HØRING - FORSLAG TIL ENDRING I STRAFFELOVEN - FORBUD MOT ORGANISERT TIGGING, ALTERNATIVT GENERELT FORBUD MOT TIGGING

Transkript

1 VEFSN KOMMUNE Saksbehandler: Nicolai Heilemann Tlf: Arkiv: X40 &00 Arkivsaksnr.: 15/240-2 HØRING - FORSLAG TIL ENDRING I STRAFFELOVEN - FORBUD MOT ORGANISERT TIGGING, ALTERNATIVT GENERELT FORBUD MOT TIGGING Rådmannens forslag til vedtak: Det legges frem tre alternative forslag til høringsuttalelse med begrunnelse. Formannskapet kan selvsagt også utarbeide sin egen høringsuttalelse og begrunnelse. Begrunnelse: MILJØ Medfører saken miljøkonsekvenser? LIKESTILLING Berører saken likestillingsproblematikk? PLANFORANKRING Er saken forankret i kommuneplanen? DELEGASJON Er saken i tråd med delegasjonsreglementet? x NEI: BUDSJETT Medfører saken budsjettregulering? Hvis ja klargjør kort: Hvis ja klargjør kort: Angi her i hvilken del, evt. i hvilken annen plan. Hvis nei, skal delegasj.reglementet endres? (angi i tilfellet hvordan) Hvis ja så skal reguleringen framgå i saksframlegget. Trykte vedlegg: Høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet datert Liste over høringsinstansene Sammendrag Stortinget endret i juni 2013 politiloven 14 slik at kommunene i politivedtekt kunne sette vilkår for pengeinnsamling, samt pålegge meldeplikt og føre register over pengeinnsamlere. I juni 2014 ble bestemmelsen endret på nytt slik at det nå ble anledning til å forby tigging gjennom politivedtektene. Endringen fikk imidlertid liten praktisk betydning for 2014 siden påkrevd saksbehandling ved endring av politivedtekter tar lang tid. Vefsn kommune vedtok endring av politivedtektene på et tidspunkt da politiloven ga anledning til å sette vilkår og pålegge meldeplikt. Politidirektoratet hadde innsigelser mot andre deler av politivedtektene (blant annet mot kommunens regulering av skilting og hindringer over fortau), så Vefsn kommunes endrede politivedtekter ble stadfestet av politidirektoratet så sent som Den aktuelle bestemmelsen i kommunens politivedtekter vil tre i kraft og lyder: 4. Sang og musikk, reklame m.m.

2 Den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler, må sende melding til politiet. Det samme gjelder den som på eller i nærheten av offentlig sted ønsker å foreta innsamling av penger, dele ut eller spre opprop, annonser, reklame el.l., eller gjøre bruk av gående, kjørende eller flygende reklame. Spørsmålet om tigging skal være tillatt eller ikke, har vært et spørsmål som har vekket betydelig politisk debatt i Norge de siste årene. Frontene har vært steile. Noen har anført at tiggeforbud eller begrensninger i form av meldeplikt og ulike restriksjoner, innebærer at livsgrunnlaget rives vekk fra de aller svakeste i samfunnet, mens andre har anført at mesteparten av det som legges i tiggerkoppene, går rett i lommen på kyniske bakmenn og at et forbud er eneste veien å gå for å få bukt med en alvorlig, organisert kriminalitet. Videre har det vært diskutert om det skal være kommunenes ansvar å regulere tigging gjennom lokale politivedtekter med den uheldige konsekvens at reglene blir ulike fra sted til sted og vanskelig å forholde seg til for den enkelte tigger. Høringsbrevet er et omfattende dokument der det er redegjort for de ulike synspunktene som har vært fremmet i den offentlige debatten om et mulig tiggeforbud. Justisdepartementet har nå inntatt det standpunkt at regelsettet bør være likt over hele landet, og at dette bør gjøres gjennom et straffebelagt forbud i straffeloven. Men skal man bare forby organisert tigging eller bør det vedtas et generelt tiggeforbud? Typeeksempelet på organisert tigging er at bakmenn sender utenlandske tiggere til Norge. Mesteparten av det som kommer i tiggerkoppen, går ikke til tiggeren selv, men til bakmennene som betaling for reisen. Under et slikt regime vil det være tillatt å tigge til seg selv, men den organiserte tiggingen forbys. Et generelt tiggeforbud vil derimot medføre at enhver tigging blir forbudt. Til orientering kan nevnes at EU-rettslige og menneskerettslige regler medfører at det ikke vil være anledning til å tillate tigging for norske statsborgere ( verdige tiggere), men ikke for utledninger, selv om enkelte aktører i debatten har ytret ønske om en slik regulering. De to alternative lovforslagene lyder (litt forenklet fordi nåværende straffelov fra 1902 snart blir opphevet og erstattet av ny straffelov, slik at Justisdepartementet foreslår nye bestemmelser til både gammel og ny straffelov, men akkurat den lovtekniske utformingen angår ikke realiteten i saken og kan overlates til fagdepartementet) : Forbud mot organisert tigging Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som samarbeider med en eller flere personer om å [tigge på offentlig sted eller fra hus til hus.] be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted. annen lovgivning. Medvirkning straffes på samme måte. Forbud mot [generell] tigging Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som [tigger på offentlig sted eller fra hus til hus] ber tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted. annen lovgivning. Medvirkning straffes på samme måte.

3 Som et siste alternativ kommer den muligheten å mene at det ikke er nødvendig med et nasjonalt tiggeforbud gjennom straffeloven, men at nåværende regel i politiloven 14 gir hver enkelt kommune tilstrekkelig anledning til å regulere utøvelsen av tigging gjennom de lokale politivedtektene. Vurdering Spørsmålet om samfunnet skal tillate eller forby tigging, samt hvor vidtrekkende et eventuelt forbud skal være, avgjøres av verdipreferanser og politisk skjønn. Justisdepartementet selv har åpenbart funnet det utfordrende å utarbeide et lovforslag siden det er sendt ut på høring to ulike forslag, som hvert har to alternative formuleringer. Rådmannen har valgt å ikke fremme et konkret forslag til vedtak, men det er i stedet utarbeidet tre alternative forslag til høringsuttalelse. Formannskapet kan selvsagt også utarbeide sin egen høringsuttalelse og begrunnelse. Valget mellom tigge på offentlig sted eller fra hus til hus eller be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted [Tigge på offentlig sted eller fra hus til hus] er sitat fra politiloven 14 nr. 8. Justisdepartementet har satt dette forslaget i klammeparentes, som må forstås som at departementet vurderer det andre alternativet som bedre. Det fremgår av høringsbrevet på s. 8 at be tilfeldige personer går noe lengre idet både passiv og aktiv tigging omfattes, samt at andre midler omfatter mat, klær, transportbillett og lignende. I høringsbrevet på side 6 [UDIs uttalelse] og på side 12 nederst [departementets vurdering] er trukket frem at tiggingen har en tendens til å utnytte eventuelle smutthull i regelverket. Dersom Vefsn kommune velger å gå for et forbud mot tigging, kan det sies å være mest konsekvent å velge alternativet be tilfeldige personer for å unngå omgåelsesproblematikk der tiggerne eksempelvis ber om billetter, matvarer i emballasje eller lignende som så byttes i penger og det hevdes at det ikke foregår tigging. Bare forbud mot organisert tigging eller forbud mot generell tigging? Stortinget bad om at det ble fremmet forslag til forbud mot organisert tigging (nederst på side 4 i høringsbrevet). Departementet har imidlertid på bakgrunn av forrige høringsrunde om tigging også fremmet et forslag om et generelt forbud mot tigging fordi det etter departementets vurdering kan bli utfordrende juridisk og ressurskrevende å sikre en effektiv håndheving av et forbud mot organisert tigging. Det vises til drøftelsen på s. 6 i høringsbrevet. Et forbud mot organisert tigging kan lett ende opp med å bli en papirbestemmelse uten effektiv håndheving mens tiggingen i praksis fortsetter tilnærmet uendret. På den annen side vil mange være enige om at det er bakmennene som organiserer tiggingen og utnytter andres nød til selv å skaffe seg økonomisk utbytte, som bør spores opp og straffes (organisert tigging), ikke den enkelte tigger. Et generelt forbud vil imidlertid medføre at politiet forholdsvis enkelt kan rykke ut og pågripe den enkelte tigger med en gang butikkeiere eller allmennheten sender melding om at tigging pågår, mens den kompliserte og ressurskrevende innsatsen som kreves for å ta bakmennene bak organisert tigging, kanskje ikke vil bli prioritert. Trenger vi et nasjonalt forbud mot tigging?

4 Stortinget har bedt om at det utarbeides forslag til lovforbud mot tigging. Det er særlig omfanget og intensiteten av tiggingen i rikets største byer som har motivert lovforslaget. Under avsnitt 2.4 i høringsbrevet nevnes at tigging har vært knyttet til menneskehandel, vinningskriminalitet og ordensforstyrrelser, samt at politiet har hatt mange klager på aggressiv tigging, ubehagelige bortvisningssituasjoner, okkupasjon av ubebodde hus, overnatting/camping i parker, under boer, på parkeringsplasser, forsøpling, urinering og avføring i parker og friluftsområder m.m. Tiggerne er ofte utlendinger fra land som ikke har det samme sosiale sikkerhetsnettet som i Norge. Så lenge de er i Norge, kan livssituasjonen deres være svært utfordrende. Aftenposten hadde for eksempel en artikkel der det fremgikk at tiggere i Oslo sov ute i pappesker forsøkt isolert med gamle aviser vinterstid i ti minusgrader. Handelsstanden frykter at tiggere utenfor forretningene kan føre til redusert omsetning. Mange synes det er ubehagelig å møte tiggerkoppen og bli tvunget til å ta et valg om enten å gi eller å la være stilt overfor mennesker som materielt sett har det svært mye vanskeligere enn den gjennomsnittlige norske borgeren. Videre er det en stemme i debatten som hevder at et forbud mot tigging rammer de svakeste av de svake og at det ut fra de kristne og humanistiske verdiene vi bekjenner oss til i Norge, ikke kan forsvares etisk sett å forby tiggernes forsøk på å skaffe seg et livsopphold og et litt bedre liv. Øvrige spørsmål som tas opp i høringsbrevet Hvor streng straffen skal være, er selvfølgelig et spørsmål man kan ha en formening om når forslag til lovbestemmelse sendes ut på høring. Departementet mener organisert tigging er så vidt alvorlig at strafferammen bør være ett års fengsel. Med hensyn til generell tigging uttaler departementet at eventuelle bakmenn kan straffes etter gjeldende bestemmelser om menneskehandel. Straffen for generell tigging er foreslått til bøter eller fengsel i inntil 6 måneder. Departementet påpeker selv paradokset å skulle straffe en fattig tigger med en bot som vedkommende ikke kan betale (s. 11 øverst), men uttaler at strafferammen bør være så vidt streng for å gi politiet mulighet til å pågripe lovovertredere og begjære varetektsfengsling etter straffeprosessloven 171. Administrasjonen har ikke utarbeidet noe forslag på hva Vefsn kommune skal mene om straffenivået, men påpeker at formannskapet selv kan forfatte en uttalelse om straffenivået hvis ønskelig. Det samme gjelder andre spørsmål som tas opp i høringen, eksempelvis straff for medvirkning. Konklusjon Det legges frem tre alternative forslag til høringsuttalelse med begrunnelse. Formannskapet kan selvsagt også utarbeide sin egen høringsuttalelse og begrunnelse. Alternativ 1: Forbud mot organisert tigging Formannskapet i Vefsn kommune viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring datert : Høring forslag til endring i straffeloven 1902 og 2005 (ny 350 a og ny 181a om forbud mot organisert tigging. I høringsbrevet lanseres to ulike hovedforslag forbud mot organisert tigging og et generelt forbud mot tigging, samt spørsmål om tiggeforbudet bør utformes likt med eksisterende bestemmelse i politiloven 14 nr. 8 tigge på offentlig sted eller fra hus til hus eller det mer vidtrekkende be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted.

5 Vefsn kommune mener det nye tiggeforbudet bør lyde slik: Forbud mot organisert tigging Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som samarbeider med en eller flere personer om å be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted. annen lovgivning. Medvirkning straffes på samme måte. Samtidig bør politiloven 14 endres til å lyde: 14. Politivedtekter I vedtekter som fastsettes av kommunen og godkjennes av departementet eller den instans departementet fastsetter, kan det gis bestemmelser [ ] 8 om forbud mot eller nærmere vilkår for å be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted. Det kan fastsettes at den som vil tigge, må melde seg for politiet på forhånd. Begrunnelse Vefsn kommune er enig i at det er en nasjonal oppgave å forby organisert tigging. Kommunen legger til grunn at å tigge helt alene uten bistand fra andre, ikke vil være straffbart etter forbudet mot organisert tigging, jf. redegjørelsen for dette i høringsbrevet. Det er ikke enkeltpersoners tigging, men den organiserte tiggingen som utgjør et samfunnsmessig problem. Videre har Vefsn kommune forståelse for at omfanget av tigging og problemene den måtte medføre, kan variere sterkt fra kommune til kommune over vårt langstrakte land. Politiloven 14 bør derfor fortsatt bestå slik at den enkelte kommune også kan forby tigging generelt i kommunens politivedtekter. Reguleringen av tigging innebærer kompliserte etiske og samfunnsmessige avveininger. Hensynet til demokrati og lokalt selvstyre tilsier at dette overlates til den enkelte kommune ut fra en avveining av lokale forhold. Vefsn kommune har merket seg departementets vurdering av at ordlyden å be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted favner noe videre enn lovteksten i politilovens 14 nr. 8. For å redusere problemet med omgåelser av den nye straffebestemmelsen, anser Vefsn kommune som den beste lovtekniske løsningen at man benytter den mest vidtrekkende ordlyden, og at man da anvender samme ordlyd i straffeloven som i politiloven. Alternativ 2: Forbud mot [generell] tigging Formannskapet i Vefsn kommune viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring datert : Høring forslag til endring i straffeloven 1902 og 2005 (ny 350 a og ny 181a om forbud mot organisert tigging. I høringsbrevet lanseres to ulike hovedforslag forbud mot organisert tigging og et generelt forbud mot tigging, samt spørsmål om tiggeforbudet bør utformes likt med eksisterende bestemmelse i politiloven 14 nr. 8 tigge på offentlig sted eller fra hus til hus eller det mer vidtrekkende be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted.

6 Vefsn kommune mener det nye tiggeforbudet bør lyde slik: Forbud mot [generell] tigging Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som [tigger på offentlig sted eller fra hus til hus] ber tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted. annen lovgivning Samtidig oppheves politiloven 14 nr. 8. Begrunnelse Vefsn kommune er enig i at det er en nasjonal oppgave å forby all tigging. Kommunen har merket seg departementets vurdering av at et forbud mot organisert tigging i praksis vil bli svært vanskelig å håndheve så lenge politiets ressurssituasjon er som den er i dag. Å forby all tigging, vil trolig redusere inntektsgrunnlaget så mye at det ikke blir mulig å drive som bakmann ved organisert tigging med tilhørende menneskehandel og annen kriminalitet. Den organiserte tiggingen er langt mer straffverdig enn at den enkelte tigger sitter der med koppen sin. For å få bukt med tiggingen og de samfunnsproblemer som den medfører, er man imidlertid nødt til å ha et forbud som kan håndheves. Forbudet må derfor ramme tigging i sin helhet, selv om et slikt forbud kan komme til å ramme den enkelte tigger hardt. Når et generelt forbud mot tigging inntas i straffeloven, er det ikke lenger behov for politiloven 14 nr. 8 om kommunenes adgang til å forby tigging gjennom politivedtektene, og denne bestemmelsen bør oppheves. Vefsn kommune har merket seg departementets vurdering av at ordlyden å be tilfeldige personer om penger eller andre midler på offentlig eller privat sted favner noe videre enn lovteksten i politilovens 14 nr. 8. For å redusere problemet med omgåelser av den nye straffebestemmelsen, anser Vefsn kommune som den beste lovtekniske løsningen at man benytter den mest vidtrekkende ordlyden. Alternativ 3: Det vedtas ikke noe nasjonalt forbud mot tigging Vefsn kommune mener det verken bør vedtas et nasjonalt forbud mot organisert tigging eller et nasjonalt forbud mot tigging generelt. Det er tilstrekkelig at den enkelte kommune har anledning til å forby eller sette begrensninger for tigging gjennom politivedtektene, slik eksisterende 14 nr. 8 i politiloven gir hjemmel for. Begrunnelse Et forbud mot tigging vil ramme de aller nederste på samfunnets rangstige svært hardt. Det bør ikke være en straffbar handling å be om penger eller andre midler for å redusere sin nød. Å forby tigging og dermed frata disse menneskene deres siste mulighet for å kunne forbedre sin situasjon, vil stride mot de kristne og humanistiske verdiene vi ellers er stolte av å bekjenne oss til i Norge. Det kan være grunn til å spørre om tiggingen i seg selv utgjør et så alvorlig problem at den må forbys eller om problemet ligger i det ubehaget det vekker hos oss å se den urettferdige fordelingen av goder i verden og bli tvunget til å ta stilling til om man skal gi noe eller ikke når tiggerkoppen holdes frem. Organisert tigging der den enkelte tigger hensynsløst blir utnyttet av kyniske bakmenn, er en alvorlig forbrytelse mot de aller svakeste i

7 samfunnet. Løsningen ligger likevel ikke i å forby selve tiggingen. Vefsn kommune har imidlertid forståelse for at omfanget av tigging og problemene den måtte medføre, kan variere sterkt fra kommune til kommune over vårt langstrakte land. Politiloven 14 nr. 8 bør derfor fortsatt bestå slik at den enkelte kommune kan forby tigging i kommunens politivedtekter dersom dette finnes nødvendig ut fra en avveining av lokale forhold. Reguleringen av tigging innebærer kompliserte etiske og samfunnsmessige avveininger. Hensynet til demokrati og lokalt selvstyre tilsier at dette overlates til den enkelte kommune, ikke at det fastsettes et nasjonalt forbud som alle må innrette seg etter. At det ved regulering gjennom kommunale politivedtekter vil oppstå en situasjon der det noen steder er fritt frem for tigging, andre steder kan tigges etter melding til politiet mens det atter andre steder vil være forbudt å tigge, er ikke en større utfordring enn at politiet lokalt vil være i stand til å håndheve de lokale politivedtektene. Magne Pettersen Rådmann Nicolai Heilemann kommuneadvokat