiviteter som ikke bedrer muligheten for slik sysselsetting, som brudd på sosiale menneskerettigheter herunder også retten til valg av yrke og forbudet mot tvangsarbeid. I motsetning til dette har organer som overvåker sivile og politiske menneskerettigheter vært tilbakeholdne med å gripe inn overfor statlige aktivitetskrav til arbeidsledige. 2 Rett til sosiale ytelser og vern mot tap av en løpende ytelse Retten til sosial trygd og til sosialhjelp hvor et menneske er ute av stand til å forsørge seg selv er hjemlet i flere sosiale menneskerettsinstrumenter, herunder FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 (FN-ØSK) artikkel 9; Den europeiske sosialpakt (ESP) fra 1961, revidert 1996, artiklene 12 og 13; Europarådets kodeks for sosial sikkerhet fra 1964 (ECSS) og ILO-konvensjonene C102 (1952) om grunnleggende trygderettigheter og C168 (1988) om sysselsetting Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, vedtatt og åpnet for signatur, ratifikasjon og tiltredelse ved FNs generalforsamlings resolusjon 2200 A (XXI) 16. desember 1966; European Social Charter of 1961 (ETS No. 35); Revised European Social Charter of 1996 (ETS No. 163); European Code Begrepet «suitable employment» står sentralt for hvilke plikter statene legitimt kan pålegge arbeidsledige som vilkår for ytelser, se blant annet ILO C102 artikkel 20, ILO C168 artikkel 21 og ECSS artikkel 20. Blir arbeidssøker ilagt økonomiske sanksjoner fordi hun har nektet å søke eller ta imot arbeid som ikke anses «suitable», eller å delta i aktiviteter som ikke er egnet til å øke sjansen for selvforsørgelse ved slikt arbeid, kan dette utgjøre brudd på retten til sosialtrygd. 19 Ved vurderingen av om et mulig arbeid er «suitable» skal det blant annet legges vekt på varigheten av tidligere yrkespraksis, varigheten av arbeidsledigheten, arbeidsmarkedssituasjonen og innvirkningene av det aktuelle arbeidet på den arbeidslediges personlige eller familiesituasjon, ILO C168 artikkel 21 nr. 2. «Suitability»-kriteriet gir altså et visst vern for etablert posisjon (tidligere yrkesstatus), samt for den arbeidslediges autonomi, herunder personlige forpliktelser og preferanser. Videre er synspunktet at anvendelsen av et slikt kriterium bidrar til den mest effektive bruk av menneskelige ressurser på arbeidsmarkedet: Arbeidstakere med utdannelse eller spesielle ferdigheter bør ikke (tvinges til å) utkonkurrere andre arbeidstakere for jobber som ikke krever spesiell kompetanse. 20 Kriteriet er fleksibelt, og anvendes også for sosialhjelpsordninger, hvor det kan være naturlig å stille større krav til ytelsesmottakers fleksibilitet. Her har Ekspertkomitéen for sosialpakten (ECSR) lagt til grunn at det kan stilles krav om arbeidssøking, aktiviteter for å øke jobbsjanser og også direkte «arbeid for ytelse». of Social Security of 1964 (ETS No. 48); ILO C102 Social Security (Minimum Standards) Convention, 1952 og C168 Employment Promotion and Protection against Unemployment Convention, Se bl.a. ILO C168 artikkel 20 bokstav f, ECSR Digest 2008 s. 90 og Observation (CEACR) 2011, Norway. 20. ILO General Survey 2011, avsnitt Side 48

5 Tine Eidsvaag Et rent gjensidig formål for tiltaket (ytelse mot ytelse) er likevel ikke tilstrekkelig. Tiltakene må ha til formål å bedre den arbeidslediges sjanser til selvforsørgelse ved «suitable employment», og også være egnet til dette. 21 Brukes økonomiske sanksjoner, har organer som overvåker ØSK-konvensjoner videre stilt krav om at personen ikke blir fratatt et visst eksistensminimum. 22 Sivile og politiske menneskerettskonvensjoner hjemler på sin side ikke noen selvstendig rett til sosiale ytelser til livsopphold. Likevel har Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i flere avgjørelser, herunder Stec-saken fra 2006, 23 vurdert fratakelse og nedsettelse av løpende sosiale ytelser som inngrep i eiendomsrett etter Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) første tilleggsprotokoll (TP- 1). 24 Standpunktet innebærer et visst vern for ytelsesmottakers berettigede forventninger om fortsatt stønad til livsopphold. Ytelsesmottaker kan ikke «over natten» fratas enhver ytelse. 25 Økonomiske sanksjoner ved brudd på aktivitetsplikter for arbeidsledige synes ikke å ha vært oppe til direkte vurdering etter TP-1. 3 Rett til valg av yrke og forbud mot tvangsarbeid Retten til å kunne forsørge seg ved arbeid som er fritt valgt eller godtatt, er sentral etter sosiale menneskerettskonvensjoner, se blant annet FN- ØSK artikkel 6 nr. 1 og ESP artikkel 1 nr. 2. Fra 2004 har ECSR vurdert særlig inngripende akti- 21. Mikkola, 2010, s og 333, og ECSR Digest 2008 s ECSR Digest 2008 s Dom Stec mot UK, ECLI:CE:ECHR:2006:0412JUD Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, ETS No. 5, og Protokoll til Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, ETS No Se blant annet dom Moskal mot Polen, ECLI:CE:ECHR:2009:0915JUD , og Ketscher, 2014, kapittel 9. vitetskrav til arbeidsledige etter artikkel 1 nr. 2 om rett til valg av yrke. Dette kan for eksempel gjelde tilfeller hvor nyutdannede ikke innrømmes en rimelig periode hvor de bare trenger å søke jobb innen det de er utdannet til, eller hvor det stilles krav om omskolering mv., som er uegnede eller uforholdsmessig byrdefulle. 26 Retten til valg av yrke etter sosiale menneskerettskonvensjoner er også ansett å innebære et forbud mot tvangsarbeid. 27 Her er definisjonen i ILO-konvensjonen om tvangsarbeid, C029 fra 1930, 28 sentral. Artikkel 2 nr. 1 definerer tvangsarbeid som «all work or service which is exacted from any person under the menace of any penalty and for which the said person has not offered himself voluntarily». «Penalty» kan også omfatte tap av en økonomisk fordel, herunder økonomiske sanksjoner ved brudd på vilkår for sosiale ytelser. ILOs ekspertkomité, CEACR, har gått relativt langt i å karakterisere krav til arbeidsledige som tvangsarbeid etter C029. I prinsippet kan forbudet være overtrådt hvor statene krever at arbeidsledige skal ta arbeid som ikke er «suitable». Hvor statene har krevd «arbeid for ytelse» har en skilt mellom ordninger som er basert på tidligere innbetalinger (typisk trygdeordninger) og ordninger som gis etter behov (typisk sosialhjelp). For ordninger som er basert på tidligere innbetalinger, og hvor varigheten av utbetaling er avhengig av varigheten av innbetaling, kan statene ikke innføre nye krav til for eksempel arbeid som vilkår for ytelsen. Slike krav kan kvalifisere som tvangsarbeid. For ytelser som gis på basis av behov, er det ikke i seg selv illegitimt for statene å stille krav om arbeid for ytelse. Manglende balanse mellom det offentliges og arbeidstakers ytelser kan likevel innebære at det foreligger tvangsarbeid ECSR Digest 2008 s Blant annet CESCR General Comment No. 18 «The right to work», avsnitt 4 og C029 Forced Labour Convention, ILO General Survey 2007 avsnitt 129. Side 49

6 Den praksis som foreligger fra organer som overvåker sosiale menneskerettigheter synes ikke å forutsette at den pålagte aktiviteten må være nedverdigende eller umenneskelig for å kunne kvalifisere som tvangsarbeid. I noen tilfeller har CEACR likevel godkjent krav om at arbeidstaker skal ta arbeid som er usikkert eller dårlig betalt, ut fra en konkret vurdering av situasjonen på arbeidsmarkedet. 30 ECSR godtok i 2000 etter en konkret vurdering at det ble stilt krav om å delta på arbeidsmarkedstiltak som vilkår for en bidragsbasert dagpengeytelse. 31 Så vel FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 32 (FN-SP) artikkel 8 nr. 3 som EMK artikkel 4 nr. 2 forbyr tvangsarbeid. Ved tolkningen av begrepet har en ofte henvist til ILO-konvensjonen fra Organene som overvåker SP-konvensjonene synes likevel delvis å ha tolket begrepet snevrere enn det som følger av sosiale menneskerettsorganers praksis. Blant annet har organene som overvåker EMK ved flere anledninger, sist ved Schuitemaker-saken fra 2010, 33 avvist klager fra arbeidsledige over at statene krevde at de skulle søke og ta alle typer generelt akseptert arbeid, ikke bare «suitable employment». Ordninger som direkte innebærer «arbeid for ytelse» synes ikke å ha vært vurdert av EMD. FNs menneskerettskomité har imidlertid behandlet en australsk ordning med arbeid for en arbeidsledighetsytelse i Faure-saken fra Ytelsen synes ikke å ha vært basert på tidligere innbetalinger. Blant annet på grunn 30. Direct request, Ireland, Conclusions, Norway, Se nærmere Dermine, 2015, s Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (FN-SP), vedtatt og åpnet for signatur, ratifikasjon og tiltredelse ved FNs generalforsamlings resolusjon 2200 A (XXI) 16. desember Avvisningsavgjørelse, Schuitemaker mot Nederland, ECLI:CE:ECHR:2010:0504DEC Avgjørelse av 23 november 2005, Faure mot Australia, CCPR/C/85/D/1036/2001. av «the absence of a degrading and dehumanizing aspect of the specific labour performed», fant Menneskerettskomitéen at ordningen falt utenfor FN-SP artikkel 8 nr. 3. Tilsvarende krav om at arbeidet skal være nedverdigende eller umenneskelig for å kvalifisere som tvangsarbeid følger ikke av EMDs praksis. I van der Mussele-saken fra 1983 (pliktarbeid med fri rettshjelpsaker som vilkår for advokatbevilling) viser domstolen riktignok til tidligere praksis fra Den europeiske menneskerettskommisjon, som gir uttrykk for at arbeidet som ble krevd måtte være «unjust», «oppressive», «an avoidable hardship», «needlessly distressing» eller «somewhat harassing» for å utgjøre tvangsarbeid etter EMK artikkel 4. Menneskerettsdomstolen velger likevel ikke å følge denne linjen, men går inn på en friere prøving av forholdsmessigheten mellom det yrkesutøver mottok (rett til å praktisere som advokat) og den innsats han måtte yte (et visst antall timer gratis rettshjelp). 35 Forholdet mellom arbeidsmarkedstiltak og EMK artikkel 4 nr. 2 har også vært behandlet ved enkelte nasjonale høyesteretter, blant annet i Danmark (2006) og Storbritannia (2013). Begge saker synes å gjelde ytelser som ikke var basert på tidligere opptjening. Den danske saken 36 gjaldt et jobbtreningsprosjekt i kommunal regi. Dansk Højesteret viser til landsrettens begrunnelse, som synes å gå ut på at så lenge aktiveringstilbudet var egnet og rimelig, var det legitimt å unnlate å utbetale kontanthjelp ved manglende deltakelse. Den engelske saken 37 er mer prinsipiell. Denne gjaldt en nyutdannet bachelor i geologi, Caitlin Reilly, som mottok engelske dagpenger for arbeidsledige etter endt utdanning, da hun ikke klarte å skaffe seg arbeid innenfor feltet hun var utdannet i. Etter en periode 35. Dom van der Mussele mot Belgia, ECLI:CE:E- CHR:1983:1123JUD , avsnitt U H. 37. [2013] UKSC 68. Side 50

7 Tine Eidsvaag på dagpenger ble Reilly tilbudt et arbeidstreningsprosjekt i en stor butikkjede, og fortalt at hun risikerte å miste ytelsen dersom hun ikke tok dette. Det viste seg raskt at den forespeilte opplæringen var ikke-eksisterende. 38 Prosjektet var videre uegnet til å øke Reillys jobbsjanser (hun hadde arbeidserfaring fra butikk fra før) og synes i realiteten å ha virket som offentlig subsidiering av butikkjeden. Reilly reiste søksmål og påberopte seg blant annet EMK artikkel 4. Denne anførselen blir imidlertid blankt tilbakevist av engelsk høyesterett: «The provision of a conditional benefit of that kind [en ytelse for arbeidssøkere, min anmerkning] comes nowhere close to the type of exploitative conduct at which article 4 is aimed.» Domstolen viste også til praksis etter EMK i blant annet Schuitemaker-saken om plikt til å søke og ta arbeid som vilkår for arbeidsledighetsytelser. 39 Dommens begrunnelse kan kritiseres: Den EMK-rettspraksis det vises til, gjelder plikt til å akseptere ordinært lønnet arbeid, (om enn ikke bare «suitable employment»), som er noe annet enn å bli pålagt å utføre gratisarbeid som vilkår for sosiale ytelser. Når den engelske høyesterettsdommeren uttaler at krav fra samfunnet om utføring av gratis yrkesrelevante arbeidsoppgaver som vilkår for å utøve selvstendig næring (som i van der Mussele-saken) i større grad kvalifiserer som «utnyttelse» enn krav om ikke-yrkesrelevant gratisarbeid for private virksomheter som vilkår for sosiale ytelser (som i Reilly-saken), 40 synes han å være blind for svakheter ved egen samfunnsmodell. Det synes klart at EMD ikke har fulgt sosiale menneskerettsorganers standpunkt om at krav om at den arbeidsledige skal ta arbeid som ikke er «suitable», kan kvalifisere som tvangsarbeid. Domstolen har på den annen side heller ikke satt som vilkår at arbeidet som kreves skal 38. Ifølge Reillys opplysninger, [2013] EWCA Civ 66 avsnitt [2013] UKSC 68 avsnitt Ibid avsnitt 88. være nedverdigende eller umenneskelig. Det er ikke åpenbart hvordan EMD vil stille seg til ordninger med «arbeid for ytelse», eller til svært inngripende økonomiske sanksjoner ved brudd på aktivitetskrav. 4. Noen refleksjoner Det er ikke nødvendigvis ekstraordinært at organer som overvåker SP-konvensjoner har en annen praksis enn organer som overvåker ØSK-konvensjoner, på overlappende områder. Selv om EMKs bestemmelser kan anvendes på det arbeids- og trygderettslige området, kan det ha betydning at konvensjonen i seg selv ikke omfatter retten til arbeid eller til sosialtrygd. EMD kan derfor være tilbøyelig til å innrømme statene større skjønnsfrihet med hensyn til hvordan de utformer arbeidsmarked- og sosialpolitikken. Ettersom praksis fra organene som overvåker ØSK-konvensjoner, i motsetning til EMDs avgjørelser, ikke er bindende for statene, kan variasjonene likevel ha betydning for rettighetenes gjennomslagskraft i nasjonal rett. 41 IV Den norske rettsliggjøringsdebatten Bekymringen for og debatten rundt økt rettsliggjøring har dreid seg om ulike prosesser på så vel nasjonalt som internasjonalt plan: Nasjonal lovfesting og/eller grunnlovfesting av individuelle rettigheter til velferdsgoder hevdes å forskyve makt fra (lokal-)forvaltning og lovgiver til nasjonale domstoler eller tilsynsorganer. Ratifisering av internasjonale menneskerettskonvensjoner, aksept av individuelle eller kollektive internasjonale klageordninger samt inkorporering av konvensjoner eventuelt med forrang framfor motstridende nasjonal lovgivning kan innebære en maktforskyvning fra politikere til domstoler, men også fra nasjonalstaten til internasjonale overvåkingsorganer. Den norske rettsliggjøringsdebatten har tatt for seg flere av disse nivåene. 41. Se nærmere nedenfor under pkt. V. Side 51

8 Tradisjonelt har Norge stilt seg positiv til ratifisering av menneskerettskonvensjoner, også på det sosiale og arbeidsrettslige området, blant annet ved medlemskap i ILO siden 1919 og ratifisering av et høyt antall ILO-konvensjoner. Selv om det tidvis har vært uttrykt skepsis til internasjonale overvåkingsorganers dynamiske tolkning av enkelte menneskerettigheter på det arbeidsrettslige området særlig streikerett og negativ organisasjonsfrihet ble så vel EMK 1950, ESP 1961, ECSS 1964 som de to FN-konvensjonene av 1966 ratifisert uten at det fremkom vesentlige innvendinger i Stortinget. 42 Heller ikke ILO-konvensjonene om tvangsarbeid, grunnleggende trygderettigheter eller arbeidsmarkedspolitikk synes å ha vakt særlig politisk debatt. I forarbeidene til Grunnloven c første ledd fra 1994, hvor det ble slått fast at det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene, uttaler en enstemmig stortingskomité at «[e]n slik grunnlovsbestemmelse vil være et naturlig supplement til de regler om individets vern som allerede finnes i Grunnloven». 44 I menneskerettslovutvalgets innstilling fra 1993 drøftes visse motargumenter mot å inkorporere ØSK-konvensjoner. På bakgrunn av den prinsipielle likestillingen av SP- og ØSK-konvensjoner foreslår utvalget likevel inkorporering av FN-ØSK i tillegg til FN-SP og EMK, samt at alle disse konvensjonene ble gitt forrang framfor motstridende norsk lovgivning, se nå menneskerettsloven Under høringsrunden var det bare en høringsinstans Regjeringsadvokaten som gikk imot inkorporering av FN-ØSK. 46 Menneskerettsloven av 1999, med 42. I noen grad har en valgt å ta forbehold for enkeltbestemmelser. 43. Kongeriket Norges Grunnlov av 17. mai 1814 (Grunnloven). 44. Innst. S. nr. 172 ( ) s Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). 46. Ot.prp. nr. 3 ( ) s. 34. forrang også for FN-ØSK, ble vedtatt enstemmig i Stortinget. 47 ESP 1961 var ikke blitt foreslått inkorporert. Det ble vist til at denne ikke hadde fått den ønskede status og dessuten var under revisjon. 48 Da den reviderte ESP 1996 ble ratifisert av Norge i 2001, synes ikke spørsmålet om inkorporasjon i menneskerettsloven å ha vært reist. 49 Rettsliggjøringsdebatten i Norge tok imidlertid av rundt årtusenskiftet i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen ( ). 50 Her uttrykkes bekymring for at «norske domstoler har styrket sin posisjon i forhold til politiske organer og at domsmakt flyttes fra nasjonale til internasjonale rettsinstanser». 51 Utredningen og debatten rundt denne synes å ha ført til et politisk stemningsskifte, hvor de fleste partiene nå gir uttrykk for skepsis med hensyn til økt rettighetslovgivning innen velferdsretten og inkorporering av flere internasjonale menneskerettskonvensjoner med forrang. I stortingsmeldingen om maktutredningen uttaler Regjeringen Bondevik II at «[h]ensynet til å opp rettholde en god maktbalanse mellom lovgivende og dømmende myndighet også på dette feltet, tilsier at det politiske handlingsrom ikke svekkes unødig». 52 I innstillingen uttaler samtlige partier unntatt Fremskrittspartiet seg kritisk til at «stadig økende rettighetslovgivning kan medføre at det skapes press mot offentlige budsjetter», og anbefaler «tilbakeholdenhet når det gjelder rettighetsfesting av velferdsgoder» Odelstingsvedtak 13. april, lagtingsvedtak 27. april NOU 1993: 18 s Den reviderte sosialpakten ble ratifisert av Norge 7. mai 2001, hvor en aksepterte 80 av 98 bestemmelser, se St.meld. nr. 25 ( ) s Protokollen om organisasjonsklagerett ble ratifisert 20. mars 1997, St.meld. nr. 24 ( ). 50. Se blant annet Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 4, NOU 2003: 19 s St.meld. nr. 17 ( ) s Innst. S. nr. 252 ( ) s Side 52

9 Tine Eidsvaag Fram mot 2010 blusset rettsliggjøringsdebatten opp igjen i forbindelse med spørsmålet om aksept av nye klageordninger til internasjonale menneskerettsorganer: først protokollen til FN-ØSK om individuell klagerett, 54 senere i forbindelse med konvensjoner om barns og funksjonshemmedes rettigheter. Ingen av disse klageordninger er per dags dato (november 2016) godtatt av Norge. En ny rettsliggjøringsdebatt oppstod i forbindelse med grunnlovsreformen av Mens forslagene til grunnlovfesting av sivile og politiske menneskerettigheter stort sett var ukontroversielle, møtte forslagene til grunnlovfesting av sosiale menneskerettigheter større motstand. 55 Lønning-utvalget, som utarbeidet forslagene til grunnlovsrevisjon, hadde lagt opp til en forsiktig implementering også av ØSK-rettigheter. 56 I Stortinget mente seks partier (Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de Grønne) at grunnlovfesting av slike rettigheter ikke flytter for mye makt fra politikerne til domstolene, og at rettsliggjøring av menneskerettigheter ikke innebar noe demokratisk problem. Høyre og Fremskrittspartiet gav derimot uttrykk for bekymring for at rettighetsfesting av velferdsrettigheter i Grunnloven kunne føre til redusert politisk handlerom og fare for økte samfunnskostnader. 57 Resultatet ble en delvis grunnlovfesting av ØSK-rettigheter, herunder ble de fleste arbeidsrettslige og sosiale rettighetene av betydning for artikkelens tema tatt inn: Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige, Grunnloven 110 første ledd nytt annet punktum. «Retten» til arbeid, i form 54. Se blant annet temanummer av Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter, Volume 27, No. 1 (2009). 55. Se for en oversikt over lovgivningsprosessen Tverberg Utvalgsmedlem Carl I. Hagen dissenterte. Dok. 16 ( ) s Innst. 187 S ( ) s av en plikt for myndighetene til å arbeide for at den enkelte skal kunne forsørge seg selv ved arbeid, var allerede hjemlet i Grunnloven 110 første ledd. 58 Retten til valg av yrke var ikke foreslått grunnlovfestet av Lønning-utvalget, og kom heller ikke med i Grunnlovens menneskerettskapittel. Bestemmelsen om forbud mot tvangsarbeid i Grunnloven 93 tredje ledd som ble behandlet som en SP-rettighet er ny i Forarbeidene er likevel generelt tilbakeholdne med hensyn til hvilke bånd de ulike rettighetene innebærer på Stortingets lovgivningsmyndighet. V Menneskerettslige normers gjennomslag i norsk rett Menneskerettslige normer øver innflytelse på norsk rett på flere måter: Norge kan selv velge å endre lovgivning eller praksis som følge av kritikk fra organer som overvåker menneskerettskonvensjoner. Høyesterett kan prøve norske lover mot Grunnlovens menneskerettsbestemmelser eller etter forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven. En tredje mulighet er at menneskerettslige standarder får betydning ved lovtolkningen. Som vist er vilkårssetting både etter folketrygdloven og sosialtjenesteloven underlagt et forvaltningsrettslig krav om formålsog forholdsmessighet. Selv om uttalelser fra ECSR og CEACR ikke er folkerettslig bindende, 59 har kritikk fra organene tidligere ført til endringer i ftrl. 4-5 (lovfestede plikter til å ta arbeid som var lønnet lavere enn dagpengene og til å ta opp selvstendig næring ble opphevd). 60 Hvor de økonomiske eller praktiske konsekvensene for «arbeidslinjen» er for store, har en likevel veket tilbake for å endre loven. For eksempel har gjentatt kritikk fra overvåkingsorganene ikke ført til at Norge 58. Bestemmelsen er fra 1954 og ble endret 2014 ved at en tilføyde «næring» som alternativ. 59. Blant annet Ulfstein, Lov 16. desember 2005 nr. 118 Endringslov til folketrygdloven mv. Side 53

10 har endret folketrygdlovens krav om at arbeidssøker skal være villig til å ta «ethvert arbeid» fra første ledighetsdag. 61 Høyesterett kan i prinsippet velge å tilsidesette norsk lovgivning som grunnlovsstridig eller etter forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven. I motivene til grunnlovsreformen er lagt til grunn at norske domstoler «ventelig [vil] prøve saker der grunnlovsbestemmelser om økonomiske, sosiale eller kulturelle rettigheter er påberopt, ut fra de samme retningslinjer som er fastsatt i de generelle kommentarene fra ØSK-komitéen.» Grunnlovmotivene viser likevel også til lovgivers vide skjønnsmargin. 62 En generell tilsidesettelse av folketrygdloven eller sosialtjenestelovens bestemmelser om adgang til å stille aktivitetsvilkår synes uansett lite aktuelt. Retten til sosiale ytelser i Grunnloven 110 første ledd annet punktum er heller ikke i seg selv til hinder for at det stilles vilkår om å ta arbeid. Tvert imot taler bestemmelsens ordlyd, plassering og uttalelser i forarbeidene sterkt for at retten er subsidiær i forhold til den enkeltes plikt til å forsørge seg selv. 63 Det vil altså klart nok være legitimt at lovgiver gjør tilgangen til sosiale ytelser avhengig av den arbeidslediges vilje til søke og akseptere tilbud om lønnet arbeid. Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner kan likevel gi støtte til sensur av aktivitetskrav som settes i det enkelte tilfellet, i medhold av ftrl. 4-5 eller sotjl. 20. Grunnloven 110 første ledd annet punktum sammenholdt med første ledd synes å gi en viss støtte til sensur av uegnede aktivitetskrav. Ser en retten til ytelser til livsopphold i sammenheng med myndighetenes plikt til å arbeide for at den enkelte skal kunne forsørge seg ved arbeid, 61. Blant annet Observation Norway, (CEACR) Se Innst. 187 S ( ) s Dok. 16 ( ) s. 240, Innst. 187 S ( ) s bør ikke retten tapes på grunn av nektelse av å delta i aktiviteter som er uegnede til å bedre sjansene for selvforsørgelse. 64 Videre kan grunnlovsmotivenes henvisning til grunnleggende konvensjonskrav (FN-ØSK) om ivaretakelse av frihet, likhet og menneskeverd 65 gi støtte til sensur av konkrete aktivitetsvilkår og sanksjoner som bryter mot slike krav. Eventuelle krav om at en arbeidsledig skal ta imot arbeidstilbud hvor arbeidsoppgavene krenker menneskelig verdighet, er ulovlige, eller innebærer brudd på vesentlige arbeidsmiljøkrav, vil klart kunne sensureres ut fra menneskerettslige standarder. Det foreligger en viss praksis i Trygderetten for at «suitability»-kriteriet og dets vern for den arbeidslediges yrkesstatus og autonomi eksplisitt eller implisitt kan virke inn på tolkningen av vilkårs- og sanksjonsbestemmelsene i folketrygdloven. I kjennelse av 4. september (samvittighetsreservasjon) legger Trygderetten til grunn at «vurderingstemaet er om reservasjonene... omfatter arbeide som ikke kan anses som høvelig og om søkeren anses å ha rimelig grunn til å reservere seg.» Trygderettens kjennelse av 14. oktober 2005 (sivilingeniør, yrkesmessig mobilitet) 67 gir et vern for arbeidssøkers yrkesmessige status som bygger på en sammenhengende tolkning av folketrygdlovens bestemmelser, men som er helt på linje med «suitability»-kriteriet slik dette defineres i ILO C168 artikkel 21 nr. 2. I tillegg er andre menneskerettskonvensjoner trukket inn ved tolkningen av aktivitetskrav i folketrygdloven og sosialtjenesteloven. Trygderetten har i kjennelse av 4. september 2009 vist til FNs Barnekonvensjon ved tolkningen av kravet om geografisk mobilitet i ftrl Sivilombudsmannen har på et mer 64. Tilsvarende synspunkter er hevdet for dansk retts vedkommende ved tolkningen av den danske grunnloven 75 stk. 2, av Ketscher, 2014, s Innst. 187 S ( ) s TRR TRR TRR Side 54

11 Tine Eidsvaag generelt grunnlag trukket inn samme konvensjon i en sak som gjaldt avslag på sosialhjelp på grunn av nektelse av å delta på kvalifiseringsprogrammet, sotjl Sosiale menneskerettigheter stiller som nevnt krav om at ytelsesmottaker ikke fratas enhver ytelse. I Fusa-dommen fra 1990 har Høyesterett på internrettslig grunnlag lagt til grunn at det foreligger en minstestandard for omfanget av sosiale ytelser (her helsehjelp) som kan overprøves av domstolene. 70 Uttalelsene i motivene til Grunnloven 110 første ledd annet punktum er noe tvetydige med hensyn til hva som utgjør et grunnlovsvernet minstenivå for sosiale ytelser til livsopphold. Det uttales at grunnlovsvernet bare omfatter helt grunnleggende støtte som kan gjøre den enkelte i stand til å klare seg selv og sikre et visst minstenivå av sosial trygghet. Minstekravet knytter seg likevel ikke bare til fysisk overlevelse. De generelle forarbeidene viser til FN-ØSKs «krav om ivaretakelse av frihet, likhet og menneskeverd.» 71 Sanksjoner etter folketrygdloven kapittel 4 innebærer at ytelsen faller helt bort for en begrenset periode. Dette stenger likevel ikke for at arbeidstaker kan ha rett til økonomisk sosialhjelp. Bruddet på aktivitetsplikt som medførte sanksjonen etter folketrygdloven kan ikke i seg selv innebære at personen ikke fyller vilkårene etter sotjl. 18. Hvor det stilles vilkår for økonomisk sosialhjelp til livsopphold etter sotjl. 20 og disse blir brutt kan ytelsen reduseres, men ikke falle helt bort. En slik ordning er ikke nødvendigvis i strid med praksis fra internasjonale organer som overvåker sosiale menneskerettskonvensjoner, 72 eller retten til eiendom etter EMK TP Sivilombudsmannens uttalelse av 2 juli 2013, SOM Rt s Dok. 16 ( ) s Her kan det likevel være av betydning at ECSR har lagt til grunn at det norske nivået for (alminnelig) økonomisk sosialhjelp til livs- Oppsummert synes den norske rettsliggjøringsdebatten å ha ført til en klar oppbremsing når det gjelder aksept av nye internasjonale klageordninger, inkorporering, forrangsbestemmelser og konstitusjonalisering av sosiale menneskerettigheter. ØSK-rettighetene som kom med i Grunnloven er forsiktig formulert og det er lagt til grunn at domstolenes prøvingsterskel vil være høy. Det synes likevel å være et visst rom i norsk rett for sensur av konkrete aktivitetsvilkår og tilhørende sanksjoner ut fra sosiale menneskerettigheter. Hensynet til arbeidslediges menneskeverd og autonomi kan trekkes inn i vurderingen av om aktivitetsvilkår og sanksjoner er legitime. Kravet om at sosiale ytelser ikke skal gå under den minstestandard som menneskerettighetene tilsier kan selv om det er vagt også være mulig å påberope som vern mot svært inngripende økonomiske sanksjoner. VI Noen konklusjoner Rettsutviklingen med hensyn til økonomiske ytelser til livsopphold for arbeidsløse synes ikke å gi grunn til bekymring for økt rettsliggjøring. Tvert imot synes hovedtrenden i Norge så vel som i andre europeiske land å være at det skjer en stadig svekkelse av materielle rettigheter. Ytelser blir i økende grad gjenstand for krav om gjensidighet aktivitet for å fremme jobbsjanser eller direkte «arbeid for ytelse». Selv om aktivitetskrav ideelt sett skal fastsettes ved avtale og brukermedvirkning, åpner dette for større grad av skjønn, og dermed også risiko for vilkårlighet, fra forvaltningens side. Bruken av økonomiske sanksjoner ved brudd på aktivitetskrav reiser grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet og økonomisk trygghet for stønadsmottakerne. Suspensjon av dagpenger innebærer i utgangspunktet at stønadsmottaker fratas enhver ytelse. Det vil være opp til den enkelte å søke på ny om ordinær sosialhjelp til livsopphold. Denne er behovsbasert, opphold ikke er i samsvar med ESP art. 13, se Conclusions Norway Side 55

12 noe som innebærer at eventuelle oppsparte midler først må forbrukes. Videre vil sosialhjelp tildeles og utmåles etter skjønn. Selv om det formelt er gode muligheter for overprøving av vedtak om økonomiske sanksjoner, vil dette ta tid. For en gruppe med små økonomiske ressurser i utgangspunktet, vil økonomiske sanksjoner ramme spesielt hardt. Det foreligger et visst empirisk grunnlag for at økonomiske virkemidler kan ha effekt på overgangen fra trygd til arbeid. Overgangen øker mot slutten av en dagpengeperiode. 73 Retten til dagpenger omfatter imidlertid særlig korttidsarbeidsledige med sterk tilknytning til arbeidsmarkedet, altså personer som ofte har gode muligheter for å oppnå lønnet sysselsetting. For øvrig er det omtvistet om økonomiske sanksjoner fremmer eller hemmer ytelsesmottakers overgang til selvforsørgelse. 74 Avtalekonstruksjonen ved fastsetting av aktivitetskrav for arbeidsledige innebærer ingen krav til forvaltningen om å skaffe personen ordinært, lønnet arbeid. Strammingen av aktivitetskravene skjer parallelt med økt arbeidsledighet og økende vansker for nyutdannede og for marginale grupper på arbeidsmarkedet. Det er videre en risiko for at tiltak som «markedsføres» som opplæring og arbeidstrening, i virkeligheten innebærer subsidiering av større virksomheter og undergraving av ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Den seneste skjerpelsen av vilkårsbestemmelsen i sotjl. 20 kan bidra til at det stilles krav om tiltak for tiltakets skyld, uten en nærmere vurdering av om aktiviteten er hensiktsmessig for den enkelte stønadsmottaker. I dagens situasjon med økende arbeidsledighet er det lite sannsynlig at mangel på arbeidskraft blir et problem. For arbeidsledige som mangler kvalifikasjoner som er etterspurt på arbeidsmarkedet synes nåløyet heller å være mangel på hensiktsmessige kvalifiseringstilbud Cappelen and Goldeng, 2014, s Hagelund mfl., 2016, særlig s Kane og Köhler-Olsen, 2015 pkt Arbeidslinjen vil neppe kollapse selv om man på nasjonalt plan skulle lytte mer til organene som overvåker internasjonale sosiale menneskerettigheter. En «rettsliggjøring» i form av økt bruk av menneskerettslige argumenter for å verne arbeidslediges rett til sosiale ytelser til livsopphold synes både ønskelig og nødvendig for å ivareta deres rettssikkerhet og verne mot aktivitetskrav uten annen hensikt enn moralisme. Det vil i første rekke være nasjonale klage- og kontrollorganer som vil måtte stå for det praktiske vernet, ettersom saker av denne art sjelden vil komme for domstolene. Trygderettens og Sivilombudsmannens henvisning til Barnekonvensjonen som motvekt mot uhensiktsmessige og uforholdsmessig inngripende aktivitetskrav kan her være eksempler til etterfølgelse. Referanser: Betzelt, S. and Bothfeld, S. (eds.), Activation and Labour Market Reforms in Europe: Challenges to Social Citizenship. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Cappelen, C. and Goldeng, E., Unemployment compensation and the trade-off between equality and personal responsibility, Chapter 4 i Aasen, H.; Gloppen, S; Magnussen, A. og Nilssen, E. (eds.), Juridification and Social Citizenship in the Welfare State. Cheltenham UK)/Northampton (USA): Edward Elgar Publishing Committee on Economic, Social and Cultural Rights, E/C.12/GC/18, General Comment No 18 The right to work, (2006). Dermine, E., Activation Policies for the Unemployed and the International Human Rights Case Law on the Right to a Freely Chosen Work, i Dermine, E. og Dumont, D. (eds.) Activation Policies for the Unemployed, the Right to Work and the Duty to Work, Peter Lang, pp Dok.nr.16 ( ) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven. Eckhoff, T. og Smith, E., Forvaltningsrett, 10. utg., Universitetsforlaget, Oslo. Ervik, R., Kildal, N. & Nilssen, E. (eds.), New Contractualism in European Welfare Policies. Farnham (UK)/ Burlington (USA): Ashgate. Side 56

13 Tine Eidsvaag European Committee of Social Rights (ECSR) Digest of the case law of the European Committee of Social Rights 12/2008 Hagelund, A., Øverbye, E., Hatland, A. og Terum, L., Sanksjoner arbeidslinjas nattside? i Tidsskrift for velferdsforskning årgang 19, nr. I-2016, s ILO 2007 Eradication of forced labour - General Survey concerning the Forced Labour Convention, 1930 (No. 29), and the Abolition of Forced Labour Convention, 1957 (No. 105). ILO 2011 General Survey concerning social security instruments in light of the 2008 Declaration on Social Justice for a Fair Globalization. Innst. S. nr. 172 ( ) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomitéen angående forslag utformet av utvalget til å vurdere innarbeiding av menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett, vedtatt til fremsettelse av Jørgen Kosmo, om ny bestemmelse om menneskerettigheter eller folkerett i Grunnloven 1 annet ledd og eventuelt tredje ledd, 1 a, 2 a, 26 tredje ledd, 91 a, 95 a eller 110 c. Innst. S. nr. 252 ( ) Innstilling fra Den særskilte komité nedsatt av Stortinget 18. mars 2005 for behandling av St.meld. nr. 17 ( ) Makt og demokrati. Innst. 187 S ( ) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande om grunnlovfesting av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter, med unntak av romertall IX Kane, A., og Köhler-Olsen, J., Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere har lovgiveren funnet opp hjulet på nytt? i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett nr. 4 (2015) s Ketscher, K., Socialret, Principer. Rettigheder. Værdier. 4. udg. Karnov Group. København. Marshall, T. H., Citizenship and social class i T.H. Marshall and Tom Bottomore, Citizenship and social class, Pluto Press, London, Mikkola, M., Social Human Rights of Europe, Karelactio, Porvoo, Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter, Volume 27, No. 1 (2009). NOU 1992: 26 En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene. NOU 1993: 18 Lovgivning om menneskerettigheter. NOU 2003: 19 Makt og demokrati. NOU 2004: 13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning. Ot.prp. nr. 3 ( ) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Prop.39 L ( ) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold) Stortingsmelding nr. 24 ( ) Norges deltakelse i Europarådet i Stortingsmelding nr. 25 ( ) Norges deltakelse i Europarådet i Stortingsmelding nr. 17 ( ) Makt og demokrati. Tidsskrift for samfunnsforskning, Vol 47, nr Tverberg, A., Grunnloven og velferdsstatens menneskerettigheter, Lovdatas grunnlovssider, (LDG ) Ulfstein, G., Den rettslige betydningen av avgjørelser fra menneskerettslige konvensjonsorganer, Lov og Rett, vol. 51, 9, 2012, s Venn, D., Eligibility criteria for unemployment benefits: quantitative indicators for OECD and EU countries, OECD Social, Employment and Migration Working Papers, No 131, OECD Publishing. Side 57