Arbeidskraftbegrensning med helning = - alternativkostnaden av tøy målt i enheter mat. Mengde tøy

Transkript

1 Løsningsforslag til seminar i ECON1410 Internasjonal økonomi, 2. seminaruke. Oppgave 1. Produksjonen av en vare foregår ved bruk av visse innsatsfaktorer for eksempel landareal, arbeidskraft og maskiner. Foreløpig har vi sett på produksjon der arbeidskraft var eneste innsatsfaktor. Hecksher-Ohlin-modellen utvider til to innsatsfaktorer. I spesielle tilfeller vil disse innsatsfaktorene ikke kunne erstatte (substituere) hverandre i produksjonen av varen. For eksempel trengs det én sykepleier og én sprøyte for å sette én vaksine; uansett hvor mange sprøyter man utstyrer en sykepleier med vil vedkommende aldri få satt like mange vaksiner som to sykepleiere med bare én sprøyte hver. Uten faktorsubstitusjon må man i produksjonen hele tida forholde seg til den mest begrensende faktoren, som setter en absolutt øvre grense for hvor mye man kan produsere av en vare. I en økonomi med to varer har vi allerede sett hvordan denne begrensningen fortoner seg i tilfellet med én innsatsfaktor, arbeid: Mengde Arbeidskraftbegrensning med helning = - alternativkostnaden av tøy målt i enheter Her er produksjonsmulighetskurven direkte sammenfallende med denne begrensningen, og produksjonsmulighetsområdet er alle punktene innenfor den rette linja; alle kombinasjonene av klær og som kan produseres uten at man overstiger den totale mengden tilgjengelig arbeidskraft. Alternativkostnaden er konstant langs hele produksjonsmulighetskurven: Helninga på kurven sier hvor mye vi må gi opp for å produsere en ekstra enhet tøy.

2 En tilsvarende linje kan trekkes opp for den andre innsatsfaktoren, land: Mengde Når man produserer ved hjelp av begge faktorene, vil produksjonsmulighetsområdet være området som ligger innenfor begge disse begrensende linjene, og produksjonsmulighetskurven den av linjene som til enhver tid ligger innerst er bindende. Alternativkostnaden avhenger av hvor på produksjonsmulighetskurven produksjonen finner sted. Til venstre for knekkpunktet er det land som er bindende (arbeidskraft har man her rikelig av), og alternativkostnaden av tøy er hvor mye man istedet kunne ha produsert med det forbruket av land som trengs for å produsere en enhet tøy. Til høyre for knekkpunktet er det plutselig arbeidskraftstilgangen som er den begrensende faktoren, og alternativkostnaden endrer seg så til å være hvor mye man istedet kunne ha produsert med arbeidsinnsatsen som trengs for å produsere en enhet tøy. (Av forholdet mellom kurvene kan man også se at tøyproduksjonen er relativt mer intensiv i bruken av arbeidskraft i forhold til land enn hva produksjonen er; tilgjengelig arbeidskraft setter en strengere begrensning enn tilgjengelig land for hvor mye tøy som maksimalt kan produseres, mens det motsatte er tilfelle for sektoren.) Det vanlige er imidlertid at innsatsfaktorer er substituerbare, altså at vi har faktorsubstitusjon i produksjonsprosessen. Det vil si at den samme mengden av en vare vil kunne produseres med ulike kombinasjoner av innsatsfaktorene; man kan minske mengden av den ene innsatsfaktoren og allikevel holde produksjonsnivået konstant mot at man øker mengden av den andre innsatsfaktoren. (En liten vingård med mange arbeidere vil kunne produsere like mye som en stor vingård med få arbeidere.) På grunn av denne muligheten for gradvis substitusjon vil man ikke ha noe knekkpunkt langs produksjonsmulighetskurven. Man vil stadig oppleve at alternativkostnaden av tøy øker ettersom man produserer mer tøy, men denne økningen foregår kontinuerlig. Man får altså en glatt produksjonsmulighetskurve som krummer utover fra origo. Hvert punkt

3 langs denne kurven har en ny helning samme helning som på tangenten til kurven i dette punktet og som før er denne helninga lik den negative av alternativkostnaden i dette punktet. Mengde Tangent til produksjonsmulighetskurven med helning = - alternativkostnaden av tøy i tangeringspunktet Oppgave 2. a) Vi vet at maksimal utnyttelse av ressursene i økonomien tilsier at den velger å produsere ett eller annet sted langs produksjonsmulighetskurven. Men akkurat hvor langs denne det er optimalt å legge produksjonen, avhenger av befolkningens preferanser. I en lukket økonomi vil man konsumere det som produseres hjemme, og produksjonen=konsumet bør derfor finne sted i det punktet langs produksjonsmulighetskurven som gir det høyeste nyttenivået for befolkningen. Befolkningens preferanser er modellert ved hjelp av indifferenskurver kurver som hver og én består av alle kombinasjonene av de to varene som gir et bestemt nyttenivå når de kombineres. Ved bevegelse langs en indifferenskurve endres altså konsumsammensetninga, men nyttenivået holdes konstant. Indifferenskurvene krummer innover mot origo (noe som avspeiler at jo mer man allerede konsumerer av én vare, jo mer er man villig til å oppgi av denne varen for å øke konsumet av den andre), og jo lenger ut fra origo en indifferenskurve befinner seg, jo høyere er nyttenivået den avspeiler. Det høyeste nyttenivået befolkningen kan oppnå i den lukkede økonomien er derfor en situasjon der produksjon og konsum finner sted i det punktet hvor indifferenskurven tangerer produksjonsmulighetskurven. (Prisforholdet i økonomien vil være lik alternativkostnaden i produksjonen, og kan derfor tegnes inn som tangenten i dette punktet.)

4 Mengde Indifferenskurver Prisforholdet Når så landet åpner opp for handel vil prisforholdet på verdensmarkedet typisk være et annet enn det som gjaldt under autarki. Hvis økonomien vi ser på er relativt (i verdenssammenheng) velutstyrt med arbeidskraft, betyr det at den relative verdensmarkedsprisen på den arbeidsintensive varen tøy vil være høyere enn prisen som gjaldt under autarki. Det nye prisforholdet avspeiler hvilket bytteforhold mellom de to varene tøy og som gjelder i internasjonal handel. Det vil si at alle punkter langs en linje med helning lik prisforholdet som går gjennom punktet hvor produksjonen finner sted, vil være varekombinasjoner landet kan bytte seg til på verdensmarkedet. Hvilke muligheter gir så dette for å øke befolkningens nyttenivå? Vi ser at det høyeste nyttenivået nå vil nås ved at produksjonen finner sted i det punktet der prislinja tangerer produksjonsmulighetskurven (altså der alternativkostnaden/bytteforholdet i produksjonen er lik bytteforholdet på varemarkedet), mens konsumet finner sted i det punktet langs denne linja hvor nyttenivået er høyest, med andre ord der hvor linja akkurat tangerer en indifferenskurve.

5 Mengde Det nye prisforholdet Indifferenskurver Prisforholdet under autarki Vi ser at økonomien tenderer mot spesialisering (men at den ikke spesialiserer seg fullt ut, takket være den krumme produksjonsmulighetskurven), og at den importerer mens den eksporterer tøy slik at den ender opp på et høyere samlet nyttenivå enn før man åpnet opp for handel. b) La oss se på en økonomi som er relativt rikelig utstyrt med arbeidskraft, og derfor eksporterer tøy. For å svare på dette spørsmålet må man imidlertid innse at det dreier seg om en likevekt i to markeder samtidig, og det kan gjøre omstillingsprosessen vanskelig å få grep om.

6 Ved en økning i prisen på tøy går lønnsomheten i tøysektoren umiddelbart opp, og man vil naturligvis ønske å produsere mer tøy. Dermed øker etterspørselen etter både land og arbeidskraft i tøysektoren, og den økte lønnsomheten gir høyere faktoravlønninger i tøysektoren enn i sektoren. Ved høyere lønninger i tøysektoren vil noe av arbeidskraften som er i bruk i produksjon forflytte seg til tøysektoren. Når arbeidskraft flyttes fra sektoren til tøysektoren, daler avkastninga på jorda i sektoren mens den stiger i tøysektoren (i førstnevnte sektor er det blitt færre never til å tyne noe ut av jorda, mens i sistnevnte sektor er det kommet til flere). Denne forskjellen i lønnsomhet gjør at også land forflyttes dit det er mest lønnsomt til tøysektoren. Men en slik overføring av landressurser øker etterspørselen etter arbeidskraft ytterligere, fordi man i den arbeidsintensive produksjonen av tøy ønsker større mengder arbeidskraft for hver enhet land enn i den landintensive produksjonen av. Dermed stiger lønningene enda mer enn de i utgangspunktet gjorde som en ren følge av prisstigningen. Sluttresultatet er en økning i den relative prisen på tøy, og en enda større økning i prisen på arbeid (lønn). Dette er Stolper-Samuelson-teoremet. Endringen i produksjons- og konsumsammensetning samt velferd er tilsvarende den vi så i a) når et land åpner for handel. En økning i prisen på eksportvaren gjør det lønnsomt for landet å øke graden av spesialisering; for hver eksporterte enhet kan de nå bytte til seg et større antall enheter av importvaren. Tilpasningen skjer enda lenger mot utkanten av produksjonsmulighetskurven, i det nye tangeringspunktet mellom produksjonsmulighetskurven og prislinja (igjen der alternativkostnaden i produksjonen er lik det nye prisforholdet). At velferden øker sier seg selv, i og med at man nå tangerer indifferenskurven for et høyere nyttenivå. Med det nye prisforholdet, kan økonomien importere flere enheter for inntektene per enhet tøy den eksporterer. Når tilpasningen skjer som på figuren under, vil eksporten totalt sett gå ned, mens importen øker. (Tegn inn dette selv!) På grunn av det nye bytteforholdet vil antall enheter importert øke mer enn nedgangen i enheter eksportert tøy, slik at handelsstrømmene samlet sett har økt. Mengde Det nye prisforholdet Indifferenskurver

7 c) La oss her se på den motsatte økonomien, relativt rikelig utstyrt med land og derfor eksportør av den landintensive varen. Ved økt tilgang på land går prisen på denne innsatsfaktoren ned. Nedgangen i prisen på land skaper et overskudd i begge sektorer, et overskudd som brukes til å etterspørre mer av den andre innsatsfaktoren, arbeidskraft. Dette overskuddet er imidlertid størst i den landintensive eksportsektoren (sektoren), og denne sektoren vil derfor kunne by på en lønnsøkning som er høyere enn den i tøysektoren. Vi får dermed en overføring av arbeidskraft fra tøysektoren og til sektoren. En slik overføring påvirker som kjent etterspørselen etter den andre faktoren, land, i de to sektorene. Med mindre arbeidskraft i tøysektoren blir også landet mindre produktivt, og etterspørselen etter land blir dermed mindre her. I sektoren har man imidlertid fått et tilskudd på arbeidskraft og man etterspør mer land enn før. Fordi man i sektoren bruker flere enheter jord per arbeider enn i tøysektoren, vil økninga i etterspørselen etter land i sektoren være større enn nedgangen i etterspørsel i tøysektoren, slik at vi samlet har en økt etterspørsel og prisen på land stiger igjen. Fordi det er et én til én-forhold mellom relativ produktpris og relativ faktorpris, og produktprisene på verdensmarkedet ikke kan antas å endre seg som følge av omlegging av produksjonen i ett lite land, vil denne overføringen av ressurser mellom sektorene pågå til prisen på land har funnet tilbake til sitt tidligere nivå (som forøvrig også er internasjonalt bestemt). Dermed må også forholdet mellom bruken av land og arbeid i hver av de to sektorene finne tilbake til sitt tildligere nivå. For at dette skal være mulig i en situasjon med mer land enn før, er sluttresultatet nødt for å bli slik at den ikkeeksporterende tøysektoren ender opp med mindre av begge ressursene enn før, og derfor går produksjonen av tøy ned. Dette er Rybczynskis teorem. (Dette kan vises med talleksempel: La oss si at et eksporterende land har 6 enheter land og 4 enheter arbeidskraft, brukt med forholdene T/L=4/2 i produksjonen og 2/2 i tøyproduksjonen. Når dette landet får en ekstra enhet jord, slik at samlet T=7, og verken produkt- eller faktorpriser har endret seg, må ressursfordelinga være slik at, for å restituere forholdet mellom T og L som gjaldt i begge sektorer før økt tilgang på jord (2 i sektoren og 1 i tøysektoren), en enhet arbeidskraft overføres fra tøysektoren til sektoren, og vi ender opp med T/L=6/3=2 i sektoren og T/L=1/1=1 i tøysektoren.) Disse figurene fra boka illustrerer dette:

8 d) Vi så i b) at en økonomi som åpner opp for handel vil oppleve en økning i prisen på varen økonomien har et faktorfortrinn i å produsere. Dette gir spesialisering og en økning av prisen på den faktoren økonomien er relativt rikelig utstyrt med, fordi det er denne faktoren som er intensiv i eksportproduksjonen. Vi så også at faktorprisøkningen er større enn økningen i produktprisen. Et land som er relativt rikt utstyrt med arbeidskraft spesialiserer seg i klesproduksjon når man åpner opp for handel og møter en høyere relativ pris på tøy. Dette landet vil da oppleve en lønnsøkning (faktoravlønninga for arbeid) som er større (prosentvis) enn økningen i tøyprisen. Det betyr at arbeidernes kjøpekraft går opp når det gjelder både og tøy. Landeierne opplever imidlertid ikke en slik økning i faktoravlønninga for land, og får dermed svekket sin kjøpekraft når prisen på tøy øker. La oss tenke oss to land, og en fabrikkarbeider og en småbruker i hvert land. I følge Heckscher-Ohlin vil altså fabrikkarbeideren i det landet som er relativt velutstyrt med arbeidskraft og som begynner å eksportere tøy tjene på liberalisering, mens småbrukeren vil tape. I landet med relativ landrikdom er situasjonen motsatt: Småbrukeren tjener på liberalisering og en økning i prisen på jordbruksvarer i forhold til det tidligere prisnivået i landet, mens fabrikkarbeideren taper på det.