BACHELOR - OPPGAVE I SOSIALT ARBEID VÅREN 2009

Transkript

1 BACHELOR - OPPGAVE I SOSIALT ARBEID VÅREN 2009 KANDIDATNUMMER: 1245 KULL: SOS 06 DATO: ANTALL ORD: 8614

2 Innholdsfortegnelse Innholdsfortegnelse Innledning Oppgavens aktualitet Presentasjon og avgrensning av problemstillingen Definisjon av sentrale begreper i oppgaven Oppgavens disposisjon Metode Valg av metode og litteratursøking Kildekritikk Metodekritikk Teori Generelt om barnevernet Barnets beste Barnets beste og ikke-vestlige etniske minoriteter Annerledes akseptabel og annerledes ikke -akseptabel omsorg Den vestlige majoritetsbarnevernsarbeideren Betydningen av kultur Kulturrelativisme Etnosentrisme Kultursensitivitet Kollektivisme versus individualisme Refleksjon Drøftning Kan et kulturrelativistisk perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Kan et etnosentrisk perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Kan et kultursensitivt perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Hva i dette er kulturspesifikt? Hva i dette er unikt? Hva i dette er allment? En generell drøftning av kultursensitivitet Avslutning Litteraturliste Selvvalgt pensum

3 1 Innledning Våren 08 tilbrakte jeg 4 måneder i praksis ved et senter for gatebarn i Malawi. I løpet av perioden kom jeg tett på både barna, familiene deres og de malawiske sosialarbeiderne som jobbet på senteret. Sammen med sosialarbeiderne arbeidet jeg for at barna skulle få en bedre hverdag og en bedre omsorgssitasjon. Jeg erfarte imidlertid at vi ofte hadde ulikt syn på hva som var til det beste for barna. Og jeg ble nysgjerrig på hvilke faktorer som påvirket vårt syn på barns beste, og hvordan jeg kunne utøve godt sosialt arbeid i møte med familier fra en annen kultur. I tillegg til praksiserfaringen arbeider jeg nå deltid på en barnevernsinstitusjon og er derfor opptatt av møtet mellom barnevernet og etniske minoriteter. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg har valgt å skrive om temaet: flerkulturelt barnevern. 1.1 Oppgavens aktualitet Ifølge en rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) utarbeidet av Linda M. Allertsen og Trygve Kalve får barn og unge med innvandringsbakgrunn oftere hjelp fra barnevernet enn barn uten innvandringsbakgrunn. Fra 2002 til 2004 økte antall barn med barnevernstiltak med 3300, og barn med innvandrerbakgrunn stod for 68 % av økningen (2006:3). I forskningsrapporten Sosialarbeideres erfaringer med flerkulturelt barnevernsarbeid mente 70 % av respondentene at sosionom- og barnevernspedagogutdanningen ikke var tilstrekkelig for å kunne utføre godt sosialt arbeid ovenfor etniske minoriteter (Rasmussen 2004:25). Flere forfattere på feltet bekrefter mangelen på kompetanse innenfor sosialt arbeid med etniske minoriteter (Rugkåsa 2008, Skytte 2008 og Hagen og Qureshi 2005). Da etniske minoriteter opptrer stadig hyppigere i barnevernet og denne gruppen vektlegges relativt lite innenfor sosionomutdanningen, mener jeg at flerkulturelt barnevern er et meget relevant tema å fordype seg i. 1.2 Presentasjon og avgrensning av problemstillingen Min forforståelse før jeg startet arbeidet med denne oppgaven var at hva vi tenker på som det beste for barn, påvirkes av kulturen og samfunnet vi vokser opp i. Jeg trodde derfor at barnets 2

4 beste kunne være et mer problematisk prinsipp i barnevernets møte med etniske minoriteter enn med etnisk norske. På bakgrunn av dette har jeg valgt følgende problemstilling: Hvilke utfordringer kan prinsippet om barnets beste skape i barnevernsarbeid med ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier i Norge? Hvilke perspektiver kan hjelpe etnisk norske barnevernsarbeidere å gjøre vurderinger til barnets beste i arbeid med ikke- vestlige etniske minoritetsfamilier? Jeg velger å svare på det første spørsmålet i problemstillingen kun i teorikapitlet, ved å presentere hvilke spesielle utfordringer teori og empiri viser at kan oppstå i arbeid med ikkevestlige etniske minoriteter. Det er fordi det implisitt i det andre spørsmålet i problemstillingen, kan forstås at prinsippet om barnets beste kan være spesielt utfordrende i barnevernsarbeid med ikke-vestlige etniske minoriteter. Jeg trekker inn litteraturen jeg bruker til å besvare spørsmål en, når jeg drøfter spørsmål to. For enkelthets skyld velger jeg å betegne både sosionomer og barnevernskonsulenter som barnevernsarbeidere. Jeg har valgt å fokusere på møtet mellom etnisk norske barnevernsarbeidere og ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier. Dette er fordi litteraturen jeg har funnet på feltet tar utgangspunkt i at de fleste barnevernsarbeidere har en etnisk norsk bakgrunn, og fordi det i hovedsak er møtet mellom disse to gruppene som problematiseres. Begrepene ikke-vestlig og etnisk minoritet defineres i kapittel 1.3. I oppgaven er barnevernsarbeiderne saksbehandlere i barnevernets førstelinjetjeneste. Jeg kommer ikke til å begrense meg til en bestemt fase eller del av saksbehandlingen. Jeg vil i stedet fokusere på saksbehandlerens vurderinger gjennom både meldings- og undersøkelsesfasen, frem til vedtak om tiltak eller henleggelse. Nordstoga skriver at barnevernsarbeideren foretar skjønnsvurderinger gjennom hele prosessen fra de møter klienten til en beslutning fattes (2004:132). Fremfor å ta for meg bestemte metoder eller tiltak, vil jeg fokusere på om det finnes generelle perspektiver som kan hjelpe barnevernsarbeideren å ivareta etniske minoritetsbarns beste. Ifølge Norske ordbøker kan perspektiv defineres som den måten noe tar seg ut på fra et bestemt sted (2008). Begrepet brukes i fagbøker i sammenheng med ord som holdning, tenkemåte, forståelse og utgangspunkt. I denne oppgaven forstår jeg perspektiv som barnevernsarbeidernes ståsted og innfallsvinkel, som igjen påvirker hva de vektlegger i arbeid 3

5 med etniske minoriteter. Jeg har valgt å begrense meg til perspektivene kulturrelativisme, etnosentrisme og kultursensitivitet, da dette er perspektiver som belyses av flere sentrale forfattere på feltet. Jeg har også valgt å fokusere på om disse perspektivene kan hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste. Prinsippet om barnets beste er et overordnet grunnprinsipp i barnevernet (Barne- og familiedepartementet NOU 2000:12, s.89). Selv om jeg velger å vektlegge de utfordringene prinsippet kan skape i arbeid med etniske minoriteter, er det viktig å presisere barnets beste er et problematisk prinsipp også i arbeid etnisk norske familier (Backe- Hansen 1995). Et sentralt tema i flerkulturelt barnevern er kommunikasjon, og herunder tolkning (Hagen og Qureshi 2005). Jeg har likevel valgt å ikke fokusere på kommunikasjon i særlig grad, fordi jeg temaet er for omfattende til at jeg har ikke mulighet til å gå i dybden. 1.3 Definisjon av sentrale begreper i oppgaven Kultur: Begrepet kultur er et av de mest omdiskuterte ordene i samfunnsfagene, og har blitt brukt og definert på veldig mange ulike måter (Eriksen 2001:60). Eriksen henviser til boka Kultur: Mønster og kaos av Klausen (1992), når han definerer kultur som de skikker, verdier og væremåter som overføres, om enn i noe forandret form, fra generasjon til generasjon (ibid.). Kultur kan også forstås som de tankemønstrene, vanene, erfaringene som mennesker har felles og som gjør at vi forstår hverandre (ibid.). Eriksen mener det er en vesentlig forskjell mellom disse to definisjonene, selv om de likner. Den første definisjonen vektlegger at kultur er historisk forankret, og dermed bli tradisjoner og røtter en viktig del av kulturforståelsen. Den andre definisjonen konsentrer seg om nåtiden og mulighetene for gjensidig forståelse. Her skapes kulturen fortløpende og tilpasser seg sin tid og situasjon (ibid.:60-61). Jeg velger å ha med begge disse forståelsene når jeg videre bruker ordet kultur i oppgaven. Her støtter jeg meg på Eriksen som skriver at begge dimensjonene av kultur må tas med for å få et komplett bilde av kulturelle prosesser (ibid.). Ikke-vestlig: Statistisk sentralbyrå definerer ikke-vestlige land som de landene som ligger i Øst-Europa, Asia med Tyrkia, Afrika og Sør- og Mellom- Amerika (2007). Innenfor flerkulturelt barnevern sikter definisjonen ikke- vestlig mer mot innvandrere som kommer fra land og miljøer som adskiller seg vesentlig fra majoriteten i Norge (Holm- Hansen, Haaland og Myrvold 2007:33). Jeg kommer videre i oppgaven hovedsaklig til bare å bruke 4

6 etniske minoriteter om ikke-vestlige minoriteter, da dette sparer plass og muligens gjør oppgaven lettere å lese. Etnisitet: Opplevde kulturforskjeller som gjøres relevante (trekkes inn) i samhandling. En etnisk gruppe vedlikeholdes ved at disse kulturforskjellene kontinuerlig gjøres relevante (i forhold til en annen gruppe) (Eriksen og Sørheim 2006:52). Etniske minoriteter : En gruppe som er i mindretall i et storsamfunn, som er politisk relativt avmektig, og som eksisterer som etnisk kategori over en viss tidsperiode (Eriksen og Sørheim 2006:77). 1.4 Oppgavens disposisjon I kapittel 2 redegjør jeg for valg av metode, for så å se kritisk på metoden og kildene jeg har benyttet i oppgaven. I kapittel 3 presenterer jeg først generell teori rundt barneverntjenesten som jeg mener er relevant for å forstå den videre drøftningen i oppgaven. Jeg utdyper så begrepet barnets beste. Videre belyser jeg det første spørsmålet i problemstillingen ved å presenterer teori og empiri som problematiserer barnets beste -begrepet i barnevernsarbeid med etniske minoritetsfamilier. Deretter redegjør jeg for tre perspektiver i sosialt arbeid med etniske minoriteter som jeg senere vil drøfte i forhold til problemstillingen min, og andre relevante begreper. I kapittel 4 drøfter jeg tre mulige perspektiver i barnevernsarbeid med etniske minoriteter. Jeg drøfter om de ulike perspektivene kan hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste i etniske minoritetsfamilier. 2 Metode I dette kapitlet vil jeg beskrive og begrunne valg av metode. Videre vil jeg gå nærmere inn på hvordan jeg har gått frem for å skaffe litteratur til oppgaven, for så å vurdere kildene og metoden kritisk. 5

7 2.1 Valg av metode og litteratursøking Metode er ifølge Dalland et redskap for å fremskaffe eller etterprøve kunnskap, med den hensikt å gi oss gode data og belyse spørsmålet vårt på en faglig og interessant måte (2007: 81). Jeg har valgt å benytte litteraturstudie som metode for å besvare min problemstilling. I en litterær studie er metoden en beskrivelse av hvordan jeg har gått frem for å finne litteratur (ibid.:73). En fordel ved litteraturstudie er at det er tidsbesparende ved at jeg kan bygge påstander på andres arbeid, og slipper å gå like dypt inn i alle problemstillinger. En annen fordel ved denne metoden er at jeg muligens får data som representerer flere i samfunnet, ikke bare de enkeltskjebnene jeg ville kommet i kontakt med ved bruk av kvalitativt intervju (Halvorsen 2008:115). Jeg har funnet store deler av mine kilder ved å bruke søkemotoren BIBSYS. Min fremgangsmåte var å først søke på et fagområde; barnevern. Deretter avgrenset jeg søkene med undertemaer som blant annet: etniske minoritetsfamilier, flerkulturelt barnevern, kultursensitivitet, kulturrelativisme, etnosentrisme og barnets beste. Jeg har i tillegg brukt søkemotoren IDUNN som inneholder norske og nordiske tidsskrifter. Jeg har valgt å kun bruke norske søkemotorer og internettsider, fordi jeg i oppgaven forholder meg til møtet mellom etnisk norske barnevernsarbeidere og etniske minoriteter i Norge. Jeg fant tidlig i søkeprosessen en kunnskapsoversikt fra Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) utarbeidet av Holm- Hansen, Haaland og Myrvold. Denne gjennomgår forskning på feltet Flerkulturelt barnevern i Norge og internasjonalt fra Jeg har benyttet meg mye av denne i forhold til å få generell oversikt over litteraturen og vurdere relevans av fagbøker og forskning. Jeg bruker også enkelte analyser og definisjoner fra forfatterne av rapporten, i oppgaven. 2.2 Kildekritikk Ifølge Dalland betyr kildekritikk å vurdere og karakterisere den litteraturen som er benyttet (2007:70). Jeg fant mye litteratur som omhandlet barnevern, og en del som omhandlet etniske minoriteter i barnevernet. Ved utvalg av litteratur vurderte jeg kildens relevans i forhold til min problemstilling, forfatter av kilden, hvem kilden er skrevet for og årstall. Noe av litteraturen jeg bruker er over 10 år gammel. Jeg ønsket i utgangspunktet å kun bruke litteratur 6

8 skrevet etter 2000, med den hensikt å øke kildenes relevans innen sosialt arbeid i dag. Det viste seg å være vanskelig å finne nyere undersøkelser som tar for seg temaet flerkulturelt barnevern, og da særlig med fokus på barnets beste og virkninger av ulike perspektiver. Dette bekreftes av Holm- Hansen, Haaland og Myrvold som finner at det er en mangel på både kvalitative og kvantitative studier innen feltet flerkulturelt barnevern. Mye av litteraturen er koblet til praksisfeltet, fremfor forskning (2007:299). Jeg har derfor blant annet valgt å bruke to forskningsrapporter fra henholdsvis Bjørg Moen (1996) og Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi (1994). Her har jeg vurdert forskerens og forfatterens autoritet på emnet som viktigere enn årstallet på bøkene (Dalland 2007:75). De syntes å ha stor tyngde i feltet, og deres teori og empiri henvises forholdsvis ofte til i andre, nyere fagbøker. I tillegg syntes mange av funnene deres å samsvare med nyere funn i Maja Rasmussens rapport fra 2004 (jf. kapittel ). 2.3 Metodekritikk Litteraturstudie som metode har både styrker og svakheter. En ulempe ved å bruke empiri innhentet av andre, kan være at empirien allerede er tolket og analysert. Den vil derfor bære preg av andre forskeres erfaringer og kunnskap. Samtidig innehar forskerne og forfatterne jeg har brukt solid faglig bakgrunn, og deres ulike fokus tror jeg har gitt meg bredere innsikt i emnet enn egne intervjuer ville gjort. Det kan også være en svakhet ved metoden at undersøkelsene har blitt gjort med den hensikt å belyse andre problemstillinger enn min. Utfordringen blir da å vurdere om de kan sies å være relevante og gyldige til å belyse min problemstilling (Dalland 2007:70). Det har vært utfordrende å finne god teori og empiri som belyser akkurat den kombinasjonen av emner jeg ønsket å belyse. Ved å vektlegge hvilke metoder som er brukt i undersøkelsene, håper jeg likevel jeg har klart å forstå resultatene inn i sin sammenheng. Jeg vurderer det som at teorien og empirien jeg har vektlagt ligger såpass tett opptil mitt tema, at den egner seg til å belyse min problemstillingen på ulike måter. Da det er jeg som har gjort vurderingene i forhold til relevant litteratur, er det en fare for at jeg har valgt litteratur og tolket den i samsvar med min egen forforståelse. Her preger trolig mine erfaringer fra praksis i Malawi og barnevernsinstitusjon hvordan jeg forstår det jeg leser. Samtidig er det min tolkning som gjør denne oppgaven unik, og som gjør at jeg kan sette ting i et nytt lys gjennom mine refleksjoner rundt temaet. 7

9 3 Teori I dette kapitlet vil jeg presentere teori og forskning jeg mener er relevant for å svare på problemstillingen min. Jeg har valgt å dele inn teorikapitlet i temaoverskrifter, fordi jeg fant dette mest oversiktlig. Jeg har også valgt å vektlegge fire ulike forskningsrapporter i oppgaven, og disse vil bli presentert første gang jeg refererer til dem i teorikapitlet. 3.1 Generelt om barnevernet Barnevernet i Norge er regulert av lov om barneverntjenester (barnevernloven) av 17 juli 1992 nr Ifølge 1-1 er formålet med barnevernloven: å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernet skal sørge for at det offentlige tar ansvar for barn og unge og setter inn nødvendige tiltak når foreldrene av ulike grunner ikke ivaretar ansvaret for barna sine (Ofstad og Skar 2004:18). En barnevernssak starter vanligvis som en melding. Ofstad og Skar definerer det som en melding når barneverntjenesten mottar en henvendelse om bekymring for et konkret barn, uavhengig av form og hvem meldingen kommer fra (2004:57). Ifølge barnevernloven 4-3, 1. ledd skal barnevernet snarest iverksette undersøkelse dersom de mener meldingen gir rimelig grunn til å anta at det er behov for tiltak. I undersøkelsesfasen må barnevernsarbeideren vurdere hvilken informasjon hun vil innhente, hvordan hun skal tolke og forstå informasjonen og hvilke beslutninger hun vil ta på bakgrunn av innhentet informasjon (Hærem og Aadnesen 2008:11-13). En undersøkelse kan resultere i hjelpetiltak etter barnevernloven 4-4, midlertidig akuttvedtak eller plassering på institusjon etter barnevernloven 4 6, og 4-24, omsorgsovertakelse etter barnevernloven 4-12 eller henleggelse. Formelle rammer som påvirker barnevernets vurderinger i undersøkelsen i tillegg til barnevernloven er lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) av 10 feb nr. 00, FNs konvensjon om barnets rettigheter (FNs barnekonvensjon) av 20 november 1989, yrkesetiske retningslinjer og andre nedskrevne regler og rutiner (ibid:59-61). 8

10 I Rutinehåndbok for barnevernstjenesten i kommunene står det at å utøve skjønn er en viktig del av barnevernfaglig praksis, og et redskap som må tas i bruk ved vurdering av et barns omsorgssituasjon. Prinsippet om barnets beste må være styrende for hvordan barnevernsarbeideren utøver skjønn. I tillegg må barnevernet forholde seg til lovverket, og juridiske fortolkninger danner rammene for hvor langt barnevernfaglig skjønn kan strekke seg (Barne- og likestillingsdepartementet 2006: 18). 3.2 Barnets beste I FNs barnekonvensjon, artikkel 3, første ledd, står det at: Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Denne bestemmelsen er innarbeidet i barnevernloven 4-1, hvor det står at: Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Bestemmelsen slår fast at hensynet til barnets beste er et overordnet prinsipp i barnevernloven. Det vil si at barnets beste skal være et handlingsveiledende prinsipp for alle barnevernets vurderinger (Hærem og Aadnesen 2008:56). Dette gjelder både vurderingen av om det skal settes inn tiltak og eventuelt hvilke tiltak som skal settes inn. Vurderingen av hva som er til barnets beste er således den avgjørende, skjønnsmessige vurderingen som må gjøres når lovens øvrige vilkår er oppfylt (Ofstad og Skar 2004:54). Barnets beste er imidlertid er problematisk begrep, fordi at man ved å lovfeste en slik målsetning, skaper en illusjon om at det er mulig å se barnets beste som en objektiv standard (Backe-Hansen 1995). Men verken i FNs barnekonvensjon eller i barnevernloven er det gitt noen nærmere definisjon av hva barnets beste vil si. Begrepet kan derfor forstås på ulike måter, alt etter hvilke verdier, kunnskap og forståelse som legges til grunn (Aadnesen og 9

11 Hærem 2007:32). Den enkelte barnevernsarbeiders forståelsesgrunnlag og skjønn er avgjørende for hvordan de legger prinsippet om barnets beste til grunn for sine beslutninger (Barne- og familiedepartementet NOU 2000:12, s.89). 3.3 Barnets beste og ikke-vestlige etniske minoriteter Jeg vil i dette kapitlet presentere teori og empiri som belyser det første spørsmålet i min problemstilling: Hvilke utfordringer kan prinsippet om barnets beste skape i barnevernsarbeid med ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier i Norge? Annerledes akseptabel og annerledes ikke -akseptabel omsorg I barnevernsfaglig arbeid med etniske minoritetsfamilier viser det seg ofte at majoritet og minoritet har ulike oppfatninger av hva som tjener til barnets beste. Hvilke verdier og kunnskaper man legger til grunn for hva som er god barneomsorg, preges av hvilken teoretisk-, erfaringsmessig- og kulturell forståelse man har. Ofte ønsker etniske minoritetsforeldre i Norge å videreføre egne tradisjoner og verdier fra hjemlandet rundt hvordan barn skal oppføre seg og hva som regnes som det beste for barn (Aadnesen og Hærem 2007:32-33). Flere forfattere skriver at en utfordring for barnevernsarbeideren i møte med etniske minoritetsfamilier kan være å vurdere hva som skal regnes som annerledes akseptabel og annerledes ikke akseptabel omsorg (Skytte 2008:162, Aadnesen og Hærem 2007:34, Hagen og Qureshi 1994:159 og Rugkåsa 2008:87-88). Dette samstemmer med en forskningsrapport fra Høgskolen i Oslo (HIO) utarbeidet av Maja Rasmussen. Her ble 50 studenter ved videreutdanningen etnisitet og barnevern spurt om deres erfaringer fra arbeidet med innvandrersaker sammenlignet med norske barnevernssaker. I undersøkelsen fant man at flere respondenter syntes det er vanskelig å definere hva som er vold, og ta stilling til hva som er akseptabel og uakseptabel omsorg i etniske minoritetsfamilier (2004:85). I en undersøkelse gjort ved Norges kommunal- og sosialhøgskole (NKSH) av Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi fra , ble 38 sosialarbeidere spurt om hva de opplevde som spesielt krevende i innvandrersaker i forhold til norske. 76 % svarte forskjeller i oppdragelsesformer 10

12 og at arbeidet med disse spørsmålene var vanskelig (1994:54). Også Bente Puntervold Bø mener, på bakgrunn av egne undersøkelser, at for minoritetsfamilier i barnevernet dreier problemene seg som regel om oppdragelsesspørsmål (2008:156) Den vestlige majoritetsbarnevernsarbeideren Et møte mellom ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier og barnevernet er også et møte mellom minoriteten og majoriteten. Barnevernsarbeideren representerer majoritetssamfunnet og et vestlig, individualistisk menneskesyn (Rugkåsa 2008). Ved å representere majoriteten har barnevernsarbeideren en definisjonsmakt til å kunne avgjøre hva som skal regnes som normalt og bra innenfor barneoppdragelse og omsorg (ibid:91). Det er en økt erkjennelse av at de personlige sidene hos barnevernsarbeideren som eksempelvis oppvekst, normer, verdier og holdninger, påvirker hvordan hun forstår og vurderer familien situasjon (Hærem og Aadnesen 2008:62). Barnevernsarbeideren utfordres på å være bevisst sin definisjonsmakt ved å være en majoritet og på hvilke verdier hun legger til grunn for sine vurderinger (Rugkåsa 2008:92). En rekke forfattere hevder at teoridannelse og forskning innenfor barnevernsfeltet i hovedsak er utviklet i vestlige land, og derfor gjenspeiler det individualistiske verdisynet som preger den vestlige verdenen. Faglitteraturen har i liten grad tatt hensyn til hvilken betydning kulturelle faktorer kan ha for menneskers forståelsesmåter og familiedynamikk (Hagen og Qureshi 2005:105). Bjørg Moen foretok i 1996 en undersøkelse for Norsk Institutt for by- og regionsforskning (NIBR) blant 7 ikke- vestlige etniske minoritetsfamilier og saksbehandlerne deres. Her kom det frem at barnevernsarbeiderne syntes å ha en oppfatning av at hva som menes med god omsorg for barn er allmenngyldig og likt i alle familier uansett kulturell bakgrunn (1996:108). Også HIO undersøkelsen viste at det i hovedsak er norske verdier som legges til grunn for behandlingen av en barnevernssak (Rasmussen 2004:94). Greta Undersrud gjennomførte i forbindelse med sin hovedoppgave i sosialantropologi kvalitative intervjuer med fire etniske minoritetsfamilier. Her fant hun at flere ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier opplever å ikke bli møtt ut ifra hvor de er og hva som gir dem mening (2000:78). En utfordring i arbeid med ikke-vestlige etniske minoritetsfamilier vil være å vurdere hva som er til familiens og barnas beste uten å være låst i vår egen vestlige forståelsesramme (Aadnesen og Hæren 2007:33). Dette krever at barnevernsarbeideren evner 11

13 å være reflektert og kritisk i forhold til egne verdier og om disse nødvendigvis er allmenngyldige (Lindboe 2008:182) Betydningen av kultur Rugkåsa skriver at et spørsmål som til stadighet drøftes, er om det er nødvendig med spesifikke kunnskaper og vektlegging av en persons kultur for å forstå og hjelpe vedkomne? (2008:78). Moen fant i sin NIBR undersøkelse at barnevernsarbeiderne er uenige i om etniske minoritetsfamilier krever annen kunnskap og tiltak enn norske familier. Noen mente et kulturperspektiv lett kunne føre til forutinntatte holdninger, og bli en sovepute som gjorde at barnevernet var for forsiktige med å gripe inn. Andre igjen mente at et kulturperspektiv og kulturkunnskap var viktig for å forstå innvandrernes ståsted (1996:16+98). I HIOundersøkelsen mente nærmere halvparten at barnevernsarbeiderne i særlig grad bør ta hensyn til familiestruktur og kulturell bakgrunn (Rasmussen 2004:27). Bredal skriver at de vanligste tre anklagene som rettes mot barnevernets arbeid med minoritetsbarn i dag er: 1. De har ikke nok forståelse for foreldrenes kulturelle bakgrunn, og griper inn for raskt. 2. De har for mye respekt for innvandrernes kultur, og svikter barna. 3. De forklarer alle problemer med kultur (2009:39). FNs barnekonvensjon 30 slår fast at etniske minoritetsbarn har rett til å leve i pakt med sin kultur. Respekten for mangfold og annerledeshet er i dag er en viktig føring i barnevernet. Utfordringene oppstår når annerledesheten innebærer handlinger som barnevernet oppfatter som skadelige for barna (Holm- Hansen, Haaland og Myrvold 2007: 50). Et kulturfokus hvor alle hendelser oppfattes som legitime fordi de er en del av en kultur, kan i verste fall føre til at barnevernet ikke griper inn i omsorgssviktsituasjoner (Aadnesen og Hærem 2007: 34). Rugkåsa mener at en annen fare ved å bli for opptatt av kultur og kulturforklaringer, er at oppmerksomheten fjernes fra strukturelle faktorer som fattigdom, arbeidsløshet og diskriminering (2008:93). Barnevernet utøver generelt et individuelt og psykologiserende perspektiv på barn og barnefamiliers problemer. Sosioøkonomiske forhold som eksempelvis fattigdom er derimot lite vektlagt (Barne- og familiedepartementet NOU 2000:12, s. 99). 12

14 Samtidig mener Rugkåsa at kulturell kunnskap helt klart er en fordel (2008: 86). Moen skriver at kultur ikke alltid er til barnets beste. Men hun mener at man alltid bør vite noe om kulturen for å vurdere hva som er barnets beste (1996: ). 3.4 Kulturrelativisme Magelssen definerer kulturrelativisme som å forstå de andre ut ifra de andres premisser, uten at vi føler oss provosert eller truet av deres virkelighetsoppfatning (2008:20). Med et kulturrelativistisk perspektiv kan kulturelle virkeligheter bare forstås ut fra seg selv. En gjennomført kulturrelativistisk tenkemåte vil hevde at det er umulig å si at noen kulturer eller kulturelle uttrykksformer er bedre eller mer moralsk riktig enn andre. Alt er like bra forutsatt at det er en del av en kultur (Eriksen 2001:67). Magelssen mener at vi ved å ha et kulturrelativistisk perspektiv viser at vi respekterer og tar den andre på alvor. Vi får en mer sensitiv dialog, hvor vi kan bekrefte den andres subjektive opplevelse av virkeligheten (2008:21). 3.5 Etnosentrisme Etnosentrisme innebærer at en ser sin egen gruppe som det normale og beste, og ut ifra dette blir alle andre grupper bedømt og vurdert (Skytte 2008:49). Med et etnosentrisk perspektiv er det forskjellene som er i fokus, og vi forstår den andres handlinger ut ifra våre verdier og vår virkelighetsoppfatning (Aadnesen og Hærem 2007:57). Eriksen skriver at etnosentrikeren visker bort den fremmede konteksten, og plasserer fremmede handlinger inn i en hjemlig kontekst. På denne måten blir han ute av stand til å se handlinger i sammenheng med en annen kultur; han ser bare gode eller dårlige imitasjoner av sin egen kultur (2001:66). 3.6 Kultursensitivitet Qureshi skriver at kultursensitivitet innebærer en følsomhet for kulturelle preferanser både ens egne og andres. Et kultursensitivt perspektiv fordrer økt fokus på kultur for større bevissthet, kunnskaper om og forståelse for mennesker generelt og etniske minoriteter 13

15 spesielt. Vi anerkjenner andre som likeverdige og viser at vi respekterer deres verdier (Qureshi 2009:209) Ifølge Magelssen handler kultursensitivitet om å lete etter likheten i forskjellene, samt å forstå den andre ut ifra den andres perspektiv. Når vi kommuniserer sensitivt er vi ikke bare opptatt av de konkrete ordene som blir sagt, men prøver å høre, se og føle mer enn det konkrete, og om mulig fange opp intensjonen som ligger bak (2008:15-20). Kultursensitivitet innebærer også at vi inntar en ydmyk, nysgjerrig og respektfull ikke-viter - posisjon, og ut ifra dette stiller spørsmål som kan øke vår forståelse for den andre (Nordhelle 2007:187). Tre sentrale spørsmål er ifølge Hagen og Qureshi: 1. Hva i dette er kulturspesifikt? 2. Hva i dette er unikt? 3. Hva i dette er allment? Med dette menes blant annet menneskets situasjon, adferd, erfaringer, verdier og holdninger (1994: ). 3.7 Kollektivisme versus individualisme I faglitteratur om etniske minoriteter og oppdragelse, bruker flere forfattere forklaringsmodellen individualistisk versus kollektivistisk livssyn og samfunn for å beskrive ulikheter i sosialisering og oppdragelse (Skytte 2008, Kumar 2002, Nes Aadnesen og Hærem 2007 og Hagen og Qureshi 1994). Skytte skriver at et individualistisk livssyn har det enkelte mennesket i fokus. Oppdragelsen baserer seg på verdier som frihet, selvstendighet og selvrealisering. I et kollektivistisk livssyn er den utvidede familien det viktigste. Barneoppdragelsen preges i stor grad av lydighet ovenfor autoriteter, tilpassning til andre og gjensidige avhengighet og forpliktelse ovenfor familien. Avstraffelse av barn i individualistiske kulturer har som mål å oppdra barn til å utvikle en samvittighet for rett og galt. I kollektivistiske kulturer er straffen hovedsakelig ment å være disiplinerende ovenfor dårlig oppførsel og påføre skam (2008:67-81). 14

16 3.8 Refleksjon Refleksjon er en tankeprosess der en setter konkret erfaring i forhold til teoretiske begreper og modeller (Qureshi 2009:207). Det handler også om ettertanke, og om å kunne se sin egen forståelse av noe i forhold til andres forståelse (ibid.) Alle profesjonsutøvere trenger å stadig reflekterer over og arbeide med egne holdninger, ikke minst i et flerkulturelt samfunn (Lindeboe 2009:191) Hagen og Qureshi skriver at for å kunne forstå en annen kultur, er det nødvendig å reflektere over vår egen kultur og de verdier den står for. Spesielt i spørsmål vedrørende barneoppdragelse og familiemønstre må vi være villige til å reflektere over om vårt eget syn også er kulturbetinget (2005:24-25). 4 Drøftning Jeg vil i dette kapitlet drøfte det andre spørsmålet i problemstillingen min: Hvilke perspektiver kan hjelpe etnisk norske barnevernsarbeidere å gjøre vurderinger til barnets beste i arbeid med ikke- vestlige etniske minoritetsfamilier? De tre perspektivene jeg drøfter er kulturrelativisme, etnosentrisme og kultursensitivitet. Jeg velger å skrive mest om det tredje perspektivet, kultursensitivitet, både fordi dette omhandles mest i fagbøkene jeg har lest, og fordi det fremstår som mest sammensatt. Jeg vil også presisere at jeg i min drøftning ofte setter ting på spissen og ikke får frem alle nyansene i de ulike perspektivene. På denne måten håper jeg å få frem kontrastene og konsekvensene av ytterlighetene bedre. 4.1 Kan et kulturrelativistisk perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Når vi har et kulturrelativistisk perspektiv forsøker vi å forstå de andre ut ifra de andres premisser, uten at vi føler oss provosert eller truet av deres virkelighetsoppfatning (Magelssen 2008:20). Undersrud skriver i sin hovedoppgave at mange etniske minoritetsfamilier opplever å ikke bli møtt ut fra hvor de er og hva som gir dem mening (2000:78). Eksempelvis intervjuer hun en vietnamesisk familie hvor far er vant til å bruke fysisk avstraffelse i oppdragelsen av sine sønner. Når han i møte med barnevernet får streng beskjed om å slutte med dette, mister han sin posisjon og respekt både innad i familien og 15

17 utad i miljøet. Han opplever at barnevernet diskvalifiserer ham helt som far, og at barnas situasjon forverres. Sønnen styrer nå familien og trekker med seg sin yngre bror inn i det belastede miljøet faren forsøkte å holde ham borte fra (ibid.: ). Både teori og empiri viser at barnevernsarbeiderne oppfatter nettopp oppdragelsesspørsmål som et vanskelig område når de skal vurderer etniske minoritetsfamilier (Bø 2008, Skytte 2008, Aadnesen og Hærem 2007, Rasmussen 2004 og Hagen og Qureshi 1994). Kan et kulturrelativistisk perspektiv hjelpe barnevernsarbeiderne å gjøre gode vurderinger av barnas omsorgssituasjon? Kulturrelativisten er opptatt av at alt mennesker gjør, må forstås i sin egen sammenheng (Eriksen 2001:67). I arbeid med etniske minoritetsfamilier vil det da være viktig med kunnskap om familiens kulturelle bakgrunn for å kunne vurdere barnas beste (Moen 1996: ). Eksempelvis kunne kunnskap som at de fleste minoriteter kommer fra land der fysisk avstraffelse i oppdragelsen er vanlig (Jørgensen og Weele 2009:63), bidratt til økt forståelse fra barnevernets side i eksempelet over. Et kulturrelativistisk perspektiv kan muligens bidra til at barnevernsarbeideren evner å møte familiene så de kjenner seg respektert ved at deres virkelighetsoppfatning blir tatt på alvor (Magelssen 2008:21). For eksempel tror jeg at vi i samtale med foreldre, vil kunne anerkjenne at det ikke bare er vi som har tenkt gjennom hvordan barn bør oppdras, og har gode argumenter for hva som er best for barn. Magelssen presiserer at det er viktig å lete etter intensjonen bak menneskers handlinger. En intensjon de fleste foreldre har felles, er å ønske det beste for barna sine, selv om det kan være uenighet om hva dette innebærer (ibid). Men er alle handlinger nødvendigvis barnas beste selv om de er forståelige ut ifra en kulturell kontekst? Og hvor store variasjoner i tolkningen av barnet beste er akseptable i norsk oppvekstkontekst? Aadnesen og Hærem skriver at en konsekvens av kulturrelativisme kan være at en bagatelliserer barnets situasjon og unnskylder problemene i familien med kultur (2007:58). Barnevernet har vært kritisert nettopp for å ha for mye respekt for innvandrernes kultur og dermed svikte minoritetsbarn (Bredal 2009:39). Med et rent kulturrelativistisk perspektiv vil både mishandling og drap kunne forklares som en kulturell handling, og derfor ikke kunne kritiseres eller reageres på. Kulturrelativisten blir dermed ute av stand til å ta stilling til rett og galt, og aksepterer alle handlinger fordi de en del av en kultur (Eriksen 2001:67). Spesielt i barnevernssammenheng mener jeg dette er ytterst uheldig. Barn anses å være den svake part i familierelasjoner, og barnevernet har rett og plikt til å gripe inn i situasjoner hvor foreldre 16

18 svikter sine omsorgsoppgaver (Ofstad og Skar 2004:18). I Norge vil et slikt standpunkt også være juridisk uholdbart, da vold mot barn er ulovlig etter lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr.7 (barnelova) 30, tredje ledd. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt sendte et forslag på høring. Det innebar å endre barnelova slik at det skal gå tydeligere frem av ordlyden i overnevnte paragraf at all form for fysisk og psykisk avstraffelse av barn i oppdragelsesøyemed er forbudt (Barne- og likestillingsdepartementet). Dette sier noe om aktualiteten av temaet i samfunnet vårt. Å kulturforklare situasjonen til etniske minoritetsbarn som opplever omsorgssvikt, tror jeg kan føre til at en ser gjennom fingrene på situasjoner som i etnisk norske familier ville ha ført til inngripen fra barnevernet. Jeg mener dette kan sees som et nytt svik ovenfor barna, og at deres beste trolig ikke ivaretas. Anniken Huitfeldt presiserer nettopp dette i en tale til Bufdir hvor hun sier: ser vi et barn som ikke får god nok omsorg, må vi handle. Omsorgssvikt kan aldri kulturforklares. Alle norske barn har rett til å bli tatt på alvor. Vi må gi alle barn i Norge de samme mulighetene og rettighetene. Vi må ikke ha andre - og lavere - standarder for barn med minoritetsbakgrunn (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008). Jeg støtter meg på Magelssen når jeg hevder at anvendelse av et kulturrelativistisk perspektiv kan bidra til økt forståelse og bevisstgjøring rundt at det finnes flere virkelighetsoppfatninger enn vår egen (2008:20). Samtidig står barnevernsarbeidere muligens i fare for å unnlate å handle i situasjoner hvor barn og familier trenger hjelp fra det offentlige, med kultur som begrunnelse. 4.2 Kan et etnosentrisk perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Et etnosentrisk perspektiv i møte med etniske minoritetsfamilier innebærer at sosialarbeideren ser sin egen gruppe som den normale og beste, og vurderer og bedømmer alle andre ut ifra dette (Skytte 2008:49). I forrige kapittel spurte jeg hvor ulike tolkninger av barnets beste som kan aksepteres i en norsk oppvekstkontekst. Mens ren kulturrelativisme kommer til kort i å vurdere noen handlinger som uakseptable og andre som akseptable, kan man med et etnosentrisk perspektiv ta utgangspunkt i sine og majoritetens verdier og normer for hva som er god oppdragelse (Aadnesen og Hærem 2007:33). Eksempelvis vil fysisk avstraffelse da 17

19 ikke kunne aksepteres med kultur som begrunnelse, fordi sosialarbeideren forholder seg både til norske oppdragelsesnormer og til norsk lov hvor fysisk avstraffelse av barn er forbudt etter barnelova 30, tredje ledd. Men er det hensiktsmessig å vurdere familier fra andre kulturer ut ifra sitt eget samfunns standarder og praksis? Aadnesen og Hærem mener det er viktig som barnevernsarbeidere å ikke låse seg i sin vestlige forståelse av barns beste i møtet med etniske minoritetsfamilier. Kunnskapen om hva som hemmer og fremmer helse, trivsel og sosial fungering for barnet, avhenger i stor grad av hvilken erfaringsmessig og kulturell bakgrunn man har (2007: 32-33). Jeg oppfatter det som utrykk for etnosentrisme når barnevernsarbeiderne i Moen sin NIBR- undersøkelse syntes å forstå sin opplevelsen av virkeligheten som universell (1996:67). Etnosentrikeren visker bort den fremmede konteksten, og ser bare gode eller dårlige imitasjoner av sin egen kultur (Eriksen 2001:66). Dermed blir den etnosentrisk innstilte barnevernsarbeideren muligens ute av stand til å verdsette etniske minoritetsforeldre sin omsorgskompetanse, og står i fare for å sette likhetstegn mellom annerledes og dårlig. Mekonen skriver i Fontene at forskning gjort i Canada og USA viser at stereotypiske holdninger som for eksempel at minoritetsfamilier oppdrar barna for strengt, kan føre til at barnevernet griper inn for raskt og overtar omsorgen for barna (2008:32). Med stereotypi menes beskrivelser av forenklede kulturtrekk knyttet til bestemte typer mennesker (Skytte 2008:18). Ved å møte etniske minoritetsfamilier med et etnosentrisk utgangspunkt tror jeg barnevernsarbeideren kan miste nødvendig forståelse for å kunne vurdere barns omsorgsituasjon best mulig. Men kommer vi utenom etnosentrisme? Når det er en økt erkjennelse av at barnevernsarbeidernes personlige sider i stor grad påvirker vurderingene deres (Hærem og Aadnesen 2008:62), vil ikke det si at man nesten automatisk gjør etnosentriske vurderinger? Skytte skriver at etnosentrisme ligger innebygd i vår sosiale identitetsdannelse, ved at vi helt fra vi er små tilegner oss vår kultur sin måte å se ting på (2008:49). Med andre ord sosialiseres vi til å ta visse normer og holdninger for gitt. Og kanskje er samfunnet avhengig av en viss grad av etnosentrisme for å fungere? Kanskje trenger vi noen normer for normalt og unormalt, bra og dårlig for å vite hvordan vi skal forholde oss til hverandre? Men i barnevernsarbeidernes tilfelle har de makt til å påvirke hva som skal regnes som god og dårlig barneomsorg. Da følger det også med et ansvar til å være bevisst sin rolle, og reflektere over hvilke holdninger og verdier man tar avgjørelser på bakgrunn av (Rugkåsa 2008:91-92). 18

20 4.3 Kan et kultursensitivt perspektiv hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste? Ifølge Magelssen handler kultursensitivitet om å lete etter likhetene i forskjellene, og å prøve å forstå den andre ut ifra den andres perspektiv. Når vi kommuniserer sensitivt bruker vi både våre følelser og vår fornuft. Vi henger oss ikke bare opp i det som faktisk blir sagt, men er åpne for å prøve å høre, se og føle intensjonen bak ordene (2008:15-20). Kultursensitivitet innebærer også at vi inntar en ydmyk, nysgjerrig og respektfull ikke-viter -posisjon, og ut ifra dette stiller spørsmål som kan øke vår forståelse for den andre (Nordhelle 2007:187). Hagen og Qureshi bruker tre sentrale spørsmål som eksempel på hvordan man kan praktisere kultursensitivitet (1994:157). Jeg vil videre drøfte om et kultursensitivt perspektiv kan hjelpe barnevernsarbeideren å gjøre vurderinger til barnets beste, med utgangspunkt i disse tre spørsmålene. Til slutt oppsummerer og drøfter jeg noen generelle trekk ved et kultursensitivt perspektiv Hva i dette er kulturspesifikt? En utfordring for barnevernsarbeidere kan som nevnt i kapitel være å avgjøre hvor mye de skal vektlegge kultur når de vurderer etniske minoritetsbarns omsorgssituasjon. De fleste forfattere på feltet syntes å enes om at kultur er at viktig for hvilke verdier vi har, og dermed hva vi ser på som god barneomsorg (Aadnesen og Hærem 2007:32, Skytte 2008:162, Hagen og Qureshi 1994:49 og Bø 2008:156). Hagen og Qureshi mener at vi derfor ikke kan vurdere etniske minoriteters oppdragelsesformer og barneomsorg opp mot vårt eget samfunns standarder og praksis, slik etnosentrikeren vil gjøre (1994:75). I stedet anbefaler Aadnesen og Hærem at barnevernsarbeideren vet hvilke spesifikke normer familiens kultur har for barns beste (2007:107). Dette er en viktig del av et kultursensitivt perspektiv, hvor fokus på kultur skal skape større bevissthet, kunnskaper om og forståelse for mennesker generelt og etniske minoriteter spesielt (Qureshi 2009:209). Jeg tror at å spørre seg selv hva ved familiens situasjon og handlinger som er kulturspesifikt, muligens kan hjelpe barnevernsarbeideren forstå hva som ligger bak handlingene deres. Dermed blir det trolig lettere å gjøre en vurdering av hva som kan regnes som annerledes akseptabel omsorg, på bakgrunn av hva deres kultur generelt regner for akseptabel omsorg. 19

21 Men hvordan kan barnevernsarbeideren vite hva som er kulturspesifikt i en familie og hva som ikke er det? For å kunne svare på dette spørsmålet er kulturkunnskap en nødvendighet. Med konkret kunnskap om kulturen vil det være lettere for barnevernsarbeideren å avdekke avvik fra det normale innenfor denne kulturelle settingen (Aadnesen og Hærem 2007:107). Skytte trekker frem kunnskap om individualistiske og kollektivistiske samfunn som eksempel på nyttig kulturkunnskap (2008:67). Undersrud intervjuet i sin hovedoppgave en vietnamesisk familie hvor barnevernet mente at særlig faren ikke evnet å se barna som individer, noe som igjen bidro til at de karakteriserte hans omsorgsevne for dårlig (2000:55). Kunnskap om at i idealtypiske kollektivistiske familier er ikke individet, men familien som helhet det viktigste (Skytte 2008:68), kunne muligens gitt ny forståelse i situasjonen. Samtidig er det grunn til å være kritisk. Qureshi skriver blant annet at problemet med forklaringsmodellen individualistisk versus kollektivistisk er at den i liten grad tar hensyn til variasjoner innenfor et samfunn. Beskrivelsene rommer i liten grad de kulturelle, religiøse, materielle og klassemessige forskjellene som en etnisitet representerer (2008:132). En fare ved generell kulturkunnskap er at den lett kan føre til stereotypiske oppfatninger, hvor barnevernsarbeidere vurderer etniske minoritetsfamilier på bakgrunn av sine generelle kunnskaper om deres kultur (Hagen og Qureshi 2005:24). Stereotypier kan ifølge Nordhelle fort svekke vår kulturelle sensitivitet, ved at vi blir ute av stand til å se mennesker fra andre kulturer som individer (2007:187). Qureshi skriver samtidig at kultursensitivitet innebærer en følsomhet for kulturelle preferanser både andres og sine egne (2009:209). For å forstå en annen kultur er det nødvendig å ha et reflektert forhold til vår egen kultur og de verdier den står for (Hagen og Qureshi 2005:24). Dette kan muligens hjelpe barnevernsarbeideren å være bevisst hvilke holdninger hun gjør vurderinger på bakgrunn av, og å styre unna stereotypiske oppfatninger av andre. Men hva er så forskjellen på å spørre kultursensitive spørsmål rundt hva som er kulturspesifikt ved en gitt familie, og å inneha et kulturrelativistisk perspektiv? Begrepene omtales ofte sammen, og noen aspekt ved kulturrelativisme gjenfinner en også i kultursensitivitet. Eksempelvis står respekten og forståelsen for andre kulturer sentralt i begge perspektivene. Men ifølge Bredal er det en forskjell at man med et gjennomført kulturrelativistisk perspektiv ikke bare søker forståelse om kulturelle forskjeller og særtrekk, men også aksepterer alle slike forskjeller. Kultursensitivitet søker derimot å forstå en handling for å kunne vurdere den (2009:45-46). I tillegg forutsetter man ved å spørre om noe 20

22 er kulturspesifikt, at ikke alt er det. Noen handlinger vil ha bakgrunn i unike eller allmenne forhold. Dette vil jeg komme nærmere inn på i de to neste kapitlene Hva i dette er unikt? Hagen og Qureshi skriver at det unike ved mennesket er deres livshistorie og erfaringer (1994:158). Ingen nordmenn har lik livshistorie, og det har ingen etniske minoriteter heller. Qureshi mener det mest ideelle er når barnevernsarbeiderne opptrer på vegne av sin profesjon og ikke på vegne av dominerende syn på etniske minoriteter. Personer fra en bestemt etnisk gruppe er først og fremst individer og opptrer sjeldent som eller på vegne av sin gruppe (2005:267). Som påpekt i avsnittet over kan generell kulturkunnskap føre til at man handler på bakgrunn av stereotypier, og overser de individuelle særtrekkene ved mennesker. Magelssen skriver at den viktigste kulturforståelsen får vi gjennom samtale med individer, hvor de forteller hvordan nettopp de tolker og lever ut sin kultur (2008:63). Dette kaller Nordhelle spesifikk kulturkunnskap, hvor familien selv er vår kilde (2007:195). Kumar skriver at det er først når man kjenner hjemmets individuelle kultur at man kan danne seg et riktig bilde av barnets virkelighet (2002:60). Muligens kan den kultursensitive ydmykheten og nysgjerrigheten hjelpe barnevernsarbeideren å stille spørsmål som får frem familiens unike situasjon, og dermed unngår å kulturforklare individuelle handlinger. Andre unike og individuelle faktorer som kan gi forståelse for familiens situasjon er hva slags migrasjon familien har vært gjennom før de kom til Norge, hvordan de har blitt integrert i samfunnet (Skytte 2008:136). Det er ikke uvanelig at traumene og de vanskelige opplevelsene i forbindelse med migrasjon gjør at foreldre oppfører seg annerledes ovenfor barna i Norge enn de gjorde i hjemlandet. De kan for eksempel bli strengere med barna enn de var i hjemlandet, eller være så påvirket av sine tap at de blir nærmest utilgjengelige for barna. Foreldre som lever under psykisk press eller i frykt kan også bli fortere sinte og mer uberegnelige (Kumar 2002:55-56). Å stille sensitive spørsmål rundt hvordan migrasjonen og integreringen har foreløpt, kan muligens hjelpe barnevernsarbeideren å oppdage sammenhenger mellom vanskelig migrasjon og integrering, og foreldrenes oppførsel. Samtidig påpekes det i NOU 2000:12 at barnevernet og hjelpeapparatet generelt praktiserer et individuelt og psykologiserende perspektiv på barn og barnefamiliers problemer. Sosioøkonomiske forhold som eksempelvis fattigdom vektlegges derimot lite av barnevernet 21

23 (Barne- og familiedepartementet, s.99). HIO- undersøkelsen viste at mens hjelperne ofte mener innvadres problemer er psykiske, mener de det selv det dreier seg om fysiske og materielle problemer (Rasmussen 2004:viii). Kan det tenkes at barnevernet mister viktig forståelse i sine vurderinger av etniske minoritetsbarns omsorgssituasjon, fordi det fokuseres på psykologiske årsaksforklaringer fremfor sosioøkonomiske? Dette vil jeg komme nærmere inn på i det følgende kapitlet Hva i dette er allment? Allmenne faktorer ved menneskers situasjon er ifølge Hagen og Qureshi objektive forhold vi ikke har særlig kontroll over, som eksempelvis fordeling av makt og av goder som arbeid, bolig og utdanning i samfunnet (1994:158). Begrepet barnevern gir assosiasjoner om at det er noe i barnas familier som barna må beskyttes mot. Levekårsstatistikken peker derimot i retning av at problemene barnevernet møter også kan knyttes til materielle og sosiale forhold. Familiene barnevernet er i kontakt med er forholdsvis ofte både økonomisk og sosialt underprivilegerte (Barne- og familiedepartementet NOU 2000:12, s.99). Dette bekreftes i Øia, Grødem og Kranges NOVA- undersøkelse Fattige innvandrerbarn i barnevernet som slår fast at innvandrere er overrepresentert blant familier med lav inntekt, dårlig boligstandard og lite ressurser i nettverket (2006:7-8). Jeg vil her trekke en parallell til Allertsen og Kalves SSB- rapport som viser at etniske minoriteter er en raskt voksende gruppe innefor barnevern (2006:3). Kanskje indikerer dette noe om sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og behov for hjelp fra barnevernet? Skytte mener det i arbeid med etniske minoriteter er viktig å ha innsikt i hvordan marginaliserings- og utstøtningsprosesser forløper ovenfor etniske minoritetsborgere (2008:261). Dette underbygges av Hagen og Qureshi som skriver at i verdensmålestokk er dårlige sosioøkonomiske forhold uten tvil den største årsaken til omsorgssvikt og barnemishandling (1994:75). Å spørre seg selv og familien hva ved situasjonen som kan tilskrives allmenne forhold, syntes for meg å være vesentlig for å få en helhetlig forståelse av omsorgssituasjonen. Samtidig advarer Ottestad mot, særlig i forhold til forskning, å bidra til å fastholde forståelser som ser på etniske minoriteter som offer for marginaliseringsprosesser i samfunnet. Det kan bidra til stakkarsliggjøring og ta bort mulighetene for myndiggjøring. Her vil en bevisstgjøring og kanskje også et oppgjør med hvilke begreper og definisjoner vi bruker, være 22